Konsekvensutredning for utvinning av rutil i Engebøfjellet, Naustdal kommune.

Transkript

1 Rapport Landskapsavdelingen 30/08 Konsekvensutredning for utvinning av rutil i Engebøfjellet, Naustdal kommune. Deltema kulturminner og kulturmiljø Anneli Nesbakken Petter Molaug Inge Lindblom

2 Forsidefoto: Grånaustet, Gryta. 2

3 Forord Denne kulturminneutredningen er utarbeidet på oppdrag for Nordic Mining ASA, som er tiltakshaver, representert ved Ottar Nakken. Norsk institutt for vannforskning (NIVA) ved Jens Skei har koordinert konsekvensutredningsprosessen. Naustdal kommune er ansvarlig myndighet for tiltaket. Utredningen belyser hvilke konsekvenser gruvedrift i Engebøfjellet vil ha for kulturminner og kulturmiljø i området. Arbeidet har omfattet en konsekvensvurdering og en arkeologisk undersøkelse etter 9 i Kulturminneloven. Konsekvensutredningen omfatter både nyere tids kulturminner og automatisk fredete kulturminner. De arkeologiske undersøkelsene omfatter søk etter automatisk fredete kulturminner, fra før Registreringsrapporten følger som et vedlegg til konsekvensutredningen. Deltakere i arbeidet med konsekvensutredningen har vært Anneli Nesbakken og Petter Molaug. Kart er utarbeidet av Bjørg Pettersen og Anneli Nesbakken. Inge Lindblom har kvalitetssikret rapporten. Foto er tatt av NIKU, ved Martine Knudsen og Anneli Nesbakken. Katharina Lorvik har vært feltleder for den arkeologiske registreringen, og har utarbeidet registreringsrapporten. Anneli Nesbakken Arkeolog/prosjektleder Oslo, desember

4 Innhold 1 SAMMENDRAG METODE GENERELL BESKRIVELSE AV TILTAKSOMRÅDET VERDI- OMFANGS- OG KONSEKVENSVURDERINGER AVBØTENDE TILTAK OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER USIKKERHETER BESKRIVELSE AV TILTAKET BEGRUNNELSE FOR TILTAKET NORDIC MINING BAKGRUNNEN FOR PROSJEKTET FOREKOMSTEN Geologisk kartlegging TILTAKET OG TILHØRENDE VIRKSOMHET Engebø Ny driftsveg mellom Engebø og Engebøfjellet Dagbruddsområde og deponi på Engebøfjellet Oppsamling av vann fra dagruddet Sigevann fra gråbergsdeponiet Serviceområde på Engebøfjellet Deponiområde for vrakstein fra dagbruddet Sjødeponi Området for gruvedrift Inntak og fordeling av drikke- og industrivann El. forsyning OM DELUTREDNINGEN AVGRENSNING AV FAGOMRÅDET Definisjon av kulturminner og kulturmiljø NASJONALE, REGIONALE OG LOKALE MÅL OG RETNINGSLINJER Overordnede kulturminnefaglige mål Nasjonale politiske føringer Regionale politiske føringer Lokale politiske føringer PLANPROGRAMMETS KRAV METODE OG DATAGRUNNLAG Generelt Kriterier for verdi Kriterier for omfang Kriterier for konsekvens Beskrivelse av 0-alternativet Tiltaks- og influensområde Kilder og feltarbeid KORT KULTURHISTORISK OVERSIKT VERDI-, OMFANG- OG KONSEKVENSVURDERINGER VERDIVURDERING AV KULTURMILJØ I TILTAKS- OG INFLUENSOMRÅDET Vevring Engjabøen/ Engebø Gryta Støler til Vevring og Årset Lindabotn/Indre Vevringstølen Likkjestølen Støler til Gryta og Engebø

5 4.1.8 Redalen Støler til Redalen Leknes og Kvammen Hegreneset Kulturminner under vann OMFANG Vevring Engjabøen/Engebø Gryta Støler til Vevring og Årset Lindabotn/ Indre Vevringstølen Likkjestølen Støler til Gryta og Engebø Redalen Støler til Redalen Leknes og Kvammen Hegreneset Kulturminner under vann Oppsummering omfang KONSEKVENSER KONSEKVENSER I ANLEGGSFASEN AVBØTENDE TILTAK OPPFØLGENDE UNDERSØKELSER USIKKERHETER REFERANSER OG KILDER VEDLEGG

6 1 Sammendrag 1.1 Metode Utredningen er gjort etter gjeldende metoder for fagtemaet kulturminner og kulturmiljøer jf. kravene etter Plan- og bygningsloven med gjeldende forskrifter. Metodisk bygger konsekvensutredningen på Statens vegvesen Håndbok 140 (Statens vegvesen 2006) og Riksantikvarens Kulturminne og kulturmiljø i konsekvensutgreiingar (Riksantikvaren 2003). Trinn 1 i en konsekvensutredning er kartlegging og karakteristikk av verdier, trinn 2 er vurdering av omfang (virkning). Summen av verdi og omfang oppsummeres til en konsekvens. Innenfor planområdet og tiltakets influenssone er områder med en intern relasjon, såkalte kulturmiljøer, kartlagt og deretter karakterisert mht inngrepets omfang og konsekvens. Oversikten over kjente kulturminner og kulturmiljøer innenfor undersøkelsesområdet er etablert ved hjelp av skriftlige kilder, informantopplysninger, NIKUs befaringer og registreringer. Kulturmiljøene og deres grenser er dels opprettet ved hjelp av betraktninger i felt og dels ut fra kart. Avgrensningen av kulturmiljøene må derfor ikke oppfattes som endelige, men er kun angitt ved å grovt risse opp et område rundt dem. Det er gjort en arkeologisk registrering av tiltaksområdet for å oppfylle undersøkelsesplikten jf. Kulturminneloven. Det er skrevet en egen rapport fra registreringene som leveres som vedlegg til konsekvensutredningen. Funnene fra registreringen er inkludert i konsekvensutredningen der det er relevant. 1.2 Generell beskrivelse av tiltaksområdet Tiltaket vil bli etablert på Engebø, som ligger mellom bygdene Vevring og Gryta. Inn mot det samme fjordområdet ligger også bygdene Redalen, Russeneset, Leknes, Kvammen og Hegrenes. Tiltaks- og influensområdet er hovedsakelig et tradisjonelt vestlandsk gårdslandskap. Det er mange synlige spor fra tidligere tider, som steinmurer og inndelinger av innmarka, en del eldre bygg og strukturer, men også mange endringer og element fra nyere tid. Området har et relativt urørt preg, med hovedsakelig småskala inngrep knyttet til bosetning, landbruk og havbruk. De eldste sporene etter bosetning i kommunen er funnet på Engebø, og er fra slutten av eldre steinalder, ca 4000 f.kr. I yngre steinalder og spesielt i bronsealder ble ulike former for landbruk etablert, og det er funnet flere spor etter dyrking på Engebø i bronsealderen. Opp gjennom tiden har bosetningen gjerne ligget omtrent samme sted som i dag, på de samme smale områdene mellom fjorden og fjellene. Det er gjort få undersøkelser i influensområdene, men de funnene som er kjent viser eksempelvis spor fra steinalderen både på Vevring og Gryta, og gravrøyser fra bronsealder/jernalder på Hegreneset på sørsida av fjorden. De fleste hovedgårdene i området kan spores tilbake til middelalderen gjennom skriftlige kilder, og det ville trolig blitt funnet eldre spor ved arkeologiske undersøkelser. Det er bevart en del typiske vestlandske bygg og strukturer fra de siste hundreårene, knyttet til bruk av både land og hav. I områder som dette er det typisk med kombinasjonsbruk med utnytting av mange ulike ressurser. Dette har satt spor i form av gårdsbygg og kulturlandskap på land, og naust, sjøboder og andre fysiske minner fra fiske og ferdsel til havs. Innenfor influensområdet utmerker Vevring seg som et sentralt område. I historisk tid har Vevring vært sentrum både for skipsreide og senere en egen kommune, det har lenge vært kirkested, og Tingneset har vært viktig som handelssted og administrativt sentrum. Samtidig har det trolig vært mye kontakt både langsetter og på tvers av fjorden. 6

7 1.3 Verdi- omfangs- og konsekvensvurderinger Vevring og Hegreneset utmerker seg noe i verdivurderingen, første og fremst gjennom mangfoldet av kjente kulturminner, og tidsdybde. Begge miljøene er vurdert til å ha mellom stor og middels verdi. Vevring har god beliggenhet og et forholdsmessig godt ressursgrunnlag. Bygda har hatt sentrumsfunksjoner i lange perioder, og det har derfor blitt bygd opp litt andre bygninger og kulturminner her, i forhold til de andre miljøene. Hegreneset har den største konsentrasjonen av gravrøyser i denne delen av fjorden, i kombinasjon med en del bevarte eldre bygg og vedlikeholdt kulturlandskap. Også Engebø skal ha ligget spesielt godt til rette for bosetning og jordbruk, og de eldste kulturminnefunnene i kommunen kommer herfra. De er utgravd og fjernet, og sammenhengen og opplevelsen av miljøet er svekket gjennom oppbyggingen av kai og vei opp på fjellet på 1990-tallet. De øvrige miljøene er representative og til dels autentiske og bevarte, men med en del endringer og nyere element. Ut fra de det som er kjent har de likevel noe mindre tidsdybde og sjeldenhet. Verdien er vurdert til middels, enkelte middels mot liten. Det er ikke kjent noen funn av kulturminner under vann, men det er potensial for funn, spesielt i strandsonen. Virkningen av tiltaket vil være størst for miljøene Engebø og Likkjestølen, de vil begge bli ødelagt, dette gir stort negativt omfang. Kulturminner i Gryta-miljøet, og eventuelle kulturminner under vann, vil kunne bli ødelagt og skadet av tiltaket, det gir stort-middels omfang. For de øvrige miljøene er omfanget først og fremst indirekte, gjennom den innvirkning synet og lyden av tiltaket vil ha på kulturminnenes opplevelses- og pedagogiske verdi. For disse vil tiltaket ha middels eller middels mot lite omfang. Konsekvens gis gjennom summering av verdi og omfang. Tabell 6. Konsekvensvurderinger, kulturminne og kulturmiljø. Område Verdi Omfang Konsekvens Vevring Stor-middels Middels negativt Middels stor negativ Engjabøen/Engebø Middels Stort negativt Stor negativ Gryta Middels Middels-stort negativt Middels-stor negativ Støler til Vevring og Årset Middels Middels-lite negativt Middels-liten negativ Lindabotn/Indre Vevringstølen Middels-liten Middels negativt Middels-liten negativ Likkjestølen Middels-liten Stort negativt Middels negativ Støler til Gryta og Engebø Liten-middels Middels negativt Liten-middels negativ Redalen Middels Middels-lite negativt Middels-liten negativ Støler til Redalen Liten-middels Middels-lite negativt Liten-middels negativ Leknes og Kvammen Middels Middels negativt Middels negativ Hegreneset Middels-stor Middels-lite negativt Middels negativ Kulturminner under vann Liten-middels Stort-middels negativt Middels negativ Tiltakets samlede konsekvens vurderes ikke kun som en sum av konsekvenser for delområdene, men gjøres ut fra en helhetlig vurdering. Konsekvenser som følge av direkte påvirkning vektes tyngre enn indirekte virkning, det tas også hensyn til den kumulative effekten. I og med at en rekke kulturminner fra ulike perioder blir ødelagt på Engjabøen/Engebø (både automatisk fredete kulturminner og nyere tids kulturminner) er det vurdert at samlet konsekvens for tiltaket gir stor/middels negativ konsekvens. 7

8 1.4 Avbøtende tiltak God skjerming i forhold til skader fra sprengning, støy og støv. God rydding og gjenplanting etter driftsfasen vil over tid gjøre landskapsinngrepene noe mindre tydelige og dominerende i forhold til opplevelsen av det totale kulturlandskapet langs fjorden. 1.5 Oppfølgende undersøkelser Det må gjøres søk etter eventuelle fredete kulturminner under vann, Bergen sjøfartsmuseum er ansvarlig myndighet for slike undersøkelser. Det har blitt registrert automatisk fredete kulturminner innenfor tiltaksområdet. Dersom tiltaket skal bli gjennomført må det enten tilpasses slik at det ikke skader de fredete kulturminnene, eller det må søkes om dispensasjon fra fredningen. Det er Riksantikvaren som er ansvarlig myndighet for søknader om dispensasjon fra kulturminneloven. Dersom dispensasjon innvilges blir det vanligvis satt vilkår, blant annet krav om arkeologiske undersøkelser (utgravning) av registrerte kulturminner. Området er registrert med tanke på automatisk fredete kulturminner. Det må likevel tas forbehold om at det kan dukke opp ikke-registrerte kulturminner, spesielt kulturminner under bakken. Dersom det oppdages automatisk fredete kulturminner som ikke tidligere er kjent, skal arbeidet som berører kulturminnet inkl. en 5-meters sikringssone stanses. Funn skal straks meldes til fylkeskommunens kulturavdeling, jf. Kulturminneloven 8, andre ledd. Det er viktig at de som utfører arbeidet i marken gjøres kjent med disse bestemmelsene. Det tas også forbehold om evt. kulturminner under vann. 1.6 Usikkerheter Det er gjort få arkeologiske registreringer av kulturminner i denne ytre delen av fjorden. Det kan derfor finnes kulturminner i miljøene som ikke er kjent pr i dag. Dette kan potensielt endre både tidsdybde og sjeldenhet, og dermed også verdivurderingen. På tidspunktet for ferdigstilling av KU en har det ikke blitt gjennomført marinarkeologiske registreringer i felt. Derfor er det usikkerhet knyttet til konsekvenser for kulturminner under vann. Videre er det usikkerheter i forhold til i hvilken grad sprenging og støv vil kunne påvirke kulturminnene i influensområdet. Dessuten er det noe usikkerhet knyttet til konsekvensene av mulige følgetiltak. Dette kan for eksempel dreie seg om utbedring av veier og etablering av kaianlegg for transport av ansatte på tvers av fjorden. Slike tiltak kan virke inn på kulturminnene og -miljøene. 8

