Bosettingspreferanser, flyttemotiver og flytteprosesser Kort om status for situasjon og utvikling i Norge

Bosettingspreferanser, flyttemotiver og flytteprosesser Kort om status for situasjon og utvikling i Norge Kjetil Sørlie, Norsk institutt for by og regionforskning Mai 2003 Hvordan befolkningen over lang tid er blitt gradvis sterkere sentralisert Gjennom mesteparten av 1900-tallet skjedde det en sentralisering i bosettingsmønsteret, ved at folk i større grad har flyttet fra land til by enn omvendt. Til en hver tid gjøres det meste av flyttingene av personer i den yngste voksengenerasjonen i landet. Fra man fullfører skolegang i 15-20 årsalderen og fram til man i 35-40 årsalderen er etablert med arbeid, bolig og eventuell familie, gjennomføres de aller fleste av de flyttingene som bidrar til å sentralisere bosettingsmønsteret i Norge. Medregnet er da de barneflyttingene som følger med på lasset i forbindelse med etablering og familieflytting. Svært mye av familieflyttingene har over lang tid gått fra storbyene til omlandsregionene. Dette har ført til at storbyomlandet nå er blitt den største oppvekstarenaen for dagens barnegenerasjon. På grunn av høyere fruktbarhet i distriktene enn i byområdene har hovedarenaen for oppvekst tidligere vært i distriktsområdene. Flytting gjennom generasjoner har nå skapt en endring i dette. For første gang, så langt tilbake vi har tall for, er barnegenerasjonen nå underrepresentert i distriktsbefolkningen. Dette betyr at innslaget av barn i befolkningen er lavere i distriktsområdene enn i landet som helhet. Sentraliseringen skjer på to måter: For det første medfører flytting at en viss andel av befolkningen i hvert årskull og i en generasjon blir mer sentralt bosatt i løpet av prosessen fra de er barn til de er voksne. For det andre påvirker dette oppvekststedsmønsteret for neste generasjon. Oppvekststedet er utgangspunkt for flytting når barna blir voksne. Hovedgrunnen til at det er blitt stadig vanskeligere å motvirke at befolkningen sentraliseres, er at en stadig økende andel av landets barnekull får et mer urbant og bypreget utgangspunkt for sine valg enn forgjengerkullene hadde. En stadig større andel av all flytting som foregår, skjer mellom de store byene og deres omland. Denne prosessen, som innebærer at selve røttene i befolkningen sentraliseres, har fra generasjon til generasjon bidratt stadig sterkere til utviklingen, i forhold til den betydningen flyttingene direkte har. Det er imidlertid flyttingene man kan gjøre noe med, det øvrige er endring i demografiske rammebetingelser. Med barnegenerasjonen overrepresentert i sentrale strøk allerede fra fødselen av, er det ikke som før lenger nok å dempe flyttestrømmene den veien de har gått (fra land til by). For første gang er det nødvendig å snu flyttestrømmen hvis man ønsker å bevare distriktenes andel av befolkningen. For å illustrere litt: Selv om ingen i dagens barnegenerasjon flytter innen de er etablerte som voksne, vil folketallet i distriktene gå ned i løpet av kommende generasjon. Fram til nå har dette vært omvendt. Store barnetall på bygdene og langs kysten ville alltid ha ført til størst vekst der, hvis det ikke hadde skjedd noen flytting. Den siste historiske sjansen til å balansere bosettingsmønsteret uten å måtte snu flyttestrømmene, gikk tapt med flyttingene gjort av dagens yngste voksengenerasjon. Disse har ikke beveget seg sterkere i sentraliserende retning enn sine foreldre og besteforeldre, snarere tvert i mot. Det er derfor mange generasjoner som må påta seg skyld for at vi er kommet i den befolkningssituasjonen vi har i dag. Vi skal mot slutten se nærmere på hvordan flyttingene i livsløpsperspektivet fra barn til voksen forløper. 1

Årsakssammenhenger og prosesser - livsløpsperspektivet Det er to hovedmåter å gå fram på ved analyse av flyttemotiver og flytteatferd. Vi kan høre på hva de unge har å si om sine planer, preferanser, ønsker og behov og vi kan studere hva som faktisk gjøres på veien fra å være ungdom til å bli voksen. Nå er det sjelden sammenfall mellom det som sies når man er ung og det som gjøres innen man er blitt voksen. Dette henger naturligvis sammen med at avgjørelsen om hvor man i framtiden vil komme til å bo bestemmes av forhold som utvikles i løpet av karrieren. Denne bygges opp ved at små og store spørsmål avklares underveis, farget av hvilken fase og livssituasjon man befinner seg i. En teoretisk ramme for å analysere og forstå livsløpsprosessene kan være å sortere faktorene i spørsmålsknipper som for enkelthets skyld kan grupperes i typer av hvem, hva og hvor. På