Men aller først startar eg i barnehagen, slik mest alle barn gjer no for tida.

Transkript

1 NOKUT Evaluering av førskulelærarutdanninga stuttkonferanse Kl v/magne Rydland Ein robust førskulelærarutdanning for framtida Kjære møtelyd, kjære gode kollegaer! Dette har eg gledd meg til lenge for ein spanande dag! Først vil eg få gratulere, og takke, professor Gunhild Hagesæther og dei andre i komiteen. De har gjort ein framifrå viktig og eg er overtydd grundig jobb. Ein stor takk òg til NOKUT sine folk i dette arbeidet og til departementet som også fekk denne utdanninga evaluert. Utdanningsforbundet er her gitt moglegheit til å fortelje om lærarutdanningspolitikken vår. Og det vil eg gjere. I 2006 vedtok Utdanningsforbundet eit ganske omfattande politikkdokument, som vart revidert i Det har vi kalla Framtidsretta lærarutdanning, og det handlar om all lærarutdanning. (Me har tatt med ein bunke av desse. Berre forsyn dykk.) Dei siste åra har vi i organisasjonen og ved fleire høve drøfta førskulelærarutdanninga særskilt. Innafor ein halvtime kan eg sjølvsagt ikkje gå inn på alle dei forholda ved lærarutdanninga som vi meiner er viktige, det er eg overtydd om at me vil få høve til gjennom dagen i dag og dei debattane som no vil komme i kjølvatnet av evalueringa. Eg skal no nøye meg med å kommentere fire av dei forholda som KD har utheva i oppdragsbrevet til NOKUT, frå mars Det er: 1) Profesjons- og yrkesperspektivet (relevans, yrkesnærhet) 2) Helhet og samanheng i studiet og faglig nivå og kvalitet 3) Rekruttere og behalde studentar 4) Lærarutdannarane sin kompetanse Men aller først startar eg i barnehagen, slik mest alle barn gjer no for tida. 1

2 Hvor skal vi hen? spurte Brumm og skyndte seg etter ham mens han lurte på om de skulle OPPDAGE eller bare FINNE PÅ NOE når de fant det. Ingensteder, sa Kristoffer Robin, og så gikk de dit. Det kan for mange utanfor barnehagen sjå ut som barnehagar følgjer denne Ole Brumm - tenkinga, men det er ikkje heilt tilfelle. Førskulelærarane har som jobb både å vite kor dei skal, kvifor dei skal dit og korleis dei kjem seg dit. Sjølv når aktivitetar er meir spontane og ikkje planlagde, skal førskulelæraren observere kva som skjer, syte for at alle har det bra og nytte situasjonen til å sikre barna nye, gode erfaringar. Tenk ei barnegruppe med barn mellom 1 og 6 år. Det er inga anna tidsepoke i eit menneskeliv som vi utviklar oss så mykje, det er den mest læringsintensive perioden i livet vårt. Fyrst lære me å krabba, so lære me å stabba, so lære me å gå, so lære me å snakka, ete pent og takka, og alt me ikkje må fritt etter Olav H Hauge. Det er nett dette barnehagekvardagen handlar om. Og denne perioden er det førskulelærarane som har ansvar for, saman med foreldra, barnehageeigarane og barnehagemyndigheita. Eit spørsmål som er sentralt i evalueringa og som me som arbeider i eller for lærarutdanninga alltid må stille oss, er: Er førskulelærarutdanninga god nok til å sikre studentane den naudsynte kompetansen? Og no kjem eg inn på det første av dei fire hovudpunkta mine. 1) Profesjons og yrkesperspektivet (relevans, yrkesnærleik) I tråd med dei aller fleste vil Utdanningsforbundet og ha ei førskulelærarutdanning med eit tydelig profesjons og dermed yrkesretta perspektiv, der koplinga til samfunnet er openbar. Sjølv om det ikkje alltid er slik, skulle det vere opplagt at profesjonsaspektet må gjennomsyre heile studiet, slik at studentane blir godt kjent med og blir bevisste på innhaldet og kompleksiteten i dei oppgåvene førskulelærarar har. At Utdanningsforbundet argumenterar for ei praksisnær utdanning, som samstundes er solid forankra i forsking er velkjent og nærsagt sjølvsagt. I vår tid er det meir en nokon gong viktig at førskolelærarar som lærarar har ei vitskapleg tilnærming til profesjonsutøvinga. Det gir ein meir robust kompetanse i å kartleggje føresetnader og sjå konsekvensar av eigen og andres pedagogiske praksis, og å kunne grunngje dei val ein tek. Slik kompetanse er 2

