Symptomatisk behandling ved multippel sklerose Av Astrid Edland, avdelingsoverlege, Nevrologisk avdeling, Drammen Sykehus, Vestre Viken HF Det betyr lite hvordan lymfocyttene påvirkes av immunmodulerende behandling, dersom smerter og spasmer forstyrrer nattesøvn og bevegelsesevne, blæra lekker, smerter er uutholdelige og fatigue reduserer generell yteevne, Professor, dr.med., Jürg Kesselring, avdeling for Neurorehabilitation, Zürich. Multippel sklerose, MS, er kjent gjennom kasuistikker allerede fra 1600-tallet. Det nevropatologiske grunnlaget for sykdommen ble beskrevet i 1835. Charcot beskrev i 1868 denne sykdommen som han kalte Sclerose en Plaque, og allerede da visste man at symptomene skyldtes inflammasjon og degenerasjon i sentralnervesystemet. Først i 1993 fikk man den første bremsemedisinen som kunne brukes til å dempe inflammasjonen. Senere har vi fått mer potente immunmodulerende medikamenter, men disse har så langt en begrenset effekt på sykdomsprogresjonen. De fleste MSpasienter vil fortsatt få varierende grad av symptomer og funksjonsnedsettelse på grunn av progredierende sykdom i sentralnervesystemet. MS-sykdommen kan gi symptomer og funksjonsutfall fra alle deler av sentralnervesystemet. Sykdommen, og dermed også symptomene, varierer over tid, og det kan gjøre det vanskelig å registrere og følge symptomutviklingen hos den enkelte pasient. Sykdommen er uforutsigbar og kan arte seg svært forskjellig hos pasientene. Felles for alle er likevel at MSsykdommen kan gi kompliserte og sammensatte plager som reduserer funksjon og livskvalitet.
Mange symptomer kan i varierende grad lindres ved god symptomatisk behandling, og det er svært viktig å utnytte dette behandlingspotensialet best mulig. Undersøkelser viser at mer enn 75 % av MS-pasientene har nytte av en eller flere former for symptomlindrende behandling. MS-pasienter møter altfor ofte følgende oppfatning av sykdommen: den kan ikke behandles (les: kureres) og dermed kan man ikke gjøre noe med det. Eller: Alt skyldes MS og det kan vi ikke gjøre noe med. Symptomatisk behandling som lindrer plager og bedrer funksjon er viktig for alle. MS-pasienter har svært mange ulike symptomer og her skal nevnes noen av de vanligste problemene som følger med sykdommen. Synsforstyrrelser Over 80 % av alle MS-pasienter har synsforstyrrelser av forskjellige typer og varighet. God brillekorreksjon, svaksyntoptikk og hjelpemidler kan gjøre at man fortsatt kan lese avisen og se på TV. Smerter og ubehagelige sensoriske fenomener Nevralgiforme smerter og irritative fenomener som parestesier oppleves av et flertall av MS-pasientene. Altfor mange pasienter får behandling med analgetika som stort sett har liten effekt på denne type plager, og pasientene får bare bivirkningene med tretthet, redusert kognisjon, obstipasjon. Nevralgiforme smerter behandles med antiepileptika, spesielt Neurontin og Lyrica, men Tegretol kan også ha god effekt på sentralnevrologisk smerte. En liten dose Rivotril er fortsatt den beste behandlingen av smertefulle parestesier (obs. dose og førerkort). Gangforstyrrelser Motoriske utfall fra sentralnervesystemet gir spastisk parese. Pasienten får redusert tempo for bevegelser, økt muskeltonus, evt. spontane spasmer. Dette fører til stivhet og ustøhet i bena. I tillegg vil endret sensibilitet og
balanseforstyrrelser gjøre at man har mindre kontroll på bevegelser. Spastisitet kan lindres noe med fysioterapi/spasmeløsende øvelser, men oftest er det også behov for medikamentell behandling med spasmolytika (Baklofen, Sativex). Det er svært viktig å forsøke å eliminere spasmeøkende faktorer som smerter, sår, urinveisinfeksjon, obstipasjon. Den såkalte gangpillen, Fampyra, kan øke ledningshastigheten i demyeliniserte nervebaner hos MS-pasienter. Medikamentet gir ca 30 % økt ganghastighet hos ca 30 % av pasientene. Det er umulig å forutse hvem som har effekt av medikamentet (responder), man bør derfor være liberal med utprøving av Fampyra som kan gi en bedre gangfunksjon hos mange MSpasienter. Blærefunksjonsforstyrrelser