Statens kommunikasjonspolitikk - høringsuttalelse

Transkript

1 Fornyings- og administrasjonsdepartementet Postboks 8004 Dep OSLO Vår dato: Vår referanse: /008 Deres dato: Deres referanse: Vedlegg: Kopi til: Postadresse: Postboks 8140 Dep. NO-0033 Oslo, Norway Besøksadresse: Stortingsgt. 28 Telefon: Telefaks: E-post: Internett: Org.nr: NO MVA Bankkonto: Statens kommunikasjonspolitikk - høringsuttalelse Vi viser til mottatt høringsbrev om ny statlig kommunikasjonspolitikk med frist for merknader 1. juli. Statens landbruksforvaltning ønsker ny kommunikasjonspolitikk velkommen. Tiden var inne for en oppdatering og det er flere forbedringer i den nye politikken. Vi oppfatter intensjonen om en tydeligere vektlegging av dialog og deltakelse i utformingen av politikk og tjenester som både positiv og hensiktsmessig. Vi ser det også som positivt at politikkens navn er endret fra informasjonspolitikk til kommunikasjonspolitikk. Vårt hovedinntrykk er at det ligger både gode intensjoner og gode kommunikasjonsfaglige vurderinger til grunn for det foreliggende utkastet til ny kommunikasjonspolitikk. I det følgende vil vi likevel legge mest vekt på forbedringspunktene fordi vi ønsker at kommunikasjonspolitikken skal bli best mulig, og fordi vi ønsker en politikk som kan være både rettesnor og brekkstang for oss i vårt daglige kommunikasjonsarbeide. Våre kommentarer omhandler både virkeområde, struktur og innhold. Vi vil dessuten bemerke at vi synes det ville vært hensiktsmessig å se kommunikasjonspolitikken i relasjon til de lover og politiske dokumenter som gir rammer for forholdet mellom offentlige virksomheter og innbyggere, næringsliv og organisasjoner. Vi foreslår at dette nevnes innledningsvis, gjerne med korte henvisninger til sentrale lover og dokumenter som for eksempel offentlighetsloven, forvaltningsloven, målloven, miljøinformasjonsloven, forvaltningspolitikken, IT- politikken, plattform for ledelse i staten, og lignende

2 Statens landbruksforvaltning Side: 2 av 5 Virkeområde Hvorfor bare statlig kommunikasjonspolitikk? Hvorfor ikke offentlig kommunikasjonspolitikk? Den første statlige informasjonspolitikken ble vedtatt i 1993, og tiden burde nå være mer enn moden for en samordning av forvaltningsnivåene på dette politikkområdet. Vi kan ikke se at en samordning på et såpass generelt nivå som kommunikasjonspolitikken ligger på vil utfordre det lokale selvstyret i kommunene på noen måte. Som statlig virksomhet uten egen ytre etat samarbeider vi i det daglige tett med både fylkesmenn og kommuner. I den konkrete oppgaveutførelsen er vi helt avhengige av dette samarbeidet da kommunene er første ledd i møtet med vår største målgruppe: gårdbrukere. Når denne målgruppen skal vurdere vår tjenesteyting og kommunikasjon vil deres oppfatninger og erfaringer selvsagt være preget både av vår og kommunens oppgaveutførelse. Det hadde derfor vært hensiktsmessig med en offentlig kommunikasjonspolitikk der vi kunne ha felles idealer for kommunikasjonsarbeidet. Struktur og begrepsbruk Begrepet Staten i bestemt form entall, er etter vår mening uheldig fordi det kan virke fremmedgjørende i forhold til borgerne og fordi det ikke bidrar til å ansvarliggjøre offentlige virksomheter. For hvem er egentlig Staten? Velgerne, de som bor i den norske staten, eller de som har sitt daglige arbeid i statlige virksomheter? Vi går ut fra at det er sist nevnte som menes og foreslår derfor at begrepet Staten byttes ut med det mer forpliktende og forståelige statlige virksomheter, eller helst offentlige virksomheter dersom departementet lykkes i å få alle forvaltningsnivåer inkludert. I tråd med dette bør Statens kommunikasjonspolitikk byttes ut med Statlig kommunikasjonspolitikk eller helst Offentlig kommunikasjonspolitikk. Videre mener vi det kan virke forvirrende for leserne at statsråden i forordet skriver om statlige virksomheters møte med innbyggerne, organisasjonene og næringslivet, mens man i selve politikken kun opererer med begrepene innbyggerne og Staten. På informasjonsmøtet 11. juni ble det forklart at departementet mener at næringsliv og organisasjoner omfattes av begrepet innbyggere. Statens landbruksforvaltning tviler på om dette er en utbredt oppfatning og foreslår derfor at man legger seg på statsrådens begrepsbruk i kommunikasjonspolitikken. Det innebærer blant annet at første linje under Mål omformuleres slik. Målene for kommunikasjonspolitikken er at innbyggere, næringsliv og organisasjoner skal: Tilsvarende endringer må gjøres under prinsippene. I overskriftene kan objektet eventuelt fjernes for å unngå at disse blir for lange. Strukturen i dokumentet ellers oppleves som litt tilfeldig og uklar. Punktene under nivåene mål, forutsetninger, og prinsipper sklir over i hverandre og er noen ganger direkte overlappende.