veien fra barn til voksen er det tre hovedspørsmål å ta stilling til: Hva skal jeg gjøre her i livet? Hvem skal jeg gjøre ting sammen med? Hvor skal det skje? Den første gruppen omfatter faktorer som har med utdanning og yrkeskarriere å gjøre og ting som kan være relatert til interesser og hobbyer. Spørsmålet om hvem er naturligvis mye knyttet til familiedannelse og barn, men også til sosiale bånd av andre typer. En del av hva- og hvemspørsmålene vil for de fleste være tuftet på faktorer som i utgangspunktet har med røtter å gjøre - slikt som eiendom, arv, slekt, barndomsvenner, lokalkjennskap, lokal kunnskap og lokal kultur. Mellom disse faktorene vil det ofte være sterke forbindelser. Et hovedeksempel er når kjennskap til næringsdrift er knyttet til eiendom, lokalkultur og lokalkunnskap. Faktorer av slike typer som gjerne forbindes med røtter vil naturligvis kunne ha sterk innflytelse på bostedspreferansene. Hvis det er aktuelt å overta en næringseiendom på hjemstedet (det være seg et gårdsbruk, en forretning, et verksted, en lastebil eller en frisørsalong), vil spørsmålet om flytting ikke bli så aktuelt. Bindende koblinger mellom hva- og hvor-faktorer i utgangspunktet gir ofte utslag i bofasthet. Motsatt virker utdanning flyttedrivende for mange. Utdanning løser som regel opp noen av forbindelsene til lokalplanet, ikke minst ved at man utdannes til et yrke som kan utføres mange eller alle steder. I tillegg er det en tendens til at nettverket på hjemstedet svekkes, fordi det sosiale nettverket med slekt og venner gradvis skiftes ut til fordel for fagfeller og kolleger. Utdanningsstedet får på denne måten en egen betydning i prosessen. Har man funnet seg en partner med høy eller samme utdanning, blir mulige arbeidssteder avgrenset. Mulighetene for pendling kan være utslagsgivende for hvor man ønsker å bo. En økende andel fra årskull til årskull er av denne grunn blitt boende i landets storbyregioner, i byene eller i omlandet. I økende grad skyldes dette blant annet at en økende andel av ungdommen har vokst opp der. Bosettingspreferanser, ønsker og motiver er altså ikke eksakte fenomener, fastlagt en gang for alle, de formes og justeres løpende over livsløpet. Så snart et hovedspørsmål i prosessen er avklart (skal jeg gå inn i eller overta forretningen? skal jeg utdanne meg til sivilingeniør? skal jeg gifte meg med ham og få barn allerede nå?), legges det noen nye premisser til, og preferanser, ønsker og motiv kan endres som følge av det. Jo lenger ut i beslutningskjeden hvor-spørsmålet skal avklares, dess større er sannsynligheten for at beslutningen vil føre med seg en flytting. Kommer spørsmålet om hvor helt til slutt - etter at utdanning, yrke, samlivspartner, interesser og sosialt nettverk er utviklet og identiteten skapt, kommer svaret ofte på premisser lagt uavhengig av opprinnelig stedsfølelse. Stedsidentitet formet tidligere i livet vil motsatt kunne legge premisser for jobbønsker og andre typer av preferanser senere. Et typisk eksempel på hvordan endringer i rekkefølgen av spørsmål som avklares kan virke inn på hvordan bostedspreferansene utformes, ser vi ved å sammenligne prosessen for unge 2

kvinner i dag med hvordan prosessen for unge kvinner for en og to generasjoner siden i hovedsak ble utformet. Fra 1945 til omkring 1970 ble det stadig mer vanlig å gifte seg og etablere familie i ung alder. Dette førte til at hvem-spørsmålet for kvinner i stadig større grad ble tidlig reist og tidlig avklart, og at spørsmål om hva de selv skulle gjøre og hvor de skulle bo i økende grad ble formet på premisser lagt gjennom ektemannens disposisjoner. Ikke minst ble bosettingsvalget sterkt styrt gjennom mannens yrkesvalg og arbeidssted. Skulle mannen overta en næringseiendom, var svaret som regel gitt. Om hun selv skulle ha lønnet arbeid ble også gjerne påvirket av mannens yrke og inntekt, og av mulighetene på bostedet. I dag formes årsakskjedene i langt større grad på samme måte for kvinner og for menn. Etter 1970 har gutter og jenter i økende grad tatt skolegang og utdanning i omtrent samme omfang. Også for kvinnene har hva-spørsmålet for stadig flere kommet først, og blitt avklart først. Spørsmål knyttet til hvem og hvor har hatt en tendens til å bli skjøvet utover i livsløpet. Etter 1970 har familiedannelsen gradvis kommet senere og for stadig flere kvinner etter at de har fått jobb, og spørsmålet om bosted har for stadig flere blitt avgjort på bakgrunn av utdanning og yrke. Barna blir født stadig senere i livsløpet, og det endelige bostedsvalget ved etablering skyves mot slutten av