Charlotte Thorstvedt # SELFIE Stemmer 8
Om forfatteren: Charlotte Thorstvedt (f. 1986) har bakgrunn som modell, DJ, programleder og designer. I tillegg har hun en master i sosialantrologi fra London School of Economics. Thorstvedt er også nåværende moteredaktør for kvinnemagasinet Det Nye. Niklas Lello - www.niklaslello.com
Om boken: «Jeg visste det var for godt til å være sant. Å få muligheten til å spille på Ministry of Sound hadde vært noe av det største jeg hadde opplevd i min DJ-karriere. Men denne vinklingen gikk helt imot hva jeg trodde på og hvordan jeg hadde lyst å fremstille meg selv.» I dette personlige essayet forteller Charlotte Thorstvedt blant annet om sine erfaringer som DJ, et av de mest mannsdominerte yrkene innen musikkindustrien. Teksten er også et selvportrett, Thorstvedt reflekterer over sin egen rolle som modell og moteredaktør og bruker egne erfaringer fra yrkesliv og studier til å forstå vår tids fokus på selveksponeringsjag, seksualitet og status. Denne boken er også en hyllest til feminismen og hvilke muligheter som finnes i den. I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. I forbindelse med jubileet utgir Aschehoug Stemmer, en serie med 12 utgivelser én for hver måned skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Stemmer er en arena for dagens samfunnsspørsmål. Tekstene kan leses frittstående, men samlet vil de gi et bilde av hva som rører seg i Norge i 2013. Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.
Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN 978-82-03-35609-4 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene
«Er du feminist?» I det siste har jeg stilt dette spørsmålet til en rekke familiemedlemmer og venner. Responsen overrasket meg. Kvinnene vegret seg for å kalle seg feminist oftere enn mennene. Mennene kom oftere fram til konklusjonen at jo, de kunne faktisk kalle seg selv feminister fordi de tror på likestilling. Kvinnene svarte derimot ikke like direkte, i stedet snakket de om demonstrasjonstog og BH-brenning, noe de ikke ønsket å bli forbundet med. De fleste ble ukomfortable bare jeg nevnte ordet feminisme. Jeg fikk høre fra damene at de var fornøyd med den posisjonen de hadde oppnådd i dagens samfunn, og de ikke hadde lyst til å bli sett på som sytete. Feminisme var noe de generelt koblet til syting, klaging og unødvendig misnøye. Ut fra de svarene jeg fikk i denne høyst uvitenskapelige undersøkelsen, kunne det virke som om feminisme nesten er like marginalisert som kvinner var i samfunnet for hundre år siden. Feminismens betydning som sosial bevegelse anerkjennes ikke i min omgangskrets i noen særlig grad. Mine venner og slektninger er fullt klar over at kvinner ikke hadde samme stilling i samfunnet for femti år siden, men det er som om det ikke angår dem, ikke er noe de behøver å tenke over lenger. Nå som kjernesakene er oppnådd, nå som vi har stemmerett, p- piller og rett til å ta abort vel, da trenger vi ikke å syte mer. Mange ville vite mer om svaralternativene (til tross for at jeg la opp til et enkelt ja- eller nei-svar i formuleringen av spørsmålet). Selvfølgelig var de for likestilling, men de visste ikke om det var nok. Folk virker
generelt svært skeptiske til merkelappen «feminist». Personlig synes jeg feminismen har fått et ufortjent dårlig rykte. Jeg synes faktisk feminisme er kult. Man trenger ikke ha hår under armene for å se at vi ikke nødvendigvis skal lene oss tilbake i godstolen med en Cosmopolitan i den ene hånden og chihuahuaen i Louis Vuitton-vesken på fanget og si oss fornøyde med kvinners posisjon i dagens samfunn. Vi har mye å være glade for, og det må vi sette mer pris på. Våre feministiske formødres kamp er verdt å feire! Jeg vil benytte anledningen til å komme med et hjertesukk mange er lei av å høre: «Men det er et stykke igjen!» Ja, men det er det! Det tar mer enn 50 for ikke å si 100! år å viske ut alle forestillinger om kvinnen som det underordnede kjønn. Hovedproblemet ligger i at underliggende, skjulte strukturer fortsatt lever videre. Vi legger ikke merke til våre tankemønstre. Mange av oss sitter fast i en mentalitet som undervurderer kvinner, og det er ikke bare menn som er skyldige her. Ofte undervurderer kvinner seg selv og sine egne evner, eller vi undervurderer hverandre. Vi senker ambisjonsnivået vårt etter hvert som vi blir sosialisert inn i voksenroller menn la premissene for for lenge siden. Vi tviler på oss selv. Vi tar også høyere utdanning i mye større grad enn tidligere, men selv om vi har kompetansen, har vi et stykke igjen før vi når toppen av karrierestigen. Dette avspeiler seg i statistikken over hvor mange kvinner som sitter i lederstillinger i forhold til menn, eller i at kvinner gjennomsnittlig fortsatt tjener 15 prosent mindre enn gutta.
