Tjenestedirektivet TEMA: Nei til EUs skriftserie. Nr. 2 Mars Feil redskap?

Transkript

1 vett Nei til EUs skriftserie Nr. 2 Mars 2007 Feil redskap? TEMA: Tjenestedirektivet

2

3 Feil redskap? Fakta, argumenter og analyse av EUs tjenestedirektiv Redaktør: Morten Harper Nei til EUs skriftserie VETT nr

4 Hefter i skriftserien VETT (pris 20, + porto): Nr : Morten Harper (red.): Europeiske stemmer Nr : Sigmund Kvaløy Setreng: Naturens nei Nr : Morten Harper: Miljø og marked Nr : Morten Harper (red.): EU-guiden Nr : Dag Seierstad: Tjenester til enhver pris? Nr : Dag Seierstad: Er EU et solidaritetsprosjekt? Nr : Heming Olaussen m.fl: EU-grunnloven Nr : Dag Seierstad: Arbeidsinnvandring og EØS hva kan gjøres med lønnsdumpinga Nr : Sigbjørn Gjelsvik m.fl: EU og velferden Spesialnr.: Ti år med EØS virkninger for fagbevegelsen (100,- + porto) Nr : Tore Linné Eriksen: EU vs. USA en dårlig garanti for fred og sikkerhet (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Lønnsdumping en kreftsvulst i norsk arbeidsliv (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Norsk fiske og EU-medlemskap Nr : Dag Seierstad: Mer overstatlig for små EU-land fortsatt mellomstatlig for de største (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Kan EU-fisket reddes? Nr : Olav Boye m.fl: Alternativ til EØS (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: EUs rolle i globaliseringen (utsolgt) Nr : Tine Larsen og Dag Seierstad: EU-direktivet om «patent på liv» (utsolgt) Nr : Dag Seierstad: Regjeringens tja til EØS. En gjennomgang av regjeringens EØS-melding (St.meld.nr.27 ( ) Om EØS-samarbeidet ) (utsolgt) Alle VETT-heftene kan leses på nettsiden Flere hefter kan bestilles fra: Nei til EU Arbeidersamfunnets plass Oslo Telefon: Telefaks: neitileu@neitileu.no Feil redskap? 2007 Nei til EU Redaktør: Morten Harper Layout/design: Eivind Formoe Korrektur: Jan Terje Kristiansen Forsidefoto: Eivind Formoe Trykk: Nr 1 Arktrykk A/S ISSN: Opplag: 6 000

5 Feil redskap? Innhold Fakta og argumenter om tjenestedirektivet 11 fakta om EUs tjenestedirektiv...4 Fullstendig feil redskap... 6 Norge kan si nei...8 Svar på tiltale Utdypende artikler Dag Seierstad: Tjenestedirektivet hva nå? Dag Seierstad: Et arbeidsliv forvridd av sosial dumping Håkon Helle: En grunnlov for tjenestesektoren Peter Ørebech: Tjenestedirektivet 2006 versus Boye Ullmann: Hvordan rydde opp i arbeidslivet? Nei til EU Skriftserien

6 Feil redskap? 11 fakta om EUs tjenestedirektiv Ikke alt du trenger å vite om tidenes mest omstridte EU-direktiv, men en god start. 1. Formålet med EUs tjenestedirektiv er å øke handelen med tjenester på tvers av landegrensene i EU/EØS (betraktning 1). Direktivet legger opp til mest mulig fri flyt av tjenester og begrenser de nasjonale kontrollmulighetene. 2. Direktivet ble vedtatt av EU-rådet 11. desember 2006 med kvalifisert flertall, i en avstemning der både Litauen og Belgia avsto fra å stemme. En snau måned tidligere, 15. november, hadde EU-parlamentet akseptert direktivet med 405 mot 105 stemmer (12 avholdne). Blant de som stemte imot var venstresidens parlamentsgruppe GUE/NGL, De Grønne og både franske og belgiske sosialdemokrater. 3. EU-landene har tre år på seg til å innføre tjenestedirektivets bestemmelser i sine nasjonale regelverk, innen 28. desember 2009 (artikkel 44). 4. Direktivet ligger innenfor området for EØS-avtalen mellom EU og EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein. Norge kan, i motsetning til EUs medlemsland, si nei til tjenestedirektivet ved å bruke vetoretten i EØS-avtalen. 5. Tjenestedirektivet har vært det mest omstridte direktivet i EUs historie, møtt med store folkelige demonstrasjoner og uenigheter mellom medlemslandene, EUkommisjonen og EU-parlamentet. 6. Direktivet er en oppfølging av Lisboa-strategien, vedtatt av EU i mars 2000, hvor det heter at EU skal bli «den mest konkurransedyktige og dynamiske kunnskapsbaserte økonomien i verden» innen EUs viktigste metode for å styrke konkurranseevnen er reduksjon av produksjonskostnadene, som i praksis innebærer krav om høyere arbeidstempo og lavere lønnsutgifter. Tjenestedirektivet er EUs redskap for å få til den frie konkurransen som skal presse ned kostnadene. 7. En tjeneste er ifølge EU all økonomisk virksomhet som ikke er varehandel, flytting av kapital eller arbeid i et ansettelsesforhold. Dette tjenestebegrepet går altså på tvers av den tradisjonelle tredelingen mellom primærnæring (jordbruk og fiske), sekundærnæring (industri) og tertiærnæring (tjenesteytende). Poenget er at en tjenesteyter leverer et arbeid mot vederlag uten å bli eier av produktet og uten å være ansatt hos oppdragsgiver. Tjenesteyteren trenger ikke være en fysisk person, men kan f.eks. være et aksjeselskap. Hva slags type arbeid tjenesteyteren har påtatt seg, om det er i jordbruk, industri eller innen servicenæringer, er uten 4 Skriftserien Nei til EU

