Objektrelasjoner og Kreativ meditasjon

Transkript

1 Objektrelasjoner og Kreativ meditasjon Av Trond Øverland Kreativ meditasjon er en meditasjonsmetode som gir store og varierte muligheter til å arbeide med internaliserte objekter. Hva er internaliserte objekter? Melanie Klein ( ) var en pioner i moderne barnepsykologi. Hun observerte at småbarn danner seg inntrykk av nærstående omsorgspersoner. Slike indre inntrykk eller representasjoner av ytre personer kalte Klein for objekter (i motsetning til det lille barnet som var subjekt og opplevde disse subjektivt). Klein utviklet en teori om hvordan vi mennesker utvikler relasjoner på grunnlag av slike internaliserte objekter fra babystadiet og oppover, noe som siden er blitt stående som objektrelasjonsteori i klassisk psykologi. En hovedidé i objektrelasjonsteori er at jo mer primitive og unyanserte indre representasjoner av ytre personer er, jo mer dysfunksjonelt kan en person utvikle seg. På den andre side, jo mer sammensatte og nyanserte de indre objektene er, jo mer kan mennesker fortsette å ta til seg både positive og negative livserfaringer i sin videre vekst og utvikling. Meget kort fortalt kalte Klein den første utviklingslinjen for den paranoid- schizoide posisjonen, der barnet tenderer mot splitting og urealistisk svart- hvit opplevelse av sine omgivelser. Den andre utviklingslinjen kalte hun for den depressive posisjonen, der individet svinger mellom behag og ubehag i en stadig mer samlet, realistisk og livnær personlig utvikling. Den depressive posisjonen innebærer ikke depresjon i klinisk forstand, men, for å si det enkelt, at babyen blir lei seg når for eksempel mamma er ute av rommet. Alternativet er den paranoid- schizoide posisjonen der barnet blir aggressivt splittende: Når mamma ikke er her er hun ond og vil meg vondt, når hun er her er hun god og ingenting kan være bedre. Depressiv her innebærer med andre ord savn og lengsel etter godhet og behag som i fravær av det ytre objektet (for eksempel mamma) kan gå over i følelser av skyld, ansvar, samvittighet osv., som kan utgjøre grunnlag for videre eksistensiell konstruktiv innsats med utvikling av kvaliteter som sympati, omsorg, nærvær, interesse osv. både for seg selv og andre. I denne forstand er den depressive posisjonen aktiv, dynamisk og frisk, i motsetning til den paranoid- schizoide som er passiv, statisk og patologisk. Hvis vi skal ta Klein seriøst, og jeg ser ingen grunn til å la være, vil det samme gjelde for voksne som for småbarn: Primitive, indre objekter kan gi opphav til og utvikle dysfunksjonelle mønstre i oss, mens mer sammensatte og nyanserte indre objekter gir et bedre utgangspunkt for voksende forståelse og nyttegjøring av bitre så vel som søte livserfaringer. 1