beslutningsprosessen. Dette virker som regel sentraliserende på bostedsvalget. Empiri viser at når en stadig større del av årskullene får avklart spørsmålene om utdanning og arbeid først, spesielt gjelder det kvinner, jo mer sentralisert blir de bosatt når de er etablerte i 35-40 årsalderen. Betydningen av utdanning alene er allerede nevnt. Dertil kommer naturligvis at bostedsønskene også i stor grad styres av mulighetene på arbeidsmarkedet. Arbeidsmotivet og arbeidsmarkedets spesielle betydning Mulighetene for å få ønsket type arbeid er en helt grunnleggende faktor for bostedsvalget, spesielt for de som ønsker å få avklart spørsmålet om hva de vil gjøre som første ledd i å bli voksen. Et lokalsamfunn som ikke kan tilby relevant arbeid til en slik person, kan vanskelig lokke med andre kvaliteter i stedet. Dermed er det ikke sagt at andre kvaliteter er uviktige. I mange tilfelle er det bare ikke disse faktorene som er de mest utslagsgivende. Spørsmålet om meningsfullt arbeid er den hyppigst utløsende faktoren for en bostedsbeslutning (flytting eller ikke flytting) for stadig flere. Dermed er det ikke sagt at betydningen av arbeid stadig må bli viktigere. Det kan lyde paradoksalt, men den grunnleggende betydningen av tilgjengelighet på arbeidsmarkedet kan føre til at betydningen av andre faktorer i en del tilfeller undervurderes. Dette bunner i en tendens til i for stor grad å likestille faktoren arbeid med rekken av andre faktorer som også angår tilgjengelighet og attraktivitet på ulike områder. La oss innføre et skille mellom utløsende og potensielle faktorer: Som regel er det kun en faktor som til syvende og sist er den utslagsgivende for en flyttebeslutning. Ofte er det jobbmuligheten, men det kan også være at man til slutt fikk bolig i tillegg til jobben, eller fikk barnehageplass, eller syntes spesielt godt om det fysiske miljøet på stedet jobben befant seg. Slike momenter som kommer i tillegg til arbeidet, fungerer imidlertid ofte som potensielle støttefaktorer - som nødvendige men ikke tilstrekkelige faktorer for en avgjørelse. Arbeidet er i mange tilfeller den tilstrekkelige faktoren for å ta en beslutning, gitt at de nødvendige betingelsene også er oppfylt. På denne bakgrunn er det faktisk mulig å overvurdere betydningen av arbeidsmotivet. La oss illustrere det slik: Hvis arbeidsmarkedet hadde vært like variert alle steder, slik at de fleste kunne få relevant jobb hvor som helst, ville den utslagsgivende betydningen for stedsvalget av 3

jobbmotivet falle bort. Alle andre faktorer ville ved full valgfrihet av denne type få økt vekt i beslutningskjedene. Arbeidet alene ville aldri ha blitt den utslagsgivende faktoren bak et stedsvalg. Før vi går videre: En stadig tilbakevendende diskusjon i regionaldebatten er om det er mangel på arbeid eller andre mangler (som mangel på kulturtilbud) som fører til høy utflytting fra distriktene. Så fort det er vanskelig å besette noen jobber i bygde-norge dukker debatten opp. Slike diskusjoner strander imidlertid på at de ser bort fra den spesielle virkemåten disse motivene har, og føres som om det må være det ene eller det andre som er forklaringen bak utflyttingen. For å illustrere virkemåten litt mer inngående, og nå med et realistisk eksempel lagt til grunn: Når de økonomiske konjunkturene er på sitt høyeste, er valgmulighetene på arbeidsmarkedet på sitt beste. Flere enn ellers kan velge om de vil skifte jobb, og alle har flere steder enn ellers å velge mellom. I tråd med resonnementet reduseres da jobbtilgjengeligheten som stedsmotiv enn når det er færre jobber å oppdrive. Økt valgfrihet gjør at man kan vektlegge andre motiver sterkere. Under høykonjunktur er det imidlertid flere som flytter enn ellers, og intensiteten av sentraliseringen er også sterkere enn ellers. Dette må tolkes som at de andre faktorene i sum har betydning for bostedsvalgene med sentraliserende virkning. Flere kulturtilbud i byene enn på landet kan altså ha en effekt. Det kan imidlertid ikke konkluderes slik ut fra at det blir stående noen få arbeidsplasser ledige i distriktene under en høykonjunktur. Uten disse ledige arbeidsplassene ville det alt overveiende av all utflytting fortsatt måtte forklares. De fleste faktorene med betydning for preferanser og motiver har med variasjon og valgfrihet og gjøre, og er i stor grad knyttet til tilgjengeligheten til varer, tjenester og andre former for goder. Det er snakk om boliger, om offentlig og privat service, kulturtilbud, kommunikasjoner, sosialt og fysisk miljø, fritidsmuligheter osv. Faktorene vil gis ulik vekt avhengig av hvilken livsfase man