2 Menneskelige ressurser

Transkript

1 2 Menneskelige ressurser Clara Åse Arnesen Hebe Gunnes Aris Kaloudis Kristine Langhoff Terje Næss Terje Bruen Olsen Kristoffer Rørstad Tore Sandven Bo Sarpebakken

2 9

3 2 Menneskelige ressurser 91 Forskning og utviklingsarbeid (FoU) bygger på menneskers kunnskap og kompetanse. Tilgang på mennesker med tilstrekkelig utdanning og erfaring er således en grunnleggende forutsetning og den viktigste ressurs for å drive FoU og innovasjon. Kompetanse er en avgjørende faktor for å ta i bruk og utnytte eksisterende teknologi på nye måter og for å utvikle ny teknologi. Et høyt kompetansenivå blir derfor viktig for å kunne opprettholde konkurranseevnen og en høy levestandard. Et høyt kompetansenivå er i tillegg et gode i seg selv for det enkelte individ og for samfunnet. Kompetanse erverves både gjennom det formelle utdanningssystemet, gjennom opplæring og treningsaktiviteter på jobb, gjennom opplæring som tilbys som en del av arbeidsmarkedstiltak, og gjennom deltakelse i kurs og andre opplæringsaktiviteter. Når det gjelder det formelle utdanningssystemet, var det en betydelig vekst i studenttallet særlig fra slutten av 198-tallet til midt på 199-tallet, og Norge er blant de OECD-land som satser mest på høyere utdanning. Andre land har imidlertid hatt høyere vekst i andelen som tar høyere utdanning de senere årene, og en diskusjon omkring nivået for andelen med høyere utdanning er viktig. Det underutnyttede potensialet av kvinner i forskningen diskuteres internasjonalt. Kjønnsbalansen i norsk forskning er bedre enn i mange land, men den er fortsatt preget av skjev representasjon; mens det finnes flere kvinnelige studenter enn menn, er det fremdeles få kvinner som innehar professor- eller seniorforskerstillinger. I dette kapitlet presenteres statistikk og indikatorer knyttet til FoU-personalet og det akademiske arbeidsmarkedet samt høyere utdanning. Indikatorene belyser utviklingen med noen internasjonale sammenligninger. Kapitlet er organisert i seks hoveddeler. Kapittel 2.1 omhandler studenttallsutviklingen, høyere grads kandidater samt utviklingen i antall doktorgrader i Norge og Norden. Kapittel 2.2 gir en presentasjon av FoU-personale fordelt etter sektorer. Det fokuseres spesielt på kvinner i forskningen også i et europeisk perspektiv. Kapittel 2.3 tar for seg forholdet mellom antall personer som deltar i FoU og utførte FoU-årsverk fordelt etter sektor, inkludert en kort internasjonal sammenligning av FoU-årsverk. I kapittel 2.4 ser vi nærmere på arbeidsmarkedet for de høyere utdannede. Vi ser på doktorenes yrkeskarrierer, opplæring i arbeidslivet, samt mobilitet blant arbeidstakere. Kapittel 2.5 inneholder internasjonale sammenligninger av høyere utdanning. I kapittel 2.6 har vi tatt med fire korte, signerte artikler som på ulike måter omhandler de menneskelige ressursene i norsk forskning. Den første diskuterer kvinner og menns ulike forskningskapasitet på bakgrunn av nye data fra en større internasjonal studie, deretter følger en tekst som omhandler kandidatenes avtagende bruk av engelsk i norske master- og doktorgradsavhandlinger. Med bakgrunn i nyest tilgjengelige undersøkelser rettes søkelyset deretter mot tid til forskning ved universitetene, mens den siste teksten diskuterer studiegjennomstrømningen etter innføringen av kvalitetsreformen. 2.1 Høyere utdanning Studenttallsutviklingen Studenttallene stabiliseres Det totale tallet på studenter medregnet utenlandsstudenter, holder seg fortsatt stabilt, se figur Det er fremdeles en svak tendens til vekst i tallet på studenter i Norge, men denne har blitt oppveid av en tilsvarende reduksjon i tallet på utenlandsstudenter. Wiers-Jenssen m.fl. (28) mener at nedgangen i antall utenlandsstudenter de seneste årene kan skyldes endringene i studiefinansieringsordningen i 24 som gjorde det dyrere å studere i utlandet, og at kvalitetsreformen kan ha gjort norske læresteder mer attraktive. Fra 27 til 28 økte tallet på utenlandsstudenter med nesten 3, men nivået er fortsatt lavere enn det var på midten av 199-tallet. Den store økningen i tallet på studenter ved universiteter og vitenskapelige høgskoler i 27 og 28 skyldes at flere høgskoler har fått endret sin status til universitet eller vitenskapelig høgskole (Høgskolen i Agder, Handelshøyskolen BI og Misjonshøgskolen). For de tradisjonelle universitetene var det med unntak av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, hvor tallet på studenter var stabilt, en ganske betydelig nedgang i antallet studenter fra 26 til 28. Tallet på studenter ved universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø ble redusert med 8 prosent. Nedgangen i antallet universitetsstudenter har sammenheng med en betydelig nedgang i antall studenter innenfor tradisjonelle universitetsfag som humanistiske fag, og samfunnsfag og jus. Størst nedgang har det vært for fagfeltet humanistiske og estetiske fag, hvor tallet på studenter ble redusert fra nesten 3 i 25 til under 25 i 27. For fagfeltet samfunnsfag og jus ble tallet på studenter redusert fra 31 5 i 25 til 28 5 i 27.

4 92 2 Menneskelige ressurser Kandidatundersøkelsene NIFU STEP har siden 1972 årlig utført spørreskjemaundersøkelser blant kandidater fra universiteter og høgskoler om kandidatenes tilpasning i arbeidsmarkedet. I undersøkelsene kartlegges omfang av sysselsetting, arbeidsledighet og annen mistilpasning i arbeidsmarkedet, hvor kandidatene arbeider, hva slags yrke de har, hva de tjener med mer. Kandidatundersøkelsene omfatter to ulike typer undersøkelser: halvtårsundersøkelsen og spesialundersøkelser. Halvtårsundersøkelsen er en undersøkelse av nyutdannede kandidater omtrent et halvt år etter avsluttet utdanning. Undersøkelsen omfatter kun vårkull og gjennomføres minst annet hvert år. For høyere grads kandidater og siviløkonomer finnes tidsserier tilbake til For lavere grads kandidater finnes en del tall for kandidater fra mer profesjonsrettede utdanninger som ingeniørutdanning, allmennlærerutdanning, førskolelærerutdanning med mer, men kun for enkelte år og ikke som sammenhengende tidsserier. I 27 var bachelorkandidater fra de fire breddeuniversitetene med i halvtårsundersøkelsen for første gang. Spesialundersøkelser gjennomføres de årene det ikke er halvtårsundersøkelser. Dette er gjerne undersøkelser av enkeltgrupper lengre tid etter eksamen, hvor blant annet yrkeskarriere etter endt utdanning kartlegges. Hovedresultatene fra undersøkelsene publiseres på NIFU STEPs nettsider så snart de er klare: prosjekter/nasjonale/kandidatundersoekelsene Figur Antall studenter i perioden etter utdanningssektor. Antall studenter Utenlandsstudenter Kilde: Statistisk sentralbyrå Universiteter og vitenskapelige høgskoler Statlige og private høgskoler Produksjon av kandidater med høyere grad Det samlede antallet kandidater som avla høyere grads eksamen ved universiteter, vitenskapelige, statlige og andre høgskoler, var i 27 tett på 1. 9 prosent av kandidatene kom fra universitetene, de vitenskapelige høgskolene og andre høgskoler, og 1 prosent fra de statlige høgskolene. Kandidatproduksjonen steg med 18 prosent i tidsrommet 25 27, denne økningen er nesten dobbelt så høy som økningen i tidsrommet I løpet av det siste tiåret, , har kandidattallet økt fra om lag 6 7 til 1 årlig, eller med 49 prosent. Den kraftige veksten som kandidattallene i 26 og spesielt 27 representerer, er antakelig ekstraordinær i den forstand at den ble forsterket av et «siste rush» av kandidater som ville ta en gammel grad, dvs. hovedfag, innen fristen løp ut, våren 27. Humaniora og pedagogiske fag øker mest På de seks universitetene og de vitenskapelige høgskolene med flere 1 har økningen i antall høyere grads kandidater vært på 46 prosent i perioden De to siste årene, 25 27, står alene for en økning på 19 prosent. Det er «pedagogiske fag med flere» 2 og samfunnsviterne som har hatt den største kandidattallsøkningen i tiåret med henholdsvis 275 og 91 prosent. Deretter følger humanistene med 74 prosent. Totalt var det innenfor pedagogiske fag 577 kandidater i 27, samfunnsvitere og humanistene. 1 «Med flere» inkluderer kunsthøgskolene og Norsk Lærerakademi, Bergen Arkitekt Skole, Menighetsfakultetet og Misjonshøgskolen. 2 «Pedagogiske fag med flere» inkluderer pedagogiske fag, samferdselsfag/logistikk og sikkerhetsfag. Pedagogiske fag utgjorde cirka 98 prosent av denne gruppen (26 27) ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene m.fl. Ved de statlige høgskolene utgjorde pedagogiske fag rundt 6 prosent av denne gruppen (25 27), og når det gjelder kandidater med høyere grad i alt, utgjorde pedagogiske fag 9 prosent av gruppen pedagogiske fag med flere (25 27).

5 2 Menneskelige ressurser 93 Pedagogiske fag hadde også en svært sterk vekst fra 25 til 27, på 43 prosent, bare overgått av humanistene med en vekst på 46 prosent. Økningen for pedagogene er forsterket av at Universitetet i Stavanger kom til i 25, men dette forklarer ikke hele veks ten. Den største kandidatproduksjonen og samtidig den minste økningen i kandidatproduksjonen finner vi innenfor naturvitenskap og teknologi med nesten 2 3 kandidater i 1997 og 2 6 kandidater i 27. Denne gruppen har totalt økt med 13 prosent det siste tiåret, og med bare 3 prosent de siste to år. Tallene har svingt noe siden 21. Juristene økte med beskjedne 4 prosent fra 1997 til 27, fra 85 til 835. Også her har det vært svingninger i tallene i tiåret. Økonomi/administrasjon hadde 722 nye kandidater i 27. Dette inkluderer både «gamle» siviløkonomer fra NHH og nye mastergrader i økonomi/administrasjon, samt høyere revisor-kandidater som NIFU STEP har hatt med i tallene siden 23. Økningen i kandidattall ser ut til å skyldes dette forholdet fra 22 til 23, men senere i tiåret ser vi en nedgang i revisorkandidater og en økning i andre typer mastergrader i økonomi/administrasjon. For «helsefag/sosial/idrett» har produksjonen økt med 57 prosent i tiåret og med 13 prosent fra 25 til 27. I 27 ble det uteksaminert kandidater fra områdene medisin (om lag 5, inklusiv utenlandsmedisinere), idrett, odontologi, farmasi, pleie- og omsorgsfag, veterinærmedisin, sosialfag og terapeutiske fag. Figur Antall høyere grads kandidater ved universiteter og vitenskapelige høgskoler m.fl. i perioden etter fagfelt. Antall kandidater Pedagogiske fag med fl. Medisin/helse/sosial/idrett Naturvitenskap og teknologi Økonomi/administrasjon Jus Samfunnsvitenskap Humaniora Kilde: NIFU STEP/Akademikerregisteret Stadig flere statlige høgskoler med høyere grads studier Antallet kandidater med høyere grad fra de statlige høgskolene er nær fordoblet fra 1997 til 27, fra om lag 5 til 97, dette til tross for at Høgskolen i Stavanger har fått universitetsstatus og er tatt ut av gruppen statlige høgskoler fra og med 25. Økningen ved de statlige høgskolene skyldes ikke minst at stadig flere læresteder har fått høyere grads studier. I 1995 registrerte vi 5 statlige høgskoler med avlagte høyere grader, i 27 var tallet kommet opp i 2. Totalt økte kandidattallet med 17 prosent fra 25 til 27. Høgskolene har fremdeles flest kandidater innenfor økonomi/administrasjon, men antallet har faktisk gått noe ned fra 25 til 27 på fagområdet. Naturvitenskap og teknologi er et stort område i høgskolesektoren, her har det også vært en liten nedgang. Ved høgskolene registrerte vi den kraftigste økningen i medisin/sosial/idrett, her økte kandidattallet fra 31 til 147 kandidater. Som ved universitetene har humaniora økt kraftig fra 25 til 27, med 79 prosent. Mer enn halvparten av kandidatene er kvinner Kvinneandelen for kandidater med høyere grad totalt har økt fra 39 prosent i 1991 til 55 prosent i 27. Samtidig har kvinneandelen økt på samtlige fagområder, minst i naturvitenskap og teknologi, hvor den har vært lavest hele tiden med 29 prosent i 1991 og 35 prosent i 27, og mest i medisin/helse/idrettsfag, fra 51 til 69 prosent. Pedagogiske fag med flere har den høyeste kvinneandelen med 8 prosent i 27, og dette fagområdet har hatt den høyeste kvinneandelen i hele perioden , med 7 prosent i Området favner høyere grad i pedagogikk og logistikk og sikkerhetsfag. Pedagogene utgjør rundt 9 prosent i denne gruppen, og det er pedagogene som står for den høye kvinneandelen, med 85 prosent kvin-

6 94 2 Menneskelige ressurser Figur Norske doktorgrader i perioden etter kjønn. Antall 1 4 Figur Doktorgrader i de nordiske land i perioden Antall Sverige Finland 6 Danmark 4 2 Menn Kvinner 1 5 Norge Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Kilde: NIFU STEP/NORBAL ner i 27, i gruppen logistikk/sikkerhet er 34 prosent kvinner Doktorgrader i Norge og Norden Ved utgangen av 28 var det avlagt nesten 18 doktorgrader ved norske universiteter og høgskoler gjennom alle tider fra den første i Like mange grader er avlagt i løpet av de siste elleve år som i alle de foregående årene til sammen. Det årlige antall disputaser er nesten fordoblet i løpet av 2-tallet, fra 647 i 2 til i 28, se figur Økningen var betydelig i begynnelsen av 199-tallet, mens utviklingen ble mer ujevn rundt årtusenskiftet. I løpet av de fem siste årene, 24 28, har det funnet sted en meget sterk økning i antallet årlige doktorgrader. Kvinneandelen blant doktorene har økt over tid. I 199 ble 17 prosent av doktorgradene avlagt av kvinner. Seks år senere var kvinneandelen dobbelt så høy. Deretter fulgte en periode med moderat økning. I årene stabiliserte kvinneandelen seg på 38 4 prosent, men gikk opp til 45 prosent både i 27 og 28. Relativt sterk økning i doktorgrader de senere år Sammenlignet med de andre nordiske land var økningen i antall doktorgrader i Norge svak på 199-tallet og fram til 23 24, slik det fremgår av figur Sverige har, naturlig nok som følge av sin størrelse, alltid hatt et større antall doktorgrader enn nabolandene. I 199 ble det utstedt om lag like mange doktorgrader i Norge som i Danmark og Finland. Utviklingen deretter var imidlertid forskjellig. Norge hadde en betydelig svakere vekst enn både Danmark og Finland fram til årtusenskiftet. Etter dette fortsatte økningen i Finland, mens det årlige antallet i Danmark har stabilisert seg på rundt 1 med noen utslag fra år til år. I Norge skjøt veksten fart først i 24, og i 27 ble det avlagt nesten like mange doktorgrader i Norge som i Danmark. I forhold til innbyggertallet avlegges det noen flere doktorgrader i Norge. Finland, og naturligvis Sverige, ligger fortsatt betydelig høyere, både i antall grader totalt og i forhold til folketallet, se figur Kvinnene var i flertall blant doktorene i Finland og Sverige i 27, med henholdsvis 56 prosent og 51 prosent. Samme år var kvinneandelen i Norge 45 prosent og i Danmark 42 prosent. Flest doktorgrader i naturvitenskap og teknologi Om lag 34 prosent av de norske doktorgradene som ble avlagt i 28, ble tatt i naturvitenskapelige eller teknologiske fag. Dette er en klart lavere andel enn i 199, da disse to fagområdene samlet stod for mer enn halvparten av doktorgradene i Norge. Det er også en noe lavere andel enn i de andre nordiske land. Av de øvrige norske doktorgradene i 28 finner vi