9 2.1 Begrunnelse for tiltaket 2 Beskrivelse av tiltaket Det var en norsk professor som i 1909 utviklet en metode for å fremstille et miljøvennlig pigment fra titan dioksyd. Dette ble raskt en god erstatning til ulike bly forbindelser, og er i dag en stor global industri. Norge har siden hatt ulike industrivirksomheter med utgangspunkt i titanråstoffet ilmenitt, Og det er opparbeidet stor kompetanse innen de ulike områdene, og Norge har fått et renomme som en stabil og kost-effektiv aktør. Rutil er et miljøvennlig mineral med økende anvendelse innen en rekke områder. Ca. 90% av alt titanråstoff benyttes til produksjon av pigment som igjen går inn i ulike sluttprodukter som maling, plast, fyllstoff, papir, kosmetikk, medisin og næringsmidler. Titandioksyd er ett av få mineraler som kan benyttes i næringsmidler uten helserisiko. Titan metall 9% Sveise pinner 4% Pigment råstoff 87% En mindre andel går inn som råstoff til produksjon av titan metall og som belegg på sveisestaver. Titan metallets unike egenskaper gjør det attraktivt til stadig flere anvendelser i et moderne samfunn. Størst er økningen i bruk av titan i sivil luftfart der metallet i økende grad erstatter legeringer av aluminium. Videre er komponenter av titan en sterk konkurrent til rustfritt stål i ulike industri prosesser som avsaltningsanlegg, katalysatorer og undervannsproduksjon av olje og gass. Produksjon av rutil i Naustdal vil kunne gi et godt utgangspunkt for en mulig produksjon av titan metall i Norge. Dette vil igjen kunne utvikles til produksjon av komponenter og således utgjøre en ny verdikjede og en mulig sterk norsk kompetanseklynge. Europa har stort underskudd på råstoff til pigmentproduksjon og vil ha behov for rutilkonsentrat til høyverdige pigmentanvendelser. Rutil vil i forhold til ilmenitt ha miljø- og kvalitetsfordeler og en langsiktig rutilinndekning vil av flere av de større aktørene kunne danne basis for både stabile råstoff-forsyninger til deres europeiske produksjonsenheter og til eventuell utvidelse av disse. Markedet for titanmetall er inne i en langsiktig solid vekst og industrielle aktører i Europa og USA vil være beredt til å inngå langsiktig inndekning for metall. Denne langsiktige sikringen forventer vi vil forplante seg bakover i kjeden til høyverdige rutilforekomster. 9

10 Engebøforekomsten inneholder rutil som kan fremstilles i renhet av % TiO 2, og som vil ha et anvendelsespotensiale både i eksisterende og i en ny og mer miljørettet industri. Sammenlignet med eksisterende gruver som produserer naturlig rutil i dag har Engebøforekomsten et betydelig fortrinn ved at den inneholder svært lite radioaktive mineraler. 2.2 Nordic Mining Nordic Mining ASA ble etablert ved fisjon fra Rocksource ASA 8. mai Selskapets strategi er å lete, utvinne og produsere høyverdige industrimineraler og metaller. Gjennom fisjonen fikk Nordic Mining eksklusiv rettigheter til Rocksource s avanserte tolkningsteknologi innen elektromagnetisk ressurskartlegging (EM-teknologi) for anvendelse innen utforskning av mineralressurser. Pr. 15. oktober 2007 har Nordic Mining ASA aksjonærer. Omkring 88 % av selskapets aksjer innehas av norske aksjonærer; de øvrige 12% eies av utenlandske aksjonærer. Selskapet har ca. 53,38 mill. aksjer, og pålydende aksjekapital er NOK 5,3 mill. Aksjen handles på Oslo Axess med ticker NOM. Markedsverdien for Nordic Mining pr. 15. oktober 2007 er ca. NOK 180 mill. Pr. 30. juni 2007 har Nordic Mining NOK 7 mill. i gjeld gjennom datterselskapet Gudvangen Stein AS (85 %). Selskapets kontantbeholdning var pr. samme dato NOK 40 mill. Nordic Mining overtok 31. mai % av aksjene i Gudvangen Stein AS som utvinner anortositt i Sogn. Produksjonen er ca tonn pr. år og Nordic Mining tar sikte på å utvikle denne driften videre både volummessig i eksisterende markeder samt ved produktutvikling for innpass i nye markedsegmenter. Selskapet har inngått en samarbeidsavtale med StatoilHydro om utprøving og utvikling av teknologi for bruk av CO 2 innen foredling av anortositten i Gudvangen. 2.3 Bakgrunnen for prosjektet Nordic Mining inngikk i september 2006 avtale med Conoco Phillips Investments Norge AS om kjøp av deres rettigheter (utmål) til rutilforekomsten i Engebøfjellet. Forekomsten består av en rutilholdig eklogittmalm estimert til 380 mill. tonn med et gjennomsnittlig innhold av titandioksyd på 3 5 prosent. Nordic Mining fikk i januar 2007 konsesjon for overtagelse av rettighetene av Nærings- og handelsdepartementet. Nordic Mining har i samarbeid med bl.a. NGU, NTNU og Outotec utviklet geologiske og tekniske planer for en utvinning fra Engebøfjellet. 2.4 Forekomsten Rutilforekomsten på Engebø ble første gang oppdaget på 1970 tallet. I 1990 årene gjennomførte DuPont i samarbeid med NGU en rekke undersøkelser av forekomsten. Et omfattende boreprogram ble gjennomført og meter ble boret for geologisk kartlegging og analyser av kjemisk sammensetning. En rekke oppredningsforsøk ble også gjennomført for å undersøke utvinningsgraden, altså mengden rutil som kunne utvinnes fra malmen. Forekomsten på Engebø er en rutilførende eklogitt malm som ble dannet ved høytrykks metamorfose av en basaltisk intrusjon under den Kaledonske fjellkjededannelsen. Eklogitten er formet som en 2,5 km lang steiltstående linse med øst-vestlig utstrekning i Engebøfjellets lengderetning. Forekomsten ligger i bratt fjell og malmen er utgående i toppen av det vel 300 m høye fjellet. I vestlig retning strekker malmen seg ned til mer enn 200 meter under havoverflaten. Basert på analyser som ble gjort for ca. 10 år siden så definerte Dupont forekomsten til å være 382 mill. tonn malm med et gjennomsnittlig rutilinnhold på 3.96 % og 10

11 med en total tonnasje på om lag 15 mill tonn titan dioksyd. Eklogitten har en forholdsvis kompleks geologi med bånding og en serie av foldinger. Malmen grenser til lav gehalt eklogitt i nord og til bergarten amfibolitt i sør. Foruten rutil så består bergarten hovedsakelig av mineralene pyroksen (omfasitt), granat og amfibol, samt mindre mengder kvarts, pyrite, dolomitt og zoisitt. Granat står for omtrent 25-30% av bergartsmineralene og er, på grunn av høy egenvekt og styrke, et interessant biprodukt i tillegg til rutil. Mulige bruksområder for granaten er vannskjæring og sandblåsing Geologisk kartlegging Nordic Mining vil utføre egne geologiske undersøkelser av Engebøforekomsten. Dette vil blant annet innebære kvalitetssikring av tidligere geologiske undersøkelser, videre kjerneboring og kjemiske analyser, mineralogiske undersøkelser med hensyn til malmkvalitet og oppredningsmessige egenskaper, og konkrete oppredningsforsøk i labskala og pilotskala. Undersøkelsene vil i tilegg til fokus på rutil også fokusere på granat som biprodukt både med hensyn til mineralets kvaliteter og mulighetene for å produsere et godt granatkonsentrat. Et program for boring av om lag 6000 meter planlegges gjennomført i løpet av Resultatene vil benyttes for å utbedre den geologiske modellen av forekomsten ytterligere. Konklusjon Rutilforekomsten på Engebøfjellet er en unik ressurs i verdenssammenheng og representerer en av de største kjente oppkonsentrasjonene av rutil i fast fjell. Tradisjonelt har strandforekomster vært en viktig kilde til rutil. Disse har ofte lave gehalter og i senere år har det blitt vanskeligere å finne drivverdige forekomster. De geologiske og oppredningsmessige undersøkelsene viser at det er mulig å produsere høykvalitets rutil, sammen med et salgbart granatprodukt fra forekomsten på Engebøfjellet. Med planlagt produksjonsnivå vil gruvedriften produsere rutil tilsvarende 20 % av verdensmarkedet. Engebøfjellet må derfor oppfattes som en forekomst av internasjonal betydning så vel som lokal og nasjonal. Ressursen kan også bidra til å sikre tilgang på pigmentråstoff til det Europeiske markedet, hvor rutil i dag kun blir importert fra land utenfor kontinentet (blant annet Sør-Afrika og Australia). 2.5 Tiltaket og tilhørende virksomhet Hele tiltaket består av å etablere følgende delområder/enheter: 1. På Engebø Etablere prosessområdet Oppruste eksisterende kaiområde Legge om Rv 611 El. forsyning Inntak og fordeling av industri- og drikkevann. Sanitæranlegg 2. Anlegge ny veg fra Engebø og opp til Engebøfjellet 3. Dagbruddsområde på Engebøfjellet 4. Serviceområde på Engebøfjellet 5. Deponiområde for avdekkingsmassser (gråberg) og vrakstein nord-øst for dagbrudd 6. Deponi for lagring av avgang i Førdefjorden (restmasser fra produksjonen) 7. Etablering og drift av gruve (underjordsdrift) 11

12 Tiltaket illustrert fra kartmodell Tiltaket sett fra Vevring (Joker-butikken) 12

13 Tiltaket sett fra Redalen Tiltaket sett fra Askvoll Engebø Prosessområdet på Engebø vil bli etablert på 3 ulike terrengnivåer. Øverste nivå ligger på kote 30 og har et areal på ca 40 daa. Midterste nivå ligger på kote 19 og har et areal på ca 20 daa. Nederste og laveste nivå, som er kaiområdet, ligger på kote 4 har et areal på ca 4 daa. Totalt vil ca 0.5 mill m 3 fjell masse tas ut. Det vil bli vurdert om denne massen egner seg for eksport/salg til det Europeiske markedet. 13

14 På de ulike terrengnivåene vil det bli satt opp ulike bygg med varierende høyde som skal ivareta ulike funksjoner. Disse funksjonene er: Møllebygg (kote 30): Den knuste malmen males ned til en finkornet masse. I tillegg kan utstyr for nedknusing av malmen før møllemalingen bli plassert i dette bygget. All råmalm blir knust ned til en stykkstørrelse som er finere enn ca. 20 mm. Etter møllemalingen og før prosessering er malmen malt ned til en kornfinhet mindre enn ca. 0,3 mm. Div. verksteder samt kontorer vil trolig bli plassert i møllebygget. Prosessanlegg (kote 30): Etter knusing og nedmaling av malmen i møller utvinnes rutil og granat (konsentrater) ved bruk av forskjellig type separasjonsutstyr. Alle prossesering inkl. møllemaling er en våt prosess som krever bruk av betydelige vannmengder. Etter utvinning av konsentratene går alt avgangsmateriale i rør til fortykke(re) som er plassert på kote 19. Tørrsepareringsanlegg (kote 19): Konsentratene fra prosessanlegget tørkes. Det benyttes naturgass ved tørkingen av konsentratene. En sluttbehandling/prosessering frem til endelig salgbart konsentrat skjer ved en tørrseparering med bruk av høy intensitets magneter. Konsentratene blåses i rør til ferdigproduktsiloer. Lager/siloer for konsentrater (kote 19): Konsentratene lagres i lukkede siloer. Konsentratene blåses i rør fra siloer til båt. Det benyttes båter som lagrer konsentratene i lukkede tanker. Fortykker/sedimentering av avgang (kote 19): Avgangen fra prosessanlegget går i rør til fortykker for gjenvinning av vann som kan resirkuleres til den våte prosessen for gjenbruk. Avgangen føres til fjorddeponi. Trafo-område har et areal på ca 3 daa (kote 30): Området vil bli sikret spesielt (lukket/inngjerdet). Tanker for lagring av naturgass (LNG) (kote 19): LNG gass benyttes til tørking av konsentrater etter våt prosessering. Lagerbygg for div. forbruksmateriell (kote 30): Det antas at tyngre maskindeler etc. vil bli tatt inn over kai. Laboratoriebygg (kote 30): Det er behov for å utfører fysiske og kjemiske analyser for kontroll av malmkvalitet og forskjellige produkter i prosessen. Kaiområdet (kote 4): På 1990 tallet ble det drevet steinbrudd/pukkproduksjon i dagbrudd fra fjellet. Kaianlegg ble bygget og en del stein ble skipet ut, men driften viste seg ikke å være økonomisk forsvarlig. Kaien er fortsatt intakt og kan benyttes i oppstarten. Nytt kaianlegg/oppgradering er påkrevet når aktiviteten er kommet i ordinær drift. Samlekum for avgangsmasser som skal deponeres i fjorden vil bli plassert i strandkant. Rv 611 legges om: Dette vil gi tiltaket den ønskede frihet til å bruke prosessområdet mest effektivt. Den omlagte traseen vil få en lengde på ca. 850 meter og ha en kjørebanebredde på 2 x 3,25 meter. Det planlegges et planfritt kryss mellom Rv 611 og anleggsveien ned fra forekomsten. 14

