Er dette også et godt

Fiskehelse frisk som en fisk? Are Nylund Fra gammelt av, mens kystbefolkningen i Norge hadde et nært forhold til villfisk og før tiden med oppdrett av laks, het det frisk som fisk. Er dette også et godt begrep når en omtaler oppdrettslaks? Nedenfor skal jeg fokusere på noen sykdommer og sykdomsfremkallende agens (patogener) som en finner hos oppdrettslaks langs Norskekysten. Det vil også bli diskutert om den høye produksjon av enkelte sykdomsfremkallende agens hos oppdrettslaks kan tenkes å ha en negativ påvirkning på villaks (Salmo salar) og ørret (Salmo trutta). La det likevel være sagt med en gang: Alle mikroparasitter (virus, bakterier, sopp, og protozoer) og makroparasitter (lakselus, bendelmark, etc.) en finner hos oppdrettslaks kommer opprinnelig fra villfisk. Disse parasittene kan ha endret seg i oppdrett, men kun et lite antall er introdusert til Norge fra andre områder. Litt om produksjon av oppdrettslaks Produksjon av laks, lakseoppdrett, er en av de viktigste næringer i Norge, en næring som produserer mat av høy kvalitet, gir mange arbeidsplasser og som vi håper skal gi Norge betydelige inntekter i overskuelig fremtid. En slik næring vil med rette tiltrekke seg både positivt og negativt fokus fra politikere, organisasjoner, forskning, og enkeltpersoner, og ekstremene vil variere fra lovprisning til fordømmelse. Uttalelser fra Fiskeriminister Per Sandberg om forskning og utvikling av oppdrettsnæringen, er imidlertid i en egen kategori og vitner om en total, glitrende, mangel på innsikt i næring og forskning. Norsk oppdrettsnæring er høyteknologisk og forskningsbasert og uten de akademiske forskningsmiljøer en har i Norge vil utviklingen av næringen ha opphørt for flere 10-år tilbake. Sandbergs kamp mot «mørke motkrefter»: «Det er både politikere, professorer, institusjoner, de finnes på universitetene våre og i akademia.» (Aftenposten 19/2 2016) skremmer ingen professorer ved universitetene, men slike uttalelser bør skremme fremtidsrettede aktører innen næringen. Bevilgning av midler kun til forskere som Sandberg og enkelte i næringen kategoriserer som «oppdrettsvennlig» vil resultere i at kunnskapsutviklingen i næringen vil bli utført av et B-lag med liten eller ingen vitenskapelig integritet. Resultatene av slik «forskning» vil ikke være troverdig og skape et alvorlig omdømmeproblem for næringen. Verre er at det også vil det bli svært vanskelig å identifisere den forskningen som tjener næringen på lang sikt fra «forskning» som er tilpasset useriøse profitører på kort sikt. Statistikken for produksjon av laks i 2014 og 2015 viser at det ble satt ut henholdsvis 281 og 287 millioner oppdrettslaks i sjøen disse to årene. Av disse så gikk 44 og 46 millioner laks tapt i sjøproduksjon og i samme periode rømte henholdsvis 287 og 160 tusen laks. Selv om rømming av laks er et alvorlig problem, så er årsakene til de store tapene i produksjonen knyttet til andre faktorer hvor sykdom er en av de viktigste årsakene til tap. Laks på rømmen er selvfølgelig problematisk fordi denne fisken kan spre sykdom til andre oppdrettsanlegg, til villaks og ørret, i tillegg til at de kan påvirke resultatet av gyting hos laks i enkelte vassdrag. Viktigere for spredning av virus (og andre Ottar 312 2016 (4): 41 47 41