7 2 Menneskelige ressurser 95 Figur Avlagte doktorgrader per million innbyggere i Danmark, Finland, Norge og Sverige. Årlig gjennomsnitt for perioden Antall Kilde: NORBAL Danmark Finland Norge Sverige 27 prosent av gradene i medisin og helsefag, 22 prosent i samfunnsvitenskap, 11 prosent i humaniora og 6 prosent i landbruksviten skap/veterinærmedisin. I løpet av femårsperioden har antallet doktorgrader totalt økt med nærmere 1 prosent i gjennomsnitt per år. Økningen var sterkest i samfunnsvitenskap og i medisin og helsefag, med henholdsvis 14 prosents og 12 prosents årlig gjennomsnittsvekst. Lavest vekst finner vi i teknologi 3 prosent. Figur viser utviklingen i antall doktorgrader i tre perioder siden begynnelsen av 199-tallet. Høy gjennomsnittsalder Gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet er om lag 38 år. Dette har endret seg lite i de senere år. Det er imidlertid forskjell på fagområdene. I naturvitenskap og teknologi disputerer man i yngre alder, år, enn hva tilfellet er i de andre fagområdene med vel 4 år både i humaniora, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag. I 27 var gjennomsnittsalderen i Finland også 38 år, i Sverige 37 år og i Danmark 35 år. I alle de nordiske land er de mannlige doktorene noe yngre enn de kvinnelige. Figur Norske doktorgrader i periodene , og etter fagområde. Antall Humaniora Matematikk og naturvitenskap Teknologi Medisin og helsefag Samfunnsvitenskap Landbruksvitenskap/veterinærmedisin Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret

8 96 2 Menneskelige ressurser Figur Doktorenes statsborgerskap i periodene , og Prosent Norsk Utenlandsk Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Nye nærings-ph.d.-er Doktorgradsutdanningen har tradisjonelt vært innrettet mot en karriere i akademia eller ved en annen forskningsinstitusjon. Det har vært en bevisst politikk fra myndighetenes side å styrke forskningskompetansen også i næringslivet. Som et element i dette er det innført en ordning med nærings-ph.d., administrert av Norges forskningsråd. Nærings-ph.d. er en doktorgrad som utføres i samarbeid mellom en bedrift og en doktorgradsutstedende institusjon. Bedriften kan få et økonomisk tilskudd fra Norges forskningsråd tilsvarende 5 prosent av stipendiatsatsen i en treårsperiode for å la en kvalifisert medarbeider arbeide med en doktorgrad på en problemstilling som er av strategisk betydning for bedriften. Kravene til vitenskapelig nivå er de samme for en nærings-ph.d. som i ordinære doktorgradsprogrammer. Ordningen ble innført i 28, med øremerket finansiering av 1 nærings-ph.d.-er over statsbudsjettet. I statsbudsjettet for 29, inkludert tilleggsbevilgninger, er det satt av 4 millioner kroner til nærings-ph.d.-ordingen. For 29 er det lyst ut 6 nye stillinger. Ordningen er i første omgang en prøveordning for femårsperioden Flere utlendinger tar norsk doktorgrad Det er et økende innslag av personer med utenlandsk statsborgerskap blant dem som avlegger doktorgrad ved norske institusjoner. Utlendingene utgjør i de senere år nærmere 25 prosent mot mindre enn 1 prosent ved begynnelsen av 199-tallet, se figur Det er relativt flest utlendinger i teknologi og færrest i samfunnsvitenskap og humaniora. De fleste med utenlandsk statsborgerskap kommer fra et annet europeisk land. Tyskland er det enkeltland som har flest doktorander i 28. Dette viser en særskilt undersøkelse av utenlandske statsborgere som har avlagt en norsk doktorgrad (Brofoss og Olsen, 27). 1 av 5 med forskerutdanning fra utlandet I norsk arbeidsliv finner vi mange med forskerutdanning fra andre land. Dette er enten nordmenn som har tatt doktorgraden ved utenlandske institusjoner, eller utenlandske statsborgere med doktorgrad som har kommet til Norge. Vi kjenner ikke eksakt omfanget av denne gruppen, men NIFU STEPs data tyder på at utenlandske doktorgrader står for om lag 2 prosent av det samlede antall doktorgrader blant det vitenskapelige og faglige personalet ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Tabell Doktorgrader i Norge gjennom alle tider, , etter utstedende institusjon. 1 Institusjon (år for første doktorgrad) Antall Universitetet i Oslo (1817) Universitetet i Bergen (1949) Norges teknisk-naturvitenskapelige universitetet (NTNU) (1924) Universitetet i Tromsø (1974) 1 16 Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) (1927) 929 Universitetet i Stavanger (2) 58 Universitetet i Agder (26) 9 Norges veterinærhøgskole (1959) 374 Norges Handelshøyskole (1957) 251 Norges idrettshøgskole (199) 7 Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO) (1985) 46 Norges musikkhøgskole (22) 11 Høgskolen i Bodø (23) 19 Høgskolen i Molde (26) 1 Høgskolen i Oslo (28) 1 Det teologiske Menighetsfakultet (1991) 47 Handelshøyskolen BI (2) 46 Misjonshøgskolen (26) 7 Totalt Institusjonsnavnene har endret seg i årenes løp. Her er brukt nåværende navn. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret

9 2 Menneskelige ressurser 97 Nærmere om doktorgrader Datakilder Norsk doktorgradsstatistikk bygger på Doktorgradsregisteret ved NIFU STEP. Doktorgradsstatistikken publiseres her: statistikk/doktorgradsstatistikk NORBAL NORBAL er en statistikkbase bygget opp ved NIFU STEP på oppdrag av NordForsk. Basen inneholder statistikk om avlagte doktorgrader og aktive doktorgradsstudenter i de nordiske og baltiske land. NORBAL er tilgjengelig her: statistikk/norbal Om godkjenning av utenlandske doktorgrader NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) kan gi generell godkjenning av utenlandsk doktorgrad som likestilt med norsk ph.d. i henhold til norske doktorgradskriterier: NOKUT foretar ingen faglig vurdering av den utenlandske doktorgraden, men sammenligner utdanningsstrukturene. En faglig vurdering av en utenlandsk doktorgrad kan foretas av universitet eller høgskole som tilbyr et doktorgradsstudium innenfor samme fagområde. NOKUT har per april 29 gitt generell godkjenning til 38 uten landske doktorgrader som likestilt med norsk ph.d. Doktorgrader gjennom alle tider Fra den første doktorgraden i 1817 er det avlagt nærmere 18 doktorgrader ved norske institusjoner per utgangen av 28. Universitetet i Oslo står for 4 prosent av doktorgradene. Doktorgradsutstedende institusjoner fremgår av tabell Ved enkelte institusjoner er tildelingsretten begrenset til bestemte fagfelt. 2.2 FoU-personale FoU-personale etter FoU-utførende sektorer I 27 var nesten 6 personer i Norge involvert i forsknings- og utviklingsarbeid (FoU). Tallet omfatter alt personale som deltok i FoU, inklusiv teknisk og administrativt personale som assisterte og administrerte FoU-virksomheten. FoU-personalet består av nesten 42 forskere/faglig personale, mens om lag Figur Totalt FoU-personale i perioden etter sektor for utførelse. Antall Universitets- og høgskolesektoren Instituttsektoren Næringslivet Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk 18 hadde teknisk-administrative stillinger. 3 Antall personer som deltok i FoU, har dermed økt med om lag 5 3 personer, eller nesten 1 prosent, fra 25. I totaltallet inngår personale fra tre sektorer; universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og bedrifter i næringslivet, se figur Universitets- og høgskolesektoren var den største av de tre sektorene i 27, hvor totalt 27 personer hadde sitt arbeidssted. Av disse var 19 8 forskere/ faglig personale, mens 7 3 var i tekniske og administrative stillinger. Forskerpersonale ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner er inkludert i universitets- og høgskolesektoren og utgjorde 2 3 personer i Forskere/faglig personale omfatter i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren personer som innehar en stilling med forskningskomponent. I næringslivet regnes FoU-personale med høyere utdanning som forskere/faglig personale. Øvrig FoU-personale i næringslivet er klassifisert som teknisk-administrativt personale. Teknisk-administrativt personale kan ha høyere utdanning i både universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren, men her er det altså stilling som ligger til grunn for inndelingen, og ikke utdanning.

10 98 2 Menneskelige ressurser FoU-personale i næringslivet økte med 1 2 personer fra 25 og utgjorde 22 personer i 27. Av disse hadde 14 5 høyere utdanning. Fra 25 til 27 økte antallet forskere/faglig personale i næringslivet med 2, mens antallet teknisk-administrativt personale gikk ned med i nesten 9. Dette er en motsatt utvikling sett i forhold til forrige statistikkårgang, da antallet forskere/faglig personale ble redusert samtidig som antallet teknisk-administrative økte. Målt i antall personer som var involvert i FoU, var instituttsektoren den minste av de tre sektorene, med 1 6 personer i 27. I forhold til 25 var dette en økning på nesten 13 prosent, for øvrig den prosentvis største veksten av de tre sektorene. Estimater for antall forskere ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner ble inkludert i instituttsektoren i 27, disse utgjorde om lag 4 personer. Tidligere har det kun blitt estimert FoU-årsverk for dette personalet. Liten endring i doktorgradshyppigheten Av den totale forskerpopulasjonen på 42 hadde 11 3 personer, eller 27 prosent, doktorgrad i 27. Dette er den samme andelen som i 25. I instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren var doktorgradshyppigheten blant totalt antall forskere/ faglig personale like høy, 37 prosent, mens andelen av forskerpersonalet med doktorgrad i næringslivet var 9 prosent. Sammenlignet med 25, økte doktorgradsandelen i instituttsektoren med to prosentpoeng, mens den for næringslivet gikk ned med ett prosentpoeng. I universitets- og høgskolesektoren var doktorgradsandelen den samme både i 25 og 27. Dette har sammenheng med at rekrutteringsstillinger var den stillingskategorien i universitets- og høgskolesektoren som økte mest i perioden. Ser vi på det faste vitenskapelig/faglige personalet i sektoren, finner vi at doktorgradshyppigheten økte fra 42 prosent i 25 til 43 prosent i 27. Veksten i doktorgradsandel var størst ved de statlige høgskolene, fra 17 til 2 prosent, samtidig gikk den litt ned for vitenskapelige høgskoler m.fl FoU-personale i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren Stor vekst innenfor medisin og helsefag I instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren sett under ett, var det flest forskere/faglig personale innenfor medisin og helsefag, i underkant av 7 personer i 27, se figur Av disse var Forskerpersonalregisteret Forskerpersonalregisteret ved NIFU STEP er en database som inneholder opplysninger om vitenskapelig/faglig personale, forskere, høyere administrativt personale og ledelse i universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og ved helseforetakene. Opplysningene som registreres om den enkelte, er navn, fødselsnummer, arbeidssted samt opplysninger om høyere grads utdanning og eventuell doktorgrad. Opplysninger om forskerpersonalet samles inn per 1. oktober, og innhentes direkte fra de forskningsutførende enhetenes sentrale administrasjoner. Dette suppleres med opplysninger direkte fra det enkelte institutt eller avdeling gjennom FoUstatistikkens spørreskjema. De innsamlede opplysningene benyttes til utarbeidelse av offisiell statistikk for norske myndigheter og som grunnlag for internasjonal statistikk utarbeidet av OECD og Eurostat. De innsamlede data benyttes også som statistikkgrunnlag i analyser av blant annet rekrutteringsbehov, fag- og fagområdefordelinger, samt mobilitet i det norske forskningssystemet. Forskerpersonalregisteret ble etablert i 1965, med data tilbake til Deretter foreligger data for 1965 og hvert år frem til 197. Etter dette finnes data for 1972, 1974 og Fra og med 1977 har Forskerpersonalregisteret blitt oppdatert annet hvert år og fra 27 hvert år. 3 2 tilsatt ved et helseforetak, 4 mens 3 6 var ved universiteter og høgskoler. Dette er en økning på over 1 3 personer siden 25, og veksten er den største blant alle fagområdene. Samfunnsvitenskap var det nest største fagområdet i de to sektorene hvor antall forskere/faglig personale til sammen utgjorde 6 5 personer i 27, noe som ga en vekst på 12 prosent i forhold til 25. Noe av denne veksten, om lag 15 personer, skyldes at noen institutter har skiftet fagområdetilknytning 5 til fordel 4 I 27 ble innsamlingsrutinene for forskere/faglig personale ved helseforetakene endret. Tidligere ble opplysninger innhentet kun fra universitetssykehusene, hvor den enkelte sykehusavdeling var rapporteringsenheten. Nå innhentes opplysningene via Ressursmålingen av forskning og utvikling i helseforetakene, og omfatter alle landets helseforetak. I 27 ble opplysninger om personale innhentet fra helsefore tak med universitetssykehusfunksjoner, mens det ble laget estimater for forskere/faglig personale ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner. Disse utgjorde i underkant av en tredjedel av økningen i antall personer innenfor medisin og helsefag. 5 Enhetene som inngår i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren, klassifiseres på fagområde etter mestkriteriet, med bakgrunn i de opplysningene de selv oppgir om faglig aktivitet i FoU-statistikkens spørreskjemaer.

