Menneskerettigheter i Grunnloven

Transkript

1 Helsingforskomiteen og Amnesty International Norge svarer på spørsmål: Menneskerettigheter i Grunnloven Oslo 11. mai 2012 Stortingets menneskerettighetsutvalg har foreslått en begrenset revisjon av Grunnloven for å styrke menneskerettighetenes stilling. Hvis Stortinget følger opp forslaget vil Grunnloven få et eget kapittel med sentrale menneskerettigheter. Dette kan skje allerede i 2014, ved 200- årsjubileet for Grunnloven. Helsingforskomiteen og Amnesty International Norge er positiv til utvalgets forslag, men mener at retten til å søke asyl burde vært inkludert. Det burde heller ikke være mulig å fravike religionsfriheten i krigs- eller krisesituasjoner. Nedenfor følger organisasjonenes svar på noen av spørsmålene forslaget reiser. Hele det foreslåtte kapitlet er gjengitt i moderne språkdrakt til slutt i dokumentet. Hvorfor er det nødvendig å ha menneskerettighetene i Grunnloven? Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814, lenge før FN vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Det er denne erklæringen fra 1948 som er grunnlaget for dagens forståelse av menneskerettighetene. Noen av menneskerettighetene er nevnt i Grunnloven, men ofte i vanskelige formuleringer. Og mange rettigheter mangler, som retten til rettferdig rettergang, retten til utdanning og forbud mot diskriminering. Selv om Grunnloven har en generell bestemmelse om at myndighetene må respektere og sikre menneskerettighetene, 1 fremstår dagens grunnlovsvern som fragmentert og mangelfullt. Våre naboland har et sterkere grunnlovsvern enn Norge. Blant de viktigste argumentene for å ha menneskerettighetene i Grunnloven er at det vil: 1. Gi oss en tydelig og levende Grunnlov som gir et korrekt bilde av hvilke verdier det norske samfunnet bygger på; 2. Oppdatere Grunnloven i forhold til det tverrpolitiske forlik om stat/kirke fra 2008, hvor det var enighet om at Grunnloven skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene (ny 2). Med en slik formålsparagraf er det naturlig at Grunnloven også konkretiserer innholdet i menneskerettighetene; 3. Bidra til å løfte menneskerettighetene til høyeste nivå i vår lovgivning, og fjerne enhver uklarhet om at menneskerettighetene skal veie tyngst i konflikter med andre verdier og bestemmelser; 1 Grunnloven 110 c: Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennemførelsen af Traktater herom fastsættes ved Lov. Vedtatt i 1994.

2 4. Oppdatere Grunnloven i forhold til Norges internasjonale forpliktelser til å respektere og beskytte menneskerettighetene, slik dette kommer mer detaljert til uttrykk i menneskerettsloven av 1999 og andre lover. Men gjør det noen forskjell? Grunnloven er den viktigste loven i Norge, og har også en sterk symbolsk funksjon ved å angi hvilke verdier det norske samfunnet bygger på. Hvis en person som ikke kjenner Norge leser dagens Grunnlov får vedkommende et skjevt bilde. Å samle sentrale menneskerettigheter i et eget kapittel i Grunnloven gjør at den kan fungere som en reell veiviser til det norske samfunnet. Det er også bra for å skape rettslig klarhet. Ved å ha menneskerettighetene i Grunnloven er det klart at de har høyest status og ikke kan settes til side i forhold til andre verdier og bestemmelser. Selv om demokrati og menneskerettigheter står sterkt i Norge i dag, kan vi ikke ta for gitt at det alltid vil være slik. Ved å plassere menneskerettighetene i Grunnloven gjør vi det vanskelig å svekke dem. Å endre Grunnloven er mye vanskeligere enn å endre andre lover. Slike endringer må vedtas av to påfølgende Storting med 2/3 flertall. 2 Menneskerettigheter i Grunnloven vil sende et sterkt signal til andre land, FN, Europarådet og andre internasjonale organisasjoner om at Norge tar fullt ansvar på hjemmebane for å gjennomføre menneskerettighetene. Det er viktig for Norges troverdighet som en internasjonal aktør som fremmer respekt for menneskerettighetene i andre land. Utvalget har foreslått å ta med de sentrale menneskerettighetene. Men er ikke alle menneskerettigheter like viktige? Utvalget fikk sitt oppdrag fra Stortingets presidentskap, som ba det om å ta med de sentrale menneskerettighetene eller de allmenngyldige prinsipper. Utvalget har valgt å ta utgangspunkt i Verdenserklæringen, samtidig som det også har sett på de viktigste dokumentene fra Europarådet og EU for å finne ut hvilke menneskerettigheter som er sentrale internasjonalt. I tillegg har det sett på hvilke verdier og rettigheter som er viktige i norsk tradisjon og i dagens samfunn. Nesten alle rettigheter i Verdenserklæringen er tatt med, mens noen bestemmelser i mer spesialiserte konvensjoner er utelatt. 2 Reglene er angitt i 112 i Grunnloven. 2