er i. Når man kommer i familiefasen legges det gjerne mer vekt på barnehage- og skolemuligheter enn på tilgjengelighet til kafeer og utesteder, og det legges økende vekt på miljø- og omgivelsesfaktorer. Godt over halvparten av alle nyinnflytterne til de store byene har flyttet ut igjen når de er kommet over etableringsfasen (når de er 35-40 år). På samme måten som at stor valgfrihet på arbeidsmarkedene svekker arbeidsmarkedets motiverende betydning (det lyder nesten paradoksalt), fører gode pendlingsmuligheter til at valget mellom storby og omland avgjøres av andre attraktivitetsfaktorer enn jobbinnholdet. Relevant arbeid er imidlertid hovedgrunnen til at en økende andel i befolkningen etablerer seg i storbyregionene. Andre faktorer avgjør om det blir i sentrum eller i omlandet. Flertallet kan velge å bo på hjemstedet sitt, og flertallet gjør det også Preferanser og motiver kan naturligvis også utvikles slik at man ikke flytter. I denne sammenheng er det på sin plass å påpeke at flertallet av alle jobber (80-90 prosent) kan fylles uten at noen må flytte. Mye arbeidsmotivert flytting skyldes at folk bytter plass. Som vi skal se senere bor mer enn halvparten av landets befolkning (nær 60 prosent av mennene og nesten 50 prosent av kvinnene) i sine oppvekstkommuner når de er i 35-40 årsalderen. Hver femte til sjette person på landsbasis er tilbakeflyttere i egen kommune. Omtrent 40 prosent av mennene og 30 prosent av kvinnene har aldri meldt flytting (vært bofaste). Et flertall får altså utnyttet de mulighetene som er på hjemstedet, og mange av disse gjør dette gjennom bindingen til røtter. Overtakelse eller tilgang til næringseiendom er som 4

sagt den sterkeste enkeltfaktoren blant disse. Grunnen til at bofastheten for menn er så mye større enn for kvinner bunner også i dette. Vi kommer tilbake til dette når vi ser nærmere på flyttekarrierene fra barn til voksen. Først skal vi imidlertid se litt på hva ungdommen sier om sine ønsker og motiver. Hva sier de unge når de blir spurt eller bedt om å fortelle? Spør man ungdom i tenårene om deres planer, motiver og ønsker, får vi et utgangspunkt for å vurdere hvordan preferanser og motiver vil kunne justeres over livsløpet. Noen slike undersøkelser er utført i form av skolestilbesvarelser av typen: Hva gjør du og hvor er du om 15 år? Andre er utformet som spørreundersøkelser. I dette avsnittet støtter jeg meg til fire relativt nye undersøkelser, tre norske og en nordisk. De store avstandene og den spredte bosettingen i Norden gjør at tilsvarende undersøkelser i andre europeiske land ikke blir særlig sammenlignbare. I en skolestilundersøkelse utført av Sigrid Skålnes i 2000-2001 skrev 9 av 10 jenter på ungdomsskolen i det som er kalt landsbygdkommuner (de 143 minst sentrale kommunene i landet) at de 15 år senere regnet med å ha flyttet bort for godt. De begrunnet dette i hovedsak med behovet for jobb, men også generelt i et ønske om å bo på et større sted. Skålnes` prosjekt var i hovedsak rettet mot kvinner (som ledd i å tegne kvinnescenarier mot 2010 ). Geir Orderud gjorde omtrent på samme tid en spørreundersøkelse om flytteplaner og flyttemotiver for et utvalg av typiske distriktskommuner i Hedmark, Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag. Han fant at 63 prosent av kvinnene i begynnelsen av 20-årene sier de ville ha flyttet innen overskuelig framtid. Her kommer Orderud fram med akkurat den andelen som i gjennomsnitt faktisk hadde flyttet fra de 200 periferikommunene i landet ved 35-40 årsalderen innenfor dagens mødregenerasjon. I motsetning til hva det er vanlig å tro, har disse andelene vært svakt avtakende gjennom siste generasjon (årskullene født på 1940-, 50- og 60- tallet). Blant årskullene født på slutten av 1940-tallet flyttet 68 prosent av jentene bort fra hjemkommunene på permanent basis, mot 63 prosent for de født på 1960-tallet. Også Mariann Villa har ved hjelp av skolestilmetoden kommet fram til fraflyttingstall i denne størrelsesorden for kvinner. For menn er den faktiske andelen som har flyttet fra distriktskommunene ved 35-40 årsalderen 47 prosent for de samme årskull. Både Orderud og Villa finner at andelen blant menn som sier de vil flytte, er betydelig lavere enn dette. Det kan virke som om gutter i utgangspunktet føler seg mer rotfaste enn jenter, men det kan også være at guttene ikke har tenkt like mye over det (kommet kortere i en mental prosess, eller er mindre fantasifulle), eller at de er mindre realistiske i sine vurderinger enn jentene er. Det mest vanlige ved slike undersøkelser tidligere har vært at det er flere