HØRING - FORSLAG OM ENDRING I FORSKRIFT 17. JUNI 2008 NR. 822 OM DRIFT AV AKVAKULTURANLEGG (AKVAKULTURDRIFTSFORSKRIFTEN)

Transkript

1 Høringsinstansene Kopi: Fiskeridirektoratet Deres ref: Vår ref: 2015/20986 Dato: Org.nr: HØRING - FORSLAG OM ENDRING I FORSKRIFT 17. JUNI 2008 NR. 822 OM DRIFT AV AKVAKULTURANLEGG (AKVAKULTURDRIFTSFORSKRIFTEN) Hovedinnholdet i forskriftsutkastet o Flere godkjenningsordninger og absolutte forbud (med tilhørende behov for dispensasjonssøknader) fjernes. Forslaget vil redusere ressursbruken til næringen og forvaltningen. Forslagene vil skapet et behov for veiledning, og de fordrer også god internkontroll. o Mattilsynet skal ikke lenger godkjenne kurs i fiskevelferd. I stedet vil kravene til slike kurs fremgå direkte av forskriftens 6. o Det absolutte forbudet i 20 mot bruk av utstyr hvor brukens konsekvenser for fiskens velferd er ukjente, bortfaller. Dermed bortfaller også behovet for dispensasjonssøknader. I stedet innføres det vilkår for å prøve ut slikt utstyr. Formålet med betingelsene er å fremme innovasjon og kunnskapsdeling, og samtidig verne fisken mot unødige påkjenninger. o Det kreves ikke lenger tillatelse fra Mattilsynet etter 34 for å avlive store mengder fisk. Forskriften stiller fortsatt krav om hvordan avliving av fisk i akvakulturanlegg skal skje. Mobile avlivingsenheter er omfattet av slakteriforskriftens godkjenningskrav. o Flere bestemmelser gjøres mer teknologinøytrale og generelle, bl.a. ved at spesifikke krav oppheves. Dette gjøres for å tilpasse forskriften til utvikling som har vært, og utvikling som kommer. Hvordan de generelle kravene vil slå ut på spesifikke sider av driften, vil måtte vurderes av hver enkelt oppdretter i internkontrollen. Følgende bestemmelser er gjort mer generelle og teknologinøytrale: o Kravene til fiskevelferd ved utsett av fisk. Kravene påhviler både leverandør og mottaker ( 26). o Kravene til reservesystem og alarm (forslagets 21). o Bestemmelsen om beregning av notvolum (nåværende 46). Denne foreslås tilpasset alle typer nøter, ved at fisketettheten skal beregnes ut fra volumet som fisken har mulighet til å bevege seg i (forslagets 25). o Det oppstilles et generelt krav om smittehygiene i 11. Samtidig oppheves det spesifikke kravet om at produksjonsenheter skal dekkes til for å hindre Mattilsynet Saksbehandler: Jonathan Vaz Tlf: / Besøksadresse: Ullevålsveien 76, Oslo E-post: postmottak@mattilsynet.no (Husk mottakers navn) Postadresse: Felles postmottak, Postboks Brumunddal Telefaks:

2 smittespredning. o Spesifikke krav om stikkvaksinering av laks oppheves (nåværende 63). Generelle krav til relevant vaksinering av all fisk følger likevel av kravene til smitteforebygging i forslagets 11, og krav til håndtering følger av 28. o For landbasert matfiskoppdrett, lukkede produksjonsenheter i sjø og slaktemerder, vil den absolutte øvre grensen for tetthet på 25 kg/m 3 ikke lenger gjelde. Det vil fortsatt gjelde et krav om forsvarlig tetthet. Den absolutte grensen oppheves for slaktemerder og lukkede produksjonsenheter fordi det kan være forsvarlig med høyere tetthet: I lukkede produksjonsenheter har oppdretteren bedre mulighet for å overvåke fiskevelferden enn i åpne sjøanlegg, og i slaktemerder oppholder fisken seg i kort tid og uten fôring. Forslaget opphever en unødig hindring for utvikling av lukkede produksjonsenheter i sjø og landbasert matfiskoppdrett av laks og regnbueørret. Endringene skjer i 25 og 46. o o o o Kravet til antall helsekontroller øker fra seks til tolv for matfiskanlegg med en million fisk eller flere ( 50a). Krav til helsekontroll for matfisk og stamfisk gjøres gjeldende for all fisk i et akvakulturanlegg, inkludert rensefisk. Detaljerte krav om hvor lang tid det maksimalt kan gå mellom hver helsekontroll, oppheves. Antallet påkrevde helsekontroller reduseres dersom det ikke er fisk i anlegget hele året. Det åpnes for at rensefisk kan oppbevares på lokaliteten under brakklegging når det er forsvarlig ut fra smittehensyn ( 40). Dette er for å få en bedre utnyttelse av den begrensede ressursen rensefisk. Fiskeridirektoratet gis hjemmel til å pålegge lengre brakkleggingstid eller koordinert brakklegging av hensyn til miljø. Kravet til daglig kontroll og fjerning av dødfisk nyanseres ( 16). Nyanseringen skjer både ved at det presiseres at ved behov skal dødfisk fjernes oftere enn daglig, og ved at daglig dødfiskfjerning kan unnlates når det er åpenbart unødvendig. Hovedregelen er fortsatt daglig dødfiskopptak. Fjerning av døde dyr har også betydning for å hindre rømming på grunn av predatorer. Bestemmelsen hjemles derfor også i akvakulturloven og forvaltes av Fiskeridirektoratet. Det gjøres også andre endringer: o Driftsjournalen må ikke lenger oppbevares på anlegget i fire år. Det er tilstrekkelig at journalen er tilgjengelig i fire år og oppbevares på anlegget under drift ( 10). o Varslingsplikten ved forøket dødelighet, listeført sykdom og alvorlige velferdsproblemer, skilles ut i en egen bestemmelse (forslagets 14), og ordlyden endres marginalt. Ved å skille ut varslingsplikten i en egen bestemmelse, tydeliggjøres det at varsling er oppdretterens ansvar, og at plikten er uavhengig av plikten til helsekontroll. o Det oppstilles en regel om at slaktemerder i ferskvann bare kan brukes for fisk fra anlegg i det samme nedslagsfeltet ( 54). Dette for å sørge for at smitte ikke spres. Det finnes (ennå) ikke slaktemerder i ferskvann. o Rapportering av dødelighet i settefiskanlegg endres fra per produksjonsenhet til per fiskegruppe ( 58). Dette fordi det kan finnes mer hensiktsmessige inndelinger enn produksjonsenheter. o Det presiseres i bestemmelsen om tilsyn og vedtak ( 67) hvilke bestemmelser som sorterer under hvilke lover. Det gjør at oppdrettere og andre enklere vil kunne finne ut hvilke hensyn som er relevante ved tolkning av en bestemmelse. o Den snevre unntaksadgangen som har åpnet for at andre enn veterinærer og fiskehelsebiologer kan utføre helsekontroll, bortfaller. Dette fordi det bare gjelder et fåtall særlige tilfeller, som bør håndteres som dispensasjonssaker etter forskriftens 68. Side 2 av 31