7 11 fakta om EUs tjenestedirektiv betydning. Tjenestemarkedet utgjør omlag 70 prosent av bruttonasjonalproduktet i EU og EØS. Derfor har tjenestedirektivet så stor betydning for veldig mange. 8. Direktivet gjelder i utgangspunktet for alle tjenester som utføres av tjenesteytere som er etablert i et hvilket som helst EU-land. Samtidig er det i artikkel 2 i tolv punkter listet opp en del unntak, som transport- og havnetjenester, helsetjenester, filmproduksjon og vikarbyrå. EU-kommisjonen har imidlertid allerede varslet at flere av de unntatte områdene vil bli gjenstand for egne direktiver, bl.a. for helsetjenester. Tjenestedirektivet kan derfor ses som et langt skritt i retning regulering av all tjenesteytelse. VETT og nett Les mer om bakgrunnen for direktivet i VETT-hefte nr. 1 / 2006 Tjenester til enhver pris?, skrevet av Dag Seierstad. Hele direktivteksten i offisiell versjon (for eksempel på engelsk eller dansk) kan lastes ned fra nettsiden til EU-parlamentets komité for det indre marked: directive/default_ en.htm 9. Det mest omfattende unntaket i direktivet er de såkalte «ikke-økonomiske tjenesteytelser av allmenn interesse» (art. 1 nr. 2 a)), offentlige gratistjenester som helsevesen og utdanning. Ytelser fra det offentlige som man betaler for ligger imidlertid innenfor direktivet, såkalte «tjenesteytelser av allmenn økonomisk interesse». Den konkrete avgrensningen av hvilke tjenester som tilhører hvilken kategori har stor betydning og er ikke entydig klargjort i direktivet. 10. Tjenestedirektivet er en omfattende og til dels ugjennomtrengelig lovtekst. Den norske debatten og høringene om direktivet har avdekket en rekke problemstillinger som verken direktivteksten eller redegjørelser fra regjeringen har gitt klarhet i. For eksempel: hvilken lovgivning som skal legges til grunn i hvilke tilfeller, hvem som har kontrollmyndighet samt hvilke hensyn som omfattes av begrepet «offentlig orden» og kan begrunne nasjonal kontroll. 11. Det er verken den norske regjering, storting eller domstoler som kan avgjøre det konkrete innholdet i direktivets bestemmelser. Det er det bare EF-domstolen som kan. Nei til EU Skriftserien

8 Feil redskap? Fullstendig feil redskap Hvis det er et mål å bekjempe sosial dumping, hvorfor skal vi vedta et direktiv som forbyr viktige tiltak for å rydde opp i arbeidslivet? Nei til EU har selvsagt ikke noe imot at det handles med tjenester over landegrensene, eller at norske firma etablerer seg i andre EØS-land eller omvendt. Men det er en godt begrunnet frykt for at EUs tjenestedirektiv vil føre til en brutalisering av arbeidslivet og mer sosial dumping. Direktivet vil liberalisere tjenestesektoren og øke omfanget av tjenestehandel på tvers av landegrensene. I mange EU-land er lønnsnivået en tidel av det norske. Det gir et generelt press for sosial dumping. For å bekjempe sosial dumping har regjeringen foreslått en handlingsplan. Tjenestedirektivet begrenser de nasjonale kontrollmulighetene og gjør viktige tiltak mot sosial dumping ulovlig. Det gjelder for eksempel krav om identitetsdokument, innsyn og autorisasjon samt norske lønns- og arbeidsvilkår i offentlige anbud. Direktivet vil føre til økt sosial dumping både gjennom det generelle presset for mer tjenestehandel og gjennom forbud mot viktige kontrolltiltak. Forbyr regulering Tjenestedirektivets artikkel 16 nr. 2 forbyr nasjonale krav om: At tjenesteyter må ha fast forretningsadresse i landet. Forhåndsgodkjenning eller registrering. Pålegg om ha identitetsbevis. Kontraktsbestemmelser som hindrer eller begrenser selvstendig næringsdrivende. Sosial dumping er uverdig og urettferdig Sosial dumping, at utenlandske arbeidstagere som utfører arbeid i Norge får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn norske arbeidstagere, er uverdig og urettferdig. Det er uverdig for den nye undergruppen av arbeidstagere fra Øst- Europa som får betalt helt ned til ni kroner timen og fratas sosiale rettigheter. Det er urettferdig konkurranse for de firmaene og arbeidstagerne som vil ha et ordnet arbeidsliv med en lønn til å leve av. Det selskapet som kan presse ned arbeidskostnadene og underby de andre vil ha fordel i konkurransen. Resultatet blir mer sosial dumping. Et annet viktig poeng er at arbeidsutvandringen har blitt et samfunnsproblem for en rekke østeuropeiske land. Håndverkere er nå mangelvare i f.eks. Polen og Litauen, og i Ungarn er det en alvorlig mangel på helsepersonell. Dette hindrer en økonomisk og sosial utvikling i den fattigste delen av Europa. Tjenestedirektivets liberalisering er svært betenkelig av hensyn til det faglige nivået og den kvaliteten som etterstrebes i norsk arbeidsliv. Dette vil kunne undergrave tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår. Ikke minst vil dette gjelde på tjenesteområder hvor organisasjonsgraden er lav og fagbevegelsen står svakt, som innenfor for eksempel handel og kontor, hotell og restaurant og renhold. Dette er i stor grad kvinnedominerte grupper. 6 Skriftserien Nei til EU

9 Fullstendig feil redskap Hurtigskranker og polsk inkasso Forbrukervern er ikke akseptert som et nasjonalt kontrollhensyn i tjenestedirektivet. Medlemslandenes forbrukerlovgivning er underordnet EUs prinsipper om etableringsrett og fri bevegelse av tjenester. Tjenestedirektivet innfører et system som skal stimulere til økt handel med tjenester der lave priser og kostnadspress vil stå i sentrum. Det er ikke minst tydelig gjennom ordningen med de såkalte hurtigskrankene (i den danske teksten kalt «kvikskranker»), som skal sørge for raskest mulig godkjennelse av utenlandske tjenesteytelser. Det er grunn til å frykte at dette vil gå utover kvaliteten på tjenestene, særlig ettersom direktivet også forbyr kvalitetssikrende godkjenningsordninger. Et tjenestemarked med flere og ofte utenlandske aktører vil i seg selv være mer uoversiktlig og usikkert for forbrukerne. Særlig direktivets forbud mot nasjonale krav om at tjenesteytere må etablere et forretningssted i landet (art. 16 nr. 2a) gjør forbrukernes klageadgang i etterkant langt vanskeligere. Hvis tjenestedirektivet innføres i Norge, kan norske myndigheter ikke kreve at inkassobyrå som drives fra for eksempel Polen må ha norsk bevilling. Det betyr at norske forbrukere blir prisgitt polske myndigheters tilsyn med sine inkassobyrå. Beskyttelsen mot urimelig pågående kreditorer kan bli alvorlig svekket. Argumenter og fakta Nei til EUs nettside om tjenestedirektivet: Attac Norges kampanjeside: Danske Folkebevægelsens guide: Tenketanken NyAgenda (dansk): Nei til EU Skriftserien

