Resymé «Dine gener er ikke årsak til det,» sier fremragende forskere på gener og samkjønnstiltrekning. La oss se på bevismaterialet og ha i tankene at mange av de følgende argumentene angår all menneskelig adferd. Samkjønnstiltrekning = Same Sex Attraction forkortet SSA. Heterofil tiltrekning = Other Sex Attraction forkortet OSA. NB Konklusjonene er mer utfyllende drøftet i hvert kapittel. Endring Et av de tydeligste bevisene på at homoseksualitet ikke er forutbestemt av genene eller biologiske omgivelser, er det store antall mennesker som har opplevd endring i sin seksuelle orientering. Omfattende undersøkelser viser nå at: For voksne: Omtrent halvparten av de som opplever tiltrekning bare til samme kjønn beveger seg mot tiltrekning til det motsatte kjønn i løpet av livet. Tre prosent av den praktiserende heteroseksuelle befolkning både menn og kvinner sier at de tidligere har vært enten bifile eller homofile. Disse endringene er ikke forårsaket av terapi, men skjer av seg selv, i noen tilfelle skjer endringen svært raskt. De fleste endringer i seksuell orientering beveger seg mot tydelig heteroseksualitet [ikke bifil]. Antallet som har endret seg henimot klar OSA er større enn antallet bifile og SSApersoner sammenlagt. Med andre ord er antall tidligere homofile flere enn nåværende homofile. Menn som kun er tiltrukket av motsatt kjønn (OSA) er 17 ganger så stabile sammenlignet med de som utelukkende er SSA, og kvinner (OSAA) er 30 ganger så stabile i forhold til kvinner som er SSA. (Kvinner endrer seg mer enn menn i sin seksuelle orientering.) For ungdommer De fleste tenåringer vil endre seg fra SSA. Av 16- og 17-åringer vil faktisk 98 % av de som opplever seg som homofile eller bifile bevege seg mot heteroseksualitet. 16-åringer som sier de er SSA eller er tiltrukket av begge kjønn har 25 ganger så stor sannsynlighet for å si at de er heterofile som 17-åringer, som sannsynligheten for at 16-åringer som sier at de er heterofile vil si at de er bifile eller homofile når de er 17 år gamle. Av 16-åringer som hevder de er heterofile, vil de aller fleste forbli det. 1
Gener Tvillingstudier Meget komplekse studier med sammenlikninger av eneggede tvillinger og toeggede tvillinger utelukker genetiske grunner for seksuell tiltrekning. Eneggede tvillinger med identiske gener har ca 11-14 % sannsynlighet for at begge blir SSA. Hvis homoseksualitet hadde vært genetisk, ville den identiske tvillingen av ho moseksuelle menn og kvinner også vært homoseksuelle 100% av tiden. I klassiske tvillingstudier utgjør den genetiske andelen mindre enn 23 % for menn og 37 % for kvinner, og den kan være så lav som10%. I studier av tvillinger finner man stadig lavere genetisk andel for homoseksualitet etter som metodene blir bedre og utvalget blir større. Enhver har i det minste en 10 % genetisk innflytelse på sin tenkning og adferd, simpelthen fordi uten gener kan det ikke være noen menneskelig aktivitet eller adferd av noe slag. Tvillingstudier viser at individuelle reaksjoner på tilfeldige hendelser (hvor den ene tvillingen reagerer forskjellig fra den andre) er den klart sterkeste bidragsyter til at bare den ene utvikler homoseksualitet. Med andre ord er tilfeldighet en sterk faktor. Andre Skanning av det menneskelige genom (total mengde genetisk materiale) har ikke funnet noen homoseksuelle gener, i motsetning til når det gjelder schizofreni (som fremdeles bare har identifisert 4 gener knyttet til 3 % av schizofreni). Fra vår forståelse av genenes struktur og funksjon er det ikke noen sannsynlig forklaring på hvordan genene kan diktere SSA (eller annen adferd) hos en person. Så langt har genetisk bestemt adferd av type ett-gen-for-én egenskap (one-gene-onetrait) bare blitt funnet i meget enkle organismer. Generelt