2 Menneskelige ressurser

Transkript

1 2 Menneskelige ressurser Pål Børing Anders Ekeland Kirsten Wille Maus Lars Nerdrum Terje Næss Terje Bruen Olsen Kristoffer Rørstad Trude Røsdal Bo Sarpebakken Susanne Lehmann Sundnes

2 7

3 2 Menneskelige ressurser 71 Forskning og utviklingsarbeid (FoU) bygger på menneskers kunnskap og kompetanse. Tilgang på mennesker med tilstrekkelig utdanning og erfaring er således en grunnleggende forutsetning og den viktigste ressurs for å drive FoU og innovasjon. Kompetanse er en avgjørende faktor for å ta i bruk og utnytte eksisterende teknologi på nye måter og for å utvikle ny teknologi. Et høyt utdanningsnivå blir derfor viktig for å kunne opprettholde konkurranseevnen og en høy nasjonal levestandard. Utviklingen av en stadig mer komplisert samfunnsstruktur forutsetter også på en rekke andre måter et høyt kunnskaps- og kompetansenivå i befolkningen. Et høyt kunnskapsnivå er i tillegg et gode i seg selv. I dette kapitlet presenteres statistikk og indikatorer knyttet til FoU-personalet og det akademiske arbeidsmarkedet samt høyere utdanning. Indikatorene belyser utviklingen med noen internasjonale sammenligninger. Det har vært en betydelig vekst i studenttallet fra slutten av 198-tallet til midt på 199-tallet, og Norge er blant de OECD-land som satser mest på høyere utdanning. Selv om veksten i studenttallet nå har stanset, vil befolkningens utdanningsnivå fortsette å øke i lang tid fremover. Fokus på kvinner i forskningen har økt i en rekke land. Selv om Norge har kommet langt på mange områder innenfor likestilling, er situasjonen for kvinner i norsk forskning preget av en skjev representasjon. Kapitlet er organisert i fire hoveddeler. Kapittel 2.1 omhandler personalressursene innenfor FoU-området fordelt på sektorene. Spesielt ser vi på rekrutteringsstillinger, økningen i antall postdoktorer og kvinner i forskningen. Kapittel 2.2 går nærmere inn på utførte årsverk innenfor FoU fordelt etter sektorer. Videre ser kapitlet på forholdet mellom antall personer som deltar i FoU og utførte FoU-årsverk. Kapitlet avsluttes med internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk. Kapittel 2.3 belyser arbeidsstyrkens utdanningsnivå og mobilitet av arbeidstakere mellom ulike næringssektorer. I kapittel 2.4 belyses høyere utdanning gjennom studenttallsutviklingen, rekruttering til høyere utdanning, kvinners utdanningstilbøylighet, kandidatproduksjonen samt doktorgrader i Norge og Norden. Her inngår også internasjonale sammenligninger av høyere utdanning. 2.1 FoU-personale FoU-personale etter FoU-utførende sektorer Totalt var det noe over 51 personer i Norge i 23 som hadde FoU som del av sitt arbeid. Dette er Figur Totalt FoU-personale i perioden etter sektor for utførelse Universitets- og høgskolesektoren Instituttsektoren Næringslivet Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk 2 5 flere enn i 21 og gir en vekst på 5,1 prosent. Tallene omfatter alle personer som deltok i FoU, inkludert teknisk og annet personale som assisterte ved virksomheten. Utviklingen fra 1995 er vist i figur Fra 21 til 23 hadde næringslivet den største veksten, med en økning på 1 5 personer, eller 8,2 prosent. Det var likevel flest personer som deltok i FoU ved universiteter og høgskoler, i alt nærmere 22. personer som deltok i FoU i næringslivet i 23 utgjorde nærmere 2, mens de resterende 9 var i instituttsektoren. Figuren viser at FoU-personalet i næringslivet økte med nærmere 6 prosent over perioden 1995 til 23 og dermed ble mer enn fordoblet på 1 år. Ved universiteter og høgskoler var økningen vel 2 prosent, mens antallet forskere i instituttsektoren nærmest var uendret eller litt lavere ved inngangen enn ved utgangen av denne perioden. Færre forskere i næringslivet De to hovedkategoriene av FoU-personalet omfattet nærmere 36 personer med høyere utdanning av varighet fem år eller lengre, og vel 15 med annen utdanning i 23, se figur For den førstnevnte kategorien var økningen 2,3 prosent fra 21, mens den økte med 11,8 prosent for støttepersonalet. Økningen for det universitets- og høgskoleutdannede eller vitenskapelig/faglig personale var størst innenfor universitets- og høgskolesektoren med over 1

4 72 2 Menneskelige ressurser Figur FoU-personale i 23 etter personalkategori og sektor for utførelse Personale med annen utdanning UoH-utdannet personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk personer, eller 6,9 prosent fra 21. vitenskapelig/faglig personale i denne sektoren var dermed over 16 i 23. I instituttsektoren økte antall forskere med nesten 3 og utgjorde 6 35 i 23. Næringslivet, derimot, hadde en nedgang på 5 fra 21 og var nede i 13 2 personer med universitets- og høgskoleutdannet FoU-personale i 23. Støttepersonalet i denne sektoren økte imidlertid med 2 fra 21 til 23. Hver fjerde forsker har doktorgrad Tallet på doktorgradsstipendiater og vitenskapelige assistenter i universitets- og høgskolesektoren utgjorde vel 3 5 i 23. Dette gir en økning på 25 personer fra 21. Som andel av det totale vitenskapelige/faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren utgjorde dette rekrutteringspersonalet 22 prosent, den samme andelen som i 21. et forskerrekrutter har dermed økt i samme takt som det øvrige personalet. Postdoktorstillingene kan imidlertid også ses som en form for rekrutteringsstilling. Personer som innehar denne type stilling, har økt betydelig i de senere årene. I 23 var det 7 personer i en postdoktorstilling, en vekst på nærmere 24 fra 21. Totalt sett var det 4 2 personer som inne- Næringslivet Instituttsektoren Universitetsog høgskolesektoren Av den totale forskerpopulasjonen på 36 hadde 8 7 personer eller 24 prosent doktorgrad i 23. I universitets- og høgskolesektoren hadde 34 prosent av det vitenskapelige/faglige personalet en doktorgrad. Doktorgradshyppigheten blant forskerne i instituttsektoren var nesten den samme med 32 prosent, mens den var 8 prosent i næringslivet. For både universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren gikk doktorgradshyppigheten opp med to prosentpoeng fra 21, mens den var uendret for næringslivet. Mange forskere innenfor samfunnsvitenskap i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren I universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren sett under ett, var det flest forskere eller vitenskapelig/faglig personale innenfor de samfunnsvitenskapelige fagene med over 5 3 personer i 23, se figur Mer enn tre fjerdedeler av disse arbeidet ved universiteter eller høgskoler. Totalt 4 7 personer arbeidet innenfor medisin og helse, og det store flertallet av disse var å finne ved universitetene som omfatter universitetssykehusene. Nesten 3 8 personer var innenfor de matematisk-naturvitenskapelige fagene, hvorav 3 prosent i instituttsektoren. Forskerne i de teknologiske fagene utgjorde til sammen 3 7 personer, og var jevnt fordelt på de to sektorene. Teknologi var det klart største fagområdet i instituttsektoren. Innenfor de humanistiske fagene var det i underkant av 3 3 forskere eller faglig personale i de to sektorene. Sammen med medisin er humaniora det minste fagområdet i instituttsektoren. Sistnevnte omfatter i stor grad museer der forskningskomponenten til personalet er lav. Landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin hadde 1 65 forskere i 23 og dermed færrest forskere involvert i FoU. Sammenlignes disse tallene med tilsvarende for 21, viser det seg at alle fagområdene hadde en vekst. Samfunnsvitenskap hadde den største veksten med 42 personer, eller 8,6 prosent. Målt i absolutte tall følger matematikk/naturvitenskap med en vekst på 395 personer, eller 11,7 prosent fra 21. Medisin og humaniora hadde en vekst på henholdsvis 6,7 prosent og 7,4 prosent. Veksten for teknologi og landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin var på den annen side svært beskjeden, begge med bare,8 prosent. Rekrutteringspersonalet øker