10 Feil redskap? Norge kan si nei Regjeringen kan avvise tjenestedirektivet ved å bruke vetoretten i EØS-avtalen. Massiv motstand 8 av 10 støtter tjenestedirektiv-veto, viser en meningsmåling utført i november 2006 av Gambit H&K på oppdrag fra Nei til EU. 46,2 prosent av de spurte mener Norge bør legge ned veto mot direktivet i EØS (reservasjonsretten) dersom det fører til sosial dumping. I tillegg mener 7,7 prosent at det bør legges ned veto uansett. Bare 15,1 prosent støtte direktivet uten forbehold. 31,1 prosent tar ikke stilling. Blant de som har tatt standpunkt er det altså hele 77 prosent som ikke vil innføre direktivet. Det er ikke flertall for å innføre tjenestedirektivet uansett konsekvenser i noe parti. Norske myndigheter har tre år på å bestemme seg for om tjenestedirektivet skal bli norsk lov eller ikke (gjennomføringsfristen i EU er 28. desember 2009). Direktivet skal nå innpasses i lovverket i alle EU-land. Siden det er et direktiv og ikke en forordning, kan de velge å gjøre dette på ulike måter. Det vil være særlig nyttig å vite hvordan våre nordiske naboland velger å innpasse direktivet i sine lovverk. En hastebehandling av tjenestedirektivet er i strid med alt som tidligere er sagt fra regjeringens side både generelt om hvordan behandlingen av EØS-saker nå skal forbedres og spesielt om hvordan behandlingen av tjenestedirektivet skulle bli. Derfor var den høringen Nærings- og handelsdepartementet gjennomførte tidlig i 2007 uholdbar. I stedet for å gi en grundig vurdering av tjenestedirektivet, introduserte departementet en omvendt bevisbyrde der høringsinstansene skulle fortelle regjeringen hvilke konsekvenser direktivet har for norsk lov- og regelverk. Et overveldende flertall av de hundre innsendte høringsuttalelsene krever at direktivet avvises eller at regjeringen nå må gjennomføre en grundig konsekvensutredning før man tar stilling. LOs representantskap vedtok i februar et enstemmig krav om konsekvensutredning. En rekke fagforbund konkluderer med at tjenestedirektivet undergraver rettighetene i arbeidslivet og at vetoretten i EØS derfor må tas i bruk. Det gjelder bl.a. El & IT Forbundet, Fellesorganisasjonen, Handel og Kontor, Norsk Tjenestemannslag, Postkom og Utdanningsforbundet. Regjeringspartienes ungdomsorganisasjoner AUF, Senterungdommen og Sosialistisk Ungdom krever også veto. Uklarhetene er udemokratisk De mange uklarhetene i tjenestedirektivet er et demokratisk problem. Uklarhetene overlater tolkningsmakt til EF-domstolen og EU-kommisjonen (i EØS: EFTA-domstolen og overvåkingsorganet ESA). Noen sentrale spørsmål uten klare svar er: hvilke sosiale tjenester omfattes av direktivet? Hva med skoler og høyere utdanning? Kan vi kreve norsk godkjennelse av tjenesteytere? Hvordan skal det føres kontroll og tilsyn, og hvilke lands regler gjelder? Det er de som ønsker å innføre direktivet, som må dokumentere at vi kan beholde kontrollordninger for et ryddig og rettferdig arbeidsliv. Uklarhetene betyr i praksis at mange beslutninger vil bli tatt av EU-kommisjonen og EF-domstolen, som styrer etter prinsippet om friest mulig konkurranse. En rekke spørsmål som er politiske, blir rettsliggjort og dermed unndratt den demokratiske beslutningsprosessen som vi i Norge mener er ønskelig. 8 Skriftserien Nei til EU

11 Norge kan si nei Må ikke begrunne veto Hvis Norge bruker vetoretten (også kalt reservasjonsretten) betyr det at tjenestedirektivet ikke skal gjelde for EFTA-landene i EØS, foruten Norge også Island og Liechtenstein. Det er ingen krav til begrunnelse for å bruke vetoretten. EØS-avtalen setter strenge rettslige rammer for EUs eventuelle motreaksjon. Én mulig reaksjon er at reservasjonen godtas, og at man aksepterer visse forskjeller i regelutviklingen mellom EU og EFTA-landene. Så lenge EU ikke kan si noe klart om hvilke deler av EØS-avtalen som blir berørt av reservasjonen, er det gode grunner for at den ikke blir møtt med noen form for suspensjon. Hensynet til forutsigbarhet for partene og lojalitet til avtalen taler for en slik reaksjon. EØSavtalens artikkel 112 instruerer dessuten partene om å bestrebe seg på å bli enige. Dessuten vil EU-kommisjonen sannsynligvis se det slik at Norge først og fremst rammer norsk eksport av tjenester til EU, siden de handelshindringene som EU-landene fjerner seg i mellom ikke kommer norske selskap til gode. Det vil derfor ikke være noe behov for å kompensere «norske fordeler». Mer generelt: Ved uenighet mellom EFTA-landene og EU om bruk av reservasjonsretten sier EØS-avtalen at den direkte berørte delen av avtalens vedlegg settes midlertidig ut av kraft (art. 102 nr. 5). Regelen forteller oss at EØS-avtalens hoveddel og protokoller i alle fall vil gjelde som før. Det omfatter blant annet reglene om fri varehandel og forbudet mot antidumpingtiltak. Alle direktiver og forordninger som omfattes av EØS-avtalen er systematisert i 22 tematiske vedlegg (tre av dem gjelder tjenester, nemlig finansielle tjenester, audiovisuelle tjenester og telekommunikasjonstjenester). Suspensjonen kan ikke under noen omstendighet strekke seg utover det vedlegget som det avviste regelverket ville tilhørt. Soria Moria-lovnaden Regjeringen lovte i Soria Moria-erklæringen at man «vil arbeid for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping.» Det er mange forhold som tilsier at det vedtatte tjenestedirektivet vil få slike negative konsekvenser. Derfor må Norge bruke vetoretten i EØS, noe regjeringen i samme erklæring åpner for når viktige nasjonale interesser er truet. Nei til EU Skriftserien

