Kredittilsynets «midlertidige forbud» mot shorthandel i finansaksjer og grunnfondsbevis Per Kristian Ramsland 1 Innledning Kredittilsynet sendte den 08.10.08 en pressemelding med overskriften «Midlertidig forbud mot shorthandel i finansaksjer». Pressemeldingen hadde følgende innhold: «Kredittilsynet har observert uvanlige markedsbevegelser i enkelte aksjer notert på Oslo Børs, og det kan ikke utelukkes at omfanget av shortsalg i disse noterte instrumentene er stort. I den situasjonen markedet nå befinner seg med særskilt store kursutslag for aksjer utstedt av finansinstitusjoner, mener Kredittilsynet at verdipapirforetak og investorer opptrer i strid med verdipapirhandelloven 3 9 om forbudet mot urimelige forretningsmetoder dersom de gjennomfører shortsalg, dekket eller udekket, i slike finansaksjer. Kredittilsynet presiserer at dette er en vurdering basert på den faktiske situasjonen. Kredittilsynet vil følge utviklingen videre herunder om eventuelt andre finansielle instrumenter notert på Oslo Børs bør omfattes. Kredittilsynet vil gi informasjon om når situasjonen etter Kredittilsynets vurdering igjen er slik at shortsalg i aktuelle finansaksjer ikke vil være i strid med forbudet.» 1 1. I børsmelding av 09.10.08 presiserte Kredittilsynet etter forespørsel fra Oslo Børs at forbudet kun gjelder aksjer i industrigruppene bank og forsikring, og at market makere med avtale om kvoteringsforpliktelser i derivatmarkedet er unntatt fra forbudet. I pressemelding av samme dato ble det i tillegg orientert om at forbudet ble utvidet til også å gjelde grunnfondsbevis notert på Oslo Børs. 114
kredittilsynets «midlertidige forbud» mot shorthandel Pressemeldingen foranlediger en vurdering av om Kredittilsynets anvendelse av verdipapirhandelloven («vphl») 3 9 er korrekt, og om hva som er den reelle rettslige karakteristikk av Kredittilsynets «forbud». 2 Kredittilsynets anvendelse av vphl. 3 9 på shortsalg 2.1 Problemstillingen I meldingen fra Kredittilsynet legger tilsynet til grunn at dekket og udekket shortsalg i nærmere bestemte aksjer, vil være i strid med forbudet i vphl. 3-9, som en følge av den aktuelle markedssituasjonen. I det følgende skal tilsynets rettsoppfatning på dette punkt vurderes nærmere. Helt konkret blir spørsmålet om Kredittilsynet har anvendt vphl. 3-9 korrekt i meldingen. 2.2 Generelt om anvendelsesområdet til forbudet mot urimelige forretningsmetoder i vphl. 3 9 Forbudet mot urimelige forretningsmetoder i vphl. 3-9 er en såkalt generalklausul som kommer i tillegg til de spesifikke bestemmelsene i verdipapirhandelloven. Bestemmelsen supplerer således bestemmelsene om blant annet ulovlig innsidehandel, kursmanipulasjon, tilbudsplikt og bestemmelser om prospekt. 2 Dette formålet kommer klart til uttrykk i NOU 1996: 2 s. 81, hvor bakgrunnen for bestemmelsen redegjøres for. Her fremsettes følgende av lovutvalget: «For å sikre en ordnet og effektiv verdipapirhandel er det viktig at regelverket kan sikre at alle markedsaktørene opptrer på en måte som ikke undergraver tilliten til markedet. Overfor atferd med klart negativ effekt på verdipapirmarkedet kan det oppstilles klare forbud. Innsidehandel er et eksempel på slik skadelig atferd, og er derfor nærmere regulert gjennom forbudet mot innsidehandel i 6. Det er imidlertid ikke alle uheldige handlemåter som utgjør klare typetilfeller. For at andre uheldige handlemåter skal kunne fanges opp av loven vil det være nødvendig å benytte såkalte rettslige standarder. Slike standarder utgjør et viktig ledd i den offentlige kontroll med verdipapirmarkedet. Et verdipapirmarkedet [sic] er avhengig av tillit dersom det skal fungere godt. Det er derfor viktig at alle parter i verdipapirmarkedet opptrer redelig. Utvalget legger således til grunn at det også i fremtiden vil være behov for generelle etiske standarder som også retter seg mot 2. Bechmann mfl., Verdipapirhandelloven med kommentarer, s. 119. 115