15 Illustrasjon av hvordan Engebø kan utformes Ny driftsveg mellom Engebø og Engebøfjellet Eksisterende veg har for dårlig standard (smal og bratt) til at den kan nyttes til helårsdrift. Ny veg vil få en lengde på ca 3400 meter mellom prosessområdet og serviceområdet på Engebøfjellet. Kjørebanebredde er 7 meter. Vegen vil i driftssammenheng bli benyttet til: o Frakte div. utstyr til og fra området o o o o o Transport av tyngre maskiner/utstyr for bruk i dagbruddet og deponiet. Frakt av råvarer til sprengstoffproduksjon. Frakt av diesel. Arbeidsreiser Diverse Dagbruddsområde og deponi på Engebøfjellet I de første årene (10 til 15 år) vil uttak av malm foregå ved dagbruddsdrift. Dette er nødvendig fordi en stor del av malmen ligger helt øverst i fjellet mot dagen. Størrelsen på dagbruddet er vurdert ut fra forekomstens kvalitet og beliggenhet. Arealet er ca 200 daa og etter endt uttak vil bunnen av bruddet ligge ca på kote 40 og bruddkanten mot syd på ca kote 250. Total bergfangst i dagbruddsfasen er om lag 80 millioner tonn malm og gråberg. Av dette er 45 millioner tonn malm, noe som tilsvarer en malmproduksjon på ca 3-4 millioner tonn i året, og en tilsvarende gråbergsproduksjon på ca 2-3 millioner tonn. Gråberg deponeres som grovskutt stein i dalsøkket nordøst for dagbruddet. Størsteparten av malmbrytningen finner sted under jord. Ved underjordsdrift vil gråbergsproduksjonen være minimal siden brytningen skjer selektivt inne i malmkroppen. Utvinnbar malm under jord er estimert til 200 millioner tonn. Avgrensningen av malmen mot dypet er fortsatt ukjent og estimatet er derfor basert på foreløpige tall. I dagbruddet vil følgende aktiviteter foregå: 15

16 1. Boring og sprengning 2. I noen grad pigging (knusing) av store blokker 3. Opplasting av malm på trucker og dumping i grovknuser 4. Kjøring og dumping av malm i vertikalsjakt 5. Kjøring av vrakstein til deponi 6. Oppsamling og drenering av vann fra dagbruddet Grovknuser vil bli plassert skjermet i bruddet. Det grovknuste godset dumpes i vertikalsjakt og fraktes videre på transportbelte i tunnel til finknuseverk på kote 30. Etter finknusing mellomlagres malmen før den transporteres til møllebygget for ytterligere nedmaling. Den endelige plan kan åpne for andre løsninger med hensyn til knusing og transport av gods til prosessanlegg. Ved underjordsdrift forflyttes sprengnings-, uttaks- og lasteaktiviteten til under jord. Grovknuseren vil installeres inne i fjellet. Det vil tas sikte på å benytte eksisterende transportsystem, slik anlagt ved dagbruddsdrift, for adgang til prosessanlegget Oppsamling av vann fra dagruddet. Vann fra dagbruddet vil bli samlet opp og gå i en egen drenssjakt ned til industriområdet på Engebø. Størstedelen av vannet vil bli gjenbrukt og brukt som prosessvann Sigevann fra gråbergsdeponiet. Sigevann fra gråbergsdeponiet samles opp brukes som industrivann i anleggene på Engebø Serviceområde på Engebøfjellet Det er behov for at serviceområdet lokaliseres i nærheten av der mobilt utstyr og annet tyngre gruveutstyr er i bruk: 1. Verksted for service av mobil utstyr samt annet tyngre gruveutstyr. 2. Kontor/spise- og sanitærbygg 3. Sprengstoffabrikk inkl. servicehall for tankbiler. Det vil bli inngått avtale med en sprengstoffleverandør som etablerer og sørger for leveransen av sprengstoff for bruk i dagbruddet. Det vil bli benyttet flytende sprengstoff som ikke utgjør noen eksplosjonsrisiko ved frakt inn til bedriften eller ved lagring og transport inne på industriområdet. 16

17 Illustrasjon viser serviceområdet. Illustrasjonen er vist fra Vest mot øst med Engjabødalen i bakgrunnen Deponiområde for vrakstein fra dagbruddet I ulike områder av dagbruddet viser kartleggingen at ressursen har varierende kvalitet. Det er av den grunn behov for å deponere vrakstein utenfor dagbruddsområdet. Det er beregnet at deponivolumet for vraksteinen, i utsprengt tilstand, vil være ca 15 mill m 3 etter ca 15 års drift. Deponiet vil bygges opp fra baksiden av Engebøfjellet og møt øst i Engjabødalen. Det maksimale arealet deponiet vil dekke over er 460 daa. Den aktive del av deponiet vil i hele driftsperioden fremstå på en mindre del av deponiområdet. De deler av deponiet som er ferdigstilt vil bli tildekket og tilsådd Sjødeponi Totalt forventet malmuttak fra Engebøfjellet vil være opp til 250 mill. tonn malm over hele driftsperioden. Dette tilsvarer et avgangsvolum på totalt 140 mill. m3. Søknad om utslipptillatelse er oversendt SFT v/fylkesmannen i Sogn og Fjordane. I søknaden er det inkludert et maksimalt avgangsvolum på ca. 200 mill.m3. Deponiet vil berøre areal i Naustdal og Askvoll kommune. Avgangen føres i ledning fra fortykker via samlekum, ned på dypt vann etter at avgangen er tilsatt sjøvann. 17

18 Illustrasjon som viser volumet av sjødeponiet ved utløp av driftsperioden etter år. Området under vann fremstår som grønntonet farge. Rødt område viser fjordbassengets dypeste område på ca 340 meters dybde. Engebø vises slik det fremstår ved dagens situasjon Området for gruvedrift Gruvedriftsområdet strekker seg fra Stølselva i Vevring mot øst ca 1,5 kilometer under Engebøfjellet. Endepunktet ligger 300 til 400 meter vest for det gamle steinbruddet som var i drift på 90-tallet (Fjordstein). Se forslag til reguleringsplan i kap Inntak og fordeling av drikke- og industrivann Det planlegges med et forbruk av ca. 600 m 3 industrivann pr. time. Industrivann pumpes fra Liavatnet til et høydebasseng som plasseres ovenfor industriområdet på Engebø. Vann til industriområdet på Engebø samt til industriområdet ved dagbruddet tas ut fra høydebassenget. Samme basseng forsyner anleggene med drikkevann. Det vil bli installert et eget renseanlegg for drikkevannet El. forsyning. Det vil bli ført frem strøm til anleggene til Engebø i en ny kraftlinje. 18

19 3 Om delutredningen 3.1 Avgrensning av fagområdet Konsekvensanalysen behandler temaet kulturminner og kulturmiljø i forbindelse med utvikling av gruvedrift i Engebøfjellet, Naustdal kommune i Sogn og Fjordane. Nordic Mining ASA er tiltakshaver, og har fått overdragelseskonsesjon fra Nærings- og handelsdepartementet for å starte planleggingen av rutilutvinning i Engebøfjellet. Konsekvensutredningen er del av et reguleringsplanarbeid. Naustdal kommune er ansvarlig myndighet for utarbeidelse av reguleringsplan med tilhørende konsekvensutredninger. Det aktuelle tiltaket er konsekvensutredningspliktig jf. Plan-og bygningsloven, vedlegg I, 2 i forskrift om konsekvensutredninger. I følge Kulturminneloven 9 er det ved planlegging av offentlige og større private tiltak pliktig å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner. For tiltak der konsekvensutredningen skal ligge til grunn for reguleringsplan, bebyggelsesplan, eventuell byggetillatelse etter plan- og bygningsloven eller konsesjon etter særlov, bør undersøkelsesplikten ivaretas gjennom konsekvensutredningen (Riksantikvaren 2003). På bakgrunn av dette er det i planprogrammet forespurt om en registrering av kulturminner og kulturmiljø i planområdet, dvs arkeologiske undersøkelser jf. Kulturminnelovens krav, og om en vurdering av i hvilken grad tiltaket vil påvirke kulturminner over og under vann. Formålet med konsekvensutredningen er å synliggjøre virkningene tiltaket kan ha på kulturminner og kulturmiljø, sammenliknet med 0-alternativet: videreføring av dagens tilstand. Resultatene fra den arkeologiske registreringen vil inngå i rapporten og være et viktig grunnlag for konsekvensvurderingene. Registreringsrapporten vil bli lagt fram som et selvstendig vedlegg til konsekvensutredningsrapporten rapporten, på grunn av behovet for gjenbruk av denne i forvaltningssystemet Definisjon av kulturminner og kulturmiljø Kulturminner og kulturmiljøer er definert i Lov om kulturminner (Kulturminneloven). Kulturminner er definert som alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Begrepet kulturmiljøer er definert som områder hvor kulturminner inngår som en del av en større helhet eller sammenheng. Automatisk fredete kulturminner omfatter arkeologiske og faste kulturminner fra før 1537 og alle erklærte stående byggverk med opprinnelse fra før 1650, jf. Lov om kulturminner 4. Samiske kulturminner eldre enn 100 år er automatisk fredet. Det samme gjelder skipsfunn og levninger av havn ( 14). Staten skal ha eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært ombord eller deler av slike ting når det synes klart etter forholdene at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier (KML ). Til dette regnes også havneområder med funn fra båter eller deler av slike ting nevnt i 14 under vann. Øvrige kulturminner kalles nyere tids kulturminner. Kulturlandskap er landskap som er preget av menneskelig bruk og virksomhet. For å unngå dobbeltvekting ved at de samme aspektene vektlegges innenfor flere tema, er avgrensingen mot andre fagtema i HB 140 definert slik: De visuelle forhold knyttet til kulturlandskapet, kulturminner og kulturmiljø omtales og vektlegges under landskapsbilde. Landskapets historiske innhold, forståelsen av historien, vektlegges under tema kulturmiljø. 19

20 Identiteten som en gruppe beboere eller brukere knytter til spesielle kulturminner/miljøer, landskapsrom eller naturtyper, skal behandles under temaet nærmiljø og friluftsliv. Det kulturhistoriske aspektet skal behandles under tema kulturmiljø. Temaet kulturmiljø brukes i denne rapporten som en betegnelse på de kulturhistoriske kvaliteter som har satt sitt preg på de fysiske omgivelsene som vi omgås med i dag. 3.2 Nasjonale, regionale og lokale mål og retningslinjer Overordnede kulturminnefaglige mål Så lenge menneskene har eksistert, har de satt materielle og immaterielle spor etter seg i omgivelsene. Disse sporene kan være gravhauger og gjenstander, bygninger og anlegg, miljøer og trekk i landskapet, samt tro og tradisjoner knyttet til landskapet. For å forstå både historien og miljøet bedre, er det viktig å se på sammenhengen mellom naturgrunnlaget og menneskenes bruk av det. Forvaltningen av kulturminner har i senere år gått i retning av å vekte kulturelle sammenhenger framfor enkeltobjekter, og begreper som kulturlandskap og kulturmiljø har fått en stadig større betydning. Dette er igjen et uttrykk for en økt forståelse for den kompleksitet enkeltobjektene representerer og er en del av. Kulturminner inngår nesten alltid i en større helhet med andre kulturminner og med landskapet som omgir dem. Alle landskap, fra tette bylandskap og jordbrukslandskap til tilsynelatende uberørte utmarks- eller fjellandskap, inneholder spor etter menneskene som har brukt dem gjennom tidene. For å forstå både historien og miljøet bedre er det viktig å se på sammenhengen mellom naturgrunnlaget og menneskenes bruk av det Nasjonale politiske føringer Sentrale føringer for forvaltningen av kulturminner i Norge er nedfelt i Stortingsmelding nr. 16 ( ) "Leve med kulturminner", og i Stortingsmelding nr. 26 ( ) "Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand". Det fremgår av disse stortingsmeldingene at kulturminner og kulturmiljøer er viktige ressurser som kilde til kunnskap og opplevelser, for utviklingen av lokalsamfunn og for verdiskaping for næringslivet. Forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer bygger på bærekraftprinsippet. Kulturminner og kulturmiljøer er kilder til kunnskap om fortidens samfunn og levevilkår. Kulturminner, som ikke-fornybare ressurser, må forvaltes på en slik måte at vi tar vare på spor fra tidligere generasjoner, slik at disse kan overleveres til nye generasjoner. Det er derfor et mål at mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser, som grunnlag for kunnskap, opplevelse og verdiskaping. Det er videre et nasjonalt mål å ivareta et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer i et langsiktig perspektiv og å minimere tapet av kulturminner Regionale politiske føringer I fylkesplan for Sogn og Fjordane for perioden : Vegen vidare for Sogn og Fjordane (2004) behandles ikke kulturminnevernet i detalj, men det blir indirekte omtalt i flere forbindelser. De to hovedmålsettingene i planen er verdiskaping, og gode bo- og levekår. Det pekes på behovet for en balansert utvikling mellom utvikling og vern av natur og kultur, med økt satsing på lokalt eierskap og ny næringsaktivitet tilknyttet verneområder. Kultur framheves som viktig i lokal og regional identitetsskaping. I forhold til satsingsområde 20