3 Innhold 1 1 Bakgrunnen for forslaget Generelt Forholdet mellom forsvarlig drift, internkontroll, spesifikke og generelle bestemmelser Innholdet i forskriftsutkastet - kommentarer til endringsforslagene Endringer i forskriftens kapittel 1. Formål, virkeområde og definisjoner Endringer i forskriftens kapittel 2. Generell krav Endringer i forskriftens kapittel 3. Særskilte krav ved produksjon av fisk Endringer i forskriftens kapittel 4. Ytterligere krav ved produksjon av stamfisk og matfisk Endringer i forskriftens kapittel 5. Ytterligere krav ved produksjon av settefisk og for kultiveringsfisk Endringer i forskriftens kapittel 7. Avsluttende bestemmelser Konsekvensutredning Generelle konsekvenser av de foreslåtte endringene Enkelte godkjenningsordninger og absolutte forbud oppheves ( 6, 20 og 34) Enkelte bestemmelser gjøres mer teknologinøytrale og generelle ( 11, 21, 25, 26, 46 og 63) Den absolutte øvre grensen for tetthet på 25 kg/m3 oppheves for landbasert oppdrett m.m. ( 25, 46 og forslag til 4 bokstav p) Årlige helsekontroller i matfiskanlegg med en million fisk eller flere økes fra seks til tolv (forslag til 50a) Absolutt all villfisk som strykes må ikke lenger testes for furunkulose og infeksiøs pankreasnekrosevirus (IPNV) ( 50) Rensefisk ivaretas bedre ( 26, 40, 50, 50a) Kunnskap om fiskevelferd som vinnes ved utprøving av utstyr deles ( 20) Slaktemerder i ferskvann kan bare brukes for fisk fra akvakulturanlegg i det samme nedslagsfeltet ( 54) Rapportering av dødelighet i settefiskanlegg endres fra per produksjonsenhet til per fiskegruppe ( 58) Hvordan gi ditt høringsinnspill Vedlegg: Side 3 av 31

4 1 Bakgrunnen for forslaget 1.1 Generelt Akvakulturdriftsforskriften er gitt med hjemmel i akvakulturloven, matloven og dyrevelferdsloven. Noen av bestemmelsene i forskriften er gitt bare med hjemmel i en av disse lovene, mens andre bestemmelser er gitt med hjemmel i to av lovene, eller i alle tre. Fiskeridirektoratet har forvaltningsansvaret for de bestemmelsene som er hjemlet i akvakulturloven, mens Mattilsynet har forvaltningsansvaret for de bestemmelsene som er hjemlet i matloven og dyrevelferdsloven. Det innebærer at enkelte av bestemmelsene forvaltes både av Fiskeridirektoratet og Mattilsynet. Det vi ønsker å gjennomføre nå er en revisjon av akvakulturdriftsforskriften som primært gjelder bestemmelser om fiskehelse og fiskevelferd, som kan endres relativt raskt. Vi utelukker ikke at det på sikt kan være behov for en mer omfattende revisjon i samarbeid med Fiskeridirektoratet. Av erfaring vet vi at omfattende regelverksendringer kan ta tid å gjennomføre. Målsetningen med denne revisjonen er primært å forenkle, ved å fjerne eller endre bestemmelser som fører til unødvendig saksbehandling, eller unødvendige byrder og hindringer for utvikling og forbedringer i driften av akvakulturanlegg. Målsetningen er også å forbedre og fornye enkelte bestemmelser på bakgrunn av: utviklingen som har vært i næringen og samfunnet siden den første akvakulturdriftsforskriften ble fastsatt i 2004 erfaringer fra Mattilsynets tilsynskampanje i settefiskanlegg risikovurderingen fra Vitenskapskomitéen for mattrygghet (VKM) om resirkuleringsanlegg for settefisk risikovurderingen fra VKM om fiskehelse og fiskevelferd ved oppdrett av fisk i ferskvann resultater fra prosjekt «Tap av laksefisk i sjø». Noen av de bestemmelsene som foreslås endret i denne høringen har betydning for akvakultur av alle arter av fisk, inkludert bruken av rensefisk. Vi gjør oppmerksom på at Nærings- og fiskeridepartementet om kort tid også vil sende på høring et mer omfattende forslag til endringer i regelverket om rensefisk, alt fra fangst, midlertidig oppbevaring, transport, bruk og oppdrett av rensefisk. 1.2 Forholdet mellom forsvarlig drift, internkontroll, spesifikke og generelle bestemmelser Akvakulturdriftsforskriften har mange spesifikke og detaljerte bestemmelser, og har flere bestemmelser som regulerer samme tema. Bestemmelser som regulerer samme tema har vi forsøkt å slå sammen, for å skape en bedre oversikt. Kompleksiteten, den teknologiske utviklingen og raske omstillinger i akvakulturnæringen gjør det vanskelig å regulere aktiviteten i virksomhetene på en detaljert måte, og samtidig holde regelverket à jour med utviklingen. Funksjonskrav eller målrettede krav vil si at myndighetene spesifiserer hva en vil oppnå, men ikke hvordan. Et regelverk som i større grad baserer seg på generelle målrettede krav, vil bli mer teknologinøytralt og håndtere endringer bedre fordi det er målene, og ikke virkemidlene, som angis i lovgivningen. Virksomhetene må da selv i stor grad finne gode løsninger for å nå målene. Dette forutsetter at virksomhetene har etablert gode internkontrollsystemer. I tilsynet med akvakulturnæringen ønsker Mattilsynet i samarbeid med Fiskeridirektoratet i større grad å gå fra inspeksjoner og et detaljstyrt tilsyn med spesifikke krav, til gjennomføring av systemrevisjoner med vekt på virksomhetenes styrings- og forbedringsarbeid for å oppfylle akvakulturlovgivningen. Mattilsynet tar også sikte på å legge større vekt på forskrift 19. mars 2004 nr. 537 om internkontroll for å oppfylle akvakulturlovgivningen (IK-Akvakultur) ved gjennomføring av vanlig tilsyn og oppfølging av brudd på regelverket. Internkontroll handler om virksomhetens interne styring og egen kontroll. Internkontrollen består av de aktivitetene som er beskrevet i IK-Akvakultur 5, og skal sikre at driften av virksomheten planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med kravene i akvakulturlovgivningen. Akvakulturdriftsforskriften 5 nedfeller et forsvarlighetskrav, som de øvrige bestemmelsene i Side 4 av 31