per kristian ramsland andre aktører enn verdipapirforetakene. Utvalget ser imidlertid også at en rettslig standard kan skape betydelig rettsusikkerhet. Det vil derfor være en klar fordel om regelverket ved eksempler e.l. kan bidra til å klargjøre standardens innhold. Utvalget har på denne bakgrunn vurdert å foreslå et eget forbud mot markedsmanipulasjon. Begrepsbruken har imidlertid ikke vært skarp når det gjelder hvilken adferd et forbud mot markedsmanipulasjon vil omfatte. Utvalget vil derfor foreslå særregler om de forhold som direkte relaterer seg til kurser. Det kan ikke utelukkes at det kan finne sted kunstig påvirkning også av andre deler av markedet, for eksempel volum. Utvalget peker på at slik påvirkning vil fanges opp av forbudet mot urimelige forretningsmetoder, som foreslås videreført, dersom det har uredelig hensikt.» Formålet med bestemmelsen er ytterligere presisert i NOU 1996: 2 på s. 83: «Ved vurderingen av hva som er urimelige forretningsmetoder må det tas utgangspunkt i hva som er vanlige forretningsmetoder. Innsidehandel vil være en urimelig forretningsmetode som bidrar til å svekke tilliten til verdipapirmarkedet. Innsidehandel i verdipapirer som er gjenstand for organisert omsetning er riktignok særskilt regulert i egne bestemmelser. Forbudet mot urimelige forretningsmetoder kan imidlertid komme til anvendelse på misbruk av innsideinformasjon ved kjøp/salg av verdipapirer som faller utenfor virkeområdet for vphl- 6. [ ] Utvalget legger etter dette til grunn at det er behov for en urimelighetsstandard som vil kunne fange opp de tilfeller av markedsmisbruk som det er vanskelig å presisere som klare typetilfeller samt fange opp eventuelle nye uheldige forretningsmetoder som måtte komme. Utvalget foreslår derfor å videreføre 5, 2. ledd om at ingen må benytte urimelige forretningsmetoder, men slik at bestemmelsen gjøres gjeldende for handel i finansielle instrumenter.» De siterte uttalelsene fra forarbeidene må forstås i retning av at det primære formål bak forbudsbestemmelsen var at denne skulle kunne komme til anvendelse ved konkrete tilfeller av uheldig markedsadferd som ikke har latt seg presisere som klare typetilfeller i regelverket og ved nye uheldige forretningsmetoder som måtte komme. Det fremgår i tillegg av det ovenfor siterte både i forhold til utvalgets kommentarer tilknyttet innsidehandel og markedsmanipulasjon at bestemmelsen var tenkt å supplere konkrete forbudsbestemmelser i verdipapirhandelloven. Etter mitt syn gir imidlertid ikke motivuttalelsene dekning for at bestemmelsen også skulle kunne anvendes på markedsadferd på generell basis og uavhengig av en konkret vurdering av det enkelte tilfellet. I de tilfeller hvor den aktuelle markedsadferden er underlagt annen spesifikk regulering i verdipapirhandelloven, 116
kredittilsynets «midlertidige forbud» mot shorthandel ville i så fall bestemmelsen fått karakter av å være en slags derogasjonsbestemmelse i forhold til lovens øvrige bestemmelser. Dette ville igjen medført en svekket forutberegnelighet for markedsaktørene som har et behov for å kunne forholde seg til forutsigbare reguleringer, og at klart gjennomregulerte typetilfeller gjelder etter sitt innhold. Dette synet kommer også til uttrykk i NOU 1996: 2 s. 84, hvor utvalget vurderer behovet for en egen bestemmelse om markedsmanipulasjon: «Lovtekniske og håndhevingstekniske hensyn taler for at kursmanipulasjon reguleres direkte, dvs. kommer i tillegg til lovens generalklausuler. Generalklausuler bør forbeholdes adferd som ikke så lett lar seg beskrive utførlig i en lovtekst eller kun skjer sporadisk.» Det må imidlertid legges til grunn at ordlyden i 3 9 ikke reflekterer en slik begrensning i anvendelsesområdet. I tillegg må det nevnes at det ved innføringen av bestemmelsen om urimelige forretningsmetoder i verdipapirhandelloven av 1985, ble påpekt i forarbeidene at en slik regel ga et godt grunnlag for både etterkontroll fra myndighetenes side, og for anvendelse av privatrettslige sanksjoner. 