21 verdiskapning pekes det på muligheten til utvikling av småskala næringer bygget på lokale natur- og kulturressurser, og på utvikling av tjenesteyting i spennet mellom kultur og næringsliv. For satsingområde bo og leve pekes det på kulturarven som grunnlag for tilhørighet og identitet. I Fylkesdelplan for landbruk i Sogn og Fjordane (2002) er vedlikehold og fornying av kulturlandskapet et av fem konkrete delmål. De to hovedstrategiene er matproduksjon i kulturlandskapet, og utvikling av kulturlandskapet som ressurs. Som tiltak foreslås det å etablere et nasjonalt senter for kulturlandskap i fylket, å dokumentere kulturlandskapets verdi i reiselivssammenheng, og øke kunnskapen om forvaltning og skjøtsel av kulturlandskapet Lokale politiske føringer Kommuneplan for Naustdal er utdatert og er under revisjon. Det er ikke utarbeidet kommunedelplan for kulturminner. På lokalt nivå er det ikke spesifisert målsettinger for kulturminner. Felles verneplan og fylkesdelplan for fjellområda Naustdal Gjengedal (2000) omhandler villmarksområder lenger øst i kommunen, og har ikke betydning for områdene som behandles i denne konsekvensutredningen. 3.3 Planprogrammets krav I følge planprogram av 17.oktober 2007, skal utredning av kulturminner og kulturlandskap registrere kulturminner og kulturmiljø i planområdet i henhold til lovverket (Undersøkelsesplikten, 9 i Kulturminneloven), og vurdere i hvilken grad tiltaket vil påvirke kulturmiljøet og kulturlandskap. I tilbud med programforslag fra NIKU fra 31. januar 2008, er innholdet i konsekvensutredningene og 9-undersøkelsene spesifisert. Konsekvensutredningen skal beskrive, kartfeste og verdivurdere kjente kulturminner og kulturmiljø, og potensialet for nye funn både på land og under vann. Deretter vil direkte og indirekte påvirkning bli vurdert. Vurderingene bygger på befaringer og registreringer, søk i skriftlige og elektroniske kilder, og kommunikasjon med relevante faginstanser. 9-undersøkelsene vil bli beskrevet i egen rapport, og er vil derfor ikke bli nærmere omtalt her. Arkeologiske undersøkelser knyttet til kulturminner under vann er innenfor Bergen sjøfartsmuseums ansvarsområde, og behandles av dem. 3.4 Metode og datagrunnlag Generelt Utredningen er gjort etter gjeldende metoder for fagtemaet kulturminner og kulturmiljøer som tilfredsstiller kravene etter Plan- og bygningsloven med gjeldende forskrifter. Metodisk bygger konsekvensutredningen på Statens vegvesen Håndbok 140 (Statens vegvesen 2006) og Riksantikvarens Kulturminne og kulturmiljø i konsekvensutgreiingar (Riksantikvaren 2003). Trinn 1 i en konsekvensutredning er kartlegging og karakteristikk av verdier, trinn 2 er omfangsvurdering og trinn 3 er konsekvensvurderingen. Innenfor planområdet og tiltakets influenssone er områder med ens verdi, såkalte kulturmiljøer, kartlagt og deretter karakterisert mht inngrepets omfang og konsekvens. Oversikten over kjente kulturminner og kulturmiljøer innenfor undersøkelsesområdet er etablert ved hjelp av skriftlige kilder, informantopplysninger, NIKUs befaringer og 21

22 registreringer. Kulturmiljøene, og deres grenser, er dels opprettet ved hjelp av visuelle betraktninger i felt og dels ut fra kart. Avgrensningen av kulturmiljøene må derfor ikke oppfattes som endelige, men er kun angitt ved å grovt risse opp et område rundt dem. Forvaltningen av kulturminner har i senere år gått i retning av å vekte kulturelle sammenhenger framfor enkeltobjekter, og begreper som kulturlandskap og kulturmiljø har fått en stadig større betydning. Dette er igjen et uttrykk for en større forståelse for den kompleksitet enkeltobjektene representerer og er en del av (Riksantikvaren 2003). Kriterier for avgrensing av et kulturmiljø vil variere alt etter hva som kjennetegner miljøet. Eksempler på hva som kan danne utgangspunkt for avgrensning, kan være der området tydelig viser: stor tidsdybde; kulturhistorisk kontinuitet i bosetting og/eller annen virksomhet en bestemt tidsepoke som har gitt området et særlig preg landskapstyper som har gitt grunnlag for en spesiell utvikling at topografien avspeiler naturlige grenser i landskapet ulike typer grenser som forteller om ressurstilgang, økonomiske forhold, administrative forhold (økonomiske sammenhenger) i området driftssystem og eiendomsforhold som omgir og viser bakgrunn for bosetting, økonomiske og andre forhold (funksjonelle sammenhenger) Avgrensing kan også gjøres med utgangspunkt i spor fra den eldste historien, i form av kjente automatisk fredete kulturminner og et stort potensial for funn. Dette kan enten være hovedinnhold i kulturmiljøet eller delinnhold sammen med spor fra nyere tid. I kulturhistoriske undersøkelser er både opplevelse/visualitet, tidsdybde og funksjon viktige aspekter for hvordan kulturminner inngår som en del av kulturmiljøer. Størrelsen på kulturmiljøene vil variere. Mindre kulturmiljøer kan være små felt med fornminner, mens større kulturmiljøer kan være hele landskapsrom eller områder som bruksmessig henger sammen. Avgrensningen av kulturmiljøene må ikke tolkes som absolutt, men regnes som en mer diffus grense. I utredningen vil en undersøkelse av visuelle sammenhenger i kulturlandskapet ligge til grunn for både å kunne definere kulturmiljøer og influensområdet. NIKU vil i dette arbeidet også legge vekt på det aktuelle tiltakets karakter, jf Riksantikvarens veileder (Riksantikvaren 2003): Kva typar inngrep som vert planlagt vil ha innverknad på avgrensinga. Til dømes vil ny trasé for veg eller jernbane gjennom eit ope landskap gripe inn i dei store landskapstrekka og dermed endre oppfatninga av landskapet og kunne bryte kulturhistoriske samanhengar. Her er det viktig å vise samanhengar mellom fleire kulturmiljø og korleis desse ligg i høve til det planlagde samferdselsanlegget. I denne utredningen har funnforekomster, landskapsrom og felles bruks/eierforhold vært førende for avgrensingen av kulturmiljø. I områdene hvor det er planlagt direkte inngrep er avgrensingen av miljøene mer detaljert, mens avgresningene er mer generelle og overordnet i områdene som hovedsakelig blir indirekte berørt Kriterier for verdi Verdisetting av kulturmiljø er basert på kriterier i Håndbok 140 (Statens vegvesen 2006), jf tabell 1, samt Riksantikvarens veileder (Riksantikvaren 2003). For hver av registreringskategoriene er det angitt kriterier for liten, middels og stor verdi. Verdien blir angitt på en glidende skala, og markeres ved hjelp av linjal: Liten Middels Stor 22

23 I tillegg til verdikriteriene i tabell 1 gir vurderinger av stilart, tidspreg, autentisitet, alder og tilstand et supplerende og utdypende grunnlag for plassering av pilen innenfor verdikategorien. Ved verdivurdering av kulturminner legges det, foruten generelle kriterier, vekt på den enkelte fylkeskommunes spesielle vernekriterier og satsingsplaner/satsingsområder. I konsekvensanalysen er det anvendt en skala for verdisetting, hvor høyeste karakter ikke nødvendigvis bare gis til kulturminner og miljøer av nasjonal verdi. Lokale og regionale kulturminner kan gis stor verdi ut fra bl.a. lokalbefolkningens opplevelse og tilknytning til dem, basert i all hovedsak på foreliggende dokumentasjon. Ved verdivurdering av kulturmiljøer ligger følgende matrise som basis: Tabell 1: Verdikriterier for kulturmiljø (Statens vegvesen 2006) Type kulturmiljø Liten verdi Middels verdi Stor verdi Fornminner/ samiske kulturminner (automatisk fredet) Kulturmiljøer knyttet til primærnæringene (gårdsmiljøer/fiskebruk/småbruk og lignende) Kulturmiljøer i bebygde områder (bymiljøer, boligområder) Tekniske og industrielle kulturmiljøer og rester etter slike (industri, samferdsel) Vanlig forekommende enkeltobjekter ute av opprinnelig sammenheng Miljøet ligger ikke i opprinnelig kontekst. Bygningsmiljøet er vanlig forekommende eller inneholder bygninger som bryter med tunformen. Inneholder bygninger av begrenset kulturhistorisk/ arkitektonisk betydning. Miljøet er vanlig forekommende eller er fragmentert. Inneholder bygninger som har begrenset kulturhistorisk betydning. Miljøet er vanlig forekommende. Inneholder bygninger uten spesielle arkitektoniske kvaliteter. Representative for epoken/funksjonen og inngår i en kontekst eller i et miljø med noe tidsdybde. Steder det knytter seg tro/tradisjon til Miljøet ligger delvis i opprinnelig kontekst. Enhetlig bygningsmiljø som er representativt for regionen, men ikke lenger vanlig og hvor tunformen er bevart. Inneholder bygninger med kulturhistorisk/ arkitektonisk betydning. Enhetlig miljø som er representativ for epoken, men ikke lenger vanlig. Inneholder bygninger med arkitektoniske kvaliteter og/eller kulturhistorisk betydning. Miljøet er representativt for epoken, men ikke lenger vanlig. Inneholder bygninger med arkitektoniske kvaliteter. Sjeldent eller spesielt godt eksempel på epoken/funksjonen og inngår i en svært viktig kontekst eller i et miljø med stor tidsdybde. Spesielt viktige steder som det knytter seg tro/tradisjon til Miljøet ligger i en opprinnelig kontekst. Bygningsmiljø som er sjeldent eller særlig godt eksempel på epoken/funksjonen og hvor tunformen er bevart. Inneholder bygninger med stor kulturhistorisk/ arkitektonisk betydning. Enhetlig miljø som er sjeldent eller særlig godt eksempel på epoken. Inneholder bygninger med spesielt store arkitektoniske kvaliteter og/eller av svært stor kulturhistorisk betydning. Miljøet er sjeldent og spesielt godt eksempel på epoken. Inneholder bygninger med spesielt store arkitektoniske kvaliteter. Andre kulturmiljøer (miljøer knyttet til spesielle enkeltbygninger, kirker, kulturlandskap, parker og lignende) Miljøet er vanlig forekommende og/eller er fragmentert. Bygninger uten spesielle kvaliteter. Vanlig kulturlandskap med endret topografi. Miljø som er representativ for epoken, men ikke lenger vanlig. Bygninger/objekter med arkitektoniske/ kunstneriske kvaliteter. Vanlig kulturlandskap med noe endret topografi. Miljø som er sjeldent og/eller særlig godt eksempel på epoken. Bygninger/objekter med svært høy arkitektonisk/ kunstnerisk kvalitet. Sjeldent/gammelt kulturlandskap. 23

