Annen avdeling PROTOKOLL. Annen avdelings avgjørelse av 14. februar 2011

Annen avdeling PROTOKOLL Annen avd. sak nr. 7986 Int. reg. nr. 916 666 Int. reg. dato: 2006.12.15 Notifikasjonsdato: 2007.04.12 Nasj. ref. nr. 2007 03973 Innehaver: Renault SAS, Boulogne Billancourt, Frankrike Fullmektig: Bryn Aarflot AS, Postboks 449 Sentrum, 0104 Oslo, Norge Annen avdelings avgjørelse av 14. februar 2011 Foreliggende sak gjelder en klage over Patentstyrets første avdelings avgjørelse av 27. august 2009, hvorved ordmerket TCE ble nektet gitt virkning i Norge. Avgjørelsen ble sendt registreringsinnehavers norske fullmektig samme dag. Notifikasjonen fra WIPO om utpekning av Norge av 12. april 2007 omfattet alle varene merket er internasjonalt registrert som kjennetegn for, nemlig: Klasse 12: Vehicles; apparatus for locomotion by land; suspension shock absorbers for vehicles, antitheft devices for vehicles, headrests for vehicle seats, automobiles, shock absorbers for automobiles, automobile hoods, automobile bodies, automobile chains, automobile chassis, bumpers for automobiles, sun shields and visors for automobiles, anti-theft alarms for vehicles, reversing alarms for vehicles, horns for vehicles, luggage carriers for vehicles, tyres for vehicle wheels, torsion bars for vehicles, connecting rods for land vehicles (other than engine parts), gearboxes for land vehicles, caps for vehicle petrol tanks, windscreens, pick-up trucks, vans, lorries, hoods for vehicles, hoods for vehicle engines, bodywork, crankcases for land vehicle components (other than for engines), safety belts for vehicle seats, anti-skid chains, driving chains for land vehicles, transmission chains for land vehicles, hydraulic circuits for vehicles, torque converters for land vehicles, reduction gears for land vehicles, direction signals for vehicles, electric motors for land vehicles, electric vehicles, clutches for land vehicles, safety seats for children for vehicles, gearing for land vehicles, hubcaps, casings for pneumatic tyres, balance weights for vehicle wheels, axles, steering knuckles, windscreen wipers, brake linings for vehicles, brake shoes for vehicles, brake segments for vehicles, brakes for vehicles, bands for wheel hubs, tailboard lifts (parts of land vehicles), vehicle covers, covers for vehicle seats, rims for vehicle wheels, engines for land vehicles, driving motors for land vehicles, vehicle wheel hubs, mudguards, vehicle bumpers, air pumps (vehicle accessories), doors for vehicles, ski carriers for automobiles, propulsion mechanisms for land vehicles, trailers (vehicles), trailer hitches for vehicles, shock absorbing springs for vehicles, vehicle suspension springs, rearview mirrors, vehicle wheels, freewheels for land vehicles, safety belts for vehicle seats, seats for vehicles, sports cars, tractors, sleighs

Annen avd. sak nr. 7986 2 (vehicles), tramcars, transmission shafts for land vehicles, transmissions for land vehicles, turbines for land vehicles, anti-glare devices for vehicles, upholstery for vehicles, upholstery padding for vehicles, vehicle tyres, windows for vehicles, steering wheels; vehicles for locomotion by land; motor cars, motor cars powered by a combination of thermal and electrical energy; cycles, bicycles, motor scooters, motorcycles and tricycles; shock absorbers, horns and luminous warning signals and indicators, engine hoods, bodywork, direction indicators, chains, brakes, brake linings, brake shoes, wheel rims and hubs, mudguards, air pumps, tyres, pedals, handlebars, kickstands, footrests, saddles; all these products intended for cycles, bicycles, motorcycles, motor scooters and tricycles. Under behandlingen i Patentstyrets første avdeling ble anført at ordmerket TCE