3 Ifølge FN utgjør menneskerettighetene et udelelig hele; de ulike rettighetene er avhengige av hverandre og må tolkes i sammenheng. Utvalget har tatt hensyn til dette og løst oppgaven med å uttrykke de sentrale menneskerettighetene på en god måte. Hele spekteret av rettigheter sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle er med, selv om ikke alle nyanser og detaljer er det. For eksempel er ikke retten til mat, klær og bolig nevnt. Men den overordnete retten til tilfredsstillende levestandard er anført. Utvalget har valgt å uttrykke rettighetene i et kortfattet språk, i tråd med hvordan den norske Grunnloven ellers er skrevet. Samtidig er formuleringene åpne og ikke i strid med de mer detaljerte bestemmelsene, som vi finner i de internasjonale lovene. Disse bestemmelsene er tatt med i menneskerettsloven eller andre lover og vil fortsatt gjelde. Hvorfor samle menneskerettighetene i et eget kapittel? Det er viktig av flere grunner og særlig fordi: 1. Det markerer at menneskerettighetene hører sammen, de må tolkes i sammenheng og noen ganger vektes i forhold til hverandre; 2. Det tydeliggjør for borgerne hvilke rettigheter som gjelder i Norge. Det gir god oversikt og er pedagogisk; 3. Det er en løsning som andre land hvor demokrati og menneskerettigheter står sterkt har valgt. Bør forbudet mot diskriminering angi diskrimineringsgrunnlag? Utvalget foreslår en kort formulering av forbudet mot diskriminering ( 98): Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. Forslaget nevner ikke hvem som er særlig utsatt, slik som personer som tilhører grupper definert ut fra kjønn, etnisitet, funksjonsevne, seksuell orientering, religion, livssyn, politisk syn og alder. Det nevner heller ikke at myndighetene kan iverksette midlertidige særtiltak for å fremme faktisk likestilling. 3 Den valgte løsningen har flere fordeler. Når myndighetene skal tolke bestemmelsen må de ta hensyn til øvrig menneskerettighetslovgivning og bestemmelsene i de internasjonale konvensjonene som Norge har forpliktet seg til å følge. Her er bestemmelsen konkretisert med åpne lister. 4 En grunnlovsbestemmelse skal først og fremst slå fast de allmenngyldige prinsippene, i dette tilfelle at usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling ikke må finne sted. Dessuten kan 3 Konvensjonen om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner, artikkel 4. 4 Artikkel 2 i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter for eksempel forbyr diskriminering på grunn av rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller status for øvrig. 3