24 3.4.3 Kriterier for omfang Omfang er en vurdering av hvilke endringer tiltaket antas å medføre for de ulike miljøene eller områdene. Omfang vurderes for de samme områder som er verdivurdert. Omfanget vurderes i forhold til 0- alternativet som er dagens situasjon inkludert forventet endring i analyseperioden (inkludert vedtatte planer). Kriterier for fastsettelse av omfang er gitt i Statens vegvesen H 140 (Statens vegvesen 2006), og er gjengitt i tabellen under. Omfanget vurderes med utgangspunkt i kriteriene, og angis på en trinnløs skala fra stort positivt omfang til stort negativt omfang. Ved vurdering av omfang skal det redegjøres for hvordan det konkrete tiltaket vil påvirke kulturminner og kulturmiljøer. For kulturmiljøet vil forholdet mellom årsak og virkning kunne variere. I vurderingene kan det være aktuelt å vurdere forhold tilknyttet begrepene kontrast vs tilpasning/underordning. Det kan også være nyttig å vurdere om tiltaket et reversibelt eller irreversibelt. Viktige vurderingsmomenter kan være knyttet til graden av autentisitet/opprinnelighet i omgivelsene og graden av andre tekniske inngrep. Tabell 2: Kriterier for vurderinger av tiltakets omfang for kulturmiljøer (Statens vegvesen 2006) Stort positivt omfang Middels positivt omfang Lite/intet omfang Middels negativt omfang Stort negativt omfang Kulturminne r og miljøers1 endring og lesbarhet Tiltaket vil i stor grad bedre forholdene for kulturminner/ miljøer Tiltaket vil bedre forholdene for kulturminner/ miljøer Tiltaket vil stort sett ikke endre kulturminner/ miljøer Tiltaket vil medføre at kulturminner/ miljøer blir skadet Tiltaket vil ødelegge kulturminner/ miljøer Tiltaket vil i stor grad øke den historiske lesbarheten Tiltaket vil bedre den historiske lesbarheten Tiltaket vil stort sett ikke endre den historiske lesbarheten Tiltaket vil redusere den historiske lesbarheten Tiltaket vil ødelegge den historiske lesbarheten Historisk sammenhen g og struktur Tiltaket vil i stor grad styrke den historiske sammenhengen mellom kulturmiljøer og deres omgivelser Tiltaket vil styrke den historiske sammenhengen mellom kulturmiljøer og deres omgivelser Tiltaket vil stort sett ikke endre den historiske sammenhengen mellom kulturmiljøer og deres omgivelser Tiltaket vil svekke den historiske sammenhengen mellom kulturmiljøer og deres omgivelser Tiltaket vil bryte den historiske sammenhengen mellom kulturmiljøer og deres omgivelser Tiltaket vil i stor grad forsterke historiske strukturer Tiltaket vil forsterke historiske strukturer Tiltaket vil stort sett ikke endre historiske strukturer Tiltaket vil redusere historiske strukturer Tiltaket vil ødelegge historiske strukturer 1 Herunder historiske kommunikasjonsårer 24

25 3.4.4 Kriterier for konsekvens Verdivurderingen og omfangsvurderingen vil danne grunnlag for en vurdering av konsekvensene av tiltaket som beskrives både verbalt og med angivelse på en skala fra pluss (++++) til minus ( ), jf. tabell 4. Konsekvensgrad bestemmes ut fra matrise i Håndbok-140 (Statens vegvesen 2006). Betydningen av inngrepet fastsettes på grunnlag av en fagbasert vurdering av verdier i det berørte området og tiltakets omfang (effekt). Det skilles mellom direkte og indirekte konsekvenser for kulturminner og kulturmiljøer. Innenfor planområdet kan tiltaket medføre både direkte og indirekte konsekvenser på kulturminner og kulturmiljøer. I influensområdet, utenfor selve inngrepene, vil tiltakets konsekvenser for kulturminner og kulturmiljø i hovedsak være av indirekte karakter. Direkte konsekvenser kan være skade, fjerning, ødeleggelse og tildekking av kulturminner ved direkte arealinngrep. Direkte arealinngrep kan også medføre oppstykking av et avgrenset kulturmiljø, f.eks ved å legge en ny vei gjennom et gårdstun, og derved skille driftsbygninger fra boliger eller omkringliggende kulturlandskap. Men det kan også stykke opp sammenhenger mellom ulike kulturmiljøer og kulturhistoriske strukturer. Indirekte innvirkning kan skje ved at kulturminner og kulturmiljøer blir liggende i et område som utseendemessig er fjernt fra det miljøet som eksisterte på den tiden da kulturminnet eller kulturmiljøet ble produsert. Det kan også være at opplevelse og stemning blir forstyrret av støy, bevegelse, visuelle barrierer og skyggevirkning. Eller at tiltaket fremstår som en visuell barriere som bryter historiske sammenhenger og reduserer lesbarhet av historiske strukturer. Indirekte innvirkning er i første rekke knyttet til visuelle virkninger. Det menneskeskapte miljøet har alltid hatt en nær sammenheng med landskap og naturressurser. Eksempelvis har sjø og vassdrag vært lokaliseringsfaktorer, og landskapsrom kan understreke stedets egenart. Vi kan i dag lett komme til å viske ut de opprinnelige sammenhengene og sporene, og dermed svekke forståelsen for valget av nettopp det stedet for bosettingen eller aktiviteten. Kulturminnevernet er opptatt av at man i fremtiden skal ha muligheter til å forstå og oppleve slike sammenhenger. 25

26 Figur nr 5: Konsekvensvifte (Statens vegvesen 2006) Tabell 4. Karakteristikker og fargekoder for konsekvens. Meget stor positiv konsekvens Stor / meget stor positiv konsekvens + + +/ Stor positiv konsekvens Middels / stor positiv konsekvens + + /+ + + Middels positiv konsekvens ++ Liten / middels positiv konsekvens + / ++ Liten positiv konsekvens + Ingen / liten positiv konsekvens 0 / + Ubetydelig konsekvens 0 Ingen / liten negativ konsekvens 0 / - Liten negativ konsekvens - Liten / middels negativ konsekvens - / -- Middels negativ konsekvens - - Middels / stor negativ konsekvens - - / Stor negativ konsekvens Stor / meget stor negativ konsekvens - - -/ Meget stor negativ konsekvens Ikke relevant / det kartlagte området blir ikke berørt 26

27 3.4.5 Beskrivelse av 0-alternativet Alternativ 1 er den planlagte utbyggingen av gruvedrift i Engebøfjellet. Det skal ikke utredes alternative lokaliseringer for utvinning av rutil. Alternativ 0 er planlagt/ forventet utvikling i planområdet dersom tiltaket ikke blir iverksatt. Området er i dag dominert av skog, med enkelte myr- og barfjellsområder innimellom, og landbruksdrift nær sjøen. Beite er den dominerende bruken både av innmark og utmark, det blir trolig videreført hvis tiltaket ikke blir iverksatt. Reduksjon av landbruksdriften og overgang til økt turisme er en annen sannsynlig del av 0-alternativet. Det vil i så fall trolig medføre noe bygging av nye hytter og naust i området, med tilhørende infrastruktur. Forfallet av gamle naust og sjøboder vil i stor grad fortsette, med mindre de blir tilpasset turisme eller fritidsfunksjoner. Videreføring av beiting vil være positivt for kulturminnene. Eventuell pløying som går dypere ned i bakken enn tidligere, og oppføring av nye bygninger, vil kunne skade kulturminner og ha negativ virkning Tiltaks- og influensområde Tiltaksområdet pr. november 08 er vist på vedlagte kart. Tiltaksområdet består av alle områder hvor det vil bli direkte inngrep, som dagbrudd, deponi, anleggsveger, prosessområde, pukkverk, kaianlegg, bygninger osv.. Behovet for utbedringer og utvidinger av veier utenfor planområdet er ikke definert av tiltakshaver, og er ikke vurdert i denne utredningen. Influensområdet i konsekvensutredningen er definert som det området hvor tiltaket vil bli sterkt eksponert i landskapet, være særlig framtredende og på denne måten påvirke kulturminner og kulturhistoriske verdier. Influensområdet vil bestemmes av det aktuelle inngrepet, ulike topografiske trekk, visuelle sammenhenger og trekk i vegetasjon og landskap. Ved defineringen av influens er det lagt vekt på visuelle innvirkninger på kulturminner/-miljø, men også innvirkning i form av støv og støy er del av vurderingen. Avgrensingen av influensområdet er foretatt på bakgrunn av beskrivelser av tiltaket, kartstudier og befaringer i området. For gruvedriften på Engebø er det primære influensområdet definert som landskapsrommet fra Vevring i Vest til Redalen i øst, og fra Kvammen i sør til Gryta- og Engebøstølene i nord. Tiltaket vil være synlig fra enkelte steder utenfor dette også, for eksempel fjelltoppen Blægja, Svanøya og utover sørsida av fjorden. Virkningen vil da være begrenset på grunn av stor avstand Kilder og feltarbeid Utredingen tar utgangspunkt i kartlegging og vurdering av kulturhistoriske strukturer i landskapet og miljø, og karakteristiske trekk ved dem. Analysen går således ikke dybden mht til beskrivelse av arkitektoniske eller kulturhistoriske trekk ved for eksempel enkeltbygninger og anlegg, men tar utgangpunkt i større sammenhenger, miljøer. Konsentrasjonen og variasjonen innenfor helheten er derfor mer sentralt enn hvert enkelt kulturminne. Det er benyttet en rekke ulike typer data for å kunne gjøre analyser og vurderinger av det aktuelle området. Datagrunnlaget vurderes som tilstrekkelig for denne konsekvensutredningen. De viktigste kildene er: Faglitteratur: vitenskapelige arbeider og arkeologiske rapporter. Lokalhistoriske, bygdebøker og lignende. Verneplaner: det er undersøkt om det foreligger noe formelt vern gjennom arealplaner langs strekningen. Andre relevante verneplaner er blant annet Nasjonal registrering av verdifulle kulturlandskap. 27

28 Informanter: det har vært kontakt med forskere ved Bergen museum (Historisk museum), Bergen sjøfartsmuseum og Sogn og Fjordane fylkeskommune. Det har også vært kontakt med grunneiere og lokalbefolkning i området. SEFRAK-registeret Askeladden Det nasjonale registeret over automatisk fredete kulturminner (fra tiden før 1537), blant annet Økonomisk Kartverks (ØK-) registreringer og Per Fetts registreringer på Vestlandet, er dekket av Askeladden, den nasjonale databasen for kulturminner. I Askeladden er det forøvrig registrert en rekke gjenstandsfunn, som er løsrevet fra sin opprinnelige kontekst. En mer fullstendig oversikt over gjenstandsfunn er dekket av Bergen museums hovedkatalog. Bygninger og enkelte andre kulturminner eldre enn ca er registrert kommunevis og lagret i et felles dataregister som opprinnelig ble administrert av SEekretariatet For Registrering Av Kulturminner (SEFRAK). I konsekvensanalysen er digitale SEFRAKregistreringer brukt som bakgrunnsinformasjon, i sammenheng med befaringer i felt. På grunn av tiltakets omfang og karakter er det lagt vekt på en samlet vurdering av bygningsmassen innenfor hvert kulturmiljø, framfor enkeltvis vurdering av bygninger. I tillegg til kartfiler fra Askeladden som viser fornminner og SEFRAK-registrerte objekter er det benyttet digitale kartgrunnlag til fremstilling av illustrasjonskart. Kartene er framstilt i ArcGIS. Det ble foretatt en felles befaring for utrederne av kulturminne- og landskapsutredningene i mai Formålet med befaringen var å avgrense influenssoner, og utføre en verdi- og omfangsvurdering av kulturminner og kulturmiljøer, samt å vurdere avbøtende tiltak. Befaringene ble foretatt med bil og fotvandring slik at det ble mulig å vurdere visuelle opplevelsesmessige konsekvenser av tiltaket i forhold til enkeltminner og kulturlandskapet som helhet. Det ble og holdt møter med både Sogn og Fjordane fylkeskommune, og Naustdal kommune. I september-oktober 2008 foretok NIKU en arkeologisk registrering innenfor planområdet, jf. Kulturminnelovens krav. Undersøkelsen innebar prøvestikking etter steinalder og sjakting etter senere perioders kulturspor. Undersøkelsen foregikk over 4 uker i september-oktober 2008, det er utarbeidet en egen rapport fra dette arbeidet, som ligger som vedlegg til utredningen. Funnene fra registreringen er brukt i verdivurderingen av områdene. 28

29 4 Kort kulturhistorisk oversikt Det er mye morenejord i Naustdal, der isen etter siste istid etterlot avsetningene sine i fordypninger og slake dalsider. Havnivået har variert gjennom tidene, og en finner marin leire i flere områder, blant annet i Naustdal sentrum, Helle og Vevring. Dette har gitt næringsrik jord. I de sørvendte liene ved Førdefjorden har kombinasjonen med et lunt lokalklima gitt godt grunnlag for bosetning gjennom lang tid. De eldste kjente boplassene i området er fra ca 4000 f.kr, slutten av eldre steinalder, og er funnet på Engebø. I samme område ble det også funnet spor fra overgangen mellom yngre steinalder og bronsealder. Gravrøyser fra bronsealder finnes det flere av langs fjorden, blant annet på Horne lenger ute i fjorden, og på Hegreneset på sørsida av fjorden. I Vevringområdet har nærheten til både kysten, fjorden og fjellområder har gitt tilgang til rike ressurser, og dermed ligget svært godt til rette for tidlig bosetning og jordbruk, som har blitt videreført gjennom jernalderen. Så lenge vi har hatt skriftlige kilder om området, har Vevring vært den høyest skyldsatte gården i Naustdal, gården med det rikeste utbyttet (Kleiveland 1995). Fram til det siste århundre har sjøen vært den viktigste ferdselsåren i fjordområder som disse. Det viser seg blant annet i de gamle kommunegrensene, fram til 1964 hørte både nordsida og sørsida av fjorden til Vevring kommune. Kulturhistorisk er forbindelseslinjene over sjø like viktige som de over land. I historisk tid vet vi at Vevring har hatt en sentrumsfunksjon i området. På Hegreneset på sørsida av fjorden er det flere gravrøysfelt fra bronsealder/jernalder. I tolkninger av gravrøysers symbolske betydning snakker man ofte om maktdemonstrasjon, eierskap, og overvåkning og markering av skipsleia. Området mellom Vevring og Hegreneset/Leknes er et av de smaleste partiene i ytre del av fjorden. Det har trolig vært mye kontakt på tvers av fjorden, og området som helhet kan ha hatt viktige funksjoner og betydninger langt tilbake i tid. Som i det meste av landet var tidlig middelalder en vekstperiode, men svartedauden medførte en klar reduksjon i folketallet. En kan finne omtaler av gårder i dagens Naustdal tilbake til Fram til 1620-åra kunne den voksende befolkningen hovedsakelig overta gårder som hadde blitt stående ledige. Etter reformasjonen var mye av jorda i området krongods. Proprietærer, kirkelige institusjoner og bønder økte etter hvert sin andel noe. Mot slutten av 1600-tallet ble biskop Svane i København eier av alle kongens eiendommer i Sunnfjord, området var betaling for kongens gjeld til ham. Hovedsetet for Svane-eiendommene ble etter hvert etablert på Svanøya, midt i munningen til Førdefjorden. Det har vært to perioder med stor folkevekst og bruksdeling i området, på og på 1800-tallet. I 1726 ble Svane-eiendommen delt opp og solgt, noe til rikfolk og noe til de som hadde vært leilendinger og som nå fikk muligheten til selv å eie jorden de drev. På slutten av 1800-tallet var alle brukene selveide, og siste rest av 29

