Uuseum / fifotfi, Polarsisik (s. 136). Foto Tore Nielsen.

Transkript

1 Uuseum / fifotfi, Polarsisik (s. 136). Foto Tore Nielsen.

2 Stavanger Museums Årbok, Årg. 71(1961), s ORNITOLOGISKE OBSERVASJONER i 1961 Av A. BERNHOFT-OSA I denne artikkel skal nevnes en del av mine iakttakelser fra Revtangen i Samtidig er også tatt med noen få notiser fra Setesdal. Disse supplerer delvis observasjonene fra Ornitologisk Stasjon. Storskarv (Phalacrocora.'( carbo) Siden arbeidet ved stasjonen begynte har storskarven aldri vært så tallrik som hosten Omkring 2. september sås daglig noen storskarv og en og annen toppskarv (Ph. aristotelis). Den 7. september var det påfallende mange skarv idet det stadig kom flokker trekkende fra nord. Det kunne være en opp til et halvt hundre i hver flokk som fløy sorover langs strandkanten eller lenger inne over Revtangen. Det må den dagen ha vært mange hundre og hovedmengden var storskarv. En hel del av dem slo seg ned på sjøen, og på steinneset og steinene utenfor kunne det sitte opp til et par hundre samtidig. Også de følgende dager kom det stadig flokker selv om det ikke var fullt så mange som den 7. september. Et par av gårdbrukerne sa at det var mangfoldige år siden det hadde vært slike mengder av skarv. Fra den 12. september begynte fuglene å avta i antall og utover i denne måned varierte det mellom noen ganske få eksemplarer og småflokker på en stykker pr. dag. I forste halvdel av oktober sås stadig færre og etter den 15. oktober var forekomsten minimal. Perleugle (Aegolius funereus) Det er ikke ofte en ser noe til denne ugla her i Rogaland. Derfor var det litt aven overraskelse da jeg i grålysninga 11. oktober 1961 kom bort til fangsthagen ved stasjonen og oppdaget at det satt en perleugle i uttakskassa. Det var første 131

3 -~~._.. A. Dernhoft-Osa _ ~---- _. gang at perleugla vites observert på Revtangen. For om mulig å nytte denne vesle ugla som <llokkefugh) ved fangsten av småfugl, ble den satt inn i et romslig bur. Den tok det svært rolig og knapret bare litt med nebbet når noen nærmet seg. Dessverre var det uråd å få dette eksemplar til å ta næring til seg. Den rørte hverken dode eller levende mus. Som kjent kan rovfugler og ugler unnvære føde i flere dager uten at det gjør dem noe. Derfor var perleugla like kvikk da den etter fire døgns forlop fikk ring på foten og ble sluppet ut en kveld i skumringa. K vitvingelerke (1HelatlOcorypha leucoptera) Når en tenker på alle de sjeldne småfuglarter som i de seinere år er påvist under hosttrekket her i Vest-Norge, så kunne en vente at også hitdngelerka ville bli funnet. Den er jo gjentatte ganger observert i Vest-Europa, f. eks. i Sveits og Belgia og på Helgoland. 1 England kjente en alt i 1948 til 12 funn. Under mitt arbeid ved stasjonen på Revtangen har jeg i årenes lop ofte tenkt på denne lerkeart, så det var derfor ingen storre overraskelse da jeg den 12. oktober 1961 så et eksemplar. Fuglen satt til og med tett ved fangsthagen og det var så vidt at den ikke ble fanget, da jeg om ettermiddagen nevnte dag skremte den opp. Men dessverre floy lerka over rusetaket og slo seg ned i graset bakenfor rusa. I det samme fuglen lettet, så jeg det markerte, helt kvite båndet bakerst på vingene. Hadde det ikke vært for stemmens skyld ville jeg vel ha tatt fuglen for en vanlig lerke som var delvis albin med snøkvite armsvingfjør. Men den låten fuglen lot høre de to gangene den fløy opp foran meg, var helt forskjellig fra den lyden som vi hører hos Alauda arvensis når den letter fra marka. Etter bare å ha hort strofen to ganger klarte jeg ikke å notere den ned korrekt. Gjengitt med bokstaver så oppfattet jeg i det minste en del av lyden om lag som <ltryydiyyii. (I de håndboker jeg hittil har konferert, er bare selve sangen omtalt.) Kvitvingclerkas nærmeste rugesteder er på steppene i Soraust-Russland. Skjære (Pica pica) I årenes løp har jeg fått inntrykk av at det om høsten må foregå et slags (ctrekkl) av skjære over Revtangen. For i slutten av september og i oktober ses så å si daglig skjærer, fra et par stykker opp til småflokker på 7-8. Enkelte ganger har jeg sett ikke mindre enn en samtidig. Og det var tydelig at fuglene i de aller fleste tilfelle kom fra nordaust og fortsatte mot sør. Mange av dem rastet en stund i plantningen ved stasjonen før de fortsatte i sorlig retning. Men det forekom også at noen skjærer fløy innover Orrevatnet - altså mot aust. De av 132

