2 Menneskelige ressurser

Transkript

1 2 Menneskelige ressurser Pål Børing Hebe Gunnes Inger Henaug Kristine Langhoff Terje Bruen Olsen Kristoffer Rørstad Tom Skyrud

2

3 2 Menneskelige ressurser 57 Kompetanse erverves gjennom det daglige arbeidet (learning by doing), gjennom opplæring og treningsaktiviteter på jobb, gjennom opplæring som tilbys som en del av et arbeidsmarkedstiltak, gjennom deltakelse i kurs og andre opplæringsaktiviteter som organiseres av studieorganisasjonene, og selvsagt gjennom det formelle utdanningssystemet. Disse læringsarenaene er i konstant interaksjon, de påvirker hverandre, og til sammen utgjør de et mer eller mindre dynamisk nasjonalt kompetansesystem som det fortsatt er relativt lite kunnskap om. Når det gjelder det formelle utdanningssystemet, har det vært en betydelig vekst i studenttallet fra slutten av 198-tallet til midt på 199-tallet, og Norge er blant de OECD-land som satser mest på høyere utdanning. Videre har det vært en betydelig vekst i antall sysselsatte med høyere utdanning i både offentlig og privat sektor. Selv om veksten i studenttallet nå har stanset, vil befolkningens utdanningsnivå fortsette å øke i lang tid fremover. I norske media blir det spurt om hva man i Norge skal leve av etter oljen. Svaret vil for mange være blant annet høyt utdannede menneskers kompetanse. Spørsmål man da vil stille seg er kanskje følgende: hvilken tilgang er det på mennesker med høy utdanning, hvor finnes de, hvor er det behov for dem, hvor mange er de, hvor mye jobber de, og hvordan gjør Norge det sammenlignet med andre land det vil være naturlig å sammenligne seg med? Dessuten vil man kanskje være opptatt av om kompetansebehovene er dekket; hva trengs for å ha noe å leve av etter oljen, og hvor trengs det? I fokusboksen Behov for nye indikatorer? i kapittel 1 påpekes det at det ikke har vært spesielt stor oppmerksomhet rundt indikatorer for menneskelige ressurser, men at når utviklingen nå går mer og mer i retning av et kunnskapsbasert samfunn, er det behov for gode indikatorer på dette feltet. I så henseende er fokusboksene i kapittel 2 spesielt relevante. Den første boksen tar for seg gjennomføringstid og frafall i doktorgradsutdanningen, og den andre boksen tar for seg forskerbehov og forskerrekruttering i matvareindustrien. De to siste boksene i dette kapitlet ser på tidsbruk blant professorer ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv og tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft, etter utdanning. Videre presenterer kapitlet statistikk og indikatorer knyttet til FoU-personalet og det akademiske arbeidsmarkedet samt høyere utdanning. Indikatorene belyser utviklingen med noen internasjonale sammenligninger. På samme måte som indikatorene og statistikken beskrevet i kapittel 1 forteller noe om hvordan situasjonen i Norge er med hensyn til forskning og utvikling og innovasjon, så forteller også statistikken og indikatorene presentert i kapittel 2 noe om nettopp dette, men fra et annet ståsted. Kapitlet er organisert i fire hoveddeler. Kapittel 2.1 omhandler studenttallsutviklingen, høyere grads kandidater samt utviklingen i antall doktorgrader i Norge og Norden. Kapittel 2.2 går nærmere inn på FoU-personale fordelt etter sektorer. Det fokuseres spesielt på kvinner i forskningen. Kapittel 2.3 tar for seg forholdet mellom antall personer som deltar i FoU og utførte FoU-årsverk, inkludert internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk. Kapittel 2.4 ser nærmere på arbeidsmarkedet for de høyere utdannede samt på mobilitet blant arbeidstakere med høyere utdanning. Forskning og utviklingsarbeid (FoU) bygger på menneskers kunnskap og kompetanse. Tilgang på mennesker med tilstrekkelig utdanning og erfaring er således en grunnleggende forutsetning og den viktigste ressursen for å drive FoU og innovasjon. Kompetanse er en avgjørende faktor for å ta i bruk og utnytte eksisterende teknologi på nye måter og for å utvikle ny teknologi. Et høyt kompetansenivå blir derfor viktig for å kunne opprettholde konkurranseevnen og en høy nasjonal levestandard. Et høyt kompetansenivå er i tillegg et gode i seg selv for det enkelte individet og for samfunnet. 2.1 Høyere utdanning Kandidater Antallet kandidater med høyere grad fra universiteter, vitenskapelige, statlige og andre høgskoler sank fra om lag 1 1 i 27 til om lag 9 i 28, og dette bekrefter antakelsen fra tidligere om at veksten fra 26 til 27 ble forsterket av et «siste rush» av kandidater som ville ta en «gammel» grad, dvs. hovedfag, innen fristen for dette løp ut våren 27. Færre kandidater uteksaminert i 28 enn i 27 Universitetene har fått et tilskudd med Universitetet i Agder, 1 men til tross for dette reduserte universitetene og de vitenskapelige høgskolene med flere 2 sin produksjon med om lag 9 kandidater, eller om lag 1 prosent fra 27 til 28. Dette til tross for at fag- 1 Høgskolen i Agder ble Universitetet i Agder. I denne statistikken regner vi institusjonen som universitet fra og med Her inngår sju universiteter, de fem vitenskapelige høgskolene, de to statlige kunsthøgskolene, Norsk Lærerakademi, Menighetsfakultetet, Misjonshøgskolen, Bergen Arkitekt Skole. Handelshøyskolen BI er ikke med i statistikken. Pga. endret autorisasjonssystem for leger utdannet i utlandet fra og med 28, mangler disse i statistikken for 28.

4 58 2 Menneskelige ressurser områdene jus og pedagogikk (m.fl.) er status quo og at økonomi-administrasjon faktisk har økt kandidattallet med 3 kandidater eller 45 prosent. (Det siste skyldes i hovedsak en større kandidatproduksjon på NHH i 28 enn i 27 foruten Universitetet i Agders bidrag til mastergrader i økonomi-administrasjon. Nedgangen i kandidattallet er temmelig jevnt fordelt på områdene humaniora, samfunnsfag, naturvitenskap/teknologi og medisin/idrett/sosialfag. Naturvitenskap og teknologi er fortsatt det største fagområdet og samfunnsfag det nest største (siden 25). Humaniora og helse/idrett/sosial følger deretter. Økonomi/administrasjon har som nevnt hatt et oppsving i 28 og har nå flere nyutdannede kandidater enn juss, i motsetning til i de senere år. Liten nedgang ved de statlige høgskolene Antallet kandidater med høyere grad fra de statlige høgskolene ble nær fordoblet fra 1997 til 27, fra om lag 5 til nesten 98, eller med nesten 95 prosent, dette til tross for at Høgskolen i Stavanger ble universitet fra 25. Økningen ved de statlige høgskolene skyldtes ikke minst at stadig flere læresteder fikk høyere grads studier. I 28 har så tallet sunket til om lag 77, eller med 21 prosent. Dette kan nesten i sin helhet tilskrives at Høgskolen i Agder har endret institusjonskategori. Dersom Agder fremdeles hadde vært i høgskolegruppen, hadde kandidatnedgangen vært på 1 prosent. Korrigert for dette har høgskolene så å si opprettholdt produksjonen på 27-nivå. Etter at Høgskolen i Agder ble universitet er ikke lenger økonomi-administrasjon det største fagområdet for de statlige høgskolene. Naturvitenskap/teknologi har også blitt redusert, det største fagområdet er pedagogiske fag (m.fl.) og helse/idrett/sosialfag, med henholdsvis om lag 18 og 17 kandidater. Etter en kraftig vekst tidligere på 2-tallet ser vi nå en brå nedgang i humanistiske fag fra 27 til 28. Det skyldes delvis at Universitetet i Agder ikke lenger regnes inn i statistikken, men like mye færre uteksaminerte på de andre høgskolene. Mer enn halvparten av kandidatene er kvinner Fra og med 24 har vi registrert en gjennomsnittlig kvinneandel for høyere grads kandidater på 5 prosent og over. I 27 hadde den økt til 55, men sank til 54 prosent i 28. Naturvitenskap og teknologi hadde den laveste kvinneandelen i 28 med 36 prosent og pedagogiske fag m.fl. den høyeste, med 77 prosent. Nest høyeste kvinneandel var for fagområdet helse/ idrett/sosial med 7 prosent kvinner, det er for øvrig på dette fagområdet at kvinneandelen har økt mest på Figur Antall høyere grads kandidater ved universiteter og vitenskapelige høgskoler m.fl. i perioden etter fagfelt. Antall Pedagogiske fag med fl. Medisin/helse/sosial/idrett Naturvitenskap og teknologi Økonomi/ administrasjon Jus Samfunnsvitenskap Humaniora Kilde: Akademikerregisteret, NIFU STEP. 2-tallet, fra 55 prosent i 2 til 7 prosent i 28. Den nest største økningen, fra en kvinneandel på 33 prosent til 43 prosent, var innenfor fagområdet økonomi-administrasjon. Både humaniora, samfunnsvitenskap, naturvitenskap og teknikk og juss har hatt en mindre økning i kvinneandelen i disse årene. Humaniora og samfunnsvitenskap har til gjengjeld hatt relativt høye kvinneandeler på hele 2-tallet, varierende mellom 59 og 63 prosent for humaniora og mellom 59 og 65 prosent for samfunnsvitenskap i tidsrommet 2 til 28. Naturvitenskap og teknikk hadde både liten økning i kvinneandelen i løpet av disse årene og den laveste kvinneandelen av alle fagområdene (varierende mellom 32 og 36 prosent). Fagene med den jevneste kjønnsfordelingen i 28 var økonomi-administrasjon, hvor 43 prosent av kan-

5 2 Menneskelige ressurser 59 didatene var kvinner og juss med en kvinneandel på 59 prosent. Tilsvarende fag i 2 var juss med en kvinneandel på 53 prosent og helse/idrett/sosial hvor 55 prosent av kandidatene var kvinner Doktorgradsstudenter Figur Antall stipendiater i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter finansiering i Antall 6 Antall stipendiater øker igjen Antall doktorgradsstipendiater i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren utgjorde personer i 28. Dette var en økning på 337 personer eller ca. 7 prosent fra 27. Veksten blant stipendiatene var dermed igjen større enn for det øvrige personalet i sektorene. Dette medførte videre at stipendiatene utgjorde 23 prosent av personalet i universitets- og høgskolesektoren. Som for de senere årene, kan veksten hovedsakelig tilskrives stipendiatene som er lønnet over lærestedenes grunnbudsjetter (de såkalte UoHstipendiatene). I løpet av femårsperioden har denne gruppen økt med 1 36, og siste år var veksten nesten 3 personer. Antall stipendiater finansiert over lærestedenes grunnbudsjett var dermed 2 75 i 28. Stipendiatene finansiert av Norges forskningsråd talte i overkant av 1 6, mens stipendiater finansiert av næringsliv, private og fond (andre) utgjorde 681 personer i 28. Stipendiatene som er å finne ved og er lønnet av helseforetakene, utgjorde 273 personer. De om lag 6 stipendiatene som hadde sitt arbeidssted ved et institutt i instituttsektoren i 28, er ikke vist eksplisitt i figuren, da disse er kategorisert etter finansieringskilde. Disse stipendiatene mottok sin lønn enten fra Norges forskningsråd eller via andre eksterne prosjekter som fremgår i kategorien Stipendiat andre. Imidlertid finnes det personer i andre stillinger enn stipendiater som også arbeider med en doktorgrad, som for eksempel forskere ved forskningsinstitutter eller i bedrifter. Alle som er i gang med et doktorgradsløp i Norge, vil være registrert hos og ha inngått en doktorgradsavtale med et universitet eller høgskole. I Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjenestes database for høyere utdanning, viser statistikken at det i alt forelå doktorgradsavtaler i 28. Dette tilsier med andre ord at ca. 2 5 flere enn de registrerte stipendiatene i NIFU STEPs Forskerpersonalregister arbeidet med en doktorgrad i 28. Figur viser hvordan stipendiatene i universitets- og høgskolesektoren fordeler seg etter fagområde i perioden Figuren viser at medisin og helsefag fremdeles var det største fagområdet i sektoren til tross for en reduksjon i antallet fra 27 til 28. De samfunnsvitenskapelige fagene hadde en økning på om lag 8 personer fra 27 til 28, mens Stipendiat helseforetak Stipendiat andre Stipendiat Forskningsrådet UoH-stipendiat Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Figur Antall stipendiater i universitets- og høgskolesektoren etter fagområde i Antall Medisin og helsefag Samfunnsvitenskap Matematikk og naturvitenskap Humaniora Teknologi Landbruksfag, fiskerifag, veterinærmedisin Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret

6 6 2 Menneskelige ressurser de realfaglige fagområdene også opplevde en betydelig vekst i samme tidsrom. Humaniora hadde en vekst på 33 personer i forhold til året før, mens for landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin økte antallet stipendiater med seks fra 27 til 28. Doktorgradsstudenter i Norge og Norden størst økning i Norge og Danmark Tall fra NORBAL 3 viser at det totalt ble registrert i underkant av 58 doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum i 28. Sammenlignet med 27 er det en økning på 7 studenter. Danmark og Norge har hatt den største økningen i antall doktorgradsstudenter, begge land hadde over 8 flere doktorgradstudenter i 28 enn året før. Samtidig har det vært en nedgang i antall doktorgradsstudenter i både Finland og Sverige på henholdsvis 35 og 89. I alle de baltiske landene har antall doktorgradsstudenter vært relativt stabilt, med en samlet økning på 2 doktorgradsstudenter fra 27 til 28. Antall doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum har økt med nesten 18 fra 1998 til 28. Halvparten av veksten fant sted i Finland. Alle land har hatt en økning i antall doktorgradsstudenter i perioden med unntak av Sverige, hvor det har vært en nedgang i siste halvdel av perioden, og hvor det var 2 færre doktorgradsstudenter i 28 enn 1 år tidligere. Finland hadde det høyeste antallet doktorgradsstudenter per mill. capita i 27, nesten dobbelt så mange som Sverige. Både Island, Estland, Latvia og Litauen har hatt en jevn vekst i antall doktorgradsstudenter per mill. capita i hele perioden, mens Danmark og Norge har hatt størst vekst i perioden I 28 var det 8 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad i Norden og Baltikum totalt. Dette forholdstallet har vært stabilt for Norden og Baltikum samlet de siste 15 årene. Imidlertid er det her forskjeller mellom landene. I Norge og Sverige var det 6 doktorgradstudenter per avlagte doktorgrad i 28, mens det i Estland var 15 og i Latvia og Finland 12. Ser vi perioden samlet, finner vi at Latvia, Island, Finland og Estland har hatt flest doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad i samme periode, alle med mellom 12 og 15 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad. Danmark har i perioden hatt 6 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad, Sverige og Norge 7 og Litauen 8. 3 NORBAL er en database med statistikk over avlagte doktorgrader og doktorgradsstudenter i Norden og de baltiske landene. Databasen driftes av NIFU STEP, og var frem til 29 finansiert av Nordforsk. Figur Forholdet mellom antall doktorgradsstudenter og antall avlagte doktorgrader i de nordiske og baltiske landene i 28. Antall Island Latvia Estland Litauen Gjennomstrømningen i doktorgradsstudiene, den tiden det tar fra studentene starter doktorgradsstudiet til de disputerer, varierer mellom landene. Andelen som faller fra i løpet av studiet og ikke disputerer for doktorgraden, varierer også. I Norge er det nylig gjennomført en undersøkelse som ser på gjennomstrømningen i doktorgradsutdanningen (Kyvik og Olsen, 29). Den norske undersøkelsen viste at stipendiatene i gjennomsnitt brukte 5 ½ år fra de startet på doktorgradsstudiet til de disputerte, og at for de som startet stipendiatperioden i 1997, hadde 7 prosent disputert 8 år senere. Högskoleverket i Sverige fant at av de som startet doktorgradsstudiene i 2, hadde 57 prosent disputert etter 6 år og 69 prosent etter 8 år. Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling i Danmark har laget en oversikt som viser at i Danmark hadde to tredjedeler av ph.d.-studentene som begynte i perioden , disputert i løpet av 5 år. I forbindelse med innsamlingen av data til NORBAL for 28, har kontaktpersonene i de ulike landene blitt spurt om frafallsstatistikk for doktor- Danmark Doktorgradsstudenter Doktorgrader Kilde: NIFU STEP/NORBAL Norge Sverige Finland