3 Hva som mer bestemt kan utledes av denne uttalelsen om etterkontroll, er uklart, og dette drøftes heller ikke nærmere i motivuttalelsene tilknyttet 1997-loven. På bakgrunn av de øvrige motivuttalelsene gjengitt ovenfor, og det formål som der fremkommer, må det imidlertid legges til grunn at det ikke var meningen at vphl. 3 9 skulle kunne ramme en markedsadferd på helt generell basis. Dette underbygges av at det er en iboende egenskap til en generalklausul at den skal komme til anvendelse på konkrete tilfeller basert på en konkret faktisk vurdering av det enkelte tilfellet. I den vurdering som skal foretas etter 3 9 i det enkelte tilfellet, er det etter mitt syn relevant om de konkrete omstendigheter som vurderes som utslagsgivende i urimelighetsvurderingen av et konkret tilfelle, har vært tatt i betraktning og blitt vurdert av lovgiver ved innføringen av konkrete bestemmelser tilknyttet den aktuelle markedsadferden. Dersom lovgiver helt konkret har vurdert de positive og negative effektene tilknyttet en lovregulert markedsadferd, må det etter mitt syn kun være en helt snever adgang til å anvende vphl. 3 9 på bakgrunn av de samme effektene som lovgiver har vurdert. En slik anvendelse av 3 9 må etter min oppfatning kun være forbeholdt helt spesielle situasjoner hvor den aktuelle markedsadferden viser seg å ha en langt mer negativ effekt enn det lovgiver har vært bevisst på i forbindelse med lovreguleringen av den aktuelle markedsadferd. 3. Jf. gjengivelse i NOU 1996: 2 s. 83. 117
per kristian ramsland Vi skal på denne bakgrunn se nærmere på bestemmelsene om shortsalg og lovmotivene tilknyttet vedtakelsen av disse. 2.3 Bestemmelsene om shortsalg Verdipapirforetaks befatning med shortsalg er underlagt nærmere regulering i vphl. 10-4, som følger: 4 «(1) Ved salg av finansielle instrumenter verdipapirforetaket ikke eier, må foretaket ha tilgang til de finansielle instrumentene slik at rettidig levering er sikret på avtaletidspunktet. (2) Verdipapirforetaket kan bare formidle og utføre ordre om salg av finansielle instrumenter kunden ikke eier dersom kunden har tilgang til de finansielle instrumentene og foretaket er sikret rettidig levering på avtaletidspunktet.» Etter bestemmelsen har verdipapirforetak anledning til å foreta såkalt dekket shortsalg for egen regning eller å formidle og utføre ordre på vegne av kunde ved slik dekket shortsalg. Handler som foretas utenom verdipapirforetakene er ikke underlagt noen spesifikk regulering, hvilket innebærer at udekket shortsalg ikke er forbudt ved slike handler. 5 I forbindelse med innføringen av bestemmelsene om shortsalg ved en endringslov til verdipapirhandelloven av 1985, 6 ble det i NOU 1995: 1 s. 87 89 foretatt en omfattende vurdering av de ulike hensynene som gjør seg gjeldende i tilknytning til shorthandel. Her påpekes blant annet de positive effektene slik handel har i forhold til spredning av vesentlig informasjon for prising av verdipapiret, likviditeten i markedet og dermed reduksjon av kursstigninger som følge av midlertidig mangel på verdipapirer, market maker funksjonen og muligheten til risikostyring i porteføljer. Av mulige negative sider nevnes følgende på s. 88 om risikoen for en nedadgående prisspiral: «Det har vært hevdet at short-salg kan ha negative effekter ved at det kan fremheve et nedadgående prisbilde ved å «undergrave» alle kjøpstilbud på den allerede foreliggende kurs, noe som kan lede til en nedadgående prisspiral. Om dette er en holdbar antagelse, er imidlertid omstridt» 4. I kredittilsynets melding gis forbudet anvendelse på shortsalg, dekket eller udekket. Det tas derfor i herværende gjennomgang utgangspunkt i vphl. 10-4, og ikke i vphl. 10-6 som regulerer shortposisjon gjennom derivat. 5. Jf. Bechmann mfl., op.cit. s. 617. 6. Lov 1996 06-07 nr. 25: Lov om endringer i lov av 14. juni 1985 nr. 61 om verdipapirhandel mv. 118