5 2 Menneskelige ressurser 73 Figur Vitenskapelig/faglig personale/forskere i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren i 23 etter fagområde. Instituttsektoren Universitets- og høgskolesektoren Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk/ naturvitenskap Teknologi Medisin Landbruks-, fiskerifag og vet.med Offentlig rettede institutter Universiteter og vitenskapelige høgskoler Næringsrettede institutter Statlige høgskoler Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret hadde en eller annen form for rekrutteringsstilling ved universiteter og høgskoler i 23. Matematikk/naturvitenskap og teknologi er de to fagområdene som har størst andel stipendiater eller postdoktorer i forhold til det faste personalet og eksternt lønnede forskere i 23, se figur Det kan dermed se ut til at disse to fagområdene har en tilstrekkelig rekrutteringstilvekst for etter hvert å fylle de eksisterende faste stillingene. Men dette er et unyansert bilde, siden inndelingen følger fagområdene og ikke går ned på faggruppenivå, og heller ikke dekker næringslivet og andre samfunnssektorer. I forbindelse med behandling av St.meld. nr. 39 ( ), Forskning ved et tidsskille, fastsatte Stortinget at veksten i antall doktorgradsstipendiatstillinger i perioden skulle være minst 15 de to første årene, og minst 2 de påfølgende tre årene. I St.meld. nr. 35 (22 23), Kvalitetsreformen Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høgskolesektoren, vedtok Stortinget å trappe opp antallet slike stillinger til 35 fra og med 24. I St.meld. nr. 2 (24 25), Vilje til forskning, understreket regjeringen at de vil prioritere fortsatt vekst i doktorstipendiatstillingene i tråd med tidligere mål. Regjeringen vil dermed ikke øke antall stillinger, men vil heller gjøre en forskerkarriere mer attraktiv ved å etablere nasjonale forskerskoler. De nasjonale forskerskolene skal bl.a. bidra til økt kvalitet og effektivitet i forskerutdanningen, etableres i forbindelse med miljøer som kan vise til høy vitenskapelig kvalitet, bidra til internasjonalisering, og bidra til økt kontakt med næringslivet. Bevilgningene til disse stillingene er øremerkede midler som finansieres av Utdannings- og forskningsdepartementet. Stipendiater finansiert av Norges forskningsråd kommer derfor i tillegg til disse. Ifølge NIFU STEPs Forskerpersonalregister er nok antallet registrerte doktorgradsstipendiater noe i underkant av hva målsettingen har vært. Betydelig vekst i antall postdoktorer personer med en postdoktorstilling har økt betydelig siden midten av 199-tallet. I 23 utgjorde antallet personer med postdoktorstilling i universitets- og høgskolesektoren vel 7, en vekst på nærmere 24 i forhold til 21.

6 74 2 Menneskelige ressurser Figur Vitenskapelig/faglig personale i universitetsog høgskolesektoren i 23 etter fagområde og stillingsgruppe Figur personer i en postdoktorstilling i perioden etter finansieringskilde Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk/ naturvitenskap Teknologi Fast personale og forskere Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Medisin Stipendiater, postdoktorer og vit.ass Landbruks- og fiskerifag og veterinærmed. Andre postdoktor Forskningsråd postdoktor UoH-postdoktor Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret I 23 ble en tredjedel av postdoktorstillingene finansiert direkte fra lærestedene, noe over 4 prosent gjennom Forskningsrådet, mens de resterende ble finansiert av andre eksterne kilder; i hovedsak fra næringslivet og medisinske fonds. Postdoktorstillingene er åremålsstillinger med varighet fra to til fire år. Formålet med postdoktorordningen er mangesidig (Kyvik et al. 23). Postdoktorordningen brukes for å utvikle spisskompetanse innenfor prioriterte områder, for å gi høyt kvalifiserte doktorer mulighet til å viderekvalifisere seg til vitenskapelige toppstillinger, for å fremme mobilitet mellom forskningsmiljøer, gjerne i utlandet og i næringslivet, og for å fremme likestilling. Det sistnevnte punktet betyr i realiteten muligheten til å gi høyt kvalifiserte kvinnelige doktorer muligheten til å oppnå professorkompetanse. Et annet formål med postdoktorstillingen er at den skal fungere som en slags ventestilling i påvente av en ledig fast vitenskapelig stilling. Ledige faste stillinger utlyses ikke nødvendigvis samtidig med uteksamineringen av dyktige doktorgradskandidater, og en overgangsordning vil da være særlig viktig for å tiltrekke seg de beste. Over 9 prosent av postdoktorene var å finne ved et universitet, og 44 prosent var ansatt ved Universitetet i Oslo. For nærmere spesifikasjoner, se mer om universitets- og høgskolesektoren i tabelldelen av rapporten. De noe over 7 postdoktorene i universitets- og høgskolesektoren i 23 fordelte seg på fagområder som vist i figur Medisin og matematikk/naturvitenskap er helt klart de to største fagområdene hvor henholdsvis 25 og 2 postdoktorer arbeider. Innenfor teknologiske fag finner vi 8 postdoktorer. Humaniora og samfunnsvitenskap er omtrent like store, mens landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin er det minste fagområdet med bare 2 postdoktorer Kvinner i forskning Noe økning, men ikke i næringslivet I 23 deltok 1 5 kvinner med universitets- og høgskoleutdanning på fem år eller mer i FoU i Norge. Dette gir en kvinneandel på 29 prosent. I de siste ti årene fra 1993 har kvinneandelen økt med 7 prosent-

