Luster kommune - gnr. 81 bnr. 1, konsesjon - klage

Transkript

1 Sakshandsamar: Terje Øvrebø Vår dato Vår referanse Telefon: / E-post: Dykkar dato Dykkar referanse Advokat Claus Frimann Dahl Bjerkealleen 4B 1363 HØVIK Luster kommune - gnr. 81 bnr. 1, konsesjon - klage Vi viser til Luster kommune si oversending av Fylkesmannen har vurdert klaga på Luster kommune sitt konsesjonsavslag av , men har ikkje funne å kunne ta klaga til følgje. Kort bakgrunn Ekteparet Bård Flattun Lilleeng og Ludmila Zotova Lilleeng overtok gnr. 81, bnr. 1 i Luster i Dei førre eigarane var Bård sine besteforeldre, og han var mellom dei som hadde odelsrett til eigedomen. Overtakinga var difor konsesjonsfri. Etter søknad, og med heimel i odelslova sin dågjeldande 27a, fekk dei fritak frå den lovfesta buplikta til Kommunen sitt fritaksvedtak var grunngjeve med at dei nye eigarane burde få høve til å gjennomføre sine medisinske spesialistutdanningar. Ved skjema dagsett , vedlagt m.a. Bård Flattun Lilleeng sitt brev av , søkjer dei no om konsesjon for si overtaking, då dei, hovudsakleg av arbeids- og karrieremessige årsaker, ikkje ønskjer å flytte til eigedomen før om år. I Plan og forvaltningsstyret sitt møte vart søknaden avslått, og det vart sett ein frist for eigarane til å avhende eigedomen. Kommunen sitt vedtak er påklaga ved advokat Claus Frimann-Dahl sine brev av og Luster kommune handsama klaga i utvalsmøte , men den vart ikkje teken til følgje. Saka vart difor sendt til fylkesmannen for endeleg avgjerd. Eigedomen Gnr. 81 bnr. 1 ligg i kommunesenteret Gaupne, heilt innåt tettstaden. I følgje kommunen si saksutgreiing har eigedomen 99 daa fulldyrka jord, 21 daa innmarksbeite, 131 daa produktiv skog og 175 daa anna areal, samt medeigedomsrett i felles utmark. På bruket er der våningshus, kårhus og driftsbygning. Kårhuset er utleigd, og våningshuset vert mykje nytta som feriebustad av søkjarane og familien. Driftsbygningen vart oppført på 1970-talet. Bruket vert delvis drive av Bård Flattun Lilleeng i ei mjølkesamdrift, medan deler av produksjonsareala vert leigd bort til m.a. bærdyrking. Hovudkontor Landbruksavdelinga E-post: Njøsavegen 2, 6863 Leikanger Fjellvegen 11, 6800 Førde fmsfpost@fylkesmannen.no Telefon: Postboks 14, 6801 Førde Internett: Telefaks: Telefon: Org.nr Telefaks:

2 2/7 Søkjarane Dei er begge i slutten av 30-åra, utdanna medisinarar og arbeider innan helsestellet. Han i Helse Sør-Øst i Stavanger, ho på Strømmen. Dei har to born, om lag 4 og 8 år gamle. Elles legg vi til grunn at så vel historikk som fakta er kjent for alle med rettsleg tilknyting til saka, og vi går difor ikkje nærare inn på detaljane her. Regelverk Først nemner vi kort at dei formelle vilkåra for å realitetshandsame klaga er oppfylte, jf forvaltningslova (fvl.) 28 og 29. Av fvl. 34 går det fram at eit klageorgan kan prøve alle sider ved ei sak. Det påklaga vedtaket kan endrast heilt eller delvis, eller det kan bli oppheva og saka sendt tilbake til vedtaksorganet for ny handsaming. Det heiter vidare at når statlege organ skal ta stilling til klager på kommunale vedtak, skal det leggast vekt på omsynet til det kommunale sjølvstyret ved prøvinga av det frie skjønnet. Konsesjonssøknader som vedkjem landbrukseigedomar lyt vurderast og avgjerast i lys av konsesjonslova sin føremålsparagraf, 1, og dei særlege føresegnene om landbrukseigedomar som er fastsette i 9. Lova sitt føremål går som nemnt fram av 1. Der heiter det: Loven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom for å oppnå Et effektivt vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet, bl.a. for å tilgodese: 1. framtidige generasjoners behov. 2. landbruksnæringen. 3. behovet for utbyggingsgrunn. 4. hensynet til miljøet, allmenne naturverninteresser og friluftsinteresser. 5. hensynet til bosettingen. 