5 forskriften kan utledes fra, og må tolkes i lys av. Forsvarlighetskravet er også en selvstendig bestemmelse, som all drift må være i samsvar med, og som gjelder alle deler av akvakulturdriften. Når vi går i retning av mindre spesifikk regulering, er det bl.a. fordi spesifikke reguleringer setter oppdretterens forsvarlighetsvurdering og IK-Akvakultur i skyggen. Eksempelvis vil kravet til daglig dødfiskopptak kunne medføre at oppdretteren ikke vurderer om hyppigere dødfiskopptak er nødvendig. Videre vil kravet til maksimalt 25 kg laks og regnbueørret per kubikkmeter kunne medføre at oppdretteren ikke vurderer om en lavere tetthet er nødvendig. Oppdretteren er i begge situasjonene pliktig til å vurdere disse temaene, men spesifikk regulering kan forlede oppdretteren til å tro at så lenge minstekrav er overholdt, er driften forsvarlig. At forskriften blir mindre spesifikk, betyr ikke at det er mindre spesifikke temaer som oppdretteren må ta stilling til. Oppdretteren skal planlegge driften, kartlegge risikoer og ha tiltak og beredskap som tar høyde for risikoen. Dette følger både av forsvarlighetskravet og av IK-Akvakultur 5 andre ledd bokstav e, som fastslår at virksomheten skal «kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, og utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene». Myndighetene har gjort en stor del av denne jobben ved å ha spesifikke reguleringer. Ved spesifikke reguleringer tas det ikke høyde for at risikoen kan variere fra oppdretter til oppdretter, lokalitet til lokalitet, sted til sted og tid til annen. Ved å gå vekk fra spesifikke reguleringer, tar myndighetene variasjonene på alvor, og lar oppdretterne vurdere risikoen ut fra forholdene som gjelder for den aktuelle produksjonsformen og det enkelte akvakulturanlegget. At vi går i retning av mindre spesifikk regulering, er ingen egentlig lettelse i de pliktene som påligger oppdretter. Det er en klargjøring av at det er oppdretter som har ansvaret for å vurdere hvordan driften kan gjennomføres på forsvarlig vis. Erfaring fra de revisjonene som Mattilsynet og Fiskeridirektoratet har gjennomført etter IK- Akvakultur, er at mange virksomheter har et godt stykke igjen for å få på plass et levende internkontrollsystem. Dette tilsier at det fremdeles er behov for spesifikke reguleringer av forhold som har stor betydning for akvakulturdyrenes helse og fiskevelferden. De rammene vi har lagt til grunn for om det er behov for spesifikke reguleringer er når - det spesifikke temaet er viktig nok til å fremheve i en egen bestemmelse, - vi har løsningen på hvordan dette spesifikke temaet bør behandles, - løsningen er lik for alle som vil måtte overholde den spesifikke reguleringen, og - det er grunn til å tro at den spesifikke reguleringen vil være egnet over lengre tid. 2 Innholdet i forskriftsutkastet - kommentarer til endringsforslagene 2.1 Endringer i forskriftens kapittel 1. Formål, virkeområde og definisjoner Paragraf 3 Virkeområdet foreslås endret i tråd med de foreslåtte endringene. Bokstav j Paragraf 4 bokstav j og ny bokstav p I gjeldende forskrift er det gitt følgende definisjon av forøket dødelighet: «dødelighet som er signifikant høyere enn hva som anses normalt for akvakulturanlegget eller akvakulturområdet for bløtdyr under rådende forhold. Hva som anses som forøket dødelighet avgjøres i samarbeid mellom oppdretter og Mattilsynet.» Den siste setningen i denne definisjonen skaper uklarhet om hvem som har myndighet til å avgjøre hva som anses som forøket dødelighet. Mattilsynet har selvfølgelig dialog med oppdretter under utøvelsen av forvaltningsansvaret etter forskriften, men det må ikke være tvil om at det er Side 5 av 31

6 Mattilsynet som er forvaltningsmyndigheten. Det foreslås at den siste setningen i definisjonen av forøket dødelighet oppheves. Definisjonen av forøket dødelighet har betydning for når helsekontroll skal gjennomføres og når Mattilsynet skal varsles, jf. forslag til 13 og 14. Hva som bør anses som forøket dødelighet i et akvakulturanlegg, er avhengig av hva som er normal dødelighet for det aktuelle anlegget og vil variere avhengig av art, produksjonstrinn, produksjonsform, etc. Hva som anses som normal dødelighet i det enkelte anlegget, bør være et viktig mål for virksomhetens internkontrollarbeid, jf. IK-Akvakultur. Det må brukes faglig skjønn i vurderingen av hva som er forøket dødelighet i det enkelte anlegg, men for enkelte produksjonsformer har Mattilsynet gitt noen anbefalte normer. Det understrekes at de anbefalte normene for forøket dødelighet er knyttet til når helsekontroll må gjennomføres, og når Mattilsynet skal varsles. Det innebærer ikke at en vedvarende dødelighet på like under anbefalt norm er akseptabel og forsvarlig dødelighet. Følgende anbefalte normer for forøket dødelighet har vært brukt av Mattilsynet: Som hovedregel bør dødelighet over 0,5 promille per produksjonsenhet per dag vurderes som forøket dødelighet for laks og regnbueørret. For laks og regnbueørret over 0,5 kg bør dødelighet over 0,25 promille per produksjonsenhet per dag legges til grunn som norm for forøket dødelighet. Skjellyngel vil alltid være utsatt for påvirkningsfaktorer som resulterer i en viss dødelighet. En lav, jevn dødelighet, gjerne koblet til miljøsvingninger, er derfor normalt. En dødelighet på 15 prosent registrert i en 14 dagers periode bør her betraktes som forøket dødelighet. Dette bør også gjelde for skjell i dyrkingslokalitet i sjø eller i strandsonen. I et klekkeri for skjell bør dødelighet regnes som forøket eller unormal hvis alle, eller tilnærmet alle, larver/postlarver dør i flere partier, og partiene er produsert fra ulike stamskjell, men i like produksjonssystemer, og dødeligheten i tillegg skjer innenfor en begrenset tidsperiode. Slike anbefalte normer må vurderes i lys av den til enhver tid gjeldende status og kunnskap. Vi ber om høringsinstansenes syn på om det er hensiktsmessig å gi så konkrete anbefalte normer for forøket dødelighet, og om de normene som har vært brukt, er egnet ut fra dagens kunnskap og status. Forslag til ny bokstav p Vi foreslår å definere lukkede produksjonsenheter som produksjonsenheter som er avhengig av både vanninntak og avløp. Begrepet lukkede produksjonsenheter brukes i forslagene til 21 og 25. For at en produksjonsenhet skal være «avhengig av vanninntak», må produksjonen være basert 100 % på vanninntak uten naturlig vanngjennomstrømming. Avløpet som produksjonsenheten er avhengig av, må være utformet slik at man beholder kontroll på vannkvaliteten. Når disse vilkårene er oppfylt, vil man ha bedre kontroll på vannkvaliteten enn i vanngjennomstrømmingsanlegg. Det vil igjen kunne gjøre det forsvarlig med høyere tetthet enn 25 kg biomasse per kubikkmeter, jf. 25. Kar på land er et eksempel på en lukket produksjonsenhet. Dette gjelder også anlegg med dagens resirkuleringsteknologi. 2.2 Endringer i forskriftens kapittel 2. Generell krav Paragraf 6 fjerde ledd Dagens forskrift krever at Mattilsynet skal godkjenne opplæringsprogram for driftsledere og røktere. Vi ønsker å gå vekk fra denne ordningen. Godkjenningsordningen medfører saksbehandling og byråkrati som vi mener at ikke er nødvendig. Når vi går vekk fra godkjenningsordningen, oppstår det et behov for å forskriftsfeste kravene til opplæringen. Kravene som listes opp i bokstavene a til c tar utgangspunkt i Mattilsynets veiledende rammer for kurs i Side 6 av 31