mangler særpreg for alle de aktuelle varene i klasse 12, og at den internasjonale varemerkeregistreringen således ikke kan gis virkning i Norge, jf. bestemmelsen i varemerkelovens 13 første ledds første punktum, jf. 49 annet ledd og 50. Med hensyn til søkers argumentasjon under behandlingen av saken i Patentstyrets første avdeling, vises til sakens dokumenter. Første avdelings avgjørelse av 27. august 2009 var begrunnet som følger: "Den internasjonale registreringen består av bokstavkombinasjonen TCE. Spørsmålet i saken er hvorvidt innehaver kan få en enerett til kombinasjonen av bokstavene TCE for varene i klasse 12. Et varemerke som skal registreres, må være særpreget, jf. varemerkeloven 13 første ledd. Et varemerkes særpreg skal vurderes i relasjon til de aktuelle varer merket ønskes registrert for, og i betraktning av hvordan gjennomsnittsforbrukeren av disse varene vil oppfatte merket. Merket må vurderes i forhold til hvordan en gjennomsnittsforbruker normalt vil oppfatte det som helhet, uten å undersøke detaljer eller analysere merkets enkelte deler. Gjennomsnittsforbrukeren for de aktuelle varene i klasse 12, forskjellige typer kjøretøy, sykler, dekk og en rekke spesifiserte deler og andre varer som er opplistet, vil kunne være både næringsdrivende og private forbrukere, og anses derfor ikke som en særlig spesialisert gruppe. Gjennomsnittsforbrukeren må anses å være alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velinformert, jf. EF domstolens avgjørelse i sak C- 210/96 Gut Springenheide. Patentstyret bemerker imidlertid at for noen av varene vil gjennomsnittsforbrukeren være profesjonelle, samt at varene ikke vil bli kjøpt hyppig. Patentstyrets begrunnelse for å nekte merket, er justeringen av praksis som følge av 2. avdelings avgjørelser nr. 6865, ordmerket L400, og nr. 7252, ordmerket S380, hvor disse merkene ble nektet med den begrunnelse at merket ville oppfattes som en typebetegnelse eller modellangivelse, og ikke som noens særlige kjennetegn. Begge disse to avgjørelsene gjaldt varer i klasse 12, så de er dermed parallelle til gjeldende sak. Det presiseres at praksisendringen ikke kun gjelder sammenstillinger av tall og bokstaver, men også merker bestående utelukkende av tre bokstaver i klasse 12. Fullmektigen selv viser til at de er oppmerksom på hvilke betraktinger som er lagt til grunn Patentstyrets nektelse.

Annen avd. sak nr. 7986 3 Det fremgår av avgjørelse nr. 7252, hvor det uttales at: "Det er et alminnelig kjent fenomen at bokstav/tall-kombinasjoner i mange bransjer, herunder i bilbransjen, brukes nettopp for å skille én produsents modeller fra hverandre, og dette vil påvirke gjennomsnittsforbrukerens forventninger når nye slike bokstav/tall-kombinasjoner påtreffes. Gjennomsnittsforbrukeren vil ikke oppfatte tegnet som et særmerke for innehaveren, men som et middel til å identifisere en bestemt av innehaverens modeller." Det vises til at det er klare paralleller mellom avgjørelse nr. 6865 og nr. 7252, og 2.avdeling sier seg derfor enig i sin tidligere begrunnelse for å nekte et merke som kun fremstår som en modellbetegnelse i snever forstand. Patentstyret er i den foreliggende saken av den oppfatning at gjennomsnittsforbrukeren ikke vil oppfatte merket TCE som et særskilt kjennetegn for denne type varer, og at det må nektes fordi det ikke er egnet til å skille innehavers varer fra andres, jf. varemerkeloven 13 første ledd første punktum. Slike modellangivelser med bokstavkombinasjon er meget vanlige for de varene som er omfattet av den internasjonale registreringen. Det er særlig vektlagt at det er en tradisjon for å benytte slike modellangivelser i bilbransjen, eksempelvis for å indikere hva slags motorstørrelse, utstyrspakke eller lignende bilen