11 2 Menneskelige ressurser 99 Figur Forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren i 27 etter fagområde. Instituttsektoren Universitets- og høgskolesektoren Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk og naturvitenskap Teknologi Medisin og helsefag Landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin Antall Offentlig rettede institutter Næringsrettede institutter Universiteter og vitenskapelige høgskoler Statlige høgskoler Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret for samfunnsvitenskap. I tillegg ble statistikkgrunnlaget i 27 utvidet ved at Dronning Mauds Minne Høgskole for førskoleutdanning og Forsvarets skolesenter ble inkludert. Målt i antall personer var teknologi det tredje største fagområdet med om lag 4 4 personer i 27. Teknologi hadde en vekst på 5 personer i forhold til 25. Personalet som var tilknyttet fagområdet matematikk og naturvitenskap, talte til sammen over 4 1 i 27, 2 flere enn i 25. Antall personer innenfor humanistiske fag hadde en beskjeden vekst på tre prosent fra 25 og utgjorde dermed 3 6 forskere/faglig personale i 27. Det minste fagområdet samlet sett i de to sektorene er landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin, hvor antallet personer talte i overkant av 1 7 i 27. Dette var en reduksjon på 11 personer i forhold til forrige statistikkårgang, noe som blant annet skyldes at ingen virksomheter ved de statlige høgskolene i 27 oppga at de hadde hovedtyngden av sin FoU-virksomhet innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin. Antall stipendiater øker fremdeles Antallet doktorgradsstipendiater i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren utgjorde nesten 5 i 27, se figur Dette gir en økning på nesten 75 personer, eller 15 prosent, siden 25. Veksten blant stipendiatene er dermed høyere enn for det øvrige personalet i sektorene. Videre med fører dette at andelen stipendiater av det totale personalet i universitets- og høgskolesektoren har økt med to prosentpoeng siden forrige statistikkårgang til 23 prosent i 27. Den store veksten skyldes hovedsakelig at antallet stipendiater som er finansiert direkte over lærestedenes grunnbudsjett, dvs. universitets- og høgskolestipendiater, har økt kraftig med nesten 55 personer. Antall stipendiater finansiert av Norges forskningsråd og andre eksterne kilder har vært stabil siste

12 1 2 Menneskelige ressurser toårsperiode og talte henholdsvis 1 15 og 63 i 27. I 25 ble stipendiater finansiert direkte av helseforetakene inkludert som egen kategori i Forskerpersonalregisteret, og i løpet av en toårsperiode er antall helse foretakstipendiater fordoblet fra 13 i 25 til 25 i 27. Stipendiater som hadde sin arbeidsplass ved et forskningsinstitutt i instituttsektoren, utgjorde 5 personer i 27. Imidlertid finnes det personer i andre stillinger som også arbeider med en doktorgrad, som for eksempel forskere ved forskningsinstitutter eller ved bedrifter i næringslivet. Alle som er i gang med et doktorgradsløp ved et universitet eller en høgskole i Norge, må være registrert ved og inngå en doktorgradsavtale med et lærested. Slike doktorgradsavtaler registreres i Database for høyere utdanning som driftes av Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste. Statistikken herfra viser at det forelå 7 91 doktorgradsavtaler ved norske læresteder i 27. Dette tilsier med andre ord at om lag 2 flere personer arbeider med en doktorgrad enn antall registrerte stipendiatstillinger. I universitets- og høgskolesektoren er det flest stipendiater innenfor medisin og helsefag hvor antallet var 1 3 i 27. I forhold til 25 gir dette en vekst på nesten 3 stipendiater. Innenfor de samfunnsvitenskapelige fagene utgjorde stipendiatene 1 personer i 27, dette var 2 flere enn for to år siden. Disse to fagområdene har dermed hatt den desidert største veksten blant fagområdene og langt mer enn gjennomsnittet for sektoren. Innenfor fagområdet matematikk og naturvitenskap ble det registrert 9 stipendiater i 27, dernest følger teknologi med 73 stipendiater. De to siste fagområdene; humaniora og landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin har hatt langt svakere vekst enn de andre, og hadde henholdsvis 46 og 1 stipendiater i 27. Figur Antall stipendiater i universitets- og høg skolesektoren og instituttsektoren i perioden etter finansieringskilde. Antall Stipendiat helseforetak Stipendiat instituttsektor Stipendiat andre Stipendiat Norges forskningsråd UoH-stipendiat Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret årlig vekst på 35 stipendiatstillinger, er også nesten innfridd. Veksten fra 23 og fram til og med 27 gir en gjennomsnittlig årlig vekst på 335 stipendiatstillinger. Politiske mål innfridd? Utviklingen i antallet forskerrekrutter sett i forhold til målsetninger som er blitt befestet i de senere års stortingsmeldinger, tyder på at virkemidlene har hatt en positiv effekt og at målene delvis er nådd. I hvert fall om man legger det totale antallet stipendiater til grunn og ikke bare de som er politisk styrt og finansiert direkte av lærestedene. Målet var at Norge ved utgangen av 27 skulle ha 2 flere stipendiatstillinger enn i 1999, da det ble registrert 3 15 stipendiater i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. I 27 var antallet nesten 5. Økningen i antall stipendiater ble befestet i både Rekrutteringsmeldingen (St.meld. 35, 21 2) og i «Vilje til forskning» (St. meld. nr. 2, 24 25), og ble nesten nådd i 27, se figur Utviklingen fra 24 til 27 med en Stor økning i forskerstillinger ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner Totalt deltok 3 2 personer i FoU ved helseforetakene i 27, av disse var 2 8 ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner. Forskerpersonalet ved helseforetakene består primært av leger som bruker deler av sin arbeidstid til forskning og utviklingsarbeid, samt personale i rene forskerstillinger, det vil si postdoktor, doktorgradsstipendiat eller forsker. I tillegg deltar en del støttepersonale i FoU-aktiviteter, dette omfatter administratorer, teknikere, laboranter, sykepleiere og annet fagpersonale. I 27 ble det registrert 1 42 leger som deltok i FoU ved disse enhetene, og 86 personer i forsker-, postdoktor- eller doktorgradsstipendiatstillinger, som vist i figur Blant forskerpersonalet ved disse institusjonene var 4 prosent kvinner, og 39 prosent

13 2 Menneskelige ressurser 11 Figur Antall stipendiater i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren i perioden etter fagområde. Antall 1 6 Figur Leger som deltok i FoU og helseforetakslønnet forskerpersonale ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner i 25 og 27. Antall Medisin og helsefag Samfunnsvitenskap Matematikk og naturvitenskap Teknologi Humaniora Landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Sykehusforskere med annen utdanning Sykehusforskere med mat.nat/ teknologi-utdanning Sykehusforskere med cand.med.- utdanning hadde doktorgrad. I tillegg kommer 1 1 personer i teknisk-administrative stillinger, hvorav 32 hadde utdanning på universitetsnivå. Flere av helseforetakene med universitetssykehusfunksjoner har et nært samarbeid med universitetene, både når det gjelder undervisning og forskning, og flere steder deler universitets ansatte og helseforetaksansatte forskere lokaler. Det er også relativt vanlig at leger som deltar i FoU, har professor II-stillinger ved universitetene og at viten skapelig personale med medisinsk utdanning ved universitetene innehar II-stillinger som leger ved helseforetakene. I 27 ble det registrert 264 professor II som hadde sin hovedstilling ved et helseforetak. Helseforetakslønnede forskere ble for første gang skilt ut som egen stillingskategori i Forskerpersonalregisteret i 25, vi kan dermed kun sammenligne tall for disse i 25 og 27. Opplysninger om leger som deltok i FoU ved universitetssykehusene, er imidlertid samlet inn tilbake til 196-tallet via henvendelser direkte til avdelingene eller tilsvarende i forbindelse med FoU-statistikkens spørreskjema. I 1991 ble det registrert 85 leger som deltok i FoU ved universitetssykehusene, i 25 var antallet økt til Fra 25 til 27 gikk antall leger som deltok i FoU litt ned, fra 1 49 til 1 42, samtidig som antall helseforetakslønnede doktorgradsstipendiater, postdoktorer og forskere ble fordoblet, fra 29 til 58. Leger som deltok i FoU Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Forskere/faglig personale med medisinsk grunnutdanning utgjorde den største gruppen av forskerpersonalet ved helseforetakene både i 25 og 27, men andelen sank fra 9 prosent i 25 til 81 prosent to år senere. Blant de helseforetakslønnede forskerne hadde 11 personer, eller 4 prosent, medisinsk grunnutdanning i 25. Personer med høyere utdanning innenfor matematikk/naturvitenskap og teknologi utgjorde den nest største forskergruppen dette året. Gruppen av forskere med annen eller ukjent utdanning økte mest fra 25 til 27, slik det fremgår av figur Det er sannsynlig at flere av de nye sykehusforskerne med ukjent utdanning har medisinsk utdanning fra utlandet. Administratorene i universitets- og høgskolesektoren er høyere utdannet enn teknikerne Totalt 17 8 personer i teknisk-administrative stillinger deltok i FoU i 27, av disse var 7 3 i universitets- og høgskolesektoren, 3 1 i instituttsektoren og 7 4 i næringslivet. I FoU-statistisk sammenheng skilles det mellom forskere/faglig personale, som innehar stillinger med forskningskomponent og som

14 12 2 Menneskelige ressurser krever høyere utdanning, og teknisk-administrativt personale. I næringslivet kategoriseres personale uten høyere utdanning som teknisk-administrativt personale, mens i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren gjøres inndelingen etter stilling, og flere ansatte i tekniske og administrative stillinger har både universitetsutdanning og doktorgrad. Teknisk-administrativt personale inngår ikke i Forskerpersonalregisteret. Oversikt over dette personalet innhentes imidlertid fra lærestedene i universitets- og høgskolesektoren, og brukes primært til å beregne FoU-årsverk for denne personalgruppen. Teknisk-administrativt personale som deltok i FoU i universitets- og høgskolesektoren i 27, utgjorde 3 7 personer i administrative stillinger og 3 6 per - soner i tekniske stillinger. 6 Av administratorene var 9 prosent lønnet av lærestedenes basisbevilgning, og 1 prosent av eksterne kilder. Antall administrative stillinger lønnet av eksterne midler har økt de senere årene, og det dreier seg i første rekke om saksbehandlere på instituttnivå. 7 3 prosent av det tekniske personalet i universitets- og høgskolesektoren var lønnet av helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, 6 prosent var lønnet av lærestedenes basisbevilgning, og de resterende 1 prosentene var lønnet av eksterne kilder. Blant det administrative støttepersonalet hadde rundt 4 prosent høyere utdanning på universitetsnivå og 3 prosent doktorgrad, tilsvarende 25 og 3 prosent blant det tekniske personalet. Det administrative støttepersonalet i universitets- og høgskolesektoren hadde dermed høyere utdanning enn det tekniske støttepersonalet i sektoren, men doktorgradsandelen var den samme FoU-personale i næringslivet Økning i næringslivets FoU-personale fra 26 til 27 I 27 var nærmere 22 personer involvert i FoUaktiviteter i næringslivet. Dette er en økning på 1 personer eller 4 prosent fra 26. Det var også en liten økning fra 25 til 26, 1 prosent. Antall personer i forhold til antall årsverk viser at FoU-personalet brukte 7 prosent av sin arbeidstid på FoU-arbeid i 27. Dette har holdt seg stabilt fra Personale tilsatt ved lærestedenes sentrale administrasjoner er i henhold til internasjonale retningslinjer for utarbeidelse av FoU-statistikk ikke inkludert her, heller ikke bibliotekpersonale. 7 Se Gornitzka, Larsen og Gunnes (29): Universitetsadministrasjon i Kvalitetsreformens tiår. Det har tidligere vært langt flere FoU-medarbeidere i industrien enn i tjenestenæringene, men dette har endret seg. Fram til og med 25 hadde industri en om lag 2 prosent flere FoU-medarbeidere enn tjeneste næringene. Denne forskjellen har blitt betydelig redusert, og i 27 var det kun 2 prosent flere FoU-medarbeidere i industrien enn i tjenestenæringene i 27. Det var nesten 14 5 personer med høyere utdanning som arbeidet med FoU i 27, altså 66 prosent av samlet FoU-personale. Dette er en økning fra 25 da det var 6 prosent FoU-medarbeidere med høyere utdanning. Utenlandske statsborgere utgjorde litt under 8 prosent av FoU-personalet med høyere utdanning. Det var 1 3 personer med doktorgrad i 27, eller 6 prosent av totalt FoU-personale i næringslivet. Andelen FoU-medarbeidere med doktorgrad har holdt seg stabil siden 25. Andelen kvinnelige FoU-medarbeidere var 2 prosent i 27. Kvinneandelen er noe lavere i industrien enn i tjenestenæringene, nærmere bestemt 18 prosent i industrien og 22 prosent i tjenestenæringene. Det er lavere andel kvinner i små foretak enn i store foretak Kvinner i forskning I 27 utgjorde kvinnelige forskere en tredjedel av forskerpersonalet i Norge. Av i overkant av 13 9 kvinnelige forskere/faglig personale var 8 3 tilsatt i vitenskapelig/faglige stillinger i universitets- og høgskolesektoren, 2 7 var forskere i instituttsektoren og 2 9 i næringslivet. Sammenlignet med 25 hadde antall kvinner i norsk forskning økt med over 2, mens kvinneandelen var ett prosentpoeng høyere. Som det fremgår av figur 2.2.6, fant den største veksten i antall kvinnelige forskere sted ved universitetene, mens kvinneandelen økte mest ved de offentlig rettede instituttene i instituttsektoren. Både i 27 og 25 var det flest kvinnelige forskere/faglig tilsatte ved universitetene. Imidlertid finner vi den høyeste kvinneandelen ved de statlige høgskolene, hvor nesten halvparten av de tilsatte i viten skapelig/faglige stillinger var kvinner i 27. De offentlig rettede instituttene i instituttsektoren hadde en betydelig høyere kvinneandel enn de næringslivsrettede instituttene. Antall kvinner i næringslivet økte med over 4 fra 25 til 27, men kvinneandelen i sektoren økte samtidig kun med,2 prosentpoeng. Forskerpersonale ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner inngår i figuren ved universitetene, mens helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner er inkludert ved de offentlig rettede instituttene. Kvinneandelen blant forskere/faglig personale ved helseforetakene var 4 prosent i 27.

15 2 Menneskelige ressurser 13 Figur Antall kvinner og kvinneandel blant forskerpersonalet i Norge i 25 og 27 etter sektor og institusjonstype. Antall kvinnelige forskere 6 Kvinneandel i prosent Universiteter Vitenskapelige høgskoler m.fl. Statlige høgskoler Offentlig rettede institutter Næringslivsrettede institutter Næringslivet Antall kvinner 25 Antall kvinner 27 Kvinneandel 25 Kvinneandel 27 Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Mannsdominans i toppstillinger i universitetsog høgskolesektoren I 27 var 18 prosent av professorene i universitetsog høgskolesektoren kvinner, dette er ett prosent poeng høyere enn to år tidligere. Blant førsteamanuen sene økte kvinneandelen fra 31 til 35 prosent i toårsperioden. Den høyeste kvinneandelen finner vi for universitets- og høgskolelektorene, her var 58 prosent kvinner i 27. Kvinneandelen synker med andre ord jo lenger opp i stillingshierarkiet man kommer. Noe av den ujevne kjønnsbalansen i toppstillingene kan forklares ved å se på tilgangen på kvinner. Andelen kvinner blant de som disputerer for doktorgraden, var i 27 for første gang over 4 prosent, og det var først på begynnelsen av 199-tallet at kvinnene var i flertall blant studentene innenfor de fleste fagområdene. Flertallet av dagens professorer var studenter på 197-tallet, den gangen var kvinneandelen under 3 prosent blant uteksaminerte kandidater. Ser vi på det faste vitenskapelig/faglige personalet innenfor de forskjellige fagområdene, var kvinneandelen i 27 høyest innenfor medisin og helsefag, 6 prosent, og lavest innenfor teknologi, 16 prosent. Innenfor helsefag ved de statlige høgskolene utgjorde kvinnene hele 82 prosent av høgskolelektorene. Blant professorene var det andelsmessig flest kvinner innenfor humaniora, 24 prosent, fulgt av medisin og helse fag og samfunnsvitenskap, med henholdsvis 23 og 21 prosent kvinnelige professorer. Teknologi hadde den laveste andelen kvinnelige professorer, kun 6 prosent, mens matematikk og naturvitenskap hadde 12 prosent kvinner i professorstilling. Det er til dels store forskjeller i kjønnsbalansen mellom lærestedstypene. Ved de statlige høgskolene var kvinneandelen blant det vitenskapelig/faglige personalet høyere enn ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene, det gjaldt både blant professorer og høgskolelektorer i forhold til universitetslektorer. Kvinnene var i mindretall blant forskerpersonalet i 27, men de var i flertall blant det teknisk-administrative personalet. I underkant av 7 3 personer i