12 Feil redskap? Svar på tiltale Her er argumentene mot de vanligste påstandene for å innføre tjenestedirektivet. Overser folket «Å godkjenne tjenestedirektivet er det samme som å si ja til den liberaliseringen som ble avvist i folkeavstemningen om grunnlovstraktaten.» Attac Frankrike i en åpen appell til EUparlamentet 2. november Er ikke det tjenestedirektivet som EU har vedtatt noe helt annet enn det første, omstridte forslaget? Det er riktig at teksten ble skrevet om etter flere store demonstrasjoner i Brussel og Strasbourg samt protester fra bl.a. EU-parlamentet. Men målsetningene og midlene som skal tas i bruk for å øke konkurransen for tjenester er de samme. Selve begrepet «opprinnelseslandsprinsippet», som betyr at det er reglene og kontrollen i tjenesteyterens hjemland som gjelder også ved oppdrag i utlandet, brukes ikke lenger. Begrepet er erstattet med prinsippet om fri utveksling av tjenesteytelser. Det har blitt grundig tilbakevist at ordningen i det vedtatte direktivet er bedre eller mer romslig når det gjelder vertslandets kontrolladgang. Professor Finn Arnesen (Senter for Europarett) konkluderer i betenkningen «Virkningen av at opprinnelseslandsprinsippet er tatt ut av tjenestedirektivet» (juni 2006) med at endringen er kosmetisk: «forskjellen mellom førsteforslag og aprilforslag for så vidt gjelder skiftet fra opprinnelseslandprinsipp til tjenesteytelsesrett i det alt vesentlige er av konseptuel karakter (...) det kan virke som endringen er av mer kosmetisk enn praktisk betydning.» Flere direktiv kommer «Dette er første klarsignal for å jobbe videre med et direktiv for offentlige tjenester. Vi vet at EUs mening hele tiden har vært å avregulere så mye som mulig.» EU-parlamentariker Eva-Britt Svensson (Sverige). 2. Tjenestedirektivet gjelder ikke arbeidsrett, og direktivet har derfor ikke noen betydning for lønns- og arbeidsforhold. Tjenestedirektivet slår fast at nasjonal rett generelt er underordnet den felles EUretten. EU-parlamentet vedtok i februar 2006 at direktivet ikke griper inn mot nasjonal arbeidsrett. Men i vedtaket til EU-rådet fra juni kom det inn tre tilsynelatende uskyldige ord: Direktivet griper ikke inn mot «nasjonal rett som respekterer fellesskapsretten». Dermed var den nasjonale arbeidsretten ikke uangripelig, men tvert imot prinsipielt underordnet EU-retten. I det vedtatte direktivets art. 1 nr. 6 står det at direktivet ikke berører arbeidsrettslige regler. Men arbeidsmiljøloven, og det vi ellers har av vernelovgivning for arbeidstagere, regulerer bare noen av de forhold som kan dukke opp i et arbeidsforhold. F.eks. er lønningenes størrelse ikke lovregulert (bare allmenngjort i enkelte sektorer). Derfor får tjenestedirektivets regler stor praktisk betydning for norske lønns- og arbeidsforhold. 3. Tjenestedirektivet er ikke mer inngripende enn de reglene for handel med tjenester som allerede finnes i EØS-avtalen. Hvis vi godtar tjenestedirektivet, må norsk regelverk tilpasses direktivets prinsipper og det blir dermed praktisert direkte også av norske domstoler og myndigheter. 10 Skriftserien Nei til EU

13 Svar på tiltale EØS tåler veto «Reservasjonsretten skal være reell. Den er der for å brukes, men ikke i tid og utide.» KrF-leder Dagfinn Høybråten avviser i Dagsavisen 23. november 2006 at et veto mot tjenestedirektivet vil sette hele EØS-avtalen i fare. Denne forskjellen vil for eksempel være tydelig når det gjelder egne godkjennings-/ autorisasjonsordninger, som i utgangspunktet er forbudt i direktivet. En gjennomføring av tjenestedirektivet betyr at slike direktivstridige ordninger må avvikles i norsk regelverk. Med dagens ordning i EØS må utenlandske tjenesteytere som mener de blir forskjellesbehandlet eller hindret i konkurransen i hvert enkelt tilfelle klage på godkjenningsordningen. I stedet for de allmenne ikke-økonomiske hensyn som er lovlige begrunnelser for innskrenkninger i den fri bevegelighet i henhold til EF-domstolens praksis, er det i tjenestedirektivet art. 16 nr. 1 b) laget en svært kort liste over hvilke hensyn som kan begrunne innskrenkninger i den nasjonale lovgivning, og denne listen er det EU-kommisjonen/ESA og EF-/EFTA-domstolen vil forholde seg til i fremtiden. Hensynene som er lovlige etter art. 16 er kun: offentlig orden, offentlig sikkerhet, offentlig helse og beskyttelse av miljøet. 4. Hvordan kan direktivet være så ille når det støttes av fagbevegelsen i EU? Det er ikke riktig at en samlet europeisk fagbevegelse støtter tjenestedirektivet. Det såkalte Euro-LO (ETUC) har stilt seg bak det vedtatte direktivet, men har også tidligere blitt kritisert for å være for lite selvstendig i forhold til EU-organene. Den europeiske føderasjonen for offentlige tjenester EPSU, med åtte millioner medlemmer, er for eksempel imot direktivet fordi de ser det som en trussel mot arbeidsforhold og den offentlige sektor. 5. Vil det ikke true EØS-avtalen og handelen med EU om vi nekter å innføre direktivet? Norge har en avtalefestet rett til å reservere seg mot nytt regelverk i EØS, også kalt vetoretten. Denne retten følger av at alle beslutninger i EØS må være enstemmige (EØS-avtalens artikkel 102). Det er ingen krav om begrunnelse for å bruke vetoretten. EU kan ikke iverksette straffetiltak mot Norge, en reaksjon må være begrenset til den relevante delen av EØS-avtalens vedlegg. Varehandelen blir derfor ikke berørt. Nei til EU Skriftserien

14 Feil redskap? Tjenestedirektivet hva nå? Det er fort gjort å gå seg vill i et uoversiktlig kaos av henvisninger til paragrafer og tolkninger av tjenestedirektivets paragrafer. DAG SEIERSTAD redegjør for noen helt grunnleggende forhold som ikke rokkes av de mange detaljene. Dag Seierstad er EU/EØS-rådgiver for SVs stortingsgruppe og tidligere utredningsleder i Nei til EU I Soria Moria-erklæringen fra de tre regjeringspartiene står det at «regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping». Det står også at den vil vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS hvis særlig viktige norske interesser trues. I løpet av noen få måneder blir det antakeligvis avgjort om tjenestedirektivet skal tas inn i det norske lovverket. Det er fort gjort å gå seg vill i et uoversiktlig kaos av henvisninger til paragrafer og tolkninger av paragrafer. Det er derfor nødvendig å holde fast ved noen grunnleggende forhold som ikke rokkes av de mange detaljene. Øker konkurransen i arbeidslivet For det første: Tjenestedirektivet øker konkurransen i arbeidslivet. Tjenestedirektivet har som mål å øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av landegrensene i EU- og EØS-området. Det fører naturligvis til økt konkurranse også mellom de arbeidstakerne som skal yte disse tjenestene. Den siste versjonen av tjenestedirektivet øker ikke konkurransen like hemningsløst og ukontrollert som det opprinnelige utkastet, det som fikk navnet Bolkestein-direktivet. Men konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser vil øke kraftig også slik direktivet er i dag. Mer sosial dumping For det andre: Slik europeisk arbeidsliv faktisk ser ut, vil mer konkurranse øke omfanget av sosial dumping. At økt konkurranse i arbeidslivet øker faren for sosial dumping, er dokumentert til overmål i FAFO-rapporten Grenseløst arbeidsliv (november 2006). Det er likedan i alle land i EU- og EØS-området. Tjenestedirektivet vil øke konkurransen i arbeidslivet, og vil derfor øke omfanget av sosial dumping. Det skyldes at konkurransen skjerpes på et arbeidsmarked som omfatter 30 land med enorme forskjeller i lønns- og arbeidsvilkår, i regelverk og i vilkår for fagorganisering og der de fleste land har tilpassa seg årelang massearbeidsløshet. Skarpere konkurranse kunne de fleste arbeidstakere ha tålt dersom arbeidslivet i Europa var vesensforskjellig fra det som faktisk eksisterer, dersom vi hadde hatt et Europa med full sysselsetting, med sterke fagforeninger i alle bransjer og sekenorme forskjeller 12 Skriftserien Nei til EU

