SENSORVEILEDNING JUS 3211 PRAKTIKUM HØSTEN 2013

Transkript

1 Det juridiske fakultet Postboks 6706 St. Olavs plass 0130 OSLO Oslo, 13. desember 2013 Advokat Erlend Haaskjold SENSORVEILEDNING JUS 3211 PRAKTIKUM HØSTEN 2013 Eksamensoppgaven er denne gangen gitt i form av en praktikumsoppgave med anslått tidsbruk 4 timer og en teorioppgave med anslått tidsbruk 2 timer. Den samlede eksamenstiden er seks timer, og sensorene må ta høyde for dette ved vurderingen av kandidatenes besvarelser. OPPGAVE I Den første oppgaven består av to deler og reiser flere problemstillinger innen fagområdet dynamisk tingsrett. Etter læringskravene skal kandidatene i fagområdet dynamisk tingsrett blant annet ha «god forståelse» av reglene om løsning av rettighetskollisjoner, herunder legitimasjonsreglene i gjeldsbrevloven. Videre kreves det «kjennskap» til hva en konkurs innebærer. 1.1 Del 1: Kort om tvisten og det kravet som er fremsatt Oppgaven i del I reiser én tvist: Tvisten mellom Vater AS og Marte Kirkeruds konkursbo. Vater AS gjør krav på eiendommen i Pengelensgata 1, men konkursboet hevder den er omfattet av konkursbeslaget. Det fremgår uttrykkelig av oppgaveteksten at eventuelle konflikter mellom Marte Kirkeruds konkursbo og Ole Vold eller Peder Ås ikke skal behandles. Det skal uten videre gis karaktermessig trekk dersom noen kandidater til tross for dette begir seg inn på slike drøftelser Hovedregelen om konkursboets beslagsrett Det første spørsmålet som skal drøftes, er om eiendommen er omfattet av boets beslagsrett. Kandidatene må ta utgangspunkt i bestemmelsen i dekningsloven 2-2. Etter hovedregelen om kreditorenes beslagsrett kan konkursboet ta beslag i ethvert formuesgode som «tilhører skyldneren» på beslagstiden. Det fremgår av oppgaveteksten at det ble åpnet konkurs hos Marte Kirkerud den 7. juni. Spørsmålet blir derfor om eiendommen på dette tidspunktet tilhørte Marte Kirkerud eller Vater AS. Dette må bero på rettsforholdet mellom Peder Ås og Marte Kirkerud. Problemstillingen er om Marte i kraft av den avtalen som er inngått, har overtatt eiendomsretten til villaen. Kandidatene må her få frem at dette beror på en tolking av det som er avtalt mellom partene. I denne vurderingen vil et sentralt moment kunne være at Marte har overtatt den faktiske rådigheten: Det er opplyst at hun våren 2013 pusset opp eiendommen for to millioner kroner. Et annet sentralt moment er at Marte også synes å ha overtatt den rettslige rådigheten over eiendommen: Det fremgår av oppgaveteksten at hun i juni 2013

2 solgte villaen til Ole Vold. Samlet sett indikerer dette at Marte har blitt eier, slik at eiendommen reelt sett «tilhører» henne. På den annen side er det opplyst at Marte ikke har betalt for eiendommen. Det er videre opplyst at grunnbokshjemmelen skulle overføres direkte til Martes suksessor, og at oppgjøret til Peder Ås da skulle skje mot tinglysning av skjøte. Dette er forhold som isolert sett kan tilsi at Marte ikke har blitt eier av eiendommen. Dersom kandidatene kommer til at Marte Kirkerud pr. 7. juni 2013 var eier av eiendommen, inngår denne i bobeslaget. Det er for bedømmelsen uten betydning hvilken konklusjon kandidatene kommer frem til. Det sentrale er at problemstillingen presiseres, og at de rettslige momentene drøftes på en måte som viser innsikt og forståelse Spørsmålet om rettsvern Uavhengig av hvilket resultat kandidatene kommer frem til, må det videre tas stilling til spørsmålet om rettsvern. Det må avgjøres om overføringen av kontrakten mellom Marte Kirkerud og Ole Vold til Vater AS har rettsvern. Det første spørsmålet som må drøftes, er om det her er reglene for fast eiendom eller enkle krav som