9 har overskrifta særlige forhold for landbrukseiendommer, og lyder slik: Ved avgjørelsen av søknad om konsesjon for erverv av eiendom som skal nyttes til landbruksformål skal det legges særlig vekt på: 1. om den avtalte prisen tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling, 2. om erververs formål vil ivareta hensynet til bosettingen i området, 3. om ervervet innebærer en driftsmessig god løsning, 4. om erververen anses skikket til å drive eiendommen, 5. om ervervet ivaretar hensynet til helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskapet. Konsesjon skal i alminnelighet ikke gis dersom det ved ervervet oppstår sameie i eiendommen, eller antallet sameiere økes. Det kan gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar. Det skal legges vekt på hensynet til dem som har yrket sitt i landbruket. Første ledd nr. 1 og 4 gjelder ikke sak der nær slekt eller odelsberettiget søker konsesjon fordi de ikke skal oppfylle boplikten etter 5 annet ledd. I slik sak skal det i tillegg

3 3/7 til første ledd nr. 2, 3 og 5 blant annet legges vekt på eiendommens størrelse, avkastningsevne og husforhold. Søkerens tilknytning til eiendommen og søkerens livssituasjon kan tillegges vekt som et korrigerende moment. Vidare er det sagt følgjande i 11, som omhandlar konsesjonsvilkår: Konsesjon etter loven kan gis på slike vilkår som i hvert enkelt tilfelle finnes påkrevd av hensyn til de formål loven skal fremme. Det kan lempes på vilkårene etter søknad. Kongen skal ut fra hensynet til bosetting, helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskap ta stilling til om det er påkrevd å stille vilkår om boplikt, og om boplikten skal være en personlig plikt for eier. Den aktuelle konsesjonssøknaden er mellom dei som er særskilt omhandla i 9 siste avsnitt. Ved avgjerd av søknaden skal det såleis leggast særlig vekt på om føremålet med overtakinga vil ivareta omsynet til busetjinga i området, om den vil medføre ei driftsmessig god løysning så vel som å ivareta omsynet tilheilskapleg ressursforvaltning og til kulturlandskapet. I tillegg skal det mellom anna leggast vekt på eigedomsstorleik, avkastingsevne og hustilhøve. Endeleg vil søkjaren si tilknyting til eigedomen og hans livssituasjon kunne vere relevante som korrigerande moment. Våre merknader Kommunen sitt konsesjonsavslag er i hovudsak grunngjeve med at det vil vere mest gagnleg for så vel eigedomen sine jordbruksareal og bygningar som lokalsamfunnet, at eigarane sjølve bur på bruket. Det vert lagt til grunn at i eit meir langsiktig perspektiv vil fastbuande eigar/eigarar best kunne ivareta eigedomen sine ressursar, og ha best høve til å engasjere seg i lokalsamfunnet, samt å delta aktivt i forvaltninga av dei felles utmarks- og fjellressursane som ligg til eigedomen. Til grunn for desse oppfatningane ligg m.a. slike fakta som at det her er tale om ein stor eigedom etter lokal målestokk, som ligg tett inntil kommunesenteret, og som er i aktiv drift. Kommunen meiner at eigedomen sin storleik og ressursgrunnlag, samt den sentrale plasseringa i høve arbeidsmarknad og andre sentrale tilbod og tenester, tilseier at den er godt eigna som bustad for ein familie, og at den følgjeleg ikkje bør tillatast brukt som fritidseigedom over ein så lang periode som konsesjonssøkjarane ønskjer. Det vert også synt til at kommunen har gjennomført ein etter måten streng praksis i bupliktsaker. Klaga byggjer primært på følgjande grunnlag: - Konsesjonsavslaget er svært inngripande, og i følgje rettspraksis lyt det då krevjast at resultatet, vurdert i lys av konsesjonslova sin føremålsregel, vert betre enn om søknaden vart imøtekomen. - Den positive folketalsutviklinga tilseier at det ikkje trengst setjast vilkår om buplikt av omsyn til busetjinga i området. - I si eigartid har konsesjonssøkjarane synt seg både villige og i stand til å ta vare på eigedomen sine ressursar på ein god måte. Dei har også opphalde seg mykje på bruket i fritida si, og dei har investert monalege midlar i oppussing av bygningane. - Norsk landbrukspolitikk er basert på at nokså store areal skal vere leigejord, m.a. på grunn av fleksibiliteten dette gir.