30 leilendingssystemet forsvant. Siste halvdel av 1800-tallet var folkeveksten så stor at det var få muligheter og lite ressurser til hver i hjembygda, og folk reiste til Florø, Bergen, og Amerika. Primærnæringene med jordbruk, fiske og noe skogbruk har vært de viktigste fram til vår tid, og har vært styrende for arbeidsmarkedet. Folketallet ble redusert på 1950-og 60- tallet, men fikk et oppsving igjen fra 1970-åra, i forbindelse med veksten i Førde og nye arbeidsplasser der (Kleiveland 1995). Fjordområdene med lett tilgang til ressurser fra både sjø og fjell har gitt grunnlag for etablering av rikdom og makt. I Magnus Lagabøtes testament fra 1277 er det beskrevet 15 skipreider i det som var Firdafylket, blant dem trolig flere innover Førdefjorden. Et skipreide var et område som hadde ansvar for å utruste et forsvarsskip for kamp om det skulle være behov, skipreidene ble etter hvert også viktige som skattleggingsområder og som organisatoriske inndelinger i forhold til andre samfunnsinteresser. Svartedauden, lave kornpriser og mer satsing på fiske i de ytre fjordstrøkene var blant faktorene som sterkt reduserte folketallet i de indre Sunnfjordsområdene i senmiddelalderen. Fra stod det igjen to skipreider i Førdefjorden: Vevring (også kalt Brandsøy) og Førde skipreider. I tillegg til å være sentrum for skipsutrustningen hadde begge stedene også andre sentrale funksjoner for området (Naustdal kommune og Naustdal sogelag 1996). Figur nr. 6. Bygda Vevring sett fra Leknes. Deler av Engebøfjellet helt til høyre i bildet, derfra mot venstre sees dalen inn til Lindabotn, Vevring og stølsområder i fjellene mellom de to dalene, og lengst til venstre dalen med Årsetelva og Vassbotn.. Da det ble opprettet kommuner i 1837 ble både nord- og sørsida av fjorden del av Vevring kommune. Vevring beholdt sentrumsfunksjoner for området fram til midten av 1900-tallet. Gjennom de siste århundrene har det vært både gjestgivergård, handelssted, skipsekspedisjon og sete for kommunestyre og sorenskriver på Thingneset. Haugianerne hadde stor betydning i området på 1800-tallet, de drev gården på Thingneset, og hadde sterke forbindelser til haugianerne på Svanøya. I 1964 gikk de delene av Vevring som lå på nordsida av fjorden inn i Naustdal kommune. Områdene på sørsida av fjorden som hadde hørt til Vevring gikk til Askvoll kommune, og Steindalen til Flora. Veien vestover fra Vevring mot Stavang i Flora ble ferdig i 1968, gjennomgående bilvei østover til Naustdal, med tre 30

31 tuneller, ble åpnet i 1970 (Kleiveland 1995, Kultur- og næringsutvalet og Naustdal sogelag 1995, Naustdal kommune og Naustdal sogelag 1996; NRK.no 2007). Det har trolig vært kontakt mellom utredningsområdet og flere andre viktige kulturområder ved eller nær Førdefjorden. Steinbruddet på Stakaneset i Florø, bergkunstfeltet i Ausevik, godset på Svanøya og Naustdal gård har alle hatt betydning i regionen. På Engebø har det blitt funnet økser og økseemner fra et steinbrudd på Stakaneset i Flora, lenger ute i fjorden. Fra dette bruddet ble det hentet stein til hele Vestlands- og Trøndelagskysten i perioden f.kr. Øksefunnene fra Engebø er fra ca 4000 f.kr. Det kan se ut til at hovedtilhoggingen ble gjort på Stakaneset, men at øksene som er funnet på Engebø ble slipt og gjort ferdige lokalt (Johnson 1992). Ved Høydalsfjorden, den første fjorden nord for Førdefjorden, ligger det store bergkunstfeltet på Ausevik. Det er et av de største kjente helleristningsfeltene i Norge (nrk.no 2006). I Naustdals lokalhistorie omtales gjerne dei tre Eilivane som satt på selve Naustdal gård på og 1300-tallet. To av dem var riddere, og alle tre var del av maktsenteret og topparistokratiet i Norge på den tiden (Kultur- og næringsutvalet & Naustdal sogelag 1995). Svanøya, som delvis har direkte siktlinjer til tiltaksområdet, ligger midt i utløpet av Førdefjorden. Øya har blitt brukt langt tilbake i tid. Et av Norges fire kjente kors med runeinnskrift står her. Øya hadde egen kirke og prest på 1300-tallet. Biskop Hans Svane, som eide mye av Sunnfjord fra slutten av 1600-tallet, eide godset her. Futen som kjøpte godset på 1700-tallet bygget det opp til en av de flotteste storgårdene på Vestlandet. I 1804 kjøpte Hans Nilsen Hauge godset, og satte Ole Helling til å drive det. Svanøya ble et sentrum for haugianerne i området, og det var nær kontakt med haugianerne på Vevring. Mange nye virksomheter innen havbruk, reiseliv og handel ble satt i gang herfra, der har også blitt drevet gruvedrift her på 1800-tallet (Gjerde 2002b, Losnegård 2002, Kleppa 2004) Trolig finnes det mange kulturminner i influensområdet, både automatisk fredete og fra nyere tid, som i dag ikke er kjente. De fleste hovedgårdene langs fjorden går tilbake til middelalderen, flere av dem mye lenger tilbake i tid, til jernalderen. Jordbruksvirksomhet og utnyttelse av ressursene i sjøen går trolig tilbake til steinalderen. Ved arkeologiske undersøkelser kan det bli funnet dyrkingsspor og andre kulturlag, og gjenstander i stein, metall og bein. Store deler av fortidens landskapsbruk setter få spor. Det man finner er kanskje gjerder, bygninger og tufter. I utmarka kan det finnes spor etter støler, utmarksløer og stakketufter. Det har vært kverner og småkraftverk ved de fleste elvene (Kultur- og næringsutvalet & Naustdal sogelag 1995). Bygninger og innretninger etter fiske og sjøtransport utgjør en viktig del av kulturmiljøene og kulturminnene. Alle gårder ved fjorden har hatt båtstøer, naust og ofte sjøboder og brygger. Mange av dagens kystminner har trolig bevarte eldre deler, mange er også fornyete og gamle deler er skiftet ut. Kystlinjen langs Førdefjorden er som et mer eller mindre sammenhengende kulturlandskap, visuelt knyttet sammen på tvers av fjorden. 31

32 Verdi-, omfang- og konsekvensvurderinger 4.1 Verdivurdering av kulturmiljø i tiltaks- og influensområdet Vevring Figur nr.7. Vevring sett mot vest, fra toppen av Engebøfjellet. Førdefjorden og Svanøya i bakgrunnen. Vevring ligger like vest for Engebøfjellet, som en langstrakt hylle mellom sjøen og fjellet. Gården Vevring er den største, og trolig en av de eldste gårdene i området. På grunn av det felles landskapsrommet, og de mange historiske forbindelsene, er gårdene Apalset og Årset på vestre del av hylla inkludert i samme miljø. Midt på flata skjærer Årsetelva og en liten dal seg inn til Vassbotten og videre opp til Årsetstølen. Navn med set-ending knyttes ofte til gårder tatt opp i vikingtid eller litt før. Apalset nevnes første gang i skriftlige kilder i 1350, Årset første gang i Gården Vassbotnen ligger i dalen langs Årsetelva, og ble trolig skilt ut fra Årset senere (Kleiveland 1995). Det har ikke vært gjort omfattende arkeologiske undersøkelser her, men funn av steinavslag fra steinalderen og klart markerte kulturlag viser at Vevringområdet ble brukt også før jordbruket dukket opp (askeladden.ra.no 2008). Navnet Vevring er kjent fra ca I en jordebok fra 1427 går det fram at gården var gods under Munkeliv kloster i Bergen. I 1626 tilhørte halvparten av Vevring til klosteret, sammen med Årset og Vassbotnen. Dette var da de eneste gårdene i området som hørte til Munkeliv. Mindre deler av Vevring var fordelt på godseier Rosenkrantz, Vevring kirke og Førde prestebord (prestens eiendom/inntektsgrunnlag). Utover på 1700-tallet kom mer av gården på brukernes hender. Gården har gjennom mange hundreår vært en av de mest folkerike i området. Utover på 1800-tallet var det mange husmenn på Vevring, og i 1900 hadde 90 personer tilhold på Vevring (Kleiveland 1995). I de siste hundreårene har det vært drevet med husdyrhold, korndyrking og pelsdyr. Vevring har også gode fjellbeiter i motsetning til de fleste andre gårdene langs fjorden (Helle 1991), og det ble drevet stølsdrift fram til 1950-tallet (Kleiveland 1995). 32

33 Det ble bygget en kirke i Vevring på 1300-tallet, trolig var det en stavkirke. Kirken var sentrum for et eget kirkesogn (Kleiveland 1995). Muligens kan den ha hatt en forgjenger, reist som en gårdskirke (høgendeskirke) ved Vevring gård. I 1722 stod bare koret igjen. Det ble bygget en tømmerkirke inntil det gamle koret. I 1846 ble en ny kirke oppført (Helle 1991). Kirken ble oppført etter mønstertegning av arkitekt Linstow. Nytt kor og sakristi ble påbygget i 1940-åra (Stendal 1996). I kirken står et alterskap fra senmiddelalderen. Alterskapet er laget i Nord-Tyskland, det viser Jomfru Maria, jesusbarnet og helgener, og har et klart førreformatorisk trosuttrykk (Aaras og Vengen 2000). Figur nr. 8. Bygninger og hage på Tingneset Tingneset, like nedenfor kirken, hørte inn under Vevring gård. På Tingneset har det vært skysstasjon fra 1600-tallet, og gjestgiveri og en liten landhandel fra første del av 1700-tallet (nrk.no 2007). Fra Vevring kommune ble opprettet i 1838 til område ble del av Naustdal kommune i 1963, var Tingneset også kommunalt sentrum. Både prest, fut og sorenskriver tok inn her når de hadde ærend i området. I dag står det et våningshus, kårhus/handelshus, eldhus, sjøbu og naust på Tingneset. Hovedhuset på Tingnes er fra 1790, og ble utvidet og ombygd i Tingneset var selvsagt som stoppested for båttrafikken, men dårlige havneforhold gjorde at man måtte ro ut til dampbåten fram til skikkelig kai ble bygget i åra (Kleiveland 1995, Kleppa 2002, SEFRAK). 33

34 Figur nr. 9. Naust og sjøbod ved Tingneset og utsikt over fjorden. Haugianerbevegelsen stod sterkt i bygdene langs Førdefjorden, og en av de første misjonsforeningene ble stiftet i Vevring i Erik Olsen, haugianer med tilknytning til trosfellene på Svanøy gods, kjøpte Tingneset i 1830, og det ble et viktig samlingssted for bevegelsen (Kleppa 2002). Det ble opprettet skolehus i Vevring i 1896 (Stendal 1996). Navnet Banemyra viser til perioden det var reperbane i Vevring. Tidlig på 1900-tallet ble det også drevet meieri på Vevring (Kleiveland 1995). Det står igjen eldre bygg flere steder i Vevring, både sjøboder, naust, våningshus, eldhus og driftsbygninger. De fleste er fra 1800-tallet, enkelte tilbake til 1700-tallet. De fleste eldre byggene ligger i vestre del av miljøet, og er påbygd og modernisert i ulik grad (Kleiveland 1995, SEFRAK). Langs Årsetelva, Stølselva og elva ned fra Bjørndalen er elvebreddene gjennom bygda fint oppmurt, og sikrer mest mulig utnytting av knappe jordressurser. Kulturminnene i Vevring viser stor tidsdybde, med funn fra steinalder, middelalder og nyere tid, og potensial for spor fra flere perioder. Beliggenheten og ressurstilgangen har gjort det til et sentrum for nærområdene. Det er bevart en del eldre enkeltbygg, og deler av tidligere tunform, med kulturhistorisk verdi. Strandsonen er preget av en blanding av eldre og nyere bygg. Men bebyggelsen har også preg av det siste århundrets utvikling i landbruket, med utskiftingen av jord, nyere driftsbygninger, bolighus og delvis ny veitrase. Vevring er et typisk eksempel på utviklingen i en liten jordbruksbygd langs kysten. Området skiller seg historisk sett ut som et knutepunkt i midtre del av Førdefjorden, med stor ressurstilgang både fra lenger inn i landet og utenfra kysten. Verdi: stor-middels. Liten Middels Stor 34