kommer til anvendelse. Dersom reglene om enkle krav kommer til anvendelse, har Vater AS oppnådd rettsvern for sitt erverv ved at det ble sendt melding om overføringen til Peder Ås og Ole Vold. Dersom reglene for fast eiendom kommer til anvendelse, har Vater AS i utgangspunktet ikke oppnådd rettsvern, ettersom overføringen ikke er tinglyst senest dagen før konkursåpningen. Et særlig spørsmål er om det kan oppstilles et unntak fra rettsvernskravet i de tilfellene hvor selgeren ikke selv har hatt grunnbokshjemmelen. Dette ble lagt til grunn av kjæremålsutvalget i Rt s I denne saken hadde Oslo kommune solgt en fast eiendom til en eiendomsutvikler (A). Det var utstedt skjøte, men dette var ikke tinglyst. Eiendommen ble senere oppdelt og seksjonert, og en av seksjonene med påstående ferdighus ble solgt til en kjøper (S), som flyttet inn. Også for denne transaksjonen ble det utstedt skjøte, men heller ikke dette ble tinglyst. Da en av eiendomsutviklerens kreditorer (B) begjærte utlegg i S s seksjon, oppstod det spørsmål om omfanget av kreditors beslagsrett. Oslo kommune hadde fortsatt grunnbokshjemmelen til seksjonen, og det var på det rene at S på utleggstidspunktet var den reelle eier av seksjonen. Spørsmålet var dermed hvilken betydning det skulle ha at S ikke hadde skaffet seg rettsvern ved å tinglyse sitt erverv i grunnboken. Høyesteretts kjæremålsutvalg tok her utgangspunkt i dekningsloven 2-2 om at kreditor kan kreve utlegg i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden. Det ble videre vist til at i tilfeller hvor en rettighet er ervervet ved avtale, kreves det rettsvern for ervervet etter tinglysingsloven 20. Kjæremålsutvalget uttalte også at en erverver med utinglyst skjøte ikke vil ha rettsvern i forhold til et senere tinglyst utlegg. Deretter uttalte utvalget: «Tinglysingsloven 20 kan ikke forstås slik at kreditor har beslagsrett i en fast eiendom for krav mot tidligere eier som ikke har tinglyst sin atkomst, i et tilfelle hvor eiendommen er overdratt til og tatt i bruk av en annen. Det er i forhold til hjemmelshavers kreditorer at hensynet til notoritet og rettsvern medfører at den reelle eier ikke vinner fram med mindre ervervet er tinglyst senest dagen før utlegget. Avgjørelsene i Rt s og Rt s som lagmannsretten fant avgjørende, og tidligere avgjørelser som det der er vist til, gjelder kreditorbeslag rettet mot en skyldner som har grunnbokshjemmel.» Det har blitt satt spørsmål ved om denne avgjørelsen er riktig, og den har i teorien blitt møtt med til dels ganske kraftig motstand. 2 6

3 Den endelige avklaringen kom med dommen i Rt s. 586 (Fagutleie). Selskapet Fagutleie AS hadde inngått avtale om kjøp av en fast eiendom. Planen var å rehabilitere eiendommen for så å selge den videre. Avtalen ble inngått den 22. januar 2003, og eiendommen skulle overtas av kjøperen samme dag. Kjøpesummen skulle betales senere, med ett avdrag den 15. august, og restbeløpet først etter to år. Selgeren undertegnet skjøte, som ble deponert hos hennes advokat, men ikke tinglyst. Det ble utstedt urådighetserklæring og sikringsobligasjon. I tillegg stilte en bank selvskyldnergaranti til sikkerhet for kontraktsmessig oppfyllelse av kjøpekontrakten; som sikkerhet for denne garantien og et lån ytet til Fagutleie ble det dessuten tinglyst pant i eiendommen til fordel for banken. Da Fagutleie etter noen tid fikk økonomiske problemer, ble rehabiliteringen stanset, og kjøpekontrakten ble overdratt til et annet selskap. Fagutleie gikk senere konkurs, og boet mente å kunne ekstingvere eiendommen. Ettersom Fagutleie aldri hadde hatt grunnbokshjemmel til eiendommen, ble det for Høyesterett spørsmål om