Caroline Kaspara Palonen. Du er meg for søvnig

Transkript

1

2 Caroline Kaspara Palonen Du er meg for søvnig

3 én

4 Den dagen vi bestemmer oss for å kjøre oppover dalen og se på huset er det minus 19,5 grader. Varmeapparatet i den brune Volvoen vår streiker og veien stopper ikke. Vi ser ut til aldri å komme dypt nok inn. Veien er rett. Fjellet ligger blått, snøkledd og massivt langt der fremme. Holder vi stø kurs lenge nok kommer vi til å kjøre rett inn i det. Langs veien ser jeg trailervrak stabla oppå hverandre og greiner som stikker ut gjennom knuste vinduer. Trær som er sagd rett av. Hus som trenger hjelp til å falle. Ingen har tatt seg bryet med å rive husene. De har nøyd seg med å spikre planker i kryss foran vinduer og dører, som for å krysse ut, si: Dette bygget er ferdig. Her kommer det ikke til å skje mer. Her skal ingen bo igjen. Man kan kjøre og kjøre, men Yngve gir seg ikke. Jeg sier at denne dalen er veldig seig. Yngve svarer at det er sånn det er meninga at en dal skal være. Det er denne seigheten som gjør denne dalen til en dal. Vi kjører gjennom furuskog, furuskog, furuskog og bjørkeskog. Forbi store jordbruksområder, lyngsletter og innsjøer. Og vi skal videre. Jeg ser på han, han ser på veien som er helt rett. Jeg har hørt at det kryr av mygg her om sommeren, skogen er så tett. Men fjellene er fine, legger jeg til. Jeg kjenner at de kommer tettere på og at sidene blir brattere. Ja, fjellene er helt fantastiske, svarer han fraværende. Han smatter på en lakrispastill og

5 legger ei hånd på magen min. Den er kald gjennom det tynne akrylstoffet. Jeg ser for meg at jeg ber Yngve om å stoppe bilen og at han gjør det. Han svinger av veien, slipper meg av og så går jeg inn i skogen. Jeg forsvinner mellom de rette trestammene. Legger meg i snøen og blir liggende sånn ei stund. Yngve sier at han er så spent på hvordan huset ser ut i virkeligheten at han kjenner ilinger nedover ryggen. Jeg sier at jeg har det omtrent på samme måten. Vi har sett bilder av det utallige ganger, og Yngve har sagt: Den veggen kan vi vurdere å rive, der kan jeg ha studioet mitt, hva med mørke trappetrinn? Huset ligger ved veien. Vi har sett det på nettet tidligere. Det er ikke vanskelig å kjenne det igjen. Det har ligget ute for salg lenge uten at noen har villet kjøpe det. Det har stått ny pris, en ny pris har kommet, og så har det stått ny pris igjen, og enda en ny pris har kommet. Det er et stort bygg å holde varmt og det skriker etter renovering. Og så ligger det inni her. Han sier: Se på den vanvittige hagen. Tenk på alt vi kan dyrke her! Han sier at den lille helt sikkert kommer til å få et godt liv her. Jeg liker ikke at han kaller det som foregår inni meg for «den lille». Han spør om jeg kan ta et bilde av han og huset. At det vil bli et fint minne for oss å se tilbake på det. Jeg sier ikke smil, eller appelsin. Det trengs ikke. Han gliser. Klikk: Yngve og en avflassa trevegg.

6 Yngve står midt i stua vår og ser seg rundt i rommet. Han sier at vi må kvitte oss med mesteparten av tingene våre. Jeg skjønner ikke hvorfor. Leiligheta vår skal erstattes av et stort hus. Vi kommer til å trenge noen ting for å gjøre det til vårt. Det er meninga at vi skal begynne helt på nytt, ikke sant? sier han uten at jeg har sagt meg uenig. Jeg nikker. Yngve går bort til bastkurven som han har henta fra gangen. Han åpner lokket og drar opp et skjerf. Trenger du dette, spør han, og vifter med skjerfet litt for nær ansiktet mitt. Jeg får ikke sagt noe før han har kasta det i en av eskene som skal til Fretex. Kanskje vi kan bruke det til å pakke inn knuselig krimskrams, sier Yngve. Mormor strikka det til meg kort tid før hun døde. Det er et under at hun klarte å telle masker og følge en oppskrift, for hun makta ikke å tenke klart i noen andre sammenhenger. Yngve har aldri likt det skjerfet. En gang sa han: Jeg sier det ikke for å være slem, men det skjerfet kler deg ikke. Det er så nuppete. Og så får det deg til å se så bleik ut. Du ser nesten ut som en kreftpasient når du har det rundt halsen. Og så sa han enda en gang: Jeg sier det ikke for å være slem. Jeg later som om jeg leter etter noe vi kan dumpe. Yngve ser ned i en skoeske som står på bordet. I den har jeg glitter, bånd, stempler og stjerner. Dette går rett i søpla, sier han. Han sier at det skremmer han at vi har vært så opptatte av materielle