16 14 2 Menneskelige ressurser tekniske/administrative stillinger deltok i FoU i universitets- og høgskolesektoren dette året, av disse var nesten 4 9 kvinner. Her er det imidlertid forskjeller på tekniske og administrative stillinger. Kvinneandelen i tekniske stillinger var 5 prosent i 27. Kvinneandelen for teknisk-administrativt personale som deltok i FoU ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, det vil si administratorer, teknikere, laboranter og fagpersonale med høgskoleutdanning, var 77 prosent i 27. I rene administrative stillinger var tre fjerdedeler av personalet kvinner. En ny studie av universitetsadministrasjon avdekker kjønnsforskjeller også blant det administrative personalet (Gornitzka m.fl., 29). Mens 74 prosent av saksbehandlerne ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Universitetet i Tromsø og NTNU var kvinner i 27, gjaldt dette 61 prosent av mellomlederne og 42 prosent av de administrative topplederne. Også innenfor administrasjonen synker kvinneandelen jo lenger opp i stillingshierarkiet man kommer. Figur Andel kvinner for utvalgte stillinger i universitets- og høgskolesektoren i 27 etter finansieringskilde. Prosent Gamle forskere Forskerpopulasjonen i Norge er aldrende, spesielt gjelder dette i universitets- og høgskolesektoren. Gjennomsnittsalderen for det faste vitenskapelig/faglige personalet i sektoren var 52 år i 27. Til sammenligning var gjennomsnittsalderen for forskerne i instituttsektoren, utenom doktorgradsstipendiater og postdoktorer, 45 år. I 27 var nesten 6 prosent av professorene 55 år eller eldre. Humaniora og samfunnsvitenskap var fagområdene med høyest andel av professorer over 55 år, henholdsvis 64 og 62 prosent. Når professorene går av med pensjon, har lærestedene en mulighet til å gjøre noe med kjønnsbalansen ved å ansette kompetente kvinner. Kvinnene i faste vitenskapelig/faglige stillinger var i gjennomsnitt litt yngre enn sine mannlige kolleger i 27. Gjennomsnittsalderen for mannlige professorer var 56 år i 27, mot 55 år for kvinnene, tilsvarende 5 og 49 år for førsteamanuenser. Mannlige faglige ledere var i gjennomsnitt 3 år eldre enn de kvinnelige faglige lederne. Samtidig var kvinnelige postdoktorer i gjennomsnitt et halvt år eldre enn sine mannlige kolleger, og gjennomsnittsalderen for kvinnelige stipendiater var 34 år, mot 33 år for menn. Blant legene som deltok i FoU ved helseforetakene, var gjennomsnittsalderen 5 år for menn og 46 år for kvinner. Lavest kvinneandel blant personale finansiert av Norges forskningsråd UoHfinansiert Norges forskningsråd Helseforetak Stipendiat Postdoktor Forsker Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Andre kilder Kvinnene utgjorde i 27 for første gang over halvparten av doktorgradsstipendiatene, mens kvinneandelen for postdoktorene var den samme som to år tidligere, med 43 prosent. I rene forskerstillinger var andelen kvinner 45 prosent. Forskerpersonalregisteret inneholder opplysninger om finansiering for midlertidige stillinger som doktorgradsstipendiat, postdoktor og forsker. En sammenligning av andelen kvinner for disse stillingene etter finansieringskilde i universitetsog høgskolesektoren avdekker interessante forskjeller, se figur Kvinneandelen var merkbart lavere for alle forskningsrådsfinansierte stillinger i 27, mens de helseforetaksfinansierte forskerstillingene hadde den høyeste kvinneandelen. Medisin og helsefag hadde en høy kvinnerepresentasjon på alle stillingsnivåer med unntak av professor og overleger i 27. Det er høy kvinneandel på de lavere nivåene innenfor dette fagområdet, noe som er en medvirkende årsak til at kvinneandelen for de helse foretakslønnede forskerne er såpass høy. Forskningsrådet hadde over halvparten av sine stipendiater innenfor matematikk og naturvitenskap og teknologi, fagområder som tradisjonelt har en lavere andel kvinner. En tredjedel av de forskningsrådsfinansierte stipendiatene innenfor matematikk og natur vitenskap var kvinner i 27, tilsvarende var kvinneandelen 27 prosent for teknologi. Antall uni-

17 2 Menneskelige ressurser 15 Figur Andel kvinner blant doktorandene og forskerpersonalet i utvalgte land i 26 eller sist tilgjengelige år. 1 Prosent Nederland Tyskland Danmark EU27 Finland Norge Sverige Frankrike Island Doktorander Forskere Professornivå 1 27-tall for forskere i Norge, 25-tall for forskere i Danmark, Tyskland, Nederland og Sverige. Tall for EU27 er estimert av Eurostat. Kilde: Education Statistics (Eurostat)/S&T Statistics (Eurostat)/NIFU STEP versitets- og høgskolefinansierte stipendiater innenfor de samme fagområdene var litt høyere enn antall forskningsrådsfinansierte, men her var kvinneandelen høyere, 44 prosent innenfor matematikk og naturvitenskap og 29 prosent innenfor teknologi. Samtidig var 32 prosent av de kvinnelige stipendiatene innenfor matematikk og naturvitenskap lønnet av Norges forskningsråd, mot 44 prosent av de mannlige. Til sammenligning var kvinneandelen for de forskningsrådsfinansierte stipendiatene innenfor humaniora høyere enn for de universitets- og høgskolefinansierte, 65 mot 58 prosent, og innenfor samfunnsvitenskap var kvinneandelen for de to finansieringskildene den samme, med 56 prosent. Mønsteret er det samme når det gjelder postdoktorene, blant de forskningsrådsfinansierte postdoktorene var kvinneandelen 27 prosent i 27, mens for andre finansieringskilder var kvinneandelen 46 prosent. Tre fjerdedeler av postdoktorene innenfor matematikk og naturvitenskap var finansiert av Forskningsrådet i 27. I instituttsektoren skiller Forskerpersonalregister mellom stipendiater finansiert av Norges forskningsråd og andre stipendiater. Også for stipendiater med arbeidsplass i denne sektoren er det en klar tendens at kvinneandelen for forskningsrådsfinansierte stipendiater var lavere enn øvrige stipendiater, dette gjelder alle fagområder. Kvinnene utgjorde 51 prosent av stipendiatene finansiert av Norges forskningsråd i instituttsektoren, mens de utgjorde 59 prosent av øvrige stipendiater i sektoren. Søkelys på kvinner i Europa Oppmerksomheten rundt det underutnyttede potensialet i lav og skjev representasjon av kvinner i forskning har økt internasjonalt de senere årene. EU har i løpet av de ti siste årene ledet et arbeid med utvikling og harmonisering av data om kvinner i forskning i en egen database; Women & Science. Tallene i dette og de to neste avsnittene bygger på She figures 29, utgitt av Eurostat, med nøkkeltall for kvinner i forskning i Europa. Kvinnene er i mindretall i de europeiske

18 16 2 Menneskelige ressurser forskningsmiljøene, omkring 3 prosent av forskerne var kvinner i 26, se figur Samtidig vokser antall kvinnelige forskere raskere enn antall mannlige, fra 22 til 26 økte antall kvinner med 4,4 prosent, mens antall menn økte med 2,8 prosent. I Norge var økningen i antall kvinner den samme som for EU27, mens mannlige forskere kun vokste med,3 prosent i perioden. I Finland var det nullvekst i antall mannlige forskere, mens det i Sveits var en nedgang. I 26 utgjorde kvinnene 45 prosent av de europeiske doktorandene i EU27, men andelen varierer mye mellom landene. Kypros hadde den høyeste kvinneandelen blant doktorgradskandidatene i 26, 66 prosent, mens Tsjekkia og Hellas befant seg i den andre enden av skalaen, begge med 36 prosent kvinner som disputerte for doktorgraden. Til sammenligning var kun 27 prosent av de japanske doktorandene kvinner i 26. Figur viser at kvinneandelen blant forskerne var spesielt lav i Nederland og Tyskland, her var også kvinneandelen blant doktorandene lavere enn i mange av de andre landene. Norge skiller seg ut med den laveste kvinneandelen blant doktorandene av landene i figuren, men med en relativt høy kvinneandel blant forskerpersonalet. Høyere kvinneandel blant yngre professorer Ser vi på kvinneandelen på professornivå i universitets- og høgskolesektoren for de utvalgte landene i 27, hadde Finland den høyeste andelen kvinner, 23 prosent. I både Norge og Sverige utgjorde kvinnene 18 prosent av forskerne på dette nivået, mens Danmark kun hadde 14 prosent kvinner på professornivå. Det er en tendens i flere europeiske land at kvinneandelen synker med økende alder blant professorene, noe som tyder på en viss generasjonseffekt, selv om kvinnene er i mindretall i alle aldersgrupper. I Norge utgjorde kvinnene 2 prosent av professorene i aldersgruppen år, 19 prosent i aldersgruppen år og 17 prosent i aldersgruppen 55 år og eldre. Tilsvarende kvinneandeler for Tyskland var 17, 14 og 7 prosent, mens det i Sverige var høyere kvinneandel i den eldste aldersgruppen enn i den yngste, 19 mot 16 prosent. Tall fra Women in Science-databasen viser dessuten at det store flertallet av de europeiske professorene er 55 år eller eldre, og at kvinnelige professorer med unntak av i Sverige og i Polen, er yngre enn sine mannlige kolleger. Høyest kvinnerepresentasjon i Norden I alle de europeiske landene utgjør kvinner en minoritet i de organer som er med på å forme den vitenskapelige agendaen, herunder i styrer og rektorater i institusjoner for høyere utdanning. På dette området var de nordiske landene mer likestilte enn Europa for øvrig i 27, kun Sverige hadde en høyere kvinneandel i universitets- og høgskolestyrer enn Norge, andelen kvinner var henholdsvis 49 og 45 prosent. Finland hadde den tredje høyeste kvinneandelen, 44 prosent. Gjennomsnittlig kvinnerepresentasjon i styrer ved høyere utdanningsinstitusjoner i EU-landene var 22 prosent i 27. I både Norge, Sverige og Finland var det kvinnelige rektorer ved mer enn en fjerdedel av institusjonene innenfor høyere utdanning, hvor Norge hadde den høyeste kvinneandelen, 32 prosent. Ser vi nærmere på universiteter, er kvinneandelen for rektorer over 25 prosent i Sverige, Island, Norge og Finland. Fem av landene som har rapportert inn kjønnsfordeling for rektorene, hadde ingen kvinnelige rektorer ved universitetene. 2.3 FoU-årsverk Personalet som utfører forsknings- og utviklingsarbeid, har også andre arbeidsoppgaver. De fleste fast vitenskapelig/faglige ansatte i universitets- og høgskolesektoren bruker mer enn halvparten av sin tid til annet arbeid enn FoU, i første rekke undervisning, veiledning og administrasjon. Forskere som er ansatt i en bedrift eller på et forskningsinstitutt vil også bruke en del av sin arbeidstid til andre oppgaver enn forskning, for eksempel prosjektarbeid som ikke klassifiseres som FoU. For å kunne måle FoU-årsverkene som utføres, kan man derfor ikke bare se på antall forskere, men også på hvor mye tid disse forskerne bruker til FoU. Siden tidlig på 198-tallet har NIFU STEP kartlagt tidsbruken blant det faste vitenskapelige personalet ved universitetene ved å gjennomføre tre tidsbruksundersøkelser; i 1981, 1991 og i 2. En ny undersøkelse er under planlegging. Resultatene av disse undersøkelsene har vært stabile og vist at gjennomsnittlig tid til forskning har vært om lag 3 prosent av den totale arbeidstiden for det faste vitenskapelig/faglige personalet, se også fokusboks 2.3 om tid til forskning ved universitetene i kapittel 2.6. I næringslivet og instituttsektoren, samt ved helse foretakene, anslår miljøene selv antall FoU-årsverk som ble utført ved enheten Antall forskere versus utførte FoU-årsverk Sammenholdes de tre utførende sektorene, var det flest forskere i universitets- og høgskolesektoren i 27. Om lag 19 8 personer hadde vitenskapelig/faglige stillinger i denne sektoren, mens om lag

19 2 Menneskelige ressurser 17 Figur Forskere/faglig personale og utførte FoU-årsverk i 25 etter sektor for utførelse. Antall 2 Figur Forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og utførte FoU-årsverk i 27 etter lærestedstype. Antall Forskere/faglig personale FoU-årsverk utført av forskere/ faglig personale Universitetsog høgskolesektoren Instituttsektoren Næringslivet Universiteter Vitenskapelige høgskoler Forskere/faglig personale FoU-årsverk utført av forskere/ faglig personale Statlige høgskoler Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk 14 5 var forskere i næringslivet, og nesten 7 5 i instituttsektoren. Forholdet mellom antall forskere og antall utførte FoU-årsverk gir et annet bilde. Figur viser at næringslivets forskere utførte til sammen nesten 1 8 FoU-årsverk i 27. Dette var om lag 2 3 flere enn universitetsforskerne, som utførte 8 5 FoU-årsverk. Instituttsektorens forskere utførte 5 5 FoU-årsverk i 27. Som beskrevet innledningsvis, har forskerne/det faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren også andre oppgaver som en del av sine stillinger, og har dermed en lavere andel FoU-tid enn hva forskere/faglig personale i instituttsektoren og næringslivet har. Både i instituttsektoren og næringslivets sektor utførte en forsker i gjennomsnitt,74 FoU-årsverk, mens i universitetsog høgskolesektoren var gjennomsnittet på,43 FoUårsverk per forsker i 27. Personalet i universitets- og høgskolesektoren er ikke en homogen masse bestående av forskere, men omfatter mange stillinger med ulike forskningskomponenter. En professor vil for eksempel ha en større andel FoU-tid enn en høgskolelektor, som primært underviser, mens en postdoktor som bruker mesteparten av sin tid til forskning, kan ha høyere forskningsandel enn en professor. Sammensetningen av personalet ved de ulike lærestedstypene i universitets- og høgskolesektoren gjenspeiles i figur Figuren viser at den gjennomsnittlige forskningskomponenten for de ansatte ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene er betydelig høyere enn ved de statlige høgskolene. Ved universitetene utførte det vitenskapelig/faglige personalet i gjennomsnitt,5 FoU-årsverk. Ved de vitenskapelige høgskolene var tilsvarende tall,4 FoU-årsverk, og ved de statlige høgskolene,2 FoU-årsverk FoU-årsverk etter FoU-utførende sektor Størst vekst i universitets- og høgskolesektoren Totalt ble det utført 34 1 FoU-årsverk i Norge i 27. Dette var om lag 3 6 flere enn i 25. Fordelt etter sektor ble 15 3 årsverk utført i næringslivet, 11 i universitets- og høgskolesektoren mens 7 8 ble utført i instituttsektoren, se figur Alle de tre sektorene hadde en økning i antall årsverk fra 25 til 27. Etter en reduksjon i antall FoU-årsverk for næringslivet fra 23 til 25, hadde sektoren i den

20 18 2 Menneskelige ressurser siste toårsperioden en økning i antallet med om lag 1 5 FoU-årsverk. Størst økning, både absolutt og relativ, var det i universitets- og høgskolesektoren hvor antall FoUårsverk økte med nesten 1 6. Endringene i FoU-årsverkene avspeiler endringer i antall forskere, samtidig har veksten i FoU-årsverk vært prosentvis større i universitets- og høgskolesektoren enn veksten i personalet. Dette skyldes at det er stillingskategorier med høy FoU-andel, som stipendiater og postdoktorer, som vokser mest. Veksten for instituttsektoren var, med i overkant av 5 årsverk, mer beskjeden enn for de to andre sektorene. Økning i antall utførte FoU-årsverk av forskere/ faglig personale I 27 ble om lag 24 8 FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale, en vekst på 3 1 FoUårsverk, eller 14 prosent, fra 25. Personale i teknisk-administrative stillinger utførte 9 3 FoU-årsverk i 27. Veksten for FoU-årsverk utført av dette personalet har vært langt mer beskjeden og utgjorde 5 prosent fra 25. I 1993 utgjorde FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale 67 prosent av det totale FoU-personalet, i 27 hadde denne andelen økt til 73 prosent. Næringslivet var den største av sektorene målt i antall FoU-årsverk, her ble det i 27 utført 1 8 FoU-årsverk av forskere/faglig personale. 8 Antall forskerårsverk i næringslivet økte med 19 prosent fra 25 til 27, og utgjorde 71 prosent av totale FoU-årsverk i sektoren i 27. I universitets- og høgskolesektoren ble i underkant av 8 5 FoU-årsverk utført av vitenskapelig/faglig personale, en vekst på nesten 13 prosent fra 25. Forskerårsverkene utgjorde 77 prosent av totale FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren. I denne sektoren ble det registrert en vekst på 33 prosent i FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale. Instituttsektoren hadde i samme periode litt lavere vekst i FoUårsverkene enn de øvrige sektorene. I denne sektoren utgjorde FoU-årsverk utført av forskerpersonalet 71 prosent, samme andel som i næringslivet. Stor økning i FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren Veksten i FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren har vært betydelig fra 25 til 27, og 8 Forskere/faglig personale i næringslivet omfatter FoUpersonale med høyere utdanning, mens inndelingen etter forskere/faglig personale og teknisk-administrativt personale i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren skjer på bakgrunn av stilling. Figur Totale FoU-årsverk i perioden etter sektor for utførelse. Antall FoU-årsverk Universitets- og høgskolesektoren Næringslivet Instituttsektoren Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk vi skal se nærmere på hvor denne veksten har funnet sted. Fagområdet medisin og helsefag hadde den største veksten i begge årsverkskategoriene, se figur I 27 ble det utført 3 9 FoU-årsverk innenfor medisin og helsefag, en vekst på 36 prosent siden 25. FoU-årsverk utført av det vitenskapelig/faglige personalet utgjorde 2 6, en vekst på nesten 2 prosent i toårsperioden. Samtidig økte FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale med over 8 prosent. Det nest største fagområdet, samfunnsvitenskap, har også hatt den nest største veksten i sektoren, med 15 prosent fra 25. I 27 ble det utført 2 3 FoUårsverk innenfor samfunnsvitenskap i universitets- og høgskolesektoren. Landbruks- og fiskerifag og veterinærmedisin hadde den høyeste andelen FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale i 27, 36 prosent, etterfulgt av medisin og helsefag med 34 prosent. Andelen FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale har vært stabil innenfor landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin siden 23. Færrest tekniskadministrative FoU-årsverk relativt sett hadde samfunnsvitenskap med 13 prosent, fulgt av teknologi og humaniora, begge med 14 prosent. Innenfor matematikk og naturvitenskap utgjorde FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale 2 prosent av totale FoU-årsverk.