7 2 Menneskelige ressurser 61 Figur Antall doktorgradsstudenter i de nordiske 1 og baltiske land etter fagområde i 28. Antall Humaniora Samfunnsvitenskap Matematikk og naturvitenskap Teknologi Medisin og helsefag Danmark Finland Norge Sverige Baltikum totalt 1 Pga få avlagte doktorgrader er ikke Island inkludert i figuren. Kilde: NIFU STEP/NORBAL gradsstudentene. Latvia har for eksempel en svært lav frafallsprosent i løpet av selve doktorgradsstudiene, men det er likevel få som disputerer. Målet er at doktorgradsstudentene skal produsere et utkast til avhandling i løpet av studieperioden, som normalt er på 4 år, deretter skal utkastet finpusses før det godkjennes for disputas. I denne perioden får de ikke studielån, og mange av studentene velger i stedet å gå ut i jobb, og en godkjent avhandling blir aldri levert. I Latvia har derfor tidligere doktorgradsstudenter nå fått muligheten til å bli gjenopptatt ved universitetene for å fullføre doktorgraden. I Estland pågår en diskusjon om hvorvidt doktorgradsstudentene skal endre status fra studenter til stipendiater, i håp om at flere vil gjennomføre disputasen. Figur viser hvordan antall doktorgradsstudenter fordelte seg på fagområder i de nordiske og baltiske landene i 28. Sverige hadde flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag, mens Finland hadde flest studenter innenfor samfunnsvitenskap. Finland og Sverige var omtrent like store innenfor fagområdene teknologi og matematikk og naturvitenskap. Danmark og Norge hadde omtrent like mange doktorgradsstudenter totalt, men disse fordelte seg litt ulikt på fagområdene. Der Danmark hadde flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag og teknologi, hadde Norge flest innenfor matematikk og naturvitenskap og medisin og helsefag. For Baltikum totalt var samfunnsvitenskap fagområdet som hadde flest doktorgradsstudenter, fulgt av matematikk og naturvitenskap. Litauen hadde flest doktorgradsstudenter av de baltiske landene i 28, tett fulgt av Estland. Utviklingen i antallet forskerrekrutter sett i forhold til målsettinger som er blitt befestet i de senere års stortingsmeldinger, tyder på at virkemidlene har hatt en positiv effekt og at målene delvis er nådd. I hvert fall gjelder dette om man legger det totale antallet stipendiater til grunn, ikke bare de som er politisk styrt og finansiert direkte av lærestedene. Målet om at Norge ved utgangen av 27 skulle ha 2 flere stipendiatstillinger enn i 1999, som ble befestet i både Rekrutteringsmeldingen (St.meld. nr. 35, 21 22) og i Vilje til forskning (St.meld. nr. 2, 24 25) ble nesten nådd. Målet om 35 nye stipendiatstillinger per år fra 24 til 27 er også nesten innfridd. Veksten fra 23 og fram til og med 27 gir en gjennomsnittlig årlig vekst på 335 stipendiatstillinger.

8 62 2 Menneskelige ressurser Nærings-ph.d. Doktorgradsutdanningen har tradisjonelt vært innrettet mot en karriere i akademia eller ved en annen forsk ningsinstitusjon. Det har vært en bevisst politikk fra myndighetenes side å styrke forskningskompetansen også i næringslivet. Som et element i dette er det innført en ordning med nærings-ph.d., administrert av Norges forskningsråd. En nærings-ph.d. er en doktorgrad som utføres i samarbeid mellom en bedrift og en doktorgradsutstedende institusjon. Bedriften kan få et økonomisk tilskudd fra Norges forskningsråd tilsvarende 5 prosent av stipendiatsatsen i en treårsperiode for å la en kvalifisert medarbeider arbeide med en doktorgrad på en problemstilling som er av strategisk betydning for bedriften. Kravene til vitenskapelig nivå er de samme for en nærings-ph.d.som i ordinære doktorgradsprogrammer. Ordningen ble innført i 28, med øremerket finansiering av 1 nærings-ph.d.-er over statsbudsjettet. I statsbudsjettet for 29, inkludert tilleggsbevilgninger, er det satt av 4 millioner kroner til næringsph.d.-ordningen. I 29 ble det lyst ut midler til 6 nye prosjekter. For 21 er det satt av 6 millioner kroner. Ordningen er i første omgang en prøveordning for femårsperioden Doktorgrader i Norge og Norden Ved utgangen av 29 var det avlagt vel 19 doktorgrader ved norske universiteter og høgskoler gjennom alle tider fra den første i Det har vært en tilnærmet eksponentiell vekst i antall nye doktorgrader i løpet av de siste fire tiår. Fra vel 1 disputaser på 197-tallet er antallet på 2-tallet økt til nærmere var et rekordår med disputaser. I 29 var det en liten nedgang på årsbasis til 1 148, men antallet disputaser i 2. halvår var rekordhøyt. Kvinneandelen blant doktorene har økt over tid. I 197 ble 7 prosent av doktorgradene avlagt av kvinner. I 198 var kvinneandelen 1 prosent, i 199 hadde andelen økt til 17 prosent og i 2 var den 35 prosent. I de siste tre årene (27 29) har kvinneandelen ligget på 45 prosent. Nærings-ph.d.fra Forskningsrådet Forskningsrådet etablerte Doktorgrad i bedriften (Nærings-ph.d.) som en prøveordning i perioden fra 28 til 212, etter modell av danskenes «Erhvervs-ph.d.» som har eksistert siden Nærings-ph.d. er en treårig forskerutdanning der kandidaten tar en ordinær doktorgrad ved et gradsgivende universitet/høyskole mens hun eller han er ansatt i en bedrift. Problemstillingene kandidaten arbeider med har klar relevans for bedriften. Graden tildelt etter et slikt program har de samme kravene til vitenskapelig nivå som andre ph.d.-grader, og etter stipendiatperioden og godkjent disputas tildeles stipendiaten en regulær ph.d.-grad. Målet er å få til mer samarbeid mellom universiteter og næringslivet. Ordningen representerer ingen ny doktorgrad, men er en ny finansieringsmodell der en ansatt i en bedrift kan ta en doktorgrad ved at bedriften får et økonomisk tilskudd tilsvarende 5 prosent av stipendiatsatsen i en treårsperiode. Små og mellomstore bedrifter kan i tillegg søke om støtte til gjennomføring av kostbare laboratorieforsøk knyttet til doktorgradsarbeidet. Bedriftene kan også søke om utenlandsstipend etter gjeldende satser. Ordningen kompletterer andre ordninger i Forskningsrådet, og kan være et godt alternativ for bedrifter som ikke har ressurser til å delta i større prosjekter. I 28 var det på statsbudsjettet satt av midler til 1 stipend, mens det for 21 er satt av omlag 6 millioner kr til nærings-ph.d.-ordningen. Planen erå sette i gang om lag 5 nye prosjekter i 21. Bedrifter med virksomhet i Norge kan søke om støtte til dekning av deler av kostnadene ved å ha en doktorgradskandidat ansatt. Søkere til denne ordningen vil være bedrifter som driver markedsrettet virksomhet. Virksomheter som finansieres gjennom offentlige tilskudd, har statlige eller kommunale forvaltningsoppgaver eller driver produksjon til eget bruk, vil normalt ikke kvalifisere som søkere til denne ordningen. Det samme gjelder lag, foreninger og andre organisasjoner som har andre formål enn verdiskapning i økonomisk forstand. Forskningsinstitutter og helseforetak er ikke i målgruppa for denne ordningen, men et institutt kan inngå som samarbeidspartner dersom bedriften selv ikke har tilstrekkelig tungt forskningsmiljø.

9 2 Menneskelige ressurser 63 Doktorgradsutdanningen gjennomføringstid og frafall FOKUSBOKS NR. 1 Gjennomstrømningen i doktorgradsstudiet er ikke tilfredsstillende. Frafallet er for stort, og de som gjennomfører, bruker for lang tid. Dette kunne leses ut fra evalueringen av norsk forskerutdanning i 22. Siden 22 er det avlagt ytterligere 7 doktorgrader ved norske universiteter og høgskoler. Har det skjedd en forbedring? Hvordan er situasjonen i Norge sammenlignet med i andre land? En registerbasert studie viser at brutto gjennomføringstid målt som tidsspennet fra beregnet stipendstart til disputas har endret seg lite over tid når vi ser på doktorene samlet. For alle doktorgradskull på 2-tallet ligger brutto tidsbruk på rundt 5,5 år. Netto tidsbruk er naturlig nok lavere, men det foreligger ikke opplysninger om dette i registermaterialet. Med netto tidsbruk tenker vi på den tid som brukes på doktorgradsutdanningen når vi ser bort fra avbrudd som sykdom og fødselspermisjoner, tid brukt til pliktarbeid og ventetid mellom innlevering av avhandling og disputas. (NSDs database for statistikk om høyere utdanning (DBH) har statistikk både om brutto og netto årsverk i doktorgradsstudiet. Statistikken er begrenset til de siste årene. DBH-dataene omfatter kun organisert doktorgradsutdanning, ikke dr.philos., og kun de personer som institusjonen har arbeidsgiveransvaret for.) Men selv om gjennomføringstiden har endret seg lite, har frafallet gått ned. Hvis vi anlegger et forholdsvis langt tidsperspektiv, har det funnet sted en betydelig økning i gjennomføringsgraden blant dem som har gått inn i en stipendiatstilling. Prosentandelen av stipendiatene som har avlagt doktorgraden senest 1 år etter stipendstart, har økt fra knapt 5 prosent av de nye stipendiatene i 1981 til mer enn 7 prosent av de nye stipendiatene i Utviklingen tyder på at gjennomføringsgraden vil øke ytterligere for stipendiatkullene på 2-tallet, anslagsvis opp mot 8 prosent. Likevel, 1 år er mye lengre tid enn normert for doktorgradsstudiet. Etter den gjeldende ordning for forskerutdanningen er stipendiatperiodens lengde fastsatt til 3 år, eller vanligere 4 år inklusiv pliktarbeid. Bare et mindretall av stipendiatene gjennomfører studiet i løpet av normert tid. I likhet med tidsbruken har gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet endret seg lite. I hele tidsrommet 2 28 har gjennomsnittsalderen ligget på om lag 36,5 år for doktorgradskandidater som har hatt stipend i løpet av doktorgradsperioden. Medianalderen ligger noe lavere omkring 34 år. Gjennomføringsgraden er noe høyere blant mannlige enn blant kvinnelige stipendiater i de første årene etter stipendiat start, men etter ytterligere noen år overtar kvinnene med høyere gjennomføringsgrad. De kvinnelige doktorgradskandidatene bruker noe lengre tid enn de mannlige på grunn av fødsels- og omsorgspermisjoner. Derfor er gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet noe høyere for kvinnene enn for mennene. I matematikk-naturvitenskap og teknologi er gjennomføringsgraden relativt høy, mens samfunnsvitenskap er det fagområdet som har lavest gjennomføringsgrad. Etter 9 år hadde 8 prosent av stipendiatene fra 1999 i matematisk-naturvitenskapelige fag disputert, mot 6 prosent av stipendiatene i samfunnsfag. Dessuten bruker stipendiatene i matematikk-naturvitenskap og teknologi 6 8 måneder kortere tid enn stipendiatene i humaniora og samfunnsvitenskap og er for øvrig yngre på disputastidspunktet. Det er vanskelig å sammenligne gjennomføring og tidsbruk i forskerutdanningen på tvers av landegrensene. Utdanningssystemene er ulike, og det benyttes ulike beregningsmetoder for å måle gjennomstrømning. Innholdet og kvaliteten i statistikken kan også variere. Likevel kan det være grunnlag for å si at gjennomføringstiden for norske forskningsstipendiater ikke er spesielt lang sammenlignet med andre land. I USA bruker ph.d.-studentene i gjennomsnitt 7,8 år fra opptak på doktorgradsprogram til avlagt doktorgrad. I Sverige bruker studentene 6 år, mens den er så lav som 4,2 år i Danmark men der følger ph.d.-utdanningen i hovedsak et treårig løp. I Norge er gjennomsnittstiden altså 5,5 år brutto. Heller ikke når det gjelder gjennomføringsgrad, ligger Norge spesielt dårlig an. Derimot er alder ved avlagt doktorgrad høyere i Norge enn i fleste andre land. I St.meld. nr. 3 (28 29) «Klima for forskning» forutsetter regjeringen at gjennomstrømningen i forskerutdanningen øker betydelig i Norge. Meldingen setter måltall for andelen stipendiater som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning på de enkelte fagområder. Disse måltallene stiller langt høyere krav til effektiviteten i forskerutdanningen enn nå. Tabell 1. Andel stipendiater som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning på de enkelte fagområder. Fagområde Måltall Nå Humaniora 75 prosent 55 prosent Samfunnsvitenskap 75 prosent 55 prosent Matematikk og naturvitenskap 85 prosent 75 prosent Teknolog 85 prosent 7 prosent Medisin og helsefag 8 prosent 7 prosent Landbruksfag, fiskerifag og veterinærmedisin 8 prosent 7 prosent Kilde: NIFU STEP I forskningsmeldingen ber regjeringen institusjonene om å iverksette tiltak for å få ned gjennomføringstiden. Les mer: Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen: Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen, Rapport 4/29, NIFU STEP. Terje Bruen Olsen [email protected] Svein Kyvik [email protected]

10 64 2 Menneskelige ressurser Figur Norske doktorgrader i tiårsperioder Antall tallet 198- tallet 199- tallet Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret. 2- tallet Sterk økning i Norge i de senere år sammenlignet med de andre nordiske land Sammenlignet med de andre nordiske land var økning en i antall doktorgrader i Norge svak på 199-tallet og fram til Sverige har, naturlig nok som følge av sin størrelse, alltid hatt et større antall doktorgrader enn nabolandene. I 199 ble det avlagt om lag like mange doktorgrader i Norge som i Danmark og Finland. Senere har det imidlertid vært ulik utvikling i landene. Norge hadde en betydelig svakere vekst enn både Danmark og Finland fram til årtusenskiftet. På 2-tallet fortsatte økningen i Finland, mens det årlige antallet i Danmark har stabilisert seg på rundt 1 med noen utslag fra år til år. I Norge skjedde det en økning fra 24, og veksten skjøt fart i 27 og 28. I 28 ble det for første gang avlagt flere doktorgrader i Norge enn i Danmark. Også i forhold til innbyggertallet avlegges det flere doktorgrader i Norge enn i Danmark. Finland, og Sverige, ligger fortsatt høyere, både i antall grader totalt og i forhold til folketallet. Norge har imidlertid hatt størst økning i de senere år. Kvinnene var i flertall blant doktorene i Finland i 28, med 51 prosent. I samme år var kvinneandelen i Sverige 47 prosent, i Norge 45 prosent og i Danmark 42 prosent. Flest doktorgrader i naturvitenskap og teknologi Om lag 34 prosent av de norske doktorgradene som ble avlagt i 28, ble tatt i naturvitenskapelige eller teknologiske fag. Dette er en klart lavere andel enn i 199, da disse to fagområdene samlet stod for mer Figur Norske doktorgrader etter kjønn. Prosent Kvinner Menn Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret

11 2 Menneskelige ressurser 65 Figur Doktorgrader i de nordiske land Antall Sverige Figur Avlagte doktorgrader per mill. innbyggere i Danmark, Finland, Norge og Sverige Antall Finland Danmark Norge Danmark Finland Norge Sverige Kilde: NORBAL Kilde: NORBAL Figur Norske doktorgrader i tre perioder, etter fagområde. Antall Humaniora Matematikk og naturvitenskap Teknologi Medisin og helsefag Samfunnsvitenskap Landbruksvitenskap/veterinærmedisin Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret.

