2 Menneskelige ressurser Høyere utdanning... 2

Transkript

1 Foreløpig versjon av Kapittel 2 Menneskelige ressurser i Det norske forsknings og innovasjonssystemet statistikk og indikatorer 2010, per 20.august Kapitlet skal inngå i trykket rapport som vil foreligge i begynnelsen av oktober Menneskelige ressurser Høyere utdanning Kandidater Doktorgradsstudenter Doktorgrader i Norge og Norden FoU personale FoU personale etter FoU utførende sektorer FoU personale i instituttsektoren og universitets og høgskolesektoren Forskerpersonale ved helseforetakene FoU personale i næringslivet Kvinner i forskning FoU årsverk FoU årsverk utført i Norge Antall forskere versus utførte FoU årsverk Internasjonale sammenligninger av FoU årsverk Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Mobilitet blant arbeidstakere Menneskelige ressurser Kompetanse erverves gjennom det daglige arbeidet (learning by doing), gjennom opplæring og treningsaktiviteter på jobb, gjennom opplæring som tilbys som en del av et arbeidsmarkedstiltak, gjennom deltakelse i kurs og andre opplæringsaktiviteter som organiseres av studieorganisasjonene, og selvsagt gjennom det formelle utdanningssystemet. Disse læringsarenaene er i konstant interaksjon, de påvirker hverandre, og til sammen utgjør de et mer eller mindre dynamisk nasjonalt kompetansesystem som det fortsatt er relativt lite kunnskap om. Når det gjelder det formelle utdanningssystemet, har det vært en betydelig vekst i studenttallet fra slutten av 1980-tallet til midt på 1990-tallet, og Norge er blant de OECD-land som satser mest på høyere utdanning. Videre har det vært en betydelig vekst i antall sysselsatte med høyere utdanning i både offentlig og privat sektor. Selv om veksten i studenttallet nå har stanset, vil befolkningens utdanningsnivå fortsette å øke i lang tid fremover. I norske media blir det spurt om hva man i Norge skal leve av etter oljen. Svaret vil for mange være blant annet høyt utdannede menneskers kompetanse. Spørsmål man da vil stille seg er kanskje følgende: hvilken tilgang er det på mennesker med høy utdanning, hvor finnes de, hvor er det behov for dem, hvor mange er de, hvor mye jobber de, og hvordan gjør Norge det sammenlignet med andre land det vil være naturlig å sammenligne seg med? Dessuten vil man kanskje være opptatt av om 1

2 kompetansebehovene er dekket; hva trengs for å ha noe å leve av etter oljen, og hvor trengs det? I fokusboksen Behov for nye indikatorer? i kapittel 1 påpekes det at det ikke har vært spesielt stor oppmerksomhet rundt indikatorer for menneskelige ressurser, men at når utviklingen nå går mer og mer i retning av et kunnskapsbasert samfunn, er det behov for gode indikatorer på dette feltet. I så henseende er fokusboksene i kapittel 2 spesielt relevante. Den første boksen tar for seg gjennomføringstid og frafall i doktorgradsutdanningen, og den andre boksen tar for seg forskerbehov og forskerrekruttering i matvareindustrien. De to siste boksene i dette kapitlet ser på tidsbruk blant professorer ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv og tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft, etter utdanning. Videre presenterer kapitlet statistikk og indikatorer knyttet til FoU-personalet og det akademiske arbeidsmarkedet samt høyere utdanning. Indikatorene belyser utviklingen med noen internasjonale sammenligninger. På samme måte som indikatorene og statistikken beskrevet i kapittel 1 forteller noe om hvordan situasjonen i Norge er med hensyn til forskning og utvikling og innovasjon, så forteller også statistikken og indikatorene presentert i kapittel 2 noe om nettopp dette, men fra et annet ståsted. Kapitlet er organisert i fire hoveddeler. Kapittel 2.1 omhandler studenttallsutviklingen, høyere grads kandidater samt utviklingen i antall doktorgrader i Norge og Norden. Kapittel 2.2 går nærmere inn på FoU-personale fordelt etter sektorer. Det fokuseres spesielt på kvinner i forskningen. Kapittel 2.3 tar for seg forholdet mellom antall personer som deltar i FoU og utførte FoU-årsverk, inkludert internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk. Kapittel 2.4 ser nærmere på arbeidsmarkedet for de høyere utdannede samt på mobilitet blant arbeidstakere med høyere utdanning. Forskning og utviklingsarbeid (FoU) bygger på menneskers kunnskap og kompetanse. Tilgang på mennesker med tilstrekkelig utdanning og erfaring er således en grunnleggende forutsetning og den viktigste ressursen for å drive FoU og innovasjon. Kompetanse er en avgjørende faktor for å ta i bruk og utnytte eksisterende teknologi på nye måter og for å utvikle ny teknologi. Et høyt kompetansenivå blir derfor viktig for å kunne opprettholde konkurranseevnen og en høy nasjonal levestandard. Et høyt kompetansenivå er i tillegg et gode i seg selv for det enkelte individet og for samfunnet. 2.1 Høyere utdanning Kandidater Antallet kandidater med høyere grad fra universiteter, vitenskapelige, statlige og andre høgskoler sank fra om lag i 2007 til om lag i 2008, og dette bekrefter antakelsen fra tidligere om at veksten fra 2006 til 2007 ble forsterket av et siste rush av kandidater som ville ta en gammel grad, dvs. hovedfag, innen fristen for dette løp ut våren Færre kandidater uteksaminert i 2008 enn i 2007 Universitetene har fått et tilskudd med Universitetet i Agder 1, men til tross for dette reduserte universitetene og de vitenskapelige høgskolene med flere 2 sin produksjon med om lag 900 kandidater, eller om lag 10 prosent fra 2007 til Dette til tross for at fagområdene jus og pedagogikk (m.fl.) er status quo og at økonomi-administrasjon faktisk har økt kandidattallet med 300 kandidater eller 45 prosent. (Det siste skyldes i hovedsak en større kandidatproduksjon på NHH i 2008 enn i 2007 foruten Universitetet i Agders bidrag til mastergrader i økonomi-administrasjon. Nedgangen i kandidattallet er temmelig jevnt fordelt på områdene humaniora, samfunnsfag, naturvitenskap/teknologi og medisin/idrett/sosialfag. 1 Høgskolen i Agder ble Universitetet i Agder. I denne statistikken regner vi institusjonen som universitet fra og med Her inngår sju universiteter, de fem vitenskapelige høgskolene, de to statlige kunsthøgskolene, Norsk Lærerakademi, Menighetsfakultetet, Misjonshøgskolen, Bergen Arkitekt Skole. Handelshøyskolen BI er ikke med i statistikken. Pga. endret autorisasjonssystem for leger utdannet i utlandet fra og med 2008, mangler disse i statistikken for

3 Naturvitenskap og teknologi er fortsatt det største fagområdet og samfunnsfag det nest største (siden 2005). Humaniora og helse/idrett/sosial følger deretter. Økonomi/administrasjon har som nevnt hatt et oppsving i 2008 og har nå flere nyutdannede kandidater enn juss, i motsetning til i de senere år. Liten nedgang ved de statlige høgskolene Antallet kandidater med høyere grad fra de statlige høgskolene ble nær fordoblet fra 1997 til 2007, fra om lag 500 til nesten 980, eller med nesten 95 prosent, dette til tross for at Høgskolen i Stavanger ble universitet fra Økningen ved de statlige høgskolene skyldtes ikke minst at stadig flere læresteder fikk høyere grads studier. I 2008 har så tallet sunket til om lag 770, eller med 21 prosent. Dette kan nesten i sin helhet tilskrives at Høgskolen i Agder har endret institusjonskategori. Dersom Agder fremdeles hadde vært i høgskolegruppen, hadde kandidatnedgangen vært på 1 prosent. Korrigert for dette har høgskolene så å si opprettholdt produksjonen på 2007-nivå. Etter at Høgskolen i Agder ble universitet er ikke lenger økonomi-administrasjon det største fagområdet for de statlige høgskolene. Naturvitenskap/teknologi har også blitt redusert, det største fagområdet er pedagogiske fag (m.fl.) og helse/idrett/sosialfag, med henholdsvis om lag 180 og 170 kandidater. Etter en kraftig vekst tidligere på 2000-tallet ser vi nå en brå nedgang i humanistiske fag fra 2007 til Det skyldes delvis at Universitetet i Agder ikke lenger regnes inn i statistikken, men like mye færre uteksaminerte på de andre høgskolene. Mer enn halvparten av kandidatene er kvinner Fra og med 2004 har vi registrert en gjennomsnittlig kvinneandel for høyere grads kandidater på 50 prosent og over. I 2007 hadde den økt til 55, men sank til 54 prosent i Naturvitenskap og teknologi hadde den laveste kvinneandelen i 2008 med 36 prosent og pedagogiske fag m.fl. den høyeste, med 77 prosent. Nest høyeste kvinneandel var for fagområdet helse/idrett/sosial med 70 prosent kvinner, det er for øvrig på dette fagområdet at kvinneandelen har økt mest på 2000-tallet, fra 55 prosent i 2000 til 70 prosent i Den nest største økningen, fra en kvinneandel på 33 prosent til 43 prosent, var innenfor fagområdet økonomi-administrasjon. Både humaniora, samfunnsvitenskap, naturvitenskap og teknikk og juss har hatt en mindre økning i kvinneandelen i disse årene. Humaniora og samfunnsvitenskap har til gjengjeld hatt relativt høye kvinneandeler på hele 2000-tallet, varierende mellom 59 og 63 prosent for humaniora og mellom 59 og 65 prosent for samfunnsvitenskap i tidsrommet 2000 til Naturvitenskap og teknikk hadde både liten økning i kvinneandelen i løpet av disse årene og den laveste kvinneandelen av alle fagområdene (varierende mellom 32 og 36 prosent). Fagene med den jevneste kjønnsfordelingen i 2008 var økonomi-administrasjon, hvor 43 prosent av kandidatene var kvinner og juss med en kvinneandel på 59 prosent. Tilsvarende fag i 2000 var juss med en kvinneandel på 53 prosent og helse/idrett/sosial hvor 55 prosent av kandidatene var kvinner. 3

4 Figur Antall høyere grads kandidater ved universiteter og vitenskapelige høgskoler m.fl. i perioden etter fagfelt. Kilde: Akademikerregisteret, NIFU STEP Doktorgradsstudenter Antall stipendiater øker igjen Antall doktorgradsstipendiater i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren utgjorde personer i Dette var en økning på 337 personer eller ca. 7 prosent fra Veksten blant stipendiatene var dermed igjen større enn for det øvrige personalet i sektorene. Dette medførte videre at stipendiatene utgjorde 23 prosent av personalet i universitets- og høgskolesektoren. Som for de senere årene, kan veksten hovedsakelig tilskrives stipendiatene som er lønnet over lærestedenes grunnbudsjetter (de såkalte UoH-stipendiatene). I løpet av femårsperioden har denne gruppen økt med 1 360, og siste år var veksten nesten 300 personer. Antall stipendiater finansiert over lærestedenes grunnbudsjett var dermed i Stipendiatene finansiert av Norges forskningsråd talte i overkant av 1 600, mens stipendiater finansiert av næringsliv, private og fond (andre) utgjorde 681 personer i Stipendiatene som er å finne ved og er lønnet av helseforetakene, utgjorde 273 personer. De om lag 600 stipendiatene som hadde sitt arbeidssted ved et institutt i instituttsektoren i 2008, er ikke vist eksplisitt i figuren, da disse er kategorisert etter finansieringskilde. Disse stipendiatene mottok sin lønn enten fra Norges forskningsråd eller via andre eksterne prosjekter som fremgår i kategorien Stipendiat andre. 4

5 Figur Antall stipendiater i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter finansiering i Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Imidlertid finnes det personer i andre stillinger enn stipendiater som også arbeider med en doktorgrad, som for eksempel forskere ved forskningsinstitutter eller i bedrifter. Alle som er i gang med et doktorgradsløp i Norge, vil være registrert hos og ha inngått en doktorgradsavtale med et universitet eller høgskole. I Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjenestes database for høyere utdanning, viser statistikken at det i alt forelå doktorgradsavtaler i Dette tilsier med andre ord at ca flere enn de registrerte stipendiatene i NIFU STEPs Forskerpersonalregister arbeidet med en doktorgrad i

6 Figur Antall stipendiater i universitets- og høgskolesektoren etter fagområde i Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Figur viser hvordan stipendiatene i universitets- og høgskolesektoren fordeler seg etter fagområde i perioden Figuren viser at medisin og helsefag fremdeles var det største fagområdet i sektoren til tross for en reduksjon i antallet fra 2007 til De samfunnsvitenskapelige fagene hadde en økning på om lag 80 personer fra 2007 til 2008, mens de realfaglige fagområdene også opplevde en betydelig vekst i samme tidsrom. Humaniora hadde en vekst på 33 personer i forhold til året før, mens for landbruks-, fiskerifag og veterinærmedisin økte antallet stipendiater med seks fra 2007 til Doktorgradsstudenter i Norge og Norden størst økning i Norge og Danmark Tall fra NORBAL 3 viser at det totalt ble registrert i underkant av doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum i Sammenlignet med 2007 er det en økning på 700 studenter. Danmark og Norge har hatt den største økningen i antall doktorgradsstudenter, begge land hadde over 800 flere doktorgradstudenter i 2008 enn året før. Samtidig har det vært en nedgang i antall doktorgradsstudenter i både Finland og Sverige på henholdsvis 350 og 890. I alle de baltiske landene har antall doktorgradsstudenter vært relativt stabilt, med en samlet økning på 200 doktorgradsstudenter fra 2007 til Antall doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum har økt med nesten fra 1998 til Halvparten av veksten fant sted i Finland. Alle land har hatt en økning i antall doktorgradsstudenter i perioden med unntak av Sverige, hvor det har vært en nedgang i siste halvdel av perioden, og hvor det var færre doktorgradsstudenter i 2008 enn 10 år tidligere. Finland hadde det høyeste antallet doktorgradsstudenter per mill. capita i 2007, nesten dobbelt så mange som Sverige. Både Island, Estland, Latvia og Litauen har hatt en jevn vekst i antall doktorgradsstudenter per mill. capita i hele perioden, mens Danmark og Norge har hatt størst vekst i perioden NORBAL er en database med statistikk over avlagte doktorgrader og doktorgradsstudenter i Norden og de baltiske landene. Databasen driftes av NIFU STEP, og var frem til 2009 finansiert av Nordforsk. 6