4 Ornitologiske observasjoner i 1961 fuglene som fortsatte mot sør fløy vanligvis i en høyde av mellom 50 og 100 meter og de holdt stø kurs. Hadde det dreiet seg om vanlige trekkfugler ville jeg ha betegnet det som regelrett trekk. At skjærene i det minste kan foreta kortere vandringer har jeg kunnet iaktta både i Setesdal og på Voss. Som kjent har danske ornitologer observert skjærer som om våren flyr fra Jylland ut over sjøen med nordlig kurs. Ringmerking av norske skjærer i størrre målestokk ville derfor kanskje vise at arten kan dra lenger av sted enn en hittil har visst om. Her skal nevnes noen av mine notater som kan tyde på at skjærene som forekommer på Revtangen, befinner seg på en slags vandring. Det er bare tatt med iakttakelser av individer som ble sett mens de fløy i sørlig retning. Slike som rastet eller streifet omkring på gårdene på Reve, Hodne og Bore, og gjerne forsvant innover land, er ikke nevnt. I 1959 sås den første skjæreflokk om morgenen den 30. september. Da fløy ikke mindre enn 16 i samlet flokk med kurs mot sør. Den 3. oktober forekom flere eksemplarer og noen av dem fortsatte sørover. I dagene 5. til 7. oktober notertes flere individer med kurs mot sør. Og det samme var tilfelle omkring 25. oktober. Den 24. september 1960 har jeg notert: (cnå om dagene ses rett som det er skjærer ved stasjonen. De aller fleste forsvinner i sørlig retning.) Den 1. oktober fløy 6 skjærer mot sør sammen med en del finkefugler. Omkring 4. oktober observertes rett som det var småflokker på 8 til 10. Den 15. oktober: «Hver eneste morgen i den siste uka <!trekken) flokker på 6 til 8 sørover mot Orre. ) I tida mellom 21. og 31. oktober sås nesten hver dag fra et par opp til 10 eksemplarer. Hosten 1961 forekom skjæra ikke fullt så tallrik som året før. Den første flokken (5) viste seg 14. september. Enkelte individer og stundom 2 eller 3 ble iakttatt av og til utover i denne måned. Den 19. og 22. september «<trakk) henholdsvis 8 og 11 skjærer mot Orre. Og i tida mellom 26. september og 11. oktober passerte i alt ca. 22 skjærer sørover. Det samme gjorde i alt minst 33 den 14., 15. og 17. oktober. Den 25. oktober notertes 9. Nøttekråke (Nila/raga caryocatactes) Første gang jeg har sett nottekråka på Revtangen var den 19. september Fuglen satt i toppen av et lite grantre mens 6 grønnfinker (Chloris c/rloris) flakset rundt den på samme måte som småfuglene pleier å gjøre når de har fått øye på en ugle. Etter en stunds forløp fløy nøttekråka sørover mot Orre. Den 30. sep- 133