12 66 2 Menneskelige ressurser Figur Norske doktorgrader etter doktorandens statsborgerskap. Prosent Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Norsk Ikke-norsk Tabell Doktorgrader i Norge gjennom alle tider, , etter utstedende institusjon 1. Institusjon (år for første doktorgrad) Antall Universitetet i Oslo (1817) 7 68 Universitetet i Bergen (1949) Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU) (1924) Universitetet i Tromsø (1974) Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) (1927) 978 Universitetet i Stavanger (2) 87 Universitetet i Agder (26) 18 Norges veterinærhøgskole (1959) 395 Norges Handelshøyskole (1957) 259 Norges idrettshøgskole (199) 78 Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO) (1985) 51 Norges musikkhøgskole (22) 17 Høgskolen i Bodø (23) 24 Høgskolen i Molde (26) 14 Høgskolen i Oslo (28) 2 Det teologiske Menighetsfakultet (1991) 53 Handelshøyskolen BI (2) 54 Misjonshøgskolen (26) 8 Totalt Institusjonsnavnene har endret seg i årens løp. Her er brukt nåværende navn. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret enn halvparten av doktorgradene i Norge. Det er også en noe lavere andel enn i de andre nordiske land. Av de øvrige norske doktorgradene i 28 finner vi 27 prosent av gradene i medisin og helsefag, 22 prosent i samfunnsvitenskap, 11 prosent i humaniora og 6 rosent i landbruksviten skap/veterinær medisin. I løpet av femårsperioden har antallet doktorgrader totalt økt med nærmere 1 prosent i gjennomsnitt per år. Økningen var sterkest i samfunnsvitenskap og i medisin og helsefag, med henholdsvis 14 prosent og 12 prosents årlig gjennomsnittsvekst. Lavest vekst finner vi i teknologi 3 prosent. Høy gjennomsnittsalder Gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet er om lag 38 år. Dette har endret seg lite i de senere år. Det er imidlertid forskjell på fagområdene. I naturvitenskap og teknologi disputerer man i yngre alder (33 34 år) enn hva tilfellet er i de andre fagområdene. For humaniora, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag er gjennomsnittsalderen vel 4 år. I 27 var gjennomsnittsalderen i Finland også 38 år, i Sverige 37 år og i Danmark 35 år. I alle de nordiske land er de mannlige doktorene noe yngre enn de kvinnelige. Flere utlendinger tar norsk doktorgrad Innslaget av personer med utenlandsk statsborgerskap blant doktorgradene ved norske institusjoner øker fortsatt. Utlendingene utgjør i de senere år om lag 25 prosent mot mindre enn 1 prosent ved begynnelsen av 199-tallet. Det er relativt flest utlendinger i teknologi og færrest i samfunnsvitenskap og humaniora. De fleste med utenlandsk statsborgerskap kommer fra et annet europeisk land. Tyskland er det enkeltland som er sterkest representert blant doktorandene i 28 og 29. Forskerutdanning fra utlandet I norsk arbeidsliv finner vi mange med forskerutdanning fra andre land. Dette er enten nordmenn som har tatt doktorgraden ved utenlandske institusjoner, eller utenlandske statsborgere med doktorgrad som kommet til Norge. Vi kjenner ikke eksakt omfanget av denne gruppen i arbeidslivet totalt, men blant det vitenskaplige og faglige personalet ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter utgjør utenlandske doktorgrader om lag 2 prosent av det samlede antall doktorgrader.

13 2 Menneskelige ressurser 67 Doktorgrader gjennom alle tider Fra den første doktorgrad i 1817 er det avlagt vel 19 doktorgrader ved norske institusjoner per utgangen av 29. Universitetet i Oslo står for 4 prosent av doktorgradene og NTNU for 25 prosent. Doktorgradsutstedende institusjoner framgår av tabell Ved enkelte institusjoner er tildelingsretten begrenset til bestemte fagfelt. I tillegg er doktorgradsprogrammer akkreditert ved høgskolene i Gjøvik, Telemark, Vestfold og Akershus, men her er tildelinger ennå ikke foretatt. Dette gir til sammen 22 institusjoner med doktorgradsrett. Per mai 21 har ytterligere tre høgskoler søkt NOKUT om akkreditering av doktorgradsprogrammer. Datakilder Norsk doktorgradsstatistikk bygger på Doktorgradsregisteret ved NIFU STEP. Doktorgradsstatistikken publiseres her: doktorgradsstatistikk NORBAL NORBAL er en statistikkbase bygget opp ved NIFU STEP på oppdrag av NordForsk. Basen inneholder statistikk om avlagte doktorgrader og aktive doktorgradsstudenter i de nordiske og baltiske land. NORBAL er tilgjengelig her: Om godkjenning av utenlandske doktorgrader NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) kan gi generell godkjenning av utenlandsk doktorgrad som likestilt med norsk ph.d., i forhold til norske doktorgradskriterier: NOKUT foretar ingen faglig vurdering av den utenlandske doktorgraden, men sammenligner utdanningsstrukturene. En faglig vurdering av en utenlandsk doktorgrad kan foretas av universitet eller høgskole som tilbyr et doktorgradsstudium innenfor samme fagområde. NOKUT har per mars 21 gitt generell godkjenning til 44 utenlandske doktorgrader som likestilt med norsk ph.d. 2.2 FoU-personale FoU-personale etter FoU-utførende sektorer Det totale FoU-personalet i Norge utgjorde over 63 personer i 28. Om lag 44 av disse var forskere/faglig personale, mens 19 var i tekniske eller administrative stillinger. Samlet er dette ca. 3 flere personer enn i 27, noe som tilsvarer en økning på 5 prosent. Opplysninger om forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren er hentet fra NIFU STEPs Forskerpersonalregister. 4 I totaltallene inngår personale fra de tre ut førende sektorene; universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og bedrifter i næringslivet. Figur viser utviklingen siden Universitets- og høgskolesektoren var den største blant de tre sektorene i 28 med 28 1 personer. Av disse var om lag 2 6 i faglige/vitenskapelige stillinger, mens 7 5 var i tekniske eller administrative stillinger. Forskere/faglig personale har de senere årene utgjort mellom 72 og 75 prosent, og i 28 var denne andelen 73 prosent. Forskere/faglig personale ved helseforetak med universitetsklinikkfunksjoner inngår i totaltallet for universitets- og høgskolesektoren og utgjorde 2 65 personer i 28. Totalt FoU-personale i næringslivet utgjorde i underkant av 24 personer i 28, en økning på over 2 personer fra fjorårets telling eller om lag 9 prosent. Av de tre sektorene hadde næringslivet den største veksten. FoU-personalet i instituttsektoren utgjorde 11 1 personer i 28, dette er en økning på 5 i forhold til i 27 eller i underkant av 5 prosent. I totaltallet for sektoren inngår for første gang personale som deltok i FoU ved helseforetak uten universitetsklinikkfunksjoner. I 28 talte disse nesten 7 personer. Andelen som forskere/faglig personale utgjorde av totalt FoU-personale, varierte fra sektor til sektor. I næringslivet utgjorde det faglige personalet med høyere utdanning to tredjedeler i 28. Andelen for tilsvarende personale i instituttsektoren var noe høyere, 7 prosent, mens høyest andel var å finne i uni- 4 Forskerpersonalregisteret er en database som inneholder opp lysninger om forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren, forskere i instituttsektoren og leger som deltar i FoU, samt personale i forskerstilling ved helseforetakene. Registeret inneholder opplysninger om kjønn, alder, stilling, arbeidssted (lærested/institutt), høyeste akademiske grad og doktorgrad. Opplysninger om forskerpersonalet sam les inn per 1. oktober, og innhentes direkte fra de forskningsutførende enhetenes sentrale administrasjoner.

14 68 2 Menneskelige ressurser Figur Totalt FoU-personale i perioden etter sektor for utførelse. Antall Universitets- og høgskolesektoren Instituttsektoren Næringslivet Forskere/faglig personale I universitets- og høgskolesektoren defineres forskere/faglig personale som personer tilsatt i vitenskapelige/faglige stillinger, herunder professor, førsteamanuensis, lektorstillinger, postdoktor og doktorgradsstipendiater. Støttestillinger til forskning, undervisning og formidling omtales som teknisk/administrativt personale. I institutt sektoren omfatter forskere/faglig personale personer tilsatt i forskerstillinger, mens øvrig personale er klassifisert som teknisk/administrativt personale. I helseforetakene klassifiseres leger, psykologer og personer i forskerstillinger som forskere/faglig personale, mens støttepersonalet består av tekniske og administrative stillinger, i tillegg til fagpersonale innenfor sykepleie, fysioterapi m.v. som deltar i FoU. Næringslivets FoU-personale klassifiseres på bakgrunn av utdanning. FoU-personale med høyere utdanning utgjør forskere/ faglig personale, mens FoU-personale uten høyere utdanning tilsvarer det tekniske/administrative personalet i sektoren. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Figur FoU-personale i etter personal kategori og sektor for utførelse. Antall Næringslivet Instituttsektoren Universitets- og høgskolesektoren Forskere/faglig personale Teknisk/administrativt personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk

15 2 Menneskelige ressurser 69 Figur Forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter fagområde i 27 og 28. Figur Forskerpersonale ved helseforetakene i 28 etter stillingsgruppe 1 og region. Medisin og helsefag Teknologi MatNat Samf.vit. Hum Støttepersonale Forskere Leger Landbruksfag, fiskerifag Antall Instituttsektoren Antall Helse Sør-Øst Helse Vest Universitets- og høgskolesektoren Helse Midt-Norge Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Helse Nord 1 Stillingsgruppen leger omfatter psykologer. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret versitets- og høgskolesektoren hvor forskere/faglig personale utgjorde 77 prosent av totalt FoU-personale i 28. Doktorgrader I 28 hadde 28 prosent, eller 12 4 personer, av den totale forskerpopulasjonen doktorgrad. Året før var doktorgradsandelen ett prosentpoeng lavere. I den kvinnelige forskerpopulasjonen var doktorgradsandelen 26 prosent. Doktorgradstettheten i institutt- og universitets- og høgskolesektoren var den samme, med 38 prosent i 28. Tilsvarende likhet i de to sektorene var det også året før, men da ett prosentpoeng lavere. I næringslivssektoren var andelen med doktorgrad noe lavere og utgjorde 1 prosent i 28, ett prosentpoeng mer enn året før FoU-personale i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren Stor vekst innenfor medisin og helsefag i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren Ser vi instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren under ett, var det flest forskere/faglig personale innenfor medisin og helsefag med om lag 7 3 personer i 28. Den store majoriteten av disse, ca. 85 prosent, var å finne i universitets- og høgskolesektoren, mens de resterende, i overkant av 1 personer, var å finne i instituttsektoren. De nesten 3 1 personene ved helseforetakene er også inkludert i denne gruppen. Samfunnsvitenskap var det nest største fagområdet i de to sektorene sett under ett, og her arbeidet om lag 6 85 personer i 28. Dette var 4 flere enn året før, og dette fagområdet hadde dermed den største veksten

16 7 2 Menneskelige ressurser Figur Forskerpersonale i helseforetakene i 28 etter utdanningsbakgrunn. 1 Annen medisinsk/ helsefaglig utdanning 3 % Medisinsk grunnutdanning 7% Matematikknaturvitenskap teknologi 11 % Annen utdanning 3 % Samfunnsvitenskap/ humaniora 9 % Annen/ ukjent utdanning 7 % 1 Annen medisinsk/helsefaglig utdanning omfatter tannleger, cand.san., cand.pharm. og cand.polit. i helsefag Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret De øvrige fagområdene hadde også vekst fra 27, og samlet sett økte antallet med litt over 1 personer eller 4 prosent. Fra 27 til 28 var det ingen særskilte endringer i datagrunnlaget, så veksten var reell FoU-personale ved helseforetakene Fra og med 28 inkluderer NIFU STEPs Forskerpersonalregister personale som deltok i FoU ved alle helseforetak som omfattes av ressursmålingen for FoU i helseforetakene, 5 totalt 4 helseforetak. Til og med 27 finnes det oversikt over forskerpersonale kun ved universitetssykehusene. Forskerpersonalet ved helseforetakene består av leger som bruker deler av sin arbeidstid til forskning og utviklingsarbeid, samt personale i rene forskerstillinger, det vil si post- 5 FoU-statistikk for helseforetakene samles inn gjennom ressursmålingen for FoU i helseforetakene, se kapittel 1 3, samt NIFU STEP-rapport 46/29. Forskerpersonale i helseforetakene rapporteres inn sammen med FoU-utgifter og FoUårsverk. Helseforetakene deles inn i helseforetak med universitetssykehusfunksjoner (universitetssykehus) og helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner (andre sykehus) og omfatter både statlige helseforetak og private, ideelle sykehus. doktor, doktorgradsstipendiat eller forsker, i den videre teksten omtalt som forskere. I underkant av 3 1 forskere og leger deltok i FoU ved helseforetakene i 28. Av disse var 1 3 kvinner. Om lag 2 7 forskere og leger deltok i FoU ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, og i overkant av 4 utførte FoU ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner. I tillegg deltar støttepersonale, herunder administratorer, teknikere, laboranter, sykepleiere og annet profesjonsutdannet fagpersonale, i FoU-aktiviteter. Gruppen omfattet 1 7 personer i 28, av disse hadde 57 utdanning på universitetsnivå. Helse Sør-Øst var den største helseregionen i 28 målt i antall personer som deltok i FoU, totalt 2 77 personer. Nest største helseregion var Helse Vest, med i underkant av 1 personer som deltok i FoU i 28, mens Helse Midt-Norge og Helse Nord begge hadde i underkant av 5 leger, forskere og støttepersonale som deltok i FoU. Nesten halvparten av legene var tilsatt ved et helseforetak i Helse Sør-Øst, mens hele tre fjerdedeler av forskerne arbeidet i denne regionen. Dette har sammenheng med at flere av de største universitetssykehusene, hvor FoU-virksomhet er skilt ut i egne spesialiserte enheter, holder til i denne regionen. Institutt for

17 2 Menneskelige ressurser 71 kreftforskning, som er en del av Rikshospitalet, sysselsatte alene i underkant av 3 personer i forskerstilling samt 1 personer i støttestilling. Av personalet i støttestilling som deltok i FoU, var nesten to tredjedeler sysselsatt i Helse Sør-Øst. Helse Midt- Norge skilte seg fra de andre med en lav andel personale i forskerstillinger. Dette skyldes at forskerstillinger hovedsakelig er knyttet opp mot NTNU, mens legestillinger og støttestillinger er knyttet til helseforetak ene, i første rekke St. Olavs hospital HF. Figur Andel forskerpersonale med doktorgrad ved helseforetakene i 28 etter type helseforetak og helseregion. Prosent 5 4 Ulik faglig bakgrunn Forskerpersonalet ved helseforetakene har ulik faglig bakgrunn. Totalt hadde 7 prosent av forskerpersonalet medisinsk grunnutdanning. Av i overkant 1 8 leger som deltok i FoU i 28, hadde omtrent en fjerdedel sin medisinske grunnutdanning fra utlandet. Blant forskerne utgjorde personale med medisinsk grunnutdanning den største gruppen (3 prosent), mens nesten like mange hadde utdanning innenfor matematisknaturvitenskapelige og tekniske fag. Psykologene utgjorde den største gruppen av forskerpersonalet med utdanning innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Annen/ukjent utdanning omfatter hovedsakelig personer som har avlagt sin utdanning i utlandet, for disse mangler Forsker personalregisteret opplysninger om høyeste avlagte utdanning. Det dreier seg om totalt 22 personer, og blant dem finnes det sannsynligvis flere med medisinsk grunnutdanning avlagt i utlandet. Av forskerpersonalet ved helseforetakene hadde 38 prosent doktorgrad i 28. En tredjedel av forsker ne, mens det samme var tilfellet for 41 prosent av legene. Her var det imidlertid forskjeller mellom type helseforetak og mellom regionene, se figur Ved universitetssykehusene hadde 41 prosent av forskerpersonalet doktorgrad, mot 21 prosent ved andre sykehus. St. Olavs hospital HF og Akershus HF universitetssykehus hadde den høyeste andelen forskerpersonale med doktorgrad i 28, begge med 49 prosent, fulgt av Ullevål universitetssykehus HF med 47 prosent og Rikshospitalet HF med 42 prosent. Blant helseforetakene uten universitetssykehusfunksjoner var doktorgradstettheten størst ved Nordlandssykehuset HF med 42 prosent, mens både ved Sykehuset Asker og Bærum HF og Psykiatrien i Vestfold hadde 41 prosent av forskerpersonalet doktorgrad Helse Sør-Øst Helse Vest Helse Midt-Norge 26 leger med professor II-stilling i universitets- og høgskolesektoren Helse Nord Helseforetak med universitetssykehusfunksjoner Helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Flere av helseforetakene med universitetssykehusfunksjoner har et nært samarbeid med universitetene, både om undervisning og forskning. Flere steder deler universitetsansatte og helseforetaksansatte forskere lokaler. Det er også relativt vanlig at leger som deltar i FoU, har professor II-stilling ved universitetene, og at vitenskapelig personale med medisinsk utdanning ved universitetene har II-stilling som leger ved helseforetakene. Forskerpersonalregisteret inneholder oversikt over professor II-stillinger, 6 men ikke øvrige II-stillinger. I 28 ble det registrert 1 23 professor II-stillinger i universitets- og høgskolesektoren. Av disse hadde 315 personer sin hovedstilling ved et helseforetak. 26 av disse var leger, 5 var forskere, og 5 personer hadde en teknisk/administrativ stilling. De aller fleste, 3 personer, hadde sin hovedstilling ved et helse- 6 Opplysinger om professor II-stillinger innhentes fra lærestedenes sentrale administrasjon sammen med øvrige personaloversikter til Forskerpersonalregisteret, og kobles opp mot hvor disse personene har sin hovedstilling. NIFU STEP har dermed opplysninger om arbeidssted (både bistilling og hovedstilling), alder og kjønn for professor II, samt hvorvidt enkelte har flere enn én professor II-stilling.

