Glenn Ringtved Dreamteam 1 Mot nye mål Oversatt av Nina Aspen
Forfatteromtale: Glenn Ringtved er dansk og har skrevet mer enn 30 bøker for barn og unge. For Mot nye mål den første boken i Dreamteam-serien ble han i 2007 nominert til ORLA-prisen.
Om boken: Andreas, som bare kalles P, skal flytte til Spania sammen med foreldrene og søsteren. Der skal de bo ett år, men P gleder seg ikke. Han er toppscorer på fotballaget, er nettopp tatt ut til talentlaget og har en stor vennegjeng man bare ikke forlater sånn helt uten videre. Og hvordan skal han kunne stikke av fra den siste, store kampen...? Dette er den første boken i fotballserien Dreamteam. Serien passer for barn som går i 5.-7. klasse og liker eventyr, fart og spenning.
2014 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2014 ISBN 978-82-03-25781-0 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
1 Avskjedens time var kommet. Eller kanskje ikke helt ennå. Likevel føltes det sånn. Humøret var helt på bånn, selv om de satt der på benken foran hallen med hver sin Cola-boks. Jacob var på gråten. Jonas satt bare og stirret tomt ut i luften. Lasse så ut som om han hadde sett mannen med ljåen. Det var bare P, hovedpersonen selv (og den som virkelig hadde grunn til å være lei seg), som prøvde å holde humøret oppe og se det fra den lyse siden. «Ikke se så svart på det, gutter,» sa han og smilte. «Det er bare for ett år.» «Ett år!» fnøs Jacob forarget. «Ett år er en evighet, mann. Og hvem sier at dere bare skal være der i ett år? Jeg skal vedde på at dere ikke kommer hjem igjen når dere først er blitt vant til varmen.» P trakk på skuldrene og sukket. «Det er jo ikke jeg som har bestemt at vi skal flytte til Spania. Dere vet jo hvordan foreldre er. De spør oss, og så later de som om vi er med på å bestemme. Men egentlig bestemmer de alt sammen alene.» «Men kan ikke du bare bli hjemme da,» sa Jonas egenrådig. «Du kan bo hos oss. Vi kan rydde på loftet. Du kan få det kult der.» «Tror du virkelig på det selv?» spurte P og flirte. «Familien min kan nok ikke unnvære meg i et helt år.»
«Det verste er nesten at vi har rykket opp i førstedivisjon,» sa Lasse. «Vi vil garantert få bank i hver eneste kamp når ikke du er på laget.» «Nei da,» sa P oppmuntrende. «Dere klarer dere nok. Jonas blir bare flyttet fram på banen. Han kommer garantert til å score mål i stedet for meg.» Men innerst inne visste han at det kom til å bli vanskelig for dem. Han hadde scoret nesten halvparten av målene mens de spilte i A-rekka. Og han var den eneste som var blitt tatt ut til talentlaget. Men dette betydde ingenting akkurat nå. Han skulle jo flytte. Det var ikke noe noen kunne gjøre noe med. Faren til P hadde fått jobb i Spania. Han skulle selge hus. P hadde visst det lenge. Men det var liksom først nå det gikk opp for ham på alvor. Nå var det bare en uke til de skulle dra, og folk hadde begynt å si god tur til ham. P var både lei seg og sint. Han var lei seg fordi han måtte dra fra kameratene og fotballaget. Og han var rasende fordi han rett og slett ikke ville flytte. Spania var bare ikke ham! Han var dansk. Han snakket dansk. Livet hans var hjemme i Danmark. Og dessuten hadde han veldig lys hud. Tenk om han ikke tålte sola i det hele tatt? Nei, det kunne ikke bli annet enn en katastrofe. Det verste var fotballen. Den kom han til å savne
veldig. Han visste selvfølgelig at det var mange som kunne spille fotball i Spania. Men det var søren meg langt til Bernabeu og Camp Nou. De skulle bo i en eller annen landsby nesten helt nede i Afrika. Afrika! Han skulle vedde på at de ikke hadde en ordentlig fotballbane der engang. Faren hadde mumlet noe om at de visstnok spilte på grus der nede. Han hadde ikke sagt det så høyt, for han visste at P ville få helt spader når han hørte det. «Grus!» hadde P skreket. «Da kan man jo like gjerne spille på asfalt.» Faren hadde nikket. «Det gjør de også,» tilføyde han forsiktig. «Det er derfor spanske fotballspillere er så gode teknisk. Problemet i Danmark er at vi har altfor gode baner. Barna er rett og slett bortskjemte.» Det var en dårlig trøst. P hadde grått seg i søvn tre netter på rad. Han hadde nesten ikke klart å spise, så lei seg var han. «Jeg orker ikke å snakke om det mer,» hveste han og tømte Colaen. «Skal vi spille?» Han reiste seg og tok ballen. «Hvorfor sier du det ikke til dem?» prøvde Jacob inntrengende. «At du ikke vil flytte!» «Det er ikke så lett som du tror,» sa P. «Det handler jo ikke bare om jobben til faren min. Det er jo alt det andre også...» Han tidde. Han ville ikke snakke om det. Verken med kameratene eller moren og faren. Han kjente at sinnet blusset opp igjen. Det gjorde det hele tiden. Og det ble verre og verre jo nærmere flyttedatoen kom.