21 2 Menneskelige ressurser 19 Figur FoU-årsverk utført i universitets- og høgskolesektoren i 25 og 27 etter fagområde. FoU-årsverk Humaniora Samfunns - vitenskap Matematikk og naturvitenskap Teknologi Medisin og helsefag Landbruksfag, fiskerifag og vet.med. FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale FoU-årsverk utført av teknisk/administrativt personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Andelen FoU-årsverk utført av fast vitenskapelig/faglig personale synker Rekrutteringspersonalet var den største stillingsgruppen målt i antall FoU-årsverk ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene, se figur Det har vært en betydelig vekst i FoU-årsverk utført av rekrutter på 2-tallet, og denne gruppen stod for 42 prosent av FoU-årsverkene i 27. Andelen rekrutteringspersonale blant det vitenskapelig/faglige personalet ved universiteter og vitenskapelige høgskoler har likevel vært relativt stabil i perioden I 197 utgjorde rekruttene 46 prosent, i prosent og i 1995 var andelen 43 prosent. FoU-årsverk utført av forskere og postdoktorer, de fleste av disse lønnet av eksterne kilder, var den nest største stillingsgruppen i universitets- og høgskolesektoren i 27. Forskere og postdoktorer utgjorde i overkant av en fjerdedel av det vitenskapelig/faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren i 27, en betydelig forskjell fra 197, da de utgjorde 5 prosent. I 197 var det faste vitenskapelig/faglige personalet den nest største stillingsgruppen med 79 FoUårsverk. I 27 ble 1 88 FoU-årsverk utført av dette personalet. Dette gir en nedgang i denne gruppens andel fra 44 prosent til 25 prosent. Leger som deltok i FoU, har hatt en moderat vekst i hele perioden, andelen FoU-årsverk utført av dette personalet, har ligget mellom 4 og 6 prosent. Figur viser en tydelig dreining av hvem som utfører FoU ved universiteter og vitenskapelige høgskoler. FoU-årsverk utført av rekrutter øker betraktelig. Det samme gjør bruken av midlertidige forskerog postdoktorstillinger, og den største økningen i dette personalet fant sted i tre perioder; , og FoU-årsverk utført ved helseforetakene I alt ble det utført nesten 2 2 FoU-årsverk ved alle helseforetakene i 27. Av disse ble 1 31 FoU-årsverk utført av forskerpersonale og 88 av personale i teknisk-administrative stillinger. Langt de fleste FoU-årsverkene ble utført ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, 1 12 forskerårsverk og 79 årsverk utført av teknisk-administrativt per-

22 11 2 Menneskelige ressurser Figur FoU-årsverk utført av vitenskapelig personale ved universiteter, inkludert universitetssykehus, og vitenskapelige høgskoler i Norge i perioden etter stillingskategori. FoU-årsverk 3 5 Figur FoU-årsverk ved helseforetakene i 27 etter region og personalgruppe. Antall Rekrutteringspersonale Fast vitenskapelig personale Forskere og postdoktorer Leger Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk 2 1 Helse Sør- Øst Helse Vest Helse Midt- Norge Teknisk/administrativt personale Forskere/faglig personale Helse Nord Kilde: NIFU STEP/FoU-statistikk sonale. 27 FoU-årsverk ble utført ved sykehus uten universitetssykehusfunksjoner, av disse ble 19 utført av forskerpersonale og 9 av personale i tekniskadministra tive stillinger. Figur viser at Helse Sør-Øst hadde den høyeste FoU-aktiviteten målt i antall utførte FoU-årsverk. I underkant av 7 prosent av FoU-årsverkene ved helseforetakene ble utført i denne regionen. Det er i denne regionen de største og mest forskningstunge helseforetakene, som Rikshospitalet og Ullevål universitetssykehus, er lokalisert. I industrien har antall FoU-årsverk holdt seg stabil, og økte bare med 1 prosent i 27, mens tjenestenæringene økte antall FoU-årsverk med 1 prosent. Dette er likt utviklingen fra 25 til 26. Industrien stod i 27 for 47 prosent av totale FoU-årsverk i næringslivet, mens tjenestenæringene stod for 46 prosent. Gjennomsnittlige lønnskostnader for et FoU-årsverk var 698 i 27, noe som er en økning på 6 prosent fra 26. Fortsatt økning i FoU-årsverk i næringslivet Det ble utført 15 3 FoU-årsverk i næringslivet i 27. Dette er en økning på 9 årsverk fra 26, noe som er en prosentvis vekst på 6 prosent. Tilsvarende var økningen fra 25 til 26 på 4 prosent. Det var altså en noe større vekst i FoU-årsverk enn i FoU-personale. Dette gjelder for de fleste størrelsesgrupper med unntak av de største foretakene med mer enn 5 sysselsatte. I denne størrelsesgruppen økte FoU-personalet noe mer enn FoU-årsverk. Det har vært en liten nedgang i både FoU-årsverk og FoUpersonale i gruppen med 1 49 sysselsatte Internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk Måler vi FoU-innsatsen i antall utførte FoU-årsverk, viser OECD-statistikken at Norge relativt sett kommer bedre ut enn om vi sammenligner med Norges andel av FoU-utgiftene. Norges andel av utførte forskerårsverk i hele OECD utgjorde,58 prosent i 26, mens tilsvarende tall for FoU-utgiftene var,44 prosent. Tallene indikerer at norske forskere koster mindre enn i andre land. God tilgang på høyt utdannet personale samt relativt lave lønninger og små lønnsforskjeller mellom de

23 2 Menneskelige ressurser 111 Figur FoU-årsverk per 1 sysselsatte i utvalgte land i 27 eller sist tilgjengelige år. 2.4 Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Finland Island Taiwan Danmark Sverige Japan Norge Frankrike (26) Østerrike Russland Tyskland Australia (26) Korea Singapore Storbritannia Nederland EU 27 Spania Irland Italia (26) Kina Antall FoU-årsverk per 1 sysselsatte Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators 29:1 ulike sektorene i arbeidslivet kan være mulige forklaringer til det relativt lave prisnivået i Norge. Statistikken viser også at andelen forskerårsverk utført av forskere/faglig personale var 73 prosent i 27 i Norge, høyere enn i EU27 med 59 prosent og høyere enn i Sverige med 62 prosent, Danmark med 64 prosent og Finland med 69 prosent. Dette forsterker inntrykket av lavere kostnader til forskerårsverk i Norge. Se også fokusboks 1.2 om sammenlignbarheten i nordisk FoU-statistikk i kapittel 1.8. I den siste forskningsmeldingen, St.meld. nr. 3 (28 29) Klima for forskning, legges det opp til at FoU-årsverk per 1 sysselsatte skal være en av indikatorene for norsk forskningsinnsats som supplerer 3-prosentmålet. Vi ser av figur at Norge med nærmere 14 FoU-årsverk per 1 sysselsatte kommer langt opp i rangeringen. Det var i 27 kun de andre nordiske landene, samt Taiwan og Japan, som hadde enda høyere andeler FoU-årsverk i arbeidsstokken Arbeidsmarkedet blant høyt utdannede I dette kapitlet ser vi innledningsvis på hvordan sysselsatte med ulikt utdanningsnivå fordeler seg prosentvis på ulike næringer. Figur viser fordelingen på ni ulike næringssektorer. De tverrgående stolpene viser fordelingen av henholdsvis sysselsatte med obligatorisk utdanning opp til 9 år, videregående utdanning inklusiv yrkesutdanning, lavere nivå høyere utdanning (cand.mag., bachelor og lignende), høyere utdanning av varighet fem år eller mer samt forskerutdanning, det vil si doktorgradsnivå. Figur illustrerer at offentlig sektor, som sysselsetter de fleste arbeidstakere totalt om lag 8 arbeidstakere også inkluderer en stor andel av de høyt utdannede i Norge. Bare næringssektoren forretningsmessig tjenesteyting, databehandling kan sammenlignes med offentlig sektor og det er her flest personer med teknisk/naturvitenskapelig bakgrunn arbeidet i 26. En tredjedel av alle med høyere teknisk/naturvitenskapelig utdanning arbeidet i denne sektoren, en fjerdedel i offentlig sektor og en sjettedel i industrien. Det er ikke overraskende at forretningsmessig tjenesteyting, databehandling er en næringssektor med et høyt antall høyt utdannede sysselsatte og mange med teknisk/naturvitenskapelig utdanning. Her finner vi blant annet tekniske konsulentfirmaer, rådgivende ingeniører og lignende. Det er heller ikke uventet at offentlig sektor har den høyeste andelen av sysselsatte med høyere utdanning. Dette gjenspeiler at både lærere, sykepleiere og saksbehandlere i tekniske etater og statlige kontorer omfattes av denne sektoren. Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg er sektoren med den laveste andelen av høyt utdannende og med den høyeste andelen av sysselsatte med videregående utdanning. Dette er kanskje overraskende, gitt de omfattende effektiviserings- og miljøutfordringer disse sektorene står overfor. Andelen av sysselsatte med universitets- og høgskoleutdanning av fem års varighet er også lav i denne sektoren sammenlignet med resten av næringslivet. Figur viser at i overkant av 3 prosent av alle sysselsatte i Norge har en eller annen form av høyere utdanning. Dette er en svært høy andel i internasjonale sammenligninger, se nærmere i kapittel 2.5.

24 112 2 Menneskelige ressurser Figur Andel sysselsatte i 26 etter utdanningsnivå og næring. Jordbruk, skogbruk, fiske Olje- og gassutvinning, bergverk Industri Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg Handelsvirksomhet, hotell og restaurant Transport og kommunikasjon Forretningsmessig tjenesteyting, databehandling Offentlig sektor (utdanning, adm., forsvar, helse) Andre sosiale og personlige tjenester Total Barne- og ungdomsskole Videregående skole Universitets- og høgskoleutdanning, lavere nivå Universitets- og høgskolenivå (5 år eller mer) Forskerutdanning Kilde: SSB, Sysselsettingsfiler/NIFU STEP Fortsatt lav arbeidsledighet blant høyt utdannede Prosent De senere årene har arbeidsledigheten blant høyt utdannede vært meget lav i Norge. Ved utgangen av november 28 var arbeidsledigheten blant personer med høyere grads utdanning,7 prosent, og,8 prosent blant personer med lavere grads utdanning, ifølge tall fra NAV. I SSBs arbeidskraftsundersøkelser var årsgjennomsnittet for høyere utdannede 1,3 prosent, og vi må helt tilbake til før nedgangskonjunkturen på slutten av 198-tallet for å finne like lave ledighetstall for høyt utdannet arbeidskraft. Høyt utdannede har dessuten blitt mindre rammet av finanskrisen enn arbeidstakere uten høyere utdanning. Fra utgangen av november 28 til utgangen av mai 29 økte ledigheten blant høyt utdannede med 43 prosent, mens økningen i den totale ledigheten var 51 prosent. Økningen i ledigheten blant høyt utdannede har vært omtrent like stor på lavere og høyere grads nivå. Det innebærer at selv om finanskrisen også har ført til en betydelig økning i arbeidsledigheten for høyt utdannet arbeidskraft, er den fortsatt på et lavt nivå. Godt arbeidsmarked også for nyutdannede kandidater med høyere grad NIFU STEPs seneste kandidatundersøkelse for nyutdannede kandidater våren 27 viste en betydelig forbedring i arbeidsmarkedet også for nyutdannede kandidater med høyere grad, se figur Bare 4 prosent av de nyutdannede kandidatene med høyere grad var fortsatt arbeidsledige et halvt år etter eksamen. Også for denne gruppen må vi helt tilbake til før nedgangskonjunkturene på slutten av 198-tallet for å finne like lave ledighetstall, totalt sett. Bedringen i arbeidsmarkedet for nyutdannede kandidater må ses på bakgrunn av at perioden var en periode med sterk vekst i norsk økonomi. Konjunkturomslaget etter 27 og finanskrisen fra høsten 28 innebærer at en neppe kan forvente et like godt arbeidsmarked for nyutdannede kandidater etter 27. Særlig for jurister, som tidligere var en av de gruppene som hadde høyest ledighet, var det en kraftig forbedring i arbeidsmarkedssituasjonen, se figur Bare 1,6 prosent av kandidatene våren 27 var arbeidsledige et halvt år etter eksamen, og bare helsefagskandidater hadde lavere ledighet. Men også for samfunnsfag og naturvitenskapelige fag og teknologi viste tallene våren 27 lavere ledighet enn på lenge. For de øvrige fagområdene, humanistiske og estetiske fag, primærnæringsfag og økonomisk/administrative fag var imidlertid ledigheten på et mer normalt nivå Doktorenes yrkeskarriere Flest doktorer i offentlig sektor De fleste som har avlagt doktorgraden, får seg arbeid i offentlig sektor, i første rekke ved universiteter og høgskoler, se også forrige utgave av Indikatorrapporten. Figur viser utviklingen over tid i antall sysselsatte med norsk doktorgrad og hvordan disse fordeler seg på hovedsektorer. Det er fortsatt et stort 9 Resultatene fra Kandidatundersøkelsen finnes på NIFU STEPs hjemmesider.