som sier de vil bli boende enn de som faktisk gjør det, altså slik som for gutter også i de siste undersøkelsene. Grunnen har da gjerne vært at de som har tatt utdanning senere, ikke har sett for seg hvordan dette ville påvirke deres motiver. Blant dem som ikke tar mye skolegang og utdanning har imidlertid tendensen vært motsatt. De ytrer hyppigere ønske om å forlate hjemstedet enn de faktisk gjør. Når mange tar utdanning, kan det virke som om planene blir mer realistisk vurdert. De som sier de vil flytte, har generelt hatt en tendens til å si at de vil bo i en mellomstor by eller et tettsted i større grad enn de faktisk gjør. De som sier de vil bo i en storbyregion er tilsvarende færre i forhold til faktisk atferd. I de seneste undersøkelsene (Orderud, Skålnes, Villa) er det imidlertid flere enn det som har vært vanlig tidligere (omtrent 20 prosent) som sier at de vil bo i utlandet. Dette er neppe realistisk på lang sikt. 5

I Orderuds undersøkelse bekreftes jobbmotivet som det klart dominerende, og han konkluderer med at dette motivet i liten grad blir sett i sammenheng med andre motiver. Dette faller i tråd med resonnementene over, uten en meningsfull jobb har ungdommene sett liten hensikt i å spekulere over andre motiver for å velge et sted. Utdanningsrelaterte forhold og for kvinner det han kaller fysiske boforhold, nevnes likevel som selvstendige motiver. Det siste kan vel skyldes at det fortsatt finnes noen kvinner som ikke vektlegger yrkeskarrieren sterkest. Orderud finner at det er mer kompliserte motivstrukturer for kvinner enn for menn. Mens det for menn nesten ikke er noen sammenheng mellom de ulike motiver (annet enn mellom jobb og utdanning), finner han at det for kvinner både er en sammenheng mellom jobbønsker og sosialt miljø på bostedet, og en sammenheng mellom utdanningsmotiv og tjeneste- og kulturtilbud. For kvinner aner han en tendens til at sosialt miljø og kultur- og tjenestetilbud i noe større grad enn for menn kan bli utslagsgivende faktorer ved en beslutning. Men han sier at sammenhengene ikke er sterke, og konkluderer med at også for kvinner er jobb og utdanning de mest selvstendige flyttemotivene om ikke like entydig som for menn. De forskjellene som framkommer mellom kvinner og menn er tross alt små, sammenlignet med likhetstrekkene. Dette faller i tråd med at kvinner og menn i stadig større grad utformer sine karrierer på felles verdigrunnlag. Orderud har undersøkt hva som trekkes fram hvis jobbtilbudene oppleves som likeverdige på forskjellige steder. Både kvinner og menn setter da bomiljø og boligstandard øverst på en rankingliste, og begge følger opp med hensynet til venner (nærhet til folk man har noe til felles med) som neste valg. Deretter skiller kjønnene lag, ved at menn vektlegger tilgang til natur og friluftsliv framfor nærhet til slekt og kort avstand til hjemsted, noe som kvinner i større grad gjør. Deretter enes kvinner og menn om rekkefølgen mellom gode kommunikasjonstilbud, variert næringsliv, variert kultur- og underholdningstilbud, og klimatiske forhold. Først deretter kommer tilgjengelighet til kafeer og restauranter, som menn i motsetning til kvinner setter foran tilgjengelighet til butikker og kjøpesentre. Mulighet til organisasjons- og foreningsliv kommer på en absolutt sisteplass for begge kjønn. Kafeene kommer langt ned, tatt i betraktning at det er personer i alder 20-24 år som her er intervjuet. I forbindelse med flytteplanene har Orderud spurt de som sier de vil flytte om de kunne tenke seg å flytte tilbake til oppvekstkommunen. Mer enn 40 prosent av alle spurte i alder 20-24 år sier de vil dette. Andelen tilbakeflyttere i befolkningen er imidlertid bare 18-19 prosent. Dette kan tolkes som om det finnes et betydelig tilbakeflyttingspotensial som ikke blir realisert. Mariann Villa har også konkludert i samme retning. Antakelig er det på dette punkt at mekanismene som endrer bosettingspreferanser og flyttemotiver underveis i karrieren i størst grad skaper justeringer i forhold til forventningene i utgangspunktet. Når man først har flyttet, vil betydningen av røttene gradvis svekkes. En undersøkelse fra Nordisk ministerråd (Nord 2002:6) om flyttemotiver i de fem nordiske landene kommer fram til hovedkonklusjoner som avviker en del fra det som er funnet av de øvrige. Spesielt ser det ut som om arbeidsmotivet gir mindre uttelling enn det man vanligvis finner. Det sies imidlertid at arbeidsmotivet later til å bety mer i Norge enn i de andre landene, spesielt for menn, og videre at arbeidsmotivet har hatt avtakende betydning for flytting i Norden siden 1950-tallet. Det siste motsvares imidlertid av en kraftig økning i utdanning som flyttemotiv. (Norge atskiller seg fra de andre landene ved at utdanningsflytting ikke er blitt registrert før i 2001, da dette ble frivillig). Undersøkelsen viser at flyttemotivene i Norge og 6