3 ikkje minst viktig i ei tid der barnehagen skal finne si rettmessige plass i utdanningssystemet og der stadig fleire har meiningar om kva barnehagen skal vere. Det gler meg å høyre at førskulelærarutdanning er prega av eit godt profesjonsog yrkesretta perspektiv, sjølv om det er variasjonar institusjonane og faga imellom. Ikkje overraskande, men like fullt er det bekymringsfullt at FoU - aktiviteten og forskingsforankringa i utdanninga er for låg. Eg opplev at det skjer mykje positivt knytta til dette nå, ikkje minst gjennom den forskarskulen som er etablert for lærarutdannarar (NAFOL) og forskingsråda sine praksisretta utdanningsforskingsprogram som inkluderar barnehageforsking og stimulerar til økt forskningsinnsats hos lærarutdannarane. Så over til mitt andre punkt: 2) Helhet og sammenheng, faglig nivå og kvalitet Nær sagt gjennom heile vår lærarutdanningshistorie har ein arbeidd med må å få til eit godt samspel mellom praksis, pedagogikk, fagdidaktikk og fag. Det er jo nett dette samspelet som er profesjonsutdanning, men samstundes noko som i praksis er utfordrande å få til. Eg er usikker på i kva grad denne evalueringa spesielt tok føre seg pedagogikkfaget, slik som vart gjort i evalueringa i allmennlærarutdanninga, eg høyrde i alle fall ikkje Hagesæther seie så mykje om det. Utdanningsforbundet meiner i alle fall at pedagogikkfaget skal vere yrkesretta og ha ei sentral plass i utdanninga. Med trur og det er eit viktig poeng at pedagogikkfaget eit fag som studentane har kvart år i utdanninga, for å bidra til å skape ein samanhang og på sett og vis vere eit samordnande element i utdanninga. Praksis er eit anna og ikkje mindre viktig element i utdanninga. Det er når studentane er i praksis at dei verkeleg får ei føling med det dei utdannar seg til. Studentar etterspør ofte meir praksis i utdanninga si, og kanskje har dei for få praksisveker. Samstundes har me ikkje forsking som visar at ein får betre yrkesutøvarar av at dei har meir praksis det som er avgjerande er at det er kvalitet i den praksisen dei har det inneber blant anna at praksisen er rettleia 3

4 av gode øvingslærarar med god rettleiings kompetanse og rikeleg med variert erfaring. Det inneber og at det er eit nær nært samarbeid mellom høgskulen/universitet og praksisbarnehagen. Vi veit frå tidlegare evalueringar at det er store forskjellar mellom institusjonane, det synes som om det er slik i førskulelærarutdanninga og. Det må vi gjere noko med det trur eg vi alle er saman om å meine. Alle studentar som tar førskulelærarutdanning må få ein like god utdanning uavhengig av lærestad. Det må stilles dei same strenge krava til kvalitet både til utdanningsinstitusjonane og studentane uavhengig om det er heiltidsstudentar, studentar på arbeidsplassbasert/arbeidsplassforlagde utdanningar eller studentar som i hovudsak tar studiane på nett. Når det gjeld krav og kanskje til og med tydelegare krav i førskulelærarutdanninga, har Utdanningsforbundet teke til orde for at det bør vere obligatorisk at studentane i førskulelærarutdanninga skriv ei bacheloroppgave. (og eg har fått med meg at også her er Utdanningsforbundet heilt på linje med evalueringskomiteen). Bachelor oppgove kan ha månge funksjonar, ein er å sikre ein viss vitskapeleg kompetanse, ein anna er å bidra til at studentane også sjølv skapar samanhangar i studiet. Ein bacheloroppgave vil og være ein naudsynt kvalifisering for studentar som ønskjer å gå vidare til masterstudium. I 2007 gjennomførte Utdanningsforbundet ein arbeidsmiljøundersøking blant våre førskulelærarmedlemmer. Der kom det fram at heile 37 prosent av førskulelærarane har kompetansegjevande vidareutdanning på et år eller meir. Desse tala kan seie oss fleire ting: - Førskulelærarar føler at dei treng meir kunnskap, eller - Førskulelærarar ønskjer meir kunnskap - Og dei gjer det skaffar seg meir kompetanse. Departementet bør analysere tala me har om førskulelæraranes vidareutdanning. Eg trur vi vil bli gledelig overraska. Men samlast kompetansen i barnehagane? Diverre trur eg Nei. Men tala vil kanskje bidra til å ta debatten om master i førskulelærarutdanninga for barnehagesektoren treng meir og høgare kompetanse. Utdanningsforbundet har kjempa og kjempar for at grunnskulelærarutdanningane skal være på mastergradsnivå. Eg har ikkje tid til å gå inn på alle grunngjevingane for det, men ein ting er sikkert det handlar 4