18 72 2 Menneskelige ressurser Figur Professor II-stillinger i Norge i 28 etter sektor for hovedstilling. Instituttsektoren 15 % Helseforetak 26% Statlige høgskoler 4 % Næringsliv/ offentlig sektor 17 % Universiteter 12 % Vitenskapelige høgskoler m.fl. 3 % Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Utlandet 23 % foretak med universitetssykehusfunksjon. Det var først og fremst personale med grunnutdanning innenfor medisin som hadde en professor II-stilling i 28, og nesten alle hadde doktorgrad. Tre fjerdedeler av disse 315 professor II-stillingene var ved enheter som hadde hoveddelen av sin FoU-virksomhet innenfor klinisk medisin, mot 13 prosent ved basalmedisinske enheter, 6 prosent innenfor samfunnsmedisin og 3 prosent innenfor matematisk-naturvitenskapelige og tekniske fag FoU-personale i næringslivet I 28 var nærmere 24 personer involvert i FoUaktiviteter i næringslivet i foretak med minst 1 sysselsatte. Det var en økning på om lag 2 personer fra 27. I tillegg var 2 8 personer involvert i FoU i foretak med 5 til 9 sysselsatte. Bedrifter innenfor tjenesteytende næringer hadde flere personer involvert i FoU-aktiviteter enn bedrifter i industrien. Tjenesteytende næringer sysselsatte 49 prosent av næringslivets FoU-personale, mens industrien sysselsatte 43 prosent. Dette er et resultat av at tjenestenæringene over flere år har hatt sterkere vekst i FoU-personale enn industrien. Nesten 15 9 personer med høyere utdanning arbeidet med FoU i næringslivet i 28, en økning på 9 prosent fra 28. Dette utgjør 66 prosent av samlet FoU-personale, det samme som i 27. I 28 hadde i overkant av 1 5 av næringslivets forskere/faglige personale utenlandsk statsborgerskap, dette er en økning på om lag 45 personer fra 27. I underkant av 1 6 forskere/faglig personale i næringslivet hadde doktorgrad i 28, dette utgjorde 7 prosent av samlet FoU-personale. I industrien hadde om lag 55 prosent av FoU-personalet høyere utdanning i 28, mens tjenesteytende næringer hadde en andel på 76 prosent. Andelen forskere/faglig personale (FoU-personale med høyere utdanning) økte med størrelsen på foretakene. I små foretak med 1 49 sysselsatte hadde 62 prosent av FoU-medarbeiderne høyere utdanning, mens store foretak med mer enn 5 sysselsatte hadde en andel på 71 prosent.

19 2 Menneskelige ressurser 73 Forskerbehov og forskerrekruttering i norsk matvareindustri FOKUSBOKS NR. 2 Anvendelse av forskning og forskere i matvareindustrien er avhengig av brobygging mellom en løsningsorientert og en akademisk kultur i bedriftene. Forskere som også har industriell forståelse, kan bidra til dette. Det kan imidlertid også ofte ansatte med mastergradskompetanse. En nylig gjennomført studie har gått i dybden på den betydning og funksjon forskning og forskere har i næringsmiddelbedrifter (Pedersen, 29). Hva slags behov for forskere og forskerkompetanse har norske matvareprodusenter? Hvordan kommer forskning og forskningskompetanse til anvendelse i matvareproduksjon? For både utdannings- og forskningssystemet er disse spørsmålene betimelige. Bedre kunnskap om forskeres nytte og funksjon i næringslivet kan bidra i utviklingen av utdanningene og innretningen av forskningen. Nærings-ph.d.-ordningen (se nærmere beskrivelse av denne i kapittel 2.1.2) i Norges forskningsråd (NFR), som løper som en prøveordning mellom 28 og 212, er et konkret eksempel på at den oppmerksomheten forskerrekruttering får, også har hatt implikasjoner for konkret politikkutforming. Formålet med ordningen er at det utvikles kompetanse som er mest mulig relevant for bedriftene. Tidligere studier har vist at næringsmiddelindustrien utnytter avansert og forskningsbasert kunnskap fra kunnskapsaktører rundt bedriftene, i forvaltningsapparatet, i forskningsinstitutter og i universitets- og høgskolesektoren (Smith, 1998). To nylig gjennomførte studier om matrelatert forskning (Sundnes og Rørstad, 29) og om forskere i næringsmiddelbedrifter (Pedersen, 29) viste at et gjennomsnitt på 27 prosent av bedriftene i næringsmiddelindustrien og oppdrettssektoren hadde FoU-aktivitet i 27. Av et forskerpersonale i næringsmiddelindustri og oppdrett på personer hadde 78 personer (5,6 prosent) doktorgrad i 27. Det er mer enn en fordobling siden 1999, da antallet forskerutdannede var 34. I forhold til andre næringer var andelen personer med forskerutdanning 5,6 prosent, noe som var høyere enn for eksempel andelene i mekanisk industri (2,4 prosent) og i næringen produksjon av kommunikasjonsutstyr og medisinske instrumenter og måleutstyr (4,9 prosent). Andelen var imidlertid betraktelig lavere enn i næringen produksjon av kjemikalier og kjemiske produkter (16 prosent). Resultatene fra samtaler/intervjuer med næringsmiddelbedrifter med og uten ansatte forskere bekrefter tidligere funn om at avansert kunnskap er viktig. Bedriftsintern forskning er imidlertid ikke nødvendigvis viktig. Mange bedrifter jobber systematisk med produktutvikling og andre typer utvikling, hvor avanserte kunnskapskomponenter er viktig. For noen bedrifter betyr dette at man har behov for mer forskningsbasert kunnskap, enten gjennom ansettelse eller gjennom innkjøp og samarbeid. For andre bedrifter betyr det at man har behov for andre typer tjenester, testtjenester, markedsundersøkelser osv. Vi fant at bedrifter ikke kan klare seg uten forskningsbaserte kunnskapskomponenter, men at det samtidig for mange ikke var aktuelt å ansette personer med forskerkompetanse. Generelt var det noe komplisert og variert ved måten matvarebedrifter gjør bruk av forskning og forskerkompetanse på. Et viktig funn var at generell prosjektlederkompetanse, dvs. kompetanse til å gjennomføre en strukturert innovasjons- eller produktutviklingsprosess som trekker på andres (også innkjøpt) kreativitet, markedskunnskap og fagkunnskap om produkter og prosesser, framsto som viktigere enn spesialisert forskningskompetanse. Bedrifter er avhengig av en god balanse mellom ulike kunnskaps- og kompetansetyper. Personer med formell kunnskap på master- og bachelornivå er ofte like viktige for en bedrift som forskerkompetente, de kan også være viktigere. Dette gjelder spesielt når den forskerkompetente mangler erfarings- og ferdighetsbasert kompetanse som er relevant for bedriften. Det er ikke alltid de mest spesialiserte kunnskapskomponentene i forskeres kompetanse er de viktigste. Et viktig utbytte av å ansette forskere internt er at man får personer med spesialisert kunnskap om og kompetanse innenfor forskningsfronten, altså forskere med innsikt i kunnskapstilfang og kunnskapsmangler på ulike områder. Forskere som er attraktive for matvarebedrifter, har dessuten gjerne erfaring fra industrielt samarbeid og innsikt i industrielle behov. Våre funn viser at forskerkompetanse i matvareindustrien må studeres i et videre perspektiv. Det er ikke intern forskerkompetanse dette primært handler om. Dypest sett handler det om hvorvidt næringsmiddelbedrifter har tilstrekkelig kompetanse til å gjøre bruk av aktuell, relevant forskningsbasert kunnskap. De beste vilkårene for å ansette forskere fins i bedrifter som har en strategisk forankret og profilert FoU- og innovasjonsaktivitet. Å satse på organisert FoU ser ut til å gi økt gevinst i hele verdikjeden, fordi FoU-aktiviteter involverer alle sentrale aktører som bidrar til å opprette og beholde ønsket kvalitet fra jord/hav til bord. Bedrifter med en bevisst og forankret FoU-strategi stiller klart med de beste betingelsene når det gjelder å engasjere og gjøre bruk av forskere fra universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Begge strategier og tilhørende arbeidsmåter, altså forskningsbasert utvikling og innovasjon med eller uten ansatte forskere, øker etterspørselen etter forskere. Våre funn viser at visjoner, strategi og ledelse er det som skiller mellom bedrifter når det gjelder å ta i bruk forskningsbasert kunnskap i utvikling og innovasjon. Profesjonalitet i utviklingsaktiviteter medfører økt behov for og bruk av forskning. Mekanismene er systematikk i søk etter og bruk av de beste kunnskapskomponentene. Les mer Smith K. (1998): Bruk av forskningsbasert kunnskap i norsk industri: Begreper og empiriske tilnærminger, i Kallerud E., (red.) (1998): Grunnforskning i innovasjons- og forskningspolitikk, Rapport fra NIFU og STEP-gruppen, NIFU Rapport 2/1998. Pedersen T.E. (29): Forskerbehov og forskerrekruttering i matvareindustrien. Et pilotprosjekt, NIFU STEP Rapport 35/29. Sundnes, S. og K. Rørstad (29): Ressursinnsatsen innenfor landbruks- og matrelatert FoU 27. FoU-utgifter og personale, NIFU STEP Rapport 24/29. Trond Einar Pedersen [email protected]

20 74 2 Menneskelige ressurser Kvinner i forskning I 28 utgjorde kvinnelige forskere 34 prosent av forskerpersonalet i Norge. 15 kvinnelige forskere/ faglig personale fordelte seg med 8 9 i universitetsog høgskolesektoren, 2 9 i instituttsektoren og 3 2 i næringslivet, se figur Figuren viser også at kvinneandelen blant forskerpersonalet i de tre forsk - ningsutførende sektorene var høyest ved institusjoner i universitets- og høgskolesektoren. I universitets- og høgskolesektoren var den samlede kvinneandelen blant forskerne/det faglige personalet 43 prosent i 28. I instituttsektoren var 38 prosent av forskerpersonalet kvinner, mot 2 prosent i næringslivet. Universitetene var den institusjonstypen som hadde flest kvinnelige forskere/faglig personale i 28, nesten 4 5, fulgt av næringslivet og de statlige høgskolene. Kvinneandelen var høyest ved de statlige høgskolene, her var over halvparten av forskerne/det faglige personalet kvinner. Helseforetakene hadde den nest høyeste kvinneandelen, 44 prosent, fulgt av de offentlig rettede instituttene med 41 prosent. I instituttsektoren var det over tre ganger så mange kvinner ved de offentlig rettede instituttene som ved de næringslivsrettede, sistnevnte med en kvinneandel på 3 prosent. Kvinnene dominerte det teknisk/administrative personalet ved helseforetakene og i universitets- og høgskolesektoren i 28. Både ved universitetene og de statlige høgskolene utgjorde kvinnene to tredjedeler av dette personalet. Ved de vitenskapelige høgskolene m. fl. utgjorde kvinnene en enda større andel av det teknisk/administrative personalet, nesten tre fjerdedeler, mens kvinneandelen blant støttepersonalet som deltok i FoU ved helseforetakene, var hele 78 prosent. Støttepersonalet ved helseforetakene omfatter administrative stillinger, laboratorieteknikere, bioingeniører, sykepleiere og andre profesjonsstillinger, hvor det tradisjonelt sett er mange kvinner. I næringslivet var kvinneandelen i FoU-personalet uten høyere utdanning 21 prosent i 28, omtrent den samme andelen som blant FoU-personale med høyere utdanning. Sammenlignet med andre land 7 plasserte Norge seg, med en kvinneandel av FoU-personalet på 33 prosent i 27, 8 litt over snittet i EU 27, hvor andelen var 3 prosent i 26. Både Island og Sverige 7 EU-kommisjonen utga i 29 publikasjonen She Figures 29, en tabell- og figursamling med statistikk om kvinner i forskning i Europa. Publikasjonen bygger på databasen Women & Science og inneholder statistikk om kvinner i det europeiske forskningssystemet i 22 og 26. Norge og Sverige har rapportert tall for 27, mens Danmark har tall fra Siste tilgjengelige årgang med tall for kvinneandeler er 26/27. Figur Antall kvinnelige forskere/faglig personale i Norge og kvinneandel i 28 etter sektor og institusjonstype. Antall kvinner Universiteter Vitenskapelige høgskoler m fl. Statlige høgskoler Antall kvinner Kvinneandel Helseforetakene Kvinneandel i prosent 1 Offentlig rettede institutter Næringslivsrettede institutter hadde høyere kvinneandel enn Norge, henholdsvis 39 og 36 prosent, mens Finland og Danmark lå lavere med henholdsvis 32 og 3 prosent kvinnelige andel av FoU-personalet. Latvia hadde den høyeste andelen kvinnelige forskere i Europa, 49 prosent, mens Nederland hadde den laveste andelen med 18 prosent kvinner. Antall kvinnelige FoU-personale økte mer enn antall menn i perioden i de fleste europeiske land, men det er fremdeles store forskjeller. Ser vi på de tre forskningsutførende sektorene, finner vi at kvinneandelen innenfor EU 27 i 26 var høyest i offentlig sektor (Government sector) med 39 prosent, fulgt av universitets- og høgskolesektoren med 37 prosent og foretakssektoren (Business enterprise sector) med 19 prosent. Næringslivet Kilde: SSB/NIFU STEP, Forskerpersonalregisteret