7 2 Menneskelige ressurser 75 Figur postdoktorer i universitets- og høgskolesektoren i 23 etter fagområde Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk/ naturvitenskap Teknologi Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Medisin Landbruks- og fiskerifag og veterinærmed. poeng. I forhold til 21 var økningen på ett prosentpoeng. Det er forskjell på kvinneandelene i sektorene og institusjonstypene. Den høyeste andelen er ved de statlige høgskolene, med 44 prosent kvinner i 23. Ved universiteter og vitenskapelige høgskoler var kvinneandelen 35 prosent, og i instituttsektoren 32 prosent. Blant universitets- og høgskoleutdannede i næringslivet var kvinneandelen betraktelig lavere 18 prosent. Både i instituttsektoren og ved universiteter og vitenskapelige høgskoler økte kvinneandelen med 8 prosentpoeng i løpet av tiårsperioden Tilsvarende økning ved de statlige høgskolene var 1 prosentpoeng. I næringslivet økte imidlertid kvinneandelen bare med 2 prosentpoeng og gikk i de senere årene også noe ned. Hver femte kvinnelige forsker i 23 hadde tatt doktorgrad. Blant de mannlige gjaldt dette hver fjerde forsker. Forskjellen på sektorene er imidlertid stor. Mens én av tre i universitets- og høgskolesektoren og i instituttsektoren hadde doktorgrad, gjaldt dette bare én av tolv i næringslivet. I næringslivet var det til gjengjeld ingen forskjell på kvinner og menn mht. doktorgradsandel. I de andre to sektorene var det relativt færre blant kvinnene som hadde doktorgrad, enn tilfellet var for deres mannlige kolleger. Dette har blant annet sammenheng med at kjønnsfordelingen varierer i stillingshierarkiet kvinneandelen synker jo høyere man kommer. At det er relativt mange kvinner ved de statlige høgskolene, hvor gjennomgående få har doktorgrad, er også en del av forklaringen. Flere kvinner i universitets- og høgskolesektoren Blant rekrutteringspersonalet ved universiteter og høgskoler i hovedsak doktorgradsstipendiater utgjorde kvinnene 47 prosent i 23, altså nesten halvparten. Ved de ulike institusjonstypene i sektoren utgjorde kvinneandelen 35 prosent ved universiteter og vitenskapelige høgskoler, og 44 prosent ved statlige høgskoler i 23. Da er høgskolelærerne ved de statlige høgskolene holdt utenfor blant disse er 75 prosent kvinner. Mange høgskoler har en avdeling for helseutdanning, hvor kvinnene gjerne utgjør 8 9 prosent av undervisningsstaben. Også ved avdelingene for lærerutdanning er det mange kvinner. Ved universitetene er det også ulike kvinneandeler avhengig av fagområde. Gjennomsnittet for det faste vitenskapelige personalet ved universitetene var 27 prosent kvinner i 23. Kvinneandelen var høyest i humaniora med 36 prosent. I samfunnsvitenskap var det 32 prosent kvinner, og i medisin 29 prosent. Matematikk/naturvitenskap hadde betydelig lavere kvinneandel med 13 prosent, mens den laveste var innenfor teknologi med bare 6 prosent kvinner blant det faste vitenskapelige personalet i 23. Kvinneandelen synker jo høyere opp i stillingshierarkiet man kommer. I gruppen av amanuenser og universitetslektorer var kvinneandelen 46 prosent i 23. Blant førsteamanuensene var det 33 prosent kvinner, og blant professorene 17 prosent. Kvinnene er dessuten gjennomgående eldre enn menn på det tidspunkt de tiltrer en professorstilling. Kvinneandelen blant universitetsprofessorer var høyest i humaniora og hadde en fordobling fra 1989 og til i 23, se figur I samfunnsvitenskap skjedde en tredobling i samme tidsrom. I medisin og særlig matematikk/naturvitenskap var utviklingen annerledes. I 1989 var kvinneandelen i matematikk/ naturvitenskap 7 prosent og viste en synkende tendens utover på 199-tallet. Først i 23 var andelen kommet opp på og over 1989-nivået. Lavest andel kvinner på professornivå hadde teknologi. Gjennom hele 199-tallet lå andelen på 1 2 prosent, og først i

8 76 2 Menneskelige ressurser Figur Kvinneandeler blant forskerne i perioden etter utførende sektor Instituttsektor Statlige høgskoler Universiteter og vitenskapelige høgskoler Alle sektorer Næringslivet Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk 23 ble det et sprang oppover til 5 prosent. Kjønnsfordelningen er spesielt skjev i professor IIstillingene. Av de vel 1 personer som innehadde en professor II-stilling i 23, var knapt 1, eller 9 prosent, kvinner. Andelen her økte fra 5 prosent i Det er således et godt stykke igjen til kjønnslikhet i toppsjiktet i akademia. I 23 var det imidlertid like mange kvinner som menn i forskerutdanning, og dermed etter hvert omtrent like mange potensielle kvinnelige som mannlige søkere på stillinger ved universitetene og høgskolene. Da skulle man kunne forvente at dette ville gjenspeile seg i sammensetningen av det faste personalet i tiden fremover. Utviklingen går imidlertid langsomt. Færre kvinnelige enn mannlige forskerrekrutter avanserer i akademia, og de kvinner som gjør det, bruker lengre tid enn sine mannlige kolleger (Hovdhaugen et al, 24). Det er flere mulige forklaringer på dette. Det kan være trekk ved ansettelsesprosessen som gir få søkere til akademiske stillinger, noe som blant annet kan skyldes utformingen av utlysningene. Tidligere hadde kvinner lavere tilbøyelighet til å søke på faste stillinger enn menn. Dersom det fortsatt er slik, kan det være en av grunnene til at det er færre kvinner enn menn i akademia. Av de som har søkt om opprykk til professor, har en like stor andel kvinner som menn blitt erklært kompetente, men kvinner har hatt lavere søketilbøyelighet enn menn. Andre forklaringsvariabler kan være trekk ved forskningsmiljøet der kvinner vurderer forskningsmiljøet noe mer negativt enn menn. Dette kan påvirke deres trivsel og dermed være en av forklaringene på hvorfor kvinner i noe høyere grad enn menn velger å forlate akademia. Kvinner og menn har blitt mer like over tid i forhold til forskningssamarbeid, internasjonale kontakter og sampublisering, noe som trolig gjør konkurransevilkårene mellom kvinner og menn mer like. Også trekk ved den akademiske rollen kan spille inn. Kvinner og menn har over tid blitt mer like i sin tidsbruk, de arbeider omtrent like mye per uke, men kvinner bruker noe mer tid på undervisning og noe mindre tid på forskning enn menn. Menn publiserer fortsatt mer enn kvinner, og dette skyldes antakelig at kvinner oftere har avbrudd i karrieren i forbindelse med fødselspermisjon og omsorg for små barn. Kvinner bruker i tillegg mer tid på bedømmelsesarbeid og har flere verv enn menn. For både kvinner og menn er imidlertid hovedproblemet mangel på sammenhengende tid. Privat omsorgsansvar er ikke lenger noe større hinder for kvinner enn for menn til å drive forskning. Menn får mer eksterne forskningsmidler enn kvinner, fremfor alt fra internasjonale kilder. Totalt sett har kvinner og menn blitt mer like over tid, samtidig som det fortsatt finnes noen faktorer som bidrar til at menn kvalifiserer seg fortere enn kvinner i akademia. Kvinner bruker mer tid på under-