25 2 Menneskelige ressurser 113 Prosent Nat.vit. fag og teknologi Figur Personer 1 med norsk doktorgrad i arbeidslivet i perioden etter hovedsektor. Antall personer Jus Samfunnsfag 6 4 Figur Andel av nyutdannede kandidater med høyere grad som var arbeidsledige et halvt år etter eksamen i perioden etter fagområde. 4 Primærnæringsfag Øk./adm. fag Humanistiske og estetiske fag 2 Helsefag Kilde: NIFU STEP/Kandidatundersøkelsen Øvrig privat sektor mindretall av de yrkesaktive doktorene i underkant av 4 prosent som arbeider i privat sektor, inklusive forskningsinstitusjoner utenfor universiteter og høgskoler. Som figur viser, finner vi to tredjedeler av doktorene i offentlig sektor i kategorien Undervisning, i første rekke ved universiteter og høgskoler, og en knapp fjerdedel i Helse- og sosialtjenester. Totalt varierte andelen i offentlig sektor mellom 62 og 65 prosent i perioden, etter en liten nedgang rundt årtusenskiftet har andelen siden økt med nesten to prosentpoeng til 63,4 prosent i 25 og 26. Nesten halvparten av doktorene i privat sektor var knyttet til forskningsinstitusjoner eller bedrifter med Forskning og utvikling som hovednæring. Hver fjerde doktor i privat sektor hadde arbeid innenfor Annen tjenesteyting, hver sjette i Industri og hver tiende i Olje, gass og bergverksdrift. Andelen med norsk doktorgrad utgjorde,44 prosent av samtlige sysselsatte i Norge i Opplæring i arbeidslivet Sterkere søkelys på opplæring i arbeidslivet Økt satsing på opplæring i arbeidslivet er en sentral del av strategien i Lisboa-prosessen for å skape et FoU 2 Offentlig sektor 1 Antallet sysselsatte i det enkelte år omfatter personer som har avlagt doktorgraden i tidligere år. Personer med høyere alder enn 7 år i det angjeldende år er holdt utenfor. 2 NACE-kode 73 Forskning og utvikling. Kilde: NIFU STEP/ Doktorgradsregisteret, SSB/System for persondata dynamisk og innovativt Europa, og både i Norge og internasjonalt har det de senere årene vært fokusert mer på betydningen av slik opplæring i arbeidslivet. Tradisjonelt har man i norsk arbeidsmarkedspolitikk vært mest opptatt av å gi et utdannings- og opplæringstilbud til voksne som har lite utdanning, kunnskaper og ferdigheter fra før, for å øke deres muligheter til å delta i arbeidslivet. Lisboa-prosessens mål om et mer innovativt arbeidsliv innebærer at arbeidslivet generelt må bli mer læringsintensivt og at opplæring blir mer viktig, også for dem som har høy utdanning og høy kompetanse. Sammenhengen mellom opplæring i arbeidslivet og forskning og innovasjon er dokumentert i et større

26 114 2 Menneskelige ressurser Figur Sektor- og næringstilknytning for yrkesaktive personer i 26 med doktorgrad i perioden Undervisning 42 % Offentlig sektor 63 % Yrkesaktive med doktorgrad (1 439) Helse- og sosial tjenester 15 % Privat sektor 37 % Forskning/utviklingsarbeid 18 % Tjen.- yting 9 % Offentlig administrasjon m.m. 6 % Primærnæringene,2 % Olje, gass, bergverksdrift 4 % Industri 6 % Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret og SSB/System for persondata prosjekt NIFU STEP nylig har gjennomført. 1 Dette gjelder både på virksomhetsnivå, det vil si at norske virksomheter som er innovative også skårer høyt med hensyn til opplæring, og på nasjonalt nivå, det vil si at land som skårer høyt med hensyn til FoU, også skårer høyt på opplæring i arbeidslivet. Opplæring i arbeidslivet må derfor også betraktes som en viktig del av det norske forsknings- og innovasjonssystemet. I dette kapitlet presenterer vi noen sentrale resultater fra dette prosjektet. Resultatene i prosjektet tyder på at opplæring i arbeidslivet er minst like viktig for dem som har mye utdanning, som for dem som har lite utdanning. Likevel får de som har høy utdanning i Norge, mindre opplæring enn høyt utdannede i andre land. Det kan stilles spørsmål ved om man i Norge har vært for lite opptatt av opplæringsbehovet for arbeidstakergrupper med høy kompetanse. 1 Gulbrandsen, Kaloudis og Sandven 28, Kaloudis, Næss og Sandven 28, Næss, Støren og Kaloudis 29. Kursdeltakelse blant høyt utdannede Figur 2.4.5, basert på Lærevilkårsmonitoren, 11 viser at over 25 prosent av sysselsatte med høyere utdanning hadde deltatt i opplæring kurs eller lignende i løpet av en fireukersperiode, venstre akse. I gjennomsnitt brukte høyt utdannede 3,5 4 timer til opplæring i løpet av en fireukersperiode, høyre akse. Figuren viser også at med unntak av det høyeste utdanningsnivået, forskerutdanning, økte omfanget av opplæring med utdanningsnivået. Sysselsatte med høyere grads utdanning brukte mer enn tre ganger så mye tid på opplæring enn sysselsatte som bare hadde grunnskoleutdanning. Støren (28) fant likevel at høyt utdannede i Norge innenfor en rekke faggrupper fikk mindre opplæring enn kollegaene i andre europeiske land. Sammenhengen mellom utdanningsnivå og deltakelse i opplæring gjaldt også generelt og uavhengig av hvilket næringsområde man arbeidet i. Den skyldtes altså ikke at opplæringsnivået generelt var høyere i næringer med et høyt utdanningsnivå, enn i næringer med et lavt utdanningsnivå. Det var ingen betydelig kjønnsforskjell med hensyn til sannsynligheten for å delta i opplæring. Innovative bedrifter satser mest på opplæring Opplæring i arbeidslivet må forstås i et innovasjonsteoretisk perspektiv. 12 Forsknings- og utviklingsarbeid er ikke bare viktig for produktivitet og økonomisk vekst, men også for lærings- og omstillingsprosesser i arbeidslivet. Internasjonale sammenligninger viser at det på nasjonalt nivå er en sterk sammenheng mellom omfanget av FoU-utgifter og innovasjon og opplæring. 13 I figur er det benyttet data fra CVTS3 (Continuing Vocational Training Survey 3) til å belyse om vi finner en slik sammenheng mellom opplæring og inno vasjon på virksomhetsnivå. 14 Denne undersøkelsen omfatter kun bedrifter i næringslivet. Kurs omfatter alle typer kurs, også formell utdanning ved universiteter og høgskoler. Figuren viser at det var en sterk sammenheng mellom nivået på opplæringsaktiviteter i en virksomhet 11 Lærevilkårsmonitoren er en årlig tilleggsundersøkelse til SSBs arbeidskraftsundersøkelser, som kartlegger opplæring i arbeidslivet. 12 Gulbrandsen, Kaloudis og Sandven, Bassanini m.fl., 25, Næss, Støren og Kaloudis, Bedrifter med innovasjon er definert som bedrifter som «i 25 innførte noen nye eller vesentlig forbedrede produkter eller tjenester, eller nye eller vesentlig forbedrede metoder for produksjon eller levering av bedriftens produkter eller tjenester».

27 2 Menneskelige ressurser 115 Figur Opplæring siste fire uker i 26 etter utdanningsnivå. Lærevilkårsmonitoren. Prosent 3 Antall timer 4,5 Figur Sammenhengen mellom innovasjon og opplæring i 25. Andel bedrifter hvor ansatte hadde deltatt på kurs målt langs venstre akse, antall kurstimer per ansatt målt langs høyre akse Andel med opplæring 4, 3,5 3, Prosent 8 7 Timer per ansatt Timer med opplæring 2,5 2, , ,,5, Utdanningsnivå Kilde: SSB/Næss, Støren og Kaloudis, 29 Ikke innovasjon Innovasjon og innovasjon. Bedrifter med innovasjon hadde klart større sannsynlighet for å ha hatt ansatte på kurs og klart flere arbeidstimer per ansatt som gikk med til kursvirksomhet, enn bedrifter uten innovasjon. Dette gjaldt også når vi kontrollerte for næring og bedriftsstørrelse. Sammenhengen mellom innovasjon og opplæring er også undersøkt i Arbeids- og bedriftsundersøkelsen 23 (ABU 23). I denne undersøkelsen fant vi ikke fullt så klare sammenhenger mellom innovasjon og opplæring, men resultatene er likevel i stor grad konsistente med dem vi fikk i CVTS3. Innovasjon var i denne undersøkelsen definert som «hvorvidt bedriften har utviklet vesentlige forbedringer av produkter eller tjenester i løpet av de siste to årene». I denne undersøkelsen var det også en signifikant positiv sammenheng mellom opplæring og innovasjon både i offentlig og privat sektor. Når et bredere sett av variabler fra ABU inkluderes som uavhengige variabler, ble effekten imidlertid ikke signifikant i privat sektor Mobilitet av arbeidstakere Andel av bedrifter hvor ansatte hadde deltatt på kurs Antall kurstimer per ansatt Kilde: CVST3/Kaloudis, Næss og Sandven, 28 Arbeidsmobilitet er en viktig mekanisme for å innhente og overføre kompetanse på tvers av bedrifter og næringer, men det innebærer også tap av kompetanse for bedriften som mister medarbeidere, spesielt dersom «uunnværlige» ansatte slutter. Dette betyr at de positive og negative bedriftsøkonomiske og samfunnsøkonomiske effektene av arbeidsmobilitet må veies mot hverandre både i et bedrifts- og i et samfunnsøkonomisk perspektiv. De fleste mener imidlertid at et fleksibelt arbeidsmarked er en styrke i en kunnskapsøkonomi. For eksempel betraktes et fleksibelt arbeidsmarked kombinert med høy grad av rettsvern for arbeidstakernes rettigheter som hovedfaktoren bak den økonomiske suksessen som tilskrives den «nordiske» samfunnsmodellen. Et fleksibelt arbeidsmarked gjør overgangen fra bedrifter og næringer i krise til bedrifter og næringer i vekst lettere. Samtidig reduseres arbeidstakernes kostnader knyttet til slike endringer gjennom velutviklede videre- og etterutdanningsordninger, sjenerøs økonomisk støtte til sysselsatte i overgangsperioder, samt andre typer støtteordninger. Strukturelle endringer i økonomien forutsetter også en høy innovasjonstakt i økonomien.

28 116 2 Menneskelige ressurser Figur Andel blant totalt antall sysselsatte i 26 fordelt etter næring og etter om de sysselsatte har arbeidet i samme næring siden 1996, har skiftet næring siden 1996 eller er nye i arbeidsmarkedet siden Annen tjenesteyting Helsevesen Utdanning Offentlig administrasjon Annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning IKT-tjenester Finans og eiendom Transport Handel osv. Bygg og anlegg Vann- og kraftforsyning Low tech-industri Medium low tech-industri Medium high tech-industri High tech-industri Oljeutvinning, bergverk Prosent Ny i arbeidsmarked Fra andre næringer Samme næring Kilde: SSB, Sysselsettingsfiler/NIFU STEP Derfor er arbeidsmobilitet, spesielt mobilitet av høyt utdannede og av sysselsatte med teknisk og naturvitenskapelig utdanning, en viktig dimensjon i det norske forsknings- og innovasjonssystemet. Figur viser endringer i næringstilhørighet blant sysselsatte mellom 1996 og 26. Alle sysselsatte i 26 er klassifisert i tre grupper: 1) de som var sysselsatt i samme næring i 1996; 2) de som var sysselsatt i en annen næring i 1996; 3) de som ikke var i arbeidsstyrken i 1996 enten fordi de er helt nye i arbeidsstyrken siden 1996 eller fordi de var midlertidig ute i Andelen sysselsatte som fremdeles var i samme næring i 26 antyder nivå på arbeidsstabiliteten i næringen, selv om «stabile» sysselsatte kan ha skiftet arbeidssted innenfor samme næring i perioden Helsevesen, utdanning, oljeutvinning og bygg og anlegg har høy andel sysselsatte som var sysselsatt i samme næring i Dette er også næringer som har høy vekst i sysselsettingen i perioden. Omvendt, annen forretningsmessig tjenesteyting og annen tjenesteyting har lav andel sysselsatte som forblir i næringen, dels fordi disse næringene har høy vekst i sysselsettingen. IKT-tjenester og annen forretningsmessig tjeneste yting er de næringene som har høyest andel sysselsatte som går til andre næringer. Vann- og kraftforsyning har høy andel sysselsatte som var i samme næring i Dette er også den næringen som har hatt svakest utvikling i sysselsettingen i disse årene. Høy andel sysselsatte som er nye på arbeidsmarkedet siden 1996, har fremfor alt handel, og videre annen forretningsmessig tjenesteyting, annen tjenesteyting, bygg og anlegg og helsevesen.

29 2 Menneskelige ressurser 117 Stabiliteten blant arbeidstakere med høyt utdanningsnivå varierer mellom næringer 15 Andelen av høyt utdannede blant alle sysselsatte økte fra 5,4 prosent i 1996 til 7,3 prosent i 26. Dersom man ser på utdanningsnivået blant de som blir værende i samme næring, de som skifter næring, og de som er nye på arbeidsmarkedet, som helhet, er det klare forskjeller mellom disse tre kategoriene. Blant de som blir værende i samme næring, finner vi at det i 1996 er 6,5 prosent som er høyt utdannet. I 26 er denne andelen økt til 7,6 prosent. Denne økningen gjenspeiler betydelige etterutdanningsinvesteringer fra sysselsatte og næringslivet i perioden siden om lag 1,6 prosent av de som ble værende i samme næring, er blitt høyt utdannet. Blant dem som skiftet næring mellom 1996 og 26, er økningen i denne andelen mye sterkere. I 1996 er andelen høyt utdannede i denne gruppen 5, prosent, mens den i 26 er økt til 8,5 prosent. Dette kan bety at arbeidsmobilitet på tvers av næringer er forbundet med en betydelig etterutdanningsaktivitet. I 1996 er andelen høyt utdannende blant dem som i 26 er gått ut av arbeidsstyrken 3,6 prosent. De som i 26 har erstattet disse, som altså er nye på arbeidsmarkedet siden 1996, har i 26 en andel med høyt utdannende på 6, prosent. Forskjellene mellom disse tre mobilitetsgrupper av sysselsatte henger sammen med klare forskjeller mellom næringer. I IKT-tjenester, annen forretningsmessig tjenesteyting, offentlig administrasjon, utdanning, helsevesen og annen tjenesteyting har de som blir værende i næringen klart høyere andel med høyere utdanning enn de som går til andre næringer. Innenfor industrien er det de som kommer fra andre næringer som har høyest utdanning, fulgt av de som er nye på arbeidsmarkedet, mens de som var i samme næring i 1996 har klart lavest utdanningsnivå. Dette er et mønster som en også finner i finans og eiendom. I oljeutvinning er det de som er nye på arbeidsmarkedet, som har høyest andel med høyere utdanning. Spesielt innenfor IKT-tjenester, som opplevde en sterk vekst i andelen sysselsatte med høyt utdannede fra 1996 til 26, hadde de som gikk ut av næringen både de som gikk til andre næringer og de som gikk ut av arbeidsmarkedet klart lavere andel med høyt utdannende enn de som ble værende i næringen. Det i seg selv trekker i retning av at andelen med høyt utdannede i næringen som helhet øker. Samtidig er andelen høyt utdannende som kommer inn i næringen både de som kommer fra andre næringer og de som 15 Som høyt utdannede defineres her gruppen som har universitets- og høgskoleutdanning av 5 års eller lenger varighet eller forskerutdanning. er nye på arbeidsmarkedet enda noe høyere enn andelen høyt utdannende blant dem som var i næringen allerede i Resultatet er en spesielt sterk vekst i andelen sysselsatte med høyt utdannede i denne næringen. 2.5 Internasjonale sammenligninger av høyere utdanning Gode studiefinansieringsordninger og et godt utbygd utdanningssystem har medvirket til at den norske befolkning har et av verdens høyeste utdanningsnivåer. De fleste andre økonomisk utviklede land følger imidlertid raskt etter i utviklingen på dette området, og OECD rapporterer om en fortsatt sterk økning i tilstrømningen til høyere utdanning i OECDlandene (OECD, 28). Samtidig ser vi at søkningen til høyere utdanning i Norge de seneste årene har hatt en synkende tendens, jamfør Samordna opptak 27. Det er derfor ikke gitt at Norge for all fremtid vil komme til å ha et høyere utdanningsnivå enn andre land, og det er heller ikke sikkert at det rent samfunnsøkonomisk sett er noen grunn til at utdanningsnivået i fremtiden bør være høyere i Norge enn i andre OECD-land. I dette kapitlet bruker vi ulike internasjonale indikatorer fra OECD-publikasjonen «Education at a Glance» til å sammenligne utviklingen i tilstrømningen til høyere utdanning samt behovet for høyt utdannet arbeidskraft i Norge og i resten av OECD-landene. Fortsatt økende tilstrømning til høyere utdanning i OECD-landene I figur har vi først sett på andelen av ungdomskullene som påbegynner høyere utdanning fordelt på type utdanning, for Norge og som gjennomsnitt for alle OECD-landene. Type A er utdanning som kan bygges videre til forskerutdanning, mens type B er annen mer yrkesrettet utdanning. 16 Merk at man ikke kan summere de to indikatorene for å gi et mål på hvor stor andel som påbegynner høyere utdanning totalt, fordi studenter som påbegynner begge typer utdanning, vil regnes med i begge indikatorene. Dette skyldes at en del land ikke har mulighet til å skille mellom studenter som er helt nye i utdanningssystemet, og studenter som bare er nye innenfor den enkelte type utdanning. 16 Denne indikatoren er beregnet for hver aldersgruppe ved først å beregne andelen av aldersgruppen som i 26 deltok i den gjeldende type utdanning for første gang, og deretter summere over alle aldersgrupper.

