Erlend Loe. Tatt av Kvinnen

Erlend Loe Tatt av Kvinnen

Erlend Loe Tatt av Kvinnen

første del

1) Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet. Alltid om hvor glad hun var i stillhet, om hvor godt det er bare å være alene. Pratet og ble aldri ferdig. Det hendte jeg sovnet, forsvant i små øyeblikk, men hun merket det ikke. Jeg våknet, hver gang med et lite rykk, av og til med en lyd fra strupen. Da jeg fikk summet meg, oppdaget jeg at hun snakket fremdeles. Om den deilige stillheten to mennesker kan oppleve sammen, om den uendelige varheten et menneske er i stand til å leve i overfor et annet. Harmoni var det hun snakket om. Kommunikasjon. Men hun snakket så fort. Og jeg fikk meg så sjelden til å si unnskyld, hva var det du sa? Jeg satt og nikket stille, litt ettertrykkelig, tilsynelatende intenst lyttende. Ja, det skal være sikkert, sa jeg og vugget tungt med hodet, himmel og hav, ja selvfølgelig. Og jeg så på henne, på bena hennes, og på leppene. Svært vakre, leppene. Og jeg visste nøyaktig når hun kom til å søke etter blikket mitt for å møte meg et annet sted enn bare i ordflommen. Da var jeg der med blikket, litt før henne, på plass. Som ventende. Lange intervaller hadde hun mellom hver gang hun trengte øynene mine for å komme videre. Jeg lærte meg de intervallene. Brukte kanskje fem kvelder på det. Nåja, jeg telte ikke. 2) En kveld kom hun senere enn vanlig. Jeg hadde lagt meg. Raskt tok jeg på den første underbuksen jeg fant. Den viste seg å være den mest forræderiske av alle mine underbukser. Omtrent uten strikk rundt lårene, i praksis nesten et skjørt. Jeg måtte hele tiden passe godt på, sitte

i bestemte stillinger, ikke fare plutselig opp. Jeg vurderte det likevel som enda mer uheldig å ta på meg langbukse. Det ville hun nemlig tolke som et signal på at hun kunne bli, at jeg slett ikke hadde tenkt å sove og at også min natt var uten begrensninger eller slutt. Det slo meg hvor riktig denne beslutningen var, og jeg innså i samme øyeblikk at forskjellen mellom et menneske i underbukse og et i langbukse er enorm, bortimot uoverskuelig. Med langbukse er man klar til alt. Ingen handling er utenkelig. Med underbukse, derimot, er man fri. Det ville for eksempel være vanskelig å foreslå for en mann i underbukse å gå en tur midt på natten, noe som ellers slett ikke ville ha overrasket meg fra henne. Hun satte seg i den vanlige stolen, alltid den samme. Nærmest askebegeret. Først sa hun som vanlig at hun var så glad i stillhet, den betydde så mye for henne, antakelig adskillig mer enn jeg kunne forstå. Jeg nikket. Deretter begynte hun å prate om sin far. De hadde så dårlig forhold de to, sa hun, og hun fortalte hva faren hadde gjort og sagt og ikke gjort og ikke sagt gjennom store deler av hennes oppvekst. Jeg må ha falt i søvn (det er alltid så hardt for meg mellom to og tre på natten), for jeg husker at jeg bråvåknet og fikk med meg en spesielt skjellsettende episode fra hennes barndom. Hun var kommet til kjernen. Det hun fortalte sjokkerte meg, og, glad for endelig å kunne gi henne respons, sa jeg at det var det verste jeg hadde hørt og jeg rådet henne til å ta det opp med faren umiddelbart. Gi ham inn, rett og slett. Herregud! Hun var

jo en voksen kvinne, sa jeg, hun trengte å gjøre opp med denne mannen som var hennes far. Jeg syntes hun burde kontakte ham tvert, jo absolutt, kanskje allerede neste dag. Hva var det hun ventet på? Deretter så vi lenge på hverandre. Jeg hadde snakket, engasjert meg i henne. Det var ikke til å komme bort fra. Jeg lurte på om hun syntes at jeg hadde vært vår. 3) Neste dag på jobb ble jeg oppringt av en herr SlindHanssen. Og hva kan jeg hjelpe deg med? spurte jeg. Her er det jeg som snakker, sa han. Jeg sa at jeg godt kunne høre at han snakket. Og plutselig, akkurat litt for sent, forsto jeg at det var hennes far. Han var forbannet. Jeg måtte holde røret langt fra øret. Han sa at Marianne (for det var det hun het) hadde oppsøkt ham tidlig om morgenen. Hun hadde skjelt ham huden full og kastet frokosten hans på gulvet (det bløtkokte egget, kaffekoppen, stikkelsbærsyltetøyet), og hun hadde fortalt at hun endelig hadde møtt en mann (meg) som forsto henne og som hadde vekket henne. Hun hadde latt ham forstå at hun aldri ville se ham igjen. Deretter hadde hun slått taklyset av og på så mange ganger at pæren gikk, hele tiden mens hun skrek at han hadde gjort hennes barndom til en ørkenvandring, at han hadde ødelagt alt for henne, at det bare var hans skyld, alt, skyld, skyld, skyld, bare hans, alt. Jeg prøvde å oppmuntre den stakkars mannen med å si at hun tross alt ikke hadde sagt at hun hatet ham, at alle får en utblåsning i ny og ne, det blir nok bra igjen, og om ikke han også trodde det? Men nei. Det trodde han ikke. Og han syntes jeg skulle passe meg. Det sa han flere