5 om innhald og ikkje lengde. Det handlar om å sikrar ein tilstrekkelig faglig fordjuping og forskingsforankra kunnskap i ein omfattande utdanning til eit krevjande yrke. Utdanningsforbundet har og sagt at det er behov for ein debatt om all lærarutdanning bør være på mastergradsnivå, ikkje minst om førskulelærarutdanninga skal vere på mastergradsnivå. Kva logikk ligg det i at ein skal ha lenger utdanning om ein er sett til pedagogisk arbeid med store barn eller vaksne, framfor små barn. I ein anledning høyrde eg ein studentrepresentant stille følgjande spørsmål til ein forsamling som denne: Ville vi godta at barnelegen har kortare utdanning enn vaksenlegen? Prinsipielt meiner Utdanningsforbundet at lærarutdanninga sin lengde ikkje skal vere avhengig av kven alderstrinn utdanningane kvalifiserer for. Det må stillest andre, men like store krav til dei som skal drive pedagogisk arbeid med små barn som med unge og vaksne. Det er like viktig for alle lærarar å ha kunnskap som setter dei i stand til å kunne analysere føresetnadene for og konsekvensane av pedagogisk arbeid og opplæring. Det kom nok ikkje som ein bombe for nokon at Utdanningsforbundet meiner det verkelig er behov for fleire førskolelærarar med mastergradskompetanse. Men (i eit spenn mellom fag og politikk, som me befinn oss?!) har me ikkje tidfesta når alle førskolelærarar bør ha kompetanse på mastergradsnivå. Det me er heilt klar på er at ein uansett og straks må arbeide systematisk og målretta for å etablere fleire og varierte masterstudie og for førskulelærarar. Masterstudiane må rettast inn mot barnehagesektoren og arbeid i barnehagen. Universitet og høgskuler bør gi tilbod om masterstudium, både som ein påbygging til profesjonsstudiet førskulelærarutdanning ein profesjonsmaster, og masterstudium som byggjer på temainnretta førskulelærarutdanningar eller på fordjupingsfaga i ordinær utdanning. Komiteen sine betraktningar kring master er viktige og eg er sær glad for at masterdebatten trekkjast inn i spørsmålet om framtidas førskulelærarutdanning. Eg meiner den gir oss eit naturleg startsskott for å ta debatten om en bachelor er godt nok for framtidas førskulelærarar. Me som er opptekne av lærarutdanning og ikkje minst lærarutdanning etter at dei blei ein del av universiteta og høgskulane er korleis ein best organiserar lærarutdanningane. Skal dei vere organisert som egne institutt eller blir det best utdanning av å matrise organisere dei? 5

6 Forsto eg Hagesæther rett er og komiteen opptatt av dette poenget. Eg er difor glad for at komiteen påpeker styrke og svakheit med dei ulike organisasjonsmodellane for utdanninga. Mens den eine modellen kan ha si styrke i samarbeid på tvers av fag og vektlegging av profesjonsaspektet, kan den andre utvikle sterke fag- og forskingsmiljø. Dette er ikkje godt nok! Alle studentar må få ein kvalitativ god utdanning som syter for forskingsbasert fagstoff saman med profesjonsnærleik. Så over til punktet om å 3) Rekruttere og behalde studentar Førskulelærarutdanninga har ikkje vunne kampen om studentane. Dei siste åra er søkjartala redusert. Me skal sjølvsagt gle oss over alle dei flotte studentane me har, men at søkjartala synk er alvorleg i ei tid der barnehagane stadig blir gitt nye oppgåver og får ei utvida rolle overfor alle våre yngste medborgarar. Og samstundes manglar vi per i dag over 4000 førskulelærarar. Utdanningsforbundet har slutta opp om departementet sin strategi for å rekruttere fleire førskulelærarar. Dette har diverre tydeligvis ikkje vore nok. Kanskje vi treng eit barnehage GNIST? Det er i allefall ein ting å vurdere. Vi har og alle kjennskap til at studentar på førskulelærarutdanninga har dårligare inntakskompetanse enn andre studentgrupper innan høgre utdanning. Utdanningsforbundet er uroa over situasjonen. Skal born i barnehagane møte godt kvalifisert, faglig dyktige og trygge førskulelærarar. Vi vil ikkje berre sikre at det blir nok førskulelærarar men og at dei som rekrutterast til lærarutdanningane og læraryrka, er motiverte, dyktige og kunnskapssøkande. I tillegg bør dei studentmassen spegle befolkningssamansetninga når det gjelder kjønn og sosial, kulturell og etnisk bakgrunn. Her har vi mykje å gjære. Eit tiltak som Utdanningsforbundet har foreslått for å sikre betre studentkvalitet er at ein still spesielle opptakskrav til førskulelærarutdanning. Vi meiner at kravet om generell studiekompetanse, må utvidast med karakterkrav i norsk frå vidaregåande opplæring. Vi meiner at karakteren bør være den same som for opptak til grunnskulelærarutdanninga, altså karakteren 3. Og kvifor i norsk? Førskulelæraryrket er eit krevjande yrke der som før sagt - relasjons- og kommunikasjonskompetanse er vesentlig. Krav til skriftlege 6