er genetikerne enige i at mange gener (fra i alle fall fem eller seks til mange hundre) bidrra til en bestemt adferd hos mennesket. En genetisk innflytelse er antatt å være svak og indirekte. Ingen genetisk bestemt menneskelig adferd har blitt funnet. Det nærmeste man kommer en genetisk-relatert adferd som er oppdaget (mangel på mono-amine oxidase som leder til aggresjon) har vist seg å være bemerkelsesverdig mottagelig for veiledning. Er genetisk dominert SSA forårsaket av en samling av gener, kan det ikke plutselig vise seg og så forsvinne i familier. Det ville bestå gjennom mange generasjoner. Det er genetisk sett lite trolig at mange heteroseksuelle gener kunne slå seg av på samme tid. Den menneskelige rase deler det meste av genene omtrent mellom 99,7% og 99,9%. Det betyr at alle etniske grupper vil ha de aller fleste gener like. Det betyr følgende: 2
o Hvis homoseksualitet var genetisk bestemt, ville homoseksuell praksis være identisk eller meget lik i alle kulturer. Men det at det er enorm forskjell og ulikhet i homoseksuell praksis og adferd i ulike kulturer (og innen kulturene) taler imot dette. o Det ville da være relativ lik prosentdel av homoseksuelle i alle kulturer. Men homoseksualitet har vært ukjent i noen kulturer og utbredt i andre. o Forandringer i homoseksuell praksis og atferd ville da skje meget sakte, i løpet av flere hundre år, men det er ikke det historien viser. Det var nedgang i forekomsten av homoseksualitet i den greske kultur i løpet av et par århundre, og den melanesiske innen et århundre. Den genetisk sett forholdsvis plutselige oppblomstring av den nåværende vestlige kultur i løpet av et par århundre, og de brå forandringer i praksis innen en etnisk gruppe, til og med i løpet av en enkelt generasjon, er ikke i samsvar med noe genetikk. Enda mindre er de raske forandringer i seksuell praksis innen den nåværende vestlige kultur. SSA forekommer for ofte til å være forårsaket av en feilaktig utviklingsprosess før fødselen, så det kan ikke være medfødt. Dette inkluderer epigenetiske prosesser, [prosesser som påvirker om gener skal skrus på eller av). Hvis SSA var genetisk betinget og altså førte til bare homoseksuell kontakt, ville denne praksis dø ut bare i løpet av få generasjoner. SSA ville ikke ha eksistert i dag. Alderen ved første tiltrekning til samme kjønn kunne være omkring 10 % genetisk påvirket og ved tiltrekning til motsatt kjønn omkring 15 % (Husk, alle har 10% genetisk påvirkning i alt de tenker eller gjør). Første tiltrekning (både SSA og OSA) forekommer gjennomsnittlig ved 10-årsalderen og er sjeldent de tidligste minner, det vil si tiltrekning er for det meste sosialt forårsaket. Hormoner Det har vært mange studier, men ingen har vist noen overbevisende forbindelse mellom homoseksualitet og det å bli utsatt for hormoner under svangerskapet. Dette selv om flere undersøkelser har vist svake forbindelser mellom det å bli utsatt for hormonpåvirkning før fødselen, og barns lek. Studier som undersøker virkningene av høye doser av kvinnelige hormoner gitt til gravide kvinner, viser ingen effekt på menn og usikker effekt på kvinner. Terapi med ulike nivå av kvinnelige og mannlige hormoner har vist å ha virkning på seksuell lyst, men ikke seksuell orientering. Ideen om at homoseksualitet er et resultat av immunologisk angrep på mannlige hjernekarakteristika fra moren, er svakt understøttet. I de tilfeller skulle mannlige testikler og kjønnsorganer (som har den største samling av mannlig vev) ha blitt angrepet, men det er de ikke. 3 Strukturer i hjernen Adskillige eldre studier av mikrostrukturer i hjernen, det vil si fra 90-tallet, har ikke klart å påvise reproduserbare forskjeller mellom hjernene til voksne heteroseksuelle og homoseksuelle personer.