9 2 Menneskelige ressurser 77 Figur Kvinneandeler blant professorer ved universitetene i perioden etter fagområde Alle fagområder Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk/ naturvitenskap Teknologi Medisin Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret visning, publiserer mindre og får mindre eksterne forskningsmidler. De som får mye eksterne forskningsmidler, får også større muligheter til forskning og publisering. Siden kvalifisering til høyere stillinger skjer gjennom publisering, oppnår menn toppstilling raskere enn kvinnelige kolleger. Dermed finnes det fortsatt noen områder der det er forskjeller mellom kvinner og menn, forskjeller som i sin tur bidrar til å opprettholde forskjellene i karrieremønstre blant kvinnelige og mannlige universitetsforskere. Andelen kvinner i postdoktorstillinger har vært relativt høy hele perioden, 4 prosent kvinner i perioden , og i 23 var halvparten av postdoktorene kvinner. Norge ikke et foregangsland Mange østeuropeiske land markerer seg med høye kvinneandeler i forskerpopulasjonen. Både i Romania, Russland og Slovakia var kvinneandelen over 4 prosent i 23 eller nærmeste år. Også i søreuropeiske land som Tyrkia og Hellas er kvinneandelen høy. I Portugal er det også godt over 4 prosent kvinner blant forskerne, klart høyest blant de vestlige land som rapporterer slike tall til OECD. Spania kommer nærmest med 36 prosent, og deretter følger Island med 35 prosent. Finland, Norge og Danmark har alle kvinneandeler i underkant av 3 prosent. Japan og Korea ligger langt etter med prosent. Det er betydelige variasjoner i andelen kvinnelige forskere i de tre forskningsutførende sektorene. Figur Kvinneandeler av det totale antall forskere i utvalgte land i 23 eller siste tilgjengelige år. Portugal (21) Spania (23) Island (21) Finland (22) Norge (23) Italia (22) Frankrike (22) Danmark (22) Japan (23) Korea (23) Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators 25-1

10 78 2 Menneskelige ressurser Figur Kvinneandel av det totale antall forskere i utvalgte land i 23 eller sist tilgjengelige år etter sektor for utførelse Portugal (21) Spania (23) Finland (22) Italia (22) Norge (23) Danmark (22/3) Frankrike (22) Island (21) Sverige (21) Japan (23) Korea (23) Offentlig sektor Universitets- og høgskolesektoren Foretakssektoren Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators 25-1 Gjennomgående er kvinneandelene høyest i offentlig sektor og universitets- og høgskolesektoren, mens den er lav i foretakssektoren. Kvinneandelen i foretakssektoren i Norge er lavere enn i de fleste andre land. Kvinneandelene varierer også mellom fagområdene. Statistikk fra EU over vitenskapelig personale viser at i akademia er kvinneandelen gjennomgående lav i teknologi i alle land. I mange land utgjør kvinnene mer enn halvparten av personalet i humaniora og medisin. Kvinnene har imidlertid ennå ikke nådd til topps i stillingshierarkiet. I det samlede antall professorer 1 har kvinneandelen ifølge siste tilgjengelige statistikk ikke oversteget 2 prosent i noe land bortsett fra Latvia. Det er imidlertid forskjell på fagområdene også her, se tabell i forrige indikatorrapport. 2 1 Grade A, som i de fleste land tilsvarer full professor. 2 Det norske forsknings- og innovasjonssystemet statistikk og indikatorer 23. Oslo, Norges forskningsråd, 23, s FoU-årsverk FoU-årsverk utført i Norge De færreste blant FoU-personale bruker hele sin tid til FoU. I næringslivet så vel som i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren, er det en rekke andre oppgaver som skal utføres slik som produksjon og teknisk testing, konsulenttjenester, undervisningsoppgaver mv. Regnes bare den tid som brukes til FoU, inklusive administrasjon av slik virksomhet, ble det utført vel 29 FoU-årsverk i Norge i 23. Disse fordelte seg med nærmere 14 årsverk i næringslivssektoren, noe over 7 i instituttsektoren, og i underkant av 8 i universitets- og høgskolesektoren. Den relative fordelingen mellom de FoU-utførende sektorene endrer seg noe i forhold til FoU-utgiftene når årsverksinnsatsen legges til grunn. Universitets- og høgskolesektorens andel av utførte FoU-årsverk korresponderer med sektorens andel av FoU-utgiftene, 27 prosent. Instituttsektoren utførte en større andel når årsverkene og ikke utgiftene legges til grunn, og utgjorde 25 prosent, mens næringslivet utførte en noe mindre FoU-andel av den samlede innsatsen når FoU-årsverk legges til grunn, 48 prosent. Dette betyr at FoU-utgiftene per utført FoU-årsverk er høyere i næringslivet enn i de øvrige sektorer.