2 Vi lever gjennom indre objekter En grunntanke i objektrelasjonsteori er at vi projiserer våre personlige indre objekter på våre omgivelser. Dette fenomenet kalte Klein for projektiv identifikasjon, at vi verdsetter ytre personer ut fra forhold som vi (subjektet) allerede har etablert inni oss til internaliserte personer (objekter). Kleins oppdagelse av betydningen av internaliserte objekter i relasjoner er etter min mening en av psykoanalysens store og ennå i dag bare delvis realiserte skatter. La oss kort se på noe av hva Kleins teori kan bety i lys av psykosyntese og Kreativ meditasjon. Når vi erfarer noe så: a) forholder vi oss til nye innkommende inntrykk, som vi b) sammenholder med tidligere lagrete indre avtrykk. Denne to- veis prosessen gjør at vi kan danne oss nye erfaringer som i sin tur blir lagret som nye objekter i oss. Hvordan skjer egentlig dette, og hvordan lever vi med det? La oss ta det siste først. Det sier seg selv at mengden lagrete avtrykk etter hvert blir overveldende stor. Derfor er mesteparten av objektene vi bærer i oss lagret i det ubevisste. I alminnelighet dukker ubevisste minner, følelser, forestillinger osv. opp i bevisstheten kun når det er særlige årsaker til det. Da kan vi bryte ut, Å, det var jammen lenge siden! eller Det hadde jeg jommen glemt! og liknende. Det at vi ikke har et bevisst forhold til de fleste internaliserte objekter betyr ikke at vi ikke har noe forhold til dem i det hele tatt. Snarere tvert i mot, internaliserte objekter kan virke inn på oss i en slik grad at vi nærmest blir objekter for dem. Slik er det jo når vi kaller dem for delpersonligheter. Da er det ikke vi selv som styrer personligheten vår og dens relasjoner ut fra at dynamisk sentrum i kjernen av oss selv der vi har full kontroll. I stedet blir vi da styrt, mer eller mindre mot vår egen vilje eller i fravær av en sånn, av delpersonligheten eller en gjeng delpersonligheter. Assagioli bemerket om denne formen for indre tilstand: Du kan styre det som er bevisst i deg, og det som er ubevisst kan styre deg. Sinnets struktur Å være til stede i sitt eget liv har med indre tilstedeværelse å gjøre. Når vi ser nærmere på relasjoner, finner vi at ikke en gang en enkel fysisk berøring er bare en fysisk prosess. Snarere kan vi si at en fysisk berøring er mer mental enn fysisk ettersom sinnet må registrere det fysiske inntrykket for at det skal kunne bli oppfattet. I fravær av mental bekreftelse, det vil si hvis sinnet av en eller annen årsak ikke får registrert det fysiske inntrykket, skjer det ikke stort i vår verden. Slik er det når vi sover dypt, er besvimte, har mistet bevisstheten, eller ganske enkelt ikke helt til stede. Da oppfatter vi ikke det som skjer rundt eller med oss. På jobben 2

3 kan noen snakke til oss uten at vi oppfatter hva som blir sagt fordi vi er et annet sted. Hva er det egentlig som skjer? Ulike funksjoner i sinnet bidrar rent teknisk til vår virkelighetsoppfatning. Etter den innledende sansningen lagres inntrykkene, via sanseapparatet og hjernen, i den formbare delen av sinnet. Deretter oppfattes avtrykkene som fortløpende lagres i denne delen av sinnet av en annen mer subtil del av sinnet, nemlig egoet. Egoet tar ikke form av inntrykkene. I stedet forholder egoet seg til disse på en selvsentrert og ekskluderende måte. Mens den formbare delen av sinnet er som myk sand i en sandkasse som kan formes til absolutt alt mulig, er egoet som et lite barn som sitter i sin lille sandkasse og opplever at dette er hele verden og den er hennes eller hans. Egoet eier alle inntrykkene, og alt annet her i verden er enten uvedkommende eller stiller i andre rekke. Det er først og fremst egne inntrykk som gjelder! Egoet er med andre ord en mental funksjon som knytter inntrykk og lagrede avtrykk i sinnet til seg selv. Slik kan sinnet, i kraft av sitt ego, avgjøre hva som er fysisk, mentalt, bra, dårlig, sosialt, egoistisk, primitivt, kultivert, passende, upassende, osv. for oss. Vi følger med andre ord hele tiden med på vår egen ustanselige indre filmavis som forteller oss hva som skjer her i verden og i oss selv. Egoet er kommentatoren som hele tiden tolker det som skjer på filmlerretet den formbare delen av sinnet. Egoet observeres i sin tur av det rene, intuitive jeg et, som tilfører erfaringene våre mer subtile verdier som mening, storhet, skjønnhet og andre høyere spirituelle eller transpersonlige verdier. Dette er prikken i midten av egget, vårt rene, personlige selv Jeg uten alle vurderinger og dommer og fordommer over alt som skjer som står i direkte forbindelse med vårt Høyere Selv. Mens egoet er analyserende og gjerne psykisk- fysisk orientert, er det rene jeg et synteserende og orientert mot det psykisk- spirituelle. Det vil si at mens egoet mest søker tolkning, bekreftelse og mening i den fysiske verden, søker det rene jeg et det samme i psykisk- spirituell retning; i Høyere Selv. Og på samme måte som egoet validerer de indre avtrykkene i den formbare delen av sinnet, sørger det rene jeg et for grunnlaget for at egoet kan uttrykke seg. Hvis ikke det rene jeg et hadde fulgt med på hva egoet hele tiden opplever ville det ikke blitt noen erfaring. Det rene jeg et er kjernen i egoet, det aller innerste jeg et i sentrum for alle reaksjoner, meninger, interesser, dommer og fordommer som egoet hele tiden genererer. Uendelig potensiale Det er dette rene jeg et vi søker å komme til i meditasjon. I noen former for meditasjon er målet at alt rundt dette jeg et bare skal bli stille. Resten er udefinert. I andre former for meditasjon, som i Kreativ meditasjon, arbeider vi videre både før og etter at vi er kommet til dette innerste jeg et, med symboler, energier, og stadig nye oppdagelser og indre utforskninger. 3