7 planar og dokumentasjon har også økt. Og som del av utdanningssystemet blir born sin språklege kompetanse trekt fram. Alt dette krev grunnleggjande kunnskapar i norsk. Så vi meiner det er naudsynt med forkunnskapar i norsk og at norskfaget i førskulelærarutdanninga må ha en sentral rolle. At komiteen meiner at eit minimumskrav til karakterpoeng ved opptak på førskulelærarutdanninga bør vurderast, synes eg er spanande. Den debatten tek vi gjerne. Eg har indirekte vore inne på det tidlegare men, ein måte å gjere studie attraktivt på, ein måte å rekruttere og behalde studentane er å stille tydelige krav og ha høge forventningar til studentanes arbeid gjennom heile studiet. Det er sjølvsagt skuffande å nok ein gong få bekrefta at studentanes innsats ikkje er som ein kan forvente. Men det gjer at vi forstår at vi, leiinga i lærarutdanningsinstitusjonane, vi som lærarutdannarar og ikkje minst studentane sjølv må fortsetje med å finne tiltak for å betre student innsatsen. Eit anna poeng i denne samanheng, kor blir studentane av? Frå 2008 til 2009 auka talet førskulelærarar i landet sine barnehagar med berre 792. (KOSTRA per 15 juni 2010) Om vi seier at alle desse kom rett frå utdanning, så manglar dei 1202 av sine studiekameratar frå starten i 2006, i alle fall dersom talet på planlagde studieplassar i førskulelærarutdanninga ble oppretta. ( 1994 plasser) Sjølvsagt er bilete meir komplisert enn som så, men eg meiner dette er alvorleg. Og på dette punktet krev det tiltak og innsats frå oss alle. Så har eg kome fram til mitt siste hovudpunkt, før avslutning: 4) Lærerutdannernes kompetanse Lærarutdanninga har gjennom historia endra seg ganske drastisk frå å vere nærmast eit handverksfag til å bli ein del av høgre utdanning, med krav om høgt akademisk nivå, kombinert med tydelege profesjonsretta element. Det heng sjølvsagt saman med samfunnsutviklinga elles der det stadig blir stilt større krav om at praktiske yrke skal ha eit vitskapleg grunnlag. Krava til høg akademisk kvalitet i kombinasjon med høy profesjonskvalitet set og store krav til lærarutdannarane. 7

8 For Utdanningsforbundet er gode lærarutdannarar kjenneteikna av at dei har høg fagleg kompetanse, stor respekt for yrka dei utdannar for, og ser seg sjølve som lærarutdannarar. Dei må og ha høg profesjonskunnskap kombinert med forskingskompetanse. Det fordrar at dei gis gode forskingsvilkår, gode vilkår for å halde tett kontakt med praksisfelte i tillegg til rett og plikt til å ta etter- og vidareutdanning. I ein tid der merksemda er retta mot den rolla førskulelærarar og lærarar har i samfunnet har det ofte forundra meg merksemda på lærarutdannarane og kor viktig det er å rekruttere og behalde gode lærarutdannarar er så svinnande liten. Her trengs mykje arbeid! Avslutning: Utdanningsforbundet vil halde fram med å arbeide for at vi får gode lærarutdanningar, og at utdanningane stadig blir utvikla slik at det er nær samanheng med det yrket dei utdannar eller vidareutdannar for. Vi vil at både rettleiing av nyutdanna og etter- og vidareutdanning for alle lærarar skal vere ei rett og ei plikt og meiner at innhaldet og organiseringa av læraranes kontinuerlege faglege og pedagogiske utviklking bør skje i nært samarbeid med lærarutdannarane ved høgskolane og universiteta våre. Eg er overtydd om at alle som er til stades her, har felles mål: Vi ønskjer førskulelærarar som er stolte av utdanninga dei har, som er trygge og reflekterte i yrkesutøvinga si, og som ser det som heilt naturleg å utvikle seg fagleg gjennom heile yrkeskarrieren. På ein utdanningskonferanse fleire år tilbake hadde eg gleda av å høyre professor Terry Crooks frå New Zealand si omtrent følgjande: Å lage ein god barnehage og skule er faktisk ikkje så vanskeleg: Sørg for ei lærarutdanning av høg kvalitet og stol deretter på lærarane. Eg trur det ligg mye sant i det. Eg er glad vi no skal ha litt ekstra merksemd retta mot førskulelærarutdanninga i tida framover - Eg gler meg det! 8