30 118 2 Menneskelige ressurser Figur Indikator for andel av kull som påbegynner høyere utdanning i perioden 2 26 etter type utdanning. 1 Prosent 8 Figur Andel av kull som påbegynner høyere utdanning i utvalgte OECD-land i 26 etter type utdanning. 1 Island Norge type A OECD-gjennomsnitt type A OECD-gjennomsnitt type B Sverige Finland Norge USA Danmark Nederland Storbritannia 1 Norge type B Type A = Utdanning som gir adgang til forskerutdanning. Type B = I hovedsak yrkesrettet utdanning. Kilde: OECD Education at a Glance 28 Figur viser at det i OECD generelt var en jevnt stigende andel av kullene som påbegynte utdanning av type A, andelen økte fra 46 prosent i 2 til 56 prosent i 26. Andelen som påbegynte utdanning av type B, holdt seg derimot omtrent på samme nivå gjennom hele perioden. For Norge finner vi ikke samme klare tendens til økning i andelen som påbegynner høyere utdanning i denne perioden. Andelen som påbegynte høyere utdanning av type A, økte betydelig fra 2 til 22, men holdt seg deretter på samme nivå fram til 25, og i 26 var det en betydelig nedgang, slik at andelen i 26 var på samme nivå som i 2. Andelen som påbegynte utdanning av type, B ble redusert fra 2 til 26. Tallene viser at forskjellen mellom Norge og øvrige OECD-land i utdanningstilbøyeligheten har blitt betydelig mindre etter 22, da det ikke har vært noen økning i Norge, mens økningen i OECD-gjennomsnittet har fortsatt i samme takt som tidligere. Det virker lite trolig av økningen i OECD-landene brått vil stoppe opp; dette innebærer at studietilbøyeligheten i Norge igjen må begynne å øke dersom det er ønskelig å opprettholde det utdanningsmessige forspranget på andre land. Japan Tyskland Type B Type A Prosent 1 Type A = Utdanning som gir adgang til forskerutdanning. Type B = I hovedsak yrkesrettet utdanning. Kilde: OECD Education at a Glance 28 Figur viser indikatoren for andelen av kullene som påbegynner de to typene utdanning fordelt på land, for 26. Ifølge indikatoren er andelen som påbegynner utdanning av type A, høyere enn i Norge både i Island, Sverige og Finland. Island ligger på topp med hele 78 prosent. Sverige og Finland følger tett på med 76 prosent, mens andelen er 67 prosent i Norge. Det betyr at ifølge denne indikatoren må også total studietilbøyelighet, uansett type, være høyere i Island, Sverige og Finland enn i Norge, siden andelen som påbegynner utdanning av type B, er ubetydelig i Norge. I de andre landene er andelene som påbegynner utdanning av type A, lavere, men til gjengjeld er det i flere av disse landene en betydelig andel som begynner utdanning av type B. I Danmark og Storbritannia er det høye andeler både for type A og type B, slik at det er mulig at studietilbøyeligheten er høyere enn i Norge. Også for Japan er det mulig at studietilbøyeligheten er høyere enn i Norge. Nederland, USA og Tyskland må imidlertid ha en lavere studietilbøyelighet enn Norge.

31 2 Menneskelige ressurser 119 Figur Andel av befolkning år i 26 med høyere utdanning, og andel av jobber som normalt krever høyere utdanning. Figur Internrente for investering i høyere utdanning, etter land og kjønn. USA Finland Storbritannia USA Danmark Finland Norge Sverige Island Storbritannia Nederland Island Tyskland Norge Sverige Tyskland Danmark Prosent Andel av jobber som normalt krever høyere utdanning Andel av befolkning år med høyere utdanning Kilde: OECD Kvinner Prosent Menn Kilde: OECD Education at a Glance 28 Behovet for høyt utdannet arbeidskraft fortsatt høyt I dette avsnittet belyser vi behovet for høyt utdannet arbeidskraft ved to forskjellige indikatorer; én indikator som viser andelen av jobber som normalt krever høyere utdanning, og én indikator som viser avkastningen av høyere utdanning. I figur har vi først sett på andelen av jobbene som normalt krever høyere utdanning. Denne andelen er estimert som andelen av jobbene som normalt krever høyere utdanning ifølge yrkeskodene i den internasjonale standarden for yrkesklassifisering ISCO, det vil si ISCO Ifølge denne indikatoren krever nesten halvparten av jobbene i Norge normalt høyere utdanning, noe som er omtrent på samme nivå som i andre land. Med unntak av Nederland som skiller seg ut med en spesi- 17 ISCO = International Standard Classification of Occupations. 1 = Administrative ledere og politikere, 2 = akademiske yrker, 3 = yrker med kortere høgskole- og universitetsutdanning og teknikere. elt høy andel, og USA, som skiller seg ut med en lav andel, er andelen omtrent den samme i alle landene. I Norge, som i alle de andre landene, er denne andelen langt høyere enn andelen av arbeidsstyrken som har høyere utdanning. Ifølge denne indikatoren er det i Norge og resten av OECD, med unntak av USA, fortsatt et stort udekket behov for høyt utdannet arbeidskraft. De fremskrivinger av arbeidsstyrkens utdanningsnivå som er gjort både av NIFU STEP (Børing og Næss, 28) og SSB (Bjørnstad m.fl., 28), viser for øvrig at det vil måtte ta mange tiår før dette behovet eventuelt kan bli dekket i Norge. Lav avkastning av høyere utdanning i Norge Figur viser estimert privatøkonomisk avkastning av å ta høyere utdanning i forhold til videregående utdanning, etter skatt, målt ved den såkalte internrenten. Internrenten er den diskonteringsraten som gjør at nåverdien av fremtidig inntektsøkning som følge av å ta høyere utdanning, er lik investeringskostnaden. 18 Investeringskostnaden er lik tapt arbeidsinntekt som følge av å studere, pluss andre studiekostnader. I disse 18 Pedersen, 1995.

32 12 2 Menneskelige ressurser beregningene er det blant annet tatt hensyn til forskjeller mellom landene med hensyn til hvor lang tid studentene bruker på studiene. Ifølge beregningene er avkastningen av høyere utdanning i Norge relativt lav sammenlignet med andre land. Avkastningen er likevel betydelig høyere enn i Sverige og Danmark, særlig for kvinner. Forskjeller i avkastningen mellom landene gjenspeiler hovedsakelig forskjeller i lønnsstrukturen, men kan også i noen grad skyldes ulike studiefinansieringsordninger og ulikheter med hensyn til hvor lang tid studentene bruker på studiene. Noen klar sammenheng mellom avkastning av høyere utdanning og studietilbøyelighet tyder ikke tallene på at det er. Sverige hadde for eksempel en meget høy studietilbøyelighet, men som vi ser en meget lav avkastning av høyere utdanning. Fortsatt stort behov for høyt utdannede i OECD Tallene viser at mens tilstrømningen til høyere utdanning har stagnert i Norge de seneste årene, har den fortsatt å øke i øvrige OECD-land. De nordiske landene ligger fortsatt langt fremme i utviklingen, og både Island, Sverige og Finland har nå en høyere studietilbøyelighet enn Norge, ifølge OECDs indikator. Utviklingen gjenspeiler at det fortsatt er et stort udekket behov for høyt utdannet arbeidskraft i OECD-landene, ifølge OECDs indikatorer, og det vil måtte ta mange tiår før dette behovet vil være dekket. 2.6 Fokusartikler om menneskelige ressurser Nedenfor følger fire korte, signerte artikler, såkalte fokusbokser, som på ulike måter berører de menneskelige ressursene i forsknings- og innovasjonssystemet. I artiklene kan vi blant annet lese at norske kvinnelige forskere er mindre tilfreds med organiseringen av forskningen enn menn (2.1), at nærmere ni av ti doktoravhandlinger var skrevet på engelsk i 27 (2.2), at akademisk nostalgia kan være en av grunnene til at forskerne klager over dårlige arbeidsvilkår (2.3) og at gjennomføringsandelen på høyere grads studier har endret seg lite etter innføringen av kvalitetsreformen (2.4). Nye data kaster lys over kvinner og menns ulike forskningskapasitet FOKUSBOKS NR. 2.1 Kvinner deltar ikke i internasjonalt forskningssamarbeid i samme omfang som sine mannlige kolleger. Og kvinner rapporterer i mindre grad at det er et inkluderende forskningsmiljø ved den institusjonen de arbeider. Slike og andre funn fremgår av en undersøkelse av arbeidsvilkårene til vitenskapelig ansatte ved norske forskningsinstitusjoner, universiteter, vitenskapelige høyskoler og i instituttsektoren. Funnene indikerer at lokal så vel som internasjonal organisering av forskning er viktig å ta i betraktning for å forstå forskjeller i kvinner og menns forskningskapasitet. Forskning som økonomisk innsatsfaktor er viktigere enn noen gang. Behovet for å utnytte hele talentreserven er nå blitt et viktig argument for å fokusere på rekruttering av flere kvinner til forskning. I tillegg kommer det demokratiske hensynet om å oppnå mer likestilling mellom kjønnene, jamfør den siste stortingsmeldingen om forskning som også hevder at «Kvalitet i forskningen krever likestilling». De siste tretti år har andelen potensielle kvinnelige rekrutter til forskning økt jevnt og trutt. Sentrale myndigheter og institusjoner har iverksatt en rekke tiltak for å øke andelen kvinnelige forskere. Men forskningsfeltet er fremdeles kjønnssegregert. Kvinner er underrepresentert på professornivå. Og deres forskningskapasitet, omfang og produktivitet i forskning er lavere enn menns. Dette kommer først og fremst til uttrykk ved at kvinner publiserer færre vitenskapelige arbeider enn menn. Dette er også tilfellet innenfor relativt kjønnsbalanserte fag og disipliner, som innenfor humaniora. For den enkelte forsker er internasjonalt samarbeid svært viktig for å få tilgang til relevante ressurser som invitasjon til å publisere, mulighet for sampublisering og tilgang til forskningsmidler fra overnasjonale finansieringskilder. Slike ressurser kan gjerne konverteres til andre ressurser som kan virke gunstig inn på forskningsfinansiering og publisering. Det er slik sett bemerkelsesverdig at færre kvinnelige enn mannlige forskere samarbeider med forskere i utlandet. I mindre grad enn menn vurderer kvinnelige forskere sine fagfeller ved tidskriftspublisering, tildeling av forskningsmidler og institusjonsevalueringer. Slike funn er viktige empiriske indikasjoner på at kvinnelige forskere i mindre grad enn menn er integrert i de formelle og uformelle nettverk som er viktige for å «lykkes» i en forskerkarriere. Det gjelder i alle fall om vi legger suksess kriterier som publisering til grunn for vurdering. Forskningspublisering kan forstås som en sosial prosess der nettverksdeltakelse er veldig viktig. Og det er fortrinnsvis kolleger utenfor institusjonen som anerkjenner og dermed avgjør forskerens betydning og synlighet nasjonalt og internasjonalt. Fra å ha vært et personlig ansvar og et spørsmål om å delta i institusjonsovergripende og internasjonale nettverk, er forskningsaktivitetene til den enkelte også blitt et viktig institusjonelt og strategisk anliggende. Medlemskap i forskergrupper er nærmest

33 2 Menneskelige ressurser 121 blitt obligatorisk ved de fleste universitetsfakultet, som også har strategisk fokus på publisering og allokering av eksterne forskningsmidler. Institusjonell strategisk organisering av forskning kan nok oppleves som påtvunget av mange forskere, ikke minst i humanistiske fag der kvinneandelen er høyest. Det er uansett, med tanke på mål om likestilling i akademia, viktig å fremheve at færre kvinner enn menn svarer bekreftende på utsagnet «På min institusjon er det et inkluderende forskningsmiljø». Dette gjelder særlig kvinner ansatt i universitetssektoren, hvor i underkant av 4 prosent er helt eller delvis enig. Til forskjell er 72 prosent av mannlige forskere i instituttsektoren helt eller delvis enig i at det er et inkluderende forskningsmiljø ved den institusjonen de arbeider ved. Undersøkelsen viser også at færre kvinner enn menn, en signifikant forskjell på 12 prosentpoeng, gir en positiv vurdering av hvorvidt undervisning og forskning er forenlige aktiviteter. Funn fra undersøkelsen tyder ikke bare på at kjønnsforskjeller i de strukturer og aktiviteter som stimulerer internasjonal publiseringsvirksomhet, som internasjonalt forskningssamarbeid og fagfellevurdering, er viktig å ta i betraktning for å forstå forskjeller i kvinner og menns forskningskapasitet. Organisering av forskning og undervisning lokalt, ved den enkelte institusjon, har i dag angivelig en mindre gunstig effekt på arbeidsbetingelsene for kvinner enn for menn. Undersøkelsen, som er gjennomført av NIFU STEP, inngår i en internasjonal studie; «The Changing Academic Profession», med akronymet CAP, som sammenlikner forskningsvilkår i rundt 2 forskjellige nasjonale systemer. Resultatene fra den komparative studien vil publiseres i løpet av 29. Les mer: Vabø A. og I. Ramberg (29): Arbeidsvilkår i norsk forskning. Rapport 9/29. Oslo: NIFU STEP. Agnete Vabø [email protected] Engelsk i norske masteroppgaver og doktoravhandlinger FOKUSBOKS NR. 2.2 Det norske språket inntar ingen suveren eller selvfølgelig plass i forskning og i høyere utdanning. Siden 198-tallet har engelsk vunnet større innpass. Hvordan fordeler bruken av de to språkene seg, og hva kan motiver for språkbruk og -valg være? Egnede indikatorer for å måle språkbruk Å kartlegge omfanget av engelsk og norsk er ingen rettfram sak, for språk brukes på en rekke ulike måter. Studenter og doktorander leser faglitteratur, får undervisning, de samtaler og skriver fagtekster. Masteroppgaver og doktoravhandlinger er viktige sjangere, for med skrivingen tar de studerende språket aktivt i bruk og det på et høyt formalisert nivå. Gjennom den akademiske svenneprøven som masteroppgaven er, tilegner studenten seg fagdisiplinens metoder, tenkning og terminologi. Mastergraden er inngangsporten til forskning og et nasjonalt profesjonsfellesskap i, men ikke minst utenfor akademia. Rundt åtte av ti masterkandidater tar seg arbeid utenfor akademia etter avlagt grad. For det mindretallet på muligens tjue prosent som søker seg til forskning, vil valg av språk i doktoravhandlingen være en indikator på faktisk språkbruk i forskningssystemet. En del engelsk i masteroppgaver, dominans i doktoravhandlinger Én av tre masteroppgaver var skrevet på engelsk i 26, mens to av tre var på norsk. Andelen studenter som skrev på engelsk, steg fra 9 prosent i 1986 til 2 i 1996 og til 33 i 26, mens andelen som leverte på norsk, sank fra 83 prosent i 1986 til 75 i 1996 og til 64 i 26. Språket i oppgavens tittel er kriteriet for inndelingen. Valget står mellom norsk og engelsk, andre fremmedspråk brukes knapt utenom i språkfagene. Norsk vil stort sett si bokmål, for nynorskandelen er svært lav, men til gjengjeld stabil over tid. Økningen i engelsk hang antagelig sammen med at studenter i naturvitenskapelige og teknologiske disipliner oftere skrev på engelsk i 26 enn i 1986, samtidig som studenter i andre fagområder, spesielt i samfunnsvitenskapene, hyppigere valgte engelsk enn før. Antagelig har de fleste som skrev engelsk, norsk som hovedspråk. Stigningen i antallet utenlandske masterstudenter kan knapt forklare den kraftige veksten i oppgaver på engelsk, de særskilte engelskspråklige masterprogrammer har til nå hatt en begrenset betydning. Åtte eller ni av ti doktoravhandlinger var på engelsk i 27, mens én til to var skrevet på norsk. Med forbehold for knapp dokumentasjon så dominerte engelskspråklige avhandlinger allerede på 198-tallet. Andelen var rundt 75 prosent i 1982 og hadde steget til 85 9 prosent i 27. Viktige deler av norsk vitenskap har følgelig foregått på engelsk i flere tiår. Norsk i en utsatt posisjon? Mens avhandling på engelsk har vært normen i mange fagdisipliner siden 198-tallet, skjedde det et skifte med hoved-/masteroppgavene i 199-årene. Kvalitetsreformen innebar en gjennomgripende endring av gradsstrukturen og kan ha medført endringer, men er trolig ingen hovedårsak. Viktige forandringer i språkbruk og -valg skjedde før, og under reformen og uavhengig av den. Hvilke mekanismer som styrer de valgene mastergradsstudenter gjør når de bestemmer seg for norsk eller engelsk, er så langt ikke kjent. Muligens er språket i doktoravhandlinger og i øvrige vitenskapelige sjangere viktig. Antagelig uttrykker engelsk mer enn morsmålet større ambisjoner om internasjonalisering og vitenskapelighet. Det kan påvirke studentene direkte og indirekte til å velge engelsk. En annen grunn til økt bruk kan være at mye faglitteratur, fagterminologi og undervisning allerede er på engelsk, slik at spranget til å skrive på engelsk ikke oppleves som stort. På masternivå står vi kanskje overfor en akselere-