21 2 Menneskelige ressurser 75 Figur Andel kvinnelige forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren i utvalgte land i Litauen Latvia Sverige Estland Finland Island Norge EU-27 Danmark Tyskland Nederland Japan Prosent 1 Norge og Sverige har tall fra 27, Danmark fra 25 Kilde: EU-kommisjonen, She figures 29 Kvinneandelen i den norske universitets- og høgskolesektoren over EU 27 gjennomsnittet Den norske universitets- og høgskolesektoren bestod i FoU-statistikksammenheng i 28 av 7 universiteter, 23 statlige høgskoler samt en rekke vitenskapelige høgskoler og private høgskoler med statsstøtte. I FoUstatistikken inngikk også helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, totalt 11 helseforetak, i 28. Av 8 9 kvinnelige tilsatte i forsker- eller faglige stillinger ved enheter i universitets- og høgskolesektoren, var 1 2 ved et helseforetak. Den norske universitets- og høgskolesektoren samsvarer med OECDs Higher education sector, og det er her mulig å sammenligne kvinnenes posisjon med andre land, se figur Gjennomsnittlig kvinneandel for forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren i EU 27 var 38 prosent i 26. Norge, med en kvinneandel på 39 prosent, plasserte seg så vidt over snittet for EU 27. Norge hadde lavere andel kvinner ved universitetene og høgskolene enn både Sverige, Finland og Island. Latvia og Litauen hadde de høyeste kvinneandelene i universitets- og høgskolesektoren av de europeiske landene, her var over halvparten av forskerpersonalet kvinner. Nederland hadde den laveste kvinneandelen i sektoren, 29 prosent. Til sammenligning hadde Japan en kvinneandel på 22 prosent i universitets- og høgskolesektoren i 26. Kvinneandelen varierte med lærestedstype, fagområde og stillingsnivå. Medisin og helsefag var det fagområdet som i 28 hadde den høyeste kvinneandelen, 6 prosent. Splittes fagområdet opp på faggrupper, blir kvinneandelen 53 prosent innenfor basal - medisin, 42 prosent innenfor klinisk medisin og 77 prosent innenfor helsefag. Samfunnsvitenskap og humaniora hadde begge 44 prosent kvinner blant forskerne/det faglige personalet, mens teknologi og matematikk og naturvitenskap hadde de laveste kvinneandelene med henholdsvis 22 og 29 prosent. Lav kvinneandel på de høye nivåene i universitets- og høgskolesektoren Norge hadde 2 92 professorer i 28, hvorav 57 var kvinner. Dette tilsvarer en kvinneandel på 19,5 prosent, en økning på 1 prosentpoeng fra 27. Blant førsteamanuensene var kvinneandelen 36 prosent i 28, også for denne stillingskategorien var det en økning på 1 prosentpoeng fra året før. Av lektorstillingene var over halvparten av de tilsatte kvinner, 6 prosent av høgskolelektorene og 52 prosent av universitetslektorene. Blant postdoktorene utgjorde kvinnene 45 prosent i 28, en økning på to prosentpoeng fra året før, mens andelen kvinner blant doktorgradsstipendiatene var snaue 52 prosent. Alle de fire landene som er inkludert i figur 2.2.1, hadde en vesentlig lavere kvinneandel på professornivå enn på nivået under, og spranget er størst i Finland og Sverige. Dette må ses i sammenheng med at Norge og Danmark hadde en lavere kvinneandel på Grade B-nivå, det vil si blant førsteamanuenser og høgskoledosenter, enn de to øvrige landene. I Sverige var andelen kvinner blant professorene omtrent den samme som i Norge, men andelen kvinner var høyere både for Grade B og Grade C, sistnevnte omfatter postdoktorer. På rekrutteringsnivå (Grade D) hadde Norge en høyere kvinneandel enn Sverige. Danmark og Finland hadde begge flest menn blant rekruttene. Finland hadde høyest kvinneandel av de nordiske landene på alle nivåer med unntak av rekrutteringsnivå. Tendensen er den samme i alle de fire nordiske landene, lav kvinneandel blant professorene og tilnærmet likestilling på rekrutteringsnivå. Den lave kvinneandelen på de høyere nivåene skyldes blant annet at det er færre kvinner å velge mellom. For 2 3 år siden, da dagens professorer ble uteksaminert, var kvinneandelen blant kandidatene mellom 3 og 4 prosent for de fleste fag. 9 Når det 9 Se Gunnes, H. og Hovdhaugen, E. (28): Karriereløp i akademia. NIFU STEP rapport 19/28. Oslo.

22 76 2 Menneskelige ressurser Figur Forskere/faglig personale i Norge, Sverige, Danmark og Finland i 26 1 etter stillingsnivå 2 og kjønn. Prosent Norge Prosent Sverige Grade D Grade C Grade B Professornivå Norge, kvinner Grade D Grade C Grade B Professornivå Sverige, kvinner Norge, menn Sverige, menn Prosent 1 Danmark Prosent 9 Finland Grade D Grade C Grade B Professornivå Grade D Grade C Grade B Professornivå Danmark, kvinner Finland, kvinner Danmark, menn Finland, menn 1 Norge og Sverige har tall fra 27, Danmark fra Grade B omfatter førsteamanuensis og høgskoledosenter. Grade C er av Eurostat definert som den første stillingen en ny doktorand vil være kvalifisert for, i Norge er dette postdoktorstilling. Grade D omfatter rekrutteringsstillinger og undervisningsstillinger. Kilde: EU-kommisjonen, She figures 29

23 2 Menneskelige ressurser 77 Figur Kvinneandel blant uteksaminerte doktorgradskandidater i Danmark, Finland, Norge og Sverige i 1991, 1998 og 28 Prosent 6 Figur Kvinneandel blant professorer i utvalgte land i 22 og 26 1 Prosent Danmark Finland Norge Sverige Finland Frankrike Island EU27 Norge Sverige Storbritannia EU15 Østerrike Danmark Tyskland Nederland Norge og Sverige har tall fra 27, Danmark fra 25 Kilde: NORBAL Kilde: EU-kommisjonen, She figures 29 gjelder uteksaminerte doktorgradskandidater, var det først i 22 at kvinneandelen for uteksaminerte doktorgradskandidater i Norden passerte 4 prosent. Figur viser kvinneandelen blant uteksaminerte doktorgradskandidater i de nordiske landene i 1991, 1998 og 28. En nylig publisert svensk studie 1 avkrefter at det eksisterer en såkalt «leaking pipeline» innenfor akademia. Begrepet «Leaking pipeline» brukes for å illustrere at en ganske stor andel kvinner tilsynelatende forsvinner ut av det akademiske karrieresystemet, og at dette er forklaringen på hvorfor det er så få kvinnelige professorer. Den svenske studien konkluderer imidlertid med at en av hovedgrunnene til at andelen kvinner er lavere i høyere stillingsgrupper, er at kvinner bruker lengre tid enn menn på å avansere innenfor akademia. Beregninger gjort ved NIFU STEP av Gun- 1 Silander, C. (21): Pyramider och pipelines. Om högskolesystemets påverkan på jämställdhet i Högskolan. Linnéuniversitetet, Växsjö. nes og Hovdhaugen (se fotnote 9) viser også at det faktisk er flere menn enn kvinner som forlater akademia, og at det må finnes andre forklaringer enn frafall av kvinner på at kvinneandelen er såpass lav på de høyeste stillingsnivåene. Med en kvinneandel på 18 prosent på professornivå, plasserte Norge seg så vidt under gjennomsnittet for EU 27, som var 18,5 prosent i 26. Romania og Latvia hadde de høyeste andelene kvinnelige professorer blant de europeiske landene med henholdsvis 32 og 29 prosent. Av de utvalgte landene i figur , var andelen kvinnelige professorer høyest i Finland, 23 prosent. De fleste øvrige landene hadde mellom 17 og 19 prosent kvinnelige professorer dette året. Lavest kvinneandel blant professorene i Europa hadde Kypros med 1 prosent, samt Belgia og Nederland, hvor andelen kvinnelige professorer var 11 prosent. Kvinneandelen blant professorene økte i alle de utvalgte landene fra 22 til 26. Andelen økte mest i Østerrike, fra 9 prosent i 22 til 14 prosent i 26.

24 78 2 Menneskelige ressurser Kvinneandel på 29 prosent blant nytilsatte professorer i 28 Et professorat ved et norsk universitet eller en norsk høgskole kan oppnås på tre måter. 11 Den første er gjennom tilsetting i en ledig professorstilling. Dernest ved personlig opprykk til professor etter kompetanse. Professoropprykksordningen ved universiteter og høgskoler 12 ble innført Ordningen gir de som har en fast vitenskapelig stilling som førsteamanuensis eller tilsvarende, mulighet til å søke om å få sin kompetanse bedømt. Dersom en enstemmig, nasjonalt nedsatt bedømmingskomité innenfor nærmere angitte fagområder finner søkeren kompetent, så har hun/han rett på professortittel og -lønn. Tredje mulighet til å bli professor er gjennom å søke på en utlyst stilling som professor, og hvor man i søknadsprosessen kan bli bedømt til å ha professorkompetanse, og oppnå å få en professortittel selv om man ikke fikk den utlyste stillingen. I alt ble det registrert 31 nye 13 professorer ved norske høyere utdanningsinstitusjoner i perioden fra til Av de nye professorene var 9 kvinner, noe som gir en kvinneandel på 29 prosent blant de nytilsatte professorene. Nesten 6 prosent av de nye kvinnelige professorene var tilsatt i en førsteamanuensisstilling i 27, mot 4 prosent av de mannlige, se figur En større andel av de nye mannlige 28-professorene kom fra institusjoner utenfor akademia eller fra utlandet, enn hva tilfellet var for de kvinnelige. Det var også en større andel menn enn kvinner som kom fra forskerstillinger og andre stillinger innenfor akademia. Av de 31 nye professorene var 11 tilsatt ved samfunnsvitenskapelige miljøer, 9 ved matematisknaturvitenskapelige eller teknologiske miljøer og 7 innenfor humaniora. Medisin og helsefag fikk 4 nye professorer i 28. Andelen kvinner blant de nye professorene varierte mellom fagområdene, fra 49 prosent innenfor medisin og helsefag til 9 prosent innen- 11 Tallmaterialet i dette kapittelet baserer seg på NIFU STEPs Forskerpersonalregister, og er utelukkende statistisk materiale. Registeret sier ingenting om hvordan professorene har oppnådd sin stilling. 12 Se kapittel i Indikatorrapporten for Noen av de nye professorene var ikke egentlig nye professorer, ettersom de kom tilbake til et professorat etter en periode som instituttleder, dekan, rektor, med forskningsfri eller etter et utenlandsopphold. Disse professorene er i figur kategorisert i forskerstilling, annen stilling og utlandet /næringslivet/offentlig sektor i figuren, men NI FU STEP har dessverre ikke tall for hvor mange det dreier seg om. 14 Antall professorer økte med 7 fra 27 til 28. Dette innebærer at 24 professorer enten gikk av for alders grensen, gikk over i andre stillinger ved universiteter og høgskoler eller forlot disse institusjonene i løpet av 28. Figur Nytilsatte mannlige og kvinnelige professorer i 28 etter stilling i 27. Menn (N=22) Kvinner (N=9) Prosent Førsteamanuensis Forskerstilling/ekst.finansiert stilling 1 Annen stilling 2 Instituttsektoren/helseforetak Utlandet/næringslivet/offentlig sektor 1 Forskerstilling omfatter forskere, postdoktorer og vitenskapelig/faglig personale med ekstern finansiering. 2 Annen stilling inkluderer instituttleder, dekan og øvrige faste vitenskapelige/faglige stillinger. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret for teknologi. Humaniora hadde den nest høyeste kvinneandelen blant de nye professorene, 38 prosent, fulgt av matematikk og naturvitenskap med 29 prosent og samfunnsvitenskap med 23 prosent. For alle fagområder var kvinneandelen blant de nye professorene høyere enn for de «gamle» professorene, slik at kvinneandelen blant professorene økte fra 27 til 28 for alle fagområder. Som vist i figur , kom en stor andel av de nye professorene fra en stilling som førsteamanuensis. Derfor er det også interessant å se på rekrutteringen til førsteamanuensisstillinger i et likestillingsperspektiv. Totalt ble det tilsatt 52 nye førsteamanuenser i 28, av disse var 35 prosent kvinner. Kvinneandelen blant førsteamanuensene totalt var 36 prosent i 28, en økning på ett prosentpoeng fra året før. Flere mannlige enn kvinnelige førsteamanuenser gikk over i andre

25 2 Menneskelige ressurser 79 Figur Nytilsatte mannlige og kvinnelige førsteamanuenser i 28 etter stilling i 27. Figur Antall kvinnelige forskere/faglig personale og kvinneandel i instituttsektoren i 28 etter institusjonstype. Menn (N=3) Kvinner (N=22) Antall kvinner Kvinneandel i prosent Prosent Postdoktor Forskerstilling/ekst.finansiert stilling Annen stilling 2 Stipendiat Instituttsektoren/helseforetak Utlandet/næringslivet/offentlig sektor 1 Primærnæringsinstitutter 1 Teknisk-industrielle institutter Miljø- og utviklingsinstitutter Nasjonale samfunnsvitenskapelige institutter Regionale forskningsinstistitutter Helseforetak 2 Andre institusjoner med FoU 1 Forskerstilling omfatter forskere og vitenskapelig/faglig personale med ekstern finansiering. 2 Annen stilling inkluderer lektorstillinger, lederstilling og øvrige faste vitenskapelige/faglige stillinger. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Antall kvinner Kvinneandel 1 Inkluderer medisinske og helsefaglige forskningsinstitutter. 2 Andre institusjoner med FoU omfatter enheter i instituttsektoren som ikke er underlagt statlige retningslinjer for finansiering av forskningsinstitutter. Kilde: SSB/NIFU STEP, Forskerpersonalregisteret stillinger innenfor akademia eller forlot akademia i perioden 27 til 28, slik at kvinneandelen blant førsteamanuensene økte til tross for at det ble tilsatt flere menn enn kvinner i denne stillingen. Figur viser at 4 prosent av de nye mannlige førsteamanuensene kom fra utlandet eller institusjoner utenfor akademia, mens det samme var tilfelle for 3 prosent av kvinnene. Kvinnene ble i større grad rekruttert fra andre stillinger innenfor akademia, og da spesielt fra lektorstillinger. Ved høgskolene dreide dette seg gjerne om høgskolelektorer som avla doktorgrad som en del av sin FoU-tid, og oppnådde førsteamanuensisstilling gjennom kompetanseopprykk. Ved universitetene synes lektorstillingene til en viss grad å fungere som midlertidige stillinger i påvente av at det skal utlyses en førsteamanuensisstilling, dette gjelder både for kvinner og menn. Andelen menn som ble tilsatt i førsteamanuensisstilling fra et postdoktorat, var litt høyere enn for kvinnene, men det var ikke snakk om store forskjeller. Samtidig ble en relativt større andel av kvinnene rekruttert direkte fra en stipendiatstilling enn tilfellet var for mennene. Flertall kvinnelige forskere ved de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene i instituttsektoren Kvinnene utgjorde 38 prosent av forskere/faglig personale i instituttsektoren i 28, noe som utgjorde 2 9 kvinnelige forskere i sektoren. For første gang var over halvparten av forskerne ved de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene kvinner. Nest