35 Figur nr. 10. Oppmurte elvebredder. Vevring kirke i bakgrunnen Engjabøen/ Engebø I ble det gjort arkeologiske utgravninger i området ned mot den lille vika øst på Engebø. Utgravningene viste spor fra fire ulike perioder. De eldste sporene er fra slutten av eldre steinalder, ca 4000 f.kr, og er de eldste kjente funnene fra dagens Naustdal kommune. Steinalderboplassen ble funnet ca 15 m over dagens havnivå, men lå trolig langs sjøkanten da den var i bruk. Det ble funnet en mødding/avfallsplass, steinredskap og avfall etter produksjon av steinredskap. Kjennetegn for denne perioden er små fiskesøkker av kleber, med innrissede furer for feste av snøre eller nett. På boplassen ble det også funnet økser og økseemner fra steinbruddet på Stakaneset i Flora. De som besøkte Engebø på denne tiden var fangstfolk, de var nomader som levde av sanking, jakt, fangst og fiske, jordbruket var ennå ikke kommet til Norge på denne tiden (Johnson 1992, Kleiveland 1995, Kultur- og næringsutvalet & Naustdal sogelag 1995, nrk.no 2007). Fra ca 2400 f.kr, rundt overgangen mellom yngre steinalder og bronsealder, ble det funnet slanke velslipte pilspisser og en litt annen type økser. På denne tiden var nok jakt og fangst, fiske og sanking fremdeles det viktigste for livsgrunnlaget, selv om åkerbruk og husdyrhold begynner å bli kjent (Johnsen 1992). Videre ble det gjort funn fra perioden f.kr, som hører til bronsealderen. Fra denne perioden ble det funnet stolpehull og ildsteder, over tid har det har trolig stått flere hus her. Det ble også påvist forhistoriske dreneringsgrøfter. Pollenprøver viste mye trær og nyrydding av jord i første del av perioden, mens det mot slutten av perioden vokste mest gress, urter og bygg (Johnsen 1992). Utover i yngre bronsealder og førromersk jernalder ser Engebø ut til å være brukt på samme måten, det ble funnet spor etter hus, ildsteder, og bruk av ard. Det kan og ha vært spor av aktivitet i yngre jernalder i lagene. Tidlig i denne perioden er det kun pollen fra engvekster, 35

36 mens det er flere spor etter korndyrking fra siste del av perioden. I ildstedene ble det også funnet forkullede frø av bringebær (Johnson 1992). Under de arkeologiske undersøkelsene i 2008 ble det funnet spor etter åkerbruk i bronsealderen på vestre del av Engebømarka. På flaten midt på Engebø er det også funnet dyrkingsspor datert til bronsealder, i tillegg er det flere spor etter bosetning i jernalderen, fram til folkevandringstid (Lorvik 2008). Disse kulturminnene er automatisk fredet. Figur nr. 11. SEFRAK-registrert stabbur på Engebø, og nyere bolighus. Engebøfjellet kalles også Kyrkjehaugane. Engebøgården har vært gammelt bispegods, og lå direkte under bispestolen i Bergen fram til 1850-åra, da ble jorda kjøpt av brukerne. Fra 1701 har det vært tre bruk på gården. Alle brukene hadde støl på Engebøstølen. På Engebø er det to bygg som er registrert i SEFRAK, et stabbur og et sauefjøs. Fra ca 1900 til 1963 var det skolehus og skolegang for Engebø og Gryta på Engebø (Kleiveland 1995). I dag er det fast bosetning på to av gårdene, den tredje leies ut som feriested. Dagens bosetning er typiske fjordgårder, med bolighus og driftsbygninger i en kombinasjon av enkelte eldre og hovedsakelig nyere bygg. Kulturlandskapet holdes ved like med beite og noe slått. Samtidig er det lagt vekt på strandsonen med vedlikehold av naust og sjøboder. Det er stor tidsdybde i sporene etter mennesker på Engebø, og området viser bruk gjennom store deler av forhistorien og historisk tid. Dette er typisk for mange områder langs kysten. Det har vært få flater som har ligget godt til rette for bosetning og landbruksdrift, de gode stedene har blitt hyppig gjenbrukt. Miljøet er på denne måten typisk, samtidig er det her de eldste sporene etter bosetning i kommunen er funnet, noe som øker sjeldenheten. De til nå kjente eldste sporene ble fjernet ved utgravning da kaianlegget ble bygget. Dette inngrepet reduserer lesbarheten og sammenhengen i kulturlandskapet betydelig. Undersøkelsene fra 2008 har vist at det er bevart spor fra både bronsealder og jernalder over store deler av innmarka på Engebø. Veien som ble laget på 1990-tallet, og det nye bruddområdet på veien opp til stølen, har redusert lesbarheten av de eldre sporene og strukturene også i utmarka. 36

37 Den lille bukta øst for det moderne kaianlegget har fortsatt karakter av et maritimt kulturmiljø, tilknyttet sjøbruk. Det er sannsynlig at denne bukta ble brukt som landingssted av de som besøkte Engebø allerede i steinalderen, og dagens bygg og strukturer viser at området brukes som havn også i dag. Det kan finnes levninger eldre enn de to naustene og den sjøboden som står der i dag. Disse er fra 1900-tallet, deler av dem muligens tilbake til tallet. Bordkledningen er skiftet ut og til dels godt tatt vare på. Grunnmurene er markstein. Det er rester av en båtstø, en eldre brygge eller lasterampe og støpte betongfundamenter for en nå fjernet sjøbod, og grunnmur for ytterligere et lite naust som nå er borte. Det er sannsynlig at det har havnet gjenstander og deler av konstruksjoner i vannet utenfor sjøkanten. De kan være nedbrutt i løpet av tiden, forflyttet pga. strøm og havnet mellom steinblokker eller blitt ført lengre ut på dypt vann. Figur nr. 12. Maritimt miljø i Engebøvika. Sannsynligheten for å finne bevarte levninger i dag er trolig liten. Bergen Sjøfartsmuseum har ikke klart å prioritere registreringer i vannet utenfor naustene og båtoppdragene i Verdi: middels Liten Middels Stor 37

38 4.1.3 Gryta Figur nr. 13. Tun, Gryta. Gryta grenser til Engebø, og ligger på en liten utstikker i fjorden, som sammen med fjellet på sørsida snevrer inn fjordløpet inn mot Redalen. Nær Grytaelva har det blitt funnet flintspisser i kulturlag, og bosetningen her kan trolig spores langt tilbake i tid, i likhet med på Vevring og Engebø. Navnet Gryta finnes første gang i skriftlige kilder fra rundt Det er mange og nære forbindelser mellom Gryta og Engebø. Hele området har i perioder trolig hørt til samme gård. Utmarks- og stølsområder er til dels felles, og i tider med stort kirkelig eierskap hørte begge gårdene inn under bispestolen i Bergen, som de eneste i området. Gryta var en svært god laksegård, Gryta og Naustdal gårder er de eneste i området som har måttet betale en egen skatt for lakseverpa sine. Det er flere bukter og nes hvor det har vært gunstig med laksegarn. Det har vært flere naust i sjøkanten. Grånaustet like øst for munningen av Grytaelva er antagelig det eneste stående gamle naustet i området. Det er imidlertid svært dårlig vedlikeholdt. Taket er reparert med bølgeblikk. Naustet er SEFRAKregistrert. Langs Grytaelva har både Gryta.- og Engebøgårder hatt kvernhus. Det er kjent til sammen 4 kverner, den siste var i bruk fram til ca Grytten-folket drev rutebåt til Førde og Florø fra 1929 til I 1923 ble det opprettet telefonstasjon på gården (Kleiveland 1995). 2 våningshus, ei uteløe og et eldhus ble registrert i SEFRAK i tillegg til naustet. De som er gitt tidfesting er datert til 1800-tallet. Byggene er bevart med flere endringer, blant annet nye tak. 38

39 Figur nr. 14. Grånaustet, Gryta. Det er stor tidsdybde i de kjente kulturminnene i Grytaområdet. I likhet med Vevring og Engebø er de eldste sporene lite lesbare. Det er bevart flere representative enkeltbygg, men få helhetlige gårdsmiljø. Kulturlandskapet er en del preget av nyere tids gårdsbebyggelse og landbruksdrift, spesielt innmarka. Bebyggelsen og utviklingen er typisk for fjordbygder i området. Verdi: middels Liten Middels Stor 39

40 4.1.4 Støler til Vevring og Årset Figur nr. 15. Årsetstølen (små bygg midt i bildet) sett fra Vassbotnen. Årsetstølen er den vestligste av stølene i miljøet, og ligger øverst i dalen opp fra Vevring. Det er et helhetlig stølsmiljø som dokumenterer bruk av fjellområdene til melkeproduksjon, beite og slått. I en dom fra 1642 fortelles det at stølene til Årset og Vassbotnen var blitt flyttet. Rundt 1900 skal Årsetstølen igjen ha blitt flyttet til dit den står i dag, tidligere skal den ha stått litt lenger nede i dalen. Det ble drevet både melkeproduksjon, slått og beite her. Denne rike bruken er mindre vanlig så langt vest mot kysten. Det er steingarder og tufter etter flere bygg i området. Årsetstølen er et av tre stølsområder i Naustdal kommune som er framhevet i en oversikt over kulturlandskap og kulturmarkstyper. Områdene fra Ivehamrane øst til Gamlestølen var fellesbeite for Årset og Vassbotnen. Årsetstølen var i drift fram til tallet, byggene er i dag dels i forfall (Helle 1991, SEFRAK). Stølen er et mål for lokalt friluftsliv, og bilvei opp til Vassfaret, litt nedenfor stølen, gjør området til et av de mer tilgjengelige for ferdsel lenger inn i fjellet. Langs fjellkanten og tregrensa østover har det ligget flere støler med bygg fra 1800-tallet, som i dag er i ruiner eller sterkt i forfall. Vevring hadde flere støler øst for Vassbotnen fram til Stølselva. Det var stølsdrift på enkelte Vevring-støler fram til 1950-åra. I en skrift fra 1901 (Helland 1901, gjengitt i Helle 1991) omtales fjellbeitene til Indre Vevring som ret gode, langs fjorden for øvrig karakteriseres landbrukskvaliteten til fjellområdene som middelmådige (Helle 1991). Stølsområder er generelt lite forsket på, men en undersøkelse av natur- og kulturverdier ved fire vestlandsgårder viser at bruken av både innmark og utmark generelt går lenger tilbake enn tidligere antatt ut fra skriftlige og andre eksisterende kilder. Generelt er dagens gårdsområder de eldste, bruken av heimstølområdene yngre, og langstøler yngst (Aulestad og Øye et al 2001). Kulturminnene i området viser typiske eksempler på utnyttelsen av de nære fjellområdene i nær fortid. Sporene etter stølsdrifta er representative for området, det gode utbyttet av 40

41 fjellområdene er mindre vanlig så langt ute i fjorden. De overordnede strukturene er lite endret, men byggene er jevnt over i ruiner eller i dårlig stand. På Årsetstølen er tilstanden bedre og flere bygg er bevart, enkelte forfaller. Stølen er og et lokalt utfartsmål og startpunkt for turer inn i fjellet. Årsetstølen har større pedagogisk- og bruksverdi enn de andre i miljøet. Verdi: middels Liten Middels Stor Lindabotn/Indre Vevringstølen Figur nr.16. Rest etter grunnmur i Lindabotn. Innerst i dalen langs Stølselva flater terrenget ut, og på denne flata ligger stølsområdet Lindabotn. Stølen er en av flere som hører til gårder i Vevring, men er skilt ut som eget miljø dels fordi den ikke har samme høyfjellskarakter som de øvrige Vevringstølene, dels fordi den vil bli mer direkte berørt av det planlagte tiltaket. Stølen ligger i en tilnærmet gryte innerst i dalen, de største og flateste områdene ligger på vestsida av elva. Jordet er i dag svært fuktig og myrete. Det var drift på et av brukene i området i 1935, de andre var da lagt ned (fylkesatlas.no 2008). I vestkant av jordet går det et steingjerde, omtrent midt på jordet er det bevart murer etter en bygning inn mot dette gjerdet. Det har stått flere tømrede stølsbygg fra 1800-tallet her (SEFRAK). Stølen ligger relativt nært og lett tilgjengelig fra bygda, det har trolig vært en heimstøl, noe som gir potensial for høy alder. Stisystemet gjennom området har trolig vært brukt gjennom lang tid. Traktorveien fra Vevring opp til Likkjestølen er utbedret i nyere tid. Det går en sti 41