er utstyrt med. Merket anses på dette grunnlag ikke egent til å skille én produsents varer fra andre produsenters varer, jf. varemerkeloven 13 første ledd første punktum. Det antas at gjennomsnittsforbrukeren av slike merker forgjeves vil lete etter et distinktivt tillegg foran betegnelsen TCE, som for eksempel et produsentnavn. Kombinasjonen TCE vil derfor kun oppfattes som en angivelse av en bestemt modell i en produktserie, en betegnelse for type og/eller for generasjon av produktene. Det skal påpekes at for enkelte varer vil elementet TC kun bli oppfattet som en angivelse av egenskaper som traction control (antispinn) eller også som twincam (motor med dobbel overliggende kamaksel), begge to vanlige utrykk i motor bransjen. Elementet E er også vanlig brukt i samme bransje som angivelse av blant annet electronic. Patentstyret er derfor ikke enig med fullmektigens anførsler om at merket både visuelt og fonetisk fremstår som både originalt, unikt og iøynefallende. Det at merket vil bli uttalt enten ti-si-i eller te-se-e har ikke betydning i henhold til hvorvidt merket blir oppfattet som en modellangivelse eller som et varemerke i nærværende sak. Fullmektigen viser til at et identisk merke er registrert som EF-varemerke, CTM registrering nr. 5 3823 825. En slik registrering kan ha relevans for vår vurdering av det søkte merket. Et annet utfall hos Patentstyret kan imidlertid ikke anses som et uttrykk for manglende europeisk rettsenhet. Det er den generelle distinktivitetsnormen som skal praktiseres i harmoni med europeisk praksis, og det kan ikke uten videre være et mål å oppnå like resultater i enkeltsaker. Dette fremgår av flere 2. avdelings avgjørelser, blant annet 6922, No more tangles og nr. 7006, Servernet. Videre skal det påpekes at Patentstyret følger retningslinjene fra 2.avdeling, som påpekt ovenfor. Det er derfor klart at det er ikke kun for språklige forskjeller, som fullmektigen viser til, at Patentstyret kan komme til et annet resultat enn vurderingen som har skjedd hos OHIM, selv om Norge er forpliktet i egenskap som EØS-land. Etter Patentstyrets syn er det ikke noe bestemt ved akkurat denne sammenstillingen, TCE, som tilsier at merket er egnet til å ivareta garantifunksjonen, som er et av hovedformålene med et varemerke, jf. EF domstolens avgjørelse C-49/02 Heidelberger Bauchemie, premiss 38. Konklusjon: Patentstyret har etter en helhetsvurdering kommet til at merket TCE mangler det nødvendige særpreg for de aktuelle varene i klasse 12, jf. varemerkeloven 13 første ledd jf. 49 annet ledd, og merket må dermed nektes besluttet gjeldende i Norge jf. 50 første ledd. Beslutning: Den internasjonale registreringen nektes besluttet gjeldende i Norge."

Annen avd. sak nr. 7986 4 Klage over Patentstyrets første avdelings avgjørelse innkom den 26. oktober 2009. Klageavgiften er registrert innbetalt til Patentstyrets bankkonto den 18. november 2009, innen betalingsfristen utløp. Både klagen og klageavgiften er innkommet rettidig. I klagen uttaler registreringsinnehavers norske fullmektig: "Vi viser til ovennevnte norske utpekning og til 1. avdelings uttalelse av 27. august 2009. På vegne av Renault SAS, Frankrike, klages saken inn for 2. avdeling, og det bes om en fornyet vurdering av hvorvidt det søkte merket mangler særpreg for de aktuelle varene i klasse 12 jf varemerkeloven 13 første ledd jf 49 annet ledd. Avgjørelsen ble sendt til klager fra Patentstyret 27. august 2009, og klagen er således rettidig inngitt. Patentstyret har i sin uttalelse henvist til den omlegging av praksis som har kommet i kjølvannet av 2. avdelings avgjørelser nr. 6585, ordmerket L400 og nr. 7252, ordmerket S380, der disse merkene ble nektet under henvisning til at de ville bli oppfattet som