26 8 2 Menneskelige ressurser Figur Andelen kvinner og menn blant forskere/faglig personale i instituttsektoren i 28 etter stillingsnivå. Prosent Figur Kvinneandelen innenfor utvalgte næringer i 28. Fiske, fangst og akvakultur Bergverksdrift og utvinning Næringsmiddel- og drikkevareindustri Beklednings- og lærog lærvareindustri Petroleums-, kullvareog kjemisk industri Farmasøytisk industri Data- og elektronisk industri Maskinindustri 2 Forlagsvirksomhet 1 Rekrutteringspersonale Kvinner Forsker III inkl. ass.leger Forsker II inkl. overleger Forsker I IKT-tjenester Finansiering og forsikring Arkitekter og tekniske konsulenter Forskning og utviklingsarbeid Annen forretningsmessig tjenesteyting Menn Kilde: NIFU STEP, Forskerpersonalregisteret Kilde: SSB Prosent høyest kvinneandel hadde de regionale forskningsinstituttene, se figur Kvinneandelen var lavest ved de teknisk-industrielle instituttene, knappe 2 prosent. Det var flest kvinner i forskerstillinger og faglige stillinger ved institusjoner som ikke er underlagt statlige retningslinjer for finansiering av forskningsinstitutter. Denne gruppen institusjoner er svært heterogen, og spenner fra store miljøer som Folkehelseinstituttet til mindre forskningsenheter og museer. Også i instituttsektoren varierte kvinneandelen med stillingsnivå. NIFU STEP har delt inn forskerpersonalet i sektoren i tre forskernivåer, i tillegg til rekrutteringspersonale. Inndelingen er gjort med bakgrunn i stillingstittel og formell kompetanse. Høyeste nivå er forsker I med professorkompetanse, hvor ett av flere klassifikasjonskriterier er at forskeren har professor II-stilling i universitets- og høgskolesektoren. Dernest kommer forsker II med doktorgradskompetanse, og siste gruppe er forsker III uten doktorgradskompetanse. Blant forskere med professorkompetanse, forsker I, var kvinneandelen 22 prosent i 28, mens den på forsker II-nivå var 32 prosent. Kvinneandelen blant forskere med professorkompetanse var dermed litt høyere i instituttsektoren enn den var for professorer i universitets- og høgskolesektoren, mens kvinneandelen på forsker II-nivå var lavere enn for førsteamanuensene. På forsker III-nivå var kvinneandelen 45 prosent, mens den blant doktorgradsstipendiater med arbeidssted ved institusjoner i instituttsektoren var 57 prosent. Kvinner i næringslivet Andelen kvinnelig FoU-personale i næringslivet var 2 prosent i 28, tilnærmet uendret fra 27. Antall kvinner som deltok i FoU i næringslivet hadde imidlertid økt fra 4 4 til 4 9. Tjenesteytende næringer hadde samlet sett en noe høyere kvinneandel enn industrien, henholdsvis 22 og 19 prosent. Det var stor forskjell på kvinneandelen i ulike næringer, hvor enkelte næringer skilte seg ut med spesielt høy kvinneandel. Farmasøytisk industri og beklednings-, lær- og lærvareindustrien hadde begge om lag 6 prosent

27 2 Menneskelige ressurser 81 kvinnelig FoU-personale i 28. Nærings- og nytelsesmiddelindustrien hadde også en høy andel kvinner, med 4 prosent. Eksempler på næringer innenfor industrien som hadde et høyt antall FoU-personale i 28, men lav kvinneandel, er data- og elektronisk industri og maskinindustri, begge med 8 prosent kvinner. Innenfor de tjenesteytende næringene var kvinneandelen spesielt høy i annen forretningsmessig tjenesteyting, 54 prosent, og forskning og utviklingsarbeid, 43 prosent. Innenfor finansiering og forsikring, en annen næring med relativt mange kvinner i FoU-personalet, var kvinneandelen relativt høy med 35 prosent. Lavest kvinneandel innenfor tjenesteyting var det innenfor arkitekter og tekniske konsulenter, IKTtjenester og forlagsvirksomhet, de to første med 16 prosent kvinner, den siste med 18 prosent. Det kan være et poeng å presisere at næringen forlagsvirksomhet består av både utgivelse av programvare med en kvinneandel på 15 prosent og forlagsvirksomhet med en kvinneandel på 42 prosent. Forlagsvirksomhet har imidlertid lav FoU-aktivitet, mens utgivelse av programvare har en høy FoU-aktivitet. Romania og Bulgaria med høyest kvinneandel i foretakssektoren i Europa Norsk instituttsektor består av offentlig rettede og næringsrettede forskningsinstitutter og enheter med FoU, som i internasjonal sammenheng klassifiseres inn under henholdsvis offentlig sektor (Government Sector) og foretakssektoren (Business Enterprise Sector). Foretakssektoren omfatter i tillegg næringslivet. Offentlig sektor er en heterogen sektor i OECDsammenheng, og består i stor grad av offentlige forskningssentre og laboratorier utenfor UoH-sektoren. 15 De har ulike formål og ulik organisering, og deres posisjon i forskningssystemet varierer fra land til land. I de senere årene har det skjedd endringer i sektoren på grunnlag av økte krav om inntjening, nye prioriteringer fra myndighetenes side og press på offentlig forsk ningsfinansiering, samt forskningsinstituttenes rolle i offentlig forskning. Kvinneandelen i de offentlig rettede instituttene i Norge var 37 prosent i 27, to prosentpoeng under snittet for EU 27 i 26. Island hadde den høyeste kvinneandelen i offentlig sektor, 43 prosent, fulgt av Finland med 42 prosent. I europeisk offentlig sektor var kvinnene i flertall i seks land, deriblant Romania, Bulgaria, Latvia og Estland, mens de i Nederland og Tyskland utgjorde henholdsvis 29 og 3 prosent. Til 15 Kilde: European Commision: Third European Report on Science & Technology Indicators 23. Figur Andel kvinnelige forskere/faglig personale i de nordiske landene og EU 27 i 26 1 etter sektor. Foretakssektor Offentlig sektor Prosent Finland EU-27 Norge Danmark Sverige Island 1 27-tall for de nordiske landene, gjennomsnitt for EU 27 for 26. Kilde: EU-kommisjonen, She figures 29 sammenligning hadde Japan en kvinneandel i offentlig sektor på 13 prosent. I de næringsrettede instituttene i Norge var kvinneandelen 27 prosent i 28. Forskere/faglig personale ved disse instituttene inngår som en del av OECDs foretakssektor, sammen med tilsvarende personale i næringslivet. Kvinneandelen i norsk foretakssektor var knappe 2 prosent i 28. Norge hadde en høyere kvinneandel i foretakssektoren enn gjennomsnittet i EU 27 i 26. Island hadde den høyeste kvinneandelen av de nordiske landene i foretakssektoren, 32 prosent, fulgt av Danmark og Sverige, begge med 25 prosent. Norge hadde den nest laveste kvinneandelen i foretakssektoren av de nordiske landene, kun Finland med 18 prosent kvinner lå lavere. Høyest kvinneandel i foretakssektoren i Europa hadde Romania og Bulgaria med henholdsvis 41 og 37 prosent. Også i foretakssektoren hadde Japan den laveste kvinneandelen, 7 prosent, fulgt av Nederland med 1 prosent.

28 82 2 Menneskelige ressurser 2.3 FoU-årsverk FoU-årsverk utført i Norge Personalet som utfører forsknings- og utviklingsarbeidet, har i tillegg til FoU-arbeidet andre oppgaver. Med unntak av stipendiater, postdoktorer og forskere bruker de fleste andre mesteparten av sin tid til annet enn FoU. For undervisningspersonalet, som for eksempel professorer, førsteamanuenser og universitetsog høgskolelektorer, går om lag to tredjedeler av tiden til undervisning, studentveiledning og administrasjon. Tid til FoU blir dermed den resterende. Se også fokusboks om tidsbruk blant norske professorer til slutt i dette kapitlet. Forskere som er ansatt i en bedrift eller på et forskningsinstitutt, vil også bruke en del av sin arbeidstid på andre oppgaver enn forskning og til prosjekter som ikke klassifiseres som FoU. For teknisk/ administrativt personale vil kun den tiden som disse bruker til støtte til FoU, kunne telles med som FoUårsverk. For å kunne måle forskningsårsverkene som utføres, kan man derfor ikke bare se på antall forskere, men også på hvor mye tid det brukes på FoU. De ulike personalgruppene har også ulike forskningskomponenter. Disse forskningskomponentene er laget på bakgrunn av tidsbruksundersøkelser/spørreskjemaundersøkelser jevnlig utført blant det faste vitenskapelige/faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren. På bakgrunn av tidsbruksundersøkelsene finner man gjennomsnittlige forskningsprosenter for hvert lærested, fagområde og stillingsgruppe, som benyttes i beregningen av FoU-årsverk. Siden tidlig på 198-tallet har NIFU STEP kartlagt tidsbruken blant det faste vitenskapelige personalet ved universitetene ved å gjennomføre tre tidsbruksundersøkelser; i 1981, 1991 og i 2. Resultatene av disse undersøkelsene har vært stabile og vist at gjennomsnittlig tid til forskning har vært ca. 3 prosent av den totale arbeidstiden. I næringslivet og instituttsektoren, samt ved helseforetakene, anslår miljøene selv antall FoU-årsverk som ble utført ved enheten. Størst vekst i næringslivet I 28 ble det totalt sett utført 36 FoU-årsverk i Norge. Dette var om lag 1 9 flere enn i 27. Fordelt etter sektor ble 16 5 årsverk utført i næringslivet i foretak med minst ti sysselsatte. I tillegg ble det utført om lag 1 5 FoU-årsverk i foretak med 5 9 sysselsatte. Universitets- og høgskolesektoren stod for 11 3 FoU-årsverk, mens 8 2 ble utført i instituttsektoren. Målt som andeler av totale FoU-årsverk utgjør hver av de tre sektorene henholdsvis 46, 32 og 23 prosent. Alle de tre sektorene hadde en økning i Figur Totale FoU-årsverk i perioden etter sektor for utførelse. Antall Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Næringslivet Universitetsog høgskolesektoren Instituttsektoren antall årsverk fra 27 til 28, og størst vekst var det for næringslivet med nesten 8 prosent. 16 Økning i antall utførte FoU-årsverk av forskere/ faglig personale I 28 ble i overkant av 26 FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale. 17 Siden 27 var dette en vekst på om lag 1 25 årsverk. Figur viser at årsverkene har økt jevnt i hele perioden og brattere siden Antall FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale var 9 95 i 28, etter en vekst på sju prosent fra 27. FoU-årsverk utført av forskere/ faglig personale utgjorde 72 prosent av totale FoUårsverk i 28, og denne andelen har i siste tiårsperiode vært mellom 7 og 74 prosent. I næringslivet, som er den største av de tre sektorene målt i antall FoU-årsverk, utgjorde årsverkene utført av forskere/faglig personale nesten 11 5 i 28. Denne sektoren hadde også størst vekst av de tre med i overkant av 6 prosent fra 27. I universi- 16 Basert på tall for foretak med minst 1 sysselsatte. 17 For næringslivet regnes FoU-årsverk utført av personale med høyere utdanning som forskere/faglig personale, mens i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren defineres personalkategorien på bakgrunn av stilling, se for øvrig kapittel

29 2 Menneskelige ressurser 83 Figur FoU-årsverk utført i Norge i perioden etter personalkategori. Antall Figur FoU-årsverk etter sektor for utførelse og personalkategori i 27 og 28. Antall Teknisk/administrativt personale Næringslivet Instituttsektoren Universitets og høgskole sektoren Forskere/faglig personale Teknisk/administrativt personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Forskere/faglig personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk tets- og høgskolesektoren utgjorde FoU-årsverkene utført av forskere/faglig personale i underkant av 8 8, en vekst på nesten 4 prosent fra 27. Instituttsektorens vekst siste år var 5 prosent, og forskerpersonalet i denne sektoren utførte 5 8 årsverk i 28. Samlet sett hadde de tre sektorene en vekst i antallet FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale på 5 prosent fra 27 til 28. Hvor stor andelen FoU-årsverk utført av forskere/ faglig personale har vært av totale FoU-årsverk, varierer mellom sektorene, se figur I universitets- og høgskolesektoren utgjorde disse en andel på 77 prosent i 28. Tilsvarende andeler for instituttsektoren og næringslivet var noe lavere, henholdsvis 71 og 7 prosent av totale FoU-årsverk i 28. Ved helseforetakene brukte legene minst tid på forskning Det ble utført 2 27 FoU-årsverk ved helseforetakene i 28, av disse ble 1 37 FoU-årsverk utført av personale i lege- eller forskerstilling FoU-årsverk ble utført ved universitetssykehus og 3 ved andre helseforetak. Legene utgjorde den største gruppen av forskerpersonalet ved helseforetakene i 28, men brukte relativt mindre av sin arbeidstid til FoU enn forskere og støttepersonale. I 28 ble 48 FoU-årsverk ved helseforetakene utført av leger, mens forskere og støttepersonale utførte omtrent like mange FoU-årsverk i 28, begge i underkant av Antall forskere versus utførte FoUårsverk Sammenholdes de tre utførende sektorene, var det flest forskere/ faglig personale i universitets- og høgskolesektoren i 28. Om lag 2 6 personer hadde slike stillinger i denne sektoren, mens nesten 15 9 var i næringslivet, og om lag 7 7 arbeidet i instituttsektoren. Sammenlignes sektorene etter utførte FoU-årsverk, blir bildet et annet. Figur viser at næringslivets 15 9 forskere utførte til sammen nesten 11 5 FoU-årsverk i 28. Til sammenligning utførte 2 6 universitets/høgskoleforskere 8 8 FoUårsverk, mens instituttsektorens 7 7 forskere utførte ca. 5 8 FoU-årsverk i 28.

30 84 2 Menneskelige ressurser Figur Forskere/faglig personale og utførte FoU-årsverk i 28 etter sektor for utførelse. Figur Andel FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale i utvalgte land i 28 Antall Polen Portugal Japan (27) Island Norge Storbritannia Finland Danmark Sverige Belgia EU 27 (27) Spania Østerrike Frankrike (27) Nederland Tyskland (27) Italia Universitetsog høgskolesektoren Instituttsektoren Næringslivet Prosent Forskere/faglig personale FoU-årsverk utført av forskere/ faglig personale Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk På bakgrunn av antall FoU-årsverk utført av antall forskere/faglig ansatte, kan man lage en indikator med forholdstallet av disse størrelsene som gir et mål på forskningsintensiteten i de tre sektorene. Denne indikatoren viser at instituttsektorens forskere hadde høyest forskningsintensitet av de tre, hvor en forsker i gjennomsnitt utførte,75 forskerårsverk. Næringslivets forskere fulgte deretter med en gjennomsnittlig forskningsintensitet på,72 forskerårsverk i 28. Tilsvarende tall for forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren viser at hver person i gjennomsnitt utførte,43 FoU-årsverk i 28. Siden de tre sektorene til dels har ulike samfunnsoppgaver i tillegg til forskningen som foregår der, vil en sammenligning på tvers av sektorene på denne indikatoren ikke nødvendigvis gi et helt korrekt bilde Internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk Totalt ble det utført mer enn 7 millioner FoU-årsverk i OECD-landene i 27. Av dette ble i overkant av 4 millioner årsverk utført av forskere/faglig personale. Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics Antall FoU-årsverk vil gi et mer presist bilde av situasjonen i de enkelte land enn hvis antall hoder (head count) benyttes som indikator, ettersom den tiden hver enkelt bruker til FoU-aktiviteter er avhengig av blant annet stilling, arbeidsoppgaver og arbeidssted. For å få et så presist sammenligningsgrunnlag mellom landene som mulig, definerer OECD i Frascati-manualen hvordan FoU-årsverk skal beregnes. Det pekes på flere utfordringer for å få sammenlignbare tall, blant annet definisjon av arbeidstid og selve beregningen av indikatoren. OECD anbefaler også at det gjennomføres tidsbruksundersøkelser for å fastsette FoU-andelen av forskerpersonalets arbeidstid. Se for øvrig metodekapitlet for beregning av FoU-årsverk i Norge. Høy andel FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale i Norge Estimater for 28 viser at andelen FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale var 73 prosent i Norge. Dette var høyere enn i EU 27 med 61 prosent (27), og høyere enn i alle de andre nordiske landene, med unntak av Island, se figur Polen og Portugal hadde høyest andel forskerårsverk utført av forskere/ faglig personale i 28, begge med 83 prosent, mens Italia hadde lavest andel, 41 prosent.

