Sosiale medier. Et verktøy for oppfølgning av frivillige?

Transkript

1 Sosiale medier. Et verktøy for oppfølgning av frivillige? Sosiale medier er en voksende kommunikasjonsform på internett hvor grunnlaget for kommunikasjon hviler på brukerne av de ulike nettsamfunnene. Det er de sosiale medienes brukere som i stor grad produserer innholdet, og formålet er enkelt sagt rask og bred informasjonsflyt. Sosiale medier egner seg godt til markedsføring og omdømmebygging, kampanjeinformasjon og til å høste kunnskap (Difi, 2010). Å bruke sosiale medier vil ofte være et supplement til allerede etablerte informasjonskanaler, og er først og fremst en plattform for å skape dialog og samhandling med de interesserte (Difi, 2010). For frivillige organisasjoner tenker jeg formålet med å ta i bruk sosiale medier vil være å bruke mediene som et verktøy til å markedsføre seg for nye grupper, informere om sitt arbeid og komme i kontakt med egne medlemmer for å kunne legge grunnlaget for en dialog med disse på nettet. Målsettingen mener jeg bør være å bli en mer medlemsstyrt organisasjon hvor mulighetene for brukerpåvirkning står sterkt. På sikt tror jeg dette vil bidra til å rekruttere og beholde de frivillige medlemmene. Hvordan og på hvilke måter kan sosiale medier brukes av frivillige organisasjoner? Slik jeg ser det er det flere positive sider knyttet til det å benytte seg av sosiale medier som kommunikasjonskanal. For det første er sosiale medier veldig tilgjengelig ved at man kun trenger en datamaskin med Internettilgang for å kunne delta. Det er mange i befolkningen som benytter seg av Internett, derfor vil jeg tro det ligger muligheter i å få tak i nye potensielle frivillige gjennom sosiale medier. For det andre bidrar tilgjengeligheten, sammen med den raske informasjonsdelingen Internett åpner for, til at man kan skape et bra klima for brukermedvirkning. En organisasjon kan for eksempel poste et innlegg på Twitter i forhold til et tiltak de tenker å sette i gang og be befolkningen om tilbakemeldinger på forslaget. Dette er 1

2 en av mange måter sosiale medier kan brukes med tanke på brukermedvirkning. Hvorfor brukermedvirkning er å bestrebe finner man igjen i litteraturen. I følge Kaasa (2010) kan graden av mulighet til å påvirke bidra til økt motivasjon som igjen for mange er den avgjørende faktoren for å bli værende i frivillig arbeid. Får frivillige mulighet til å bli hørt og få være med på å forme sitt eget arbeid tror jeg flere vil melde seg som frivillige, og jeg tror også det kan være en vei å gå for å beholde de man har lengre. Stor tilgjengelighet åpner også opp for at man kan spre viktige budskap raskere enn tidligere. Dette kan for eksempel være avgjørende for å samle tropper til ulike demonstrasjoner. Jeg tror også den raske informasjonsflyten Internett representerer, i tillegg til den store tilgjengeligheten Internett har, kan bidra til at frivillige organisasjoner kan nå nye og gamle grupper i større omfang enn de kan via dagens kanaler. For å ivareta allerede eksisterende medlemmer kan frivillige organisasjoner oppretter for eksempel egne sider på Facebook som kan fungere som pauserom for medlemmene. Jeg tenker at mange frivillige kan føle seg litt ensomme i sitt arbeid siden frivillig arbeid ofte ikke har den samme type kollegagruppe som et normalt arbeidssted har. Jeg tror alle i mer eller mindre grad har et behov for å dele erfaringer, få bekreftelse og ha mulighet til å rådføre seg med noen i en arbeidshverdag. Muligheten til å drøfte saker og søke råd i et slikt forum tror jeg ville være nyttig for mange frivillige, og kunne kanskje bidra til at de opprettholdt engasjementet som frivillig. For å rekruttere nye medlemmer kan man bruke de ulike kanalene til blant annet å reklamere for organisasjonen, si noe om hva organisasjonen jobber med, hvorfor man trenger frivillige, hva de frivillige kan bidra med og innkalle til møter. Tar man utgangspunkt i Kaasas (2010) undersøkelser om hvorfor folk velger å bli frivillige ser man at avgjørende grunner er at de ønsker å gjøre noe for andre, ønsker sosial kontakt og tilhørighet og vil gjerne gi noe tilbake til samfunnet. Denne kunnskapen er viktig for de frivillige organisasjonene i sitt informasjonsarbeid på Internett og jeg tenker det kan være lurt å vinkle informasjonen om organisasjonens arbeid i tråd med de overnevnte grunnene. Kaasa sier også noe om hvorfor folk ikke velger å melde seg som frivillige. Grunner i befolkningen er blant annet at ingen har spurt dem direkte og at flere har en iboende forståelse av at frivillig arbeid kun handler om å hjelpe gamle og syke (Ibid). Vissheten om disse faktorene bør legge grunnlaget for en oppklarende 2