mikrosparasitter) er imidlertid flytting av smolt fra et geografisk område til et annet. I 2014 ble det produsert 26,5 mill. smolt i Troms og Finnmark mens det i samme område ble satt ut 56,1 mill smolt hvilket betyr at dette året ble 29,6 mill. smolt flyttet til denne regionen fra områder lengre sør. Med på flyttelasset var en rekke mikroparasitter. All flytting av fisk er samtidig flytting av mikroparasitter. Spredning av sykdomsfremkallende organismer er ikke bare et problem for oppdrettsnæringen, men også et potensielt (eller reelt) problem for villaks og ørret. Slike villfisk populasjoner kan bli eksponert for et økt smittepress Oppdrett Oppdrett kan defineres, som høy tetthet av fisk med likt genetisk opphav holdt i åpne merder lokalisert kystnært. Fiskene i disse merdene produserer et høyt antall virus, bakterier og parasitter. I et hvilket som helst lokalt område med oppdrettsanlegg vil antall vill-laks og ørret utgjøre et lite mindretall. I områder uten oppdrett vil produksjon av virus, bakterier og parasitter kun foregå hos villfisk og det lokale smittepresset vil være ubetydelig i forhold til områder med monokulturer av laks. Dette vil ha stor betydning for lokalt smittepress, smittedynamikk og for evolusjon (endring) av patogener. Tilnærmet ubegrenset tilgang til en tett populasjon av verter vil kunne av mikroparasitter og bli eksponert for mikroparasitter de tidligere ikke har møtt og derfor ikke har utviklet motstandskraft mot. I den videre utvikling av oppdrettsnæringen er derfor kunnskap om den reelle betydning av smitte fra oppdrettsfisk til villfisk også av sentral betydning. Det er nå dokumentert at lakselus produsert i oppdrettsanlegg har negativ innvirkning på lokale stammer av laks og ørret i enkelte oppdrettstette områder. I tillegg kommer en lang rekke med andre sykdomsfremkallende organismer som produseres i lakseoppdrett og der forskningen ikke har klarlagt betydningen av innvirkningen på villfisk. Føre var-prinsippet angir hvordan man skal håndtere føre til økt virulens hos sykdomsfremkallende organismer, og bruk av kjemikalier for å drepe patogener hos oppdrettsfisk vil ikke bare øke sjansene for resistensutvikling, men kan også øke seleksjon for hurtigere vekst og spredning av patogenet. Bruk av vaksiner kan redusere veksten av mikroparasitter, men kan også redusere kostnadene med virulens og dermed selektere for høyere virulens på grunn av redusert risiko for vertsdødelighet (NB: Dette gjelder for vaksiner som holder verten i livet, men som ikke hindrer spredning av virulente varianter, det vil si såkalte «leaky vaccines»). En har flere eksempler på at oppdrett av laks og kylling har ført til økt virulens hos patogener som er vanlig i produksjon av disse artene. manglende kunnskap og vitenskapelig usikkerhet. Det innebærer at man skal unngå vesentlig skade på naturen og miljøet når man fatter beslutninger, og at manglende kunnskap ikke skal brukes som begrunnelse for å unnlate å treffe tiltak. En viktig forutsetning for videre utvikling av næringen, hvis konsekvensen ikke skal bli en redusert produksjon på grunn av sykdom og omfattende spredning av patogener, er derfor at en bevilger midler til studier av eventuell innvirkning av oppdrett på villfisk slik at fremtidige avgjørelser av betydning for næringen er kunnskapsbasert. Økt produksjon med påfølgende kollaps i enkelte lokale villfisk populasjoner vil være helt ødeleggende for næringens renommé og mulige vekstpotensial. Virus De fleste av oss har et nært forhold til virus, ikke slik at vi har omfattende kunnskap om virus, men vi er til enhver tid smittet av et eller flere virus. Vi er frisk som en fisk, men likevel bærere av virus. Slik er det også med oppdrettslaks. En rekke virus har vært påvist hos oppdrettslaks i Norge og flere av disse kan gi sykdom og høy dødelighet (se tabell neste side), men smitte kan også resultere i noen fisk blir bærere av disse virusene. I tillegg til syk fisk kan også slike friske bærere være viktige for spredning av virus til ikke smittet laksefisk. 42