7 Figur Forholdet mellom antall doktorgradsstudenter og antall avlagte doktorgrader i de nordiske og baltiske landene i Kilde: NIFU STEP/NORBAL I 2008 var det 8 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad i Norden og Baltikum totalt. Dette forholdstallet har vært stabilt for Norden og Baltikum samlet de siste 15 årene. Imidlertid er det her forskjeller mellom landene. I Norge og Sverige var det 6 doktorgradstudenter per avlagte doktorgrad i 2008, mens det i Estland var 15 og i Latvia og Finland 12. Ser vi perioden samlet, finner vi at Latvia, Island, Finland og Estland har hatt flest doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad i samme periode, alle med mellom 12 og 15 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad. Danmark har i perioden hatt 6 doktorgradsstudenter per avlagte doktorgrad, Sverige og Norge 7 og Litauen 8. Gjennomstrømningen i doktorgradsstudiene, den tiden det tar fra studentene starter doktorgradsstudiet til de disputerer, varierer mellom landene. Andelen som faller fra i løpet av studiet og ikke disputerer for doktorgraden, varierer også. I Norge er det nylig gjennomført en undersøkelse som ser på gjennomstrømningen i doktorgradsutdanningen (Kyvik og Olsen, 2009). Den norske undersøkelsen viste at stipendiatene i gjennomsnitt brukte 5 ½ år fra de startet på doktorgradsstudiet til de disputerte, og at for de som startet stipendiatperioden i 1997, hadde 70 prosent disputert 8 år senere. Högskoleverket i Sverige fant at av de som startet doktorgradsstudiene i 2000, hadde 57 prosent disputert etter 6 år og 69 prosent etter 8 år. Ministeriet for Videnskab, Teknologi og Udvikling i Danmark har laget en oversikt som viser at i Danmark hadde to tredjedeler av ph.d.-studentene som begynte i perioden , disputert i løpet av 5 år. I forbindelse med innsamlingen av data til NORBAL for 2008, har kontaktpersonene i de ulike landene blitt spurt om frafallsstatistikk for doktorgradsstudentene. Latvia har for eksempel en svært lav frafallsprosent i løpet av selve doktorgradsstudiene, men det er likevel få som disputerer. Målet er at doktorgradsstudentene skal produsere et utkast til avhandling i løpet av studieperioden, som normalt er på 4 år, deretter skal utkastet finpusses før det godkjennes for disputas. I denne perioden får de ikke studielån, og mange av studentene velger i stedet å gå ut i jobb, og en godkjent avhandling blir aldri levert. I Latvia har derfor tidligere doktorgradsstudenter nå fått muligheten til å bli gjenopptatt ved universitetene for å fullføre doktorgraden. I Estland pågår en diskusjon om hvorvidt doktorgradsstudentene skal endre status fra studenter til stipendiater, i håp om at flere vil gjennomføre disputasen. 7

8 Figur viser hvordan antall doktorgradsstudenter fordelte seg på fagområder i de nordiske og baltiske landene i Sverige hadde flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag, mens Finland hadde flest studenter innenfor samfunnsvitenskap. Finland og Sverige var omtrent like store innenfor fagområdene teknologi og matematikk og naturvitenskap. Danmark og Norge hadde omtrent like mange doktorgradsstudenter totalt, men disse fordelte seg litt ulikt på fagområdene. Der Danmark hadde flest doktorgradsstudenter innenfor medisin og helsefag og teknologi, hadde Norge flest innenfor matematikk og naturvitenskap og medisin og helsefag. For Baltikum totalt var samfunnsvitenskap fagområdet som hadde flest doktorgradsstudenter, fulgt av matematikk og naturvitenskap. Litauen hadde flest doktorgradsstudenter av de baltiske landene i 2008, tett fulgt av Estland. Figur Antall doktorgradsstudenter i de nordiske 1 og baltiske land etter fagområde i Pga få avlagte doktorgrader er ikke Island inkludert i figuren. Kilde: NIFU STEP/NORBAL Utviklingen i antallet forskerrekrutter sett i forhold til målsettinger som er blitt befestet i de senere års stortingsmeldinger, tyder på at virkemidlene har hatt en positiv effekt og at målene delvis er nådd. I hvert fall gjelder dette om man legger det totale antallet stipendiater til grunn, ikke bare de som er politisk styrt og finansiert direkte av lærestedene. Målet om at Norge ved utgangen av 2007 skulle ha flere stipendiatstillinger enn i 1999, som ble befestet i både Rekrutteringsmeldingen (St.meld. nr. 35, ) og i Vilje til forskning (St.meld. nr. 20, ) ble nesten nådd. Målet om 350 nye stipendiatstillinger per år fra 2004 til 2007 er også nesten innfridd. Veksten fra 2003 og fram til og med 2007 gir en gjennomsnittlig årlig vekst på 335 stipendiatstillinger. Nærings-ph.d. Doktorgradsutdanningen har tradisjonelt vært innrettet mot en karriere i akademia eller ved en annen forskningsinstitusjon. Det har vært en bevisst politikk fra myndighetenes side å styrke forskningskompetansen også i næringslivet. Som et element i dette er det innført en ordning med nærings-ph.d., administrert av Norges forskningsråd. En nærings-ph.d. er en doktorgrad som utføres i samarbeid mellom en bedrift og en doktorgradsutstedende institusjon. Bedriften kan få et økonomisk tilskudd fra Norges forskningsråd tilsvarende 50 prosent av stipendiatsatsen i en treårsperiode for å la en kvalifisert medarbeider arbeide med en doktorgrad på en problemstilling som er av strategisk betydning for bedriften. Kravene til vitenskapelig nivå er de samme for en nærings-ph.d.som i ordinære doktorgradsprogrammer. 8

9 Ordningen ble innført i 2008, med øremerket finansiering av 10 nærings-ph.d.-er over statsbudsjettet. I statsbudsjettet for 2009, inkludert tilleggsbevilgninger, er det satt av 40 millioner kroner til nærings-ph.d.-ordningen. I 2009 ble det lyst ut midler til 60 nye prosjekter. For 2010 er det satt av 60 millioner kroner. Ordningen er i første omgang en prøveordning for femårsperioden Nærings-ph.d.fra Forskningsrådet Forskningsrådet etablerte Doktorgrad i bedriften (Nærings-ph.d.) som en prøveordning i perioden fra 2008 til 2012, etter modell av danskenes Erhvervs-ph.d. som har eksistert siden Nærings-ph.d. er en treårig forskerutdanning der kandidaten tar en ordinær doktorgrad ved et gradsgivende universitet/høyskole mens hun eller han er ansatt i en bedrift. Problemstillingene kandidaten arbeider med har klar relevans for bedriften. Graden tildelt etter et slikt program har de samme kravene til vitenskapelig nivå som andre ph.d.-grader, og etter stipendiatperioden og godkjent disputas tildeles stipendiaten en regulær ph.d.-grad. Målet er å få til mer samarbeid mellom universiteter og næringslivet. Ordningen representerer ingen ny doktorgrad, men er en ny finansieringsmodell der en ansatt i en bedrift kan ta en doktorgrad ved at bedriften får et økonomisk tilskudd tilsvarende 50 prosent av stipendiatsatsen i en treårsperiode. Små og mellomstore bedrifter kan i tillegg søke om støtte til gjennomføring av kostbare laboratorieforsøk knyttet til doktorgradsarbeidet. Bedriftene kan også søke om utenlandsstipend etter gjeldende satser. Ordningen kompletterer andre ordninger i Forskningsrådet, og kan være et godt alternativ for bedrifter som ikke har ressurser til å delta i større prosjekter. I 2008 var det på statsbudsjettet satt av midler til 10 stipend, mens det for 2010 er satt av omlag 60 millioner kr til nærings-ph.d.-ordningen. Planen erå sette i gang om lag 50 nye prosjekter i Bedrifter med virksomhet i Norge kan søke om støtte til dekning av deler av kostnadene ved å ha en doktorgradskandidat ansatt. Søkere til denne ordningen vil være bedrifter som driver markedsrettet virksomhet. Virksomheter som finansieres gjennom offentlige tilskudd, har statlige eller kommunale forvaltningsoppgaver eller driver produksjon til eget bruk, vil normalt ikke kvalifisere som søkere til denne ordningen. Det samme gjelder lag, foreninger og andre organisasjoner som har andre formål enn verdiskapning i økonomisk forstand. Forskningsinstitutter og helseforetak er ikke i målgruppa for denne ordningen, men et institutt kan inngå som samarbeidspartner dersom bedriften selv ikke har tilstrekkelig tungt forskningsmiljø. FOKUSBOKS 1 Doktorgradsutdanningen - gjennomføringstid og frafall Gjennomstrømningen i doktorgradsstudiet er ikke tilfredsstillende. Frafallet er for stort, og de som gjennomfører, bruker for lang tid. Dette kunne leses ut fra evalueringen av norsk forskerutdanning i Siden 2002 er det avlagt ytterligere 7000 doktorgrader ved norske universiteter og høgskoler. Har det skjedd en forbedring? Hvordan er situasjonen i Norge sammenlignet med i andre land? En registerbasert studie viser at brutto gjennomføringstid målt som tidsspennet fra beregnet stipendstart til disputas har endret seg lite over tid når vi ser på doktorene samlet. For alle doktorgradskull på 2000-tallet ligger brutto tidsbruk på rundt 5,5 år. Netto tidsbruk er naturlig nok lavere, men det foreligger ikke opplysninger om dette i registermaterialet. Med netto tidsbruk tenker vi på den tid som brukes på doktorgradsutdanningen når vi ser bort fra avbrudd som sykdom og fødselspermisjoner, tid brukt til pliktarbeid og ventetid mellom innlevering av avhandling og disputas. (NSDs database for statistikk om høyere utdanning (DBH) har statistikk både om brutto og netto årsverk i doktorgradsstudiet. Statistikken er begrenset til de siste årene. DBH-dataene omfatter kun organisert doktorgradsutdanning, ikke dr.philos., og kun de personer som institusjonen har arbeidsgiveransvaret for.) 9

10 Men selv om gjennomføringstiden har endret seg lite, har frafallet gått ned. Hvis vi anlegger et forholdsvis langt tidsperspektiv, har det funnet sted en betydelig økning i gjennomføringsgraden blant dem som har gått inn i en stipendiatstilling. Prosentandelen av stipendiatene som har avlagt doktorgraden senest 10 år etter stipendstart, har økt fra knapt 50 prosent av de nye stipendiatene i 1981 til mer enn 70 prosent av de nye stipendiatene i Utviklingen tyder på at gjennomføringsgraden vil øke ytterligere for stipendiatkullene på tallet, anslagsvis opp mot 80 prosent. Likevel - 10 år er mye lengre tid enn normert for doktorgradsstudiet. Etter den gjeldende ordning for forskerutdanningen er stipendiatperiodens lengde fastsatt til 3 år, eller vanligere 4 år inklusiv pliktarbeid. Bare et mindretall av stipendiatene gjennomfører studiet i løpet av normert tid. I likhet med tidsbruken har gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet endret seg lite. I hele tidsrommet har gjennomsnittsalderen ligget på om lag 36,5 år for doktorgradskandidater som har hatt stipend i løpet av doktorgradsperioden. Medianalderen ligger noe lavere omkring 34 år. Gjennomføringsgraden er noe høyere blant mannlige enn blant kvinnelige stipendiater i de første årene etter stipendiatstart, men etter ytterligere noen år overtar kvinnene med høyere gjennomføringsgrad. De kvinnelige doktorgradskandidatene bruker noe lengre tid enn de mannlige på grunn av fødsels- og omsorgspermisjoner. Derfor er gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet noe høyere for kvinnene enn for mennene. I matematikk-naturvitenskap og teknologi er gjennomføringsgraden relativt høy, mens samfunnsvitenskap er det fagområdet som har lavest gjennomføringsgrad. Etter 9 år hadde 80 prosent av stipendiatene fra 1999 i matematisk-naturvitenskapelige fag disputert, mot 60 prosent av stipendiatene i samfunnsfag. Dessuten bruker stipendiatene i matematikk-naturvitenskap og teknologi 6-8 måneder kortere tid enn stipendiatene i humaniora og samfunnsvitenskap og er for øvrig yngre på disputastidspunktet. Det er vanskelig å sammenligne gjennomføring og tidsbruk i forskerutdanningen på tvers av landegrensene. Utdanningssystemene er ulike, og det benyttes ulike beregningsmetoder for å måle gjennomstrømning. Innholdet og kvaliteten i statistikken kan også variere. Likevel kan det være grunnlag for å si at gjennomføringstiden for norske forskningsstipendiater ikke er spesielt lang sammenlignet med andre land. I USA bruker ph.d.- studentene i gjennomsnitt 7,8 år fra opptak på doktorgradsprogram til avlagt doktorgrad. I Sverige bruker studentene 6 år, mens den er så lav som 4,2 år i Danmark men der følger ph.d.- utdanningen i hovedsak et treårig løp. I Norge er gjennomsnittstiden altså 5,5 år brutto. Heller ikke når det gjelder gjennomføringsgrad, ligger Norge spesielt dårlig an. Derimot er alder ved avlagt doktorgrad høyere i Norge enn i fleste andre land. I St.meld. nr. 30 ( ) Klima for forskning forutsetter regjeringen at gjennomstrømningen i forskerutdanningen øker betydelig i Norge. Meldingen setter måltall for andelen stipendiater som avlegger doktorgrad innen seks år etter påbegynt utdanning på de enkelte fagområder. Disse måltallene stiller langt høyere krav til effektiviteten i forskerutdanningen enn nå. Fagområde Måltall Nå Humaniora 75 prosent 55 prosent 10

11 Samfunnsvitenskap 75 prosent 55 prosent Matematikk-naturvitenskap 85 prosent 75 prosent Teknologi 85 prosent 70 prosent Medisin og helse 80 prosent 70 prosent Landbruks-/fiskerifag og veterinærmedisin 80 prosent 70 prosent I forskningsmeldingen ber regjeringen institusjonene om å iverksette tiltak for å få ned gjennomføringstiden. Les mer: Svein Kyvik og Terje Bruen Olsen: Gjennomstrømning i doktorgradsutdanningen, Rapport 40/2009, NIFU STEP. Svein Kyvik Terje Bruen Olsen [email protected] [email protected] Doktorgrader i Norge og Norden Ved utgangen av 2009 var det avlagt vel doktorgrader ved norske universiteter og høgskoler gjennom alle tider fra den første i Det har vært en tilnærmet eksponentiell vekst i antall nye doktorgrader i løpet av de siste fire tiår. Fra vel disputaser på 1970-tallet er antallet på tallet økt til nærmere var et rekordår med disputaser. I 2009 var det en liten nedgang på årsbasis til 1 148, men antallet disputaser i 2. halvår var rekordhøyt. Figur Norske doktorgrader i tiårsperioder. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret. Kvinneandelen blant doktorene har økt over tid. I 1970 ble 7 prosent av doktorgradene avlagt av kvinner. I 1980 var kvinneandelen 10 prosent, i prosent og i prosent. I de siste tre årene ( ) har kvinneandelen ligget på 45 prosent. 11

12 Figur Norske doktorgrader etter kjønn. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Sterk økning i Norge i de senere år sammenlignet med de andre nordiske land Sammenlignet med de andre nordiske land var økningen i antall doktorgrader i Norge svak på tallet og fram til Sverige har, naturlig nok som følge av sin størrelse, alltid hatt et større antall doktorgrader enn nabolandene. I 1990 ble det avlagt om lag like mange doktorgrader i Norge som i Danmark og Finland. Senere har det imidlertid vært ulik utvikling i landene. Norge hadde en betydelig svakere vekst enn både Danmark og Finland fram til årtusenskiftet. På 2000-tallet fortsatte økningen i Finland, mens det årlige antallet i Danmark har stabilisert seg på rundt 1000 med noen utslag fra år til år. I Norge skjedde det en økning fra 2004, og veksten skjøt fart i 2007 og I 2008 ble det for første gang avlagt flere doktorgrader i Norge enn i Danmark. Figur Doktorgrader i de nordiske land