31 2 Menneskelige ressurser 85 Figur Totale FoU-årsverk per 1 sysselsatte og FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale per 1 sysselsatte i 28. Antall Finland Island Danmark Sverige Japan (27) Norge Østerrike Frankrike (27) Belgia Tyskland (27) Storbritannia EU 27 (27) Nederland Spania Italia Portugal Totale FoU-årsverk per 1 sysselsatte FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale per 1 sysselsatte Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics Norge hadde, som vist i figur 2.3.5, en relativt høy andel FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale. Det var imidlertid variasjoner i andelen FoU-årsverk mellom de forskningsutførende sektorene. I Norge ble 77 prosent av FoU-årsverkene i universitets- og høgskolesektoren utført av forskere/faglig personale, 72 prosent i foretakssektoren og 69 prosent i offentlig sektor. I Kina ble 98 prosent av FoU-årsverkene i universitets- og høgskolesektoren utført av forskere/faglig personale i 27, i Sverige var andelen 83 prosent, den var 74 prosent i Finland og 7 prosent i Danmark. Gjennomsnittet for EU 27 var 76 prosent i 27. Andelen FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale var lavere i foretakssektoren enn i universitets- og høgskolesektoren for alle landene som har rapportert FoU-årsverk i 27 og 28. For Sverige, Finland og Danmark var andelen FoU-årsverk utført av forskere/ faglig personale i 28 henholdsvis 57, 73 og 61 prosent. I den siste forskningsmeldingen, Klima for forskning (St.meld.nr. 3 (28 29), lister regjeringen opp flere indikatorer i tillegg til 3-prosentmålet, hvorav FoU-årsverk per 1 sysselsatte er en av de sentrale indikatorene. Figur illustrerer forholdet mellom totale FoU-årsverk per 1 sysselsatte og FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale per 1 sysselsatte. Finland hadde det høyeste antallet FoU-årsverk per 1 sysselsatte, 21. Figuren viser at Norge hadde den laveste andelen FoU-årsverk per 1 total arbeidskraft i Norden, samt at Norge hadde den nest laveste andelen FoU-årsverk utført forskere/ faglig personale per 1 sysselsatte i Norden. Figur viser de forskningsutførende sektorenes andel av totale FoU-årsverk i 28. Over halvparten av FoU-årsverkene i EU 27 ble utført her i foretakssektoren. Forskerpersonalet i foretakssektoren utførte over halvparten av FoU-årsverkene i de fleste landene, også i Norge. Størst andel FoU-årsverk i foretakssektoren hadde Sverige og Østerrike med henholdsvis 76 og 7 prosent. Foretakssektoren var også dominerende i de landene som hadde mange utførte FoU-årsverk i 28, som Tyskland og Frankrike. Lan-

32 86 2 Menneskelige ressurser Figur Fordeling av FoU-årsverk i utvalgte OECDland i 28 etter sektor. Figur FoU-utgifter per totale FoU-årsverk i 28. EU-27 (27) Belgia Danmark Finland Frankrike (27) Island Italia Japan (27) Nederland Norge Polen Portugal Spania Storbritannia Sverige Tyskland (27) Østerrike Prosent Foretakssektoren Universitets- og høgskolesektoren Offentlig sektor og PNP-sektor Sverige Japan (27) Østerrike Tyskland (27) Norge Nederland (27) Belgia EU-15 (27) Storbritannia Finland Danmark Frankrike (27) EU-27 (27) Island Italia Spania Portugal Polen NOK Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics Kilde: OECD Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics det med flest forskere i foretakssektoren var Japan, med mer enn 62 forskere. Tyskland hadde omtrent halvparten så mange. Polen, Portugal og Storbritannia skiller seg ut med høy andel FoU-årsverk utført i universitets- og høgskolesektoren i 28, henholdsvis 58, 49 og 46 prosent. Landene med flest FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren var Japan, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Polen har også en stor offentlig sektor/ PNP-sektor 18, her ble 25 prosent av FoU-årsverkene utført i 28. Størst offentlig sektor/pnp-sektor i forhold til totale FoU-årsverk hadde Island, over en fjerdedel av FoU-årsverkene ble utført her. Målt i antall FoU-årsverk i offentlig sektor, var Tyskland, Japan og Frankrike størst, fulgt av Italia og Spania. Høyest enhetskostnad i Sverige Årsverkspriser, det vil si FoU-utgifter per utførte FoU-årsverk, viser hva det koster å utføre et FoU-årsverk i de forskjellige landene. Sverige hadde de høyeste FoU-utgiftene per FoU-årsverk av de utvalgte OECD-landene i 28, se figur 2.3.8, med en innsats på 1,5 mill. kr per FoU-årsverk i 28. Gjennomsnittlig årsverkspris i EU 27 var 1,1 mill. kr. Norge lå litt over dette gjennomsnittet, med 1,28 mill. kr per FoUårsverk, mens Finland og Danmark hadde henholdsvis 1,6 og 1,4 mill. kr per årsverk i 28. Island lå lavest av de nordiske landene, med en årsverkspris på,92 mill. kr per FoU-årsverk. 18 Private-Non-Profit-sektoren (PNP-sektor) er veldig liten i Norge, og er derfor inkluderet i offentlig sektor.

33 2 Menneskelige ressurser 87 Tidsbruk blant professorer ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv FOKUSBOKS NR. 3 Norske professorer bruker mer tid på undervisning enn professorer i andre land. Det viser en rapport fra NIFU STEP (Rapport 8/21), som sammenligner tidsbruken blant vitenskapelig personale ved universiteter og vitenskapelige høyskoler i Norge med situasjonen til deres kolleger i Finland, Tyskland, England, Canada, USA og Australia. Undersøkelsen er basert på en felles spørre skjemaundersøkelse foretatt i rundt 2 land over hele verden i 27/28. Vi presenterer her data om tidsbruk blant personer i professorstilling ( full professor i amerikansk terminologi), som er en noenlunde sammenlignbar stillingskategori med hensyn til vitenskapelig kompetanse. I undersøkelsen ble personalet bedt om å oppgi antall arbeidstimer på fem ulike aktiviteter i en normal arbeidsuke henholdsvis i og utenom semesteret/undervisningsperioden : undervisning, forskning, administrasjon, service og andre akademiske aktiviteter. Disse aktivitetene var nærmere definert i skjemaet. Etter vår oppfatning er det naturlig å tolke oppgitt arbeidstid i en normal arbeidsuke som et anslag for en gjennomsnittsfordeling på ulike arbeidsoppgaver over en lengre tidsperiode. Dermed er det mulig å kalkulere tidsbruk på årsbasis ved å slå sammen oppgitt tidsbruk i en normal arbeidsuke henholdsvis i og utenom undervisningssemestrene. Vi forutsetter her at undervisningssemestrene utgjør to tredjedeler av arbeidsåret, og har vektet tidsbruk i de to normalukene i henhold til denne brøken. En gjennomsnittlig arbeidsuke for professorene i de seks andre landene utgjorde da 5,5 timer på årsbasis. Timetallet for norske professorer var nøyaktig det samme. Professorer ved norske universiteter brukte 4 prosent eller 1,5 time mer per uke (anslagsvis 7 timer på årsbasis) på undervisning enn gjennomsnittet for de seks andre landene og tilsvarende mindre tid på administrasjon. Disse forskjellene er statistisk signifikante. Det var ingen signifikant forskjell i oppgitt tid brukt på forskning. Tabell 1 Prosentandel av arbeidstid i en normal arbeidsuke brukt på ulike oppgaver av professorer. Veid gjennomsnitt av en uke i semesteret/undervisningsperioden og en uke utenom semesteret/undervisningsperioden. Undervisning Forskning Service Administrasjon Andre aktiviteter Total Australia Canada Finland Storbritannia Tyskland USA Gjennomsnitt andre land Norge 32* 39 5* 16* 8 1 * Norge er signifikant forskjellig fra gjennomsnittet for de seks andre landene. Kilde: NIFU STEP Personalets vektlegging av forskning versus undervisning er en indikator på hvor sammenlignbare utvalgene er med hensyn til tidsbruk. I undersøkelsen ble personalet bedt om å besvare følgende spørsmål: Med hensyn til dine egne preferanser; ligger dine interesser primært i undervisning eller i forskning? Samlet sett har 81 prosent av professorene i de seks andre landene større interesse for forskning enn undervisning, og denne andelen var 89 prosent blant norske professorer. Når vi sammenholder disse resultatene med oppgitt tidsbruk på forskning og undervisning, finner vi altså at norske professorer oppga litt større forskningsinteresse, men også at de brukte litt mer tid enn sine utenlandske kolleger på undervisning. Den relative andelen professorer blant respondentene varierer mye mellom landene. Den er klart høyest i Norge (53 %). Deretter følger USA (4 %), Finland (38 %), Canada (36 %), Tyskland (25 %), Storbritannia (2 %) og Australia (11 %). Den høye andelen professorer i Norge skyldes den institusjonaliserte ordningen med opprykk til professor på grunnlag av kompetanse; en ordning som ikke finnes i de andre landene. Et interessant spørsmål er om dette forholdet har betydning for professorenes arbeidsvilkår. Når vi sammenholder andelen professorer i det enkelte land med oppgitt tid til undervisning og forskning, ser vi at i de land hvor professorandelen var lavest (Australia og Storbritannia) hadde professorene oppgitt klart mindre tid til undervisning og klart mer tid til administrasjon enn i land med høy professorandel. Det synes altså å være et samsvar mellom det relative antallet professorer og deres arbeidsvilkår. Jo færre professorer, desto mindre tid brukte de på undervisning og desto mer tid på administrasjon. Når professorene er mange, slik som i Norge, er det vanskelig å opprettholde privilegier i form av lite undervisning. Den høye administrasjonsandelen i Australia og Storbritannia skyldes antakeligvis at det er færre professorer som kan dele på det faglige og administrative lederansvaret på institutt- og fakultetsnivå. Motsatt kan det lavere timetallet brukt på administrasjon blant norske professorer forklares med at dette arbeidet her kan deles på langt flere enn i land hvor professorene utgjør en relativt liten gruppe. Årsaken til at norske professorer i 27 brukte mer tid på undervisningsaktiviteter enn professorer i andre land kan også skyldes et større veiledningspress. Av figur 1 går det fram at i perioden , og i særlig grad etter 23, har det foregått store endringer som berører professorenes arbeidsvilkår. Forholdstallet mellom professorer og antall studenter som hadde krav på veiledning, endret seg dramatisk i denne perioden. (Av datatekniske årsaker er bare de fire «gamle» universitetene med i figuren.) Mens antallet professorer økte med ca. 6 fra 23 til 27, økte antallet stipendiater med over 9. I det sam-

34 88 2 Menneskelige ressurser ler hele 25 prosent, noe som innebærer en betydelig akkumulasjon av humankapital i det norske arbeidsmarkedet i løpet av denne perioden. Figur viser hvordan sysselsatte personer på forskjellig utdanningsnivå fordelte seg på ulike næringer i 28. I figuren har vi tatt utgangspunkt i ni ulike hovednæringer. De horisontale stolpene viser fordelingen av henholdsvis sysselsatte med obligatorisk utdanning opp til 1. klassetrinn, videregående utdanning (omfatter videregående grunnutdanning, videregående avsluttende utdanning, og påbygging til videregående utdanning), universitets- og høgskoleutdanning på lavere nivå (varighet av fire år eller mindre), universitets- og høgskoleutdanning på høyere nivå (varighet av fem år eller mer), og forskerutdanning (doktorgradsnivå). Personer med ingen utdanning, førskoleutdanning eller uoppgitt utdanning er sett bort fra i figuren. Figur viser at den høyeste andelen av høyt utdannede sysselsatte i Norge fantes i hovednæringene olje- og gassutvinning, bergverk og forretningsme tidsrommet økte antallet avlagte mastergrader ved universitetene med ca Selv om andre universitetsansatte og forskere også er involvert i veiledning av stipendiater og mastergradsstudenter, er det professorene som har hatt et hovedansvar. Figur 1 Antall avlagte mastergrader og tilsvarende (kilde: DBH), antall stipendiater og antall professorer (kilde: NIFU STEP) i 1999, 23 og 27 ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Antall Mastergrader Stipendiater Professorer Svein Kyvik [email protected] 2.4 Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Det var om lag 2,26 millioner sysselsatte i Norge i I 28 var antall sysselsatte økt til om lag 2,53 millioner personer. Dette utgjør en økning på om lag 27 personer eller 12 prosent. I samme periode har antall høyt utdannede sysselsatte, dvs. personer med minimum femårig utdanning på universitetseller høgskolenivå, 2 økt fra om lag 144 personer til om lag 181 personer. Økningen i antall høyt utdannede sysselsatte utgjør om lag 4 personer el- 19 Tall fra Statistisk sentralbyrå for antall sysselsatte per 4. kvartal etter utdanningsnivå (registerbasert). 2 Norsk standard for utdanningsgruppering 2 (NUS2), nivå 7 (universitets- og høgskoleutdanning, høyere nivå) og 8 (forskerutdanning). Denne standarden er et klassifikasjonssystem for samtlige norske utdanninger.

35 2 Menneskelige ressurser 89 Figur Andel sysselsatte i 28 etter utdanningsnivå og næring. Jordbruk, skogbruk, fiske Olje- og gassutvinning, bergverk Industri Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg Handelsvirksomhet, hotell og restaurant Transport og kommunikasjon Forretningsmessig tjenesteyting, databehandling Offentlig sektor (utdanning, adm., forsvar, helse) Andre sosiale og personlige tjenester Total Prosent Barne- og ungdomsskole Videregående skole Universitets- og høgskoleutdanning, lavere nivå Universitets- og høgskolenivå (5 år eller mer) Forskerutdanning Kilde: SSB, Sysselsettingsfiler/NIFU STEP messig tjenesteyting, databehandling. Hele 16 prosent av de sysselsatte innen olje- og gassutvinning, bergverk var høyt utdannede, mens den tilsvarende andelen for forretningsmessig tjenesteyting, databehandling var 15 prosent. 14 prosent av den norske arbeidsstokken arbeidet innenfor forretningsmessig tjenesteyting, databehandling, eller om lag 343 personer. På den annen side var det færrest sysselsatte innenfor olje- og gassutvinning, bergverk sammenlignet med de andre hovednæringene i figur Kun 2 prosent var sysselsatt i denne næringen, eller om lag 43 personer. Innenfor jordbruk, skogbruk, fiske var det også relativt få ansatte, her arbeidet om lag 77 personer eller tre prosent av arbeidsstokken. Det var flest sysselsatte i offentlig sektor. Om lag 826 personer var sysselsatt her. Dette utgjorde 33 prosent av det totale antallet sysselsatte. Denne næringen hadde også en høy andel høyt utdannede (11 prosent) og den høyeste andelen sysselsatte med universitets- og høgskoleutdanning på lavere nivå (4 prosent). Ikke overraskende fantes det mange høyt utdannede sysselsatte i offentlig sektor, siden både universitets- og høgskoleansatte, lærere, sykepleiere og ansatte i statlig forvaltning hører til denne sektoren. Andelen høyt utdannede i offentlig sektor var imidlertid markant høyere i Norge enn i mange EU-land. Det var heller ikke overraskende at det fantes mange høyt utdannede sysselsatte innenfor forretningsmessig tjenesteyting, databehandling. I denne næringssektoren finnes mange konsulent- og rådgivningsfirmaer. Lavest andel høyt utdannede sysselsatte var det i næringssektoren handelsvirksomhet, hotell og restaurant (1 prosent). Denne sektoren sysselsatte 18 prosent av den norske arbeidstokken eller om lag 453 personer i 28. Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg hadde den høyeste andelen sysselsatte med videregående utdanning (61 prosent), og denne andelen var også høy i industri og jordbruk, skogbruk, fiske (begge 55 prosent). Handelsvirksomhet, hotell og restaurant og jordbruk, skogbruk, fiske sysselsetter flest med kun utdanning på barne- og ungdomsskolenivå, henholdsvis 37 og 35 prosent.