11 2 Menneskelige ressurser 79 Figur Totale FoU-årsverk i perioden etter sektor for utførelse Figur FoU-årsverk utført i Norge i perioden etter personalkategori Næringslivet Instituttsektoren Universitets- og høgskolesektoren Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Vitenskapelig/faglig personale med utdanning på universitets- og høgskolenivå Personale med annen utdanning 23 Instituttsektoren minst Den største veksten i de samlede FoU-årsverk for hele perioden fra 197 og fram til 23 har funnet sted i næringslivet, se figur For perioden etter 1995 må vi imidlertid ta hensyn til utvidelsen av statistikkgrunnlaget, noe som medfører at den reelle veksten fra 1993 til 1995 var lavere enn det som kommer fram av figuren. Instituttsektoren hadde en nedgang i antall utførte FoU-årsverk i løpet av 199- tallet, idet det ble utført flere FoU-årsverk i denne sektoren på slutten av 198-tallet enn i 23. I universitets- og høgskolesektoren har det vært en jevn økning gjennom hele perioden med flere utførte FoU-årsverk enn i instituttsektoren etter Økning i antall utførte årsverk av universitetsog høgskoleutdannede Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk I 23 ble vel 21 FoU-årsverk utført av forskere eller personer med universitets- og høgskoleutdanning, mens teknisk/administrativt personale utførte vel 8 FoU-årsverk. Figur viser at det er en jevn økning i totalt antall utførte FoU-årsverk gjennom hele perioden fra 1993 til 23. Denne økningen gjelder bare for forskerne eller det universitets- og høgskoleutdannede personalet, mens antallet FoUårsverk utført av teknisk/administrativt personale har holdt seg omtrent på samme nivå, med en liten økning fra 21 til 23. I 21 utgjorde FoU-årsverkene utført av støttepersonalet 26 prosent av den samlede årsverksinnsatsen, mens den i 23 økte til 28 prosent. Andelen årsverk utført av universitets- og høgskoleutdannede gikk tilsvarende ned, fra 74 prosent i 21 til 72 prosent i 23. I næringslivet økte antallet utførte FoU-årsverk totalt med 9,2 prosent fra 21 til 23. I instituttsektoren økte antallet FoU-årsverk totalt med 3,6 prosent, mens det i universitets- og høgskolesektoren var en økning på 5,8 prosent. For det vitenskapelige/faglige personalet var det en økning i universitets- og høgskolesektoren på vel 1,2 prosent fra 21 til 23. I næringslivet var økningen i FoU-årsverk utført av universitets- og høgskoleutdannet personale bare på 1,3 prosent. I instituttsektoren økte antall FoU-årsverk utført av forskerne med 5,1 prosent fra 21 til 23. Færre støtteårsverk I 23 ble det utført vel 7 9 FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren. Dette er en økning på 43 FoU-årsverk fra 21. For FoU-årsverkene utført av det vitenskapelige og faglige personalet, økte antallet FoU-årsverk med nær 6. Det har altså vært en reell nedgang for det teknisk-administrative støttepersonalets FoU-innsats. Den samme tendensen har gjort seg gjeldende over flere år også internasjo-

12 8 2 Menneskelige ressurser Figur FoU-årsverk utført i universitets- og høgskolesektoren i 21 og 23 etter fagområde Humaniora Samfunnsvitenskap Vitenskapelig/faglig personale Matematikk/ naturvitenskap Teknisk/administrativt personale Teknologi Medisin Landbruk/ fiskeri/ veterinærmedisin Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk 3 Professor, høgskoledosent, amanuensisgruppen, førstelektor, universitets- og høgskolelektor. nalt, og er tydelig forsterket fra 21 til 23. I 1993 utgjorde teknisk-administrativt personale i underkant av 3 prosent av totale FoU-årsverk utført i denne sektoren. Tilsvarende andel lå på 21 prosent i 23. Bare fra 21 til 23 var nedgangen på 3 prosentpoeng eller nær 15 FoU-årsverk. Figur viser antall FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren i 21 og 23 etter fagområde. Det er bare humaniora og matematikk/naturvitenskap som hadde en liten økning i antallet teknisk-administrative FoUårsverk fra 21 til 23. Innslaget av teknisk-administrativt personale var i 23 størst innenfor landbruks- og fiskerifagene med 35 prosent av FoUårsverkene, og minst innenfor samfunnsvitenskap med 14 prosent. et vitenskapelige og faglige FoU-årsverk økte med mellom 1 og 13 prosent innenfor alle fagområdene, bortsett fra innenfor landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin, som også for denne personalgruppen hadde en reduksjon i antall FoUårsverk fra 21 til 23. I mange år har det faste 3 vitenskapelige og faglige personalets andel av FoUårsverkene gradvis gått ned, mens det har vært en tilsvarende økning i FoU-årsverk utført av rekrutteringspersonale og eksternt lønnede forskere. Dette gjelder imidlertid ikke fra 21 til 23. I begge disse årene utførte det faste personalet 37 prosent av FoU-årsverkene utført av det samlede vitenskapelige/faglige personalet. De statlige høgskolene stod for 16 av universitets- og høgskolesektorens tilvekst på 43 FoU-årsverk fra 21 til 23. Det gir en økning på over 2 prosent. Universitetene økte sin innsats i FoU-årsverk med knapt 5 prosent, mens de vitenskapelige høgskolene samlet hadde en liten reduksjon i antall utførte FoU-årsverk. Flere FoU-årsverk i instituttsektoren FoU-årsverk som ble utført i instituttsektoren, økte med 3,6 prosent fra 21 til 23. Mens det i 21 ble utført 7 FoU-årsverk, var innsatsen i 23 nærmere 7 24 årsverk. FoU-årsverk utført av universitets- og høgskoleutdannet personale eller forskere økte med 5 prosent fra 21, mens årsverk utført av annet personale lå omtrent på samme nivå som to år tidligere. Støtteårsverkene har gått ned i instituttsektoren siden midten av 198-tallet. I 23 var andelen støtteårsverk under et halvt årsverk per forskerårsverk.

13 2 Menneskelige ressurser 81 Figur Universitets- og høgskoleutdannet personale og utførte FoU-årsverk i 23 etter sektor for utførelse. Figur Vitenskapelig/faglig personale i universitetsog høgskolesektoren og utførte FoU-årsverk i 23 etter lærestedstype Næringslivet Instituttsektoren Vitenskapelig/faglig personale FoU-årsverk utført av vitenskapelig/faglig personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Universitets- og høgskolesektoren Universiteter Vitenskapelige høgskoler Statlige høgskoler Vitenskapelig/faglig personale FoU-årsverk utført av vitenskapelig/faglig personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Næringslivet øker Totalt utførte næringslivet 13 9 FoU-årsverk i 23. Det er en økning på 1 prosent fra 21, da omtrent 12 6 årsverk gikk med til FoU-aktivitet. Litt over halvparten av FoU-årsverkene ble utført i industrien, mens cirka 42 prosent ble utført i tjenesteytende sektor. Det er omtrent det samme bildet som i 21. Samtidig med økningen i antall utførte FoU årsverk økte også lønnskostnadene. Gjennomsnittlige lønnskostnader for ett FoU-årsverk økte fra 547 kroner i 21 til 613 kroner i 23. Dette er svært nær den generelle lønnsøkningen. Det er imidlertid store forskjeller i lønnskostnadene per årsverk mellom de ulike næringene. De dyreste FoU-årsverkene finner vi innenfor utvinning av olje og naturgass, der hvert FoU-årsverk koster omtrent 86 kroner i lønnskostnader. Innenfor høyteknologisk industri ligger lønnskostnadene på 625 kroner per årsverk, mens den for lavteknologiske næringer ligger på omtrent 55 kroner. Lønnskostnadene for FoU-årsverkene innenfor tjenesteytende sektor var omtrent like høye som høyteknologisk industri med 615 kroner. personer involvert i FoU i næringslivet, økte fra 18 3 i 21 til i 23. Dette er en økning på 8,5 prosent, noe som er omtrent samme økning som i antall årsverk. Det betyr at hver enkelt FoU-medarbeider i gjennomsnitt jobber like mye med FoU som i 21, og at tendensen fra tidligere om at hver enkelt medarbeider jobber mindre med FoU, foreløpig er stoppet opp forskere versus utførte FoUårsverk Sammenholdes de tre utførende sektorene, var det flest forskere/vitenskapelig/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren i 23. Litt over 16 personer innehadde slike stillinger i denne sektoren, mens noe over 13 var forskere eller hadde høyere utdanning i næringslivet, og noe over 6 arbeidet i instituttsektoren. Bildet blir annerledes for utførte FoUårsverk. Figur viser at da blir næringslivet størst. De noe over 13 forskerne i denne sektoren utførte