5 A. Bernhoft-Osa tember korn en flokk på 7 fra nordaust og slo seg ned i plantningen ved stasjonen der de streifet litt omkring før de dro videre sørover. En av fuglene fløy inn i fangsthagen og ble ringrnerket. (Nebbet var 42 mm langt). Stjertmeis (Aegithalos caudatus) Det er meget sjelden at stjertmeisa forekommer så langt ute ved havet som på Revtangen. Min første observasjon er fra 11. oktober 1949 da en flokk på 6 kom flyvende langs strandkanten fra sanddyne til sanddyne og forsvant mot søraust. Den 14. oktober 1957 streifet 6 stjertmeiser omkring i furuplantningen ved. stasjonen. Og 18. oktober 1961 korn 24 flyvende fra nordaust og slo seg ned i plantningen. Det samme var tilfelle med en flokk på ikke mindre enn ca. 35 den 20. oktober Svarttrost (Turdus merula) A v våre norske håndbøker går det ikke fram at svarttrosten om hosten i stor utstrekning kan hakke i stykker sopp. enten det nå er for å ete selve soppen eller for å få tak i de «makkenel) som det kan være masser av i soppkjøttet. I plantningen ved stasjonen vokser det bl. a. meget smørsopp (Boletus luteus) og til sine tider kan storparten av dem være mer eller mindre hakket i stykker. Ved enkelte høve har jeg sett både svarttrost og måltrost {T. philomelos} sluke store stykker smørsopp. Det lot til at det var selve kjøttet de åt. for soppen så ut til å være helt fri for «makk)). Stundom kan en se at rodstrupen (EritlulClIS rubecula) hakker ivrig i smørsoppene. En kan også finne matrisker (Lactarills deliciosus) som trostene har hakket i. Grønnsisik (Carduelis spinus) Sommeren 1961 hadde grønnsisiken et kolossalt yngleår i Setesdal. og det var tilfelle også i andre deler av Sør-Norge. I juni og juli-august krydde det av denne fuglen oppetter hele Setesdal. Hvor en gikk nede i dalen hørtes stadig lokketonene fra de tallrike familiene og flokkene. Grønnsisiken pleier å være en vanlig fugl i Setesdal. men i alle de år jeg har ferdes der, har det ikke noen gang vært så mange som i I førstningen av juni forsynte de seg med frø av løvetann og seinere var bjørkefrø hovednæringen. Omkring 9. juni hadde grønnsisikene begynt li slå seg sammen i større flokker som enkelte ganger kunne være på mellom en 300 og 400 individer. I Valle sås de første utfløyne unger i dagene fra 7. til 10. juni. 134