typebetegnelser eller modellangivelser og ikke som noens særlige kjennetegn. Konkret i denne saken hevder 1. avdeling at gjennomsnittsforbrukeren ikke vil oppfatte merket TCE som et særskilt kjennetegn for denne type varer, og at det må nektes fordi det ikke er egnet til å skille innhaverens varer fra andres jf varemerkeloven 13 første ledd første punktum. Det antas at gjennomsnittsforbrukeren av slike merker forgjeves vil lete etter et distinktivt tillegg foran betegnelsen TCE, som for eksempel et produsentnavn. Det er endelig tatt med i beregningen at merket er registrert i EU, men dette er ikke tillagt avgjørende vekt. Vi skal i det følgende imøtegå 1. avdelings anførsler og be om at merket aksepteres til registrering og publisering i Norsk varemerketidene. Merkets iboende særpreg Vi skal innledningsvis og for ordens skyld få minne om det klare utgangspunktet som gjelder for registrering av varemerker i Norge, nemlig varemerkeloven 1, der det heter i annet ledd at et varemerke kan bestå av alle sags tegn som er egnet til å skille en virksomhets varer eller tjenester fra andre virksomheters varer og tjenester og som kan gjengis grafisk, blant annet [ ] bokstaver og tall [ ]. Ettersom det søkte merket består av en kombinasjon av tre bokstaver, har vi altså å gjøre med et merke som faller inn under definisjonen av hva som kan utgjøre et varemerke. Det er videre så vidt skjønnes ikke bestridt at merket verken beskriver de aktuelle varene i seg selv, eller egenskaper ved dem.

Annen avd. sak nr. 7986 5 Første avdeling er likevel uenig i anførselen om at merket både visuelt og fonetisk fremstår som originalt, unikt og iøynefallende. Det er anført at elementet TC for enkelte varer kun vil bli oppfattet som en angivelse av egenskaper som traction control eller twincam, og at bokstaven E er vanlig brukt som angivelse av blant annet elektronisk. Dette er så vidt vi kan se ikke et gyldig varemerkerettslig argument. Det er fullt mulig å ta for seg et hvilket som helst ordmerke, dissekere det i enkeltbokstaver og dernest påpeke at hver av bokstavene eller bokstavparene kan utgjøre en vanlig forkortelse for et eller annet. Det burde etter vårt syn være åpenbart at dette ikke har noen som helst betydning for vurderingen av merkets karakter av originalitet, så lenge den fullstendige bokstavsammensetningen ikke gir noen mening. Argumentet fremstår også som noe uforståelig all den tid det er uttalt at nektelsen ikke er basert på varemerkeloven 13 første ledd, annet punktum. Videre, når et merke som i dette tilfellet er nektet på bakgrunn av at det ikke er egnet til å oppfattes som et varemerke jf. varemerkeloven 13 første ledd første punktum, skal det minnes om at Patentstyrets tidligere praksis var å nekte merker som bare bestod av to bokstaver etter denne bestemmelsen, mens trebokstavsmerker alltid er blitt ansett som registrerbare. Vi kan derfor ikke med vår beste vilje forså hvordan et merke som består av tre ulike bokstaver, og som ikke har noe beskrivende innhold, kan anses som uegnet til å oppfattes som et varemerke. Vi kjenner ikke til en eneste registreringsmyndighet i verden som følger en slik praksis, og vi kan heller ikke se at Patentstyret ved hjelp av troverdig rettskildebruk har lykkes i å forsvare, enn si forklare, en slik tolkning av varemerkeloven 13 første ledd, første punktum. For å eksemplifisere hvor galt en slik praksis vil bære av sted, burde det være nok å vise til at bokstavkombinasjonen BMW ifølge Patentstyrets logikk ikke er egnet til å oppfattes som et varemerke for biler. Vi skal derfor prinsipalt anføre at merket oppfyller alle de krav som kan stilles til et varemerke, og at det derfor må anses som fullt ut registrerbart. Særlig om modellangivelser Når det gjelder