Nyere studier viser at mannlige og kvinnelige hjerner ikke er strukturelt forskjellige ved fødselen, noe som gjør sannsynligheten for en spesifikk homoseksuell hjerne liten. Den viktigste vedvarende reproduserbare forskjellen fra 2-3 års alderen er størrelsen. Omgivelsene har virkning på hjernen fra fødsel til pubertet og videre i livet. Kjønnsforskjeller i hjernen har blitt knyttet til testosteron i fosterstadiet, men sammenhengen har vært veldig svak og bare 16 27 % av variasjonene forklart. Hjerneforskere finner at hjernen i høy grad er formbar. Det er vitenskapelig enighet om at selv hos en voksen, så er vi hva vi gjør våre hjerner til selv om vi ikke er klar over den stadig pågående prosessen. Disse forandringene i mikrostrukturene i hjernen er synlige ved skanning i løpet av måneder. Hvis forskjeller mellom homoseksuelle og heteroseksuelle hjerner er funnet, kan det like gjerne være resultat av år med tilpasning (repetert tankemønster og atferd). Sosial, sosiologisk Tvekjønnethet Omkring 90 prosent av vestlige tvekjønnede barn (de som er født med tvetydig kjønnsorgan) velger å forbli det kjønn de er oppvokst med når puberteten avdekker deres sanne genetiske kjønn, og kirurgisk inngrep er tilbudt. Ofte er dette valget gjort i møte med meget motstridende fysiske og hormonelle karakteristika. Det er et argument for en dominerende miljøinnflytelse når det gjelder å forme kjønnsorientering og adferd. Annet Skilsmisse dobler risikoen for senere homoseksualitet hos barn. Stadiene i psykososial utvikling henimot voksen heteroseksualitet er vel definert og akseptert av utviklings-psykologer. De er så åpenbart tillært at det er klart at heteroseksualitet ikke er genetisk betinget. Undersøkelser av voksne homoseksuelle viser i mange tilfelle forskjeller i flere av disse utviklingstrinnene, noe som tyder på at homoseksualitet er kulturelt og miljømessig betinget framfor genetisk. Det er en mye større forekomst av homoseksualitet blant de som har vokst opp i store byer enn i landlige områder, noe som er argument for at omgivelsene er langt mer avgjørende enn gener i utviklingen av homoseksualitet. Med et vitenskapelig/sosiologisk verktøy, Path Analysis, har man prøvd å vise at det ikke er noen sosial eller familiær grunn for homoseksualitet, men heller en biologisk grunn. Likevel var sosiale og familiære faktorer som leder til homoseksualitet kollektivt betydningsfulle, selv om individuelle faktorer ikke var det. Motsatt var genetiske forklaringer kollektivt uten betydning. 4
Instinkter Våre instinkter som selvoppholdelse, sult og reproduksjon er blant de mest dyptgående og sterkeste impulser vi har. Men disse kan bli kontrollert og til og med tilpasset. Hvis vi ønsker å argumentere for at også homoseksualitet et dyptgående instinkt, kan vi også argumentere for at dette skulle være påvirkelig og respondere på trening. Den genetiske delen av homoseksualitet er minimal Genetikere, antropologer, utviklings-psykologer, sosiologer, endokrinologer, nevrologer, medisinske forskere på kjønnsproblematikk-, og forskere på tvillinger, er i høy grad enige om genenes rolle når det gjelder homoseksualitet. Det er ikke genene som «får deg til å gjøre det.» Det finnes ingen genetisk determinisme (forutbestemthet) og den genetiske innflytelsen er i beste fall liten. Derimot er individuelle reaksjoner på tilfeldige faktorer svært viktig. De som sier at homoseksualitet er påvirket av gener har rett, men bare i følgende grad: Hvis en jente blir gravid når hun er 15, kan vi argumentere med å si at hun er genetisk disponert for det. Vi kunne si at genene hennes ga den type ansikt og den figur som i hennes kultur satte mannlige hormoner i sving som igjen setter henne under et press som hun ikke kan motstå. Men det er omtrent graden i den genetiske innflytelsen. Det finnes også et meget stort antall miljømessige faktorer som kan ha bidratt til at hun ble gravid. Det kan være alt fra avlysningen av basketballkampen hun skulle på sammen med en venninne, tillatelsen til å låne farens bil, hennes kjærestes tilstedeværelse, filmen de nettopp hadde sett sammen, og manglende bruk av prevensjon, til store miljømessige faktorer som personlig verdisystem, press fra gjengen, og en følelsesmessig fraværende far. Er det sannsynlig at denne samstemtheten om lite genetisk påvirkning vil endre seg? Kan det komme noen store biologiske forbindelse som blir oppdaget og som kan forandre alt? På de fleste av disse vitenskapelige feltene har resultatene blitt sluttet fra fakta som ikke vil endres. Men hva med fremtidige studier av mikrostrukturene i hjernen, eller detaljerte analyser av genetiske sammensetninger og funksjoner? Vil de avdekke forbindelser mellom hjernestrukturer og menneskelig adferd, eller mellom adferd og genetiske sekvenser? Selvsagt er det mulig. Nye studier vil bli publisert. Men vi kan se at selv forfattere som ønsker å finne slike forbindelser hittil nesten alltid inkluderer et vitenskapelig forbehold om at innvirkningen er liten og at omgivelsene er viktige. Hva vi sannsynligvis kan si om fremtidige forsøk er at de vil kunne omfatte nye områder og komme opp med nye forbindelser, men ingen av dem vil bli avgjørende. Dette er bevist én gang for alle ved studier av eneggede tvillinger. De har identiske gener, men når en av dem er homoseksuell, er den identiske bror eller søster vanligvis ikke det. Det er bare 11-14 prosent sjanse for at han eller hun også er homoseksuell. Dette inkluderer alle de sider som har blitt forsket på som vi vet om nå, og også de vi ikke kjenner og ikke har oppdaget. Alle disse til sammen har bare en svak effekt. 5