7 ting, og at vi har brukt altfor mye tid på ting som ikke har ført til noe konkret. Han bruker foten til å skyve bananeska med vinylplatene sine over til den delen av leiligheta hvor vi har plassert det som skal med oss videre. Skal de med? spør jeg. Det er krims og krams vi skal kvitte oss med, ikke sånt med verdi. Det betyr at også kamerasamlinga til Yngve skal med. De støvete, gamle apparatene som ikke blir brukt til noe. Jeg kunne sikkert sett noe vakkert i dem hvis jeg hadde vært interessert i fotografi, men det har jeg aldri vært. Så sier Yngve at det er naturlig at vi også kvitter oss med bilen. Hva som er naturlig med det, forstår jeg ikke. Han sier at vi kan lære oss å ta bussen sånn som andre mennesker gjør. Jeg sier at vi kan kjøpe oss busskort. Så kan vi jo spørre oss om hva vi egentlig skal i byen, sier Yngve. Nå skal vi jo bruke tida på å dyrke grønnsaker, og den nye hagen vår vil bli full av fargerike tulipaner. Vi kan ha sånne sorte som du også sa at du likte. Dark lady, eller hva det var. Queen of night, sier jeg, inni meg. Da kan vi se at de vokser. Tenk så konkret det blir, sier Yngve og gjør et lite hopp.

8 Hver søndag legger vi ut på en søndagstur. De krever ingen forberedelser. Vi kjører samme ruta hver gang. Jeg pleier å ha ulltøy og vindjakke, og håret setter jeg opp i en hårstrikk uten å kjemme det først. Yngve pleier å ha boblevest og rutet skjerf uansett årstid. Jeg tror ikke han tenker på hvordan håret hans ligger. Vi kjører ut av byen og følger den smale veien som er lagt tett inntil storhavet. Det har hendt at vi har blitt liggende bak en traktor, uten mulighet til å kjøre forbi. Da har Yngve blitt forbanna. Han har blitt forbanna fordi han ikke tåler at det går tregt, og forbanna fordi traktorsjåføren ikke svinger av på møteplassene han passerer, for å slippe oss forbi. Jeg pleier bare å bli glad for at det går sakte, for det betyr at turen kommer til å vare ekstra lenge. Jeg liker at vi har ei fast rute, at Yngve kjører bilen og at vi kan høre på radio, eller på sanger som Yngve har likt, plukka og satt sammen til ei spilleliste. Når vi stopper for å tanke er det alltid Yngve som tar seg av det praktiske. Jeg sitter i bilen og venter. Når han setter seg inn igjen, gir han meg ei lakrisstang og så tar han selv en miniutgave av en sjokolade. Han har aldri spurt meg om hva jeg vil ha, så jeg vet ikke hvorfor det alltid blir lakris. Hadde han spurt, så hadde jeg nok svart Love Hearts. Jeg har alltid likt de rene, pastellfarga sirklene med hjerter og tekst. Jeg pleier å lage et snitt i lakrispapiret med

9 fortennene. Da smaker det litt bensin av lakrisen. Det er sånn søndagene skal smake. Yngve har aldri prøvd å presse meg til å ta lappen. En gang spurte han vennlig om jeg klarte å se for meg et liv uten førerkort, og jeg svarte at jeg ikke klarte å se for meg et liv med førerkort, og så lot han det være med det. Jeg er fornøyd med å sitte i passasjersetet. Da slipper jeg å være den som må holde fokus på veien. Jeg kan se på fjorden. Jeg blir aldri lei av fjorden. Jeg kan legge merke til hvordan lyset forholder seg til fjellene samtidig som jeg kan tenke tanker om fremtida. Tidligere har de vært ganske lyse. Nå vet jeg ikke helt hva de er. I morgen kommer en fyr Yngve kjenner for å se på bilen. Yngve er ganske sikker på at han kommer til å ta den. Nå tenker jeg på at dette blir siste søndagstur langs denne ruta, og siste tur i denne bilen. Yngve tenker nok ikke på det. Jeg tipper at han tenker på dalen.

10 Jeg går ut i gangen og tar på meg de brune skoene til Yngve. De er store og jeg slipper å bøye meg for å få dem på. Jeg slipper knyting av skolisser. Da jeg var lita var det en gutt som sa til meg at det var så teit at jeg hadde knyting og ikke borrelås. Hjemme fikk jeg høre at det var flott at jeg kunne knyte mine egne sko. Jeg går ned alle trappetrinnene og så låser jeg opp postkassa. Snart må jeg gå til en ny postkasse. Jeg må ut i regn, vind og snø. Her er det ikke sånn. Her er det ingen fare. Det blir aldri et direkte møte med elementene. Jeg må aldri ut. Jeg kommer ikke til å trenge nøkkel der. Jeg kommer til å oppleve den nye postkasseruta som en liten ekspedisjon hvor vinden kommer til å rive og slite i meg, og regnet kommer til å piske kaldt mot ansiktet. Det ligger en katalog i postkassa. Jeg tar den under armen, og holder den hardt inntil kroppen min, som om det skulle vært kraftig vind. Jeg går opp trappene, smetter av meg skoene, går inn på kjøkkenet, og legger katalogen på bordet. Jeg heller kaffe i et krus med runer på og setter meg for å bla i katalogen. Det virker så glatt og amerikansk, det hele. Så enkelt og rent. Det er kanskje derfor jeg liker det. Det er noe vi kan trenge. En ring rundt den riktige fingeren. Ingen av oss har båret ringer tidligere. Dama i katalogen har langt, skinnende hår og tannkremsmilet som alle vellykkede mennesker besitter.