ILAV og SAV er to virus som kan gi høy dødelighet hos oppdrettslaks og samtidig er spredningen av begge uten reell kontroll. Sykdom forårsaket av ILA virus stoppes vanligvis med utslakting av syk fisk så raskt som mulig, og med påfølgende streng kontroll av smittet anlegg og naboanlegg. Denne forvaltningsstrategien påfører næringen store tap, og utslaktingen hindrer kun spredning av virulente varianter av viruset, mens lav-virulente ILA virus fritt kan spres via flytting av egg, embryo, smolt og slaktefisk. Den manglende strategien for kontroll med lav-virulente varianter av ILA virus har ført til at viruset forekommer i alle områder med oppdrett langs Norskekysten. Den høye forekomsten av dette viruset i oppdrett kan medføre en betydelig økt risiko for spredning til vill-laks og ørret. Er dette et problem? ILA virus variantene som dominerer i Norsk lakseoppdrett kommer i opprinnelig fra ville populasjoner hos laksefisker i enkelte vassdrag. En rekke forsøk har vist at ørret (S. trutta) ikke blir alvorlig syk når den smittes med virulente varianter av viruset, men en høy andel blir bærere og kan derfor spre viruset videre til villaks og oppdrettslaks. Smitteforsøk har også vist at virulente varianter av viruset gir like høy dødelighet hos villaks som hos oppdrettslaks. Potensialet for at spredning av ILA virus skal kunne gi dødelighet hos villaks er derfor til stede. Imidlertid er det slik at det er de lav-virulente ILA virus som er vanlig hos oppdrettslaksog disse gir ingen alvorlig sykdom. Her er problemet at de lav-virulente ILA virus kan mutere (endre seg) på en slik måte at de gir sykdom med påfølgende dødelighet. Manglende kontroll med spredning av de lav-virulente ILA virus representerer derfor en trussel Vanlige og viktige virus hos norsk oppdrettslaks både mot oppdrettslaks og vill-laks. Den eneste langsiktige løsningen på dette problemet er en ny forvaltning som har som mål å hindre spredning av alle varianter av ILA virus. De fleste kjente varianter av SAV kan gi sykdom, men viruset kan også forekomme i bærertilstand hos friske individer noe som har medført en betydelig spredning av den norske varianten (SAV3) fra kjerneområdet i Hordaland til Rogaland, Nord-Vestlandet og videre med enkelte tilfeller i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Flytting av smolt har også resultert i introduksjon av SAV2 fra Skottland til Nord-Vestlandet Virus Sykdom Infeksiøs lakseanemi virus ILAV Infeksiøs lakseanemi, ILA Salmonid alphavirus SAV Pankreas sykdom, PD Infeksiøs pankreas nekrose virus IPNV Infeksiøs pankreas nekrose, IPN Piscine orthoreovirus PRV Hjerte-skjelettmuskel betennelse, HSMB Piscine myocarditis virus PMCV Hjertesprekk, CMS Salmonid gjellepox virus SGPV Gjellesykdom, GD Atlantic salmon calicivirus ASCV Sykdom ikke klarlagt Laks med sykdommen ILA, bleke gjeller, mørk lever, væskeansamling i bukhulen, og punktblødninger i fettvevet. B) Elektronmikroskopisk bilde av ILA viruset som er circa 100 nanometer i diameter. Viruset består av en lipidmembran, noen få proteiner, og 8 segmenter med enkeltrådet RNA (arvestoff). Foto: A. Nylund/K. Watanabe. 43

og Trøndelag med en omfattende spredning til et høyt antall anlegg i dette området, og med en enkelt introduksjon til Troms i 2012. I likhet med ILA virus er hovedfokuset på spredning av SAV knyttet til utbrudd av PD selv om forvaltningen ikke tillater flytting av SAV-positiv laks ut av de sonene som er definert som PD-soner. Økt fokus på å hindre spredning av viruset, SAV, vil gi en mer fremtidsrettet oppdrettsnæring med mindre problemer og tap knyttet til dette viruset. SAV3 har vært påvist hos enkelte vill-laks og ørreter på Vestlandet, mens overvåkning av villaks i Trøndelag ikke har kunnet påvise spredning av SAV2 fra oppdrett til villfisk i perioden 