Kontroll over blære og rektumfunksjon er avhengig av et fint samspill mellom det autonome og det viljestyrte nervesystemet. Skader på nervebaner av MS-plakk kan her gi svært plagsomme funksjonsforstyrrelser. Det vanligste symptomet er imperiøs trang som av og til kan bli helt sosialt invalidiserende. Medikamenter som demper imperiøs trang vil kunne gi de fleste pasienter en brukbar kontroll over blæretømning. Varierende grad av urinretensjon behandles med ren intermitterende kateterisering, og man kan da unngå komplikasjoner med residiverende urinveisinfeksjoner. Behandling av blærefunksjonsforstyrrelser skal settes inn allerede tidlig i forløpet. Funksjonen vil ikke kunne bli bra dersom man har fått en svært utvidet blære på grunn av tømningsvansker eller en skrumpblære på grunn av kronisk urinveisinfeksjon. Seksualfunksjonsforstyrrelser Erectil dysfunksjon er et vanlig MS-symptom. MS-sykdommen debuterer oftest i 20-40 års alder, altså i en seksuelt aktiv alder. Seksualfunksjonsforstyrrelse vil ofte være et symptom som det er vanskelig å snakke om og som mange pasienter kvier seg for å nevne. Lege eller sykepleier bør derfor ta dette opp
med pasienten og tilby å forsøke medikamentell behandling eller henvise til urolog. Fatigue Utmattelse, nedsatt utholdenhet og økt trettbarhet er vanlige MS-symptomer og en viktig årsak til uførhet hos MS-pasienter. Mekanismen bak fatigue er ukjent, men det ses ved flere sentralnevrologiske sykdommer og skader. Man har forsøkt ulike typer medikamentell behandling (Modiodal m.m.), men dette har liten eller ingen effekt. Det er stadig bedre dokumentasjon for at generell trening, både styrke og kondisjon, kan redusere fatigue. Kognitive vansker MS er en sykdom som gir irreversible skader i sentralnervesystemet og dermed også endring i kognitive funksjoner. Undersøkelser viser at over halvparten av pasientene har kognitive vansker i en slik grad at det får konsekvenser for aktiviteter og daglige gjøremål. Nevropsykologisk utredning er nyttig for å forstå omfang og type kognitive vansker og dermed kunne legge til rette med kompensatoriske tiltak (ulike typer huskehjelpemidler m.m.). Tverrfaglig teamarbeid Innføring av immunmodulerende behandling av MS har gitt økt fokus på MS-behandling generelt. Opprettelse av MS-klinikker med spesielle MS-sykepleiere har gjort at pasienten får et mye bedre tilbud om behandling, og det gjelder også symptomlindrende behandling. MS-behandling er et tverrfaglig teamarbeid. De aller fleste MS-pasienter vil ha nytte av regelmessig kontakt med en MS-klinikk der man tar opp pasientens aktuelle problem, men også har rutiner som sikrer at man: Registrerer pasientens symptomer ved hver visitt. Registrerer symptomendring og dermed endrer behandling. Prioriterer oppmerksomhet om de symptomer som har størst betydning for funksjon og som er viktige å behandle for å
unngå senkomplikasjoner (f.eks. blærefunksjonsforstyrrelser). Har en tverrfaglig tilnærming. Kombinerer medikamentell behandling, fysikalsk medisinsk behandling, trening, hjelpemidler m.m. Alltid ser etter andre årsaker til symptomene som derved krever annen behandling. Konklusjon Erfaring har vist at tre av fire MS-pasienter har god nytte av symptomlindrende behandling. De nevrologiske avdelingene må ta utfordringen med å legge til rette for optimalisert behandling for denne pasientgruppen. Det vil lindre plager og gi bedre funksjon for den enkelte. Det vil også kunne utsette invaliditet og dermed være en god investering i helse. Man bør ikke regne med at alle pasienters plager skyldes MSdiagnosen MS-pasienter kan også få andre sykdommer. Nasjonal kompetansetjeneste for multippel sklerose har etablert en arbeidsgruppe som skal utarbeide norske anbefalinger for symptomlindrende behandling ved MS. Det vil bli et nyttig redskap for leger og sykepleiere som arbeider med MS-pasienter, men det vil spesielt styrke pasientenes muligheter til å få optimal behandling og dermed oppnå best mulig funksjon ut fra sine forutsetninger.