Vinter 2011 Foto: Monica Thuv Påskeskirennet, side 30
Leder Kåre B. Hansen, leder i Mysusæter Vel Nytt år og nye muligheter! Bare Furøsjøvegen hadde skiløype før jul. Dette viser nødvendigheten av å få grovplanert terrenget i andre løypetraseer slik at man kan legge løyper tidlig på vinteren selv om det er lite snø, for å få flere muligheter til å variere turtilbudet også i julehelga. Glitterdalen og Raphamn-løypa kan være to muligheter for slik grovplanering på barmark. Vi fortsetter vårt gode samarbeid med løypelaget om slike og andre prosjekter. Vi har sammen med løypelaget fått på plass to web-kameraer som i løpet av 2010 hadde besøk av over hundre tusen personer. Dette gjør vår hjemmeside mer interessant å annonsere på for næringslivet i området. Thorleif Tangen og Terje Bekkemellem har brukt mye tid på å få det til å fungere, og nå kan vi til og med lese av temperaturen i Gråhaugen når vi måtte ønske det på døgnet. Å drive en velforening er ikke noe enkeltmannsforetak. Vi er avhengig av et godt samarbeid med offentlige myndigheter og andre velforeninger i. Det sittende styret arbeider godt sammen og har allsidig kompetanse, noe som gir oss gode muligheter til å tenke og jobbe langsiktig. Jeg har hele tiden vært bevisst på at jeg ikke greier dette alene, og er helt avhengig av å ha et godt fungerende styre med meg. Det gode samarbeidet som ble innledet med Kvamsfjellet Vel og Nordre Furusjøen Vel da Vilhelm Bjerknes var leder, er videreført og har vist gode resultater. Noen av oss deltok aktivt med planlegging, innkjøp og dugnadsarbeid for sykkelsti i Vassmillom sist vår og sommer. Ekstra gledelig er det at Sel kommune i år har bevilget kr 200 000 til sykkelstiprosjektet. Et nytt prosjekt kalt Trollsykling i Kvamsfjellet og Sødorpfjellet, har vi store forventninger til i årene som kommer. Vi har videreført arbeidet med sti Mysusæter rundt, et prosjekt Vilhelm Bjerknes og Knut Bryn har hatt ansvaret for. Det er sendt søknader om tilskudd, og det planlegges dugnader sommeren og høsten 2011. Stedsutviklingsprosjektet for Mysusæter, der Knut Bryn er vår representant, har etter styrets vurdering gjort en god jobb. Arbeidet, som er styrt og finansiert av Sel kommune med tilskudd fra SNO og fylket, kom i gang sist sommer og skal fullføres i løpet av 2011. Vårt mandat fra de to siste generalforsamlingene har vært forskjønnelse av sentrum, og generalforsamlingen 2010 etterlyste konkrete planer. Etter møter med grunneier og leder for stedsutviklingsprosjektet har vi nå fått kostnadsregnet et prosjekt for tilrettelegging av sti langs bekken, rydding av busker og kratt og en plass med benker og bord til rasting osv. Bekken er en perle som skal tas vare på og fremheves. Det er en prioritert oppgave å gjøre sentrum til et møtested hvor alle synes det er hyggelig å oppholde seg. Sætergrenda Mysusæter var og er spesiell, men kulturlandskapet holder på å gro igjen. Noe må gjøres for at man i framtiden skal kunne ha en fornemmelse av hva som er opphavet til setergrenda. Vår oppfordring om å hogge et tre og rydde i busker og 2
kratt har til nå gitt beskjedne resultater. Sammen med kommunen kommer vi nå til å søke om midler til rydding av einer og kratt på de sentrale sæterkveene, så sant grunneierne gir oss tillatelse til det. Vi jobber også sammen med grunneiere om bevaring av gamle hus/sæteranlegg som vi mener er verdt å ta vare på i kulturlandskapet vårt. Små tjern som Søla på Tjønnbakken og og Jo-tjern ved Ulvangvegen er grodd igjen, dette er også deler av Mysusæters kulturlandskap som det har kommet forslag til styret om å mudre og gjennomrette. Foreløpig er dette et prosjekt til vurdering. Påskeskirennet har vært årets høydepunkt siden Mysusæter Vel ble stiftet i 1963. Tove Myhren og Thorleif Tangen hadde hovedansvaret for påskeskirennet i 2010. Sammen med både gjengangere og nykommere blant velmedlemmene stilte flere fra styret opp og gjennomførte rennet på en flott måte. Stor takk til dere alle! Vi har støttet skiheisen ved kjøp av tjenester til påskeskirennet og kommer til å forhandle med eierne for å fortsette dette samarbeidet. Skiheisen er helt nødvendig for gjennomføring av alpinrennet, dels også langrennet med tråkket og preparert område for start og mål. Vi må verne om de tilbud som finnes på Mysusæter og oppfordre alle til å bruke dem aktivt. I 2012 er Rondane nasjonalpark 50 år, vi var tidlig ute med å oppnevne Arvid Blindheim og Knut Bryn som våre representanter til dette jubileet. Et innledende møte ble avholdt med kommunen i 2010. I 2011 blir det nok flere møter, og mer informasjon vil følge. Kanskje kommer kongen til Mysusæter i 2012? Redaktørens hjørne Gro Stangeland, redaktør Mysusæter Nytt Dette nummeret av Mysusæter-Nytt har fått en liten ansiktsløftning vi trykker alle de 32 sidene i farger! Det har vært en vanskelig avveining å måtte trykke fine, fargerike bilder på svart/hvitt-sider. Alt er blitt så mye enklere nå. Når det er sagt, har jeg lyst til nok en gang å etterlyse flere