13 Kilde: NORBAL Også i forhold til innbyggertallet avlegges det flere doktorgrader i Norge enn i Danmark. Finland, og Sverige, ligger fortsatt høyere, både i antall grader totalt og i forhold til folketallet. Norge har imidlertid hatt størst økning i de senere år. Figur Avlagte doktorgrader per mill. innbyggere i Danmark, Finland, Norge og Sverige Kilde: NORBAL Kvinnene var i flertall blant doktorene i Finland i 2008, med 51 prosent. I samme år var kvinneandelen i Sverige 47 prosent, i Norge 45 prosent og i Danmark 42 prosent. Flest doktorgrader i naturvitenskap og teknologi Om lag 34 prosent av de norske doktorgradene som ble avlagt i 2008, ble tatt i naturvitenskapelige eller teknologiske fag. Dette er en klart lavere andel enn i 1990, da disse to fagområdene samlet stod for mer enn halvparten av doktorgradene i Norge. Det er også en noe lavere andel enn i de andre nordiske land. Av de øvrige norske doktorgradene i 2008 finner vi 27 prosent av gradene i medisin og helsefag, 22 prosent i samfunnsvitenskap, 11 prosent i humaniora og 6 prosent i landbruksvitenskap/veterinærmedisin. 13

14 Figur Norske doktorgrader i tre perioder, etter fagområde. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret. I løpet av femårsperioden har antallet doktorgrader totalt økt med nærmere 10 prosent i gjennomsnitt per år. Økningen var sterkest i samfunnsvitenskap og i medisin og helsefag, med henholdsvis 14 prosent og 12 prosents årlig gjennomsnittsvekst. Lavest vekst finner vi i teknologi 3 prosent. Høy gjennomsnittsalder Gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet er om lag 38 år. Dette har endret seg lite i de senere år. Det er imidlertid forskjell på fagområdene. I naturvitenskap og teknologi disputerer man i yngre alder (33-34 år) enn hva tilfellet er i de andre fagområdene. For humaniora, samfunnsvitenskap og medisin og helsefag er gjennomsnittsalderen vel 40 år. I 2007 var gjennomsnittsalderen i Finland også 38 år, i Sverige 37 år og i Danmark 35 år. I alle de nordiske land er de mannlige doktorene noe yngre enn de kvinnelige. Flere utlendinger tar norsk doktorgrad Innslaget av personer med utenlandsk statsborgerskap blant doktorgradene ved norske institusjoner øker fortsatt. Utlendingene utgjør i de senere år om lag 25 prosent mot mindre enn 10 prosent ved begynnelsen av 1990-tallet. Det er relativt flest utlendinger i teknologi og færrest i samfunnsvitenskap og humaniora. De fleste med utenlandsk statsborgerskap kommer fra et annet europeisk land. Tyskland er det enkeltland som er sterkest representert blant doktorandene i 2008 og

15 Figur Norske doktorgrader etter doktorandens statsborgerskap. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Forskerutdanning fra utlandet I norsk arbeidsliv finner vi mange med forskerutdanning fra andre land. Dette er enten nordmenn som har tatt doktorgraden ved utenlandske institusjoner, eller utenlandske statsborgere med doktorgrad som kommet til Norge. Vi kjenner ikke eksakt omfanget av denne gruppen i arbeidslivet totalt, men blant det vitenskaplige og faglige personalet ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter utgjør utenlandske doktorgrader om lag 20 prosent av det samlede antall doktorgrader. Doktorgrader gjennom alle tider Fra den første doktorgrad i 1817 er det avlagt vel doktorgrader ved norske institusjoner per utgangen av Universitetet i Oslo står for 40 prosent av doktorgradene og NTNU for 25 prosent. Tabell Doktorgrader i Norge gjennom alle tider, , etter utstedende institusjon. Institusjon (år for første doktorgrad) Antall Universitetet i Oslo (1817) Universitetet i Bergen (1949) Norges teknisk-naturvitenskapelige fakultet (NTNU) (1924) Universitetet i Tromsø (1974) Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) (1927) 978 Universitetet i Stavanger (2000) 87 Universitetet i Agder (2006) 18 Norges veterinærhøgskole (1959) 395 Norges Handelshøyskole (1957) 259 Norges idrettshøgskole (1990) 78 Arkitekt- og designhøgskolen i Oslo (AHO) (1985) 51 Norges musikkhøgskole (2002) 17 Høgskolen i Bodø (2003) 24 Høgskolen i Molde (2006) 14 Høgskolen i Oslo (2008) 2 Det teologiske menighetsfakultet (1991) 53 Handelshøyskolen BI (2000) 54 Misjonshøgskolen (2006) 8 Totalt

16 1 Institusjonsnavnene har endret seg i årens løp. Her er brukt nåværende navn. Kilde: NIFU STEP/Doktorgradsregisteret Doktorgradsutstedende institusjoner framgår av tabell Ved enkelte institusjoner er tildelingsretten begrenset til bestemte fagfelt. I tillegg er doktorgradsprogrammer akkreditert ved høgskolene i Gjøvik, Telemark, Vestfold og Akershus, men her er tildelinger ennå ikke foretatt. Dette gir til sammen 22 institusjoner med doktorgradsrett. Per mai 2010 har ytterligere tre høgskoler søkt NOKUT om akkreditering av doktorgradsprogrammer. Datakilder Norsk doktorgradsstatistikk bygger på Doktorgradsregisteret ved NIFU STEP. Doktorgradsstatistikken publiseres her: NORBAL NORBAL er en statistikkbase bygget opp ved NIFU STEP på oppdrag av NordForsk. Basen inneholder statistikk om avlagte doktorgrader og aktive doktorgradsstudenter i de nordiske og baltiske land. NORBAL er tilgjengelig her: Om godkjenning av utenlandske doktorgrader NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) kan gi generell godkjenning av utenlandsk doktorgrad som likestilt med norsk ph.d., i forhold til norske doktorgradskriterier: NOKUT foretar ingen faglig vurdering av den utenlandske doktorgraden, men sammenligner utdanningsstrukturene. En faglig vurdering av en utenlandsk doktorgrad kan foretas av universitet eller høgskole som tilbyr et doktorgradsstudium innenfor samme fagområde. NOKUT har per mars 2010 gitt generell godkjenning til 44 utenlandske doktorgrader som likestilt med norsk ph.d. 2.2 FoU-personale FoU-personale etter FoU-utførende sektorer Det totale FoU-personalet i Norge utgjorde over personer i Om lag av disse var forskere/faglig personale, mens var i tekniske eller administrative stillinger. Samlet er dette ca flere personer enn i 2007, noe som tilsvarer en økning på 5 prosent. Opplysninger om forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren er hentet fra NIFU STEPs Forskerpersonalregister. 4 Forskere/faglig personale I universitets- og høgskolesektoren defineres forskere/faglig personale som personer tilsatt i vitenskapelige/faglige stillinger, herunder professor, førsteamanuensis, lektorstillinger, postdoktor og doktorgradsstipendiater. Støttestillinger til forskning, undervisning og formidling omtales som teknisk/administrativt personale. I instituttsektoren omfatter forskere/faglig personale personer tilsatt i forskerstillinger, mens øvrig personale er klassifisert som teknisk/administrativt personale. I helseforetakene klassifiseres leger, psykologer og personer i forskerstillinger som forskere/faglig personale, mens støttepersonalet består av tekniske og administrative stillinger, i tillegg til fagpersonale innenfor sykepleie, fysioterapi m.v. som deltar i FoU. Næringslivets FoU-personale klassifiseres på bakgrunn av utdanning. FoU-personale med høyere utdanning utgjør forskere/faglig personale, mens FoU-personale uten høyere utdanning tilsvarer det tekniske/administrative personalet i sektoren. 4 Forskerpersonalregisteret er en database som inneholder opplysninger om forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren, forskere i instituttsektoren og leger som deltar i FoU, samt personale i forskerstilling ved helseforetakene. Registeret inneholder opplysninger om kjønn, alder, stilling, arbeidssted (lærested/institutt), høyeste akademiske grad og doktorgrad. Opplysninger om forskerpersonalet samles inn per 1. oktober, og innhentes direkte fra de forskningsutførende enhetenes sentrale administrasjoner. 16

17 I totaltallene inngår personale fra de tre utførende sektorene; universitets- og høgskolesektoren, instituttsektoren og bedrifter i næringslivet. Figur viser utviklingen siden Universitets- og høgskolesektoren var den største blant de tre sektorene i 2008 med personer. Av disse var om lag i faglige/vitenskapelige stillinger, mens var i tekniske eller administrative stillinger. Forskere/faglig personale har de senere årene utgjort mellom 72 og 75 prosent, og i 2008 var denne andelen 73 prosent. Forskere/faglig personale ved helseforetak med universitetsklinikkfunksjoner inngår i totaltallet for universitets- og høgskolesektoren og utgjorde personer i Figur Totalt FoU-personale i perioden etter sektor for utførelse. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Totalt FoU-personale i næringslivet utgjorde i underkant av personer i 2008, en økning på over personer fra fjorårets telling eller om lag 9 prosent. Av de tre sektorene hadde næringslivet den største veksten. FoU-personalet i instituttsektoren utgjorde personer i 2008, dette er en økning på 500 i forhold til i 2007 eller i underkant av 5 prosent. I totaltallet for sektoren inngår for første gang personale som deltok i FoU ved helseforetak uten universitetsklinikkfunksjoner. I 2008 talte disse nesten 700 personer. Andelen som forskere/faglig personale utgjorde av totalt FoU-personale, varierte fra sektor til sektor. I næringslivet utgjorde det faglige personalet med høyere utdanning to tredjedeler i Andelen for tilsvarende personale i instituttsektoren var noe høyere, 70 prosent, mens høyest andel var å finne i universitets- og høgskolesektoren hvor forskere/faglig personale utgjorde 77 prosent av totalt FoU-personale i

18 Figur FoU-personale i etter personalkategori og sektor for utførelse. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Doktorgrader I 2008 hadde 28 prosent, eller personer, av den totale forskerpopulasjonen doktorgrad. Året før var doktorgradsandelen ett prosentpoeng lavere. I den kvinnelige forskerpopulasjonen var doktorgradsandelen 26 prosent. Doktorgradstettheten i institutt- og universitets- og høgskolesektoren var den samme, med 38 prosent i Tilsvarende likhet i de to sektorene var det også året før, men da ett prosentpoeng lavere. I næringslivssektoren var andelen med doktorgrad noe lavere og utgjorde 10 prosent i 2008, ett prosentpoeng mer enn året før FoU-personale i instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren Stor vekst innenfor medisin og helsefag i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren Ser vi instituttsektoren og universitets- og høgskolesektoren under ett, var det flest forskere/faglig personale innenfor medisin og helsefag med om lag personer i Den store majoriteten av disse, ca. 85 prosent, var å finne i universitets- og høgskolesektoren, mens de resterende, i overkant av personer, var å finne i instituttsektoren. De nesten personene ved helseforetakene er også inkludert i denne gruppen. Samfunnsvitenskap var det nest største fagområdet i de to sektorene sett under ett, og her arbeidet om lag personer i Dette var 400 flere enn året før, og dette fagområdet hadde dermed den største veksten De øvrige fagområdene hadde også vekst fra 2007, og samlet sett økte antallet med litt over personer eller 4 prosent. Fra 2007 til 2008 var det ingen særskilte endringer i datagrunnlaget, så veksten var reell. 18

19 Figur Forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren etter fagområde i 2007 og Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Forskerpersonale ved helseforetakene Fra og med 2008 inkluderer NIFU STEPs Forskerpersonalregister personale som deltok i FoU ved alle helseforetak som omfattes av ressursmålingen for FoU i helseforetakene, 5 totalt 40 helseforetak. Til og med 2007 finnes det oversikt over forskerpersonale kun ved universitetssykehusene. Forskerpersonalet ved helseforetakene består av leger som bruker deler av sin arbeidstid til forskning og utviklingsarbeid, samt personale i rene forskerstillinger, det vil si postdoktor, doktorgradsstipendiat eller forsker, i den videre teksten omtalt som forskere. I underkant av forskere og leger deltok i FoU ved helseforetakene i Av disse var kvinner. Om lag forskere og leger deltok i FoU ved helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, og i overkant av 400 utførte FoU ved helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner. I tillegg deltar støttepersonale, herunder administratorer, teknikere, laboranter, sykepleiere og annet profesjonsutdannet fagpersonale, i FoU-aktiviteter. Gruppen omfattet personer i 2008, av disse hadde 570 utdanning på universitetsnivå. 5 FoU-statistikk for helseforetakene samles inn gjennom ressursmålingen for FoU i helseforetakene, se kapittel 1.3, samt NIFU STEP-rapport 46/2009. Forskerpersonale i helseforetakene rapporteres inn sammen med FoUutgifter og FoU-årsverk. Helseforetakene deles inn i helseforetak med universitetssykehusfunksjoner (universitetssykehus) og helseforetak uten universitetssykehusfunksjoner (andre sykehus) og omfatter både statlige helseforetak og private, ideelle sykehus. 19

20 Figur Forskerpersonale ved helseforetakene i 2008 etter stillingsgruppe 1 og region. 1 Stillingsgruppen leger omfatter psykologer. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Helse Sør-Øst var den største helseregionen i 2008 målt i antall personer som deltok i FoU, totalt personer. Nest største helseregion var Helse Vest, med i underkant av personer som deltok i FoU i 2008, mens Helse Midt-Norge og Helse Nord begge hadde i underkant av 500 leger, forskere og støttepersonale som deltok i FoU. Nesten halvparten av legene var tilsatt ved et helseforetak i Helse Sør-Øst, mens hele tre fjerdedeler av forskerne arbeidet i denne regionen. Dette har sammenheng med at flere av de største universitetssykehusene, hvor FoU-virksomhet er skilt ut i egne spesialiserte enheter, holder til i denne regionen. Institutt for kreftforskning, som er en del av Rikshospitalet, sysselsatte alene i underkant av 300 personer i forskerstilling samt 100 personer i støttestilling. Av personalet i støttestilling som deltok i FoU, var nesten to tredjedeler sysselsatt i Helse Sør-Øst. Helse Midt-Norge skilte seg fra de andre med en lav andel personale i forskerstillinger. Dette skyldes at forskerstillinger hovedsakelig er knyttet opp mot NTNU, mens legestillinger og støttestillinger er knyttet til helseforetakene, i første rekke St. Olavs hospital HF. Ulik faglig bakgrunn Forskerpersonalet ved helseforetakene har ulik faglig bakgrunn. Totalt hadde 70 prosent av forskerpersonalet medisinsk grunnutdanning. Av i overkant leger som deltok i FoU i 2008, hadde omtrent en fjerdedel sin medisinske grunnutdanning fra utlandet. Blant forskerne utgjorde personale med medisinsk grunnutdanning den største gruppen (30 prosent), mens nesten like mange hadde utdanning innenfor matematisk-naturvitenskapelige og tekniske fag. 20