14 82 2 Menneskelige ressurser Figur Endring i utførte FoU-årsverk per tusen sysselsatte i utvalgte OECD-land mellom 1997 og 23 eller siste tilgjengelige år. Spania Finland Danmark Østerrike Island Norge Canada Irland Sverige Frankrike Tyskland Japan Nederland Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators FoU-årsverk, mens de noe over 16 vitenskapelige/faglige tilsatte i universitets- og høgskolesektoren utførte 6 2 FoU-årsverk. I instituttsektoren utførte de 6 35 forskerne 5 FoU-årsverk. Den sistnevnte sektoren er dermed den mest forskningsintensive i den forstand at det trengs færrest forskere for å utføre ett forskerårsverk. Næringslivet følger tett på for denne indikatoren, hvor hver forsker i gjennomsnitt utførte,8 FoU-årsverk, mens de tilsatte i vitenskapelige/faglige stillinger i universitets- og høgskolesektoren utførte,4 FoU-årsverk. I sistnevnte sektor utgjør undervisning og veiledning like stor aktivitet som forskningen. Tidsbruksundersøkelsene (Smeby, 21) viser at forskningskomponenten for de ansatte ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene er betydelig høyere enn ved de statlige høgskolene (Kyvik, 1998). De statlige høgskolene har dessuten langt færre stipendiater som har høy forskningsandel, og de har mange høgskolelektorer og førstelektorer med liten eller ingen forskningskomponent, se figur Internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk Sammenlignes utviklingen i antall utførte FoU-årsverk i Norge med andre OECD-land, befinner Norge seg omtrent midt på treet. Figur viser prosentvis endring i utførte FoU-årsverk per tusen sysselsatte mellom 1997 og 23. Spania har den absolutt største prosentvise endringen i løpet av denne perioden Figur FoU-årsverk totalt og FoU-årsverk utført av personale med høyere utdanning per tusen sysselsatte i utvalgte OECD-land i 23 eller siste tilgjengelige år. Finland Island Sverige Danmark Japan Frankrike Tyskland Norge Canada Nederland Østerrike FoU-årsverk FoU-årsverk utført av personale med høyere utdanning FoU-årsverk utført av personale uten høyere utdanning Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators 25-1, nasjonal FoU-statistikk for Danmark med hele 56 prosent. Dette tilsvarer en økning i antall utførte FoU-årsverk per tusen sysselsatte på 2,9 prosentpoeng; fra 5,2 prosent i 1997 til 8,1 prosent i 23. Finland og Danmark følger deretter med en endring på henholdsvis 33 prosent og 24 prosent. I Finland økte antall utførte FoU-årsverk fra 16,5 prosent i 1997 til 21,8 prosent per tusen sysselsatte i 23. For Danmark var disse tallene henholdsvis 12, prosent og 14,9 prosent i 22. Norge hadde en endring på vel 12 prosent i denne perioden, og økte antall utførte FoU-årsverk per tusen sysselsatte fra 1,9 prosent i 1997 til 12,2 prosent i 23. Sverige hadde en prosentvis endring på 8 prosent. Japan hadde tilnærmet ingen endring,,6 prosent, og Nederland opplevde en negativ utvikling på nærmere 4 prosent i løpet av denne perioden. Andelen utførte FoU-årsverk per totalt antall sysselsatte i Norge er lav Figur viser antall FoU-årsverk totalt og FoUårsverk utført av personale med høyere utdanning per

15 2 Menneskelige ressurser 83 Figur Totale FoU-utgifter per totale FoU-årsverk i utvalgte OECD-land i 23 eller siste tilgjengelige år. Høy andel FoU-årsverk utført av universitets- og høgskoleutdannede i Norge Sammenlignet med de andre OECD-landene, har Norge mange forskere eller høyt utdannet personale når vi ser på andelen FoU-årsverk utført av universitets- og høgskoleutdannede. Av de 12 FoU-årsverkene per tusen sysselsatte som ble utført i Norge i 23, var i underkant av 9 utført av forskere eller personale med høyere utdanning, noe som tilsvarer en andel på 77 prosent. I Finland var den samme andelen 73 prosent, mens den i Sverige var 64 prosent (21). FoU-årsverk med høyere utdanning utgjorde også i Japan 77 prosent av det totale antall utførte FoU-årsverk. Sverige Østerrike (22) Japan Tyskland Frankrike Italia Norge Canada (22) Nederland Danmark (22) Island (22) Finland Portugal (22) Spania,2,4,6,8 1, 1,2 1,4 Høye årsverkspriser i Sverige, Østerrike og Japan Sammenholdes FoU-utgiftene med utførte FoU-årsverk, får vi årsverksprisen for FoU. Årsverksprisen gir med andre ord et uttrykk for hvor mye det totalt sett koster å utføre et FoU-årsverk. I dette kapitlet beregner vi gjennomsnittlig årsverkspris for totalt FoU-personale, dvs. for forskere og teknisk-administrativt støttepersonale samlet. Figur viser totale FoU-utgifter per totale FoU-årsverk. Figuren viser at det er store forskjeller i prisene per totale FoU-årsverk mellom landene. I 23 var prisen per totale forskerårsverk i Norge i overkant av 9 NOK. For Sverige, som hadde de høyeste utgiftene per FoU-årsverk i 21, var dette beløpet 1,3 millioner norske kroner. Videre følger Japan og Østerrike med rundt 1,2 millioner norske kroner per totale FoU-årsverk i 23. Både Danmark og Finland hadde lavere pris per totale FoU-årsverk enn Norge i 23, og Finland med 84 norske kroner ligger lavest av de nordiske landene. Mill. NOK per totale FoU-årsverk Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators 25-1, nasjonal FoU-statistikk for Sverige tusen sysselsatte i 23 eller siste tilgjengelige år. Som vi ser av figuren, var andelen FoU-årsverk totalt per tusen sysselsatte i Norge ganske lav i 23, sammenlignet med andre land. Finland har størst andel FoU-årsverk, hvor nærmere 22 av tusen årsverk var FoU-årsverk i 23. Det tilsvarende tallet for Norge var i underkant av 12. Kun Canada, Nederland og Tyskland utførte færre FoU-årsverk per tusen sysselsatte enn Norge i Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Arbeidsstyrkens utdanningsnivå Kompetanse er en viktig forutsetning for utvikling av innovasjon og konkurranseevne. Siden det er vanskelig både teoretisk og praktisk å lage gode indikatorer for nivå og typer av realkompetanse i arbeidslivet, finnes det ingen standardindikatorer for realkompetanse. I mangel på slike indikatorer benytter vi her formell utdanning som indikator for kompetanse. Utdanning bidrar til raskere oppbygging av ferdigheter og til bedre læring på jobben. Utdanning og egen forskning øker også evnen til å forstå ny teknologi og resultatene av andres forskning. Høy utdanning i oljesektoren, forretningsmessig tjenesteyting og det offentlige Figur nedenfor viser hvordan andelen sysselsatte med universitets- eller høgskoleutdanning på fem studieår eller mer fordeler seg på forskjellige næringssektorer i Norge i 1993 og I 23 var den høyeste andelen av sysselsatte med høyere utdanning å finne i olje- og gassutvinning,