gamle bilder og historier fra Mysusæter. I svart/hvitt. Knut Bryn har en stor bildesamling som jeg jevnlig høster fra, men jeg er sikker på at det finnes mye morsomt i gamle fotoalbum og hyttebøker som kan inspirere til å ta pennen fatt. Dette er populært lesestoff! Blant medlemmene våre er det mange som har gjort seg sine tanker om utviklingen på Mysusæter, enten det gjelder løyper, byggeskikk eller fritidsaktiviteter. Denne gangen har Øivind Breen delt sin begeistring for padlingen i Ula med oss i tekst og bilder. At kajakkpadleren Mariann Sæther fra Otta hører med i verdenseliten, er ukjent for mange. Hun er stolt av hjembygda og glad for å kunne bidra til å sette Ula på kartet. Her kan dere lese om hennes bragder i det våte element, og om hvordan hun og familien gjør sitt for å vise padleglade turister at Sel har mer å by på enn Sjoa og Ula! God lesning! 3
Protokoll fra generalforsamlingen 2010 i Mysusæter Vel Generalforsamlingen 2010 ble holdt på Rondane Spa den 31. juli. Det møtte 43 betalende medlemmer pluss 22 ledsagere/gjester. Vellets leder Kåre B. Hansen ønsket velkommen. 1. Konstituering Møteleder: Kåre B. Hansen Referent: Torodd Hauger Til å undertegne protokollen ble valgt: Liv Bjerknes og Svein Bugge-Pettersen 2. Årsberetning Vellets leder gikk gjennom siste års aktiviteter med utgangspunkt i den beretningen som er presentert i siste nummer av Mysusæter-Nytt. Saker som ble spesielt kommentert / diskutert: Mysusæter-Nytt Flere benyttet anledningen til å berømme Mysusæter-Nytt og redaktøren Gro Stangeland spesielt. Spontan applaus fra forsamlingen! Foreningens nettside Mange godord fra forsamlingen. Spontan applaus for redaktørene! Web-kamera Mange benytter denne nett-tjenesten som drives av løypelaget. Ønske om en litt annen vinkel på kameraet. Lederen tar dette opp med løypelaget. Stedsutvikling Knut Bryn, som har vært Vellets representant i stedutviklingsutvalget, orienterte om planarbeidet og det arbeidet som nå allerede er igangsatt øst for krysset (informasjonstavler, steinmurer, sittebenker og parkeringsplasser, samt «oppdelingen» av den store parkeringsplassen). Kommunen ble berømmet for både bevilgningen til dette formålet og ikke minst for rask gjennomføring. Natur og kulturløype Vilhelm Bjerknes orienterte om arbeidet (se kart av løypenettet som ble presentert i siste nummer av Mysusæter-Nytt). Natur og kulturløypa bygger i all hovedsak på eksisterende stier. Oppstetting av opplysningsskilt vil bli gjennomført neste sommer. Arbeidet ble meget godt mottatt og Bjerknes og de andre som har deltatt i dette arbeidet fikk stor applaus. Årsberetningen ble enstemmig godkjent 3. Regnskap og budsjett Regnskap og styrets forslag til budsjett ble gjennomgått av kasserer Thorleif Tangen. Det ble fra salen anmodet om at budsjettert overskudd heretter blir definert som udisponerte midler. 4
Det fremkom ingen vesentlige kommentarer, og både regnskapet og budsjett ble vedtatt enstemmig. 4. Fastsetting av kontingent Styret fremmet forslag om å videreføre årets nivå på kontingenten dvs. kr 500,-/år. Det fremkom ingen negative reaksjoner på forslaget heller ingen alternative forslag. Styrets forslag ble så enstemmig vedtatt. 5. Saker som medlemmene ønsker å ta opp til diskusjon Det var ikke meldt inn andre saker eller forslag til møtet. 6. Valg Valgkomiteens leder presenterte sitt forslag. Det var en endring i forhold til det forslaget som ble redegjort for i siste nummer av Mysusæter-Nytt. Øivind Breen har i mellomtiden meddelt valgstyret at han ikke stiller til gjenvalg. Valgstyret fremmet forslag på Terje Bekkemellem som nytt styremedlem. Det ble fra salen ikke fremmet forslag på andre kandidater til styret. Det nye styret ser slik ut: Leder (1 år): Kåre B. Hansen, Sel Nestleder: Torodd Hauger, Dilling (ikke på valg) Styremedlemmer: Thorleif Tangen, Sel (kasserer, 2 år) Arvid Blindheim, Vestnes (ikke på valg) Tove Myhren, Sel (ikke på valg) Terje Bekkemellem, København (2 år) Varamedlemmer (alle for 1 år): Knut Bryn, Molde Gro Stangeland, Oslo Oddny Teighagen, Sel Gregor Jøingsli, Lillehammer Ragnar Andreassen, Sel Revisor: Jo Weiglin Valgkomité: Morten Havn, Kari Erlandsen, Liv Resseth og Nils Ihlen 7. Endring av foreningens vedtekter. Styrets forslag ble enstemmig vedtatt. Torodd Hauger Referent Liv Bjerknes sign. Svein Bugge-Pettersen sign. Ramme: Generalforsamlingen 2011 er lagt til lørdag 6. august kl. 17.00 5