4 4/7 - Bård Flattun Lilleeng si tilknyting til eigedomen må tilleggjast vekt. Han er den einaste med odelsrett som er interessert i å overta, og han var der kvar sommar og deltok i slått og gardsstell. Eigedomen har vore i slekta i fleire generasjonar, og om konsesjon no vert nekta, vil odelsretten som framleis har grunnlovsvern, gå tapt for denne slekta. Kommunen har sagt seg samd med klagaren i at folketalsutviklinga i det aktuelle området, ikkje isolert sett tilseier at det må krevjast buplikt på gnr. 81, bnr. 1. Ser ein på kommunen i heilskap syner statistikken likevel ein nedgang på 58 personar i perioden (tal frå SSB). Dei meir generelle busetjingsomsyna er såleis heller ikkje fråverande i denne saka. På tross av dette er det, som nemnt ovanfor, omsynet til dei fordelane ein her vil kunne oppnå ved at eigaren/eigarane oppheld seg permanent på dette konkrete bruket som i første rekke motiverer kommunen sitt standpunkt i høve bupliktbuplikt. Om bakgrunnen for desse sidene ved buplikta er det m.a. sagt følgjande under punkt 4.5 i Ot. prp. Nr. 44 ( ): I tettstedsnære områder har hensynet til å opprettholde eller styrke bosettingen mindre vekt som begrunnelse for regler om boplikt på landbrukseiendommer fordi fraflytting ikke er et problem i slike områder. Hensyn knyttet til en helhetlig ressursforvaltning og til kulturlandskapet kan imidlertid tale for boplikt også i tettstedsnære områder. I proposisjonen vert det også halde fram følgjande: Departementet legger til grunn at en eier som selv bor på eiendommen har større mulighet for å følge med på eiendommens tilstand enn en eier som bor langt unna. Dette tilsier at den helhetlige ressursforvaltningen på eiendommen og hensynet til kulturlandskapet blir bedre ivaretatt om eiendommen er bebodd av eieren selv enn om den står ubenyttet. Det kan også nemnast at til fordel for den personlege buplikta, samanlikna med den upersonlege, peikar departementet også på at holdningene i det norske samfunnet til det å eie sin egen bolig innebærer at de som leier bolig ofte er interessert i mer varige løsninger der de eier boligen sin selv. Dette er forhold som tyder på at leie av bolig på landbrukseiendom både fra utleier og leietakers ståsted vil bli ansett som en midlertidig løsning. Personlig boplikt kan i dette perspektivet føre til mer stabil bosetting enn om boplikten kan oppfylles ved bortleie, noe som bl.a vil kunne styrke sosial og kulturell aktivitet som er viktig for å sikre aktive lokalsamfunn. Endeleg heiter det følgjande i proposisjonen om vektlegginga av sentrale moment som vert vurderte i bupliktsamanheng: Hensynet til bosetting, helhetlig ressursforvaltning og kulturlandskap er viktige samfunnshensyn som må veie tyngre enn eierens rett til å råde over eiendommen som han eller hun selv ønsker. Etter vårt syn er kommunen sitt standpunkt, at den som eig ein slik landbrukseigedom som det er tale om i saka her må vere innstilt på å bu på den, i tråd med grunngjevinga for buplikta i dag, slik den er framstilt i O.prp. nr. 44. Når det i klaga vert hevda at eit konsesjonsavslag er ei svært inngripande avgjerd, er vi berre delvis samd. Ved overtaking av slike eigedomar som det her er tale om, har lovgjevaren fastsett at hovudregelen skal vere 5 års buplikt, og at bortebuande eigarskap berre skal kunne aksepterast unntaksvis.