21 Figur Forskerpersonale i helseforetakene i 2008 etter utdanningsbakgrunn. 1 1 Annen medisinsk/helsefaglig utdanning omfatter tannleger, cand.san., cand.pharm. og cand.polit. i helsefag Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Psykologene utgjorde den største gruppen av forskerpersonalet med utdanning innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Annen/ukjent utdanning omfatter hovedsakelig personer som har avlagt sin utdanning i utlandet, for disse mangler Forskerpersonalregisteret opplysninger om høyeste avlagte utdanning. Det dreier seg om totalt 220 personer, og blant dem finnes det sannsynligvis flere med medisinsk grunnutdanning avlagt i utlandet. Av forskerpersonalet ved helseforetakene hadde 38 prosent doktorgrad i En tredjedel av forskerne, mens det samme var tilfellet for 41 prosent av legene. Her var det imidlertid forskjeller mellom type helseforetak og mellom regionene, se figur Ved universitetssykehusene hadde 41 prosent av forskerpersonalet doktorgrad, mot 21 prosent ved andre sykehus. 21

22 Figur Andel forskerpersonale med doktorgrad ved helseforetakene i 2008 etter type helseforetak og helseregion. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret St. Olavs hospital HF og Akershus HF universitetssykehus hadde den høyeste andelen forskerpersonale med doktorgrad i 2008, begge med 49 prosent, fulgt av Ullevål universitetssykehus HF med 47 prosent og Rikshospitalet HF med 42 prosent. Blant helseforetakene uten universitetssykehusfunksjoner var doktorgradstettheten størst ved Nordlandssykehuset HF med 42 prosent, mens både ved Sykehuset Asker og Bærum HF og Psykiatrien i Vestfold hadde 41 prosent av forskerpersonalet doktorgrad. 260 leger med professor II-stilling i universitets- og høgskolesektoren Flere av helseforetakene med universitetssykehusfunksjoner har et nært samarbeid med universitetene, både om undervisning og forskning. Flere steder deler universitetsansatte og helseforetaksansatte forskere lokaler. Det er også relativt vanlig at leger som deltar i FoU, har professor II-stilling ved universitetene, og at vitenskapelig personale med medisinsk utdanning ved universitetene har IIstilling som leger ved helseforetakene. Forskerpersonalregisteret inneholder oversikt over professor IIstillinger, 6 men ikke øvrige II-stillinger. I 2008 ble det registrert professor II-stillinger i universitets- og høgskolesektoren. Av disse hadde 315 personer sin hovedstilling ved et helseforetak. 260 av disse var leger, 50 var forskere, og 5 personer hadde en teknisk/administrativ stilling. De aller fleste, 300 personer, hadde sin hovedstilling ved et helseforetak med universitetssykehusfunksjon. Det var først og fremst personale med grunnutdanning innenfor medisin som hadde en professor II-stilling i 2008, og nesten alle hadde doktorgrad. 6 Opplysinger om professor II-stillinger innhentes fra lærestedenes sentrale administrasjon sammen med øvrige personaloversikter til Forskerpersonalregisteret, og kobles opp mot hvor disse personene har sin hovedstilling. NIFU STEP har dermed opplysninger om arbeidssted (både bistilling og hovedstilling), alder og kjønn for professor II, samt hvorvidt enkelte har flere enn én professor II-stilling. 22

23 Figur Professor II-stillinger i Norge i 2008 etter sektor for hovedstilling. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Tre fjerdedeler av disse 315 professor II-stillingene var ved enheter som hadde hoveddelen av sin FoU-virksomhet innenfor klinisk medisin, mot 13 prosent ved basalmedisinske enheter, 6 prosent innenfor samfunnsmedisin og 3 prosent innenfor matematisk-naturvitenskapelige og tekniske fag FoU-personale i næringslivet I 2008 var nærmere personer involvert i FoU-aktiviteter i næringslivet i foretak med minst 10 sysselsatte. Det var en økning på om lag personer fra I tillegg var personer involvert i FoU i foretak med 5 til 9 sysselsatte. Bedrifter innenfor tjenesteytende næringer hadde flere personer involvert i FoU-aktiviteter enn bedrifter i industrien. Tjenesteytende næringer sysselsatte 49 prosent av næringslivets FoU-personale, mens industrien sysselsatte 43 prosent. Dette er et resultat av at tjenestenæringene over flere år har hatt sterkere vekst i FoU-personale enn industrien. Nesten personer med høyere utdanning arbeidet med FoU i næringslivet i 2008, en økning på 9 prosent fra Dette utgjør 66 prosent av samlet FoU-personale, det samme som i I 2008 hadde i overkant av av næringslivets forskere/faglige personale utenlandsk statsborgerskap, dette er en økning på om lag 450 personer fra I underkant av forskere/faglig personale i næringslivet hadde doktorgrad i 2008, dette utgjorde 7 prosent av samlet FoU-personale. I industrien hadde om lag 55 prosent av FoU-personalet høyere utdanning i 2008, mens tjenesteytende næringer hadde en andel på 76 prosent. Andelen forskere/faglig personale (FoUpersonale med høyere utdanning) økte med størrelsen på foretakene. I små foretak med sysselsatte hadde 62 prosent av FoU-medarbeiderne høyere utdanning, mens store foretak med mer enn 500 sysselsatte hadde en andel på 71 prosent. 23

24 FOKUSBOKS 2 Forskerbehov og forskerrekruttering i norsk matvareindustri Anvendelse av forskning og forskere i matvareindustrien er avhengig av brobygging mellom en løsningsorientert og en akademisk kultur i bedriftene. Forskere som også har industriell forståelse, kan bidra til dette. Det kan imidlertid også ofte ansatte med mastergradskompetanse. En nylig gjennomført studie har gått i dybden på den betydning og funksjon forskning og forskere har i næringsmiddelbedrifter (Pedersen, 2009). Hva slags behov for forskere og forskerkompetanse har norske matvareprodusenter? Hvordan kommer forskning og forskningskompetanse til anvendelse i matvareproduksjon? For både utdannings- og forskningssystemet er disse spørsmålene betimelige. Bedre kunnskap om forskeres nytte og funksjon i næringslivet kan bidra i utviklingen av utdanningene og innretningen av forskningen. Nærings-ph.d.-ordningen (se nærmere beskrivelse av denne i kapittel 2.1.2) i Norges forskningsråd (NFR), som løper som en prøveordning mellom 2008 og 2012, er et konkret eksempel på at den oppmerksomheten forskerrekruttering får, også har hatt implikasjoner for konkret politikkutforming. Formålet med ordningen er at det utvikles kompetanse som er mest mulig relevant for bedriftene. Tidligere studier har vist at næringsmiddelindustrien utnytter avansert og forskningsbasert kunnskap fra kunnskapsaktører rundt bedriftene, i forvaltningsapparatet, i forskningsinstitutter og i universitets- og høgskolesektoren (Smith, 1998). To nylig gjennomførte studier om matrelatert forskning (Sundnes og Rørstad, 2009) og om forskere i næringsmiddelbedrifter (Pedersen, 2009) viste at et gjennomsnitt på 27 prosent av bedriftene i næringsmiddelindustrien og oppdrettssektoren hadde FoU-aktivitet i Av et forskerpersonale i næringsmiddelindustri og oppdrett på personer hadde 78 personer (5,6 prosent) doktorgrad i Det er mer enn en fordobling siden 1999, da antallet forskerutdannede var 34. I forhold til andre næringer var andelen personer med forskerutdanning 5,6 prosent, noe som var høyere enn for eksempel andelene i mekanisk industri (2,4 prosent) og i næringen produksjon av kommunikasjonsutstyr og medisinske instrumenter og måleutstyr (4,9 prosent). Andelen var imidlertid betraktelig lavere enn i næringen produksjon av kjemikalier og kjemiske produkter (16 prosent). Resultatene fra samtaler/intervjuer med næringsmiddelbedrifter med og uten ansatte forskere bekrefter tidligere funn om at avansert kunnskap er viktig. Bedriftsintern forskning er imidlertid ikke nødvendigvis viktig. Mange bedrifter jobber systematisk med produktutvikling og andre typer utvikling, hvor avanserte kunnskapskomponenter er viktig. For noen bedrifter betyr dette at man har behov for mer forskningsbasert kunnskap, enten gjennom ansettelse eller gjennom innkjøp og samarbeid. For andre bedrifter betyr det at man har behov for andre typer tjenester, testtjenester, markedsundersøkelser osv. Vi fant at bedrifter ikke kan klare seg uten forskningsbaserte kunnskapskomponenter, men at det samtidig - for mange - ikke var aktuelt å ansette personer med forskerkompetanse. Generelt var det noe komplisert og variert ved måten matvarebedrifter gjør bruk av forskning og forskerkompetanse på. Et viktig funn var at generell prosjektlederkompetanse, dvs. kompetanse til å gjennomføre en strukturert innovasjons- eller produktutviklingsprosess som trekker på andres (også innkjøpt) kreativitet, markedskunnskap og fagkunnskap om produkter og prosesser, framsto som viktigere enn spesialisert forskningskompetanse. 24

25 Bedrifter er avhengig av en god balanse mellom ulike kunnskaps- og kompetansetyper. Personer med formell kunnskap på master- og bachelornivå er ofte like viktige for en bedrift som forskerkompetente, de kan også være viktigere. Dette gjelder spesielt når den forskerkompetente mangler erfarings- og ferdighetsbasert kompetanse som er relevant for bedriften. Det er ikke alltid de mest spesialiserte kunnskapskomponentene i forskeres kompetanse er de viktigste. Et viktig utbytte av å ansette forskere internt er at man får personer med spesialisert kunnskap om og kompetanse innenfor forskningsfronten, altså forskere med innsikt i kunnskapstilfang og kunnskapsmangler på ulike områder. Forskere som er attraktive for matvarebedrifter, har dessuten gjerne erfaring fra industrielt samarbeid og innsikt i industrielle behov. Våre funn viser at forskerkompetanse i matvareindustrien må studeres i et videre perspektiv. Det er ikke intern forskerkompetanse dette primært handler om. Dypest sett handler det om hvorvidt næringsmiddelbedrifter har tilstrekkelig kompetanse til å gjøre bruk av aktuell, relevant forskningsbasert kunnskap. De beste vilkårene for å ansette forskere fins i bedrifter som har en strategisk forankret og profilert FoU- og innovasjonsaktivitet. Å satse på organisert FoU ser ut til å gi økt gevinst i hele verdikjeden, fordi FoU-aktiviteter involverer alle sentrale aktører som bidrar til å opprette og beholde ønsket kvalitet - fra jord/hav til bord. Bedrifter med en bevisst og forankret FoU-strategi stiller klart med de beste betingelsene når det gjelder å engasjere og gjøre bruk av forskere fra universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren. Begge strategier og tilhørende arbeidsmåter, altså forskningsbasert utvikling og innovasjon med eller uten ansatte forskere, øker etterspørselen etter forskere. Våre funn viser at visjoner, strategi og ledelse er det som skiller mellom bedrifter når det gjelder å ta i bruk forskningsbasert kunnskap i utvikling og innovasjon. Profesjonalitet i utviklingsaktiviteter medfører økt behov for og bruk av forskning. Mekanismene er systematikk i søk etter og bruk av de beste kunnskapskomponentene. Les mer: Smith K. (1998): Bruk av forskningsbasert kunnskap i norsk industri: Begreper og empiriske tilnærminger, i Kallerud E., (red.) (1998): Grunnforskning i innovasjons- og forskningspolitikk, Rapport fra NIFU og STEP-gruppen, NIFU Rapport 2/1998. Pedersen T.E. (2009): Forskerbehov og forskerrekruttering i matvareindustrien. Et pilotprosjekt, NIFU STEP Rapport 35/2009. Sundnes, S. og K. Rørstad (2009): Ressursinnsatsen innenfor landbruks- og matrelatert FoU FoU-utgifter og personale, NIFU STEP Rapport 24/2009. Trond Einar Pedersen [email protected] Kvinner i forskning I 2008 utgjorde kvinnelige forskere 34 prosent av forskerpersonalet i Norge kvinnelige forskere/faglig personale fordelte seg med i universitets- og høgskolesektoren, i instituttsektoren og i næringslivet, se figur Figuren viser også at kvinneandelen blant 25

26 forskerpersonalet i de tre forskningsutførende sektorene var høyest ved institusjoner i universitets- og høgskolesektoren. I universitets- og høgskolesektoren var den samlede kvinneandelen blant forskerne/det faglige personalet 43 prosent i I instituttsektoren var 38 prosent av forskerpersonalet kvinner, mot 20 prosent i næringslivet. Figur Antall kvinnelige forskere/faglig personale i Norge og kvinneandel i 2008 etter sektor og institusjonstype. Kilde: SSB/NIFU STEP, Forskerpersonalregisteret Universitetene var den institusjonstypen som hadde flest kvinnelige forskere/faglig personale i 2008, nesten 4 500, fulgt av næringslivet og de statlige høgskolene. Kvinneandelen var høyest ved de statlige høgskolene, her var over halvparten av forskerne/det faglige personalet kvinner. Helseforetakene hadde den nest høyeste kvinneandelen, 44 prosent, fulgt av de offentlig rettede instituttene med 41 prosent. I instituttsektoren var det over tre ganger så mange kvinner ved de offentlig rettede instituttene som ved de næringslivsrettede, sistnevnte med en kvinneandel på 30 prosent. Kvinnene dominerte det teknisk/administrative personalet ved helseforetakene og i universitets- og høgskolesektoren i Både ved universitetene og de statlige høgskolene utgjorde kvinnene to tredjedeler av dette personalet. Ved de vitenskapelige høgskolene m. fl. utgjorde kvinnene en enda større andel av det teknisk/administrative personalet, nesten tre fjerdedeler, mens kvinneandelen blant støttepersonalet som deltok i FoU ved helseforetakene, var hele 78 prosent. Støttepersonalet ved helseforetakene omfatter administrative stillinger, laboratorieteknikere, bioingeniører, sykepleiere og andre profesjonsstillinger, hvor det tradisjonelt sett er mange kvinner. I næringslivet var kvinneandelen i FoU-personalet uten høyere utdanning 21 prosent i 2008, omtrent den samme andelen som blant FoU-personale med høyere utdanning. Sammenlignet med andre land 7 plasserte Norge seg, med en kvinneandel av FoU-personalet på 33 prosent i 2007, 8 litt over snittet i EU-27, hvor andelen var 30 prosent i Både Island og 7 EU-kommisjonen utga i 2009 publikasjonen She Figures 2009, en tabell- og figursamling med statistikk om kvinner i forskning i Europa. Publikasjonen bygger på databasen Women & Science og inneholder statistikk om 26