36 9 2 Menneskelige ressurser Figur Andel av personer utdannet våren 2 som var sysselsatte høsten 2, 24 og 28 etter fagområde. 1 Figur Arbeidsledighet (som andel av arbeidsstyrken) blant personer utdannet våren 2 etter fagområde. 1 Høsten 2, 24 og 28. Høyere grads kandidater Humanistiske og estetiske fag Samfunnsfag Høyere grad Humanistiske og estetiske fag Samfunnsfag Juridiske fag Naturvitenskap og tekniske fag Helse-, sosial- og idrettsfag Siviløkonomer Juridiske fag Naturvitenskap og tekniske fag Helse-, sosialog idrettsfag Siviløkonomer Ingeniører Ingeniører Sykepleiere Sykepleiere Prosent Lavere grads kandidater: siviløkonomer, ingeniører og sykepleiere. De øvrige utdanningsgruppene er høyere grads kandidater. Kilde: NIFU STEP/Kandidatundersøkelsen Prosent Lavere grads kandidater: siviløkonomer, ingeniører og sykepleier. De øvrige utdanningsgruppene er høyere grads kandidater. Kilde: NIFU STEP/Kandidatundersøkelsen 28 Figur viser at en tredjedel av alle sysselsatte i Norge hadde en universitets-/ høgskoleutdanning enten på lavere eller høyere nivå (32 prosent). 45 prosent av de sysselsatte hadde videregående utdanning som sin høyeste utdanning, mens 24 prosent hadde utdanning på barne- og ungdomsskolenivå som sin høyeste utdanning. Lav arbeidsledighet blant høyt utdannede Arbeidsledigheten har vært lav i Norge blant høyt utdannede. Tall fra NAV viser at ved utgangen av februar 29 var arbeidsledigheten (antall helt ledige i prosent av arbeidsstyrken) blant personer med mer enn 4 års høyere utdanning (høyere grad) på,8 prosent, mens den var på 1, prosent blant dem med 1 4 års høyere utdanning (lavere grad). Blant personer med videregående skole var ledigheten på 2, prosent og 4,6 prosent for dem med utdanning til og med grunnskole. I alt var arbeidsledigheten på 2,7 prosent ved utgangen av februar 29. Arbeidsledigheten har fra februar 28 til februar 29 gått opp for alle utdanningsnivåer. Ved utgangen av februar 29 hadde personer med mer enn 4 års høyere utdanning (høyere grad) i helse-, sosial-, og idrettsfag den laveste ledigheten, med kun,3 prosent av arbeidsstyrken. Høyest ledighet på samme tidspunkt hadde personer med mer enn 4 års høyere utdanning (høyere grad) i humanistiske og estetiske fag (1,6 prosent av arbeidsstyrken). Den tilsvarende andelen for personer på dette utdanningsnivået i økonomiske og administrative fag var på 1,2 prosent. Sterk tilknytning til arbeidsmarkedet for kandidater med høyere grad Høsten 28 gjennomførte NIFU STEP en panelundersøkelse av kandidater fra universiteter og høgskoler som ble uteksaminert våren Dette ut- 21 Arnesen, C. Å. (29), Kandidatundersøkelsen 28: En panelundersøkelse av vårkullet 2, NIFU STEP rapport 29/29, Oslo.

37 2 Menneskelige ressurser 91 valget ble undersøkt på tre ulike tidspunkter. Den første undersøkelsen ble gjennomført høsten 2, det vil si omtrent et halvt år etter avsluttet utdanning. Den andre undersøkelsen ble gjennomført høsten 24 og den tredje og siste høsten 28. NIFU STEPs undersøkelser av vårkullet 2 tyder på at kandidater utdannet våren 2 i stor grad nyttiggjør seg den utdanningen de avsluttet våren 2. Drøyt åtte år etter eksamen, dvs. høsten 28, var 97,6 prosent av kandidatene med høyere grad sysselsatte, mens dette gjaldt 86,2 prosent høsten 2. Figur viser at sysselsettingen var høy både blant høyere grads og lavere grads kandidater høsten 28. Blant jurister, siviløkonomer og ingeniører var sysselsettingen på hele 99 prosent, mens sykepleierne hadde en sysselsetting på 93,5 prosent.,7 prosent av kandidatene med høyere grad var arbeidsledige høsten 28, mens 1,8 prosent var utenfor arbeidsstyrken. Figur viser at arbeidsledigheten var betydelig høyere i denne gruppen høsten 2 (5,8 prosent). Blant sykepleiere, jurister og humanister var det ingen arbeidsledighet høsten 28. 6,5 prosent av sykepleierne og 4,5 prosent av humanistene var imidlertid utenfor arbeidstyrken, mens denne andelen var lav blant juristene (,9 prosent). Så mange som 88,4 prosent av kandidatene med høyere grad rapporterte at de var i heltidsstilling høsten 28, noe som understreker deres sterke tilknytning til arbeidsmarkedet. Drøyt halvparten av kandidatene med høyere grad arbeidet innenfor offent lig sektor høsten 28, og denne andelen holdt seg noenlunde konstant i den aktuelle åtteårsperioden Mobilitet blant arbeidstakere Arbeidsmobilitet er en viktig mekanisme for å overføre kompetanse på tvers av bedrifter og næringer. Samtidig betyr arbeidsmobilitet tap av kompetanse, samt rekrutterings- og opplæringskostnader, for bedriften som mister medarbeidere. Dette innebærer at de positive og negative sidene ved arbeidsmobilitet må veies opp mot hverandre både i et bedrifts- og i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det finnes flere årsaker til arbeidsmobilitet. Skifte av jobb innenfor eller på tvers av næringer er nok den vanligste årsaken til et relativt fleksibelt arbeidsmarked som det norske, men rekruttering grunnet avgang av eldre arbeidstakere er også en naturlig årsak til arbeidsmobilitet. En annen årsak er vekst, reduksjon eller nedleggelse av virksomheter eller omstruktureringer internt. En tredje årsak er makroøkonomiske konjunkturer som påvirker bedriftenes vekstmuligheter regionalt og nasjonalt. Likeledes er frivillig bytte av arbeidssted en viktig årsak til arbeidsmobilitet. Figur viser endringer i næringstilhørighet blant sysselsatte fra 23 til 28. Alle sysselsatte i 28 er delt inn i tre grupper: 1) de som var sysselsatte i samme næring i 23, 2) de som var sysselsatte i en annen næring i 23, og 3) de som var helt nye på arbeidsmarkedet i 28 fordi de ikke var sysselsatte i 23 (som følge av at de enten var arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken i 23). Lavteknologisk industri og helsevesen hadde de høyeste andelene av personer som var sysselsatte i samme næring i 23 (begge 65 prosent), noe som indikerer et høyt nivå på arbeidsstabiliteten i disse næringene. Omvendt, annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning hadde den laveste andelen sysselsatte som forble i næringen, med 42 prosent. For alle næringer sett under ett var denne andelen 6 prosent. Annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning og IKT-tjenester var de næringene som hadde høyest andel sysselsatte som gikk til andre næringer, med henholdsvis 36 og 35 prosent, mens handel osv. og helsevesen hadde de laveste andelene, henholdsvis 18 og 19 prosent. Den høyeste andelen sysselsatte som var nye på arbeidsmarkedet siden 23, hadde annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning (22 prosent). Lavest andel nye sysselsatte fantes innenfor vann- og kraftforsyning (8 prosent). Arbeidsstabiliteten blant høyt utdannede arbeidstakere varierer mellom næringene Antall høyt utdannede i prosent av alle sysselsatte økte fra 6,4 prosent i 23 til 7,2 prosent i Andelene sysselsatte med høyere utdanning i de ulike årene ble kategorisert på samme måte som alle sysselsatte ovenfor: de som ble værende i samme næring fra 23 til 28, de som skiftet næring i denne perioden, og de som var nye på arbeidsmarkedet i 28. Det viste seg at det var klare forskjeller mellom de tre kategoriene. Av de som ble værende i samme næring, var i 23 7,4 prosent høyt utdannede, mens denne andelen hadde økt til 8,3 prosent i 28. Når det gjelder de som skiftet næring fra 23 til 28, var denne andelen i 23 på 6,1 prosent, mens den i 28 hadde økt til 9,6 prosent. Blant de som var nye på arbeidsmarkedet i 28, var økningen i denne andelen sterkere. Andelen høyt utdannede i denne siste gruppen hadde økt fra 2,4 prosent i 23 til 5,6 prosent i 28. Det var også klare forskjeller mellom de tre mobilitetsgruppene i hvordan de varierte mellom ulike næringer. For næringene IKT-tjenester, annen forret- 22 Som høyt utdannede defineres her gruppen som har universitets- og høgskoleutdanning av 5 års eller lengre varighet eller forskerutdanning.

38 92 2 Menneskelige ressurser Figur Andel av totalt antall sysselsatte i 28 etter næring og hvorvidt de sysselsatte har arbeidet i samme næring siden 23, har skiftet næring siden 23 eller er nye på arbeidsmarkedet siden 23. Annen tjenesteyting Helsevesen Utdanning Offentlig administrasjon Annen forr. tjenesteyting, forskning IKT-tjenester Finans og eiendom Transport Handel osv. Bygg og anlegg Vann- og kraftforsyning Lavteknologisk industri Medium-teknologisk industri Høyteknologisk industri Oljeutvinning, bergverk Prosent Ny på arbeidsmarkedet Fra andre næringer Samme næring Kilde: SSB, Sysselsettingsfiler/NIFU STEP ningsmessig tjenesteyting, forskning, offentlig administrasjon, utdanning og helsevesen var det de som ble værende i næringen, som hadde høyest utdanningsnivå i 28, etterfulgt av de som gikk til andre næringer, mens de som var nye på arbeidsmarkedet, hadde lavest utdanningsnivå. Innenfor IKT-tjenester hadde imidlertid de som gikk til andre næringer, om lag samme utdanningsnivå i 28 som de som ble værende i næringen. Ser vi på næringer som oljeutvinning, bergverk, høyteknologisk industri, medium høyteknologisk- industri og annen tjenesteyting, var det de som gikk til andre næringer, som hadde høyest utdanningsnivå, mens lavest utdanningsnivå fantes blant de som var nye på arbeidsmarkedet. I lavteknologisk industri, vann- og kraftforsyning og finans og eiendom hadde de som kom fra andre næringer, det høyeste utdanningsnivået i 28, mens de som kom fra de samme næringene, hadde det laveste utdanningsnivået. Veksten i andelen høyt utdannede blant de som var nye på arbeidsmarkedet, skyldtes i særlig grad den sterke veksten i næringer som oljeutvinning, bergverk, høyteknologisk industri, vann- og kraftforsyning, finans og eiendom, IKT-tjenester, annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning, offentlig administrasjon og utdanning.

39 2 Menneskelige ressurser 93 Tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft, etter utdanning en framskriving FOKUSBOKS NR. 4 Både studenter som skal velge utdanning og myndighetene som skal dimensjonere utdanningskapasiteten, kan ha nytte av analyser av hva slags arbeidskraft Norge har behov for i årene framover. Slike beregninger må ta hensyn til svært mange forhold, blant annet demografiske endringer, teknologisk utvikling, statsfinansielle forhold og internasjonal konkurranse. SSB har brukt en stor makroøkonomisk modell som har mulighet til å ta hensyn til mye av dette. Ifølge framskrivningene forventes det at etterspørselen etter arbeidstakere med universitets- og høyskoleutdanning vil øke kraftig de neste 15 årene, særlig på lavere grads nivå (bachelor). Det viser rapporten «Tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft etter utdanning » som ble utarbeidet i Forskningsavdelingen til Statistisk sentralbyrå i 28. Rapporten framskriver etterspørselen etter arbeidskraft fram til 225 fordelt på nær 3 studieretninger på fire utdanningsnivåer grunnskole, videregående skole og universitets- og høgskoleutdanning på henholdsvis lavere og høyere grads nivå. 1 I likhet med de fleste OECD-landene har behovet for arbeidskraft med høyere utdanning økt kraftig i Norge de siste tiårene. Parallelt med den økte etterspørselen har vi sett en økt tilgang på arbeidskraft med høyere utdanning. Likevel har utviklingen på tilbudssiden i mange land ikke vært sterk nok til å kompensere helt for behovet på etterspørselssiden, noe som har gitt seg utslag i økte forskjeller i både lønn og ledighet i mange land. I Norge har imidlertid forskjellene både i ledighet og lønn mellom ulike utdanningsgrupper vært relativt små. Dette kan i stor grad forklares med at tilbudet av høyt utdannet arbeidskraft har økt mer enn i andre land i den samme perioden. En vesentlig utbygging av utdanningskapasiteten både i videregående og høyere utdanning på 199-tallet er en hovedforklaring. Utviklingen i retning av stadig høyere etterspørsel etter spesialisert arbeidskraft kan særlig knyttes til at slik kompetanse har vist seg å være nyttig når bedrifter har investert og tatt i bruk ny teknologi. I mange tilfeller har slike teknologiinvesteringer erstattet lavt utdannet arbeidskraft. Økt internasjonal handel har også bidratt til mer etterspørsel etter spesialisert arbeidskraft. Denne tendensen fortsetter trolig framover. Mens andelen sysselsatte med grunnskoleutdanning alene utgjorde i underkant av 1 prosent i 24, er denne andelen anslått til å bli redusert til under 3 prosent i 225. På videregående nivå synker sysselsettingsandelen fra nær 6 prosent til om lag 55 prosent i samme tidsrom. Samtidig vokser etterspørselen etter, og dermed sysselsettingen av, personer med høyere utdanning. Mens andelen med en grad fra universitet eller høyskole utgjorde nær 3 prosent i 24, øker denne til i overkant av 4 prosent i 225. Økningen i etterspørselen er størst for de med helse-, pleie- og omsorgsutdanninger og økonomiske og administrative utdanninger på bachelornivå, mens økningen i etterspørsel etter kandidater med master og ph.d.- utdanning er mest markert innenfor realfag og samfunnsfag. Det er offentlig sektor som står for mesteparten av etterspørselen etter kandidater med helse-, pleie- og omsorgsutdanning på lavere grads nivå og personer med master eller ph.d.- utdanning i samfunnsfag. Tjenestesektoren etterspør først og fremst bachelor i økonomi og administrasjon og master eller ph.d. i realfag. Det er også gjort en fremskriving av tilgangen på arbeidskraft innenfor de samme fire utdanningsnivåene. Tilgangen er framskrevet med en antagelse om at folks tilbøyelighet til å ta utdanning er konstant. Dermed er det endringer i befolkningens sammensetning blant annet som følge av arbeidsinnvandring og pensjonering som gir grunnlag for endringer i arbeidstilbudet. Resultatene kan således kaste lys over hvor i arbeidsmarkedet ubalansene vil være størst framover dersom studentene ikke endrer utdanningsatferd. Siden utdanningsatferden kan henge nært sammen med kapasiteten i utdanningssystemet, kan en slik forutsetning illustrere hva slags arbeidskraft dagens utdanningskapasitet kan gi framover. Således kan eventuelle ubalanser danne et bakteppe for myndighetenes beslutninger om investeringer i ny utdanningskapasitet. Framskrivingene viser et relativt balansert bilde av arbeidsmarkedet fordelt på ulike utdanningsnivåer. Mens behovet for arbeidskraft med både videregående og høyere utdanning antas å øke framover, kan behovet for ufaglært arbeidskraft fortsette å falle. Parallelt øker tilgangen på høyt utdannet arbeidskraft mens tilgangen på ufaglærte faller. Reduksjonen i tilgangen på ufaglært arbeidskraft er imidlertid ikke sterk nok til å kompensere helt for den synkende etterspørselen. Ifølge framskrivingene er det altså blant de ufaglærte at ubalansene mellom tilbud og etterspørsel er størst og risikoen for økt arbeidsløshet eller redusert lønnsvekst er mest til stede. Framskrivingene indikerer dermed at den største utfordringen for utdanningsmyndighetene framover blir å sørge for at flere tar utdanning på videregående nivå eller høyere. Les mer: Bjørnstad, R., Fredriksen, D., Gjelsvik, M.L. og Stølen, N.M. (28): Tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft etter utdanning, Rapporter 28/29. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Statistisk sentralbyrå (2): Norsk standard for utdanningsgruppering Revidert 2. Norges offisielle statistikk C617. Marit Linnea Gjeldsvik [email protected] 1 Hovedinndelingen i fire nivåer etter utdanningens lengde bygger på inndelingen i Utdanningsstandarden (Statistisk sentralbyrå, 2): Grunnskoleutdanning/obligatorisk utdanning: klassetrinn,videregående utdanning: klassetrinn, universitets- og høyskoleutdanning, lavere nivå: klassetrinn oguniversitets- og høyskoleutdanning, høyere nivå: 18. klassetrinn og oppover.

40