den spesielle praksis om modellangivelser som 2. avdeling har banet vei for i de to ovennevnte avgjørelsene, skal det først på generelt grunnlag anføres at Patentstyret ikke har anledning til kategorisk å nekte registrering av ethvert varemerke bestående av tall og bokstaver, eller en kombinasjon av tre bokstaver, utelukkende fordi det er søkt registrert for varer som kan tenkes omsatt i ulike modeller eller i serier. Vurderingen av et varemerkes distinktivitet skal som kjent foretas etter en konkret, skjønnsmessig vurdering, og skjønnet kan aldri erstattes av oppskriftsmessige nektelser av varemerker som oppfyller visse objektive kriterier. Det vises videre til at 2. avdeling i sin avgjørelse nr. 7252 sondrer mellom sekundærkjennetegn generelt på den ene siden og på den andre tegn som kun fremstår som egnet til å skille én produsents forskjellige varer (modeller) fra hverandre, i motsetning til tegn som er egnet til å skille produsentens varer fra andre produsenters varer. Argumentet som er anført, er at det er et alminnelig kjent fenomen at en kombinasjon av bokstaver og tall i mange bransjer brukes til å skille en og samme produsents varer fra hverandre. Dette skal angivelig påvirke gjennomsnittsforbrukerens forventninger, som bare vil oppfatte merket som et middel til å identifisere en bestemt av innehaverens modeller. Vi må tilstå at vi etter dette har store problemer med å forstå realiteten i sondringen mellom alminnelige sekundærkjennetegn og modellangivelser. En modell er som kjent en undergruppe av et varesortiment. Slike undergrupper skilles i de aller fleste bransjer regelmessig fra hverandre ved

Annen avd. sak nr. 7986 6 hjelp av sekundærkjennetegn, mens de såkalte home brands brukes som produsentens hovedmerke. Overført til denne saken vil det, så langt vi kan se, forholde seg slik: En gjennomsnittsforbruker av biler støter på merket TCE. Han oppfatter det som et middel til å skille Renaults ulike bilmodeller fra hverandre. Vi kan ikke se at dette på noen måte skiller seg fra en situasjon der han støter på merket CLIO og oppfatter dette som et middel til å skille Renaults ulike bilmodeller fra hverandre, og vi kan heller ikke se at 2. avdeling har godtgjort hvorfor eller på hvilken måte så vil være tilfelle. Vi minner i den forbindelse om at et de facto forbud mot å registrere såkalte modellangivelser representerer et unntak fra den rettighet en søker har til å få sitt merke registrert dersom det ikke rammes av noen av grunnene i varemerkelovens nektelseskatalog. Et slikt unntak krever en god og juridisk holdbar begrunnelse, en begrunnelse som ikke er gitt verken i 2. avdelings tidligere avgjørelser eller i 1. avdelings herværende avgjørelse. Ettersom 2. avdeling i sin avgjørelse nr. 7252 har forholdt seg til hva medlemmene anser som alminnelig kjent, skal det sterkt fremheves at det etter vårt syn er meget få innenfor det bilkjøpende forbrukersegmentet som ikke umiddelbart vil plassere følgende tilfeldig valgte modeller hos riktig produsent: V70, 320, MX5, A4, TT. Vår påstand er at en forbruker som støter på et hvilket som helst av disse merkene straks vil forstå at det er én og bare én produsent som benytter akkurat dette merket. Han vil på akkurat samme måte som med et alminnelig sekundærkjennetegn som MONDEO eller CLIO, måtte undersøke litt for å finne ut om det er Ford eller Renault som har markedsført bilen han vil med 1. avdelings ord muligens lete etter et produsentnavn dersom han nå er opptatt av hva produsenten heter. Dette fratar imidlertid på ingen måte merkets evne til å fungere som garanti for at denne varen (bilen) stammer fra en enkelt produsent og ingen andre. Vi skal etter dette anføre at dersom man først aksepterer at en meget lang rekke varer