kredittilsynets «midlertidige forbud» mot shorthandel 2.4 Vurdering av Kredittilsynets rettsoppfatning På bakgrunn av foregående gjennomgang er det etter mitt syn grunnlag til å stille spørsmål ved om Kredittilsynets syn på rekkevidden av vphl. 3-9, slik denne er kommet til uttrykk i pressemeldingen, er korrekt. Avgjørende for min vurdering av dette er at lovgiver har vedtatt bestemmelsene om shortsalg på bakgrunn av en omfattende lovprosess, hvor de ulike hensyn som taler for og imot en slik handelsadgang, har blitt vurdert inngående. Til overmål har det i lovmotivene helt konkret blitt vurdert og tatt stilling til risikoen for nedadgående kursutvikling, som nettopp er den omstendighet som må antas å være hovedbegrunnelsen for Kredittilsynets rettsoppfatning. 7 På bakgrunn av bevisstheten rundt denne problematikken i lovgiverprosessen som ledet frem til bestemmelsene om shorthandel, må det i utgangspunktet kun være en helt snever adgang til å anvende vphl. 3 9 på det som i utgangspunktet er legitime shortsalg. 8 En annen sak er at vphl. 3 9 naturligvis vil kunne komme til anvendelse på enkeltstående tilfeller av dekket shortsalg, hvor det kan påvises en konkret uredelig hensikt mv. 9 Som nevnt under punkt 2.2, er det imidlertid spor i forarbeidene av at forbudet i vphl. 3 9 også var tenkt ment som et grunnlag for etterkontroll, og at bestemmelsen dermed i spesielle situasjoner også kan tenkes å ramme gjennomregulert markedsadferd dersom virkningene av markedsadferden har en langt mer negativ effekt enn det som ble lagt til grunn av lovgiver i sine overveielser. Det er naturlig å tolke Kredittilsynets melding i retning av at det er en slik antakelse om at shortsalg enten hadde eller ville kunne få en slik ikke-forutsett negativ effekt som en følge av de dramatiske kurssvingningene innen finanssektoren i det aktuelle tidsrom, som lå til grunn for tilsynets rettsoppfatning. Etter mitt syn vil vphl. 3 9 kunne 7. Dette stadfestes i Kredittilsynets brev til Finansdepartementet datert 30. januar 2009, hvoretter det foreslås å innføre forbud mot udekket shortsalg, og innføring av bestemmelser som gir Kredittilsynet adgang til å pålegge midlertidig forbud mot dekket shortsalg. På s. 4 5 i brevet fremgår at bakteppet for tilsynets «forbud» ved pressemeldingen av 08.10.08 var innføringen av forbud mot shorthandel i andre land på bakgrunn av antakelsen om at shortsalgene forsterket kursnedgangen og således bidro til en forverring av situasjonen i finansmarkedene. Frykten var at internasjonale aktører med shortsalgstrategier ville gå inn i det norske markedet etter hvert som andre markeder ble lukket. 8. Jf. gjennomgangen ovenfor i punkt 2.2. Det nevnes imidlertid at det må antas at adgangen til å anvende vphl. 3 9 på udekket shortsalg ikke vil være like snever. Dette da drøftelsen i forarbeidene primært knytter seg til dekket shortsalg slik dette er regulert i vphl. 10 4. 9. I forhold til «god forretningsskikk», fremkommer dette i NOU 1995: 1, s. 88. 119
per kristian ramsland komme til anvendelse på shortsalg på bakgrunn av en slik betraktning dersom det rent faktisk lar seg dokumentere at det foreligger en slik uforutsett negativ virkning av konkrete handler. Kredittilsynet gir imidlertid ikke i sin pressemelding noen nærmere redegjørelse for de faktiske virkningene av shortsalg som viser og underbygger at slik handel har en slik uforutsett negativ effekt. Tilsynet nøyer seg med en henvisning til «den situasjon markedet nå befinner seg med særskilt store kursutslag for aksjer utstedt av finansinstitusjoner». Denne mangelen på dokumentasjon og begrunnelse gjør at det ikke er grunnlag for å si at det økonomifaglige utgangspunktet som lå til grunn for vedtakelsen av bestemmelsene om shorthandel, ikke lenger står seg. 10 Den manglende begrunnelse fra tilsynets side utelukker imidlertid ikke at rettsoppfatningen som tilsynet legger til grunn kan være riktig i og for seg. Dersom det er mulig å dokumentere slik uforutsett negativ effekt vil det etter mitt syn kunne gjøres gjeldende i samsvar med tilsynets rettsoppfatning, at shortsalg som har en slik uforutsett negativ effekt som en følge av særskilte markedsforhold, vil kunne rammes selv om det ikke foreligger en uredelig hensikt eller lignende hos den aktuelle aktøren. Det som etter dette gjenstår som det