2013 2015. Den permanente tilstedeværelse av SAV2 i regionen er et resultat av manglende fokus på spredning av virus, og representerer likevel en potensiell trussel mot laksefisk i Norge. I dag er det er kun en måte å fjerne denne trusselen på og det er å fjerne all positiv oppdrettslaks før viruset etablerer seg hos villfisk. En slik løsning vil imidlertid påføre næringen så store tap (kortsiktige tap) at det er utenkelig at en slik strategi skal bli valgt. Den beste løsningen hadde selvfølgelig vært å fjerne all positiv oppdrettslaks når viruset ble påvist første gang, dvs før spredning til et større geografisk område. Feilslått forvaltning og manglende politisk styring har her påført næringen et nytt og vedvarende problem for lang tid fremover. En bieffekt av dette er at de hardt pressede populasjonene av villaks utsettes for en ny potensiell trussel. Den største trussel mot næringens fremtid er ikke de «mørke motkrefter» i akademia, men politisk dumskap og kortsiktige strategier. Piscine orthoreovirus, PRV, har sannsynlig vært til stede hos vill- og oppdrettslaks i svært mange år (dokumentert tilbake til begynnelsen av 80-tallet) før sykdommen hjerteskjelettmuskelbetennelse (HSMB) ble påvist hos oppdrettslaks i 1999. En ny variant av dette viruset ble påvist hos regnbueørret i norsk oppdrett i 2013. Viruset formerer seg blant annet i de røde blodcellene hos laksen og sykdommen kjennetegnes ved skader på hjerte- og svømmemuskulatur. Det meste av norsk oppdrettslaks er nå smittet av viruset som kan gi 10 til 20 % dødelighet, men viruset kan også være til stede i fisken uten å gi sykdom. En bieffekt av Oppdrettslaks smittet med Tenacibaculum finnmarkense. Bakterien har «spist» huden rundt munndelene til laksen. B) Laks med hudsår forårsaket av Moritella viscosa. Begge disse to bakteriene gir alvorlige skader på oppdrettslaks, redusert fiskevelferd, redusert slaktekvalitet, og en betydelig dødelighet i enkelte tilfeller. Foto: Are Nylund. 44

sykdommen er redusert filetkvalitet hos oppdrettsfisk som overlever. Den omfattende forekomsten av PRV hos oppdrettslaks har resultert i at sykdommen HSMB ikke er rapporteringspliktig, dvs. forvaltningen har gitt opp å bekjempe spredning av viruset. Resultatet er et kontinuerlig og betydelig smittepress med PRV langs hele norskekysten hvor det drives oppdrett av laks. Forekomsten av PRV hos vill-laks og genotyping av disse virusene tyder også på en omfattende horisontal spredning fra oppdrettslaks til villfisk. Betydningen av det økte smittepresset på villaks er imidlertid ikke kjent, men det er ingen fysiologiske forskjeller mellom oppdrettslaks og villaks som tilsier at den siste ikke vil bli påvirket av viruset. Det er likevel rimelig å anta at almenntilstanden hos villaks er bedre enn hos oppdrettslaks og at den derfor i mindre grad utvikler sykdommen, HSMB. På bakgrunn av studier av stillehavslaks, hvor det er vist at sub-letale infeksjoner med mikroparasitter påvirker fiskens svømmeevner og antipredator atferd, er det imidlertid grunn til bekymring. Har vill-laks smittet med PRV en svekket antipredator atferd og har den redusert evne til å forsere stryk i elvene slik at den ikke når frem til gyteplassene? Dette er en type spørsmål som forskere må ta fatt i hvis en ønsker en bærekraftig utvikling av lakseoppdrett i Norge. Bakterier De fleste bakteriesykdommer hos norsk oppdrettslaks er relativt godt kontrollert via gode vaksiner utviklet som et resultat av omfattende forskning finansiert av den Norske stat via forskningsrådet, noe som har reduser bruken av antibiotika i lakseoppdrett til et minimum. På dette området skiller lakseoppdrett seg positivt fra annen «kjøttproduksjon». Det er imidlertid