27 Sverige hadde høyere kvinneandel enn Norge, henholdsvis 39 og 36 prosent, mens Finland og Danmark lå lavere med henholdsvis 32 og 30 prosent kvinnelige andel av FoU-personalet. Latvia hadde den høyeste andelen kvinnelige forskere i Europa, 49 prosent, mens Nederland hadde den laveste andelen med 18 prosent kvinner. Antall kvinnelige FoU-personale økte mer enn antall menn i perioden i de fleste europeiske land, men det er fremdeles store forskjeller. Ser vi på de tre forskningsutførende sektorene, finner vi at kvinneandelen innenfor EU-27 i 2006 var høyest i offentlig sektor (Government sector) med 39 prosent, fulgt av universitets- og høgskolesektoren med 37 prosent og foretakssektoren (Business enterprise sector) med 19 prosent. Kvinneandelen i den norske universitets- og høgskolesektoren over EU-27 gjennomsnittet Den norske universitets- og høgskolesektoren bestod i FoU-statistikksammenheng i 2008 av 7 universiteter, 23 statlige høgskoler samt en rekke vitenskapelige høgskoler og private høgskoler med statsstøtte. I FoU-statistikken inngikk også helseforetak med universitetssykehusfunksjoner, totalt 11 helseforetak, i Av kvinnelige tilsatte i forsker- eller faglige stillinger ved enheter i universitets- og høgskolesektoren, var ved et helseforetak. Den norske universitets- og høgskolesektoren samsvarer med OECDs Higher education sector, og det er her mulig å sammenligne kvinnenes posisjon med andre land, se figur Gjennomsnittlig kvinneandel for forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren i EU-27 var 38 prosent i Norge, med en kvinneandel på 39 prosent, plasserte seg så vidt over snittet for EU-27. Norge hadde lavere andel kvinner ved universitetene og høgskolene enn både Sverige, Finland og Island. Latvia og Litauen hadde de høyeste kvinneandelene i universitets- og høgskolesektoren av de europeiske landene, her var over halvparten av forskerpersonalet kvinner. Nederland hadde den laveste kvinneandelen i sektoren, 29 prosent. Til sammenligning hadde Japan en kvinneandel på 22 prosent i universitets- og høgskolesektoren i Figur kvinner i det europeiske forskningssystemet i 2002 og Norge og Sverige har rapportert tall for 2007, mens Danmark har tall fra Siste tilgjengelige årgang med tall for kvinneandeler er 2006/

28 Andel kvinnelige forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren i utvalgte land i Norge og Sverige har tall fra 2007, Danmark fra 2005 Kilde: EU-kommisjonen, She figures 2009 Kvinneandelen varierte med lærestedstype, fagområde og stillingsnivå. Medisin og helsefag var det fagområdet som i 2008 hadde den høyeste kvinneandelen, 60 prosent. Splittes fagområdet opp på faggrupper, blir kvinneandelen 53 prosent innenfor basalmedisin, 42 prosent innenfor klinisk medisin og 77 prosent innenfor helsefag. Samfunnsvitenskap og humaniora hadde begge 44 prosent kvinner blant forskerne/det faglige personalet, mens teknologi og matematikk og naturvitenskap hadde de laveste kvinneandelene med henholdsvis 22 og 29 prosent. Lav kvinneandel på de høye nivåene i universitets- og høgskolesektoren Norge hadde professorer i 2008, hvorav 570 var kvinner. Dette tilsvarer en kvinneandel på 19,5 prosent, en økning på 1 prosentpoeng fra Blant førsteamanuensene var kvinneandelen 36 prosent i 2008, også for denne stillingskategorien var det en økning på 1 prosentpoeng fra året før. Av lektorstillingene var over halvparten av de tilsatte kvinner, 60 prosent av høgskolelektorene og 52 prosent av universitetslektorene. Blant postdoktorene utgjorde kvinnene 45 prosent i 2008, en økning på to prosentpoeng fra året før, mens andelen kvinner blant doktorgradsstipendiatene var snaue 52 prosent. 28

29 Norge Sverige Danmark Finland Figur Forskere/faglig personale i Norge, Sverige, Danmark og Finland i etter stillingsnivå. 1 Norge og Sverige har tall fra 2007, Danmark fra Grade B omfatter førsteamanuensis og høgskoledosenter. Grade C er av Eurostat definert som den første stillingen en ny doktorand vil være kvalifisert for, i Norge er dette postdoktorstilling. Grade D omfatter rekrutteringsstillinger og undervisningsstillinger. Kilde: EU-kommisjonen, She figures 2009 Alle de fire landene som er inkludert i figur , hadde en vesentlig lavere kvinneandel på professornivå enn på nivået under, og spranget er størst i Finland og Sverige. Dette må ses i sammenheng med at Norge og Danmark hadde en lavere kvinneandel på Grade B-nivå, det vil si blant førsteamanuenser og høgskoledosenter, enn de to øvrige landene. I Sverige var andelen kvinner blant professorene omtrent den samme som i Norge, men andelen kvinner var høyere både for Grade B og Grade C, sistnevnte omfatter postdoktorer. På rekrutteringsnivå (Grade D) hadde Norge en høyere kvinneandel enn Sverige. Danmark og Finland hadde begge flest menn blant rekruttene. Finland hadde høyest kvinneandel av de nordiske landene på alle nivåer med unntak av rekrutteringsnivå. Tendensen er den samme i alle de fire nordiske landene, lav kvinneandel blant professorene og tilnærmet likestilling på rekrutteringsnivå. 29

30 Figur Kvinneandel blant uteksaminerte doktorgradskandidater i Danmark, Finland, Norge og Sverige i 1991, 1998 og Kilde: NORBAL Den lave kvinneandelen på de høyere nivåene skyldes blant annet at det er færre kvinner å velge mellom. For år siden, da dagens professorer ble uteksaminert, var kvinneandelen blant kandidatene mellom 30 og 40 prosent for de fleste fag. 9 Når det gjelder uteksaminerte doktorgradskandidater, var det først i 2002 at kvinneandelen for uteksaminerte doktorgradskandidater i Norden passerte 40 prosent. Figur viser kvinneandelen blant uteksaminerte doktorgradskandidater i de nordiske landene i 1991, 1998 og En nylig publisert svensk studie 10 avkrefter at det eksisterer en såkalt leaking pipeline innenfor akademia. Begrepet Leaking pipeline brukes for å illustrere at en ganske stor andel kvinner tilsynelatende forsvinner ut av det akademiske karrieresystemet, og at dette er forklaringen på hvorfor det er så få kvinnelige professorer. Den svenske studien konkluderer imidlertid med at en av hovedgrunnene til at kvinneandelen er lavere i høyere stillingsgrupper, er at kvinner bruker lengre tid enn menn på å avansere innenfor akademia. Beregninger gjort ved NIFU STEP av Gunnes og Hovdhaugen (se fotnote 8) viser også at det faktisk er flere menn enn kvinner som forlater akademia, og at det må finnes andre forklaringer enn frafall av kvinner på at kvinneandelen er såpass lav på de høyeste stillingsnivåene. 9 Se Gunnes, H. og Hovdhaugen, E. (2008): Karriereløp i akademia. NIFU STEP rapport 19/2008. Oslo. 10 Silander, C. (2010): Pyramider och pipelines. Om högskolesystemets påverkan på jämställdhet i Högskolan. Linnéuniversitetet, Växsjö. 30

31 Figur Kvinneandel blant professorer i utvalgte land i 2002 og Norge og Sverige har tall fra 2007, Danmark fra 2005 Kilde: EU-kommisjonen, She figures 2009 Med en kvinneandel på 18 prosent på professornivå, plasserte Norge seg så vidt under gjennomsnittet for EU-27, som var 18,5 prosent i Romania og Latvia hadde de høyeste andelene kvinnelige professorer blant de europeiske landene med henholdsvis 32 og 29 prosent. Av de utvalgte landene i figur , var andelen kvinnelige professorer høyest i Finland, 23 prosent. De fleste øvrige landene hadde mellom 17 og 19 prosent kvinnelige professorer dette året. Lavest kvinneandel blant professorene i Europa hadde Kypros med 10 prosent, samt Belgia og Nederland, hvor andelen kvinnelige professorer var 11 prosent. Kvinneandelen blant professorene økte i alle de utvalgte landene fra 2002 til Andelen økte mest i Østerrike, fra 9 prosent i 2002 til 14 prosent i Kvinneandel på 29 prosent blant nytilsatte professorer i 2008 Et professorat ved et norsk universitet eller en norsk høgskole kan oppnås på tre måter. 11 Den første er gjennom tilsetting i en ledig professorstilling. Dernest kan man få professortittel gjennom professoropprykksordningen. Professoropprykksordningen, 12 eller personlig opprykk til professor etter kompetanse ved universiteter og høgskoler, ble innført Ordningen gir de som har en fast vitenskapelig stilling som førsteamanuensis eller tilsvarende, mulighet til å søke om å få sin kompetanse bedømt. Dersom en enstemmig, nasjonalt nedsatt bedømmingskomité innenfor nærmere angitte fagområder finner søkeren kompetent, så har hun/han rett på professortittel og -lønn. Tredje mulighet til å bli professor er gjennom å søke på en utlyst stilling som professor, og hvor man i søknadsprosessen kan man bli bedømt til å ha professorkompetanse, og oppnå å få en professortittel selv om man ikke fikk den utlyste stillingen. 11 Tallmaterialet i kapittel baserer seg på NIFU STEPs forskerpersonalregister, og er utelukkende statistisk materiale. Registeret sier ingenting om hvordan professorene har oppnådd sin stilling. 12 Se kapittel i Indikatorrapporten for

32 I alt ble det registrert 310 nye 13 professorer ved norske høyere utdanningsinstitusjoner i perioden fra til Av de nye professorene var 90 kvinner, noe som gir en kvinneandel på 29 prosent blant de nytilsatte professorene. Nesten 60 prosent av de nye kvinnelige professorene var tilsatt i en førsteamanuensisstilling i 2007, mot 40 prosent av de mannlige, se figur En større andel av de nye mannlige 2008-professorene kom fra institusjoner utenfor akademia eller fra utlandet, enn hva tilfellet var for de kvinnelige. Det var også en større andel menn enn kvinner som kom fra forskerstillinger og andre stillinger innenfor akademia. Figur Nytilsatte mannlige og kvinnelige professorer i 2008 etter stilling i Forskerstilling omfatter forskere, postdoktorer og vitenskapelig/faglig personale med ekstern finansiering. 2 Annen stilling inkluderer instituttleder, dekan og øvrige faste vitenskapelige/faglige stillinger. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret Av de 310 nye professorene var 110 tilsatt ved samfunnsvitenskapelige miljøer, 90 ved matematisknaturvitenskapelige eller teknologiske miljøer og 70 innenfor humaniora. Medisin og helsefag fikk 40 nye professorer i Andelen kvinner blant de nye professorene varierte mellom fagområdene, fra 49 prosent innenfor medisin og helsefag til 9 prosent innenfor teknologi. Humaniora hadde den nest høyeste kvinneandelen blant de nye professorene, 38 prosent, fulgt av matematikk og naturvitenskap med 29 prosent og samfunnsvitenskap med 23 prosent. For alle fagområder var kvinneandelen blant 13 Noen av de nye professorene var ikke egentlig nye professorer, ettersom de kom tilbake til et professorat etter en periode som instituttleder, dekan, rektor, med forskningsfri eller etter et utenlandsopphold. Disse professorene er i figur kategorisert i forskerstilling, annen stilling og utlandet/næringslivet/offentlig sektor i figuren, men NIFU STEP har dessverre ikke tall for hvor mange det dreier seg om. 14 Antall professorer økte med 70 fra 2007 til Dette innebærer at 240 professorer enten gikk av for aldersgrensen, gikk over i andre stillinger ved universiteter og høgskoler eller forlot disse institusjonene i løpet av

33 de nye professorene høyere enn for de gamle professorene, slik at kvinneandelen blant professorene økte fra 2007 til 2008 for alle fagområder. Som vist i figur , kom en stor andel av de nye professorene fra en stilling som førsteamanuensis. Derfor er det også interessant å se på rekrutteringen til førsteamanuensisstillinger i et likestillingsperspektiv. Totalt ble det tilsatt 520 nye førsteamanuenser i 2008, av disse var 35 prosent kvinner. Kvinneandelen blant førsteamanuensene totalt var 36 prosent i 2008, en økning på ett prosentpoeng fra året før. Flere mannlige enn kvinnelige førsteamanuenser gikk over i andre stillinger innenfor akademia eller forlot akademia i perioden 2007 til 2008, slik at kvinneandelen blant førsteamanuensene økte til tross for at det ble tilsatt flere menn enn kvinner i denne stillingen. Figur viser at 40 prosent av de nye mannlige førsteamanuensene kom fra utlandet eller institusjoner utenfor akademia, mens det samme var tilfelle for 30 prosent av kvinnene. Kvinnene ble i større grad rekruttert fra andre stillinger innenfor akademia, og da spesielt fra lektorstillinger. Ved høgskolene dreide dette seg gjerne om høgskolelektorer som avla doktorgrad som en del av sin FoUtid, og oppnådde førsteamanuensisstilling gjennom kompetanseopprykk. Ved universitetene synes lektorstillingene til en viss grad å fungere som midlertidige stillinger i påvente av at det skal utlyses en førsteamanuensisstilling, dette gjelder både for kvinner og menn. Andelen menn som ble tilsatt i førsteamanuensisstilling fra et postdoktorat, var litt høyere enn for kvinnene, men det var ikke snakk om store forskjeller. Samtidig ble en relativt større andel av kvinnene rekruttert direkte fra en stipendiatstilling enn tilfellet var for mennene. Figur Nytilsatte mannlige og kvinnelige førsteamanuenser i 2008 etter stilling i Forskerstilling omfatter forskere og vitenskapelig/faglig personale med ekstern finansiering. 2 Annen stilling inkluderer lektorstillinger, lederstilling og øvrige faste vitenskapelige/faglige stillinger. Kilde: NIFU STEP/Forskerpersonalregisteret 33

34 Flertall kvinnelige forskere ved de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene i instituttsektoren Kvinnene utgjorde 38 prosent av forskere/faglig personale i instituttsektoren i 2008, noe som utgjorde kvinnelige forskere i sektoren. For første gang var over halvparten av forskerne ved de samfunnsvitenskapelige forskningsinstituttene kvinner. Nest høyest kvinneandel hadde de regionale forskningsinstituttene, se figur Kvinneandelen var lavest ved de teknisk-industrielle instituttene, knappe 20 prosent. Det var flest kvinner i forskerstillinger og faglige stillinger ved institusjoner som ikke er underlagt statlige retningslinjer for finansiering av forskningsinstitutter. Denne gruppen institusjoner er svært heterogen, og spenner fra store miljøer som Folkehelseinstituttet til mindre forskningsenheter og museer. Figur Antall kvinnelige forskere/faglig personale og kvinneandel i instituttsektoren i 2008 etter institusjonstype. 1 Inkluderer medisinske og helsefaglige forskningsinstitutter. 2 Andre institusjoner med FoU omfatter enheter i instituttsektoren som ikke er underlagt statlige retningslinjer for finansiering av forskningsinstitutter. Kilde: SSB/NIFU STEP, Forskerpersonalregisteret Også i instituttsektoren varierte kvinneandelen med stillingsnivå. NIFU STEP har delt inn forskerpersonalet i sektoren i tre forskernivåer, i tillegg til rekrutteringspersonale. Inndelingen er gjort med bakgrunn i stillingstittel og formell kompetanse. Høyeste nivå er forsker I med professorkompetanse, hvor ett av flere klassifikasjonskriterier er at forskeren har professor II-stilling i universitets- og høgskolesektoren. Dernest kommer forsker II med doktorgradskompetanse, og siste gruppe er forsker III uten doktorgradskompetanse. Blant forskere med professorkompetanse, forsker I, var kvinneandelen 22 prosent i 2008, mens den på forsker II-nivå var 32 prosent. Kvinneandelen blant forskere med professorkompetanse var dermed litt høyere i instituttsektoren enn den var for professorer i universitets- og høgskolesektoren, mens kvinneandelen på forsker II-nivå var lavere enn 34