5 5/7 Vi vil dessutan meine at det vil vere i strid med hovudomsyna bak odelsretten som institutt om ein vedtek ei ordning som inneber at over ein periode på ca 20 år skal eit såpass stort, ressurssterkt og sentralt plassert gardsbruk som det her er tale om, vere eigd av nokon som bur på ein annan kant av landet av karrieremessige årsaker, og som nyttar eigedomen i monaleg grad til fritidsføremål. Då søkjarane overtok gardsbruket, var dei sjølvsagt klar over at lova påla dei, som andre, ei femårig buplikt. Når dei no, etter å ha fått godkjent ei 6-årig utsetjing, vert pålagde å starte oppfyllinga av denne lovpålagde plikta, er det for oss litt vanskeleg å karakterisere følgjene av ei slik avgjerd som svært inngripande. Under alle omstende, og som skissert ovanfor, finn vi det klårt at konsesjonslova sine hovudføremål om å skape dei mest gagnlege eigar og brukartilhøve vert best ivaretekne ved at eigarane sjølve bur på bruket. Som kommunen er inne på, er det sjølvsagt positivt at konesesjonssøkjarane har forvalta eigedomen på ein bra måte i si eigartid, men vi meiner at dette også bør kunne forventast av den som overtek eit gardsbruk, og at ein såleis ikkje kan pårekne nokon ekstra bonus i høve bupliktsspørsmålet som følgje av at ein forvaltar eigedomsressursane på bra vis. Noko av det same kan venteleg seiast om dei investeringane som søkjarane har gjort i dei 7-8 åra dei har vore eigarar av bruket. Ved vurderinga av hustilhøva på eigedomen nyttar søkjarane og kommunen noko ulike karakteristikkar. Det er likevel semje om at våningshuset treng oppgradering for å tilfredsstille dei krav ein til vanleg stiller i dag. Av vedlegget til konsesjonssøknaden kan det sjå ut til at hovudproblemet no er manglande eller dårleg isolasjon. Elles gjev søkjarane sjølve uttrykk for at det er ein svært triveleg bygning å vere i, både vår, sommar og haust. Etterisolering av eldre hus må på generelt grunnlag kunne seiast å vere både vanleg og pårekneleg, og når det på gnr. 81 bnr. 1 dessutan er eit kårhus som vert bortleigd og nytta som heilårsbustad, er etter vårt syn ikkje hustilhøva eit moment som trekkjer i retning av fritak eller utsetjing av buplikta. Vi minner i så måte også om at søkjarane allereie har hatt fritak frå buplikta i ei årrekkje, og såleis hatt tid og høve til å gjennomføre slike bygningsmessige utbetringar og oppgraderingar som dei sjølve meiner trengst. Til klagepunktet om at ei konsesjonsnekting vil innebere at eigedomen går ut av slekta, og at odelsretten vil gå tapt for Bård Flattun Lilleeng og borna hans, vil vi kort merke at odelsretten er eit privatrettsleg institutt som er ivareteke i konsesjonslova sine føresegner. Det er likevel tale om ein rett som mest alltid krev aktivitet, og som føreset at ein innrettar seg etter dei pliktene som følgjer med dette privilegiet/denne føreretten. Dersom ein ikkje har høve til eller ønskje om å etterkome desse krava, har lovgjevaren bestemt at føreretten skal stå tilbake. Slik sett er det ikkje noko som skil den aktuelle saka frå det som også elles ofte er tilfelle i dag. Når det gjeld klagepunktet om at den nasjonale landbrukspolitikken baserer seg på at produksjonen for ein stor del skal skje på leigejord, er vi litt usikre på kva som er meint. Vi torer likevel nemne at i den seinaste landbruksmeldinga, St.meld. nr. 19 ( ), er leigejordsproblematikken m.a. framstilt slik: Departementet mener at eier og bruker av landbrukseiendom også på lang sikt i størst mulig grad bør være den samme. Det er ikke ønskelig med nevneverdig større omfang av jordbruksareal enn i dag. Større omfang av leie