ganger (jeg syns De skal passe Dem litt, De frekke, frekke mann). Og han turde ikke tenke på hva et ødelagt menneske som meg kunne få seg til å gjøre med hans (eneste) datter. Han sa han kunne høre på stemmen min at jeg ville bli hans datters bane. Alvoret i situasjonen gikk omsider opp for meg og jeg forsøkte å forklare at jeg slett ikke hadde oppfordret Marianne til å bryte med ham, slett ikke, sa jeg, det var aldri min mening. Han brøt meg av og sa dirrende at hvis han noen gang traff meg skulle jeg ikke se bort fra at han kom til å slå meg hardt i ansiktet. 4) Og Marianne fortsatte å komme. Om mulig med mer iver enn før. Hun begynte å ta med små ting til meg. Appelsinte, en agurk en kveld, av og til plastposer fulle av sjokolade som hun hadde fått av en venninne med diabetes og deltidsjobb på Nidar-Bergene. Ja, hun jobber bare deltid, forklarte Marianne, og det lå klart i luften at jeg skulle spørre om hvorfor hun nå mon gjorde det. Joda, denne Nidar-Bergene var alenemor og dessuten syntes hun det var litt vanskelig å stå opp om morgenen, forklarte Marianne. Og så lo hun den litt butte latteren sin og himlet med øynene slik at vi begge skulle tenke på hvor ekkelt det er å stå opp tidlig, og være enig i det. Jeg nikket og himlet. Himlet ettertrykkelig. Men jeg kom ikke over trettheten om natten. 5) En kveld ville hun kysse meg. Hun må ha synes at det passet godt. Jeg så tydelig at hun trakk pusten og samlet de bevende leppene. Bøyde seg frem. Vil du ha appelsinte, spurte jeg (jeg har honning). Åja, har du

honning, sa hun sakte. 6) Vi gikk på kino. En forferdelig film som nesten ødela meg. Vår mann hoppet ut fra et fjell på slutten. Jeg gråt og ville hjem. Vi gikk på kafé. Marianne ville at vi skulle drikke litt øl og røyke og prate om filmen. Hun brukte to halvlitere på å fortelle hvor glad den hadde gjort henne. Og særlig hadde hun likt slutten. Hun mente bestemt at vår mann hadde fått vinger og fløyet, og hun nektet på det mest intense å overveie muligheten av at han kanskje døde der ved foten av fjellet. Nei, han hadde fløyet opp mot himmelen for å takke menneskene for livet. Hør nå her, sa jeg, vi så jo at mannen hoppet, han forsvant, Marianne, han hoppet i døden. Først litt nedover, ja, sa hun, men så fløy han opp. Hvordan kunne hun vite det? (filmen sluttet jo der, for helvete). Men jo, for tenk, hun bare visste det. 7) Jeg flakket med blikket for å slippe å se på henne. Jeg stirret en stund på askebegeret. Stillingen var 22, men egentlig ledet jeg, for den første sneipen hadde jeg kastet ut av vinduet. 8) Marianne ringte meg på jobben. Var lett og glad i stemmen. Det var så fint at jeg hadde vært enig, sa hun. Jeg prøvde å huske hva vi hadde sagt om natten. Ingenting husket jeg. Men da kommer jeg bare da, sa hun. Jeg nikket inn i telefonrøret og sa ja, bare kom, og at det sikkert ble bra. 9) Samme kveld kom hun flyttende. Med tolv middels store pappkasser og en kremgul kommode.

10) Jeg begynte å gå i svømmehallen. Det var det eneste fornuftige å gjøre. Litt tid for meg selv. Jeg kjøpte meg årskort. Et fint hullkort av hvit plast, og med navnet mitt i bleke bokstaver. Gikk dit hver dag etter jobb og strevde for å utvikle et sympatisk forhold til den merkelige stemningen der nede. Satt i timesvis i badstuen og leste. Så tynn du blir, sa Marianne. Og jeg ble tynn. 11) I en hel uke ble jeg forfulgt av en eldre mann med stor mage og utovernavle. I dusjen, i badstuen, i garderoben, under hårtørreren, han fulgte meg overalt. Det var merkelig påfallende. En gang møttes blikket vårt, i badstuen. Jeg var ferdig med boken min og kikket opp. Øynene våre møttes gjennom dampen og det var slett ikke et slikt blikk jeg hadde ventet meg. Stille, kravløst, nesten fortapt. Jeg gikk i dusjen. Han tok meg igjen mens jeg knyttet skolissene. Vi knyttet begge to, i stillhet. Omsider sa han noe, sa jeg burde kjøpe meg svømmebriller, og han nevnte raskt flere mulige merker. Det var absolutt noe å tenke på, sa han, så slapp jeg å få så røde øyne. 12) Marianne var nesten alltid i leiligheten når jeg kom hjem. Jeg fortalte hva mannen med utovernavlen hadde sagt. Hun pustet meg litt i håret som ennå var fuktig og sa at det hørtes ut som en finfin idé som jeg ikke burde vente for lenge med å sette ut i livet. Vi avtalte å møtes i byen neste dag. Hun ville gjerne være med og velge ut svømmebriller, sa hun, og hun ville legge vekt på at jeg fikk de beste. Ja, vi må passe på så vi ikke lar oss lure av utseendet, sa jeg.