35 for førsteamanuensene. På forsker III-nivå var kvinneandelen 45 prosent, mens den blant doktorgradsstipendiater med arbeidssted ved institusjoner i instituttsektoren var 57 prosent. Figur Andelen kvinner og menn blant forskere/faglig personale i instituttsektoren i 2008 etter stillingsnivå. Kilde: NIFU STEP, Forskerpersonalregisteret Kvinner i næringslivet Andelen kvinnelig FoU-personale i næringslivet var 20 prosent i 2008, tilnærmet uendret fra Antall kvinner som deltok i FoU i næringslivet hadde imidlertid økt fra til Tjenesteytende næringer hadde samlet sett en noe høyere kvinneandel enn industrien, henholdsvis 22 og 19 prosent. Det var stor forskjell på kvinneandelen i ulike næringer, hvor enkelte næringer skilte seg ut med spesielt høy kvinneandel. Farmasøytisk industri og beklednings-, lær- og lærvareindustrien hadde begge om lag 60 prosent kvinnelig FoU-personale i Nærings- og nytelsesmiddelindustrien hadde også en høy andel kvinner, med 40 prosent. Eksempler på næringer innenfor industrien som hadde et høyt antall FoU-personale i 2008, men lav kvinneandel, er data- og elektronisk industri og maskinindustri, begge med 8 prosent kvinner. 35

36 Figur Kvinneandelen innenfor utvalgte næringer i Kilde: SSB Innenfor de tjenesteytende næringene var kvinneandelen spesielt høy i annen forretningsmessig tjenesteyting, 54 prosent, og forskning og utviklingsarbeid, 43 prosent. Innenfor finansiering og forsikring, en annen næring med relativt mange kvinner i FoU-personalet, var kvinneandelen relativt høy med 35 prosent. Lavest kvinneandel innenfor tjenesteyting var det innenfor arkitekter og tekniske konsulenter, IKT-tjenester og forlagsvirksomhet, de to første med 16 prosent kvinner, den siste med 18 prosent. Det kan være et poeng å presisere at næringen forlagsvirksomhet består av både utgivelse av programvare med en kvinneandel på 15 prosent og forlagsvirksomhet med en kvinneandel på 42 prosent. Forlagsvirksomhet har imidlertid lav FoU-aktivitet, mens utgivelse av programvare har en høy FoU-aktivitet. Romania og Bulgaria med høyest kvinneandel i foretakssektoren i Europa Norsk instituttsektor består av offentlig rettede og næringsrettede forskningsinstitutter og enheter med FoU, som i internasjonal sammenheng klassifiseres inn under henholdsvis offentlig sektor (Government Sector) og foretakssektoren (Business Enterprise Sector). Foretakssektoren omfatter i tillegg næringslivet. Offentlig sektor er en heterogen sektor i OECD-sammenheng, og består i stor grad av offentlige forskningssentre og laboratorier utenfor UoH-sektoren 15. De har ulike formål og ulik organisering, og deres posisjon i forskningssystemet varierer fra land til land. I de senere årene har det skjedd endringer i sektoren på grunnlag av økte krav om inntjening, nye prioriteringer fra myndighetenes side og press på offentlig forskningsfinansiering, samt forskningsinstituttenes rolle i offentlig forskning. Kvinneandelen i de offentlig rettede instituttene i Norge var 37 prosent i 2007, to prosentpoeng under snittet for EU-27 i Island hadde den høyeste kvinneandelen i offentlig sektor, 43 prosent, fulgt av Finland med 42 prosent. I europeisk offentlig sektor var kvinnene i flertall i 15 Kilde: European Commision: Third European Report on Science & Technology Indicators

37 seks land, deriblant Romania, Bulgaria, Latvia og Estland, mens de i Nederland og Tyskland utgjorde henholdsvis 29 og 30 prosent. Til sammenligning hadde Japan en kvinneandel i offentlig sektor på 13 prosent. I de næringsrettede instituttene i Norge var kvinneandelen 27 prosent i Forskere/faglig personale ved disse instituttene inngår som en del av OECDs foretakssektor, sammen med tilsvarende personale i næringslivet. Kvinneandelen i norsk foretakssektor var knappe 20 prosent i Norge hadde en høyere kvinneandel i foretakssektoren enn gjennomsnittet i EU-27 i Island hadde den høyeste kvinneandelen av de nordiske landene i foretakssektoren, 32 prosent, fulgt av Danmark og Sverige, begge med 25 prosent. Norge hadde den nest laveste kvinneandelen i foretakssektoren av de nordiske landene, kun Finland med 18 prosent kvinner lå lavere. Høyest kvinneandel i foretakssektoren i Europa hadde Romania og Bulgaria med henholdsvis 41 og 37 prosent. Også i foretakssektoren hadde Japan den laveste kvinneandelen, 7 prosent, fulgt av Nederland med 10 prosent. Figur Andel kvinnelige forskere/faglig personale i de nordiske landene og EU-27 i etter sektor tall for de nordiske landene, gjennomsnitt for EU-27 for Kilde: EU-kommisjonen, She figures FoU-årsverk FoU-årsverk utført i Norge Personalet som utfører forsknings- og utviklingsarbeidet, har i tillegg til FoU-arbeidet andre oppgaver. Med unntak av stipendiater, postdoktorer og forskere bruker de fleste andre mesteparten av sin tid til annet enn FoU. For undervisningspersonalet, som for eksempel professorer, førsteamanuenser og universitets- og høgskolelektorer, går om lag to tredjedeler av tiden til undervisning, studentveiledning og administrasjon. Tid til FoU blir dermed den resterende. Se også fokusboks om tidsbruk blant norske professorer til slutt i dette kapitlet. Forskere som er ansatt i en bedrift eller på et forskningsinstitutt, vil også bruke en del av sin arbeidstid på andre oppgaver enn forskning og til 37

38 prosjekter som ikke klassifiseres som FoU. For teknisk/administrativt personale vil kun den tiden som disse bruker til støtte til FoU, kunne telles med som FoU-årsverk. For å kunne måle forskningsårsverkene som utføres, kan man derfor ikke bare se på antall forskere, men også på hvor mye tid det brukes på FoU. De ulike personalgruppene har også ulike forskningskomponenter. Disse forskningskomponentene er laget på bakgrunn av tidsbruksundersøkelser/spørreskjemaundersøkelser jevnlig utført blant det faste vitenskapelige/faglige personalet i universitets- og høgskolesektoren. På bakgrunn av tidsbruksundersøkelsene finner man gjennomsnittlige forskningsprosenter for hvert lærested, fagområde og stillingsgruppe, som benyttes i beregningen av FoU-årsverk. Siden tidlig på 1980-tallet har NIFU STEP kartlagt tidsbruken blant det faste vitenskapelige personalet ved universitetene ved å gjennomføre tre tidsbruksundersøkelser; i 1981, 1991 og i Resultatene av disse undersøkelsene har vært stabile og vist at gjennomsnittlig tid til forskning har vært ca. 30 prosent av den totale arbeidstiden. I næringslivet og instituttsektoren, samt ved helseforetakene, anslår miljøene selv antall FoU-årsverk som ble utført ved enheten. Størst vekst i næringslivet I 2008 ble det totalt sett utført FoU-årsverk i Norge. Dette var om lag flere enn i Fordelt etter sektor ble årsverk utført i næringslivet i foretak med minst ti sysselsatte. I tillegg ble det utført om lag FoU-årsverk i foretak med 5-9 sysselsatte. Universitets- og høgskolesektoren stod for FoU-årsverk, mens ble utført i instituttsektoren. Målt som andeler av totale FoU-årsverk utgjør hver av de tre sektorene henholdsvis 46, 32 og 23 prosent. Alle de tre sektorene hadde en økning i antall årsverk fra 2007 til 2008, og størst vekst var det for næringslivet med nesten 8 prosent. 16 Figur Totale FoU-årsverk i perioden etter sektor for utførelse. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk 16 Basert på tall for foretak med minst 10 sysselsatte. 38

39 Økning i antall utførte FoU-årsverk av forskere/faglig personale I 2008 ble i overkant av FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale 17. Siden 2007 var dette en vekst på om lag årsverk. Figur viser at årsverkene har økt jevnt i hele perioden og brattere siden Antall FoU-årsverk utført av teknisk-administrativt personale var i 2008, etter en vekst på sju prosent fra FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale utgjorde 72 prosent av totale FoU-årsverk i 2008, og denne andelen har i siste tiårsperiode vært mellom 70 og 74 prosent. Figur FoU-årsverk utført i Norge i perioden etter personalkategori. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk I næringslivet, som er den største av de tre sektorene målt i antall FoU-årsverk, utgjorde årsverkene utført av forskere/faglig personale nesten i Denne sektoren hadde også størst vekst av de tre med i overkant av 6 prosent fra I universitets- og høgskolesektoren utgjorde FoU-årsverkene utført av forskere/faglig personale i underkant av 8 800, en vekst på nesten 4 prosent fra Instituttsektorens vekst siste år var 5 prosent, og forskerpersonalet i denne sektoren utførte årsverk i Samlet sett hadde de tre sektorene en vekst i antallet FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale på 5 prosent fra 2007 til Hvor stor andelen FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale har vært av totale FoUårsverk, varierer mellom sektorene, se figur I universitets- og høgskolesektoren utgjorde disse en andel på 77 prosent i Tilsvarende andeler for instituttsektoren og næringslivet var noe lavere, henholdsvis 71 og 70 prosent av totale FoU-årsverk i For næringslivet regnes FoU-årsverk utført av personale med høyere utdanning som forskere/faglig personale, mens i universitets- og høgskolesektoren og instituttsektoren defineres personalkategorien på bakgrunn av stilling, se for øvrig kapittel

40 Figur FoU-årsverk etter sektor for utførelse og personalkategori i 2007 og Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Ved helseforetakene brukte legene minst tid på forskning Det ble utført FoU-årsverk ved helseforetakene i 2008, av disse ble FoU-årsverk utført av personale i lege- eller forskerstilling FoU-årsverk ble utført ved universitetssykehus og 300 ved andre helseforetak. Legene utgjorde den største gruppen av forskerpersonalet ved helseforetakene i 2008, men brukte relativt mindre av sin arbeidstid til FoU enn forskere og støttepersonale. I 2008 ble 480 FoUårsverk ved helseforetakene utført av leger, mens forskere og støttepersonale utførte omtrent like mange FoU-årsverk i 2008, begge i underkant av Antall forskere versus utførte FoU-årsverk Sammenholdes de tre utførende sektorene, var det flest forskere/ faglig personale i universitets- og høgskolesektoren i Om lag personer hadde slike stillinger i denne sektoren, mens nesten var i næringslivet, og om lag arbeidet i instituttsektoren. Sammenlignes sektorene etter utførte FoU-årsverk, blir bildet et annet. Figur viser at næringslivets forskere utførte til sammen nesten FoU-årsverk i Til sammenligning utførte universitets/høgskoleforskere FoU-årsverk, mens instituttsektorens forskere utførte ca FoU-årsverk i På bakgrunn av antall FoU-årsverk utført av antall forskere/faglig ansatte, kan man lage en indikator med forholdstallet av disse størrelsene som gir et mål på forskningsintensiteten i de tre sektorene. Denne indikatoren viser at instituttsektorens forskere hadde høyest forskningsintensitet av de tre, hvor en forsker i gjennomsnitt utførte 0,75 forskerårsverk. Næringslivets forskere fulgte deretter med en gjennomsnittlig forskningsintensitet på 0,72 forskerårsverk i Tilsvarende tall for forskere/faglig personale i universitets- og høgskolesektoren viser at hver person i gjennomsnitt utførte 0,43 FoU-årsverk i Siden de tre sektorene til dels har ulike samfunnsoppgaver i tillegg til forskningen som foregår der, vil en sammenligning på tvers av sektorene på denne indikatoren ikke nødvendigvis gi et helt korrekt bilde. 40

41 Figur Forskere/faglig personale og utførte FoU-årsverk i 2008 etter sektor for utførelse. Kilde: NIFU STEP, SSB/FoU-statistikk Internasjonale sammenligninger av FoU-årsverk Totalt ble det utført mer enn 7 millioner FoU-årsverk i OECD-landene i Av dette ble i overkant av 4 millioner årsverk utført av forskere/faglig personale. Antall FoU-årsverk vil gi et mer presist bilde av situasjonen i de enkelte land enn hvis antall hoder (head count) benyttes som indikator, ettersom den tiden hver enkelt bruker til FoU-aktiviteter er avhengig av blant annet stilling, arbeidsoppgaver og arbeidssted. For å få et så presist sammenligningsgrunnlag mellom landene som mulig, definerer OECD i Frascati-manualen hvordan FoU-årsverk skal beregnes. Det pekes på flere utfordringer for å få sammenlignbare tall, blant annet definisjon av arbeidstid og selve beregningen av indikatoren. OECD anbefaler også at det gjennomføres tidsbruksundersøkelser for å fastsette FoU-andelen av forskerpersonalets arbeidstid. Se for øvrig metodekapitlet for beregning av FoU-årsverk i Norge. Høy andel FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale i Norge Estimater for 2008 viser at andelen FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale var 73 prosent i Norge. Dette var høyere enn i EU-27 med 61 prosent (2007), og høyere enn i alle de andre nordiske landene, med unntak av Island, se figur Polen og Portugal hadde høyest andel forskerårsverk utført av forskere/faglig personale i 2008, begge med 83 prosent, mens Italia hadde lavest andel, 41 prosent. 41