Ula vakker, farlig og utfordrende Av Øivind Breen Turen langs Ula er en lett tilgjengelig favoritt om sommeren. Gjennom det vakre terrenget fra bunnen av Ulvangveien, opp stien langs den elegante sklia og toppen av Ulas svar på Grand Canyon. Videre i bue rundt Brudesløret som møter deg med buldrende vannmasser rammet inn av Smiubæljen i nord. Så vender stien nordøstover langs elva i retning Spranget, og svabergene er minst like innbydende som et hvilket som helst skjær på Sørlandet. I hvert fall på de varmeste sommerdagene. At denne avslappende koseturen går langs en elv som har rykte på seg som vakker, vill og utfordrende, kan virke merkelig. Men det er sant. Første gang jeg hørte om Ula og elvekajakk, var da jeg ble fortalt om unggutten som brakk nakken idet kajakken hans traff flatt vann. Bare noen hundre meter innenfor fjellstua. Like nedenfor gangbrua over Ula. En kajakk skal nemlig lande der fossen fråder som mest fordi der er det luft i vannet. Det virker støtdempende. Å bomme og lande der vannet er flatt, er som å lande på asfalt. Pang! Det er heller ikke lurt å treffe en klippe i selve fallet. For de tøffeste i klassen er derfor elvekajakk farlige saker. Nasjonalanlegget for rafting og elvekajakk er i Sjoa, men Ula har en solid plass i det nasjonale og internasjonale padlemiljøet. I en verden der det finnes tusenvis av tøffe elver å kaste seg ut i. Slik beskriver f.eks. det britiske selskapet Gene17kayaking Stor-Ula: «I hjertet av Norge finnes en frådende juvel. Beliggende i Norges eldste 6
nasjonalpark, Rondane, fosser den spektakulære Stor-Ula som er berømt for to deler. The Slides (skliene) der man hvert år arrangerer et ekstrem-race under Sjoa festivalen og Ula-fossene. Ula-fossene er ofte beskrevet som Europas svar på Dry Meadow Creek (en berømt padleelv i California) Fossene kan være ekstremt farlige» Mysusæter og pumpende adrenalin er liksom ikke to sider av samme sak. Annet enn i diskusjonene på Vellets hjemmeside og på generalforsamlingen? Men fakta er altså at adrenalinjunkies fra hele Europa reiser i tungt nedlastete biler for å treffe Stor-Ula. Hundrevis av mil kjører de og når de først er framme, må de slepe kajakken sin av gårde før den kan legges ned på elva de har reist så langt for å utfordre. Men de klager ikke det er en del av opplevelsen. I det hele tatt er kajakkpadlerne hyggelige, blide og friluftselskende folk. De lever noen enkle uker på tur med sin største lidenskap. Og de bruker naturen på en måte som ikke er helt som alle andres men det er nettopp det som er så bra. Og som er nødvendig. Vi trenger å dyrke flere former for friluftsliv. Det holder oss nær naturen. Det er aktivitet som skaper innhold og glede. For vår familie har det stor underholdningsverdi å se disse tøffingene enten de glir sakte forbi i elvas langsomme deler, eller de en etter en kaster seg utfor Ulas fall nummer én, to eller tre. Det ene høyere og villere enn det andre. Kanskje aller kulest er det å sitte på de blankpolerte fjellene langs sklia og se hvordan padlerne kommer rutsjende ned i stor fart, legger seg på tvers der elva går rett i fjellveggen, padler noen tak videre og stuper utfor fossen nederst i dette partiet. I bunnen av fossen forsvinner de fullstendig i vannmassene, og i et par sekunder kan man føle frykten. 7
Så popper de opp som korker nesten alltid med hodet først. Og de jubler og smiler. Roper til hverandre på tysk, fransk, italiensk, slovensk, engelsk, svensk eller norsk. Alt mens vennene står langs sidene av elva med sikkerhetsliner, kameraer og begeistrete blikk. Så er det deres tur. Dersom de er rutinerte nok. For sklia er ikke for nybegynnere. Gene17kayaking avslutter sin beskrivelse av Stor-Ula slik: «Som overalt ellers i Norge er lokalbefolkningen (oss hytteeiere inkludert vil jeg tro?) vennlige og hjelpsomme. Dette skyldes delvis det gode ryktet elvepadlere har fått gjennom årene. Vær så snill å respekter andre slik at dette gode ryktet opprettholdes.» Personlig synes jeg elvepadlerne er et fantastisk, underholdende og velkomment innslag i sommerens Mysusæter. La oss fortsette å vise vår velvilje slik at denne gjengen av adrenalinsøkende besøkere fortsetter å glede seg over å komme hit. Vi trenger dem. 8
Mariann Sæther ottajente på verdenstoppen Av Gro Stangeland Padleelva Sjoa og Sjoafestivalen er kjent verden over, og hver sommer strømmer et stort antall elvepadlere av ulik alder og nasjonalitet til Heidal for å prøve krefter med naturen. I løpet av 30 år er Heidal blitt et eldorado for så vel profesjonelle padlere som for eventyrlystne amatører. Men de siste årene har ottajenta Mariann Sæther medvirket sterkt til å utvide virksomheten til vårt nærmiljø her på Mysusæter. Vi så nok en og annen vågal padler i Ula før også, men nå kommer de i hopetall. Den nye konkurransegrenen Ula Extreme Race ble lagt inn i konkurranseprogrammet til Sjoafestivalen i 2009, og Mariann var ikke snauere enn at hun vant kvinneklassen både det året og året etter. Mariann er blant verdens mest profilerte kajakkpadlere. Nylig satte hun som førstemann (gutta ville helst ikke!) utfor den beryktede fossen Tomata 1 i Mexico, som har et loddrett fall på 25 meter. Hun vokste opp på Nedre Aasaaren gård ved Åsårbrua, og hadde nærkontakt med elva gjennom hele barndommen uten å la seg friste til å gi seg strømmen i vold. Først i 17-årsalderen begynte hun å padle, og siden har hun stormet frem, vunnet konkurranser og vært førstegangspadler i en rekke elver. I tre år på rad var hun vinner av Ekstremsportveko på Voss. Nå er hun blitt 30 år gammel, og farter verden 9