3 informasjonsspredning i sosiale medier, noe jeg tror vil gagne organisasjonene på sikt. En annen positiv side ved sosiale medier er at det er svært lønnsomt (Difi, 2010). Det er foreløpig gratis å bruke de ulike kanalene, i tillegg til at de er brukervennlige og effektive. Det krever forholdsvis lite ressurser å administrere kanalene når de først er etablert i organisasjonen. For frivillige organisasjoner, hvor midlene kan være knappe, tenker jeg det vil være lønnsomt å profilere seg nettopp i disse lite krevende kanalene. Sosiale medier kan også brukes til en raskere omdømmebygging enn tradisjonelle kanaler 1. Jeg tenker spesielt at for frivillige organisasjoner med et godt etablert rykte i den eldre generasjon, eksempelvis Røde Kors, kanskje ville dra nytte av en ny omdømmebygging i en mer moderne kanal for å profilere seg blant den yngre garde. For mange vil muligens profilering i sosiale medier sende et signal ut til befolkningen at organisasjonen er nytenkende og dermed også mer attraktiv å delta i. Deltakelse i sosiale medier tegner også et bilde av at man ønsker å lytte til brukerne (Ibid). Som ledd i egenprofilering og for å gi befolkningen et bilde av hvem man er og hva man jobber med, kan man for eksempel lage en reklamefilm og publisere på YouTube. Hvis dagens utvikling fortsetter er det sannsynlig at flere og flere frivillige organisasjoner vil dukke opp i sosiale medier. De største frivillige organisasjonene har som tidligere nevnt begynt å vise seg i de sosiale mediene og jeg tror at de mindre, mer lokale frivillige organisasjonene vil kunne lære av disse. Jeg tenker at frivillige organisasjoner kan bruke de sosiale mediene som et verktøy til å få nye ideer og råd. Tilgjengeligheten i sosiale medier åpner for at man kan dele erfaringer på tvers av landegrenser. For frivillige organisasjoner som jobber for å ivareta og rekruttere medlemmer kan de sosiale mediene brukes til å finne erfaringer og råd om nettopp dette. I følge Difi (2010) handler sosiale medier vel så mye om å finne andre i samme situasjon og lære av hverandre. 1 Med tradisjonelle kanaler mener jeg i denne sammenheng organisasjoners egne nettsted, informasjonsbrosjyrer, avisartikler og andre trykksaker. 3

4 Mulige utfordringer ved bruk av sosiale medier Selv om det finnes mange positive sider ved å bruke sosiale medier i profilerings- og rekrutteringsarbeid er det også viktig å være klar over at det også eksisterer ulemper ved arbeidsverktøyet. Skepsisen til sosiale medier ligger for mange i manglende mulighet for ivaretakelse av personvern, samt utfordringer med tanke på informasjonssikkerhet (Difi, 2010). Spesielt gjelder dette i forhold til de mest utbredte sosiale mediene, deriblant Facebook, Twitter og YouTube som er kommersielle (Difi, 2010) og ikke underlagt norsk personvernlovgivning. Velger frivillige organisasjoner å profilere seg på disse stedene, medfølger et visst ansvar for å informere befolkningen om eventuelle risikoer ved å delta i mediene. Misbruk av identiteter har vært en problemstilling som har dukket opp i takt med økt Internettbruk i befolkningen (Difi, 2010). Internett har gjort det lettere for personer med onde hensikter å benytte falske identiteter i kommunikasjonen, og det faktum at det forekommer er noe de frivillige organisasjonene må ta med i vurderingen før de bestemmer seg for å benytte sosiale medier. Man kan aldri være hundre prosent sikker på at den man kommuniserer med gjennom sosiale medier er den vedkommende begir seg ut for å være. Tillitt blir i denne sammenhengen et avgjørende tema. Tillit vil også gjøre seg gjeldende når det er snakk om å samle folk og få de til å bidra med sitt engasjement utenfor de sosiale mediene. Det er en kjent sak at det er lett å være tilhenger av en gruppe på Facebook og støtte opp om frivillige organisasjoners arbeid der. En annen ting er å få medlemmene til å forplikte seg ute i det virkelige liv når det virkelig gjelder. Den vide tilgjengeligheten sosiale medier representerer kan by på utfordringer for den enkelte om man ikke er seg bevisst. Jeg tenker spesielt på de mest kjente ansiktene innenfor en frivillig organisasjon. For befolkningen vil disse personene ofte være synonyme med den frivillige organisasjonen de representerer, og mange ville nok reagere om en av disse kom med et utsagn på den private arena, eksempelvis på sin personlige Facebook side som ikke gjenspeiler den personen befolkningen forbinder vedkommende med. En slik episode kan for eksempel resultere i at folk ikke støtter opp om organisasjonen lengre. På en annen side er det ingen automatikk i at dette uklare rolleskillet nødvendigvis er noe negativt. Meninger en person ytrer 4