4 en liste med diskrimineringsgrunnlag lett bli oppfattet negativt av grupper som ikke er tatt med, selv om den er formulert som en åpen liste. Hvis Stortinget likevel velger å angi diskrimineringsgrunnlag bør det velge en åpen formulering i tråd med hva utvalget foreslår: Ingen må utsettes for diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, språk, funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsuttrykk, religion, livssyn, politisk syn, helse, alder eller andre liknende vesentlige forhold ved en person. Noen sårbare eller marginaliserte grupper kan ha særlig behov for beskyttelse av menneskerettighetene. Kommer dette til uttrykk i forslaget? I internasjonale menneskerettigheter er det både et generelt forbud mot diskriminering og noen tilleggsrettigheter for såkalte sårbare grupper. Slike rettigheter skal sørge for reell likestilling og mulighet til fullt ut å få sine menneskerettigheter respektert og beskyttet. Utvalget foreslår i tråd med sitt mandat å ta med sentrale menneskerettigheter, det vil stort sett si rettighetene i Verdenserklæringen. Men på noen punkter går det videre. Det foreslår en egen paragraf om barns rettigheter ( 104), som slår fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Formuleringene minner om artikkel 3 i FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen). Barnekonvensjonen er en del av norsk lov, 5 og utvalgets forslag til grunnlovsvern er ment å være like godt som det vi finner i konvensjonen. Utvalget understreker at når Grunnlovens paragraf om barns rettigheter skal tolkes så må en legge vekt på hvordan Barnekonvensjonen blir tolket både av norske myndigheter og av internasjonale organer. Utvalget foreslår også en egen paragraf om samenes rettigheter ( 108), og en plikt for myndighetene til å respektere den enkeltes kulturelle identitet ( 107). Dermed vil nasjonale minoriteters og innvandreres rett til egen kultur være vernet. 6 Det samme kan sies om religiøse minoriteter eller livssynsminoriteter som får retten til å praktisere sin religion eller sitt livssyn anerkjent i 99. Andre grupper, som personer med nedsatt funksjonsevne, seksuelle minoriteter og flyktninger, er ikke nevnt. Det er heller ikke kvinner. Som sagt har utvalget hatt et begrenset mandat til bare å foreslå sentrale menneskerettigheter. De sårbare gruppene er dessuten beskyttet av menneskerettsloven og annen lovgivning som inkorporerer internasjonale menneskerettighetslover (konvensjoner eller protokoller), selv om det selvsagt alltid vil være et spørsmål om lovgivningen blir fulgt godt nok opp i praksis. 5 Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov i menneskerettsloven, og har dermed forrang foran bestemmelser i annen lovgivning. 6 Norske myndigheter anerkjenner fem nasjonale minoriteter: jøder, kvener, rom, romanifolk/tatere og skogfinner. 4

5 En annen sak er at norske myndigheter hittil har unnlatt å slutte seg til eller støtte noen nye internasjonale lover som nettopp har som formål å styrke rettighetene til sårbare grupper, slik som FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter fra 2006 og en ny protokoll til FNs barnekonvensjon som vil gi barn klagerett til FNs barnekomité. På disse og noen andre områder er det behov for å revitalisere norsk menneskerettighetspolitikk og sørge for at Norge er fullt ut på høyde med utviklingen av de internasjonale menneskerettighetene. Det kan også nevnes at en bestemmelse i dagens Grunnlov om retten til miljø, en moderne rettighet som vi ikke finner i Verdenserklæringen, er tatt med i forslaget (dagens 110 b, ny 112). Kan forslaget svekke Norges oppfyllelse av sine internasjonale forpliktelser? Norge har bundet seg til å overholde en rekke internasjonale lover om menneskerettighetene. Noen av disse er tatt inn i norsk lovgivning, blant annet i menneskerettsloven. Kan et eget kapittel med sentrale menneskerettigheter i Grunnloven føre til at norske myndigheter nedprioriterer de bestemmelsene i konvensjonene som ikke er tatt med i Grunnloven? Helsingforskomiteen og Amnesty International Norge mener at det er liten grunn til å frykte en slik utvikling hvis en følger utvalgets forslag. Da vil man beholde en generell bestemmelse som forplikter myndighetene til å respektere og sikre menneskerettighetene (ny 92). Stortinget kan eventuelt velge å utvide bestemmelsen slik at den uttrykkelig henviser til internasjonale menneskerettigheter (eller Traktater som det heter på Grunnlovens språk). Men selv uten en slik presisering er det ingen tvil om at den generelle bestemmelsen forplikter myndighetene til å respektere og sikre alle rettighetene i de internasjonale lovene som Norge har forpliktet seg til å følge. Hva med asylrett? Forslaget inneholder ikke retten til å søke om asyl, selv om denne rettigheten er slått fast i Verdenserklæringen og er en del av internasjonal lov. 7 Utvalget slår fast at rett til asyl ikke på samme måte er en del av menneskerettighetene. Forslaget 93 vil dessuten gi et vern mot at personer blir sendt til stater hvor de risikerer dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Når det gjelder retten til å søke asyl sier utvalget at det har begrenset innhold: Den vil ikke gi noen rettighet utover å innlevere asylsøknad på norsk grense eller annet sted i Norge, rett til å få søknaden behandlet, samt rett til opphold i landet mens søknaden behandles. 8 7 Verdenserklæringen artikkel 14(1): Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse. 8 Dokument 16 ( ) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, side