10 Mariann dronningen av Ula.
rundt og konkurrerer, trener og utfordrer. Hun hadde sin egen leilighet en stund, men regnet fort ut hvor mange flyreiser hun kunne ta ekstra hvis hun ble kvitt husleien. Basen i Norge er hjemme hos foreldrene, men det meste av tiden befinner hun seg i land som Chile, Argentina og Canada. Mysusæter-Nytt har i flere måneder forsøkt å få til et møte med Mariann for å snakke litt med henne om tanker omkring og planer for for Mysusæter-området. Det har ikke vært lett, hun har knapt nok satt sin fot i gamlelandet siden vi startet jakten. Lokalavisen Norddalen klarte imidlertid å gripe tak i henne for et intervju i august i fjor, og der kan vi lese at Mariann også har jordnære planer. For fem år siden startet hun sitt eget firma, Norwaydaze. Firmaet tilbyr kurs i elvepadling, turer og utflukter i nærområdet og seng og god forpleining hos foreldrene på Nedre Aasaaren. Hele familien trår til når padlerne invaderer gården. «Vi vil gjerne vise folk norsk tradisjon og kultur», sier hun til avisen. «Det får de ved å overnatte i gamle, freda hus. Og så tar vi dem med til steder som Jørundgard og Kvitskriuprestene. Og med elvepadling i tillegg blir det en flott pakke, som ingen andre kan tilby.» Like før Mysusæter-Nytt skal i trykken, klarte vi å få til et lite intervju via e-post. Mariann befinner seg for tiden i Patagonia. Hva gjør du egentlig der nede? Jeg trener spansken min, danser tango og lader opp til konkurransesesongen, den varer fra mai til oktober. Jeg skal delta i VM i slalåmpadling i september, VM i fjor gikk jeg glipp av på grunn av skade, dessverre. I tillegg har jeg VM i freestyle i juni, WC-konkurranser i slalåm i juli og diverse ekstremkonkurranser som for eksempel i Ula i ny og ne gjennom hele sesongen. Hva skjer i Ula i år? Sjoafestivalen kommer til å inkludere Ula-ekstremen i år også, men noe mer enn det vet jeg ikke Hvilke planer har du på lang sikt? Du er jo student også? Jeg blir lærer, og vil veldig gjerne jobbe for å få flere unge inn i padlesporten. Det er en fantastisk treningsform og gøy. Man trenger ikke å ta det helt ut i det ekstreme slik som jeg har gjort! Du holder på med en mastergrad i historie hvordan går det? Jeg har ett års permisjon fra historiestudiene for å ta et år med spansk på universitetet i Bergen. Jeg har akkurat begynt det siste semesteret der nå. Mastergraden blir fullført fra og med neste høst jeg har ett år igjen. Jeg skriver om Kalmarunionen under dronning Margrethe fra 1396 til 1402. Det er sannelig litt av et spenn fra padling til middelalderhistorie. Kommer du til å slå deg ned her oppe når det begynner å roe seg? Det er mulig ja, men ikke helt sikkert Jeg liker ideen om å ha to baser, en på Otta i sommerhalvåret og et annet sted om vinteren. Du har nå lest gjennom det jeg hadde skrevet før jeg fikk deg i tale, er det noe du gjerne vil si til slutt? Ja, broren min, Johnny Sæther, som jobber på Otta, er kokk for gjestene, og de er like begeistret for maten hans som de er for elvene i området! 11
Smågnagerne i fjellet og deres økolologi Av Vilhelm Bjerknes Lemenår Når de piler over stien foran deg, eller spretter opp rundt steinen du har tenkt å sette deg på, ja, da er det ingen tvil. Det er smågnagerår, og de er overalt. Den mest særpregete og dominerende i antall her over tregrensen er lemenen. Pelsfargen er rustgul eller brunlig, med et svart parti på hode og rygg. Halen er kort sammenliknet med de andre smågnagernes. Lemenen kan stille seg opp like foran deg og pipe og skjelle. En skikkelig hissigpropp! I våre trakter i Rondane var 2009 et oppgangsår, der det var vanlig å se smågnagere pile av gårde. Vi hadde mye smågnagere sommeren 2010, og det er mulig at dette var et toppår, og at bestandene kulminerer og bryter sammen i løpet av vinteren. 2011 kan da bli et bunnår for smågnagere. Det kan også hende at veksten av bestandene vil fortsette utover i 2011, og at også neste sommer kan få smågnagerpreg. I rike smågnagerår blir hele dyrelivet i fjellet rikere. Rovfugl og ugler hekker, og nyttiggjør seg smågnagerproduksjonen som mat for egne unger. Det samme gjør rovpattedyr som snømus, røyskatt og rødrev. Det er bare i smågnagerår at du ser hekkende fjellvåk i bergsiden langs Ula opp mot Brudesløret. Masseopptredener av lemen finner sted hvert 3. 4. år. I de såkalte lemenårene føder hunnene opp til fire ungekull, noe som er helt fantastisk i løpet av de korte somrene i fjellet. Kullstørrelsen ligger vanligvis på 5 10 unger, og hunnene kan pare seg og bli drektige før ungene fra forrige kull er blitt avvent. Hunnene blir kjønnsmodne allerede to tre uker gamle, så det er lett å forstå at det kan bli produsert et stort antall lemen i løpet av en gunstig sesong. Levetiden for et lemen er 2 12 måneder. I sommerhalvåret lever lemenet stort sett i fuktig terreng langs elver og myrsig, der det er mengder av friskt gras. Slike områder fryser tidlig til om høsten, og er lite egnet for overvintring. Vintertilholdsstedene er oftest tørrere områder, med nok planter som kan tjene som føde og samtidig sørge for at det dannes et