4 Utover dette har vi sjelen, allvitende og allestedsnærværende, som observerer det rene jeg et, og som dermed gir substans til selve kjernen i oss. Uten sjelen ville ikke det rene jeg et kunne fungere, og heller ikke egoet. Når sjelen forholder seg til ett individ kaller vi det den enkeltes sjel eller menneskets sjel. Når vi snakker om hele skapelsens sjel kaller vi det sjelen i alt. Psykosyntesens ovaldiagram ( egget ) viser at vårt personlige selv er en funksjon av vårt Høyere Selv. I virkeligheten er det personlige selvet alltid ett med det Høyere Selvet. Det virker bare ikke sånn for det personlige selvet som er farget av egoets begrensninger. Uansett, de er begge ganske enkelt tilstander av det å eksistere, og for det Høyere Selvet er det ingen forskjell på det. Forskjellen på de to har å gjøre med omfanget av bevissthet den ene omfatter den andre, mens den andre bare er en liten del av den ene. Det er som dråpen i havet, så lenge den opplever seg som en dråpe fortsetter dråpen å erfare havet som noe uoverskuelig annet enn seg selv. Det følger av dette at de utallige lagrede avtrykkene i oss har dynamisk potensiale. Ut fra hvilke funksjoner i sinnet som rettes mot dem kan energiene i de enkelte avtrykkene aktiviseres og omvandles. Dette kan skje som resultat av: Videre fysisk sansning (utenfra- inn) Videre fysisk motorikk (innenfra- ut) Psykologiske prosesser (innen og meta) Spirituell utvikling (transcenderende, hinsides) Projektiv identifikasjon er assosiasjon Projektiv identifikasjon skjer gjennom assosiasjon: Noe i det ytre assosieres med noe i det indre, og omvendt. For barnepsykologen Klein handlet slike prosesser i utgangspunktet om småbarn og deres forhold til nærstående omsorgspersoner. Det ser ut som at det er naturlig for oss mennesker å fortsette med dette utover småbarnstadiet. Etter som månedene og årene går, og vår biopsykologi (kropp- sinn) fortsetter å utvikle og endre seg, utvider vi dette repertoaret til å omfatte alle slags relasjoner i livet vårt fysiske, emosjonelle, sosiale, kulturelle, psykiske, spirituelle og alle andre forhold. Assosiasjon kan også skje rent internt. Enhver som har begynt å meditere har opplevd dette, at en tanke tar en annen og en annen i en tilsynelatende endeløs rekke av tankespinn. Vi kan ha en mengde forhold i oss som ikke har noen direkte eller aktiv relevans til utenverdenen, noe som nok er mer aktuelt for ekstremt innadvendte personer enn for ekstremt utadvendte. Et eksempel på dette kan være den indre kritikeren, eller superego i psykoanalytisk forstand. Når vi dømmer oss selv, utvikler indre dialoger, reflekterer, dagdrømmer osv. skjer det for det aller meste gjennom indre assosiering. 4