6 Ornitologiske observasjoner i 1961 I den første uka av august begynte grønnsisikene å minke hurtig i antall. I bjørkelier hvor det hadde vært i hundrevis av dem, sås nå bare noen ganske få. Og i den hagen hvor jeg ved hjelp av lokkefugler hadde fanget og merket over 400 denne sommeren, viste det seg bare noen ganske få småflokker. Det var helst ungfugl i overgangsdrakt med noen få gule fjør på hodet, i strupen og på brystet. Men det forekom også ennå en del i rein ungedrakt, og disse ble delvis matet. Det kan med det samme nevnes at denne sommer var grønnsisikene påfallende sterkt befengt med lusfluer (Ornithomya sp.) Enkelte av dem kunne ha opptil 3-4 stykker. Også hos bokfink og gulspurv fant jeg rett som det var denne snylteren. Både lenger nord og sør i dalen forsvant storparten av grønnsisikene på samme tid som i Valle, så det var tydelig at de alt var begynt å dra sørover - eller i de minste å forlate sine rugeområder i Setesdal. Og dette hang neppe sammen med ernæringsforholdene for bjørketrærne var fremdeles fulle av frø. Lærer Per Steinar Myklebust har meddelt meg at det sommeren 1961 også var massevis av grønnsisik i Nordfjord. Men i brev datert 6. august skriver han: «Det er mest slutt på grønnsisikane her i Nordfjord no.) I betraktning av at denne finkefuglen siste sommer var så tallrik flere steder, kunne en kanskje ha ventet et tilsvarende stort høsttrekk på Revtangen, men det ble ikke tilfelle. Mine trekkobservasjoner høsten 1961 begynte den 18. august, men trass i flere gode lokkefugler, ble ikke en eneste grønnsisik iakttatt før den 4. og 5. september. Disse to dager trakk tilsammen om lag 500 i småflokker over stasjonen, men alle sammen fløy mot nord eller nordaust. - I tida mellom 7. og 30. september notertes de fleste dager ikke mer enn fra 2 opp til et dusin grønnsisiker som trakk sørover. Enkelte dager kunne det nok forekomme noen flere, men så var det også dager uten en eneste observasjon, selv om værforholdene tilsynelatende var gode og det var andre finkefugler som trakk. Selvfølgelig kan de relativt mange dager med regn og vind ha innvirket på trekket av grønnsisik ute på selve Revtangen. Også i oktober passerte helst bare ganske små flokker fra 6 opp til ca. 100, men mange dager ble arten -ikke notert. I dagene 25. til 28. oktober sås ikke en eneste grønnsisik ved stasjonen. Tornirisk (C. cannabina) Som tidligere omtalt (Fauna 1957, s. 35) kan en på Jæren stundom finne meget seine kull av tornirisk. Det later til at dette forekommer hvert år. Avobservasjoner fra Revtangen de siste 3 år kan nevnes: 25. august 1959 et kull med så vidt 135

7 A. Bemhoft-Osa flyvedyktige unger. Den 30. august 1960 så jeg 4 unger som antakelig hadde forlatt reiret samme dag, og 20. august 1961 et par unger som ennå ble matet. Gråsisik (C. jlammea) Som omtalt i Stavanger Museum Arbok 1958, s. 133, hadde vi et stort trekk av gråsisik over Revtangen i tida fra 23. september og utover høsten Under høstsesongen 1959 var arten ganske tallrik noen dager. De første sås om morgenen 29. september i det flere flokker på opptil passerte samtidig som det foregikk et livlig trekk av andre finkefugler og meiser. Også dagen etter var det et livlig småfugltrekk og flere hundre gråsisiker trakk i sørvestlig retning, men den 1. oktober trakk ikke fullt så mange. Den 3. og 4. oktober observertes enkelte småflokker, men de følgende dager utover i oktober ble arten ikke sett, eller det forekom bare et og annet eksemplar. Derimot fant det sted et stort trekk av gråsisik den 2. november. Det begynte i grålysninga og varte utover hele formiddagen. Flokk etter flokk, fra ca opp til et par hundre, kom fra nordaust og forsvant i sørvestlig retning. Oftest fløy fuglene i en høyde av omlag 100 m. I 1960 uteble derimot gråsisiken så å si helt på Revtangen. Den 27. september slo et enslig eksemplar seg ned på sykkelen min og ville inn til en grønnsisik som satt i et bur som stod på bagasjebrettet. Om formiddagen. 29. september trakk 12 gråsisiker forbi stasjonen mot sør. Seinere utover høsten ble arten ikke observert. Under høstsesongen 1961 forekom en del gråsisik på Revtangen, men ikke så mange som i 1958 og 1959, og trekket begynte noe seinere. Et enkelt eksemplar sås 4. oktober, men først den 13. oktober foregikk det noe trekk. Da passerte tilsammen ca. 300 sørover, og de to følgende dager trakk også en del. Men videre utover i måneden forekom bare noen ganske små flokker og enkelte individer. Den 26. oktober notertes derimot ca. et par hundre. Det kan også nevnes at hele høsten forekom det stadig mindre flokker av gråsisik i traktene rundt Stavanger, men utover i desember forsvant de fleste. Ifølge lærer Per-Steinar Myklebust vrimlet det av gråsisik på Dovrefjell sommeren Jeg hadde derfor ventet at arten kanskje hadde vært tallrik også i Øvre Setesdal. Men det var ikke tilfelle, for under tre turer i traktene mellom Hovden og Bjåen fant jeg ikke mer enn 4 par. I 1961 ble det på Revtangen ringmerket 131 gråsisiker, men mellom disse var det ikke mer enn 5 av den grovnebbede form, og jeg fanget bare en eneste 136