16 84 2 Menneskelige ressurser Figur Andel sysselsatte med høyere utdanning 1 som andel av alle sysselsatte etter næring i 1993 og 23. Handelsvirksomhet Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg Jordbruk, skogbruk, fiske Transport og kommunikasjon Industri Offentlig sektor (utdanning, adm., forsvar, helse) Forretningsmessig tjenesteyting, databehandling Olje- og gassutvinning, bergverk Universitets- og høgskoleutdanning, utover 4 år. Kilde: NIFU STEP, SSB/sysselsettingsfiler bergverk med 16 prosent og i forretningsmessig tjenesteyting, databehandling med 15 prosent. Dette er en indikasjon på at disse to næringssektorene er de mest kunnskapsintensive i norsk økonomi. Særlig forretningsmessig tjenesteyting, databehandling med sine 216 sysselsatte totalt i 23 viser en betydelig konsentrasjon av høyt utdannede. Olje og gass hadde 32 sysselsatte totalt, mens offentlig sektor 5 hadde den tredje største andelen med 9,4 prosent. Tatt i betraktning at offentlig sektor var den desidert største med 825 sysselsatte i 23, er denne sektoren overraskende kompetansetung. Dette skyldes nok først og fremst at det i sektoren inngår utdanningsintensive virksomheter som grunnskole 4 Fordi det er gjennomført revisjoner i det underliggende datamaterialet fra SSB, bør man tolke endringene fra 1993 til 23 med varsomhet. Endringene gjelder blant annet definisjonen av sysselsatte som er harmonisert med arbeidskraftundersøkelsen, samt systemet for utdanningsklassifikasjoner. Vi finner det likevel riktig å beholde sammenligningen med situasjonen ti år tilbake i tid. Generelt ligger endringene som følge av dette noe over det egentlige bildet, uten at vi kan angi eksakt hvor mye det utgjør. 5 Her er offentlig sektor definert ved de næringer som tradisjonelt har vært offentlig eid og styrt. I dag vil en finne flere typer eierformer i disse sektorene. Det inkluderer offentlig administrasjon, utdanning og helse. og videregående skoler, høyere utdanning, sykehus og offentlig administrasjon. Jordbruk, skogbruk, fiske, kraft- og vannforsyning samt bygg og anlegg og handelsvirksomhet hadde en lav andel med høyt utdannede. I alle disse tre næringene var andelen høyere utdannede lavere enn to prosent i 23. Handelsvirksomhet, som var den største næringen etter offentlig sektor, målt etter totalt antall sysselsatte, hadde den laveste andelen sysselsatte med høyere utdanning av alle næringer. Bred økning i utdanningsnivå fra 1993 til 23 Utviklingen fra 1993 til 23 viser at andelen høyt utdannede økte i alle næringer bortsett fra kraft- og vannforsyning og bygg og anlegg, som hadde en merkbar nedgang. Denne nedgangen skyldes at antall sysselsatte uten lang utdanning vokste mer enn antall sysselsatte med lang utdanning. Noe som kan gjenspeile at utviklingsarbeid og prosjektering er blitt skilt ut eller overtatt av forretningsmessig tjenesteyting og dermed ikke blir regnet til denne næringen. I denne perioden økte andelen med høyt utdannede markant i industrien og i transport og kommunikasjon, og mer moderat i offentlig sektor og forretningsmessig tjenesteyting, databehandling. I industrien økte antallet høyt utdannede med mer enn

17 2 Menneskelige ressurser 85 Figur Sysselsatte med høyere utdanning 1 i 23 etter næring. Sysselsatte totalt Sysselsatte med høyere utdanning Sysselsatte med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning Offentlig sektor (utdanning, adm., forsvar, helse) Handelsvirksomhet Industri Forretningsmessig tjenesteyting, databehandling Transport og kommunikasjon Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg Jordbruk, skogbruk, fiske Olje- og gassutvinning, bergverk 1 Universitets- eller høgskoleutdanning, utover 4 år. Kilde: NIFU STEP, SSB/sysselsettingsfiler 8 prosent mellom 1993 og 23. Likevel bør det nevnes at industriens andel av høyt utdannede fortsatt er betydelig lavere enn for eksempel i offentlig sektor. Transport og kommunikasjon doblet antallet sysselsatte med høy utdanning. Denne kraftige økningen er en kombinasjon av økt sysselsetting i tiårsperioden, av at utdanningsnivået øker generelt, og av at de arbeidsplassene som blir nedlagt, er mindre kompetansekrevende reelt og/eller formelt enn de som blir skapt. Flertallet av høyere utdannede finnes i det offentlige Et viktig tema i studier av kompetanse i arbeidslivet er å se på hvilket potensial ulike næringer har for gjennomføring av innovasjoner. For teknologiske endringer i arbeidslivet vil ulike former for teknisk eller matematisk-naturvitenskapelig utdanning være spesielt relevant. Derfor er det interessant å kartlegge fordelingen av personer med slik utdanning på de ulike næringssektorene. Figur viser hvordan sysselsatte med ulike typer høy utdanning fordeler seg i 23 på de åtte næringssektorene omtalt ovenfor. De tre tverrgående stolpene viser fordelingen av henholdsvis i) alle sysselsatte på hver næringssektor ii) alle sysselsatte med høyere utdanning og iii) sysselsatte med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning. Figuren illustrerer at offentlig sektor sysselsatte de fleste arbeidstakere med høyere utdanning. Forretningsmessig tjenesteyting, inklusive databehandling, sysselsatte flest personer med teknisk/naturvitenskapelig bakgrunn i 23. En tredjedel av alle med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning arbeidet i denne sektoren, en fjerdedel i offentlig sektor og en sjettedel i industrien. Oljevirksomhet og forretningsmessig tjenesteyting har mest teknisk/ naturvitenskapelig kompetanse Figur viser andelen sysselsatte med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning innenfor åtte næringer. Figuren viser at andelen av sysselsatte med denne typen utdanning var høyest i olje- og gassutvinning, bergverk med 14 prosent og forretningsmessig tjenesteyting, databehandling med 9 prosent i 23.