luftlag mellom snøen og bakken. Disse områdene tørker raskt opp om våren etter snøsmeltingen, og dyrene flytter da tilbake til de fuktige sommeroppholdsstedene. Lemenen driver altså regulært vekselbruk på vegetasjonen i fjellet, og de velkjente lemenvandringene vi kan være vitne til om høsten, er i utgangspunktet en naturlig del av en nomadisk årssyklus. Smågnagersvingninger Vi har hele 14 ulike arter av smågnagere i Norge. Disse kan grupperes etter fellestrekk i utseende og levevis. Bjørkemusa står i en særstilling, og skiller seg klart ut fra de andre. Den har en svart stripe langs ryggen fra hode til hale, og er den eneste av smågnagerartene som går i dvale om vinteren. Bjørkemusa settes i en egen familie, steppemusfamilien. Av de 13 andre artene hører åtte til hamsterfamilien og fem til musefamilien. Hamsterfamilien er utstyrt med tenner som er spesielt egnet for plantekost. Noen av disse, markmus, fjellrotte og vånd, hører til markmusgruppen. Blant de planteetende 12
smågnagerne har vi også lemengruppen, med to arter, lemen og skoglemen. Klatremusgruppen består bl.a. av klatremus, rødmus og gråsidemus. Mens markmusgruppen og lemengruppen er spesialiserte planteetere som hovedsakelig lever på bakken, har klatremusgruppen et mer variert kosthold, og henter mye av næringen sin oppe i vegetasjonen, slik navnet sier. Lemenen er dominerende blant smågnagerne i fjellet. De dramatiske variasjonene i bestandsstørrelse deler den med de andre smågnagerartene i nordlige, tempererte områder. Det har derfor blitt mer vanlig å betegne toppårene som smågnagerår der vi tidligere brukte betegnelsen lemenår. Bestandene øker i antall mot en topp, for så å bryte sammen. Dette gjentar seg gjerne med tre fire års mellomrom, og ulike arter av smågnagere har ofte sammenfallende svingninger innenfor samme område. I Skandinavia brer bestandstoppene seg som bølger sørfra og nordover. En bestandstopp i Jotun heimen og Rondane kan etterfølges av en tilsvarende topp i Trøndelags-regionen året etter, og i Nord-Norge det tredje året. Det er også en tendens at svingningene blir voldsommere og skjer med lengre mellomrom jo lenger nord vi kommer. Årsakene til bestandssvingningene er ikke fullt ut klarlagt, men det finnes flere teorier. Disse kan grovt deles i to hovedkategorier, de ytre faktorer (miljøet) og de indre faktorer (dyrene selv). De ytre faktorene som kan bidra til å styre svingningene, er rovdyr (predatorer), sykdom og kvalitet og mengde av beiteplanter som følge av smågnagernes beitetrykk. I vintre etter toppår i gnagerbestandene, beiter dyrene så kraftig at det blir næringsunderskudd og sultedød. Sykdomsepidemier oppstår lett i tette bestander med begrenset næringstilgang. Indre faktorer kan være stress forårsaket av høye bestandstettheter. Lemen. (Foto: Steinar Johansen) Dyrelivet i fjellet Flere rovpattedyr, rovfugler og ugler er avhengige av smågnagerne for sin reproduksjon. Arter som røyskatt og snømus, rødrev og en del rovfuglarter har store ungekull i smågnagerår, mens forplantningen kan utebli helt i år med lite smågnagere. Slik påvirker forekomsten av smågnagere bestandene av rovfugl og rovpattedyr, men det er uvisst i hvilken grad rovdyrene på sin side medvirker til smågnagersvingningene gjennom sine store innhugg i smågnagerbestandene. Derimot er det påvist at rypebestandene svinger i rytmer som følger smågnagersvingningene, selv om sammenhengen er høyst usikker. En vanlig tolkning har vært at stor forekomst av smågnagere leder rovdyrenes oppmerksomhet bort fra rypene, som derfor overlever i større antall. En annen årsak kan være at smågnagere og ryper er avhengige av de samme planteartene, og at store planteforekomster gir godt livsgrunnlag for begge. Alle smågnagerartene har stor forplantningskapasitet, med mange unger i hvert kull og kort levealder for det enkelte dyr. Selv om sommeren er den viktige forplant- 13
fangstindeks 40 30 20 10 Møsvatn Høstfangster av smågnagere pr. 100 felledøgn i overvåkingsområdene Åmotsdalen (Dovre) og Møsvatn (Hardangervidda). Fangstene ved Møsvatn viser tydelig de karakteristiske 3 4-årssvingningene. Resultatene fra 2010 mangler, men vil høyst sannsynlig vise en ny bestandstopp. Antall fangete individer på 100 felledøgn (fangstindeks) i et område er vanlig å benytte som et indirekte uttrykk for bestandsstørrelse. (Fra NINA-rapport nr. 580, 2009.) 