8 Ornitologiske observasjoner i 1961 som hadde helt kvit gomp. Av de 427 gråsisiker som jeg undersøkte høsten 1958 hadde som før meddelt, 28 kvit gomp, og 121 tilhørte den grovnebbede form. Dompap (Pyrrhula py"hula) Ute på Revtangen er det helst sjelden at en ser noe til denne finkefuglen og mange år forekommer den ikke i det hele tatt. Men både høsten 1959, 1960 og 1961 var den etter mine observasjoner, vanligere enn den pleier å være. Særlig var dette tilfelle siste høst, og grunnen var nok at dompapen da var tallrikere enn normalt i traktene rundt Stavanger og utover Jæren. Enkelte år kan arten være så fåtallig i nevnte område at den praktisk talt ikke blir observert. I de siste 25 år har det knapt noen gang vært så mange dompap i Stavangers omegn som utpå høsten På hver eneste tur kunne jeg iaktta småflokker som for det meste bestod av 4-5 eksemplarer, men også opptil I de fleste tilfelle var hunnfuglene i majoritet. Alt tyder på at det siste høst fant sted en større invasjon til Rogaland, og det har visstnok vært tilfelle også andre steder i Sør-Norge, om en skal dømme etter de meddelelser som jeg har mottatt. I denne forbindelse kan nevnes at ifølge Sune Berg (i brev) var det invasjon av dompap i traktene ved Stockholm. I 1959 viste den første dompap seg ute på Revtangen den 3. oktober og i løpet av samme måned sås tilsammen 16. I 1960 kom den første 13. oktober, og til og med 31. oktober forekom minst 19 eksemplarer ved stasjonen. I løpet av oktober 1961 observertes ca. 50, og flere av disse trakk i sørlig retning over Revtangen. Bokfink (Fringilla coelebs) Høsten 1961 hadde jeg høve til å undersøke 3 bokfinker med «klumpføtten om en kan nytte et slikt uttrykk. Den første var en han med en svær klump på den høyre foten. Utveksten som målte om lag 30 X 15 mm, lot til å sjenere fuglen meget, for den løftet stadig foten og trakk den opp mellom bukijørene. Det andre eksemplar var en hun med enda større klumper på begge føttene. De var så store at den hadde vanskelig for å sitte på en grein. På avstand minnet fuglen litt om en av disse tamduene som har fjørbevokste føtter. Begge bokfinkene så jeg på Byhaugen i Stavanger henholdsvis 20. og 27. november Det tredje eksemplar, en han, fikk jeg tilsendt fra lærer Th. Bernhoft-Osa som hadde tatt fuglen ved skolen i Leirvik, Sogn. Den var fanget 7. desember 1961 og hadde en klump på den ene foten. (Se vedstående fotografi.) 137