Finland i større grad enn i de andre landene oppgis å være relatert til sosiale forhold (nettverk, slekt, venner osv.), og i mindre grad enn i de andre landene til fysiske miljøfaktorer. Antakelig reflekterer dette at Norge og Finland er mer spredtbodd og dermed har større avstander til slekt og venner etter flytting enn på Island, i Danmark og i Sverige. I disse landene legges det mer vekt på fysisk miljø, det kan ha med klimatiske forhold å gjøre (Island), og kanskje med mer forurensning og større trengsel i storbyområdene i Danmark og Sverige, hvor en større del av befolkningen befinner seg. I den nordiske undersøkelsen har man intervjuet folk i alle aldersgrupper, uavhengig av om de har flytteplaner eller ikke. Det de dermed i størst grad får svar på, er hva de vektlegger av kvaliteter på de stedene de bor. Dette er naturligvis ikke irrelevant, men faller ikke inn i den teoretiske rammen knyttet til livsfase, og vanskeliggjør tolkningen som en del av en prosess. Grunnen til at arbeidsmotivet er blitt svakere vektlagt enn i andre undersøkelser ligger antakelig her. Jobben tas for gitt av folk som ikke har flytteplaner. Bostedspreferanser og stedskvaliteter er to forskjellige ting. Hvordan flytter de? Bofasthet og flytting for ti årskull, fulgt fra de var 15 til 35/39 år. Vi går over til å se på forløpet av flytting gjennom fasen fra ungdom til etablert voksen for årskullene født 1955-64. De fem siste er fulgt til utgangen av 1999, de fem første er fulgt til utgangen av 1994. På den måten har vi fulgt to grupper født med fem års mellomrom fra de var 15 år, til de var i alder 35-39 år. Vi har fulgt alle personer som bodde i Norge da de var 15 år. Ved å holde innvandringen utenfor, rendyrker vi de innenlandske strømmene og den geografiske omfordelingen i livsløpsperspektivet. Tallene i tabell 1 viser gjennomsnitt for de ti kullene. Disse kan oppfattes som nøkkeltall over flyttebevegelsene i Norge gjennom siste generasjon. Noen bakenforliggende utviklingstrekk kommenteres, og vi trekker også inn litt om utdanning, sysselsetting, næring og barnetall. Materialet er grundigere belyst i den nye utgaven av Det norske samfunn, utgitt på Gyldendal i 2003. Landet er delt inn i fem soner (se tabellens forspalte). De seks store byene er Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø grovt sagt landsdelssentrene. Omlandet strekker seg ut med 75 minutter i reiseavstand (for Oslo 90 minutter) med bil, buss, båt eller tog. Periferikommunene omfatter omtrent 200 kommuner som ligger mer enn 45 minutter fra et senter på minst 5000 innbyggere. Disse dekker 64 prosent av arealet i Norge, og har hver sjuende innbygger. By- og tettstedsstrøk ellers er alle kommuner i mer mellomsentrale strøk, på og utenfor Østlandet. Alle tall er kommunegjennomsnitt i hver sone. Noen hovedsammenhenger: Summen av bofaste, tilbakeflyttere og fraflyttede er alltid 100. Her fordeles ungdomsbefolkningen på de tre kategoriene etter at fasen er gjennomlevd. Summen av tilflyttere og videreflyttere, til sammen kalt nyinnflyttere, angir hvor mange som i alt flyttet inn til den aktuelle typen av kommuner i løpet av fasen, målt i forhold til størrelsen på ungdomskullet ved start. For eksempel var samlet nyinnflytting til de store byene 111 (54+57) menn og 140 (60+80) kvinner, altså flere enn det vokste opp barn i byene fra de samme kullene. Over halvparten hadde imidlertid flyttet videre innen fylte 35/39 år. Kolonnen med tap/gevinst viser differansen mellom tilflytterne og de fraflyttede. Disse tallene viser hvor mye kullene reduseres eller økes som følge av flytting i perspektivet fra barn til voksen. Tallet på landsnivå er 0, siden vi holder innvandring utenfor. Bare storbyområdene har vekst. 7