15 Tjenestedirektivet hva nå? En rekke fagforbund demonstrerte mot tjenestedirektivet på Youngstorget i Oslo i forbindelse med LOs representantskapsmøte i februar 2007 (foto: Martin Austad). torer, med effektiv overvåking fra tillitsvalgte og offentlige tilsyn av alle tilløp til sosial dumping. Men virkeligheten er den stikk motsatte. Mister du jobben, blir du i de fleste land arbeidsløs som hundretusener av andre. Stadig færre har en fagforening i ryggen, stadig flere jobber i bransjer og sektorer uten tariffavtaler, stadig flere fagforeninger tvinges til å godta avtaler som betyr lavere lønn og lengre arbeidstid. Det er en bitter realitet at i dagens Europa har stadig færre arbeidstakere en fagforening i ryggen og stadig flere jobber i bransjer og sektorer uten tariffavtale. I mange land tvinges fagforeninger og fagforbund til å godta avtaler som betyr lavere lønn og lengre arbeidstid. Forslaget til tjenestedirektiv øker faren for sosial dumping nettopp fordi europeisk arbeidsliv alt på forhånd er så undergravd av sosial dumping. fagforeninger tvinges Nei til EU Skriftserien

16 Feil redskap? Andre sektorer berøres For det sjette: Også tjenestesektorer unntatt fra direktivet skal underkastes regelingen lønnsregler Verst der det ikke fins tariffavtaler For det tredje: Direktivet vil slå hardest ut der hvor det ikke fins tariffavtaler, men vil også sette tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår under press. De som gjerne vil unnskylde direktivet, forsvarer det med at det ikke griper direkte inn mot «lønnsforhold og arbeidsrettslige forhold». Men i Norge har vi ingen lønnsregler utover dem som fins i tariffavtaler, samtidig som store deler av norsk arbeidsliv ikke dekkes av noen tariffavtale. Der flommer det over med eksempler på skremmende lønns- og arbeidsvilkår. Tjenestedirektivet vil føre til at det blir langt flere utenlandske tjenesteytere i Norge og de vil særlig rykke inn i de delene av arbeidslivet der det ikke fins tariffavtaler. Tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår kan undergraves også i andre deler av arbeidslivet. Det gjelder i alle næringer underlagt internasjonal konkurranse (godt dokumentert i FAFO-rapporten Grenseløst arbeidsliv?) og der hvor konkurranseutsetting og privatisering av offentlige tjenester legger press på arbeidstakerne når selskap må underby hverandre for å vinne kontrakter. EF-domstolen Nasjonal arbeidsrett underordnet For det fjerde: EF-domstolen avgjør hva det skal bety at nasjonal arbeidsrett skal «respektere» EU-lovgivningen. I parlamentskompromisset fra februar 2006 kunne det se ut til at direktivet anerkjente arbeidsretten i medlemsstatene uten forbehold. Men EU-rådet vedtok i juli et tillegg som prinsipielt underordner den nasjonale arbeidsretten under EU-retten ved å kreve at den skal «respektere Fellesskapets lovgivning». Det kan bety at nasjonal arbeidsrett for eksempel må vike for EUs konkurranseregler. Om det skal være slik, vil i siste instans avgjøres av EF-domstolen, en domstol som nesten bestandig velger markedsliberale tolkninger av EUs regelverk. glidende overgang Sosiale tjenester kan omfattes For det femte: Sosiale tjenester kan falle inn under direktivet. Tjenestedirektivet skal i prinsippet gjelde alle tjenester som tilbys og etterspørres på et marked. Det kunne tilsi at sosiale tjenester finansiert av det offentlige ligger utafor direktivet. Men 26. april 2006 sendte EU-kommisjonen ut en melding om «sosiale tjenester av allmenn interesse» (COM(2006)177 ), som fastslår at enhver aktivitet som innebærer å levere varer og tjenester til et marked er en økonomisk aktivitet uansett om selskapet er offentlig eller privat, og uansett hvordan det får inntektene sine. Det gjelder også om de som nyter godt av tjenestene, ikke sjøl betaler for dem. Det fører til at «nesten alle tjenester på det sosiale området kan regnes som økonomiske aktiviteter», ifølge meldingen fra EU-kommisjonen. Da er det bare en glidende overgang og et par domstolsavgjørelser som skal til før alle sosiale tjenester i prinsippet faller inn under direktivet. 14 Skriftserien Nei til EU

17 Tjenestedirektivet hva nå? verket i direktivet. Ved parlamentsbehandlingen i februar 2006 ble en del tjenestesektorer unntatt fra direktivet. Men EU-rådet vedtok i juli at energiforsyning, vannforsyning, post og utdannelse løpende skal vurderes opp imot tjenestedirektivet. Regler som hindrer konkurransen om å yte tjeneste på tvers av grenser, skal vekk. Direktivets krav om full konkurranse om å yte grensekryssende tjenester, skal dermed gjelde også på områder som før har vært holdt utafor direktivet. gjelder også andre områder Nei til EU Skriftserien

18 Feil redskap? Et arbeidsliv forvridd av sosial dumping Tjenestedirektivet vil gjøre det enklere å yte tjenester i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og dårligere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet. DAG SEIERSTAD beskriver det sosiale bakteppet for tjenestedirektivet, og hvordan det vil begrense myndighetenes kontrollmuligheter. sklibrett utstasjonert Deler av norsk arbeidsliv er på grunn av økt arbeidsinnvandring på vei ned et sklibrett mot svakere standarder for lønn og arbeidsvilkår. Det dokumenterer FAFO i rapporten Grenseløst arbeidsliv?, som ble lagt fram i november Da EU ble utvida med ti nye medlemsland i mai 2004, innførte Norge en overgangsordning som kan vare inntil mai Overgangsreglene sier at arbeidstakere fra øst i EU som ansettes i et norsk selskap skal ha den lønna som er vanlig for norske ansatte i samme jobb. Slik er teorien. Men i praksis er det ikke slik. FAFO-rapporten viser at over 40 prosent av de bedriftene som ansetter arbeidsfolk fra de nye EU-statene, sier at det har gitt dem reduserte lønnskostnader. Siden overgangsreglene må avvikles innen 2009, er det gode grunner for at rapporten stiller spørsmålet: Hva skjer når overgangsordningen faller vekk og det ikke lenger kan stilles krav om «norsk lønn»? Fordi overgangsordningen tross alt forutsetter at arbeidsinnvandrere skal ha samme lønn som norske ansatte hvis de ansettes i en norsk bedrift, er det fristende å satse på «tjenesteytere» (utstasjonerte og utleide arbeidstakere og enmannsbedrifter/kontraktører) i stedet. Utstasjonering innebærer at et utenlandsk selskap tar med seg egne ansatte for å utføre et oppdrag i Norge. I industrien og i byggebransjen er det, ifølge FAFO, i dag langt flere arbeidsinnvandrere på tjenesteoppdrag enn det er ansatte arbeidsinnvandrere. Loven om allmenngjøring av tariffavtaler ble innført for å hindre at slike utstasjonerte arbeidstakere jobber langt under tarifflønn. Men få norske tariffavtaler er allmenngjort. Fra nyttår er byggoverenskomsten allmenngjort over hele landet og for EL&IT-forbundet på en del større anlegg langs kysten. Men det er vanskelig å kontrollere hvilken lønn utenlandske arbeidstakere faktisk får. Det viser alle eksemplene land og strand rundt det siste året på timelønner fra 9 kroner og oppover. I bransjer med lav organisasjonsgrad er allmenngjøring ikke forsøkt, og ville antakelig vise seg lite effektivt. Og hvis arbeidsinnvandrere tar arbeid som sjølstendig næringsdrivende (kontraktører), gjelder ingen tarifflønn. Manglende kontroll og håndheving FAFO-rapporten fastslår at det er «store problemer når det gjelder kontroll og hånd- 16 Skriftserien Nei til EU