34 122 2 Menneskelige ressurser rende utvikling, der andelen engelskspråklige oppgaver kan stige raskt. Språklige endringer skjer ved de mange enkeltstående valgene som til sammen vil avgjøre om norsk fortsatt vil være et fullverdig språk i forskning og høyere utdanning, eller ikke. Tekst og tallmateriale bygger på: NIFU STEP, Akademikerregister og hovedfags-/masteroppgaver; språkbruk i enkeltdisipliner (UiO 26), masterprogrammer på engelsk, «Study in Norway», lesedatorer høsten 27; se tabell B.3.1 og B.3.2 i tabelldelen av Indikatorrapporten. NIFU STEP, doktorgradsregister; NIFU, database for doktorgradsevalueringen 21; Schwach, V. (24): Norsk vitenskap på språklig bortebane, NIFU Skriftserie 24: 32; Wadsten, M. (28): Viljen til språk Vilje til forskning. Nynorsk i bruk i utdanning og akademisk skriving, masteroppgave i nynorsk skriftkultur, Høgskulen i Volda, Volda 28: 72. Vera Schwach [email protected] Tid til forskning ved universitetene FOKUSBOKS NR. 2.3 I etterkant av kvalitetsreformen har det kommet en rekke bekymringsmeldinger fra universitetene om høyt arbeidspress og redusert forskningstid. I evalueringen av denne reformen rapporterte det store flertallet av vitenskapelig tilsatte om økt tid til undervisning og mindre tid til forskning. I en undersøkelse fra 28 (Vabø og Ramberg, 29) oppgir majoriteten av det faste vitenskapelige personalet (55 prosent) at arbeidsvilkårene er forverret siden de startet sin universitetskarriere, og bare et mindre tall (15 prosent) at forholdene er blitt bedre. Samtidig rapporterer universitetene om en markant økning i antall vitenskapelige publikasjoner, og norske forskeres publikasjoner blir nå sitert mer enn verdensgjennomsnittet. Hvordan kan dette paradokset forklares? Siden begynnelsen av 198-tallet er tidsbruken til det faste vitenskapelige personalet ved universitetene kartlagt. Dette har foregått ved egenrapportering i tilsendte spørreskjema. I 1982, 1992 og 21 ble personalet bedt om å oppgi hvor stor andel av den totale arbeidstid i foregående år som ble brukt til undervisning, veiledning, forskning, administrasjon, utadvendte oppgaver, og profesjonell yrkesutøvelse. Innholdet i hver av kategoriene var nøye spesifisert. I perioden var gjennomsnittlig oppgitt tid til forskning rundt 3 prosent av total arbeidstid, varierende mellom 29 og 31 prosent (Smeby, 21). Oppgitt tid til undervisning var innenfor de samme intervallene. Også oppgitt tid til administrativt arbeid var svært stabil, rundt 17 prosent. Tid til veiledning gikk opp fra 1 til 13 prosent på grunn av veksten i antallet mastergrads- og doktorgradsstudenter. Det var imidlertid stor variasjon i oppgitt tidsbruk mellom enkeltpersoner. En antagelse om at personalet rutinemessig oppgir at de bruker 3 prosent av arbeidstiden til henholdsvis undervisning og forskning, holder derfor ikke stikk. I 28 ble det gjennomført en ny spørreundersøkelse blant det faste vitenskapelige personalet ved universitetene som del av et internasjonalt samarbeidsprosjekt ved NIFU STEP (jf. Vabø og Ramberg, 29). Spørsmålet om tidsbruk er imidlertid ikke direkte sammenlignbart med tidligere undersøkelser. I stedet for å kartlegge tidsbruken over et helt år, ble personalet bedt om å oppgi hvor mange timer de bruker i løpet av en normal arbeidsuke henholdsvis i og utenom semesteret/undervisningsperioden på undervisning, forskning, service, administrasjon og andre akademiske aktiviteter. Innholdet i de ulike aktivitetene var spesifisert i spørreskjemaet. Selv om det i dette prosjektet ble brukt en annen metode enn i de tre foregående undersøkelsene, er det mulig å foreta enkelte sammenligninger. Dersom vi forutsetter at semestrene/undervisnings-periodene omfatter to tredjedeler av arbeidsåret, brukte personalet i gjennomsnitt 34 prosent av tiden til undervisning, 37 prosent til forskning, og 16 prosent til administrasjon. Oppgitt tid til administrasjon er uendret over tid, mens tid til undervisning og forskning er høyere enn tidligere. Dette skyldes at veiledning av mastergrads- og doktorgradsstudenter ikke er en egen kategori i den siste undersøkelsen. Tidligere undersøkelser viser at personalet anser veiledning dels som undervisning, dels som en integrert del av sin egen forskningsvirksomhet. I et slikt perspektiv tyder den siste spørreundersøkelsen på at fordelingen av arbeidstiden på ulike oppgaver er uendret i forhold til tidligere undersøkelser. Dette forholdet vil for øvrig bli nærmere undersøkt i en ny tidsbruksundersøkelse som Kunnskapsdepartementet vil ta initiativ til. De ulike undersøkelsene tyder heller ikke på at det faste vitenskapelige personalet har lengre arbeidsuker enn tidligere for å imøtekomme større krav og økte forventninger fra studentene, universitetet og samfunnet om bedre undervisningskvalitet og høyere produktivitet. I perioden varierte gjennomsnittlig oppgitt arbeidstid per uke mellom 5 og 49 timer. I den siste undersøkelsen var tilsvarende tall 48,6 timer per uke i undervisningsperioden og 44,8 timer per uke utenom denne perioden. Det viser seg at denne reduksjonen i timetallet først og fremst skyldes kortere arbeidsuker blant den yngre delen av personalet. Universitetene er påvirket av kulturelle endringer i samfunnet for øvrig, og både unge kvinner og unge menn synes i mindre grad enn tidligere å prioritere jobb framfor familieliv og fritidsaktiviteter. Hvordan kan vi så forklare universitetspersonalets oppfatning av forverrede arbeidsvilkår med økende publiseringsaktivitet? Den sistnevnte tendensen har flere årsaker; det er blitt større oppmerksomhet rundt vitenskapelig publisering, antall publiseringspoeng gir uttelling i universitetenes basisbevilgning, muligheten for opprykk til professor på grunnlag av kompetanse er produktivitetsfremmende, og nytilsatte har generelt et høyere kompetansenivå enn de som ble rekruttert på 195- og 196-tallet. Oppfatningen om forverrede arbeidsvilkår har tre mulige forklaringer. For det første er det sannsynlig at universi-

35 2 Menneskelige ressurser 123 tetspersonalet må arbeide mer intenst enn tidligere for å utføre flere arbeidsoppgaver innenfor samme (eller litt færre) antall arbeidstimer. For det andre synes det som om problemet med å få sammenhengende tid til forskning har økt. For det tredje er personalet påvirket av forestillingen om at fortiden var bedre enn nåtiden; det som i litteraturen har vært benevnt akademisk nostalgia, og hvor årene som stipendiat og nyansatt i mindre grad var belagt med tidkrevende arbeidsoppgaver ut over forskningsvirksomheten. Les mer: Smeby, J. C. (21): Forskningsvilkår ved universiteter og vitenskapelige høyskoler. NIFU skriftserie nr. 16/21. Vabø, A. og I. Ramberg (29): Arbeidsvilkår i norsk forskning. NIFU STEP Rapport 9/29. Svein Kyvik [email protected] Bedre studiegjennomføring på høyere grad etter Kvalitetsreformen? FOKUSBOKS NR. 2.4 Sett i forhold til det store antallet nye studenter, er andelen som fullfører en utdanning på hovedfagsnivå, ikke så høy i Norge. Det skyldes dels at mange fullfører kortere studier, men også at mange faller fra underveis. Mye av frafallet finner sted helt i begynnelsen av studiene, og vi ville anta at når studenter har kommet så langt at de har påbegynt et hovedfag eller en mastergrad, vil de aller fleste fullføre. Men samtidig vet vi at mange bruker lang tid for å bli ferdige. Nye tall basert på registerdata fra SSBs utdanningsstatistikk viser at gjennomføringsgraden på hovedfags-/mastergradsnivå er svak, men at den har bedret seg etter Kvalitetsreformen. Men selv fire år etter at de startet på en mastergrad, var det fire av ti som ikke hadde fullført. Rekrutteringspotensialet til forskning er avhengig av antall nye studenter, andelen som studerer videre til høyere grad, og av hvor mange som fullfører studiene. Ett av hovedmålene i Kvalitetsreformen var å øke effektiviteten i studiene, både på lavere og høyere grad. Reformen inneholdt flere tiltak for å øke effektiviteten i studiene. På lavere grad var et av tiltakene å korte ned på den faktiske studietida, gjennom at det fireårige cand.mag.-studiet ble erstattet med en treårig bachelorgrad. Tilsvarende nedkorting skjedde ikke på høyere grad, både hovedfaget og det nye masterstudiet er et toårig studium. Derimot ble mange av studiene på høyere grad også lagt om ved at de fikk en større kursdel, og oppgaven ble mer avgrenset og i noen fagområder også mindre enn tidligere. I tillegg ble det gjennomgående lagt vekt på å gi studentene bedre veiledning og oppfølging gjennom studiet. Det tar tid før data for et kulls hele studieløp er tilgjengelig, men nå, drøyt fem år etter at reformen ble innført i 23, foreligger registerdata fra Statistisk sentralbyrå som gjør det mulig å følge studentkullene lenge nok. Vi har fulgt studieløpene til et kull som begynte i hovedfag før reformen (i 1999) og sammenligner det med det første mastergradskullet etter reformen, de som begynte i 23. Evalueringen av Kvalitetsreformen viste få spor i retning av bedre gjennomføring på lavere grad, men da var bare data tilgjengelig for det aller første studieåret. Omtrent like stor andel som tidligere, en av fem, var ikke i utdanning året etter at de hadde begynt. Det var også en relativt stor andel som skiftet lærested, fra en universitetsutdanning til en høgskoleutdanning (Hovdhaugen og Aamodt 26). Dette er de første analysene på et mer longitudinelt datamateriale, og vi vil her se på de studiene som har vært mest påvirket av reformen, nemlig humanistiske, samfunnsvitenskapelige og matematisk-naturvitenskapelige fag i høyere gradsstudier. I kjølvannet av Kvalitetsreformen ble det etablert en rekke nye mastergradstilbud, og antall nye studenter på høyere nivå er mer enn fordoblet fra 1999 til 23. Spesielt er det en sterk økning ved de statlige høgskolene og ved de private høgskolene. Universitetenes andel av de nye mastergradsstudentene sank dermed fra tre fjerdedeler til noe over halvparten. Dermed blir også en direkte sammenlikning mellom alle hovedfagsstudier som ble påbegynt i 1999 og alle mastergradsstudier påbegynt i 23, misvisende. Vi har derfor begrenset analysene til de klassiske cand.philol.-, cand.polit.- og cand.scient.-studiene ved universitetene i 1999 og de mastergradene som mest mulig tilsvarer disse i 23. Ser vi disse tre fagområdene under ett, fant vi at i 1999-kullet var det bare 14,6 prosent som hadde fullført innenfor den normerte rammen på to år. For 23-kullet hadde denne andelen økt til 2,1 prosent. Det er med andre ord en klar økning, men det er fortsatt ikke mange av studentene som fullfører til normert tid. Lar vi kandidatene få ett år ekstra på seg, var andelene henholdsvis 37,9 og 49,2 prosent. Lar vi dem få enda ett år, dvs. fire år i alt, har andelen som fullfører, økt fra 54,2 til 6,1 prosent. Andelen som har fullført på normert tid, var betydelig høyere i realfagene enn i samfunnsfag og humaniora. For 1999-kullet var tallene henholdsvis 24,7 mot 1,4 og 7, prosent. For 23-kullet var tallene henholdsvis 23,4, 19,3 og 18, prosent. Etter tre og fire år har fullføringsandelen økt klart i samfunnsfag og humaniora, mens den faktisk er blitt dårligere i realfagene. Fullføringsandelen etter tre år er litt høyere i realfag enn samfunnsfag og humaniora, men etter fire år er det faktisk realfag som har lavest andel fullført. Forbedringen i gjennomføringsgrad har endret seg mest i samfunnsfagene, der andelen som har fullført etter tre år, er nesten fordoblet. Selv om gjennomføringen på høyere grad har blitt bedre etter Kvalitetsreformen, må den fortsatt sies å være svak. Andelen som fullfører innen den normerte tida på to år, er lav, og selv etter 4 års studier er det ikke mer enn 6 prosent som har fullført. Noe av årsaken er at forholdsvis mange faller fra etter å ha begynt i et hovedfag eller mastergradsstudium, og denne

36 124 2 Menneskelige ressurser andelen har ikke blitt mindre etter Kvalitetsreformen. Den negative utviklingen i realfagene er bemerkelsesverdig. De som begynte på en mastergrad i 23 i vårt materiale, hadde gjennomført lavere grad før Kvalitetsreformen. Det blir interessant å se om gjennomføringen blant de studentene som begynner på en mastergrad etter tre, og ikke fire års lavere grads studier blir bedre eller dårligere. Datagrunnlaget for denne oversikten er laget av Statistisk sentralbyrå. Alle som var registrert som ny student i et hovedfag eller på en mastergrad på høsten i 1999 og 23, er fulgt opp med registrering av igangværende utdanning og fullført utdanning for alle studieårene fram til 27. Les mer: Hovdhaugen, E. og P. O. Aamodt (26): Studiefrafall og studiestabilitet. Delrapport 3 fra Evalueringen av Kvalitetsreformen. Oslo: Norges forskningsråd/nifu STEP/Rokkansenteret. Elisabeth Hovdhaugen [email protected] Per Olaf Aamodt [email protected]