18 86 2 Menneskelige ressurser Figur Andel av de sysselsatte i hver næring med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning 1 i 1993 og 23. Jordbruk, skogbruk, fiske Handelsvirksomhet Transport og kommunikasjon Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg Offentlig sektor (utdanning, adm., forsvar, helse) Industri Forretningsmessig tjenesteyting, databehandling Olje- og gassutvinning, bergverk Universitets- og høgskoleutdanning, utover 4 år. Kilde: NIFU STEP, SSB/sysselsettingsfiler personer med arbeid innenfor næringssektoren forretningsmessig tjenesteyting, databehandling økte med over 8 prosent fra 1993 til 23. Økningen av høyt utdannet personale var enda mer markant i denne næringen; den var på 125 prosent, mens antall personer med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning økte med 8 prosent i samme periode. Disse tallene viser at forretningsmessig tjenesteyting, databehandling var en av de mest dynamiske næringene i perioden Det er ikke overraskende at forretningsmessig tjenesteyting, databehandling er en næring med et høyt antall personer med teknisk/naturvitenskapelig utdanning. I denne sektoren finner vi blant annet tekniske konsulentfirmaer og rådgivende ingeniører. Sammensettingen av formell kompetanse i industri endres raskt. I 23 var det 75 prosent flere personer med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning enn i 1993, mens sysselsettingen i næringen samlet var uendret på snaut Mobilitet av arbeidstakere Når arbeidstakere skifter arbeidssted, tar de med seg sin generelle kompetanse fra studietiden og annen mer spesifikk kompetanse ervervet gjennom praksis. Arbeidsmobilitet er derfor en viktig mekanisme for å overføre kompetanse på tvers av bedrifter og næringer. Men dette innebærer ikke at mobiliteten bør være høyest mulig. Mobilitet innebærer tap av kompetanse for avgivende bedrift, spesielt hvis uunnværlige ansatte slutter. Ofte tar disse med seg mye taus kunnskap som det tar tid å for andre å tilegne seg. Både hos avgivende og mottakende bedrifter blir det rekrutterings- og opplæringskostnader. Samtidig får avgivende bedrift også en, om enn i mange tilfeller ufrivillig, mulighet til fornyelse. Dette innebærer at de negative og positive effektene av arbeidsmobilitet og -stabilitet må veies mot hverandre. Her gjelder den gylne middelvei, og mobilitet må alltid ses i samband med andre kanaler og mekanismer som sprer kunnskap. På et universitet er det lite mobilitet i forhold til privat sektor. Her er det hard konkurranse om faste stillinger. Fornyelsen kommer gjennom egen forskning, kontakt med andre miljøer og rekruttering, vel så mye som gjennom mobilitet. Det finnes flere årsaker til arbeidsmobilitet. Avgang av eldre arbeidstakere er en naturlig årsak til arbeidsmobilitet. Den kan være frivillig som et ledd i karrieren, eller tvungen ved innskrenkninger og konkurser. Den kan også være indirekte initiert ved at samboer eller familie flytter og en må flytte med. Det er ingen entydig sammenheng mellom de ulike

19 2 Menneskelige ressurser 87 Figur Andel sysselsatte med høyere utdanning som har skiftet arbeidsgiver i perioden for næringer med mobilitet over gjennomsnittet. Offentlig administrasjon og forsvar Bygg og anlegg Transport og kommunikasjon Helse og sosial Fiskeoppdrett Jordbruk og skogbruk med tjenester Kraft og vannforsyning Forlagsvirksomhet og grafisk prod. Transportmiddelindustri Handelsvirksomhet Forretningsmessig tjenesteyting, databehandling Gjennomsnitt:18 prosent Totalt Innenfor samme næring 1 Universitets- og høgskoleutdanning, utover 4 år. Kilde: NIFU STEP, SSB/Sysselsettingsfiler årsakene og den økonomiske nettoeffekten av mobilitet. Figur viser mobilitetsmønstre i næringer der mobiliteten av høyt utdannet arbeidskraft 6 lå over gjennomsnittet. Dette er personer som var i jobb både i 22 og 23. Datamaterialet viser at i gjennomsnitt hadde 18 prosent av de høyt utdannede som var sysselsatt i 22, byttet arbeid i 23. Dette er noe lavere enn mobiliteten som er påvist i andre nordiske land. 7 I figuren skilles det mellom dem som skiftet arbeidsplass innenfor samme næring, og dem som skiftet til annen næring. Figuren viser at offentlig administrasjon og forsvar hadde høy mobilitet i perioden Dette er nok en realitet i og med økt omstilling i offentlig sektor, ikke minst innenfor forsvaret, men kan også skyldes omorganiseringer. Omorganiseringer gir inntrykk av at mange skifter arbeid, mens de 6 Universitets- eller høgskoleutdanning på fem år eller mer. 7 Se Nordic Council of Ministers, 23: Science and Technology Indicators for the Nordic countries 2. TemaNord 23:539, og Nås et al., 1998: Formal competencies in the innovation systems of the Nordic countries: An analysis based on register data. STEP-report R ansatte i realiteten ikke bytter sitt nærmeste kompetansemiljø. Påvist mobilitet påvirkes av størrelsen på næringen og dens kompetansemessige homogenitet To faktorer som bestemmer næringsintern mobilitet, er størrelsen på næringen og dens kompetansemessige homogenitet. En stor næring har ofte flere kompetansefelt, og dermed flere karrieremuligheter. Noen kompetanseområder er mer anvendbare i én næringssektor (medisinsk utdanning), mens andre er mer generelle (IKT). Det finnes mange ulike syn på hva slags kompetanse som er nødvendig for å utøve bestemte funksjoner som henholdsvis utvider eller innsnevrer mulighetene for å skifte fra næring til næring. Personer med høy utdanning skifter i større grad jobb til andre bransjer enn hva vi finner for arbeidsstyrken som helhet. Dette kan indikere at slike personer har en større kompetansebredde enn arbeidstakere med lavere utdanning. I hvilken grad det registreres utveksling av personale med andre næringer, avhenger av hvordan næringene er inndelt. Inndelingen i denne analysen er mer detaljert innenfor industribransjer enn innenfor