19 Et arbeidsliv forvridd av sosial dumping Nei til EU i Bergen minner statsminister Jens Stoltenberg om at tjenestedirektivet fører til sosial dumping (foto: Ronny Holm). heving av allmenngjøringsvedtakene». Nesten halvparten av bedriftene som bruker utstasjonering, stiller ikke krav om lønns- og arbeidsvilkår for ansatte hos underentreprenører eller utleiefirma (se rapportens side 81). Bare hver fjerde «allmenngjorte» bedrift mener at myndighetene håndhever bestemmelsene, og bare hver åttende bedrift har opplevd inspeksjon fra Arbeidstilsynet. Allmenngjøring forutsetter at det fins en tariffavtale. I privat sektor dekker tariffavtaler bare 55 prosent av arbeidstakerne. Avtaledekningen er særlig lav i de delene av arbeidslivet der mange innvandrere jobber. En av konklusjonene i FAFOrapporten er da også: «Det er derfor en risiko for at det kan vokse fram lavlønnssegmenter i utsatte deler av arbeidslivet der lønnsdannelsen ikke er avtaleregulert. Det gjelder blant annet jordbruksarbeid, deler av hotell- og restaurantbransjen, reingjøringsbransjen og enkelte deler av byggenæringen.» (s. 56) allmenngjøring Rapporten fastslår at kortvarig tjenestemobilitet «har blitt den dominerende formen for arbeidsmobilitet» i sentrale deler av arbeidslivet: «Erfaring fra mange europeiske land viser at nettopp denne typen flyktig tjeneste- Nei til EU Skriftserien

20 Feil redskap? Identisk eller forkastet? «Opphavslandsprinsippet er essensielt. Forhandlerne fra min gruppe forsikrer at den nye formuleringen er identisk med dette prinsippet. Men forhandlerne for sosialdemokratene sier at de lyktes å bli kvitt det.» Astrid Lulling, Luxemburg, medlem av EU-parlamentet for ED, den store sentrum-høyre-gruppa ( ) mobilitet er den vanskeligste å kontrollere, og dermed er den mobilitetsformen som er mest utsatt for lavlønnskonkurranse, omgåelse av lov og avtaleverk og unndragelse av skatt og avgifter.» (s. 123) Det er i denne sosiale virkeligheten tjenestedirektivet skal slippes løs. Dette direktivet vil gjøre det enklere å yte «tjenester» i Norge fra selskap etablert i land med lavere lønnsnivå, svakere standarder i arbeidslivet, svakere fagbevegelse og svakere utbygd offentlig tilsyn med forhold i arbeidslivet. Det er urovekkende fordi deler av norsk arbeidsliv alt er på et sklibrett mot svakere standarder. Vi er derfor for lengst på sklibrettet. Det erkjenner også FAFO-rapporten når den spør: «Hva vil skje i de (voksende) delene av arbeidsmarkedet hvor organisasjons- og avtaledekningen er lav og synkende?» Det opprinnelige forslaget fra EU-kommisjonen To hovedprinsipp var kjernen i det opprinnelige forslaget til EU-kommisjonen: prinsippene om gjensidig godkjenning og om opphavslandskontroll. Prinsippet om gjensidig godkjenning betyr at tjenesteytere som er godkjent i ett EU- eller EØS-land, skal kunne tilby tjenestene sine i alle andre EU- og EØS-land. Opphavslandsprinsippet innebærer at et selskap som yter tjenester i andre land, skal følge regelverket i det landet der selskapet er registrert og ikke i det landet der tjenestene ytes. Kontrollen med at regelverket følges, skal også utføres av det landet der selskapet er registrert. Aldri har noe EU-forslag blitt møtt med så voldsomme protester fra fagforbund, fra forbrukerorganisasjoner og fra organisasjoner for brukere og klienter innen helse- og sosialsektoren. Europeisk fagbevegelse har stått sammen om å fordømme forslaget til tjenestedirektiv og har mobilisert til kraftige demonstrasjoner rundt om i Europa. Ved folkeavstemningene i Frankrike og Nederland ble tjenestedirektivet en viktig del av mobiliseringsgrunnlaget for nei-sida. de store partigruppene Kompromisset i EU-parlamentet 16. februar 2006 vedtok EU-parlamentet et kompromissforslag som er mindre dramatisk enn forslaget fra EU-kommisjonen men også så uklart at det blir EF-domstolen som til slutt må avgjøre hvordan direktivet skal forstås. Det var de store partigruppene som forhandla seg fram til dette kompromisset den store gruppa av sentrum-høyre-partier og den sosialdemokratiske gruppa. 394 stemte for kompromisset, 215 stemte mot og 33 avholdt seg fra å stemme. Alle i den venstresosialistiske gruppa, nesten alle i den grønne gruppa og en del sosialdemokrater, blant annet de franske sosialistene, stemte mot direktivet. Det gjorde også de på høyresida som ville hatt direktivet slik det opprinnelig var. Uklart om opphavslandsprinsippet gjelder La oss se nærmere på opphavslandsprinsippets status i det vedtatte direktivet. Kompromisset i EU-parlamentet er fra mange hold blitt presentert som at det 18 Skriftserien Nei til EU