6 Helsingforskomiteen og Amnesty International Norge er likevel uenige med utvalget når det foreslår å sløyfe denne rettigheten. Det er riktig at de minimumskrav som rettigheten sikrer er oppfylt gjennom utlendingslovens bestemmelser, men å skrive rettigheten inn i Grunnloven vil bidra til å gi den ekstra tyngde og ha en viktig symbolsk funksjon. Også andre menneskerettigheter som utvalget foreslår å grunnlovsfeste er dekket av annen lovgivning. Utvalget argumenterer for at det likevel er viktig at Grunnloven inneholder disse rettighetene. Den samme argumentasjonen kan gjelde for retten til å søke asyl. Grunnlovsfesting vil gjøre det vanskeligere å innskrenke rettigheten, og gi den høyere status. Helsingforskomiteen og Amnesty International Norge mener derfor at 106 i forslaget bør suppleres med en setning som sier at enhver har rett til å søke asyl. De nærmere vilkår for innvilgelse av asyl fastsettes ved lov. Den siste setningen vil, som utvalget anfører, sikre at asylretten ikke skal være basert på tilfeldighet og vilkårlighet og at behandlingen av asylsøknader oppfyller visse minimumskrav. Er religionsfriheten godt nok beskyttet? Noen av menneskerettighetene kan og må begrenses i visse situasjoner, for eksempel når de støter an mot andre menneskerettigheter eller av hensyn til den nasjonale sikkerhet. Å vurdere om slike begrensninger er i samsvar med de internasjonale lovene kan være krevende. Et overordnet synspunkt er at det finnes en kjerne i de ulike rettighetene som uansett må respekteres. I tillegg til de generelle bestemmelsene om begrensninger kan statene i alvorlige krisesituasjoner eller krig fravike noen av sine internasjonale forpliktelser. 9 Men også her gjelder det at noen av rettighetene har en så absolutt karakter at de aldri kan fravikes, slik som retten til liv og forbudene mot tortur, slaveri og trelldom og mot å dømme personer for handlinger som ikke var straffbare på det tidspunkt de ble begått. Utvalgets forslag til formuleringer av generelle begrensninger og akseptable fravik i krisesituasjoner er i samsvar med de internasjonale konvensjonene med et viktig unntak, nemlig i forhold til religionsfriheten. Dette er en sammensatt rettighet som blant annet omfatter retten til: 1. Frihet i tanke, samvittighet, religion og livsanskuelse; 2. Å endre religion eller livssyn etter eget valg; 3. Å praktisere sin religion eller sitt livssyn alene eller i fellesskap med andre. Blant de internasjonale lovene er det FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter som gir det sterkeste vernet av religionsfrihet i krig og alvorlige kriser. Den anerkjenner riktignok generelle begrensninger når de er foreskrevet i lov og er nødvendige for å beskytte den 9 Det finnes nærmere regler om hvordan myndighetene må gå frem. Fravik ( derogasjon ) må blant annet være midlertidig, det må offentliggjøres og relevante internasjonale organer må informeres. Se for eksempel, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, artikkel 4, som krever at FNs generalsekretær holdes informert. 6