Da den første utgaven av denne boken kom i 1999 foreslo vi at den genetiske påvirkning for SSA i siste instans ville ligge på 10 %. Det er ganske upresist, og kunne være mellom 0 20 %. Men selv om det endelige resultat skulle bli 20 %, er det en svak innflytelse. I skrivende stund, 2013, holder våre antagelser fortsatt, og de er blitt styrket siden 1999. De følgende faktorer (se de respektive kapitler) taler for en 10% innflytelse på SSA: alder ved første tiltrekning, urbanisering, valg mellom kjønnene, OSA, (genetisk innflytelse inkludert måling av testosteron nivå i fosterlivet), graden av forming av hjernen etter fødselen og tvillingstudier. Homoseksualitet som en genetisk uunngåelighet har trolig vært de homofiles mest effektive PR initiativ i kampanjen for like rettigheter og spesiell beskyttelse. Selv om det ikke lenger er politisk korrekt og populært i mange kretser å si at homoseksualitet kan endre seg, så er det vitenskapelig riktig å si det. Vi snakker ikke bare om forandringer i adferd, men endringer i tiltrekning. Faktum er at intet får oss til å gjøre noe som helst, verken genene eller omgivelsene. Hva er årsaken til SSA? Det finnes ikke én enkelt årsak. Det er ingen enkelt genetisk, hormonell, sosial eller miljømessig faktor som er dominerende. Det finnes likhetstrekk, som en følelse i barndommen av ikke å passe inn med andre av samme kjønn, seksuelt misbruk, venner og familieforhold, seksuell historie, men blandingen varierer med ulike personer, noe som gjøre deres forskjellige individuelle responser til den dominerende årsaksfaktor. To barn fra samme familie og sosiale omgivelser kan tolke hendelser svært forskjellig. Så tilfeldige reaksjoner, hvis de får følger for selvforståelsen, kan være sterke bidrag til homoseksualitet slik tvillingstudier viser. Det overordnede resultat er følelser rettet mot visse personer av samme kjønn, - som springer ut fra en nødvendig men (ofte så vidt bevist drift til å gjøre opp kjærlighets- og kjønns-identitetsmangler. I puberteten blir dette forbundet med og forvekslet med genital sex, som leder til et mønster av seksuelle handlinger og resulterer til slutt i en selv-identitet som homoseksuell. Dette kan endres. Men hvis årsaken er dypt forankret, krever det mot, forpliktelse, utholdenhet, anstrengelser, selvforståelse og støtte fra andre. Desto grunnere engasjementet er, jo lettere er veien ut av det, mange har oppnådd det. Er det verdt det? Er det verdt å vinne frihet slik at ikke noe hersker over deg? Er det verdt å finne andre som har delt den samme kampen? Er det tilfredsstillende å slutte seg til en gruppe som er de virkelige heltene? Er det umaken verd å komme ut av noe som ikke var et bevisst valg, ved et bevisst valg i voksen alder? Er det verdt å gjøre det andre sier er umulig? Hvis en endring som dette er mulig, hva annet er da mulig? DNA er en stige av nitrogenholdige baser og sukker som er en oppskrift for proteiner, ikke seksuelle valg. Men det er også en bestemmelsesstige, som Jakobs stige, og det er vårt valg om engler eller demoner skal gå opp eller ned i den. Vi kan bestemme oss for å kapitulere overfor det genetiske argumentet. Lar genene dine deg gjøre det? Det er ditt valg. 6
Jeg så en bie kjempe i en stillestående dam, som den hadde falt ned i. Den beveget vingene og prøvde å padle som en hund, men til ingen nytte. Det syntes som den kom til å drukne. Rundt bien var det små vannlopper som hoppet omkring problemfritt på vannets overflate. De virket ikke interessert i bien i det hele tatt. Jeg tok bien ut av dammen ved å bruke et dødt blad, og satte den ned på bakken ved dammen. Bien gikk ustøtt ned av bladet og omtåket vandret den omkring i sin nye frihet, før den gikk rett bort til dammen og falt uti igjen. Jeg løftet den ut en gang til. Og bien vaklet rundt og så ganske fortapt ut. Jeg flyttet den bort til noe gress. Den forsøkte å bruke vingene, men det virket som om de var skadet, og den ville antagelig aldri fly igjen. Den vaklet fra blad til blad, under noen og over andre. Den hoppet fra et blad til et annet til og med; kanskje den innbilte seg den fløy. Så plutselig etter at jeg praktisk talt hadde gitt opp fløy den! Den tok en overraskende rett kurs gjennom lufta og var ute av syne i løpet av sekunder. Jeg så den aldri igjen. Dette vet jeg: At bien nådde høyder som vannloppene ikke kunne drømme om og det kan du også. 7