21 Et arbeidsliv forvridd av sosial dumping fjerna opphavslandsprinsippet fra tjenestedirektivet. Den direktivteksten som er vedtatt, gjør det svært uklart hvem som nå har rett til å kontrollere, opphavslandet eller vertslandet. Sjølve ordet opphavslandsprinsipp fins ikke lenger i det vedtatte direktivet. Det er erstatta av en lang, ny lovparagraf (art. 16.1) der kjernen ser slik ut: «Medlemsstatene skal respektere yteres rett til å yte tjenester i en annen medlemsstat enn der tjenesteyterne er etablert. Den medlemsstat der tjenesten ytes, skal sikre fri tilgang til og fri utøvelse av en tjenestevirksomhet på medlemsstatens territorium. Medlemsstatene skal ikke gjøre tilgang til eller utøvelse av en tjenestevirksomhet innen sitt territorium avhengig av oppfyllelse av krav som ikke respekterer følgende prinsipper: a) Likebehandling: Kravet kan verken direkte eller indirekte innebære forskjellsbehandling med hensyn til nasjonalitet eller når det gjelder juridiske personer, med hensyn til den medlemsstat der de er etablert. b) Nødvendighet: Kravet må være begrunnet i offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelsen eller vern av miljøet. c) Forholdsmessighet: Kravet må være passende når det gjelder å sikre at den fastsatte målsettingen oppnås, og må ikke gå ut over det som er nødvendig for å oppnå dette.» Her fins det juristmat i store mengder, særlig i de to siste punktene. En stat som begrenser tjenesteyting fra andre land ut fra hensyn til offentlig orden eller miljøvern, må greie å overbevise juristene i EU-kommisjonen og dommerne i EFdomstolen om at hensikten på ingen måte er å verne egne tjenesteytere. Samtidig innebærer kravet om proporsjonalitet at en av sosiale eller andre hensyn ikke kan begrense tjenesteyting fra andre land hvis slike hensyn kan ivaretas på andre måter enn ved å hindre «flyten av tjenester» over grensene. Det er derfor mye uavklart jus omkring direktivteksten. Som vanlig i slike tilfelle vil vi derfor ikke få klart svar på hva direktivet betyr i praksis før omstridte saker er prøvd for EF-domstolen. Det er i seg sjøl lite beroligende. EF-domstolen ser det som sin hovedoppgave å sikre integrasjonen mot «en stadig tettere union» slik EUs mål har vært uttrykt i artikkel 1 i alle EU-traktatene fra Roma-traktaten i 1957 til og med Nice-traktaten i Domstolen har i praksis valgt å se markedsliberalisme som virkemidlet for å få til en slik integrasjon. juristmat integrasjon Uavklart hvem som skal kontrollere Artiklene i tjenestedirektivet viser at det er svært uklart om kontrollen med utenlandske tjenesteytere skal ivaretas av vertslandet eller av opphavslandet (i direktivet kalt «etableringsstaten»). Norge kan be om at Polen foretar kontroller m.m., og da skal polske myndigheter Nei til EU Skriftserien

22 Feil redskap? Opphavslandsprinsippet lys levende EU-kommisjonen la i april 2006 fram et forslag til forordning om såkalte lovvalgsregler, COM(2005)650. Det er regler som skal gjelde når lover fra ulike EU-land kolliderer. Om tjenesteytelser står det i forslaget til forordning: «tjenesteytelsesavtaler er underlagt loven i det land hvor tjenesteyteren har sitt vanlige oppholdssted» (art. 4.1d) Dermed er opphavslandsprinsippet like lys levende som før. Forordningen åpner derfor hele debatten om opphavslandsprinsippet på ny i hele sin bredde. motstrid melde tilbake hva resultatet av kontrollen har vært og om hvilke tiltak som er truffet. («Etableringsstaten skal foreta de kontroller, inspeksjoner og undersøkelser som en annen medlemsstat anmoder om og underrette denne om resultatene og eventuelt om hvilke tiltak som er truffet.» art. 29.2) Dette må være snublende nær det samme som opphavslandskontroll. Artikkel 31 fastslår at vertslandet likevel kan kontrollere utenlandske tjenesteytere innen rammen av de krav som er tillatt i artikkel 16 og 17: «Når det gjelder nasjonale krav som kan pålegges i henhold til artikkel 16 eller artikkel 17, er medlemsstaten der tjenesteytingen skjer, ansvarlig for tilsyn med yterens virksomhet på medlemsstatens territorium.» (art. 31.1). Vertslandet kan altså kontrollere at tjenesteyteren retter seg etter krav som er stilt ut fra «hensynet til offentlig orden, offentlig sikkerhet, folkehelsen eller vern av miljøet» hvis krava ikke bryter prinsippene om ikke-diskriminering, nødvendighet og proporsjonalitet. Innen disse begrensningene gjelder altså et vertslandsprinsipp. Men for alle andre krav gjelder artikkel 30. Den fastslår at det er opphavslandet som skal føre tilsyn med tjenesteytere som yter tjenester i andre land, og da er det lovgivningen i opphavslandet som skal følges. «Når det gjelder saker som ikke omfattes av artikkel 31 nr. 1), skal etableringsstaten sikre at det føres tilsyn med at disse kravene overholdes i overensstemmelse med de tilsynsfullmakter som er nedfelt i nasjonal lovgivning, særlig ved tilsynstiltak på etableringsstedet til yteren.» (art. 30.1) Opphavslandet er likevel ikke «forpliktet til å utføre faktiske undersøkelser og kontroller på territoriet til den medlemsstat der tjenesteytingen skjer» (art. 30.3). Det er myndighetene i vertslandet som, på anmodning fra etableringsstaten, skal gjennomføre slike «faktiske undersøkelser og kontroller». Dette utdypes i artikkel 31.3: «På anmodning fra etableringsstaten skal vedkommende myndigheter i den medlemsstat der tjenesteytingen skjer, utføre alle kontroller, inspeksjoner og undersøkelser som er nødvendig for å sikre at etableringsstaten kan føre et effektivt tilsyn.» Vertslandet kan også på eget initiativ «utføre kontroller, inspeksjoner og undersøkelser på stedet, forutsatt at slike kontroller, inspeksjoner og undersøkelser ikke innebærer forskjellsbehandling, ikke er motivert av at yteren er etablert i en annen medlemsstat og at de er forholdsmessige.» (art 31.4) Dette står i tilsynelatende motstrid til hva som sies i artikkel 29.2: «Etableringsmedlemsstaten foretar kontroller, inspeksjoner og undersøkelser etter anmodning fra en annen medlemsstat og meddeler denne resultatene og de tiltak som eventuelt er truffet.» Det er derfor ytterst uklart hva artiklene summerer seg opp til. Sjøl om de skulle la seg tolke slik at de ikke motsier hverandre direkte, krever de et samarbeid mellom vertsland og opphavsland der det er stor usikkerhet om hvordan ansvar og rettigheter er fordelt. Uansett: I den grad opphavslandets regler fortsatt skal følges, skal norske myndigheter kontrollere grensekryssende tjenesteyting etter regelverket i 30 EU- eller EØS-land. I samme grad vil det fortsatt være fristende for tjenesteytere også for norske tjenesteytere å etablere seg der hvor reglene er slappest. Og i den grad 20 Skriftserien Nei til EU