7 fiskevelferd. 1 Kravene retter seg mot den som eier akvakulturtillatelsen, og ikke mot den som holder kurset. I bokstav a fastslås det at opplæringen skal utføres av veterinær, fiskehelsebiolog eller annen med tilsvarende fiskevelferdskompetanse. Det vil føre til sjeldenhetene at noen har tilsvarende fiskevelferdskompetanse som veterinærer og fiskehelsebiologer. Eksempler kan være biologer som arbeider med fiskevelferd. I bokstav b oppstilles det krav til opplæringens varighet. Kravet om varighet vil være relativt etter den kompetansen deltakeren har fra før. Varigheten må også tilpasses arbeidsoppgavene og ansvarsområdene til deltakeren. Deltakere som har stort ansvar for fiskens velferd, som f.eks. driftsledere, bør ha en mer omfangsrik opplæring enn andre deltakere. I Mattilsynets veiledende rammer for kurs i fiskevelferd, er standard tidsramme satt til 15 timer. Når det gjelder kravet til kursets innhold som fremgår av bokstav c, viser vi til Mattilsynets veiledende rammer for kurs i fiskevelferd. Kravet i bokstav d viderefører kravet om at opplæringen må gjentas hvert femte år. Samtidig presiseres det at opplæringen i tillegg må gjentas etter behov. Vi mener at dette er en direkte følge av kravet om en dyrevelferdsmessig forsvarlig drift i 5 tredje ledd og kompetansekravet i 6 andre og tredje ledd, og således ingen ny plikt. Vi mener likevel at det er ryddig å presisere dette, ettersom oppdretteren ellers kan forledes til å tro at opplæring hvert femte år i alle tilfeller er tilstrekkelig. Et eksempel på en situasjon som kan gjøre det nødvendig med hyppigere opplæring, er når ny relevant kunnskap foreligger. Kompetansekravet i 6 fjerde ledd er knyttet spesifikt til fiskevelferd. Kravet om å ha kompetanse på matlovens områder (fiskehelse) følger av matloven 8, som fastslår at «Virksomheten skal sørge for at enhver som deltar i aktivitet omfattet av denne loven, har nødvendig kompetanse.» Kompetansekravet i matloven må leses i sammenheng med matloven 19 første ledd, som fastslår at: «Enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom.» Oppdretteren må gjennom internkontrollen oppstille systemer for å vurdere behovet for opplæring av hver enkelt ansatt etter kravene som følger av matloven og dyrevelferdsloven. Paragraf 10 første ledd Vi ønsker å ta høyde for at det kan være vanskelig eller umulig å oppbevare driftsjournal på anlegg som ikke er i drift. Plikten til å oppbevare driftsjournalen på akvakulturanlegg begrenses derfor til anlegg som er i drift. Når et akvakulturanlegg ikke er i drift er det tilstrekkelig at driftsjournalen er tilgjengelig. Kravet er teknologinøytralt, og krever ikke fysisk oppbevaring. For å få tydeligere frem at bestemmelsen oppstiller en plikt til å utarbeide en driftsjournal, har vi har endret den fra at det skal «foreligge» til at det skal «føres» en driftsjournal. Fire år etter journalføringsdatoen bortfaller plikten til å ha journalen tilgjengelig for tilsynsmyndigheten. Vi har endret tilgjengelighetskravet fra «minst fire år» til «fire år». Det kommer av at vilkåret «minst» skapte uklarhet rundt hvor lenge oppbevaringsplikten etter denne bestemmelsen gjelder. Vilkåret oppstilte ikke en klart plikt til å oppbevare driftsjournalen lenger enn fire år. Kravet gjelder også for anlegg som har vært i drift. 1 df Side 7 av 31

8 Første ledd Paragraf 11 I gjeldende 11 er det krav om nødvendig brakklegging og renhold, samt konkrete tiltak for å hindre spredning av smitte. Det er imidlertid ikke fastsatt noe generelt krav i akvakulturdriftsforskriften om å forebygge introduksjon, utvikling og spredning av smittsomme sykdommer. De konkrete kravene i forskriften vil ikke være uttømmende, og blir i verste fall utdaterte, etter hvert som ny kunnskap utvikles. Forslag til 11 første ledd fastsetter et generelt krav. Sammen med det generelle kravet til forsvarlig drift i 5 tredje ledd og IK-akvakulturdriftsforskriften, vil forslaget kunne sikre at næringsaktørene gjennomfører de tiltak som til enhver tid er relevante. Hva som er relevante tiltak, er avhengig av produksjonsform, smitterisiko, utviklingen av ny kunnskap og nye metoder for å hindre introduksjon, utvikling og spredning av smittsomme sykdommer, og hva som til enhver tid anses som god praksis. Forslaget vil utdype kravet i matloven 19 om at «Enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom.». Ordlyden harmoniserer også med forpliktelsen etter artikkel 9 i Direktiv 2006/88/EC (fiskehelsedirektivet): «Member States shall ensure that aquaculture production businesses implement good hygiene practice, as relevant for the activity concerned, to prevent the introduction and spreading of diseases. I gjeldende 63 siste ledd er det krav om at «All settefisk av arten Salmo salar skal som minimum vaksineres mot furunkulose, vibriose og kaldtvannsvibriose». Denne bestemmelsen er ikke utdatert, men den er på ingen måte uttømmende, hverken mht. hvilke sykdommer det bør vaksineres mot, eller hvilke arter som bør vaksineres. Vaksinering er et tiltak som vil være omfattet av forslaget til 11 første ledd. Hvilke arter som bør vaksineres og hva det skal vaksineres mot, er avhengig av smitterisiko, utviklingen av vaksiner, etc. Forslaget til første ledd i 11 vil sammen med forslag til 28 tredje og sjette ledd danne grunnlag for at 63 om vaksinering kan oppheves. Andre forhold ved vaksiner som forbud mot vaksinering mot enkelte sykdommer, godkjenning av vaksiner, etc. er regulert i kapittel 13 i Omsetnings- og sykdomsforskriften for akvatiske dyr. I gjeldende 11 annet ledd er det krav om at Produksjonsenheter skal om nødvendig dekkes til for å sikre mot smitte.». Dette er et unødig detaljkrav som også foreslås opphevet i lys av forslaget til nytt første ledd. Biofilter i resirkuleringsanlegg - krav om nødvendig brakklegging Nødvendig brakklegging og renhold av installasjoner og produksjonsenheter skal foretas regelmessig. Det er vurdert om det er behov for å endre denne bestemmelsen om brakklegging og renhold mht. resirkuleringsanlegg og bruken av biofilter. Vi mener at nødvendige hensyn til brakklegging og rengjøring av biofilter kan ivaretas med gjeldende bestemmelse, ettersom det kun er krav om nødvendig brakklegging og renhold. Det foreslås derfor ikke en endring av bestemmelsen, men det er behov for en avklaring av hvordan bestemmelsen skal tolkes. Denne avklaringen gis her i form av kommentarer til den gjeldende bestemmelsen. I resirkuleringsanlegg er god drift av biofilteret vesentlig for et stabilt vannmiljø. For å sikre at vannkvaliteten i resirkuleringsanlegg er god, så er det viktig at biofilteret vaskes og vedlikeholdes regelmessig. Anleggene må derfor ha rutiner for regelmessig vask og vedlikehold av biofilteret. I resirkuleringsanlegg er smittefare lavere enn i tradisjonelle gjennomstrømningsanlegg med settefiskanlegg fordi risikoen er knyttet til inntak av biologisk materiale (rogn og yngel) og vannkilden (jf. VKMs rapport om resirkulering). Dersom det først kommer smitte inn i et resirkuleringsanlegg, så er risiko for smittespredning stor (ettersom det er vanskelig å avgrense smitten). Desinfeksjon av biofilter fører til at bakteriene som lever i biofilteret drepes. Ved oppstart av biofilter etter desinfeksjon, bør man vente 4-5 uker før fisk kan settes inn i anlegget. Grunnen til dette er at resirkuleringsanlegg er spesielt sårbart (det har utilstrekkelig fjerning av ammoniakk og nitritt) ved oppstart av biofilteret. Dette fører til ustabil vannkvalitet og ugunstig vannmiljø over lengre tid. Det kan ta flere måneder før biofilteret leverer stabil vannkvalitet. Side 8 av 31