40 ningsperioden, 30 kan de fleste artene også forplante seg om vinteren. Vinteren er ikke den egentlige kritiske perioden for smågnagerne, slik den er det for de dyrene som 20 lever oppe på snødekket. Når snøen faller om høsten, dannes det luftfylte rom mellom jordoverflaten 10 og snøen, der temperaturen ligger på 0 2 C, og gnagerne er i aktivitet i dette hulrommet hele vinteren. De virkelig kritiske periodene er om høsten når det er lave temperaturer 0 og barfrost før snøen kommer, og om våren, når rask 1986 1990 1994 1998 2002 2006 2010 snøsmelting kan sette jordoverflaten under vann. fangstindeks Møsvatn Menneskene og smågnagerne Det har til alle tider vært konflikt mellom smågnagere og mennesker. Mus og rotter gjør først og fremst skade ved å forsyne seg av maten vår. De kan også gjøre skade på bygninger ved at de graver seg inn og lager bol i vegger og isolasjonsmateriale, gnager isolasjon av ledninger osv. Planteetende mus gjør skade ved å ødelegge avlinger. Enkelte arter kan også være smittebærere av alvorlige sykdommer. Smågnagere betraktes derfor gjerne ensidig som skadedyr. Sett i et litt videre perspektiv er smågnagerne imidlertid viktige ledd i næringskjeden mellom planter og andre dyr, og i samspillet mellom jordsmonn og vegetasjon. Smågnagerne spiller en økologisk nøkkelrolle i høyfjellet, med avgjørende innflytelse på det øvrige dyre- og fuglelivet. I tillegg omsetter de store mengder plantemateriale, og gjødsler jordsmonnet, noe som fører til at mange omsetningsprosesser går raskere. Smågnagerne har mange fellestrekk som gjør at vi gjerne betrakter dem som en ensartet gruppe, mens de egentlig består av en rekke ulike arter med ulike særtrekk og egenskaper, som vi enda har begrenset kunnskap om. Kilder Djurens Värld. Bind 12: Däggdjur. Förlagshuset Norden A.B. Malmø 1963. NINA 2009. Natur i endring. Terrestrisk overvåking i 2009: Markvegetasjon, smågnagere og fugl. NINA Rapport 580. Erik Framstad (red). Norges dyr. Bind 1: Pattedyr. J.W. Cappelens Forlag A.S Oslo 1969. Store Norske Leksikon. www.snl.no. Redaksjonen for naturfag. Smågnagersvingninger. 0 1986 1990 1994 1998 2002 2006 2010 14
Camping i området ved Mysusæter Av Arvid Blindheim På Mysusæter Vel sine heimesider 04.11.10 hadde plan og beredskapssjef i Sel Ola Næprud eit opplysande innlegg om Sel kommune sine reglar for camping på og omkring Mysusæter. Næprud opplyser at heile området er regulert gjennom fleire reguleringsplaner til LNF (landbruk, natur, fritid) hyttetomter, næringsformål, parkering. For mange år sidan vart det akseptert vinteroppstilling for campingvogner på Nyhusomkvea. Ein føresetnad var at dette var for vinterbruk. Ut over dette har kommunen slitt med å finne omforente ordningar. Området i og rundt Mysusæter framstår som svært attraktivt for besøk heile året. Særleg sommarhalvåret finn besøkande seg plass for overnatting både med campingbilar og telt. Særleg skjer dette i område som Karelen, ved toppen av Tjønnbakken, ved Spranget og i Mysusæter sentrum. Dette har mange positive sider vi deler gjerne området med fleire, og det underbygger det faktum at vi har hytter i eit område som er attraktivt for fleire enn oss som «bor» her. Dette har også positive sider for dei som skal selge varer og tenester i området. Dersom bruken av området til overnattingsfunksjonar er liten, fungerer det med «fritt fram» utan noko form for regulering og tilrettelegging. I friluftssamanheng er det slik dei fleste av oss ønskjer å ha det. Over tid ser vi at bruken av området til fri overnatting er aukande. Særleg er sanitærtilhøve og toalettsystem eller rettare mangel på slike eit problem. Området ved Karelen er t.d. mykje brukt, med overnattingsgjester nesten kontinuerleg heile sommarhalvåret. Samstundes er Karelen eit mykje brukt område for bading med den lette tilkomsten det har. Dette er ingen ideell kombinasjon. Området ved Karelen ligg i tillegg i Nord-Fron kommune. Tidlegare har det vore vanskeleg å skape semje om tilrettelegging og system for friare overnatting med telt, bobilar og campingvogner. Det er grunn til å tru at det framleis kan vere vanskeleg å få dette til. Samstundes er det behov for å finne system for overnatting med sanitærforhold så lenge bruken av området til slike formål er aukande. Utfordringa blir å finne ordningar som får brei oppslutning. Campingplass i ordets rette forstand er truleg få interessert i, samtidig som fleire ser behov for ei viss «opprydding» og tilrettelegging. Gjennom ny forvaltningsplan for Rondane stoppar ein camping ved Spranget. Dette aukar presset på andre delar av området. Kommunar, Fylkesmannen og Statens Naturoppsyn har utfordringar i å finne gode ordningar som ivaretek ulike interesser i Mysusæter-området som del av forvaltningsarbeidet rundt nasjonalparken. Det er viktig at Sel kommune på nytt tar aktivt tak i desse problemstillingane. Mysusæter sentrum 1. august 2010. Er det slik vi vil ha det? Foto Knut Bryn 15
128 034 besøkende i 2010 på www.loypelaget.com/webkamera Av Terje Bekkemellem Hvert 5. minutt, døgnet rundt, legges det ut to bilder fra Mysusæter på nettet. Ett bilde, tatt fra en terrasse på Rondane Spa høyfjellshotell, som viser et utsnitt mot Ula/ Kampen, og ett fra en privat hytte oppe i Gråhaugen, som viser et panoramabilde av Rondane (se over). Bildene legges ut med en oppløsning på 1280 x 1024 bildepunkter (pixtels). Vist på en PC-skjerm gir denne oppløsningen en helt utmerket kvalitet. Kameraene som brukes er Axis 211M. Disse står i oppvarmede kamerakasser, slik at de også skal virke når temperaturen faller til 30 minus. Axis 211M er et avansert video-/overvåkningskamera, så i prinsippet kunne vi sendt «live» video ut på nettet. Av praktiske årsaker (dataoverføring og lagring) har vi foreløpig valgt stillbilder. I fjor (2010) var det hele 128 034 