5 privat kan for eksempel gagne en hel organisasjon ved at folk forbinder vedkommende med noe positivt og dermed også det han representerer. Hva er viktig å tenke på før man begir seg ut i den sosiale medieverdenen? Før en frivillig organisasjon bestemmer seg for å komme ut i sosiale medier er det noen punkter de bør ta stilling til (Difi, 2010). For det første mener direktoratet det er avgjørende å ha forankring i ledelsen før man velger å ta i bruk nye kommunikasjonskanaler som for eksempel sosiale medier. I følge Westhagen (2008) er det viktig å trekke ledelsen inn fra starten av i nye prosjekter for å skape et eierforhold også blant dem, i tillegg til at det ofte er der man får utdelt ressurser man trenger. Jeg tenker dette først og fremst vil være viktig i de store frivillige organisasjonene hvor lederskapet ofte er lengre unna grasrota. For de frivillige organisasjonene tenker jeg det også blir viktig å innhente kunnskap om medlemmene og finne ut hvordan de ønsker å ha kontakt med organisasjonen. Siden rekruttering også er et sentralt aspekt, må organisasjonene i tillegg bruke tid på å kartlegge hva slags type frivillige de har behov for og hvordan disse best kan nåes. Er det mangel på yngre frivillige tenker jeg at sosiale medier i stor grad kan være en vei å gå siden majoriteten av unge bruker sosiale medier daglig. Dersom man er ute etter å rekruttere eldre frivillige ville kanskje andre kanaler være mer aktuelle, selv om også en god del av dagens eldre er representert i sosiale medier. I denne sammenhengen ville rekruttering i sosiale medier blitt et supplement til tradisjonelle kommunikasjonskanaler. Som tidligere nevnt åpner sosiale medier opp for en raskere informasjonsspredning enn i tradisjonelle kanaler. Denne hurtigheten er det viktig å være bevisst på, spesielt i forhold til å legge ut informasjon eller svare på informasjon. Det du skriver publiseres gjennom kun ett tastetrykk og det kan være vanskelig å trekke noe tilbake når man først har lagt det ut på nettet. Om frivillige organisasjoner velger å komme seg ut i sosiale medier tenker jeg de må bruke god tid på å legge strategier for hvordan og i begynnelsen prioritere profilering på ett eller to steder. Jeg tenker det er viktig å etablere et godt ansikt utad på ett sted før man ekspanderer. Det har også noe med ressurser i forhold til oppfølging å gjøre. Om målsettingen er å være tilgjengelig så må man kunne innfri det med de 5

6 ressursene man har til rådighet og da kan man som liten organisasjon kanskje ikke være i alle kanaler med en gang. Med andre ord, kvalitet er viktigere enn kvantitet. Oppsummering Etter å ha skrevet denne oppgaven sitter jeg igjen med et bilde av sosiale medier som er litt todelt. Med det mener jeg at på den ene siden er ideen bak sosiale medier genial. Det er en kommunikasjonskanal som legger til rette for at man kan dele og motta informasjon hyppigere, den ivaretar langt på vei befolkningens ønsker om brukermedvirkning og den er svært tilgjengelig. På den andre siden kan det faktum at det er så enkelt å støtte en sak eller en organisasjon på Internett bli en utfordring for de frivillige organisasjonene. Jeg tenker at for mange er det lite skremmende å ytre meninger og å vise sin støtte gjennom sosiale medier, men for de frivillige organisasjonene er det ingen selvfølge at den støtten de mottar i de sosiale mediene også gjelder i det virkelige liv. Jeg tror det for mange føles mindre bindende å være frivillig på Internett enn på ordentlig. Med andre ord, medlemsoppslutningen i sosiale medier kan gi et lite troverdig bilde av hvordan oppslutningen egentlig er. Dette er noe de frivillige organisasjonene må ta hensyn til, og jeg tenker i stor grad at bruk av sosiale medier derfor vil komme til å være kun et supplement i tillegg til andre rekrutterings- og ivaretakelseskanaler for mange frivillige organisasjoner. Litteraturhenvisning Bøker: Kaasa, Asbjørn (2010), Sosialt arbeid i samarbeid med frivillige, Diakonhjemmet høgskole. Lorentzen, Håkon (2007), Moraldannende kretsløp stat, samfunn og sivilt engasjement, Abstrakt forlag Westhagen, Harald et al (2008), Prosjektarbeid. Utviklings- og endringskompetanse, Gyldendal akademisk Veileder: Direktoratet for forvaltning og IKT (2010), Veileder i sosiale medier 6