9 Mattilsynet mener at i resirkuleringsanlegg som driftes godt og der helsesituasjonen er god, er det ikke hensiktsmessig å desinfisere biofilteret mellom hver innsett av fisk, ettersom det fører til dårlig og ustabil vannkvalitet som vil gi fisken er ugunstig levemiljø over lang tid. Under slike forhold mener vi at regelmessig desinfeksjon av biofilteret mellom hvert innsett av fisk, ikke er nødvendig. Under slike forhold anses grundig vask av biofilteret før nytt innsett som tilfredsstillende og nødvendig. Ved påvisning eller mistanke om alvorlig smittsom sykdom anses grundig vask og desinfeksjon av biofilter som nødvendig. Dersom det er utfordringer med smittsom sykdom som ikke er listeført eller ansett som alvorlig, som for eksempel Yersiniose, kan grundig vask og desinfeksjon av biofilter være nødvendig for å få kontroll med sykdommen. Her må det foretas en vurdering i hvert enkelt tilfelle. Paragraf 12 siste ledd I gjeldende 12 siste ledd er det krav om at «Alarm på akvakulturanlegg skal kontrolleres etter behov, og minst én gang per uke.». Et slik konkret og absolutt minimumskrav for kontroll av enhver alarm er unødvendig. Hvor ofte alarmen skal kontrolleres bør være basert på risiko for svikt i de tekniske systemene, hvor store konsekvenser en eventuell svikt vil få for fiskevelferden i anlegget og anbefalinger fra utstyrsleverandør. Plikt til å kontrollere alarmsystemet, følger også av kravet til forsvarlig drift som er nedfelt i forskriftens 5 tredje ledd. Det forventes at kontrollene innlemmes i internkontrollen, jf. IK-Akvakultur 5. Vi foreslår å oppheve gjeldende krav om at alarm på akvakulturanlegg skal kontrolleres ved behov og minst én gang per uke, jf. 12 siste ledd. For øvrige kommentarer til krav om alarm viser vi til kommentarene til 21. Paragraf 13 De generelle kravene til risikobasert helsekontroll er i gjeldende forskrift fordelt på 13 og 14. Det foreslås at de generelle kravene til risikobasert helsekontroll samles i 13. I tillegg foreslår vi: en presisering av hva som legges i risikobasert helsekontroll at det ikke lenger skal være tillatt at andre enn veterinærer og fiskehelsebiologer kan utføre helsekontroll at kun relevante opplysninger i driftsjournalen skal gjennomgås ved hver helsekontroll Forslaget innebærer ikke vesentlige materielle endringer sammenlignet med gjeldende forskrift. Det vil bidra til at det blir lettere å forstå hvordan kravene i forskriften skal tolkes og etterleves. Presisering av risikobasert helsekontroll I første ledd tas det inn en beskrivelse av hvilke vurderinger som skal ligge til grunn for de risikobaserte helsekontrollene. Dette var tidligere beskrevet i de opprinnelige merknadene til akvakulturdriftsforskriften fra Det innebærer ikke noen materiell endring, men er en presisering av gjeldende forskrift som tydeliggjør at helsekontrollen skal være risikobasert. Når forskriften er tydeligere på at helsekontrollen skal være risikobasert, gir det grunnlag for å fjerne noen av de detaljerte kravene til helsekontroll med matfisk, stamfisk, settefisk og kultiveringsfisk i 50 og 62. Krav om at helsekontrollene skal utføres av veterinær eller fiskehelsebiolog videreføres, men det presiseres at de også skal planlegges i samråd med veterinær eller fiskehelsebiolog. Som angitt i tidligere merknader til akvakulturdriftsforskriften, tas det ikke stilling til hvilke ansettelsesforhold eller avtaler veterinær/fiskehelsebiolog har med akvakulturanlegget. Eventuelle pålegg ved mangelfull etterlevelse av bestemmelser om helsekontroll vil rettes mot den som er pliktsubjektet etter akvakulturdriftsforskriften. Forholdet mellom anlegg og veterinær/fiskehelsebiolog er et privatrettslig forhold. Det er også meningen at veterinær/fiskehelsebiolog kan la seg bistå av anleggets eget personell ved gjennomføring av helsekontrollene. Det er særlig aktuelt ved Side 9 av 31