9 A. Bernhoft-Osa _ Fot av bokfink (Fringilla coelebs), Leirvik, Sogn, 7. desember Disse klumpene minnet om harde, grove vorter med grålig farge. Ifølge litteraturen kan slike utvekster skyldes en midd. I årenes løp har jeg et par ganger tidligere sett viltlevende småfugler, bl. a. en bokfink, som var angrepet av denne sykdommen, men ingen av dem hadde så store klumper som de ovenfor omtalte bokfinker. Det er nokså påfallende at jeg høsten 1961 kom over ikke mindre enn tre tilfelle og at samtlige fugler var bokfinker. Det skulle derfor være interessant å vite om det er andre som har sett noe liknende. ZUSAl\IME~FASSUNG In Laufe von den letzten 2S Jahren war der Kormornn {Phalacrocora:o: carbo} niernals 80 zahlreich auf Revtangen ( ' N ' E) wie im September Besonders am 7. September war das der Fall. Mehrere Hunderte Konnorane und viele Krilhenscharben (Ph. aristotelis) zogen in siidlicher Richtung oder streicten an der Kuste herum. Am 12. Oktober 1961 beobachtete der VerCasser beim Fanggarten der Vogelstation eine Weissfliigellerche (Melanocorypha leucoptera). Es war eine fur Norwegen neue Art. In der letzten HiilCte vom September und im Oktober werden jiihrlich ziemlich viele Elstern (Pica pica), die Rertangen in siidlicher Richtung uberfliegen, observiert. Es ist eine deutliche 138

10 Urnitologiske observasjoner i Wanderung, und vielleicht wurde Beringung in grosserem Massstabe zeigen, ob es sich nur um eine lokale Erscheinung handeit, oder ob einige von den E1stern z. B. nach Danemark ziehen. Drossein, die sich im Herbst in den kleinen \Viildern auf Revtangen aufhalten, hacken und zersruckeln eifrig Pilze, z. B. Bo/etl/s II/tel/s. Amseln (TI/rdl/s merll/a) und Singdrosseln (T. plri/omelos) wurden afterst beobachtet wiihrend sie grosse Stilcke von Pilzen frassen. 1m Sommer 1961 briitete der Erlenzeisig (Cardl/elis spinl/s) in kolossal en Mengen in Setesdal und in anderen Gegenden von Stid-Norwegen. Deshalb hatte man einen grosseren Zug als gewohnlich tiber Jaeren erwanen konnen, aber das war nicht der Fall. 1m Gegenteil war der Vogel nicht so zahlreich wie in In Setesdal waren die meisten Erlenzeisige schon im Anfang von August weggezogen, und don \\'0 man im Juli mehrere Tausende sehen konnte, waren nur ganz wenige zuruck. Oas war auch der Fall in Nordijord, West-Norwegen, wo der Voge! im Sommer sehr zahlreich war. 1m Laufe der Jahre hat der Verfasser mehrere Male auf Jaeren sehr spiites Bruten des Hiinflings (C. cannabilla) festgestellt. In 1959, 1960 und 1961 wurden am 25., 30. und 20. August Jungen, die eben das Nest verlassen hatten, gesehen. 1m Herbst 1958 hatten wir, wie friiher mitgeteilt, einen grossen Zug von Birkenzeisig (C. Jlammea) auf Jaeren. In 1959 war dieser Vogel nicht so zahlreich wie im Jahre vorher, und in 1960 \\ourden nur etwa 12 Exemplare geshen. In der letzten Hiilfte Oktobers 1961 zogen dagegen einige Hundene uber Revtangen, und in der Umgebung von Stavanger war der Birkenzeisig sehr hiiufig bis Ende Dezembers. Niernals ist der Gimpel (Pyrr//llia pyrrlru/a), wenigsten in den letzten 25 Jahren, so zllhlrcich auf Revtangen vorgekommen, wie im Herbst Der Vogel war uberhaupt so gewohnlich auf Jaeren, dass man es als eine Invation bezeichnen kan. Der Verfasser untersuchte 3 Buchfinken (Fri"gilla coelebs), die an den FUssen grosse AuswUchse hatten. (Siehe das Bild.) 139