markedsføres under sekundærkjennetegn, og at disse kjennetegnene kan oppfylle garantifunksjonen, så må man også akseptere at kombinasjoner av tall og bokstaver, eventuelt en kombinasjon av tre bokstaver som utgangspunkt kan fungere som slike distinktive sekundærkjennetegn. I særdeleshet må man akseptere, for å ta utgangspunkt i 2. avdelings observasjon, at slike kombinasjoner vil fungere i bilbransjen der det er velkjent at de enkelte produsentene benytter slike benevnelser i stor utstrekning. Det eneste unntak vi kan se for oss, er meget lange kombinasjoner av tall og bokstaver, gjerne avbrutt av bindestrek eller lignende, der det trolig kan hevdes at forbrukeren ikke vil oppfatte det som noe mer enn et artikkelnummer som benyttes for eksempel i kataloger med bildeler. Dette er en situasjon som ligger meget langt fra den herværende. Vi skal til dette tilføye at selv om man skulle måtte forholde seg til denne særnorske administrative praksisen om modellangivelser, i alle fall inntil den eventuelt blir prøvet for retten, så kan den under enhver omstendighet ikke trekkes så langt som 1. avdeling har funnet grunn til å gjøre i dette tilfellet. Praksisendringen er, slik det uttales eksplisitt i 1. avdelings avgjørelse basert på to avgjørelser truffet av 2. avdeling. Ingen av disse omhandler imidlertid rene bokstavmerker. De omtaler så vidt vi kan se utelukkende merker som består av en kombinasjon av bokstaver og tall. Det herværende merket er rett og slett et ganske alminnelig trebokstavs ordmerke som 1. avdeling selv uttaler ikke har noen beskrivende karakter, og som heller ikke rammes av noen andre bestemmelser i hinderkatalogen. Det finnes da ikke noe gyldig grunnlag, verken i lov, rettspraksis eller administrativ praksis til å nekte merket registrert.

Annen avd. sak nr. 7986 7 Vi skal til slutt få påpeke at merket også er ansett som særpreget i henhold til andre myndigheters registreringspraksis. Vi er selvfølgelig kjent med at Patentstyret i utgangspunkt ikke føler seg bundet av avgjørelser truffet av andre registreringsmyndigheter i enkeltsaker. Vi kan imidlertid opplyse at merket er godkjent til registrering uten anmerkning om manglende distinktivitet i EU. Kopi av OHIMs database følger vedlagt, og vi henleder spesielt 2. avdelings oppmerksomhet på at det tydelig fremgår at merket ikke er registrert på bakgrunn av innarbeidelse. Det er simpelthen vurdert og funnet registrerbart. Patentstyret henviser gjerne til tidligere avgjørelser som uttaler at avgjørelser i enkeltsaker ikke nødvendigvis skal måtte få samme utfall i hvert enkelt land. Det må likevel være på det rene at ulikt resultat bør ha saklig grunn basert på nasjonale forskjeller i språk, forestillingsbilde og lignende, hvilket ikke kan ses å gjøre seg gjeldende i nærværende sak. Dersom Patentstyret skulle vurdere merket annerledes enn OHIM skal vi derfor be om en grundig redegjørelse for hva slike nasjonale forskjeller eventuelt skal bestå i. Vi skal etter dette, samt under henvisning til tidligere innleverte argumenter, anføre at søkers merke er fullt ut registrerbart selv sett i lys av 2. avdelings lære om modellangivelsers registrerbarhet. I medhold av varemerkeloven 22 annet ledd bes det således om at 1. avdelings avgjørelse omgjøres og at merket fortsetter til registrering og publisering i Norsk varemerketidende." Saken er deretter tatt opp til behandling i Annen avdeling. Annen avdeling skal uttale: Annen avdeling er kommet til et annet resultat enn Første avdeling. Etter varemerkeloven 14 første ledd annet punktum, jf. varemerkeloven 1961 13 første ledd første punktum, kan et varemerke bare registreres dersom det har særpreg for de varer eller tjenester det søkes registrert for. Kravet om særpreg innebærer