mest problematiske med tilsynets rettsoppfatning, er at tilsynet legger til grunn at vphl. 3 9 vil komme til anvendelse som sådan på alt shortsalg i finansaksjer. En slik helt generell anvendelse av bestemmelsen er det ikke dekning for. 11 Dette da bestemmelsen etter dens formål slik dette fremkommer av lovmotivene, kun var ment å komme til anvendelse i konkrete tilfeller etter en konkret og samlet vurdering av de aktuelle omstendighetene som gjør seg gjeldende. En slik forståelse støttes også av at vphl. 3 9 er en generalklausul, og at anvendelsen av slike klausuler nettopp skal være basert på en konkret vurdering av hvert enkelte tilfelle. Selv om en ekstremt volatil markeds- 10. I brev til Finansdepartementet av 30.01.09 fremholder tilsynet på s. 5 at dokumentasjon om erfaringene med myndighetsinngrep internasjonalt høsten 2008 viser at det hefter betydelig usikkerhet i forhold til hvilken effekt inngrepene mot shortsalg hadde i retning av å redusere kursfluktuasjonene på aksjene som var omfattet. Tilsynet gjengir i den sammenheng hovedfunnene i en rapport med tittelen «The Impact of Short sales Restrictions», av Ian W. Marsh og Norman Niemer. Interessant i vår sammenheng er følgende utsagn i denne rapporten: «Man finner ingen sterk støtte for at innføringen av restriksjoner på shortsalg i UK eller andre steder har endret mønsteret for aksjeavkastningen. Aksjer som var gjenstand for restriksjoner oppførte seg nokså likt i forhold til hvordan de oppførte seg før innføringen av restriksjonene og i forhold til oppførselen til aksjer som ikke var underlagt restriksjonene.» 11. I brev til Finansdepartementet av 30.01.09 på s. 10 synes Kredittilsynet selv å holde det åpent om vphl. 3 9 ga hjemmel for en slik generell anvendelse som ble lagt til grunn i pressemeldingen. 120
kredittilsynets «midlertidige forbud» mot shorthandel situasjon vil kunne være et tungtveiende moment i den urimelighetsvurdering som må foretas i det enkelte tilfellet, må også de øvrige konkrete omstendighetene tilknyttet et shortsalg bli vurdert og hensyntatt. Det må for eksempel hensyntas om det aktuelle shortsalg gjøres i rent spekulasjonsøyemed eller om dette gjøres i forbindelse med risikostyringen i en portefølje. Videre vil naturligvis også selve størrelsen på det aktuelle shortsalg i seg selv være en relevant omstendighet. Et annet moment som trekker i retning av å begrense rekkevidden av vphl. 3 9 til å gjelde anvendelse på konkrete tilfeller, er at forutberegneligheten for verdipapiraktørene vil bli sterkt skadelidende dersom 3 9 anvendes slik at shortsalg som utøves i samsvar med de spesifikke reglene gitt i 10 4, skal kunne anses som urimelige forretningsmetoder på helt generell basis innenfor et markedssegment. Det vises her til at dette forutberegnelighets-momentet ble fremholdt i lovmotivene til 3 9. Dette momentet endres ikke nevneverdig av at Kredittilsynet i denne konkrete situasjonen har orientert markedet om sin tolkning, og at markedsaktørene således har hatt anledning til å innrette seg. 12 Poenget er at vphl. 3 9 ved en slik tolkning, uavhengig av om Kredittilsynet orienterer markedet eller ei, ved senere anledninger vil kunne ramme det som for den enkelte investor fremstår som ordinær og legitim shorthandel i henhold til reglene i vphl. 10 4. En slik tolkning vil således også være tvilsom i forhold til legalitetsprinsippet. Dette da det utvilsomt vil være å strekke ordlyden «urimelig forretningsmetode» langt når man anvender denne på generell basis på en markedsadferd som lovgiver helt konkret har vurdert og tillatt i lovs form. Det vises i denne sammenheng til at overtredelse av vphl. 3 9 er straffbar etter nærmere bestemmelser i vphl. 17 3, 2. ledd nr. 6, og at de skranker som følger av legalitetsprinsippet dermed må overholdes ved anvendelsen av bestemmelsen. 3 Nærmere om den rettslige karakter av Kredittilsynets melding I tillegg til det materiell-rettslige spørsmålet som er behandlet under punkt 2, reiser Kredittilsynets melding spørsmål om i hvilken grad det kan fastsettes regler med generell rekkevidde i medhold av vphl. 3-9. 12. I brev til Finansdepartementet av 30.01.09 på s. 10, fremholdes at en uttalelse fra myndighetene slik som pressemeldingen datert 8. oktober, vil gi aktørene nødvendig forutsigbarhet mht. hva som anses urimelig. 121