tinglysingsloven 23 kunne gis anvendelse. Førstvoterende tok utgangspunkt i at ordlyden ikke i seg selv gir «grunnlag for at bestemmelsen bare gjelder tinglysning i forhold til boet til den som har grunnbokshjemmel» (avsnitt 32). Det ble vist til at 23 ut fra systembetraktninger kunne oppfattes slik at tinglysning ved konkurs bare er nødvendig når konkursdebitor er hjemmelshaver, og til at enkelte uttalelser i forarbeidene kunne gi et visst grunnlag for en slik forståelse. Det avgjørende måtte imidlertid være at formålet med 23 er å «sikre notoritet i forhold til kreditorer og andre tredjemenn ved konkurs eller tvangsakkord». Bestemmelsen måtte derfor komme til anvendelse på alle rettsstiftelser som kan tinglyses, uavhengig av om debitor er hjemmelshaver. Det ble pekt på at en annen løsning ville åpne for omgåelser ved at debitor påstår å ha videresolgt eiendom i de tilfeller eget erverv ikke er tinglyst. På denne bakgrunn kunne det ikketinglyste ervervet av eiendommen ikke stå seg i Fagutleies konkursbo. Dersom dette legges til grunn, vil Vater AS ikke ha rettsvern. Det må ved sensuren forventes at kandidatene kjenner de to avgjørelsene i Rt s. 247 og Rt s Problemstillingen som reises, inntar en sentral plass i kandidatenes pensum. Det avgjørende er at spørsmålene drøftes, ikke hvilket standpunkt som inntas. 1.2 Del 2: Oversikt over tvistene I denne delen av oppgaven skal det tas stilling til to tvister. Den første står mellom Høvel AS og Hammer AS og er en klassisk suksesjonskonflikt i form av et dobbeltsalg (punkt 1.2.1). Den andre står mellom Høvel/Hammer på den ene siden og Marte Kirkeruds konkursbo på den andre siden og gjelder innholdet i rettsvernskravet ved overdragelse av enkle fordringer (punkt 1.2.2). Det kan her være naturlig å se på forholdet mellom Høvel og Hammer først Tvisten mellom Høvel AS og Hammer AS Det fremgår av oppgaveteksten at Marte Kirkerud den 6. juni 2013 har overført samme krav først til Høvel AS, deretter til Hammer AS. Spørsmålet er hvem av dem som vinner rett til kravet. Det kan gjerne presiseres at forutsetningen for drøftelsen er at overføringene står seg overfor konkursboet. Kandidatene må her finne frem til bestemmelsen i gjeldsbrevloven 29 annet ledd: «Er kravet avhendt til fleire som alle er i god tru, går den retten føre som skyldnaren fyrst får melding om». Bestemmelsen gjelder etter sin ordlyd bare krav som er knyttet til gjeldsbrev. I Rt s. 778 la imidlertid Høyesterett til grunn at regelen i 29 annet ledd måtte gjelde tilsvarende ved overdragelse av pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev. Det ble blant annet vist til at det ville være lite naturlig at man skulle ha forskjellige regler for ikke-negotiable gjeldsbrev og for pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev. Det ble også vist til lovmotivenes forutsetning om analogisk anvendelse av bestemmelsen. 3 6

4 Det er på denne bakgrunn alminnelig antatt at bestemmelsen i gjeldsbrevloven 29 annet ledd gis tilsvarende anvendelse på enkle krav som ikke er knyttet til gjeldsbrev. Det skal gis karaktermessig uttelling til de kandidatene som ser dette, og som viser til relevante rettskilder. I undervisningen inntar både sirkusteltdommen og Factoring Finans en sentral plass. Det kan uten videre legges til grunn at begge cesjonarene har vært i god tro, ettersom ingen av dem visste om overføringen til den andre. Skyldneren Laura Tastad har ikke fått melding om den ene overdragelsen før den andre. I et slikt tilfelle gjelder utgangspunktet om først i tid, best i rett. Dette innebærer at Høvel AS vinner rett til kravet. Kandidatene bør uttrykkelig forkaste Hammars anførsel om at de