6 6/7 vil bryte med ønsket om å ha selveiende bønder. Det vil føre til at næringsutøveren ikke selv har full rådighet over den grunnleggende produksjonsfaktoren i næringen (pkt ). For oss vil det såleis framstå som stridande mot eit av hovudføremåla bak konsesjonslova dersom ein grunngav ei positiv konsesjonsavgjerd med at overtakinga vil auke andelen leigejord i området. Vi nemner også at i den ovannemnde Ot.prp. nr. 44 er det sagt uttrykkeleg at Det er et sentralt landbrukspolitisk mål at den som eier jorda bør drive den selv (pkt ). Som det går fram av konsesjonslova 9, vil søkjarane si tilknyting til eigedomen og deira livssituasjon kunne vere korrigerande moment ved konsesjonsvurderinga. Desse sidene ved saka trer såleis klårt i bakgrunnen samanlikna med dei andre relevante tilhøva. Om dette heiter det i Ot.prp. nr. 44: Eiers livssituasjon og eiers tilknytning til eiendommen kan trekkes inn i vurderingen som korrigerende momenter. Dette innebærer at det ikke er hensynet til eier som skal være avgjørende for avveiningen. Bare hvis den samlede vurderingen av de øvrige momentene etterlater betydelig tvil om hvordan samfunnsinteressene best kan ivaretas, kan livssituasjonen eller tilknytningen etter omstendighetene bli avgjørende. Så vel søkjarane sin arbeidssituasjon, ansvaret for deira mindreårige born samt dei tilhøva som går fram av vedlegga til konsesjonssøknaden, vil, saman med Bård si tilknyting til eigedomen gjennom ferieopphald og arbeid på garden, kunne vere slike korrigerande moment som 9 nemner. Vi meiner likevel at vurderinga og vektinga av dei momenta som det skal takast omsyn til i konsesjonssaker som denne, både dei som skal ha særleg tyngde og dei som skal ha noko mindre vekt, inneber at ein ikkje er komen i den situasjonen der dei korrigerande momenta skal trekkjast inn. Så vel omsynet til busetjinga, den heilskaplege ressursforvaltninga og kulturlandskapet, som eigedomsstorleik, avkastingsevne og hustilhøve, tilseier etter vårt syn at eigar skal bu på bruket. Vi torer også nemne at vår konklusjon hadde blitt den same også om dei ovannemnde subjektive aspekta hadde blitt tillagt monaleg meir vekt enn det lovgjevaren har lagt opp til. Endeleg må det peikast på at ein i Luster kommune over lengre tid har freista å føre ein aktiv politikk for å sikre og også auke busetjinga på gardsbruka i dei ulike bygdelaga, og innanfor det skjønnsmessige handlingsrommet har praksisen i bupliktsaker vore etter måten restriktiv. Kommunen sitt standpunkt i den aktuelle saka er såleis i tråd med den kommunale politikken på området, og det framstår ikkje som urimeleg. I så måte må det også peikast på at søkjarane sin livssituasjon allereie har motivert ei fleirårig utsetjing av buplikta på eigedomen. Etter dette er vi komne til at klaga ikkje kan føre fram. Kommunen har handsama saka i tråd med reglane i så vel konsesjonslova som forvaltningslova, og vi ser ikkje grunn til å reise rettsleg kritikk mot skjønnsutøvinga. Vedtak Klaga vert ikkje teken til følgje. Luster kommune sitt vedtak av vert stadfesta.

7 7/7 I medhald av konsesjonslova 18 får Bård Flattun Lilleeng og Ludmila Zotova Lilleeng frist til for å avhende gnr. 81 bnr. 1 i Luster til nokon som kan få eller ikkje treng konsesjon. Dette vedtaket kan ikkje påklagast vidare i medhald av forvaltningslova, jf. 28. * * * Merk: Med tilvising til konsesjonslova 18 minner vi om at når konsesjon er avslått av di søkjarane ikkje skal oppfylle vilkåret om buplikt etter 5 andre ledd, skal dei ha høve til å velje om dei likevel vil oppfylle buplikta. I så fall må dette meldast til oss innan den fastsette avhendingsfristen er ute. Med helsing Christian Rekkedal landbruksdirektør Terje Øvrebø seniorrådgjevar Kopi: Bård Flattun Lilleeng og Ludmila Zotova Lilleeng, Voksenkollveien 13 F, 0790 OSLO Luster kommune