7 offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter (artikkel 18(3)). Dette gjelder særlig i forhold til hvordan en praktiserer religion. Men når det gjelder myndighetenes rett til å fravike religionsfriheten i krig og alvorlige krisesituasjoner, så er konvensjonen streng: Ingen avvikelse fra artiklene 18 [artikkelen om religionsfrihet] kan gjøres Det vil si at alle de tre nevnte rettighetene i religionsfriheten er omfattet av forbudet mot fravik. Utvalgets forslag til lovlige fravik fra religionsfriheten i krise- eller krigstilstander er ikke like streng. Her er det bare det første punktet som er tatt med, nemlig at enhver har frihet for tanke, samvittighet, religion og livsanskuelse. Retten til fritt å endre religion eller livssyn eller til å praktisere dem er med andre ord ikke beskyttet under enhver omstendighet. Det er etter Helsingforskomiteens og Amnesty International Norges syn en svakhet. Grunnlovens vern om religionsfriheten bør være like sterk som vernet i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, som Norge er rettslig forpliktet til å overholde og som gjennom menneskerettsloven er en del av norsk lov. Med andre ord bør første setning i andre avsnitt i 116 lyde: Det kan i intet tilfelle treffes beslutning om å fravike 93, 96 og 99. Kan et menneskerettighetskapittel i Grunnloven bidra til uheldig rettsliggjøring? Etter makt- og demokratiutredningen fra 2003, har vi fått en debatt om rettsliggjøring som en trussel mot demokratiet. 10 Rettsliggjøring kan omfatte flere ulike forhold, blant annet at vedtak som tidligere ble fattet av folkevalgte organer nå blir fattet i domstoler eller domstolslignende organer. Det kan også dreie seg om en form for amerikanisering ved at konflikter i økende grad blir løst i domstolene. Dermed skjer det en overføring av makt fra politiske til rettslige organer, og forholdet mellom statsmaktene blir forrykket til fordel for domstolene. Helsingforskomiteen og Amnesty International Norge er uenig i at grunnlovsfesting av menneskerettighetene utgjør en trussel mot demokratiet. Å sikre respekt for menneskerettighetene er tvert imot nødvendig for å sikre demokratiet. Etter organisasjonenes syn vil utvalgets forslag bidra til å styrke det norske demokratiet på flere måter: 1. Det foreslår at den internasjonale menneskerettigheten til å ta del i statens styre gjennom frie og hemmelige valg anerkjennes i Grunnloven; Å ha menneskerettighetene i Grunnloven vil sikre dem oppmerksomhet og overveielse fra alle statsmaktene; ikke bare i form av domstolskontroll av lover og vedtak. Ofte spiller menneskerettighetene en viktig rolle ved å utfordre og kvalitetssikre politikkutforming, utarbeidelse av handlingsplaner osv.; 10 Se NOU 2003: 19 Makt og demokrati, punkt Utvalget foreslår at 49 i Grunnloven suppleres med en formulering om at Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg. 7

8 3. Det finnes mange eksempler på at land uten effektiv rettsstat og mulighet for å reise menneskerettighetssaker i domstolene beskytter menneskerettighetene dårlig samtidig som de har et stort demokratisk underskudd; 4. Menneskerettighetene stiller i en annen kategori enn andre rettighetighetsbestemmelser. De ivaretar den enkeltes frihet, likhet og menneskeverd, og er en nødvendig del av rettsstaten. De fungerer som en skranke for både den utøvende og den lovgivende makt. Effektiv domstolskontroll er av stor betydning for de individer staten skal beskytte. Det er en menneskerettighet å ha tilgang til effektive rettsmidler ved menneskerettighetskrenkelser. I forhold til menneskerettighetene er rettsliggjøringen positiv: Den har flyttet rettighetene fra ideenes og de luftige politiske målsettingers verden til å bli operative redskaper for å sikre menneskeverdet i det daglige. Vi har i den nære historien sett hvor viktig det er at et politisk flertall ikke kan svekke forbudet mot tortur, begrense medienes uavhengighet og frihet osv. Menneskerettighetene spiller en viktig rolle for å verne demokratiet. I demokratiske land er det særlig tre typer vern mot utvikling i autoritær retning: rettslige eller konstitusjonelle skranker, sivilsamfunnet og internasjonale menneskerettighetsmekanismer. Det er mange eksempler på stater hvor kombinasjonen av disse har vært for svak til å motstå en slik utvikling, slik som i Russland, Hviterussland og noen andre postsovjetiske land. Men det finnes også mange positive eksempler på at de har stått imot presset og bidratt til å stoppe svekkelsen av demokratiet. Ungarn kan være et aktuelt eksempel, selv om det er for tidlig fullt ut å friskmelde demokratiet her. Er det riktig å grunnlovsfeste økonomiske, sosiale og kulturelle menneskerettigheter? Et av medlemmene i utvalget, Carl I. Hagen, har tatt dissens når det gjelder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som han mener ikke er blant de sentrale menneskerettighetene. 12 Blant innvendingene mot å ta med disse rettighetene er at de er mindre presise, har preg av å være politiske målsettinger og at de dessuten kan bli meget kostbare for staten. De bør derfor ikke ha en plass i Grunnloven. Utvalgets flertall tar utgangspunkt i Verdenserklæringen for å avgrense de sentrale menneskerettighetene. Her finner vi retten til sosial trygghet (artikkel 22), rett til arbeid og til å stifte fagforeninger (23), rett til hvile og fritid (24), rett til en tilfredsstillende levestandard (25), rett til utdanning (26) og rett til å delta i samfunnets kulturelle liv (27). I 1966 vedtok FN en egen konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som i dag har 160 statsparter, deriblant Norge. Også Europarådet og andre regional organisasjoner har vedtatt konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter som har fått stor oppslutning. 12 Se særmerknad fra Carl I. Hagen i Dokument 16 ( ) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven, kapittel (side 62-63). 8