to «fikk dele likt». En slik løsning er det ingen hjemmel for Tvisten mellom Høvel/Hammar og konkursboet Den andre tvisten står mellom Høvel/Hammar som konkursskyldnerens suksessor på den ene siden og konkursboet på den andre siden. Spørsmålet er om Marte Kirkeruds krav mot Laura Tastad er omfattet av konkursboets beslagsrett. Ettersom kravet ble overført til Høvel/Hammar dagen før konkursåpningen, gir dekningsloven 2-2 ikke hjemmel for beslag. Det er ikke tale om et formuesgode som «tilhører skyldneren på beslagstiden». Spørsmålet om beslag må derfor avgjøres etter de alminnelige reglene om rettsvern. Ved avhendelse av enkle gjeldsbrev kan avhendelsen etter gjeldsbrevloven 29 første ledd bare gjøres gjeldende «mot kravsmennene til avhendaren når skyldnaren har fått melding om avhendinga frå mottakaren eller avhendaren». Den relevante rettsvernsakten er dermed melding til skyldneren, såkalt notifikasjon eller cesjonsvarsel. Rettsvernsakten forutsetter at skyldneren er kjent. At avhendelsen oppnår rettsvern når skyldneren «har fått» melding, innebærer at meldingen må ha kommet frem. Det er ikke tilstrekkelig at meldingen er avsendt på forsvarlig måte, dersom den ikke har kommet frem. Derimot kreves det ikke at debitor cessus har gjort seg kjent med meldingens innhold. I konkurs er det avgjørende at skyldneren har fått melding om avhendelsen før konkursåpningstidspunktet, jf. 1-4 tredje ledd. Ved avhendelse av enkle krav er man utenfor ordlyden i gjeldsbrevloven 29 første ledd: Denne gjelder direkte bare for enkle gjeldsbrev. Men på samme måte som ved 29 annet ledd forutsettes bestemmelsen å kunne anvendes analogisk på enkle krav. Denne forutsetningen er ikke mindre klar for så vidt gjelder rettsvern overfor overdragerens kreditorer (første ledd) enn den er for avtalebasert dobbeltsuksesjon (annet ledd). På denne bakgrunn er det alminnelig antatt at rettsvernsregelen i 29 første ledd må kunne gis analogisk anvendelse på pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev. Etter loven kan melding om avhendelsen gis av «mottakaren eller avhendaren», og det oppstilles ingen formkrav til meldingen. Den kan gis muntlig så vel som skriftlig. Derimot kreves for rettsvern at skyldneren har fått «melding», slik at det ikke er tilstrekkelig om debitor cessus har blitt kjent med avhendelsen på annen måte, for eksempel at han får vite om den fra en utenforstående tredjemann. Loven oppstiller ingen innholdsmessige krav. Når loven angir at skyldneren skal ha fått «melding om avhendinga», må imidlertid dette innebære at meldingen utvetydig gir til kjenne at det har funnet sted en overdragelse av fordringen. Et varsel om en fremtidig eller suspensivt betinget overdragelse, gir ikke rettsvern; overdragelsen må være definitiv, ubetinget og vilkårsløs. Det må videre fremgå hvem som 4 6

5 har ervervet fordringen. Man kan gjerne si at meldingen må være så klart utformet at «avhendinga» blir tilstrekkelig individualisert. Det er på det rene at Marte Kirkeruds orientering om at kravet nå var overført til to kreditorer, uten at hun nevnte navn, ikke tilfredsstiller lovens krav til cesjonsvarsel. Rettsvernsakten er dermed ikke iakttatt, og kravet går inn i boet etter reglene om utvidet beslagsrett. * * * OPPGAVE II Oppgave II er en teorioppgave fra selskapsretten. Oppgaveteksten lyder: «Redegjør for hovedpunktene om selskapsorganenes representasjon i aksjeselskap, herunder følgene av at organene handler utenfor den rett de er gitt etter aksjeloven (legitimasjonsspørsmålet).» Oppgaven fremstår som meget sentral. Etter læringskravene skal kandidatene i fagområdet selskapsrett ha god forståelse for «organisasjon