per kristian ramsland Spørsmålet aktualiseres ved at formuleringene i meldingen etterlater tvil med hensyn til om tilsynet kun søker å gi en tolkningsuttalelse hvor tilsynets oppfatning av gjeldende rett formidles, eller om tilsynet i tillegg søker å fastsette et generelt forbud i medhold av bestemmelsen. Overskriften til vedtaket etterlater et bestemt inntrykk av at tilsynet her søker å fastsette et generelt forbud. I selve teksten synes det på den annen side å fremgå at tilsynet baserer forbudet på en konkret tolkning og anvendelse av 3 9 på den konkrete markedsadferd. 13 Det er ikke lovfestet en forskriftshjemmel i tilknytning til 3 9, og det er dermed klart at tilsynet ikke har rettslig adgang til å fastsette et generelt forbud mot shortsalg i finansaksjer i medhold av bestemmelsen. Uavhengig av intensjonen til tilsynet ved det aktuelle vedtaket, vil dermed meldingen rent rettslig kun være relevant som en tolkningsuttalelse hvor tilsynet gir uttrykk for sin oppfatning av gjeldende rett. Etter mitt syn vil imidlertid den rettskildemessige verdien av denne tolkningsuttalelsen være svekket som en følge av at det er så vidt uklart om tilsynet her kun uttrykker sin rettsoppfatning som et ledd i den alminnelige veiledningsplikten etter forvaltningsloven 11, eller om tilsynet i tillegg søker å gi en uhjemlet forbudsregel. I tillegg svekkes rettskildeverdien av at tilsynet som nevnt i liten grad presenterer en faktisk og rettslig begrunnelse for sin rettsoppfatning. Etter mitt syn bærer meldingen til tilsynet preg av at man har manglet den nødvendige lovhjemmel for å kunne håndtere den aktuelle markedssituasjonen på en adekvat måte. Selv om tilsynet var av den oppfatning at shortsalg hadde en forsterkende negativ effekt på den uroen som preget finansmarkedene, og at det på denne bakgrunn var ønskelig med et forbud av mer generell karakter, burde tilsynet nøyet seg med en ren tolkningsuttalelse hvor man tok hensyn til de begrensninger som må innfortolkes i rekkevidden til vphl. 3 9, i kombinasjon med iverksettelse av de nødvendige politiske prosesser for å få en utvidet forskriftsadgang. 14 Dette da 13. For ordens skyld nevnes at pressemeldingen uansett ikke kan vurderes som et enkeltvedtak etter fvl. 2, 1. ledd b). Dette da det ikke foreligger slik vedtakskompetanse etter vphl. 3 9, og pressemeldingen etter sitt innhold ikke «gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer». 14. I brev fra Kredittilsynet av 30. januar 2009 gjengis på s. 9 hjemmelssituasjonen i enkelte av de andre land som innførte restriksjoner på shortsalg høsten 2008. Det fremgår her at man både i Storbritannia og i Tyskland hadde generell hjemmel til å innføre midlertidige bestemmelser eller gjøre midlertidige inngrep i verdipapirmarkedene. I Danmark vedtok Folketinget etter en hastebeslutning, på bakgrunn av manglende lovhjemmel i den danske verdipapirhandelloven, en bestemmelse som ga hjemmel til å innføre forbud mot shortsalg. Etter en «hastehøring» ble det deretter innført en forskrift som forbød shortsalg. 122
kredittilsynets «midlertidige forbud» mot shorthandel en uhjemlet myndighetspraksis i seg selv kan være av betydelig negativ verdi, og i seg selv kan redusere tilliten til verdipapirmarkedene. I denne sammenheng er det positivt at Kredittilsynet nå har oversendt forslag til en konkret forbudshjemmel, som vil gi et klart lovgrunnlag for innføringen av forbud mot shortsalg ved senere anledninger. Per Kristian Ramsland er advokat i Kluge Advokatfirma DA. Ramsland ble cand.jur. i 2003 (UiB), og har tidligere arbeidet som vitenskapelig assistent og dommerfullmektig. Han arbeider med selskapsrett og børs- og verdipapirrett, og har tidligere publisert arbeid tilknyttet nevnte fagfelt. 123