at merket må være egnet til å skille søkerens varer fra andres. Etter varemerkeloven 14 annet ledd, jf. varemerkeloven 1961 13 første ledd annet punktum, skal et varemerke nektes registrert hvis det er beskrivende for varer eller tjenester som omfattes av søknaden. Ved tolkningen av de nevnte bestemmelser skal det legges vekt på varemerkedirektivets (direktiv 2008/95) ordlyd og formål, og på praksis fra EUorganene knyttet til direktivet, og til de tilsvarende bestemmelsene i varemerkeforordningen (forordning 2009/207), jf. Rt. 2002 s. 391 (GOD MORGON). Spørsmålet om et varemerke mangler særpreg eller er beskrivende, skal vurderes i relasjon til de varer eller tjenester merket er søkt registrert for, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-273/05 P,

Annen avd. sak nr. 7986 8 CELLTECH, Sml. 2007 s. I-2883, og i betraktning av hvordan gjennomsnittsforbrukeren av disse varer eller tjenester vil oppfatte merket. Gjennomsnittsforbrukeren anses å være alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velinformert, jf. EU-domstolens avgjørelse i sak C-210/96 Gut Springenheide, Sml. 1998 s. I-4657. Spørsmålet om særpreg beror på en konkret vurdering av det aktuelle tegnet opp mot de varer det er søkt registrert for. Kravet til særpreg er i prinsippet det samme for alle typer av tegn, men vurderingen kan likevel i praksis falle ulikt ut, blant annet fordi enkelte typer av betegnelser vanligvis benyttes på en bestemt måte i den aktuelle bransjen. Bruk av deskriptive forkortelser i form av kombinasjoner av tall og/eller bokstaver synes for eksempel å være svært vanlig innen bilindustrien, jf. Annen avdelings avgjørelser i sakene 6865 (NIR 1999 s. 566) og 7252 (PS-2004-7252). Betegnelser av denne typen vil derfor, i motsetning til mer fantasipregede modellnavn, lettere kunne oppfattes av gjennomsnittsforbrukeren som nettopp deskriptive forkortelser, eller som modellbetegnelser, og ikke som angivelser av varens kommersielle opprinnelse. Dette må imidlertid vurderes konkret, og det kan ikke opereres med noe særskilt skille mellom modellbetegnelser og varemerker. I Annen avdelings kjennelse i sak 7867 (PS-2010-7867) 12. mai 2010 ble det lagt til grunn at betegnelsen SR8 kunne registreres for bl.a. kjøkkenrelaterte produkter. I sakene 7944 og 7945, som begge ble avgjort 10. mai 2010, ble betegnelsene IS F og IS-F tillatt registrert for varer i klasse 12, jf. PS-2010-7944 og PS-2010-7945. Det følger av de nevnte avgjørelsene at det som må vurderes er om det kan påvises noen beskrivende betydning for den aktuelle betegnelsen, samt om betegnelsen anses å ha tilstrekkelig atskillende evne til å kunne registreres som varemerke for de varer eller tjenester den er søkt registrert for. Den foreliggende bokstavkombinasjon TCE fremstår ikke som en beskrivende forkortelse for de aktuelle varer i klasse 12. Etter Annen avdelings syn kan det heller ikke antas at TCE vil bli oppfattet som en modellbetegnelse av gjennomsnittsforbrukeren. Annen avdeling har derfor kommet til at det ikke er grunnlag for å anse TCE for å mangle atskillende evne for de varer det er søkt registrert for. Kravet til særpreg, jf. varemerkeloven 14 første og annet ledd, jf. varemerkeloven 1961 13 første ledd, anses dermed å være oppfylt.

Annen avd. sak nr. 7986 9 Klagen må etter dette gis medhold. Første avdelings avgjørelse blir å oppheve, og den internasjonale registreringen må tillates gitt virkning i Norge, jf. varemerkeloven 70 annet ledd, jf. varemerkeloven 1961 51. Det avsies slik kjennelse: Første avdelings avgjørelse oppheves, og saken sendes tilbake til Første avdeling for innføring av merket i varemerkeregisteret og kunngjøring. Kaja Veel Midtbø (sign.) Oluf Grytting Wie (sign.) Are Stenvik (sign.)