42 videre nordover til høyereliggende Vevringstøler. Det er også funnet spor etter stier/vei østover gjennom Engebødalen, via Likkjestølen til Gryta. Dette var trolig hovedtraseen på land mellom Engebø og Vevring før det ble tunnell i Ferdselen her kan sannsynligvis spores langt tilbake i tid, noe som også øker potensialet for funn av høy alder i stølsområdet. Det har vært få nye inngrep i landskapet etter seterbrukstiden, flere kulturelement er bevart og synlige, blant annet steingjerdet, oppmuringer langs bekken, en steinbor og en nyere steinportal. De få bevarte delene er representative og har høy autentisitet. Det er ikke påvist automatisk fredete kulturminner i området, men flere faktorer kan antyde lang tids bruk. Deler av opprinnelig oppbygning og landskapsbruk kan fortsatt sees, men mange av strukturene er lite lesbare. Alle bygninger er i ruiner, og området gror gradvis til. Tilstanden i miljøet er dermed dårlig. Verdi: middels-liten. Liten Middels Stor Likkjestølen Figur nr. 17. Likkjestølen, innmark. Deler av området er eldre stølsmark, store deler er oppdyrket i nyere tid. Stølen hører til Engebø. Stølsdrifta her var nedlagt før I dag er det bevart spor etter flere grunnmurer til driftsbygninger, rydningsrøyser og spor etter en mulig geil fra nyere tid. Den tidligere veien/stien mellom Gryta og Vevring gikk tidligere fra Likkjestølen, opp gjennom Engebødalen og over til Lindabotn. 42

43 Ved de arkeologiske undersøkelsene i 2008 er det funnet flere strukturer datert til førromersk jernalder, hovedsakelig på den svakt skrånende marka midt på bildet over. Funn i stølsområder er ofte uklare og vanskelige å tolke, og det kreves mer inngående undersøkelser for å avgjøre om funnene viser spor etter dyrking, eller om de og kan representere annen type aktivitet. Det som likevel kan sies med relativt stor sannsynlighet, er at de viser spor etter menneskelig aktivitet i området i første del av jernalderen. Kulturminnene er dermed automatisk fredet. Det er ikke funnet spor datert til de siste delene av jernalderen, eller middelalder. Dette indikerer at området ikke har vært i sammenhengende bruk, men heller har vært besøkt og brukt i flere omganger. Stølsområdet er representativt og typisk for dagens støler i området. Spor og strukturene fra de siste århundrenes bruk er til dels bevart. Men mye er også forfalt og endret etter at det ble slutt på melkedriften, og mange av sporene etter stølsdriften er lite lesbare. Bruken av området i tidligere perioder er det mer usikkerhet omkring. Gjennom undersøkelsene i 2008 er det funnet flere strukturer datert til førromersk jernalder. Generelt er få støler i slike ytre fjordområder inngående undersøkt, slik at det er vanskelig å si noe sikkert om representativiteten eller sjeldenheten til disse sporene. Det er imidlertid gjort inngående tverrfaglige studier av stølesområder lenger sør og øst på Vestlandet. Funnene på Likkjestølen kan passe inn i det mønsteret som tegner seg i disse undersøkelsene, med overraskende tidlig bruk av typiske heimstøl -områder. De tidlige dateringene øker verdien av stølsområdet. Funnene og strukturene er lite lesbare i dag, og til dels også usikre, noe som reduserer verdien. Verdi: middels-liten. Liten Middels Stor 43

44 4.1.7 Støler til Gryta og Engebø Figur nr 18. Grytastølen (små bygg midt i bildet) og landskapet rundt, sett fra toppen av Engebøfjellet. I dette området er det kjent at de har vært drevet stølsdrift de siste hundreårene. Det er ikke gjort noen undersøkelser som kan si noe om eventuell tidligere bruk. Stølene ligger vet et myrområde langs fjellkanten ca 400 moh, og har dermed både lenger unna gården, og mer utsatt for hardt vær og kulde enn eksempelvis Lindabotn og Likkjestølen. Gryta og Engebø hadde felles utmark fra Engebødalen og innover. Begge gårdene har støler ved Stølsmyra, som ligger oppe på fjellkanten nord for Engebø og Gryta. På Engebøstølen på vestsida av Stølsmyra er det fortsatt rester etter flere bygg. På Grytastølene på østsida av myra er enkelte bygg fortsatt bevart, også her står det igjen murer etter flere (SEFRAK). Det var fortsatt drift i begge stølsgrendene i 1935 (fylkesarkivet.no 2008), stølsdrifta ble lagt ned på 1950-tallet (Kleiveland 1995). I Storebotnen, lengst øst i miljøet, er det registrert spor etter en bygning fra den tida Grytafolket stølte her. Det blir fortalt at de underjordiske fordrev stølsfolket herfra. De ble stadig sett, og forstyrret både folk og dyr, så stølen ble til slutt flyttet til Stølsmyra (Kleiveland 1995). Miljøet er representativt for stølsområder fra de siste hundreåra, men tilstanden er dårlig, bygningsmiljøene er generelt forfalt eller en del endret. Ved Stølsmyra er landskapsrommet relativt tydelig avgrenset og åpent, og kulturlandskapet er lesbart til en viss grad, men den dårlige bevaringen av byggene reduserer forståelsen og lesbarheten av miljøet. Verdi: liten-middels Liten Middels Stor 44

45 4.1.8 Redalen Redalen er delt inn i flere gårder, men er definert som ett kulturmiljø ut fra landskapsrommet som dalen danner, og de mange forbindelsene mellom gårdene. Alle gårdene i området har for eksempel hatt hadde naustene ved sjøen, kverner og fiske langs elva og ulike kombinasjoner av felles utmarksområder. Figur nr. 19. Naustrekke innerst i Redalsvika til venstre, og indre del av Kalveneset med kulturlandskapet der. Miljøet Redalen ligger innerst i en skjermet vik øst for planområdet. Midt i vika stikker Kalveneset ut i sjøen. Nord for Kalveneset er det registrert våningshus, naust og eldhus fra 1800-tallet. Langs med sjøen ligger et miljø med naust og brygger, de fleste er relativt nye, men tradisjonen for at gårdene oppover Redalen har naustene sine her går langt tilbake. I Liavika, sør for neset som stikker ut i vika er det registrert et våningshus datert til 1700-tallet, og et fjøs fra 1800-tallet. Det er flere gårdsbruk i området, og kulturlandskapet er generelt velholdt med slåttemark omkranset av skog rundt bebyggelsen, og beitemark og en del trær på Kalveneset. De eldre byggene er til dels endret og restaurert, og området er preget av en del nybygg langs veien og ned mot sjøen, noe som reduserer lesbarheten av det eldre kulturlandskapet og gårdsstrukturene. Kalveneset som stikker ut i sjøen og gårdene sør for neset er de områdene som i størst grad har bevart det eldre preget. Halvveis inn i Redalen er dalen delvis sperret av en tverrgående rygg, innenfor denne ryggen ligger Dalevannet. I vestenden av vannet ligger gården Medvatna, her er det registrert flere eldre bygg i SEFRAK, blant annet eldstove, sauefjøs, driftsbygning, og kvernhus ved elva/bekken. Medvatna ble trolig fraskilt i perioden mellom vikingtid og svartedauden, og regnes som en yngre gård, tunet har blitt flyttet flere ganger. På Medvatna skal det fram til 1880 ha stått en steinblokk, tolket som offeralter, og en fallosstein. Blokken ble sprengt i mindre biter, fallossteinen skal ha blitt brukt i muringa av hagemuren (Kleiveland 1995). 45

46 Figur nr. 20. Gårdstun i Øvre Redalen med både eldre og nyere bygningselement. Lengst øst og innerst i dalen, på gården Øvre Redalen, ble det under SEFRAKregistreringene ført inn et våningshus, smie og sauefjøs fra siste del av 1700-tallet, og et bolighus fra 1800-t noe øst for disse. Gården skal ha hatt bosetning før svartedauden, Redalsnavnet er nevnt i Bergen kalveskinn fra I de eldste kildene omtales bare Redalen, det skilles ikke mellom Øvre og Nedre. På Øvre Redalen er flere eldre bygg bevart mellom de nyere. Det var kverner langs Stølselva som går opp innerst i Redalen. Tunstrukturer og eldre bygg er bevart i større grad i Redalen i forhold til i Redalsgrend, det samme gjelder lesbarheten av kulturlandskapet. Området er representativt og typisk, men har få kjente unike kulturminneverdier. Det er kjent bosetning tilbake til middelalderen, området har trolig vært brukt også lenger tilbake i tid. Det er et interessant og variert kulturlandskap i miljøet, og flere bevarte interessante enkeltbygg av høy alder. Det er også bevart gårdsmiljø med flere eldre bygg i sammenheng. Bebyggelsen langs fylkesveien reduserer lesbarheten av eldre kulturlandskap og strukturer nærmest sjøen, og nybygg og endringer på de fleste gårdene reduserer autentisiteten og lesbarheten. Verdi: middels. Liten Middels Stor 46

47 4.1.9 Støler til Redalen Figur nr. 21. Stølene ligger ovenfor fjellkanten i høyre del av i bildet. For øvrig viser bildet Redalen, med Engebøfjellet og ytre del av Førdefjorden i bakgrunnen. Dette stølsområdet langs fjellkanten har hørt til ulike gårder i Redalsgrend. Det er kjent stølsdrift fra de siste hundreårene, det er ikke gjort undersøkelser som har vist kulturspor fra tidligere bruk i området. På Nordvikstølen, den andre stølsgrenda vestfra, og Vasstølen, den andre østfra, var det fortsatt drift i På Redalsstølen, lengst vest, og Dalestølen, lengst øst, var drifta nedlagt allerede da (fylkesatlas.no 2008). I dag er det en bygning bevart på Vasstølen, forøvrig står det bare murer igjen i alle stølsgrendene (SEFRAK). De bevarte delene er representative og autentiske, men mye er gått tapt, og tilstanden til bygninger og stølsdriftas kulturlandskap er generelt dårlig. Lesbarheten av kulturminnene og strukturene er redusert. Verdi: liten-middels Liten Middels Stor 47

48 Leknes og Kvammen Figur nr. 22. Typisk vestlandsbebyggelse på Leknes. Også i dette området er det registrert mange bygg i SEFRAK-registret, de fleste er våningshus, eldhus, naust og uteløer fra 1800-tallet. Rett øst for Kvammen kirke, mot vannkanten, står et våningshus på Ålen ytre, som tidfestet til 1700-tallet. Lengst sør i Kvammen er det registret en ruin etter et torvhus fra 1700-tallet, og et bolighus, husmannsplass, navn på gård er indre Ålen (SEFRAK). Både på Kvammen og Leknes har det vært kvernhus til flere gårder (Leknes 1981). Mot slutten av 1800-tallet ble det opprettet både poståpneri og skolehus på Kvammen (Solheim 1990, Osaland 2004). Det er en del relativt flat og god innmark i Kvammen, som holdes åpent med slått, her er det en del gjengroing i utkantene. På Leknes er de flate partiene som egner seg for moderne slått mindre. Her er mer av de bratte øvre områdene holdt åpne med beite, og en kan se spor etter oppmuringer og steingjerder. Kvammen kapell stod ferdig i Allerede da dagens kirke i Vevring skulle utvides i 1843 ble det vurdert å bygge kirke på Hegrenes eller Kvammen på sørsida av fjorden, men en endte opp med å fortsette på samme sted. Arbeidet med ny kirke kom ikke virkelig i gang før nord- og sørsida av kommunen ble tilhørende to ulike kommuner, fra 1964 (Gjelsvik 2007). Det har tidligere vært både butikk, bank, post og ekspedisjon i bygda (Askvoll kommune 1996). 48

49 Figur nr. 23. Sørøstre del av Kvammen, med fjellet Blægja i bakgrunnen. Det er bevart en del eldre bygg i området, også enkelte miljø av flere bygg samlet, blant annet nær den nordøstre spissen av halvøya, på Leknes. Generelt er mange av byggene i forfall eller endret, autentisiteten og representativiteten er varierende. Lesbarheten av eldre bygg og landskap er noe bedre på Leknes enn på Kvammen. Det er mange nyere bygg i miljøet, lesbarheten av eldre tunformer og kulturlandskap er redusert. Verdi: middels Liten Middels Stor 49

50 Hegreneset Figur nr. 24. Hegreneset sett fra sørsida av fjorden, med Vevring og Engebøfjellet i bakgrunnen. Hegreneset er et langt flatt nes på vestenden av halvøya på sørsida av fjorden. Her ligger 8 lokaliteter med gravrøyser, to av dem er røysfelt med flere røyser i sammenheng. 5 av de enkeltstående røysene er tidfestet til bronsealder-jernalder, en til jernalder. De to gravfeltene med røyser er tidfestet til jernalder, det ene består av to røyser, på det andre ble det på 50- tallet registrert 18 røyser. Røysene ligger på sørsida av den øst-vest-gående høyderyggen, fra flere av røysene er/har det vært synslinjer både sørover, vestover og nordover Førdefjorden. De fleste gravrøysene om områdene de ligger i er i dag tilgrodd. Det er også registrert mange gamle bygg på Hegreneset (askeladden.ra.no 2008, SEFRAK). Gårdsstrukturer er til dels godt bevart, og kulturlandskapet holdes delvis åpent. De mange gravrøysene i området gir tidsdybde, og viser områdets betydning langt tilbake i tid. Dette er det største røysfeltet langs fjorden. Det er flere røyser langs fjorden, spesielt lenger ut mot havet, men mange av dem er registrert som enkeltliggende og ikke samlet i felt. En del av gravrøysene på Hegreneset er vanskelig lesbare i dag på grunn av gjengroing, men bevaringsgraden er generelt god. Verdi: Middels-stor. Liten Middels Stor 50