10 rutinemessig obduksjon av stamfisk. Ved unormale funn bør vurdering og undersøkelser foretas av veterinær eller fiskehelsebiolog. Annet personell enn veterinær eller fiskehelsebiolog I gjeldende 14 første ledd er det åpnet for at det etter tillatelse fra Mattilsynet kan benyttes annet personell enn veterinær eller fiskehelsebiolog til å utføre helsekontrollen. Intensjonen med dette var at annet personell som utførte helsekontrolltjenester på selvstendig grunnlag når kravet ble fastsatt i 2004, skulle kunne fortsette med dette forutsatt at relevant yrkeserfaring og kompetanse ble dokumentert. Tillatelse er blitt gitt til den som er pliktsubjektet etter akvakulturdriftsforskriften. Dette har berørt et svært begrenset antall personer med annen bakgrunn enn veterinær/fiskehelsebiolog, og med tiden stadig færre. Når det i forskriften åpnes for at det kan gis tillatelse, gir det inntrykk av at dette er noe som er vanlig forekommende. I realiteten er det særlige tilfeller som heller bør håndteres ved å bruke hjemmelen i 68, hvor Mattilsynet i særlige tilfeller kan dispensere fra bestemmelsen. Det foreslås derfor at bestemmelsen om tillatelse til å benytte annet personell oppheves. Relevante opplysninger i driftsjournalen I gjeldende 14 andre ledd er det krav om at driftsjournalen skal gjennomgås ved hver helsekontroll. Kravet kan tolkes som at alle opplysningene i driftsjournalen skal gjennomgås ved hver helsekontroll, mens det er mange opplysninger i en driftsjournal som ikke er relevante for helsekontrollen. Det foreslås derfor en presisering av at det er relevante opplysninger i driftsjournalen som skal gjennomgås. Øvrige kommentarer til forslag til annet ledd De øvrige bestemmelsene i forslag til 13 annet ledd er en videreføring av bestemmelsene i gjeldende 14 annet ledd. Hvilke undersøkelser som er relevante å gjennomføre, er avhengig av art, produksjonsform, produksjonsfase, helsesituasjonen i området og risiko for smittespredning inn til eller ut fra anlegget. Ved risikobasert helsekontroll er det meningen at undersøkelsene skal være målrettet ut fra når og hvordan det er mest sannsynlig å avdekke eventuell sykdom, både smittsom sykdom og ikke-smittsom sykdom, men særlig med sikte på å avdekke eventuell forekomst av sykdom på liste 1, 2 og 3. Det innebærer for eksempel at det bør gjennomføres målrettet kartlegging av eventuell forekomst av de listeførte sykdommene som er relevante i forhold til den art som produseres, helsesituasjonen i området og risiko for smittespredning. Dette er spesielt relevant for anlegg som skal omsette levende akvakulturdyr, inkludert rogn. For stamfisk vil det være spesielt relevant med målrettet kartlegging av listeførte sykdommer som kan overføres vertikalt, og sykdommer som omfattes av særskilte overvåknings- og kontrollprogram. Det bør også finnes systemer for kartlegging og registrering av forekomst av produksjonslidelser som for eksempel katarakt, ryggdeformiteter, etc. Her er det nødvendig med et faglig skjønn i den enkelte situasjon. Kommentarer til forslag til tredje ledd Forslag til 13 tredje ledd er en videreføring av bestemmelsene i gjeldende 14 tredje ledd og 13 tredje ledd, uten materielle endringer. Forskriften stiller krav om helsekontroll ved forøket dødelighet eller ved annen grunn til mistanke om sykdom. Det vises til kommentarene til definisjonen av forøket dødelighet der det er gitt noen anbefalte normer for hva som bør betraktes som forøket dødelighet. Plikten til helsekontroll ved forøket dødelighet gjelder ikke i situasjoner hvor det er åpenbart at dødeligheten ikke er forårsaket av sykdom. Dette kan for eksempel være ved svikt i vanntilførsel, svikt i oksygeneringsanlegg og alge- eller manetinvasjon. Ved forøket dødelighet «skal helsekontroll gjennomføres uten unødig opphold». Værforhold, kommunikasjonsforhold og andre praktiske forhold kan tilsi at man først sender inn prøver til helsetjenesten og at helsekontroll på lokaliteten gjennomføres så snart det er praktisk mulig. Side 10 av 31

11 For å fastslå årsaken til forøket dødelighet bør uttak av prøver for bakteriologisk, virologisk, parasittologisk og histologisk undersøkelse sikres. Det kan også være nødvendig med blodprøver, vannprøver og prøver av fôr, etc. Ved mulig forekomst av smittsom sykdom er det særlig viktig at prøveuttak og undersøkelser gjennomføres etter faglig anerkjente normer. Som anbefalt norm for obduksjon av antall matfisk, settefisk og kultiveringsfisk ved forøket dødelighet angis følgende: Ved forøket dødelighet i én produksjonsenhet bør det fra denne enhet obduseres minst ti nylig døde dyr eller dyr med avvikende atferd. Ved forøket dødelighet i flere produksjonsenheter med lignende symptomer bør det obduseres minst fem nylig døde dyr eller dyr med avvikende atferd fra hver produksjonsenhet med forøket dødelighet. Det understrekes at dette er en generell anbefalt norm. Ved uklare funn kan det vær behov for obduksjon av flere dyr, mens det ved klare og entydige funn kan vær faglig forsvarlig med obduksjon av et mindre antall dyr. Ved mistanke om sykdom på liste 1, 2 eller 3, unntatt lakselus, vil Mattilsynet ta ansvar for å sikre riktig uttak og innsendelse av prøver. Kommentarer til forslag til fjerde ledd Forslaget til 13 fjerde ledd er en videreføring av bestemmelsen i gjeldende 13 fjerde ledd, uten materielle endringer. «Når det er tatt inn akvakulturdyr i et akvakulturanlegg» er ikke ment å omfatte naturlig påslag av skjell. Paragraf 14 Det foreslås at bestemmelser om varsling plasseres i en egen paragraf. Forslaget innebærer ingen materiell endring av gjeldende forskrift, men det foreslås en presisering av varslingsplikten etter bokstav c. Forslaget vil tydeliggjøre at oppdretteren har en selvstendig plikt til å varsle, uavhengig av dyrehelsepersonell som gjennomfører helsekontrollen. Det vil kunne bidra til at det blir lettere å forstå hvordan kravene i forskriften skal tolkes og etterleves. Det er stilt spørsmål ved hva som er forskjellen mellom varslingsplikten etter bokstav a ved uavklart forøket dødelighet, og den gjeldende bestemmelsen i bokstav c om varsling av «andre forhold som har medført vesentlig velferdsmessige konsekvenser for fisken, herunder om sykdom, skade eller svikt». Bestemmelsen i bokstav c har av mange blitt tolket som at enhver forøket dødelighet skal varsles til Mattilsynet. Dette har ikke vært intensjonen med bestemmelsen, siden Mattilsynet også mottar månedlige rapporter om dødelighet fra alle stamfisk, matfisk og settefiskanlegg. Vi viser til definisjonene og kommentarene til 4 bokstav j mht. hva som menes med forøket dødelighet. Med uavklart forøket dødelighet i bokstav a menes for eksempel en situasjon hvor årsaken til den forøkede dødelighet ikke er avklart etter at én helsekontroll er gjennomført av veterinær eller fiskehelsebiolog. Det er ment at uavklart forøket dødelighet som bare opptrer i en merd, også skal varsles, uavhengig av hva som er dødeligheten på hele akvakulturanlegget. Krav til varsling etter bokstav c gjelder uavhengig av om årsaken er kjent, men er ment å gjelde for mer alvorlige situasjoner enn hva som menes med forøket dødelighet. Det innebærer at for at varslingsplikten skal inntre, må situasjonen ramme flere fisk enn det som er normen for at man skal varsle uavklart forøket dødelighet. Situasjoner som er ment å være omfattet av varslingsplikten etter bokstav c, er mer akutte hendelser som for eksempel svikt i vanntilførsel eller oksygeneringsanlegg som fører til at all fisk i enkelte kar dør, eller at en stor andel av fisken er blitt skadet som følge av håndtering eller behandling. For å tydeliggjøre dette foreslås det at «vesentlige velferdsmessige konsekvenser» i bokstav c endres til «alvorlige velferdsmessige konsekvenser». Ved å endre ordlyden fra vesentlige til alvorlige, gjøres det også klart at positive velferdsmessige konsekvenser ikke skal varsles. Paragraf 16 Dagens 16 andre ledd fastslår at «Så langt det er mulig skal døde akvakulturdyr tas ut av produksjonsenheten daglig». Side 11 av 31