noen bakterier som fortsatt skaper problemer i norsk lakseoppdrett og disse er i hovedsak ILA virus ILA virus tilhører samme familie (Orthomyxoviridae) som influensa A virus, et virus de fleste har hatt erfaring med. På tross av store likheter mellom disse to virusene er det også klare forskjeller. ILA virus kan ikke smitte organismer med kroppstemperatur over 20 C. I Norge er det kun to naturlige verter for ILA virus, laks og ørret (slekt Salmo), men hvor kun laks utvikler sykdommen ILA (se bilde side 43). ILA viruset gir en blødersykdom hos laks som kan resultere i opp mot 100 % dødelighet. Det finnes flere geografiske varianter av ILA viruset, og alle hører naturlig hjemme i Nord Atlanteren, det vil si området for naturlig utbredelse av Atlantisk laks og ørret. ILA viruset forkommer imidlertid også i Chile hvor ville populasjoner av laksefisk ikke forekommer. Dette er et resultat av knyttet til hud- og gjelle-infeksjoner. Hudsår-problematikken hos oppdrettslaks er knyttet til bakterier i slektene Flavobacterium (ferskvann), Moritella (sjø), og Tenacibaculum (sjø) (bilde side 44). Den første er av relativt liten betydning for oppdrettslaks, mens de to andre bakteriene, som er vanlige marine bakterier, er assosiert med betydelige tap. Det foregår en omfattende forskning ved norske universiteter for å fremskaffe basalkunnskap om disse bakteriene slik at den farmasøytiske industri kan flytting av lakseembryo fra Europa til Chile i forbindelse med oppbygging av lakseoppdrett i de sørlige deler av landet. ILA viruset forekommer også i flere virulens varianter hvor en type (ofte gitt navnet HPR0 ILA virus) ikke gir noen klar sykdom hos laks. Denne varianten kan imidlertid mutere (endring i arvestoffet) slik av viruset skifter fra ikke-sykdomsfremkallende til et dødelig virus for laksen. Mekanismen bak denne endringen finner en også hos influensa A virus hos fugl hvor lav-virulente varianter er vanlig å finne i tarmen hos fugl, men hvor en mutasjon kan føre til at viruset også formerer seg i lungene noe som kan gi høy dødelighet både hos kylling og sjøfugler. Spredning av de lav-virulente variantene av ILA virus er ikke under kontroll i Norge noe som har resultert i at dette viruset er vanlig forekommende i alle områder med lakseoppdrett. 45

utvikle vaksiner. Hudsår er ikke bare et alvorlig problem som tapsfaktor (dødelighet) og redusert slaktekvalitet, men også et alvorlig problem for fiskevelferd i lakseoppdrett. Dette problemet må løses før næringen ekspanderer ytterligere. En videre økning i produksjon av laks i Norge forutsetter en økt produksjon av smolt i ferskvann. Tilgang på nok ferskvann til smoltproduksjon er imidlertid en begrensende faktor, noe som har ført til utvikling av ny resirkuleringsteknologi, såkalte RAS-anlegg. Denne teknologien muliggjør en betydelig økning i produksjon av smolt med begrenset bruk av ferskvann. Ny teknologi vil som regel bli fulgt av nye utfordringer og i områder med bruk av resirkulasjonsanlegg (ferskvann) har en fjerde bakterie, Yersinia ruckeri, fremstått som et økende problem. Denne bakterien kan følge fisken inn i sjøfasen og gi en begrenset dødelighet også i tiden etter sjøsetting. På tross av at de fleste bakteriesykdommer i lakseoppdrett i dag kontrolleres av gode vaksiner er næringen uten tvil avhengig av en omfattende forskningsinnsats fra universiteter og farmasøytisk industri. Parasitter Parasitter omfatter alt fra encellede organismer som amøber og flagellater til flercellete organismer som lakselus og bendelmark. De to siste bruker næringen betydelige ressurser på å bekjempe/kontrollere, og i hovedsak brukes det kjemisk bekjempelse, noe som har ført til en omfattende resistensproblematikk. Mangel