besøkende på hjemmesiden. Dette er ganske mange, så vi må konkludere med at web-kamera-løsningen har blitt en hyggelig suksess for oss som har arbeidet med dette. Vi har også en utendørs temperaturføler som står på hytta i Gråhaugen. Dessverre har vi problemer med kommunikasjonsløsningen (levert av ICE), slik at ikke dette fungerer optimalt (hvis noen av leserne kunne tenke seg å bidra med linux-programmering, ta gjerne kontakt på post@terje.dk). Det er Løypelaget som offisielt har eierskap til kameraene. Mysusæter Vel har vært initiativtager og pådriver, og har også sørget for å hente inn det meste av finansieringen. Løypelaget benytter selvsagt løsningen til å forsøke å hente inn økonomisk støtte til sin løypekjøring, og Magne Thøring i Løypelaget sier at kameraene har gjort det enklere å få penger fra lokalt næringsliv. Ved at næringslivet får sitt navn på hjemmesiden, får de også noe tilbake for de kronene de støtter Løypelaget med. Du finner selvsagt link til bildene på www.mysusetervel.no (Løypelagets web-cam). Besøk hjemmesiden til Mysuseter Vel www.mysusetervel.no 16
Stedsutvikling på Mysusæter Av Arne Mohn* Mysusæter ser jeg som et mulighetenes sted. Beliggenhet og «ytre omgivelser» er utrolig flotte, navnet er velkjent også utover landets grenser, og besøkstallet er høyt. Mye ble gjort i 2010 for å forbedre «sentrum» selv om noe gjenstår før de igangsatte tiltak er fullført. Dette gjelder bl.a. etablering av vegetasjon (planting av rogn som ble foretatt sist sommer anses som et forsøk). Noe steinarbeider venter på fullføring til sommeren, det samme gjelder oppsetting av «båser» for avfallscontainere ved sanitærhuset. Det som er utført, er hovedsakelig i lokale, naturlige og bestandige materialer. Beplantning så vidt høyt til fjells er naturligvis en utfordring, men vil bli forsøkt gjennomført tidlig på sommeren 2011. Som kjent er det imidlertid enkelte forhold i sentrum som preger stedsopplevelsen på en negativ måte. Jeg tillater meg å nevne sauen, høyspentledningen og behovet for forskjønnelse av enkelte bygninger. Sauen er et allright dyr, men ikke i Mysusæter sentrum. Hytteeierne setter pris på å ha elektrisitet, men framføringen gjennom sentrum forringer inntrykket av omgivelsene og stedet. Det samme må vel kunne sies om enkelte bygningsfasader. Mellom fylkesvegen og seterkveene på nordsiden er det et fint område som kan utnyttes bedre. Her er det nå planer om å fjerne en del trær og pynte litt på bekkeløpet med penere broer/kulverter. En enkel turvei med et par benker hører også med til planene. Forhåpentligvis kan dette utføres i løpet av sommeren. Fra en befaring av arbeidene i Mysusæter sentrum 9. november. F.v.: Knut Bryn (Mysusæter Vel), Ola Næprud (Sel kommune), Arne Mohn (konsulent), Per Erik Sannes (fjelloppsynet), Håkon Nårstad og Ingunn Synstnes (Sel kommune). Foto: Finn Bjormyr. * Arne Mohn er rådgivende ingeniør og er hyret inn som konsulent for Sel kommune ved gjennomføring av de fysiske tiltakene i Mysusæter sentrum. 17
«Gateadresser» innføres på Mysusæter Av Knut Bryn I noen har år har det versert rykter om at det skal innføres et adressesystem på Mysusæter med veiskilt og husnummer som i byer og boligområder. Det har vel kanskje rykket litt i foten hos en del hytteeiere. Skal den kjære «Heia» på Mysusæter nå bli til «Tyttebærvegen 98 A» med skinnende nummerskilt på husveggen? Svaret er nok både ja og nei. Kommunen arbeider nå med et nytt adressesystem bl.a. for Mysusæter-området. Alle hytter skal ha en entydig adresse med veinavn og husnummer akkurat som de fleste av oss er vant til hjemme, men det er ikke sikkert det blir urbant. Den formelle bakgrunnen for dette arbeidet er for øvrig en forskrift om eiendomsregistrering som trådte i kraft i fjor. Hensikten med det nye adressesystemet er at det skal bli lettere for brannvesen, politi og ambulanser å finne fram til den enkelte hytte, men dette vil også være en fordel for varetransport, drosjer og besøkende. Adressene vil bli lagt inn i kartverkets databaser slik at de som bruker GPS, vil ha et godt hjelpemiddel når de skal finne fram til den enkelte hytte. Mens man før måtte forklare besøkende hvordan de skulle kjøre fram til riktig parkeringsplass og så se etter en brunbeiset hytte med rød dør til høyre for en annen hytte med grå pipe, så vil det snart holde med adressen. Nummerering av eiendommer De fleste er vant til at husene i en vei eller gate har fortløpende nummer med ulike tall på den ene siden av veien og like tall på den andre. Dette fungerer dårlig i hytteområder. Nummereringen på Mysusæter vil derfor bli etter «avstandsprinsippet». Kort fortalt går dette ut på at nummeret bestemmes av avstanden mellom hytta og det stedet der veien begynner. En hytte som ligger 100 meter fra det aktuelle veikrysset, kan f.eks. få nr. 10. Hvis den neste hytta langs veien ligger 300 meter fra veikrysset, så vil den få nr. 30. Hvis det er 200 meter til neste hytte, vil denne få nr. 30. Hvis det ca. 400 meter fra veiens begynnelse tar av en sidevei til 4 hytter, vil disse hyttene få nr. 40, 41, 42 og 43. Det blir altså mange nummer som ikke finnes, men det kan jo være greit hvis det skulle bli tildelt flere hyttetomter en gang senere. På den annen side, kan det noen steder være så tett med hytter at systemet bryter sammen. Hvis en sidevei har mer enn 10 hytter, vil ikke systemet fungere så godt. En praktisk løsning er da å definere eget navn på slike sideveier. Det samme kan man gjøre for hytteområder som ligger et stykke unna nærmeste vei. Da kan man bruke områdenavn i stedet for veinavn. Veinavn Kommunen inviterte i fjor alle interesserte til å komme med forslag på veinavn. Mysusæter Vel tok oppgaven seriøst og nedsatte et hurtigarbeidende utvalg som arbeidet med saken i høst. Utvalget hadde kontakt med en rekke ressurspersoner i arbei- 18