12 Døde dyr som blir liggende og går i oppløsning er en stor smittekilde. Hyppig fjerning av døde dyr er derfor et viktig smittehygienisk tiltak. I de fleste tilfeller er det både nødvendig og tilstrekkelig at dette gjøres daglig. Det er likevel situasjoner hvor opptak av døde dyr en gang per dag ikke er tilstrekkelig, men også situasjoner hvor daglig opptak kan være åpenbart unødvendig. For eksempel kan det ved sykdomsutbrudd og høy dødelighet være nødvendig å fjerne dødfisk flere ganger per dag, mens daglig dødfiskopptak kan være unødvendig i et matfiskanlegg når vanntemperaturen er lav og dødeligheten er neglisjerbar. Arbeidsoperasjonen med å fjerne dødfisk kan medføre et visst stress på den levende fisken. Daglig fjerning av en enkelt dødfisk vil da kunne virke mot sin hensikt. I slike tilfeller vil opptak av dødfisk annen hver dag kunne være tilstrekkelig. Det bør fremgå av ordlyden i forskriften at daglig fjerning av døde dyr er et minimumskrav. Samtidig bør det åpnes for at det kan gjøres unntak fra kravet om daglig fjerning av døde dyr når dette er åpenbart unødvendig, men det forutsetter at dødeligheten kontrolleres daglig for eksempel med bruk av kamera. Vi foreslår at 16 andre ledd endres til: «Dødeligheten skal kontrolleres og døde akvakulturdyr skal tas ut av produksjonsenheten minimum daglig. Fjerning av døde akvakulturdyr kan unnlates når det er åpenbart unødvendig.» I forslaget er «så langt det er mulig» tatt ut av bestemmelsen. Dette er ikke ment som en realitetsendring. Bestemmelsen må fortsatt tolkes i lys av hva som er mulig. Eksempelvis så kan uvær gjøre det umulig å fjerne dødfisk. Det har vært flere rømmingshendelser som er forårsaket av svikt i dødfisskhåndteringen på akvakulturanlegg. Døde dyr som ikke blir fjernet og som råtner kan trekke til seg predatorer som f.eks. pigghå. Disse kan forårsake skade og hull i nøtene. Fiskeridirektoratet foreslår derfor at 16 andre ledd også blir hjemlet i Akvakulturloven. Derfor deles nåværende annet ledd i to ledd. Forslaget innebærer at hovedregelen fremdeles er daglig fjerning av døde dyr. Det forventes at virksomheten selv gjør en forsvarlighetsvurdering mht. smitte og rømming om når det er nødvendig med hyppigere fjerning, og når det eventuelt kan gjøres unntak fra daglig fjerning av døde dyr. Disse vurderingene bør fremgå av virksomhetens internkontroll. 2.3 Endringer i forskriftens kapittel 3. Særskilte krav ved produksjon av fisk Paragraf 20 Innledende kommentar Innledningsvis finner vi grunn til å forklare strukturen i og historikken bak akvakulturdriftsforskriften 20, og forholdet til forsøksdyrregelverket. I det følgende vil vi samlet omtale «metoder, installasjoner og utstyr» som «metoder». Akvakulturdriftsforskriften 20 har sin hjemmel i bl.a. dyrevelferdsloven 8 første ledd, som fastslår at «Dyreholder skal påse at driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger som brukes til dyr, er egnet til å ivareta hensynet til dyrenes velferd.» I dyreholders plikt til å påse at en metode er egnet, ligger bl.a. at dyreholder må kjenne de velferdsmessige konsekvensene av metoden. Det er bakgrunnen for 20 andre ledd. Plikten i 20 retter seg mot innehaver av akvakulturtillatelse, jf. 2 annet ledd. Den som markedsfører og omsetter nye metoder, har en korresponderende plikt i dyrevelfersloven 8 andre ledd: «Den som markedsfører eller omsetter nye driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger til bruk på dyr eller i dyrehold, skal påse at disse er utprøvd og funnet egnet ut fra hensynet til dyrevelferd.» Akvakulturdriftsforskriften 20 har i mange år blitt neglisjert av både næringen og myndighetene. Mattilsynet vil ta tak i denne bestemmelsen både ved å endre den, og ved å bedre og innskjerpe håndhevingen av den. Vi varsler med dette en praksisendring, slik at forvaltningspraksis før denne Side 12 av 31