23 Et arbeidsliv forvridd av sosial dumping opphavslandet skal stå for kontrollen, kan en ha god grunn til å tvile på hvor sterk motiveringen vil være for å kontrollere virksomhet i andre land og hvor effektiv kontrollen vil bli. Hva norske myndigheter ikke kan kreve Norske myndigheter kan ikke gjøre tillatelser avhengig av at det «kan påvises et økonomisk behov eller en markedsetterspørsel» for slik tjenesteyting (art. 14.5). Det kan ikke stilles krav om: at tjenesteyteren skal ha et forretningssted i Norge (art. 16.2a). at tjenesteyteren skal ha tillatelse fra kompetente norske myndigheter eller skal inn i noe norsk register (art. 16.2b). Det kan heller ikke stilles krav om «at det skal bestå et særlig kontraktsforhold mellom tjenesteyter og tjenestemottaker som hindrer eller begrenser selvstendiges muligheter for å utføre tjenesteytelser» (art. 16.2d). Dette kan gjøre det vanskelig å opprettholde den anti-kontraktørbestemmelsen vi har i den norske anskaffelsesforskriften. For bygge- og anleggsarbeid heter det der i 3-8.4: «Det kan stilles krav om at bruk av enkeltmannsforetak som ikke er entreprenør eller underentreprenør, skal begrunnes.» I april 2006 gjorde EU-kommisjonens revisjon av direktivet det klart at det ikke kan stilles krav om at et selskap som utstasjonerer ansatte til et annet land, skal ha en fast representant i det landet. Det er nok at en arbeidsformann representerer selskapet: «Det må således anses for tilstrekkelig å utpeke en person blant de utstasjonerte arbeidstakere, for eksempel en arbeidsformann, som fungerer som bindeledd mellom den utenlandske virksomhet og den kompetente kontrollmyndighet.» Det betyr at en fagforening ikke har noen arbeidsgiver å ta kontakt med dersom den vil ha kjennskap til hvilken lønn og hvilke arbeidsvilkår som er avtalt. Det vil heller ikke være noen å forhandle med dersom det skulle være ønskelig. Denne arbeidsformannen skal dessuten bare være «bindeledd» til en «kompetent kontrollmyndighet», ikke til lokale fagforeninger. Her i Norge er det minst like nødvendig for en lokal fagforening å få kontakt med den som har ansvar for utstasjoneringen som det er for Arbeidstilsynet og andre offentlige kontrollorgan. Mer muntert, men svært upraktisk, er det at norske myndigheter ikke kan kreve «dokumenter fra en annen medlemsstat i form av originaler, bekreftede kopier eller bekreftede oversettelser» hvis det ikke er «begrunnet i et tvingende allment hensyn, herunder den offentlige orden og sikkerhet» (art. 5.2). Men de har likevel rett til å kreve ubekreftede (!) oversettelser. Hvordan de da skal kunne kontrollere om oversettelsen er riktig, sier direktivet ingenting om. arbeidsformann ubekreftede oversettelser Et systematisk liberaliseringsmaskineri EU har fra starten vært et systematisk liberaliseringsmaskineri. Liberalisering som stoppes eller mildnes på ett frontavsnitt, drives fram i ny drakt eller langs andre spor. Noen regjeringer har klart å utsette liberaliseringen av posttjenestene eller av energimarkedet noen år. Men ingen liberalisering er snudd i motsatt retning. Nei til EU Skriftserien

24 Feil redskap? useriøse arbeidsgivere EU-kommisjonen begrunner tjenestedirektivet med at det vil gi forbrukerne flere valgmuligheter, det vil forbedre kvaliteten på tjenestene og gjøre tjenestene billigere. Fra faglig hold ser det svært annerledes ut. Direktivet gir kyniske og useriøse arbeidsgivere alle muligheter og dem blir det ikke færre av hvis tjenestedirektivet skal sette rammene for den halvparten av arbeidslivet i EU som direktivet omfatter. Direktivet kan derfor bidra til kraftige nedgangsspiraler i de mest utsatte delene av arbeidslivet i Europa. I mange land må lønns- og arbeidsvilkår i tjenestenæringer svekkes for å greie konkurransen med selskap som baserer seg på lavere lønn og dårligere arbeidsvilkår. Dette vil bli ekstra skjebnesvangert siden langvarig massearbeidsløshet og stadig mer omfattende avregulering for lengst har åpna slusene for slike nedgangsspiraler. Det er derfor meningsløst å diskutere tjenestedirektivet uten å ta utgangspunkt i den sosiale virkeligheten som direktivet skal inn i. Det er en virkelighet der økt konkurranse vil føre til at det blir flere tilfeller av sosial dumping. Det vil slå hardest ut i de delene av arbeidslivet der det ikke fins fagforeninger og tariffavtaler, og der de arbeidsløse står svakest når de leiter etter jobb. Det vil slå hardere ut i andre land enn Norge, men hardt nok også hos oss. lønnsdumping uverdige forhold Overmodent for mottiltak Det har lenge vært så mye lønnsdumping også i det norske arbeidslivet at tida er overmoden for kraftige mottiltak. I mange bransjer har tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår vært undergravd lenge. Det er flest slike eksempler innen byggebransjen, i veitransporten, i hotell- og restaurantbransjen, innen rengjøring og i offshorevirksomheten (se heftet Arbeidsinnvandring og EØS hva kan gjøres med lønnsdumpinga? i Nei til EUs skriftserie VETT nr. 1/2005). Behovet for kontroll av uverdige forhold i arbeidslivet er stort fordi bruk av anbud, underentrepriser og utkontraktering er blitt stadig mer vanlig. Det gjelder både privat og offentlig sektor. De som kan presse lønns- og arbeidsvilkåra nedover, kan lettere vinne oppdrag. Dermed er nedgangsspiralene i gang. Når det likevel i forhold til andre land har vært relativt få eksempler på grov sosial dumping i Norge, skyldes det to forhold: at så store deler av arbeidslivet har vært dekket av tariffavtaler, og at arbeidsløsheten i flere tiår har vært relativt lav. tilleggsgaranti Den viktigste garantien for at arbeidsgivere betaler skikkelig lønn, er at det fins nok av alternative arbeidsplasser «rett over gata». Siden arbeidsmarkedet ikke har vært like stramt for alle kategorier arbeidstakere, har tariffavtaler vært en viktig tilleggsgaranti for anstendige lønns- og arbeidsvilkår. Begge disse garantiene er svakere enn før. Tariffavtaler dekker ikke like stor del av arbeidstakerne, og arbeidsløsheten er stor, særlig blant innvandrerungdom. 22 Skriftserien Nei til EU

25 Et arbeidsliv forvridd av sosial dumping Siden vi etter 1. mai 2004 deler arbeidsmarked med land der arbeidsløsheten er langt større enn i Norge, er sosial dumping blitt en langt mer påtrengende realitet enn tidligere i deler av det norske arbeidslivet. Denne utviklingen truer ikke bare situasjonen for arbeidstakere. Den truer også de arbeidsgiverne som vil ha anstendige forhold i arbeidslivet. Nei til EU Skriftserien