på effektiv kjemisk bekjempelse av lakselus har resultert i en omfattende forskning på alternative metoder som inkluderer alt fra rensefisk til vaksiner. Denne forskningen foregår i hovedsak ved norske universiteter og finansieres både av næring og forskningsrådet. Næringens problem med lakselus kan kun løses ved en betydelig forskningsinnsats, som omfatter basal forskning rettet mot en økt forståelse av lakselusens biologi. Resultatene av denne forskningen kan så benyttes til utvikling og anvendelse av ny teknologi i kampen mot lakselus. I tillegg til studier av lakselus er akademia også involvert i utvikling av ny teknologi for drift av semilukkede anlegg i sjø, såkalte semi-closed containment systems (S-CCS). Denne forskningen skal bidra til utvikling av en teknologi som vil kunne redusere problemene med både lakselus og bendelmark, og dermed også redusere næringens innvirkning på vill-laks og ørret i oppdrettstette områder. Kontroll med disse parasittene er en forutsetning for en bærekraftig utvikling av lakseoppdrett. I 2012 ble Norsk lakseoppdrett i Sør-Norge rammet av flere utbrudd med amøbisk gjellebetennelse (AGD). Årsaken til denne sykdommen er amøben, Paramoeba perurans, som er vanlig forekommende i det marine miljø og som beiter på bakterier. Dessverre trives denne amøben svært godt på gjellene til laks og en rekke andre fiskearter (for eksempel rensefisk som bergylte og rognkjeks) hvor den kan forårsake Laks med alvorlige gjelleproblemer. B) Gjeller hos laks med amøbisk gjellebetennelse (AGD). Legg merke til de hvite feltene på gjellebuene som viser områder skadet av amøben. C og D) Viser forstørrelser av amøben, Paramoeba perurans, som er årsak til sykdommen AGD. Foto: Are Nylund. 46

omfattende skade (patologiske forandringer) som påvirker gjelle- og hjertefunksjon hos laks (bilde side 46). I de hardest rammede lakseanleggene har det vært observert opp mot 90 % dødelighet over svært kort tid, men selv med mindre omfattende tap er denne amøben et alvorlig problem med henblikk på fiskevelferd. I dag bruker forskningsråd og industri betydelige ressurser på studier av amøben og disse studiene, som i hovedsak utføres i universitetsmiljøer, er av fundamental betydning for fremtidig forebygging og bekjempelse av dette problemet. Denne forskningen utføres best av frie forskere i akademia med faglig integritet. Det er vanskelig å tenke seg at såkalte «næringsvennlige forskere» kjøpt, styrt og betalt til å bare publisere resultater som setter næringen i et positivt lys, er løsningen for denne kunnskapskrevende industrien og for en bærekraftig utvikling av næringsaktivitet på Norskekysten. Are Nylund er professor ved Institutt for biologi ved Universitetet i Bergen. Han arbeider med fiskesykdommer (virus, bakterier og parasitter) og er leder for forskningsgruppen, Fish Disease Research Group. E-post: are.nylund@uib.no. Avsluttende kommentar I denne teksten har jeg fokusert på noen få av de sykdomsproblemene som oppdrettsnæringen sliter med. Listen er imidlertid betydelig lengre og tap av nærmere 20 % av fiskene i sjøfasen er ikke akseptabelt for fremtidig produksjon. Bruk av antibiotika og kjemikalier som kan påvirke det lokale økosystemet i kystnære farvann og økt spredning av sykdomsagens fra oppdrett til vill-laks og ørret, er også uakseptabelt over tid. Hvis næringen ikke skal reduseres i omfang i kommende år må det allokeres betydelige ressurser til forskning og teknologiutvikling. Ny kunnskap og teknologi som kan redusere forekomst av sykdommer og tap i oppdrettsnæringen vil ikke bare være en fordel for denne industrien, men også av stor betydning for lokale populasjoner av vill-laks og ørret langs hele Norskekysten. 47