Samtidig som jeg er en selverklært feminist som synes feminisme er kult, skjønner jeg at feminisme kan virke litt vel alvorlig til tider. Store temaer som har vært viktige i kvinnekampen, fremstår kanskje ikke som like relevante for folk i det daglige. Men feminisme trenger ikke bare handle om kvotering, lederstillinger, mammaog pappapermisjon, eller vold mot kvinner. Selv om disse temaene er uhyre viktige, er det ikke alltid de føles relevante for kvinner jeg kjenner. I hvert fall er det ikke alltid disse temaene når samtalene mellom medlemmene av min lille fokusgruppe, og de ser ikke at feministiske spørsmål preger deres dagligliv. Men feminismen er også relevant i våre liv: kroppspress, slanking, skjønnhetsidealer, jobb, og ambisjoner og mål for fremtiden. Temaet feminisme fremkaller ofte en slags nervøsitet i folk. De er usikre på hva det betyr. Kanskje kan man egentlig ikke forvente annet når feminismen er splintret inn i tusenvis av forskjellige retninger som ofte motsier hverandre. Radikal feminisme, liberal feminisme, sex-positiv feminisme, leppestiftfeminisme, marxistisk feminisme, førstebølgefeminisme, andrebølgefeminisme, tredjebølgefeminisme, postfeminisme er det rart man blir forvirret? Hva er feminisme når det kommer til stykket? Finnes det en feminisme for kvinnene i min fokusgruppe?
Digg, diggere, diggest Jeg husker da jeg var 14 år gammel, midt i min største pubertale krise, tiden da alt var usikkert og rørete. Foreldrene mine hadde akkurat skilt seg, kvisene florerte på de mest upraktiske steder. (Typisk midt på nesetuppen eller mellom brynene, alltid symmetrisk plassert.) Selvtilliten min hadde sett bedre tider, og ingen gutter likte meg. En skjebnedag var det en lærer som kom bort til meg etter kjemitimen på den internasjonale skolen jeg gikk på i Stavanger og sa med sin breie texasdialekt: «Charlotte, have you ever considered getting into modeling? You re quite purty from certain angles, ya know, if ya just git yer skin ta clear up a little bit!» OHHH HAPPY DAY! Sa hun virkelig det? Mente hun det? Jeg skulle ønske alle hadde hørt at hun spurte meg om det! Fader, hvorfor ventet hun til etter timen? Kunne hun ikke bare spurt meg foran alle, da! Selvtilliten min fikk seg en reell boost den dagen. Resten av uken svevde jeg på en sky av lykkerus: Alle mine problemer er herved løst, jeg skal bli MODELL! Så skal dere nok få se Jeg skal bli Gisele Bündchen. Bare vent til dere ser meg på Victoria s Secret-catwalken, da kommer dere nok til å angre på at dere kalte meg Charlotte Tortoise Head og trykte opp 100 kopier av bildet av meg med dobbelthake og hengte det opp på alle skapdørene. Og Daniel, du kommer til å angre på at du