Tabell 1. Antall bofaste, tilbakeflyttere og fraflyttede i kommunene. Ti årskull fulgt fra de var 15 til 35/39 år. Antall tilflyttere og videreflyttere i kommunene gjennom samme aldersfase. Tap/gevinst i generasjonsstørrelse i løpet av fasen. Alle tall målt pr. 100 15-åringer ved inngangen til voksenlivet. Årskull født 1955-1964. MENN Bofaste Tilbakeflyttere Fraflyttede Tilflyttere Videreflyttere Tap/ gevinst Landet 41 18 41 41 44 0 som helhet De seks store 49 18 33 54 57 +21 byene Omlandet til de 38 19 43 55 45 +12 seks store byene By/tettsteder på 39 19 42 37 37-5 Østlandet By/tettsteder 41 18 41 32 39-9 utenfor Østlandet Periferikommunene samlet 38 15 47 20 47-27 KVINNER Bofaste Tilbakeflyttere Fraflyttede Tilflyttere Videreflyttere Tap/ gevinst Landet 29 19 52 52 60 0 som helhet De seks store 43 19 38 60 80 +22 byene Omlandet til de 25 21 54 68 58 +14 seks store byene By/tettsteder på 28 22 50 46 43-4 Østlandet By/tettsteder 28 21 51 42 51-9 utenfor Østlandet Periferikommunene samlet 21 16 63 32 52-31 Bofastheten (41 prosent for menn og 29 prosent for kvinner for alle landets kommuner under ett) har vært svakt økende gjennom siste generasjon. Økningen har vært størst i storbyene og i periferikommunene og minst i omlandet til storbyene. Det er en betydelig forskjell mellom kjønn, som i hovedsak skyldes to forhold. For det første overtar menn eiendom knyttet til næringsdrift i langt større grad enn kvinner, og for det andre flytter kvinner i større grad til mannens hjemkommune enn omvendt ved familieetablering. Kjønnsforskjellen er minst i storbyene og størst i periferikommunene. I de store byene overtar også kvinner en del eiendom, i form av butikker og salonger eller andre ting som har med privat tjenesteyting å gjøre. I primærnæringene er denne type likestilling minst. For kvinner og menn med høy utdanning er bofastheten lav og mye jevnere - hhv. 23 og 20 prosent, mens den til sammenligning er 49 og 35 prosent for menn og kvinner med kun grunnskole. 8

Bortsett fra at bofastheten i de store byene er høyere enn i de andre sonene, er det liten geografisk forskjell for menn. Dette henger sammen med at grunnene til å bli bofast for menn er så sterkt knyttet til røtter. For kvinner er det større regionale forskjeller. Lav bofasthet i omlandet til de store byene reflekterer den høye familieinnflyttingen til disse områdene. Mange kvinner bytter plass innenfor storbyomlandet. Bofaste er i større grad i arbeid enn andre, det gjelder for begge kjønn. Både for kvinner og menn er de bofaste overrepresentert innen primærnæringene, industri og varehandel, og for kvinner er det også relativt mange innen privat tjenesteyting. Kvinner med to og tre barn er i litt større grad bofast enn andre. Tilbakeflyttingen (18 og 19 prosent i kommunene under ett) har vært svakt avtakende gjennom siste generasjon. For årskull født på slutten av 1940-tallet var 22 prosent av begge kjønn tilbakeflyttere i hjemkommunene sine. Det er en myte at kvinner i mindre grad flytter tilbake til sine hjemkommuner enn menn. Det er også liten forskjell etter utdanning. De regionale forskjellene er også små, bortsett fra at tilbakeflyttingen til periferikommunene er noe lavere enn til de øvrige. Som for bofastheten er det jevnere mellom sonene for menn enn for kvinner. De mellomsentrale kommunene på Østlandet har høyest tilbakeflytting av kvinner. Kvinner med mange barn (mer enn tre) er sterkt overrepresentert blant tilbakeflytterne. Det samme er kvinner som ikke er i arbeid. Både for kvinner og menn er arbeidsløse personer overrepresentert. Blant de som arbeider er det ingen næringer som skiller seg spesielt ut for tilbakeflytterne. Høye innslag av store familier og mange kvinner utenfor arbeidsstyrken blant tilbakeflytterne kan tyde på at det er røtter i form av sosiale nettverk (herunder medregnet omsorgsoppgaver) og miljøforhold som i størst grad har virket inn. Bofaste og tilbakeflyttere ser ut til å være to nokså ulike grupper. Fraflyttingen (41 prosent for menn og 52 prosent for kvinner i gjennomsnitt) varierer både geografisk, etter utdanning, næring og familiestørrelse. Geografisk får vi langt på vei et speilbilde av bofastheten. Kjønnsforskjellen er minst i storbyene og størst i periferien. For høyt utdannede er det små forskjeller mellom kjønn, og svært mange har flyttet: 58 prosent av mennene og 61 prosent av kvinnene med høy utdanning bor et annet sted enn i oppvekstkommunen. Av disse har drøyt halvparten flyttet til kommune med høyere sentralitet. Blant de som på varig basis flytter innenfor sonene og mot lavere sentralitet er det ingen forskjell etter utdanning. Mange videreflyttere med høy utdanning har imidlertid vært innom. Menn som har skiftet bostedskommune er i mindre grad i arbeid enn andre. De som ikke jobber, ender i stor grad opp i storbyene. Dette bunner en del i problemer av en eller annen art vi finner nok en del vanskeligstilte med hensyn til helse, kriminalitet og stoffmisbruk blant disse. Kvinner som har flyttet, jobber i samme grad som de som er i oppvekstkommunene (de bofaste jobber mer, tilbakeflytterne mindre). For begge kjønn og uavhengig av hvor de flyttet fra, er ansatte i offentlig sektor overrepresentert. For kvinner er det også mange med arbeid i forretningsmessig tjenesteyting og i post/tele-sektoren. De mest sentraliserende flyttingene er gjort av personer som har endt opp i offentlig administrasjon og forretningsmessig tjenesteyting. Dette preger menn sterkere enn kvinner. Kvinner uten barn er klart overrepresentert blant de som på varig basis har flyttet. Svært mange av disse kvinnene har flyttet i sentraliserende retning. Kvinner med to barn eller flere som på varig basis har flyttet, bidrar ikke til sentraliseringen. Dette henger sammen med at mye familieflytting ender opp utenfor de store byene. 9