13 forskriftsendringen vil ha liten relevans for tolkning av forskriften etter forskriftsendringen. Praksisendringen gjelder også for delene av bestemmelsen som ikke endres. Forslaget til akvakulturdriftsforskriften 20 andre og tredje ledd fanger opp all bruk av metoder, installasjoner og utstyr, hvor bruken faller utenfor forsøksdyrregelverket. Første ledd gjelder metoder hvor de velferdsmessige konsekvensene er dokumentert. Andre og tredje ledd gjelder metoder hvor de velferdsmessige konsekvensene ikke er dokumentert. Forholdet til forsøksdyrregelverket «Ikke-eksperimentell landbruks- og akvakulturvirksomhet» omfattes ikke av forsøksdyrregelverket, jf. forskrift 18. juni 2015 om bruk av dyr i forsøk 2 femte ledd bokstav a. Ikke-eksperimentell akvakulturvirksomhet vil omfattes av forslaget til 20 andre og tredje ledd når konsekvensene for fiskevelferden ikke er dokumentert. Metoden kan også falle innenfor akvakulturdriftsforskriften basert på andre kriterier i forsøksdyrregelverket. Oppdretteren må gjøre en vurdering av om bruken av en metode faller inn under forsøksdyrregelverket. Det er forsøksdyrmyndigheten som avgjør om metoden omfattes av forsøksdyrregelverket. Tidligere var denne myndigheten lagt til førsøksdyrutvalget, men all vedtaksmyndighet etter forskrift om bruk av dyr i forsøk er nå lagt til Mattilsynet, region Sør Vest, avdeling for nasjonale oppgaver. Forsøksdyrmyndigheten vil kunne veilede oppdretteren. Dersom metoden faller utenfor forsøksdyrregelverket, må oppdretteren sørge for å overholde kravene i forslaget til 20 andre og tredje ledd, dersom velferdskonsekvensene av metoden ikke er dokumentert. Faller bruken av metoden inn under første eller andre og tredje ledd i 20? Akvakulturdriftsforskriften 20 har ulike regler avhengig av om de velferdsmessige konsekvensene er dokumentert. De velferdsmessige konsekvensene av en metode er enten dokumentert (A) eller udokumentert (B): A. Dokumentert. Da kan metoden benyttes i tråd med 20 første ledd, dersom den «er egnet ut fra hensynet til fiskevelferd». Dyrevelferdsloven 3 fastslår at man ikke skal utsette fisk for unødige påkjenninger. Hvorvidt metoden er lovlig å bruke, må dermed avgjøres ved en avveining mellom samfunnsnytten ved bruken av metoden, og påkjenningene metoden vil ha på fisken. Hvorvidt samfunnsnytten kan oppnås på mindre belastende måter er et viktig vurderingsmoment. B. Udokumentert. Da vil metoden som utgangspunkt være forbudt å bruke jf. 20 andre ledd første setning, uavhengig av potensiell samfunnsnytte. Metoden kan likevel benyttes forutsatt at den enten: i. benyttes i tråd med regelverket for forsøk på dyr, eller ii. benyttes i samsvar med 20 tredje ledd (forutsatt at den ikke faller inn under forsøksdyrregelverket) Å avgjøre om velferdskonsekvensene av en metode er dokumentert, er vanskelig ettersom dokumentasjonen utvikles gradvis. Forutsetningene for dokumentasjonen vil også kunne være tilstede i ulik grad for ulike akvakulturanlegg. At en metode kan anses som dokumentert for ett akvakulturanlegg og udokumentert for et annet, innebærer at det er vanskelig å si generelt hvilken teknologi og hvilke driftsmåter som har dokumenterte velferdskonsekvenser. Det innebærer at oppdretteren må foreta en vurdering av om metoden han vil bruke er dokumentert. I vurderingen må oppdretteren analysere likheter og forskjeller mellom forholdende som var gjeldende ved utarbeidelse av dokumentasjonen, og forholdene som vil gjelde der metoden er tenkt brukt. Når dokumentasjonen av velferdskonsekvensene ikke har tilstrekkelig overføringsverdi, er metoden udokumentert for den tenkte bruken. Da kan utprøving bare skje i tråd med forsøksdyrregelverket, eller 20 tredje ledd. Vi presiserer at bruk av udokumenterte metoder i tråd med 20 tredje ledd bare er tillatt dersom bruken ikke omfattes av forsøksdyrregelverket. 20 tredje ledd oppstiller unntak fra kravet om at velferdskonsekvensene ved en metode som skal benyttes, skal være dokumentert. Formålet med unntaket er å fremme innovasjon, ved å gjøre det mulig å dokumentere en metodes velferdsmessige konsekvenser. Når konsekvensene er Side 13 av 31

14 dokumentert, kan metoden vurderes for kommersiell bruk etter 20 første ledd. Formålet med vilkårene for unntaket er å sikre at det ikke brukes flere fisk enn nødvendig og at fisken som brukes ikke skal belastes mer enn nødvendig. Nærmere om de enkelte endringene i første og andre ledd Endringene i 20 som har som hensikt å klargjøre bestemmelsen Etter endringen som nå foreslås, vil bestemmelsen rette seg mot metoder, installasjoner og utstyr. En «metode» inkluderer både elementer ved driftsformer og driftsformer i sin helhet, som f.eks. postsmoltproduksjon i settefiskanlegg. Et annet eksempel på en metode er testing i tråd med forslagets 26 tredje ledd. Installasjoner erstatter vilkåret tekniske innretninger. Tekniske innretninger mener vi at enten vil være installasjoner eller utstyr, slik at de også faller inn under bestemmelsen etter endringen. Installasjoner er definert i nåværende 4 bokstav k. Vi har fjernet begrepet «nye», ettersom det ikke er innlysende hva en ny metode er. Bakgrunnen for bruken av ordet «nye» var at metoder som var vanlige å bruke i Norge før akvakulturdriftsforskriften trådte i kraft i 2008, ikke skulle omfattes av dokumentasjonskravet. Det kan enten forklares med at bruken var ansett som tilstrekkelig dokumentert gjennom erfaring, eller ved at man ikke ønsket å oppstille omfattende dokumentasjonskrav til veletablerte metoder. Metoder som var vanlige i bruk i Norge før 1. august 2008 omfattes ikke direkte av dokumentasjonskravet i 20 andre ledd, dersom man benytter metoden slik den vanligvis ble brukt. Man er likevel nødt til å vite mye om disse metodene for å kunne oppfylle plikten til bare å bruke metoder som er dyrevelferdsmessige egnet, jf. 20 første ledd. Vi har tydeliggjort at det før bruk i hvert enkelt akvakulturanlegg, skal påses at velferdskonsekvensene er tilstrekkelig dokumentert. Det betyr at selv om tilsvarende akvakulturanlegg benytter samme metode, har konsesjonsinnehaver for et akvakulturanlegg en plikt til å sørge for at konsekvensene for fiskevelferden er tilstrekkelig dokumentert før han tar metoden i bruk ved et nytt akvakulturanlegg. Dokumentasjonen må kunne gjøres gjeldende for det akvakulturanlegget som metoden er planlagt brukt i. Det innebærer at dokumentasjonen må ha overføringsverdi ut fra produksjonsform, omfang av produksjonen, klima- og værforhold etc. Dersom dokumentasjonen som foreligger ikke har tilstrekkelig overføringsverdi, er ikke metoden tilstrekkelig dokumentert. Det innebærer at den bare kan benyttes etter forsøksdyrregelverket, eller på vilkårene i 20 tredje ledd (forutsatt at metoden faller utenfor forsøksdyrregelverket). Vi mener at vilkåret om at metoder må være «utprøvd» er overflødig, og har derfor tatt det ut. Vi mener at krav om at metoder er utprøvd, følger av at konsekvensene av metoden ved bruk i det enkelte akvakulturanlegg må være «dokumentert». Vi har tatt inn en henvisning til forsøksdyrregelverket, for å klargjøre at - utprøving som omfattes av forsøksdyrregelverket, omfattes ikke av dokumentasjonskravet i 20 andre ledd første setning, eller vilkårene for utprøving i 20 tredje ledd - det er bare tillatt å benytte udokumenterte metoder etter 20 tredje ledd dersom metoden faller utenfor forsøksdyrregelverket At forsøksdyrmyndigheten avgjør om noe omfattes av forsøksdyrregelverket, følger av forskrift 18. juni 2015 nr. 761 om bruk av dyr i forsøk. Den innholdsmessige endringen i 20 andre ledd Vi krever ikke lenger dokumentasjon for at metoden er fiskevelferdsmessig forsvarlig. I stedet krever vi at de fiskevelferdsmessige konsekvensene dokumenteres. Det kommer av at Side 14 av 31