5 Gamle og nye objekter Objektrelasjonsteori har således ikke bare med dynamisk utviklingspsykologi og patologi å gjøre. Indre objekter og deres relasjoner med hverandre og med utenverdenen er noe vår normalitet er basert på, uansett hvor tilbakestående eller fremadstormende den måtte være. Så vi kan si at minner, gamle følelser og andre sånne avleiringer i oss påvirker oss i en slik grad at vi ikke henger ordentlig med i det daglige. Det bare skjer av seg selv hele tiden, og noen ganger er vi mer klar over det enn andre. Når vi registrerer noe helt nytt stopper vi typisk plutselig opp for å kunne fokusere ordentlig på å ta inn og lagre dette nye som et rykende ferskt objekt. Slike øyeblikk er gull verdt for de som ønsker å sette sitt eget ego i perspektiv og få et større overblikk. Men dette gylne øyeblikket varer som oftest bare så alt for kort for de fleste av oss. Svært raskt tenderer vi nemlig mot å se også dette nye objektet i lys av andre lagrede objekter i vårt indre, for at egoet skal få sitt vanlige grep om situasjonen: Meg først! Det tar gjerne ikke lang tid før situasjonen er normalisert slik at også det nye er brakt under egoets kontroll. At dette skjer igjen og igjen er også et argument for å rydde opp i sitt indre for å komme nærmere ens egentlige jeg i sentrum av seg selv. I motsatt fall fortsetter det flakkende, vaklende, omskiftelige egoet bare med å trivialisere hele vår verden med det ene for øyet at det selv skal herske der inne til evig tid. Dette er hverdagspsykologi og noe som ikke behøver å være problematisk, så lenge de indre objektene er realistiske. Det er først når vi ønsker å trenge dypere inn i vårt indre, som når vi ønsker å meditere, at metoden med å assosiere oss fram til vår virkelighet viser seg å være svært lite effektiv. Ideasjon Gjennom å assosiere, relaterer vi et indre objekt til et annet og dette igjen til et annet objekt osv. i en assosiasjonsrekke som det ofte er umulig å se begynnelsen og enden på. Så lenge vi fortsetter å assosiere på denne måten, får vi ikke meditert. På den andre side, når vi er i stand til å meditere, trer en ny virkelighet fram der ikke assosiasjon, men ideasjon blir den hovedsakelige metoden for å oppnå større virkelighet. Assosiasjon kontra ideasjon er drøftet i artikkelen Assosiasjon og ideasjon: Fra passiv til aktiv livsutfoldelse (Tema kveld 3). Kort sagt innebærer ideasjon å sette en høyverdig og grunnleggende menneskelig idé i sentrum for bevisstheten i stedet for bare å la egoet holde på med sitt i endeløse assosiasjonsrekker. Med ideasjon blir ethvert objekt som dukker opp i bevisstheten underveis gjenstand for den kjerneidé vi har valgt oss, og som på denne måten får omvandlende kraft. Et eksempel på ideasjon er: Mitt lille hjem hører hjemme i mitt store hjem. Når vi åpner oss for den virkelighet at vi bor i en stor verden, vil mange indre 5

6 objekter knyttet til vårt lille hjem og hverdagssfæren, jobben, fritid, sosialt liv osv. ta til å endre seg. Hemmeligheten det virksomme prinsippet her er nettopp omfanget. Indre objekter er, som tidligere forklart, avtrykk i sinnet og har således en spesifikk, begrenset form. Så lenge vi forholder oss passivt til slike begrensete objekter, styres vi av dem. Dette er klassisk objektrelasjonsteori så vel som psykosynteseteori. I psykosyntesetermer sier vi at det som vi er bevisst kan vi styre, mens det som er ubevisst i oss kan styre oss. Å styre her betyr å kunne reflektere, motta høyere energier og bruke disse kreativt, og ta i bruk vilje og ideasjon. På den måten får ideen om noe større fylle og forvandle det lille, som til slutt vil virkeliggjøre, eller realisere, den større formen. Så også med det mindre personlige jeg et og Høyere Selv. 6