og representasjon». Dette er i fagbeskrivelsen nærmere presisert på følgende måte: «Selskapsretten omfatter både selskapets og selskapsdeltakernes interne forhold og forholdet mellom selskapet, dets medkontrahenter og andre interessenter». I hovedlitteraturen er temaet behandlet i Woxholth, Selskapsrett, 4. utgave (2012), s , og i Andenæs, Selskapsrett (2007). Oppgaven ber om en redegjørelse for «hovedpunktene om selskapsorganenes representasjon i aksjeselskap». Fremstillingen er dermed begrenset til aksjeselskaper, og det må gis trekk dersom andre selskapsformer behandles. Det kan innledningsvis være hensiktsmessig kort å forklare hva som menes med «selskapsorganene»: I et aksjeselskap er dette først og fremst styret og daglig leder. Ettersom oppgaven ber om en redegjørelse for «hovedpunktene», vil det være naturlig at besvarelsen omhandler nettopp dette. Mer inngående drøftelser av utvalgte enkeltspørsmål må uten videre lede til trekk. Hovedregelen om styrets kompetanse er gitt i aksjeloven Det heter her at styret «representerer selskapet utad og tegner dets firma». Kandidatene må her forklare hva som ligger i denne bestemmelsen. Det bør gis et pluss til de som ser at 6-30 omhandler styrets representasjon utad, mens 6-12 regulerer forvaltningen innad. I aksjeloven 6-32 fastsettes at daglig leder «representerer selskapet utad i saker som inngår i den daglige ledelse». Kandidatene kan her vise til aksjeloven 6-14, som gir en nærmere angivelse av hva som omfattes av den daglige ledelse. Bruk av eksempler som viser forståelse, vil måtte honoreres karaktermessig. Det kan være naturlig å gi en kort oversikt over bestemmelsen i aksjeloven Videre vil nok enkelte nevne reglene om prokura (prokuraloven 1). Oppgaven ber særskilt om en redegjørelse for «følgene av at organene handler utenfor den rett de er gitt etter aksjeloven (legitimasjonsspørsmålet)». Dette spørsmålet er regulert i aksjeloven 6-33 om overskridelse av myndighet: «Har noen som representerer selskapet utad etter reglene i 6-30 til 6-32 ved disposisjon på selskapets vegne gått ut over sin myndighet, er disposisjonen ikke bindende for selskapet når selskapet godtgjør at medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten ble overskredet, og det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende.» 5 6

6 Kandidatene må her få frem at vi har å gjøre med en legitimasjonsregel. Selskapet er ikke bundet dersom selskapet godtgjør at: (1) Medkontrahenten forsto eller burde ha forstått at myndigheten ble overskredet, og (2) det ville stride mot redelighet å gjøre disposisjonen gjeldende. Til spørsmålet om innholdet i kravet til god tro, vil reglene om foretaksregistrering spille en sentral rolle. KORT OM VURDERINGEN Begge oppgavene må betraktes som sentrale. Oppgave I reiser sentrale spørsmål fra den dynamiske tingsrett. Slik oppgaveteksten er utformet, innbyr den ikke til omfattende drøftelser. Derimot tester den kandidatenes evne til analyse og formulering av sentrale problemstillinger. Ved sensuren vil kandidatenes evne til å trenge gjennom faktum måtte stå sentralt. Oppgaven består av to deler, og ved sensuren bør de to delene telle omtrent like mye. Sensorene bør merke seg at del 1 inneholder spørsmål og problemstillinger hvor det ikke nødvendigvis finnes et klart fasitsvar, mens løsningen på de to tvistene i del 2 fremstår som temmelig opplagt. Oppgave II er en oversiktsoppgave, hvor det sentrale er en fremstilling av hovedpunktene i materien. Kandidatene har forholdsvis knapp til, og evnen til å destillere materialet slik at de store linjene trer frem, må gis god uttelling. Oslo, den 13. desember 2013 Erlend Haaskjold 6 6