det: grunneiere, ledere av en del veistyrer og folk med god lokalhistorisk kunnskap. Det er nemlig et uttrykt ønske om at gamle stedsnavn og navn som har en lokalhistorisk betydning, blir brukt i stedsnavnene. Vellet sendte inn navneforslag på fem hovedveier og vel 30 småveier. Disse forslagene er sammen med andre forslag diskutert i kommunens driftsutvalg. I skrivende stund er det gjort foreløpig vedtak om navn på hovedveiene og 17 sideveier. Navnene er nå til nærmere utredning, så endelig vedtak vil ikke foreligge før til våren. Da vil det også være klart om flere småveier skal få navn. Hvis det ikke blir endringer i planene, vil hovedveiene ha disse navnene «Rondanevegen» For et par generasjoner siden var det ikke mange bilveier på Mysusæter. Dette bildet fra «veien» opp til Tjønnbakken ble tatt midt på 1950-tallet. Fjellstua skimtes til høyre i bildet. Fra venstre: Lekkergås, Fjellros, Sommerros, bjellekua Gullfjør, Svangros og budeia Mari Haugstulen (f. Gjetsiden). (vedtatt tidligere), «Mysusetervegen» (den gamle veien fra Selsverket), «Furusjøvegen», «Tjønnbakkvegen», «Ulvangsvegen» og «Ultungvegen». Nedenfor kommer en oversikt over foreløpige navn på de 17 sideveiene. Først sideveier til Rondanevegen: «Skjerdinghø» (det første hyttefeltet når man kommer fra Otta), «Østre Gråhaugen» og «Vestre Gråhaugen» (de to veiene som tar av fra den første P-plassen), «Kleivmillomsetervegen» og «Gråhøvegen» som tar av til høyre før og etter hotellet og «Ulafossvegen» (hyttene som ligger i lia bortover mot fossene). Fra Furusjøvegen er det bare fire sideveger som foreløpig er valgt ut: «Nyhuslia», «Hjellen», «Punghaugen» og «Elgsvika». Fra Tjønnbakkvegen tar det av mange sideveier, men Driftsutvalget har bare foreslått navn på disse: «Havnsetervegen», «Bergetjønnlia» og «Bergetjønnvegen» og «Storulvegen» med «Bergetjønnlia». Fra Ulvangsvegen: «Holesetervegen» og «Peer Gynt-stigen» (hyttene på vestsiden av Ula). Oppdatert informasjon om veinavnene vil bli lagt ut på Vellets nettsider når de er endelig vedtatt. Veien forbi Ulvoldsæter er lenge blitt kalt «Gråhøvegen». Det blir også det offisielle navnet. Ved setra tar det av en vei i retning mot hotellet. Vellet har foreslått at den skal hete «Syverråket», men det er ikke bestemt om denne veistumpen skal ha eget navn. Foto: Knut Bryn 19
Gjengroing av fjellvann Av Terje Bekkemellem En naturlig prosess, men som nå skjer raskere på grunn av klimaendringene, er at fjellvann gror igjen og blir til myrområder. I tillegg har mennesket påskyndet utviklingen ved utslipp av næringsstoffer fra hyttebebyggelse og beitedyr. Sur nedbør, særlig på 1960- og 70-tallet, kan også ha påvirket gjengroingen av fjellvann kraftig. Et av de vannene som nå er i ferd med å forsvinne helt, er Søla, vannet som ligger på venstre side av veien når en kommer opp på toppen av Tjønnbakken. Jeg har foreslått for styret at vi burde sette av tid og krefter til å arbeide med og søke om ressurser til å få rehabilitere dette vannet tilbake til slik det engang var. Tjønnbakken har jo fått navnet etter de vannene som ligger der oppe. En rehabilitering av Søla ville forhåpentlig bidra til å forskjønne området, som i dag er sterkt preget av stygge grusveier og hyttebebyggelse. Det er allerede mange som har gitt positive tilbakemelding på dette forslaget, inkludert grunneier, og jeg har derfor fått gjennomslag i styret for at vi sammen arbeider videre med dette. Styret har også valgt å ta med Jo-tjønn, som er et annet vann som er i ferd med å gro helt igjen. Dette tjernet ligger langs Ulvangvegen, rett opp ved de nye hyttetomtene ved Skjenna seter. Praktisk vil et slikt arbeid kunne utføres på høsten når frosten har lagt seg. En gravemaskin kan brukes til utgravningen, og massen må så kjøres ut av området med lastebil. Hvis en velger å rehabilitere Søla, ville det også kunne opparbeides en liten badeplass i nordenden (med litt påkjørt sand), og kanskje også en rasteplass med noen benker etc. Flesteparten av hyttene i området er nå koplet til det nye kloakknettet, så forhåpentlig vil en unngå fremtidig forurensing, noe som gir håp om en god vannkvalitet. Kanskje kan vannet også brukes til å utsetting av fjellørret? Bildet viser Søla, fotografert høsten 2010, og så et manipulert bilde som viser hvordan det hele kan komme til å se ut hvis vi får dette til. 20