9 Det er feil å se på disse rettighetene som annenrangs menneskerettigheter. FN har uttrykkelig slått fast at hele spekteret av sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter må sees på som et hele. Norge har tatt dette til følge i egen lovgivning og tatt alle disse rettighetene inn i menneskerettsloven. Og noen av de menneskerettighetene som finnes i dagens Grunnlov er økonomiske. 13 På denne bakgrunnen ville det være oppsiktsvekkende om Norge bare tok med sivile og politiske rettigheter i en revisjon av Grunnloven. Det er et paradoks at man i en av verdens rikeste velferdsstater frykter slike rettigheter. Det er liten grunn til å tro at det å ha disse rettighetene i Grunnloven vil føre til en flom av søksmål mot staten. Det har vi ikke sett etter at de i 1999 kom inn i norsk lovgivning i menneskerettsloven. De formuleringene som utvalget har valgt for noen av disse rettighetene, i tråd med bestemmelsen om retten til arbeid som finnes i 110 i dagens Grunnlov, 14 legger heller ikke opp til domstolsprøving. Det vil for eksempel si at man ikke uten videre kan gå til søksmål mot staten hvis man er arbeidsledig. Rettighetene kan likevel ha stor positiv betydning, ikke i minst i forhold til politikkutforming og i arbeidet med å sikre et inkluderende samfunn også i økonomisk og sosial forstand. 13 Se 105, rett til full erstatning ved tvangsavståelse av eiendom, og 110, statens plikt til å tilrettelegge for utkomme av arbeid. 14 Grunnloven 110: Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdygtigt Menneske kan skaffe sig Udkomme ved sit Arbeide. Nærmere Bestemmelser om Ansattes Medbestemmelsesret paa deres Arbeidsplads, fastsættes ved Lov. 9

10 Menneskerettighetsutvalgets forslag i modernisert språkdrakt Kapittel E. Menneskerettighetene 92 Det påligger statens myndigheter å respektere og sikre menneskerettighetene. 93 Ethvert menneske har en iboende rett til liv. Ingen kan dømmes til døden. Ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Ingen skal holdes i slaveri eller tvangsarbeid. Det påligger statens myndigheter å beskytte retten til liv og bekjempe tortur, slaveri, tvangsarbeid og andre former for umenneskelig eller nedverdigende behandling. 94 Ingen må fengslig anholdes eller på annen måte berøves friheten uten i lovbestemt tilfelle og på den ved lovene foreskrevne måte. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep. Anholdte skal snarest mulig fremstilles for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold. For uberettiget arrest eller ulovlig opphold står vedkommende den fengslede til ansvar. 95 Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid. Rettergangen skal være rettferdig og offentlig. Retten kan likevel lukke rettsmøtet dersom hensynet til partenes privatliv eller tungtveiende allmenne interesser gjør det nødvendig. 96 Ingen kan dømmes uten etter lov, eller straffes uten etter dom. Enhver har rett til å bli ansett som uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. Ingen kan straffes mer enn én gang for samme handling. Ingen kan dømmes til å avstå fast eiendom og samlet formue, med mindre verdiene er benyttet til eller er utbytte fra straffbar handling. 97 Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft. 98 Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling. 99 Enhver har frihet for tanke, samvittighet, religion og livsanskuelse. Denne friheten omfatter rett til å endre religion eller livssyn etter eget valg, og til å praktisere sin religion eller sitt livssyn alene eller i fellesskap med andre. 100 (I forkortet versjon) Ytringsfrihet bør finne sted. Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale Menneskerettighetsutvalget fremsetter ikke et formelt forslag om å forkorte dagens 100, men gir likevel råd til Stortinget om hvordan dette kan gjøres. Det er dette rådet som her gjengis i modernisert språkdrakt, 10