42 Figur Andel FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale i utvalgte land i Kilde: OECD - Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics Norge hadde, som vist i figur 2.3.5, en relativt høy andel FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale. Det var imidlertid variasjoner i andelen FoU-årsverk mellom de forskningsutførende sektorene. I Norge ble 77 prosent av FoU-årsverkene i universitets- og høgskolesektoren utført av forskere/faglig personale, 72 prosent i foretakssektoren og 69 prosent i offentlig sektor. I Kina ble 98 prosent av FoU-årsverkene i universitets- og høgskolesektoren utført av forskere/faglig personale i 2007, i Sverige var andelen 83 prosent, den var 74 prosent i Finland og 70 prosent i Danmark. Gjennomsnittet for EU-27 var 76 prosent i Andelen FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale var lavere i foretakssektoren enn i universitets- og høgskolesektoren for alle landene som har rapportert FoU-årsverk i 2007 og For Sverige, Finland og Danmark var andelen FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale i 2008 henholdsvis 57, 73 og 61 prosent. I den siste forskningsmeldingen, Klima for forskning (St.meld.nr. 30 ( ), lister regjeringen opp flere indikatorer i tillegg til 3-prosentmålet, hvorav FoU-årsverk per sysselsatte er en av de sentrale indikatorene. Figur illustrerer forholdet mellom totale FoU-årsverk per sysselsatte og FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale per sysselsatte. Finland hadde det høyeste antallet FoU-årsverk per sysselsatte, 21. Figuren viser at Norge hadde den laveste andelen FoU-årsverk per total arbeidskraft i Norden, samt at Norge hadde den nest laveste andelen FoU-årsverk utført forskere/faglig personale per sysselsatte i Norden. 42

43 Figur Totale FoU-årsverk per sysselsatte og FoU-årsverk utført av forskere/faglig personale per 1000 sysselsatte i Kilde: OECD - Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics Figur viser de forskningsutførende sektorenes andel av totale FoU-årsverk i Over halvparten av FoU-årsverkene i EU-27 ble utført her i foretakssektoren. Forskerpersonalet i foretakssektoren utførte over halvparten av FoU-årsverkene i de fleste landene, også i Norge. Størst andel FoU-årsverk i foretakssektoren hadde Sverige og Østerrike med henholdsvis 76 og 70 prosent. Foretakssektoren var også dominerende i de landene som hadde mange utførte FoU-årsverk i 2008, som Tyskland og Frankrike. Landet med flest forskere i foretakssektoren var Japan, med mer enn forskere. Tyskland hadde omtrent halvparten så mange. Polen, Portugal og Storbritannia skiller seg ut med høy andel FoU-årsverk utført i universitetsog høgskolesektoren i 2008, henholdsvis 58, 49 og 46 prosent. Landene med flest FoU-årsverk i universitets- og høgskolesektoren var Japan, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Polen har også en stor offentlig sektor/pnp-sektor 18, her ble 25 prosent av FoU-årsverkene utført i Størst offentlig sektor/pnp-sektor i forhold til totale FoU-årsverk hadde Island, over en fjerdedel av FoU-årsverkene ble utført her. Målt i antall FoU-årsverk i offentlig sektor, var Tyskland, Japan og Frankrike størst, fulgt av Italia og Spania. 18 Private-Non-Profit-sektoren (PNP-sektor) er veldig liten i Norge, og er derfor inkludert i offentlig sektor. 43

44 Figur Fordeling av FoU-årsverk i utvalgte OECD-land i 2008 etter sektor. Kilde: OECD - Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics Figur FoU-utgifter per totale FoU-årsverk i Kilde: OECD - Main Science and Technology Indicators og/eller R&D Statistics 44

45 Høyest enhetskostnad i Sverige Årsverkspriser, det vil si FoU-utgifter per utførte FoU-årsverk, viser hva det koster å utføre et FoUårsverk i de forskjellige landene. Sverige hadde de høyeste FoU-utgiftene per FoU-årsverk av de utvalgte OECD-landene i 2008, se figur 2.3.8, med en innsats på 1,5 mill. kr per FoU-årsverk i Gjennomsnittlig årsverkspris i EU-27 var 1,01 mill. kr. Norge lå litt over dette gjennomsnittet, med 1,28 mill. kr per FoU-årsverk, mens Finland og Danmark hadde henholdsvis 1,06 og 1,04 mill. kr per årsverk i Island lå lavest av de nordiske landene, med en årsverkspris på 0,92 mill. kr per FoUårsverk. FOKUSBOKS 3 Tidsbruk blant professorer ved norske universiteter i et internasjonalt perspektiv Norske professorer bruker mer tid på undervisning enn professorer i andre land. Det viser en rapport fra NIFU STEP (Rapport 8/2010), som sammenligner tidsbruken blant vitenskapelig personale ved universiteter og vitenskapelige høyskoler i Norge med situasjonen til deres kolleger i Finland, Tyskland, England, Canada, USA og Australia. Undersøkelsen er basert på en felles spørreskjemaundersøkelse foretatt i rundt 20 land over hele verden i 2007/2008. Vi presenterer her data om tidsbruk blant personer i professorstilling ( full professor i amerikansk terminologi), som er en noenlunde sammenlignbar stillingskategori med hensyn til vitenskapelig kompetanse. I undersøkelsen ble personalet bedt om å oppgi antall arbeidstimer på fem ulike aktiviteter i en normal arbeidsuke henholdsvis i og utenom semesteret/undervisningsperioden : undervisning, forskning, administrasjon, service og andre akademiske aktiviteter. Disse aktivitetene var nærmere definert i skjemaet. Etter vår oppfatning er det naturlig å tolke oppgitt arbeidstid i en normal arbeidsuke som et anslag for en gjennomsnittsfordeling på ulike arbeidsoppgaver over en lengre tidsperiode. Dermed er det mulig å kalkulere tidsbruk på årsbasis ved å slå sammen oppgitt tidsbruk i en normal arbeidsuke henholdsvis i og utenom undervisningssemestrene. Vi forutsetter her at undervisningssemestrene utgjør to tredjedeler av arbeidsåret, og har vektet tidsbruk i de to normalukene i henhold til denne brøken. En gjennomsnittlig arbeidsuke for professorene i de seks andre landene utgjorde da 50,5 timer på årsbasis. Timetallet for norske professorer var nøyaktig det samme. Professorer ved norske universiteter brukte 4 prosent eller 1,5 time mer per uke (anslagsvis 70 timer på årsbasis) på undervisning enn gjennomsnittet for de seks andre landene og tilsvarende mindre tid på administrasjon. Disse forskjellene er statistisk signifikante. Det var ingen signifikant forskjell i oppgitt tid brukt på forskning. Tabell 1 Prosentandel av arbeidstid i en normal arbeidsuke brukt på ulike oppgaver av professorer. Veid gjennomsnitt av en uke i semesteret/undervisningsperioden og en uke utenom semesteret/undervisningsperioden. Undervisning Forskning Service Administrasjon Andre Total aktiviteter Australia Canada Finland Storbritannia Tyskland

46 USA Gjennomsnitt andre land Norge 32* 39 5* 16* *Norge er signifikant forskjellig fra gjennomsnittet for de seks andre landene. Personalets vektlegging av forskning versus undervisning er en indikator på hvor sammenlignbare utvalgene er med hensyn til tidsbruk. I undersøkelsen ble personalet bedt om å besvare følgende spørsmål: Med hensyn til dine egne preferanser; ligger dine interesser primært i undervisning eller i forskning? Samlet sett har 81 prosent av professorene i de seks andre landene større interesse for forskning enn undervisning, og denne andelen var 89 prosent blant norske professorer. Når vi sammenholder disse resultatene med oppgitt tidsbruk på forskning og undervisning, finner vi altså at norske professorer oppga litt større forskningsinteresse, men også at de brukte litt mer tid enn sine utenlandske kolleger på undervisning. Den relative andelen professorer blant respondentene varierer mye mellom landene. Den er klart høyest i Norge (53 %). Deretter følger USA (40 %), Finland (38 %), Canada (36 %), Tyskland (25 %), Storbritannia (20 %) og Australia (11 %). Den høye andelen professorer i Norge skyldes den institusjonaliserte ordningen med opprykk til professor på grunnlag av kompetanse; en ordning som ikke finnes i de andre landene. Et interessant spørsmål er om dette forholdet har betydning for professorenes arbeidsvilkår. Når vi sammenholder andelen professorer i det enkelte land med oppgitt tid til undervisning og forskning, ser vi at i de land hvor professorandelen var lavest (Australia og Storbritannia) hadde professorene oppgitt klart mindre tid til undervisning og klart mer tid til administrasjon enn i land med høy professorandel. Det synes altså å være et samsvar mellom det relative antallet professorer og deres arbeidsvilkår. Jo færre professorer, desto mindre tid brukte de på undervisning og desto mer tid på administrasjon. Når professorene er mange, slik som i Norge, er det vanskelig å opprettholde privilegier i form av lite undervisning. Den høye administrasjonsandelen i Australia og Storbritannia skyldes antakeligvis at det er færre professorer som kan dele på det faglige og administrative lederansvaret på institutt- og fakultetsnivå. Motsatt kan det lavere timetallet brukt på administrasjon blant norske professorer forklares med at dette arbeidet her kan deles på langt flere enn i land hvor professorene utgjør en relativt liten gruppe. Årsaken til at norske professorer i 2007 brukte mer tid på undervisningsaktiviteter enn professorer i andre land kan også skyldes et større veiledningspress. Av figur 1 går det fram at i perioden , og i særlig grad etter 2003, har det foregått store endringer som berører professorenes arbeidsvilkår. Forholdstallet mellom professorer og antall studenter som hadde krav på veiledning, endret seg dramatisk i denne perioden. (Av datatekniske årsaker er bare de fire gamle universitetene med i figuren.) Mens antallet professorer økte med ca. 60 fra 2003 til 2007, økte antallet stipendiater med over 900. I det samme tidsrommet økte antallet avlagte mastergrader ved universitetene med ca Selv om andre universitetsansatte og forskere også er involvert i veiledning av stipendiater og mastergradsstudenter, er det professorene som har hatt et hovedansvar. 46

47 Figur 1 Antall avlagte mastergrader og tilsvarende (kilde: DBH), antall stipendiater og antall professorer (kilde: NIFU STEP) i 1999, 2003 og 2007 ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Svein Kyvik [email protected] 2.4 Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Arbeidsmarkedet for høyere utdannede Det var om lag 2,26 millioner sysselsatte i Norge i I 2008 var antall sysselsatte økt til om lag 2,53 millioner personer. Dette utgjør en økning på om lag personer eller 12 prosent. I samme periode har antall høyt utdannede sysselsatte, dvs. personer med minimum femårig utdanning på universitets- eller høgskolenivå, 20 økt fra om lag personer til om lag personer. Økningen i antall høyt utdannede sysselsatte utgjør om lag personer eller hele 25 prosent, noe som innebærer en betydelig akkumulasjon av humankapital i det norske arbeidsmarkedet i løpet av denne perioden. Figur viser hvordan sysselsatte personer på forskjellig utdanningsnivå fordelte seg på ulike næringer i I figuren har vi tatt utgangspunkt i ni ulike hovednæringer. De horisontale stolpene viser fordelingen av henholdsvis sysselsatte med obligatorisk utdanning opp til 10. klassetrinn, videregående utdanning (omfatter videregående grunnutdanning, videregående avsluttende utdanning, og påbygging til videregående utdanning), universitets- og høgskoleutdanning på lavere nivå (varighet av fire år eller mindre), universitets- og høgskoleutdanning på høyere nivå (varighet av fem år eller mer), og forskerutdanning (doktorgradsnivå). Personer med ingen utdanning, førskoleutdanning eller uoppgitt utdanning er sett bort fra i figuren. Figur viser at den høyeste andelen av høyt utdannede sysselsatte i Norge fantes i hovednæringene olje- og gassutvinning, bergverk og forretningsmessig tjenesteyting, databehandling. 19 Tall fra Statistisk sentralbyrå for antall sysselsatte per 4. kvartal etter utdanningsnivå (registerbasert). 20 Norsk standard for utdanningsgruppering 2000 (NUS2000), nivå 7 (universitets- og høgskoleutdanning, høyere nivå) og 8 (forskerutdanning). Denne standarden er et klassifikasjonssystem for samtlige norske utdanninger. 47

48 Hele 16 prosent av de sysselsatte innen olje- og gassutvinning, bergverk var høyt utdannede, mens den tilsvarende andelen for forretningsmessig tjenesteyting, databehandling var 15 prosent. 14 prosent av den norske arbeidsstokken arbeidet innenfor forretningsmessig tjenesteyting, databehandling, eller om lag personer. På den annen side var det færrest sysselsatte innenfor olje- og gassutvinning, bergverk sammenlignet med de andre hovednæringene i figur Kun 2 prosent var sysselsatt i denne næringen, eller om lag personer. Innenfor jordbruk, skogbruk, fiske var det også relativt få ansatte, her arbeidet om lag personer eller tre prosent av arbeidsstokken. Det var flest sysselsatte i offentlig sektor. Om lag personer var sysselsatt her. Dette utgjorde 33 prosent av det totale antallet sysselsatte. Denne næringen hadde også en høy andel høyt utdannede (11 prosent) og den høyeste andelen sysselsatte med universitets- og høgskoleutdanning på lavere nivå (40 prosent). Ikke overraskende fantes det mange høyt utdannede sysselsatte i offentlig sektor, siden både universitets- og høgskoleansatte, lærere, sykepleiere og ansatte i statlig forvaltning hører til denne sektoren. Andelen høyt utdannede i offentlig sektor var imidlertid markant høyere i Norge enn i mange EU-land. Det var heller ikke overraskende at det fantes mange høyt utdannede sysselsatte innenfor forretningsmessig tjenesteyting, databehandling. I denne næringssektoren finnes mange konsulent- og rådgivningsfirmaer. Lavest andel høyt utdannede sysselsatte var det i næringssektoren handelsvirksomhet, hotell og restaurant (1 prosent). Denne sektoren sysselsatte 18 prosent av den norske arbeidstokken eller om lag personer i Kraft- og vannforsyning, bygg og anlegg hadde den høyeste andelen sysselsatte med videregående utdanning (61 prosent), og denne andelen var også høy i industri og jordbruk, skogbruk, fiske (begge 55 prosent). Handelsvirksomhet, hotell og restaurant og jordbruk, skogbruk, fiske sysselsetter flest med kun utdanning på barne- og ungdomsskolenivå, henholdsvis 37 og 35 prosent. Figur viser at en tredjedel av alle sysselsatte i Norge hadde en universitets-/ høgskoleutdanning enten på lavere eller høyere nivå (32 prosent). 45 prosent av de sysselsatte hadde videregående utdanning som sin høyeste utdanning, mens 24 prosent hadde utdanning på barne- og ungdomsskolenivå som sin høyeste utdanning. 48