Tilflyttingen til kommunene utgjøres av de samme personene som har flyttet ut. Storbyene og omlandet har fått mange nyinnflyttere, mens periferikommunene får færrest. De permanente tilflyttingsmålene er skjevere geografisk fordelt enn etter fraflyttingssted. Strømmene ut spisses til før de går inn andre steder. Sviktende nyinnflytting mange steder er en større årsak til høyt flyttetap enn selve fraflyttingsnivået. Tall for alle kommuner finnes i to sett av publikasjoner (SSB-rapporter fra 1993 og i Aktuelle befolkningstall fra 1999). Den gruppen i befolkningen som på varig basis har flyttet, har gått svakt ned gjennom siste generasjon. Det gjelder også flytting fra periferikommunene. Dette har imidlertid ikke svekket sentraliseringen, fordi en økende andel av alle som flytter har hatt en tendens til å ende opp i et storbyområde. Et av de største avvikene mellom det som sies og det som gjøres, er som nevnt dette. I tillegg er det stadig færre som velger de regionale sentrene. Denne effekten forsterkes gradvis av at det løpende blir stadig færre (avtakende andel) som vokser opp i næromlandet til de regionale sentrene. For å holde innflyttingsnivået oppe der det har vært, må de regionale sentrene stadig hente noen flere nyinnflyttere fra storbyområdene i tiden framover. Fra første til siste femårskull av de som omfattes i tabell 1, har flyttetapet i de mellomsentrale byområdene på Østlandet økt fra 3 til 7 prosent, og utenfor Østlandet fra 6 til 12 prosent. Tabellen viser tap på 5 og 9 prosent for kullene i gjennomsnitt. Vi må regne med økte tap framover, hvis ikke flyttestrømmene endres. Videreflyttingen er de fleste steder blitt redusert de siste par tiårene. Dette henger sammen med at ungdommene i økende grad har tatt skolegang og utdanning, og at færre jobber i de næringene hvor ungdom før lot seg rekruttere på midlertidig basis (fiskeri, samferdsel, bygg og anlegg). Likevel er det fortsatt slik at flertallet av alle nyinnflyttere i det lange løp flytter videre. Det er kun i omlandet til de store byene og i mellomsentrale strøk på Østlandet at flertallet av nyinnflytterne blir værende. Disse områdene vinner til seg en større del av familieflyttingene enn de andre områdene. Høyest er gjennomtrekket i periferiområdene, hvor videreflyttingen i forhold til de som blir boende, er spesielt høy for menn. Gjennomtrekket i de store byene er motsatt høyest for kvinner (80 pr. 100 i jentekullet for byene i gjennomsnitt, i Oslo var videreflyttingsnivået 170, mens 85 ble boende). Videreflytterne har alle steder mye utdanning, de har i stor grad vært innom offentlig sektor, og har få barn. Ordninger av den type vi har med tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark bidrar til å øke videreflyttingene. Videreflytting bidrar til å gjøre befolkningen på ulike steder i større grad kjent med andre deler av landet. Dette skaper mer toleranse, forståelse og vidsyn enn når lokalbefolkningene i stor grad sementeres. Spesielt gjelder dette barnegenerasjonen. Avslutning Tabell 1 viser at periferikommunene har tapt 30 prosent av kullstørrelsen på veien fra barn til voksen. Slik har det vært gjennom flere generasjoner. Dette kan ikke fortsette. Sentraliserende flytting var imidlertid lenge et gode for landets økonomi, ved at ressurser ble forflyttet til steder der de ga større avkastning. Med dagens bosettingsmønster burde imidlertid flyttestrømmene ta andre veier, dersom flytting fortsatt skal ha en slik regulerende økonomisk effekt. Det er ikke lett å se hvordan dette skal kunne skje, siden flytteprosessene er så sterkt koblet opp mot samfunnsutviklingen for øvrig. Dilemmaet er at det som gir mest avkastning i de enkeltes livsprogram, i sum ikke er til fordel for nasjonaløkonomien. Det sentraliserende flyttemønsteret blir med dagens bosettingsmønster stadig mer ulønnsomt, ved at tjenesteproduksjonen blir mer tungrodd når de tynnest befolkede områdene uttynnes videre. 10