11 101 Enhver har rett til å danne, slutte seg til og melde seg ut av foreninger, herunder fagforeninger og politiske partier. Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner. Regjeringen er ikke berettiget til anvendelse av militær makt mot statens borgere, uten etter de i lovgivningen bestemte former, med mindre noen forsamling måtte forstyrre den offentlige ro og den ikke øyeblikkelig adskilles etter at de artikler i landsloven som angår opprør, tre ganger er opplest for den av den sivile øvrighet. 102 Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Det påligger statens myndigheter å sikre et vern om den personlige integritet og om personlige opplysninger. Systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige forhold, kan bare finne sted i henhold til lov. 103 Familien er en grunnleggende enhet i samfunnet. Enhver som har oppnådd gifteferdig alder har rett til å stifte familie, inngå ekteskap og oppløse ekteskap i henhold til nærmere bestemmelser gitt ved lov. Ekteskap kan bare inngås med ektefellenes samtykke og frie vilje. 104 Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og utvikling. Ved avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie. 105 Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han eller hun ha full erstatning av statskassen Enhver som oppholder seg lovlig i riket kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der. Ingen kan nektes å forlate riket, med mindre det er nødvendig av hensyn til en effektiv rettsforfølgelse eller for avtjening av verneplikt. Norske statsborgere kan ikke nektes adgang til riket. 107 Det påligger statens myndigheter å respektere den enkeltes kulturelle identitet, og legge forholdene til rette for at den enkelte kan delta i kulturaktiviteter og oppleve et mangfold av kulturuttrykk. 108 Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at samene, som urfolk, kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. 109 Enhver har rett til utdanning. Barn har plikt til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov, og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Det påligger statens myndigheter å sikre adgang til videregående opplæring og like muligheter til høyere utdanning på grunnlag av kvalifikasjoner. hentet fra Carl I. Hagens og Finn-Erik Vinjes grunnlovsforslag til språklig fornyelse av Grunnloven, se: 16 I modernisert språkdrakt hentet fra Carl I. Hagens og Finn-Erik Vinjes grunnlovsforslag. 11

12 110 Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme ved arbeid eller næring. Den som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige. Nærmere bestemmelser om ansattes medbestemmelsesrett på sin arbeidsplass fastsettes ved lov. 111 Det påligger statens myndigheter å respektere og sikre retten til en tilfredsstillende levestandard. Likeledes påligger det statens myndigheter å fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp. 112 Enhver har rett til et miljø som sikrer sunnhet, og til en natur hvis produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten. For å ivareta denne rett i henhold til foregående ledd er borgerne berettiget til kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen. Det påligger statens myndigheter å iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger. 113 Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. 114 I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre beslutninger truffet av statens myndigheter strider mot Grunnloven. 115 Enhver begrensning i rettigheter som er anerkjent i denne grunnlov, må være fastsatt ved lov og respektere kjernen i rettighetene. Begrensningen må være forholdsmessig og nødvendig for å ivareta allmenne interesser eller andres menneskerettigheter. Det kan i intet tilfelle gjøres slike begrensninger i 93, 94, 95, 96 og 99 første punktum og 105. Tilsvarende gjelder for 97 ved spørsmål om straff. 116 Rettighetene i denne grunnlov kan ikke fravikes, med mindre det treffes beslutning om midlertidige unntak når en bekjentgjort krigs- eller krisetilstand gjør det åpenbart nødvendig for å sikre demokratiet, rettsstaten eller rikets eksistens. Det kan i intet tilfelle treffes beslutning om å fravike 93, 96 og 99 første punktum. Tilsvarende gjelder for 97 ved spørsmål om straff. 12