49 Figur Andel sysselsatte i 2008 etter utdanningsnivå og næring. Kilde: SSB, Sysselsettingsfiler/NIFU STEP Lav arbeidsledighet blant høyt utdannede Arbeidsledigheten har vært lav i Norge blant høyt utdannede. Tall fra NAV viser at ved utgangen av februar 2009 var arbeidsledigheten (antall helt ledige i prosent av arbeidsstyrken) blant personer med mer enn 4 års høyere utdanning (høyere grad) på 0,8 prosent, mens den var på 1,0 prosent blant dem med 1-4 års høyere utdanning (lavere grad). Blant personer med videregående skole var ledigheten på 2,0 prosent og 4,6 prosent for dem med utdanning til og med grunnskole. I alt var arbeidsledigheten på 2,7 prosent ved utgangen av februar Arbeidsledigheten har fra februar 2008 til februar 2009 gått opp for alle utdanningsnivåer. Ved utgangen av februar 2009 hadde personer med mer enn 4 års høyere utdanning (høyere grad) i helse-, sosial-, og idrettsfag den laveste ledigheten, med kun 0,3 prosent av arbeidsstyrken. Høyest ledighet på samme tidspunkt hadde personer med mer enn 4 års høyere utdanning (høyere grad) i humanistiske og estetiske fag (1,6 prosent av arbeidsstyrken). Den tilsvarende andelen for personer på dette utdanningsnivået i økonomiske og administrative fag var på 1,2 prosent. Sterk tilknytning til arbeidsmarkedet for kandidater med høyere grad Høsten 2008 gjennomførte NIFU STEP en panelundersøkelse av kandidater fra universiteter og høgskoler som ble uteksaminert våren Dette utvalget ble undersøkt på tre ulike tidspunkter. Den første undersøkelsen ble gjennomført høsten 2000, dvs. omtrent et halvt år etter avsluttet utdanning. Den andre undersøkelsen ble gjennomført høsten 2004 og den tredje og siste høsten NIFU STEPs undersøkelser av vårkullet 2000 tyder på at kandidater utdannet våren 2000 i stor grad nyttiggjør seg den utdanningen de avsluttet våren Drøyt åtte år etter eksamen, dvs. høsten 2008, var 97,6 prosent av kandidatene med høyere grad sysselsatte, mens dette gjaldt 86,2 prosent høsten Figur viser at sysselsettingen var høy både blant høyere grads og lavere grads kandidater høsten Blant jurister, siviløkonomer og ingeniører var sysselsettingen på hele 99 prosent, mens sykepleierne hadde en sysselsetting på 93,5 prosent. 0,7 prosent av kandidatene med høyere grad var arbeidsledige høsten 2008, mens 1,8 prosent var utenfor arbeidsstyrken. Figur viser at arbeidsledigheten var betydelig høyere i denne gruppen høsten 2000 (5,8 prosent). Blant sykepleiere, jurister og humanister var det ingen arbeidsledighet høsten ,5 prosent av sykepleierne og 4,5 prosent av humanistene var imidlertid utenfor arbeidstyrken, mens denne andelen var lav blant juristene (0,9 prosent). Så mange som 88,4 prosent av kandidatene med høyere grad rapporterte at de var i heltidsstilling (100-prosent-stilling) høsten 2008, noe som understreker deres sterke tilknytning til arbeidsmarkedet. Drøyt halvparten av kandidatene med høyere grad arbeidet innenfor offentlig sektor høsten 2008, og denne andelen holdt seg noenlunde konstant i den aktuelle åtteårsperioden. 21 Arnesen, C. Å. (2009), Kandidatundersøkelsen 2008: En panelundersøkelse av vårkullet 2000, NIFU STEP rapport 29/2009, Oslo. 49

50 Figur Andel av personer utdannet våren 2000 som var sysselsatte høsten 2000, 2004 og 2008 etter fagområde. 1 1 Lavere grads kandidater: siviløkonomer, ingeniører og sykepleiere. De øvrige utdanningsgruppene er høyere grads kandidater. Kilde: NIFU STEP/Kandidatundersøkelsen 2008 Figur

51 Arbeidsledighet (arbeidsledige i prosent av arbeidsstyrken) blant personer utdannet våren 2000 etter fagområde. 1 Høsten 2000, 2004 og Lavere grads kandidater: siviløkonomer, ingeniører og sykepleier. De øvrige utdanningsgruppene er høyere grads kandidater. Kilde: NIFU STEP/Kandidatundersøkelsen 2008 FOKUSBOKS 4 Tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft, etter utdanning en framskriving Både studenter som skal velge utdanning og myndighetene som skal dimensjonere utdanningskapasiteten, kan ha nytte av analyser av hva slags arbeidskraft Norge har behov for i årene framover. Slike beregninger må ta hensyn til svært mange forhold, blant annet demografiske endringer, teknologisk utvikling, statsfinansielle forhold og internasjonal konkurranse. SSB har brukt en stor makroøkonomisk modell som har mulighet til å ta hensyn til mye av dette. Ifølge framskrivningene forventes det at etterspørselen etter arbeidstakere med universitets- og høyskoleutdanning vil øke kraftig de neste 15 årene, særlig på lavere grads nivå (bachelor). Det viser rapporten Tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft etter utdanning som ble utarbeidet i Forskningsavdelingen til Statistisk sentralbyrå i Rapporten framskriver etterspørselen etter arbeidskraft fram til 2025 fordelt på nær 30 studieretninger på fire utdanningsnivåer grunnskole, videregående skole og universitets- og høgskoleutdanning på henholdsvis lavere og høyere grads nivå. 22 I likhet med de fleste OECD-landene har behovet for arbeidskraft med høyere utdanning økt kraftig i Norge de siste tiårene. Parallelt med den økte etterspørselen har vi sett en økt tilgang på arbeidskraft med høyere utdanning. Likevel har utviklingen på tilbudssiden i mange land ikke vært sterk nok til å kompensere helt for behovet på etterspørselssiden, noe som har gitt seg utslag i økte forskjeller i både lønn og ledighet i mange land. I Norge har imidlertid forskjellene både i ledighet og lønn mellom ulike utdanningsgrupper vært relativt små. Dette kan i stor grad forklares med at tilbudet av høyt utdannet arbeidskraft har økt mer enn i andre land i den samme perioden. En vesentlig utbygging av utdanningskapasiteten både i videregående og høyere utdanning på 1990-tallet er en hovedforklaring. Utviklingen i retning av stadig høyere etterspørsel etter spesialisert arbeidskraft kan særlig knyttes til at slik kompetanse har vist seg å være nyttig når bedrifter har investert og tatt i bruk ny teknologi. I mange tilfeller har slike teknologiinvesteringer erstattet lavt utdannet arbeidskraft. Økt internasjonal handel har også bidratt til mer etterspørsel etter spesialisert arbeidskraft. Denne tendensen fortsetter trolig framover. Mens andelen sysselsatte med grunnskoleutdanning alene utgjorde i underkant av 10 prosent i 2004, er denne andelen anslått til å bli redusert til under 3 prosent i På videregående nivå synker sysselsettingsandelen fra nær 60 prosent til om lag 55 prosent i samme tidsrom. Samtidig vokser etterspørselen etter, og dermed sysselsettingen av, personer med høyere utdanning. Mens andelen med en grad fra universitet eller høyskole utgjorde nær 30 prosent i 2004, øker denne til i overkant av 40 prosent i Økningen i etterspørselen er størst for de 22 Hovedinndelingen i fire nivåer etter utdanningens lengde bygger på inndelingen i Utdanningsstandarden (Statistisk sentralbyrå, 2000): Grunnskoleutdanning/obligatorisk utdanning: klassetrinn,videregående utdanning: klassetrinn, universitets- og høyskoleutdanning, lavere nivå: klassetrinn oguniversitets- og høyskoleutdanning, høyere nivå: 18. klassetrinn og oppover. 51

52 med helse-, pleie- og omsorgsutdanninger og økonomiske og administrative utdanninger på bachelornivå, mens økningen i etterspørsel etter kandidater med master og ph.d.- utdanning er mest markert innenfor realfag og samfunnsfag. Det er offentlig sektor som står for mesteparten av etterspørselen etter kandidater med helse-, pleie- og omsorgsutdanning på lavere grads nivå og personer med master eller ph.d.- utdanning i samfunnsfag. Tjenestesektoren etterspør først og fremst bachelor i økonomi og administrasjon og master eller ph.d. i realfag. Det er også gjort en fremskriving av tilgangen på arbeidskraft innenfor de samme fire utdanningsnivåene. Tilgangen er framskrevet med en antagelse om at folks tilbøyelighet til å ta utdanning er konstant. Dermed er det endringer i befolkningens sammensetning blant annet som følge av arbeidsinnvandring og pensjonering som gir grunnlag for endringer i arbeidstilbudet. Resultatene kan således kaste lys over hvor i arbeidsmarkedet ubalansene vil være størst framover dersom studentene ikke endrer utdanningsatferd. Siden utdanningsatferden kan henge nært sammen med kapasiteten i utdanningssystemet, kan en slik forutsetning illustrere hva slags arbeidskraft dagens utdanningskapasitet kan gi framover. Således kan eventuelle ubalanser danne et bakteppe for myndighetenes beslutninger om investeringer i ny utdanningskapasitet. Framskrivingene viser et relativt balansert bilde av arbeidsmarkedet fordelt på ulike utdanningsnivåer. Mens behovet for arbeidskraft med både videregående og høyere utdanning antas å øke framover, kan behovet for ufaglært arbeidskraft fortsette å falle. Parallelt øker tilgangen på høyt utdannet arbeidskraft mens tilgangen på ufaglærte faller. Reduksjonen i tilgangen på ufaglært arbeidskraft er imidlertid ikke sterk nok til å kompensere helt for den synkende etterspørselen. Ifølge framskrivingene er det altså blant de ufaglærte at ubalansene mellom tilbud og etterspørsel er størst og risikoen for økt arbeidsløshet eller redusert lønnsvekst er mest til stede. Framskrivingene indikerer dermed at den største utfordringen for utdanningsmyndighetene framover blir å sørge for at flere tar utdanning på videregående nivå eller høyere. Les mer: Bjørnstad, R., Fredriksen, D., Gjelsvik, M.L. og Stølen, N.M. (2008): Tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft etter utdanning, Rapporter 2008/29. Oslo: Statistisk sentralbyrå. Statistisk sentralbyrå (2000): Norsk standard for utdanningsgruppering Revidert Norges offisielle statistikk C617. Marit Linnea Gjeldsvik [email protected] Mobilitet blant arbeidstakere Arbeidsmobilitet er en viktig mekanisme for å overføre kompetanse på tvers av bedrifter og næringer. Samtidig betyr arbeidsmobilitet tap av kompetanse, samt rekrutterings- og opplæringskostnader, for bedriften som mister medarbeidere. Dette innebærer at de positive og negative sidene ved arbeidsmobilitet må veies opp mot hverandre både i et bedrifts- og i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Det finnes flere årsaker til arbeidsmobilitet. Skifte av jobb innenfor eller på tvers av næringer er nok den vanligste årsaken til et relativt fleksibelt arbeidsmarked som det norske, men rekruttering grunnet avgang av eldre arbeidstakere er også en naturlig årsak til arbeidsmobilitet. En annen årsak er 52

53 vekst, reduksjon eller nedleggelse av virksomheter eller omstruktureringer internt. En tredje årsak er makroøkonomiske konjunkturer som påvirker bedriftenes vekstmuligheter regionalt og nasjonalt. Likeledes er frivillig bytte av arbeidssted en viktig årsak til arbeidsmobilitet. Figur Andel av totalt antall sysselsatte i 2008 etter næring og hvorvidt de sysselsatte har arbeidet i samme næring siden 2003, har skiftet næring siden 2003 eller er nye på arbeidsmarkedet siden Kilde: SSB, Sysselsettingsfiler/NIFU STEP Figur viser endringer i næringstilhørighet blant sysselsatte fra 2003 til Alle sysselsatte i 2008 er delt inn i tre grupper: 1) de som var sysselsatte i samme næring i 2003, 2) de som var sysselsatte i en annen næring i 2003, og 3) de som var helt nye på arbeidsmarkedet i 2008 fordi de ikke var sysselsatte i 2003 (som følge av at de enten var arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken i 2003). Lavteknologisk industri og helsevesen hadde de høyeste andelene av personer som var sysselsatte i samme næring i 2003 (begge 65 prosent), noe som indikerer et høyt nivå på arbeidsstabiliteten i disse næringene. Omvendt, annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning hadde den laveste andelen sysselsatte som forble i næringen, med 42 prosent. For alle næringer sett under ett var denne andelen 60 prosent. Annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning og IKT-tjenester var de næringene som hadde høyest andel sysselsatte som gikk til andre næringer, med henholdsvis 36 og 35 prosent, mens handel osv. og helsevesen hadde de laveste andelene, henholdsvis 18 og 19 prosent. Den høyeste andelen sysselsatte som var nye på arbeidsmarkedet siden 2003, hadde annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning (22 prosent). Lavest andel nye sysselsatte fantes innenfor vann- og kraftforsyning (8 prosent). Arbeidsstabiliteten blant høyt utdannede arbeidstakere varierer mellom næringene Antall høyt utdannede i prosent av alle sysselsatte økte fra 6,4 prosent i 2003 til 7,2 prosent i Andelene sysselsatte med høyere utdanning i de ulike årene ble kategorisert på samme måte som alle sysselsatte ovenfor: de som ble værende i samme næring fra 2003 til 2008, de som skiftet næring i denne perioden, og de som var nye på arbeidsmarkedet i Det viste seg at det var klare forskjeller 23 Som høyt utdannede defineres her gruppen som har universitets- og høgskoleutdanning av 5 års eller lengre varighet eller forskerutdanning. 53

54 mellom de tre kategoriene. Av de som ble værende i samme næring, var i ,4 prosent høyt utdannede, mens denne andelen hadde økt til 8,3 prosent i Når det gjelder de som skiftet næring fra 2003 til 2008, var denne andelen i 2003 på 6,1 prosent, mens den i 2008 hadde økt til 9,6 prosent. Blant de som var nye på arbeidsmarkedet i 2008, var økningen i denne andelen sterkere. Andelen høyt utdannede i denne siste gruppen hadde økt fra 2,4 prosent i 2003 til 5,6 prosent i Det var også klare forskjeller mellom de tre mobilitetsgruppene i hvordan de varierte mellom ulike næringer. For næringene IKT-tjenester, annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning, offentlig administrasjon, utdanning og helsevesen var det de som ble værende i næringen, som hadde høyest utdanningsnivå i 2008, etterfulgt av de som gikk til andre næringer, mens de som var nye på arbeidsmarkedet, hadde lavest utdanningsnivå. Innenfor IKT-tjenester hadde imidlertid de som gikk til andre næringer, om lag samme utdanningsnivå i 2008 som de som ble værende i næringen. Ser vi på næringer som oljeutvinning, bergverk, høyteknologisk industri, medium høyteknologisk- industri og annen tjenesteyting, var det de som gikk til andre næringer, som hadde høyest utdanningsnivå, mens lavest utdanningsnivå fantes blant de som var nye på arbeidsmarkedet. I lavteknologisk industri, vann- og kraftforsyning og finans og eiendom hadde de som kom fra andre næringer, det høyeste utdanningsnivået i 2008, mens de som kom fra de samme næringene, hadde det laveste utdanningsnivået. Veksten i andelen høyt utdannede blant de som var nye på arbeidsmarkedet, skyldtes i særlig grad den sterke veksten i næringer som oljeutvinning, bergverk, høyteknologisk industri, vann- og kraftforsyning, finans og eiendom, IKT-tjenester, annen forretningsmessig tjenesteyting, forskning, offentlig administrasjon og utdanning. 54