3 Statens landbruksforvaltning Side: 3 av 5 Det er også litt uklart hvilken status punktene under Del 3 utdyping av politikken på utvalgte områder har. Er dette de punktene som ikke nådde opp da prinsippene skulle velges? Er de like viktige eller mindre viktige enn prinsippene? Noen er generelle mens andre er mer etats- eller departementsspesifikke uten at dette er systematisert eller forklart. Vi vil anbefale en opprydding i dokumentet slik at både de enkelte delene og nivåene under dem blir klarere. En mulig løsning er kanskje å stryke forutsetningene og gjøre om disse til en utdyping av mer generell karakter. Innhold Kommunikasjon som virkemiddel Innledningsvis stilte vi oss positive til at det nye utkastet til kommunikasjonspolitikk vektlegger dialog og deltakelse i sterkere grad enn tidligere. I beskrivelsen av medvirkningsprinsippet kan det imidlertid virke som om deltakelsen blir et mål i seg selv. I demokratiteori i sin reneste form kan dette selvsagt være både riktig og hensiktsmessig, men i den praktiske utformingen av politikk og tjenester er vel målet snarere at medvirkningen skal bidra til å forbedre tjenester og service, og kanskje samtidig øke oppslutningen om og legitimiteten til de beslutninger som blir fattet. Kommunikasjon kan og skal også brukes for å bidra til å nå offentlige virksomheters mål på forskjellige områder. Det kan både dreie seg om plikter og muligheter. Kommunikasjon er en toveisprosess. På den ene siden et virkemiddel som kan brukes til å få tilbakemeldinger og stimulere til deltakelse i tjenesteutforming og andre politiske prosesser. På den annen side kan det brukes til å øke borgernes kunnskap og til å påvirke deres adferd i en ønsket retning. Statens landbruksforvaltning mener det er viktig at disse to sidene kommer like tydelig frem og drøftes innledningsvis i kommunikasjonspolitikken. Dersom offentlige virksomheters mulighet og plikt til å bruke kommunikasjon som virkemiddel ikke drøftes innledningsvis vil dette virke tilslørende og lite troverdig, samtidig som det paradoksalt nok også vil kunne gjøre kommunikasjonspolitikken mindre interessant for dem som skal sette den ut i livet. I blogger og meningsytringer både på nettet og i høringsmøtet som ble avholdt av Fornyingsog administrasjonsdepartementet den 11. juni, har mange vært opptatt av at det bør legges større vekt på dialog i selve kommunikasjonspolitikken. Selv om det er et poeng i innledningen, er det ikke så lett å se i kommunikasjonspolitikken hva dette skal innebære. Kritikerne mener at dokumentet i for stor grad bygger på at det offentlige har et budskap som skal ut til folket, mens offentlige virksomheters ansvar for å lytte i for liten grad er synliggjort. På den ene side etterspørres altså en tydeliggjøring av kommunikasjon som virkemiddel på den annen side oppfattes ikke beskrivelsen av hva medvirkning og dialog innebærer som tydelig nok. Vår påstand er at begge disse innvendingene vil kunne imøtekommes bedre dersom man innledningsvis, under målene, er tydeligere på betydningen av disse to forkjellige sidene ved kommunikasjon og hvordan de må avveies mot hverandre.

4 Statens landbruksforvaltning Side: 4 av 5 Vårt forslag er derfor at man både bør utdype betydningen av kommunikasjon som virkemiddel og samtidig oppdatere kommunikasjonspolitikken med klare og overordnede retningslinjer for hva medvirkning innebærer. Hvordan skal offentlige virksomheter lytte til borgere og brukere og legge til rette for at borgerne skal få si sin mening og få et svar når de engasjerer seg i offentlige spørsmål? Kommunikasjonsmønstrene er i rask endring. Det er stadig behov for mer og hyppigere kommunikasjon med det offentlige. Kommunikasjonspolitikken kan og bør ikke ta inn for detaljerte krav til nye kommunikasjonsmønstre, da vil den fort bli utdatert. Men det er vesentlig at oppfølgingen av politikken tar inn over seg de nye kommunikasjonsmønstrene og følger opp dette i implementeringen av politikken i de enkelte offentlige virksomhetene. Valget av prinsipper Vi er selvsagt ikke uenige i noen av de prinsippene som er valgt, men vi savner prinsippene om linjeansvar og lederansvar fra den gamle politikken. Disse har vært viktige som brekkstang for å få kommunikasjonsarbeidet forankret i de enkelte virksomhetene. De to nevnte prinsippene var i noen grad overlappende, så om de kunne kokes ned til et og tas inn ville det dekke vårt behov. I del 3 pkt. 3.1 er kommunikasjonspolitikk som lederansvar beskrevet. Vi anbefaler at dette tas inn i politikkens del 1. Vi mener at dette vil være helt avgjørende for å få gjennomslag for kommunikasjonspolitikken i linjen. Prinsippet åpenhet er etter vår oppfatning allerede sterkere og bedre ivaretatt i offentlighetsloven, og det synes derfor litt underlig å måtte minne om det her i form av et prinsipp. Etter vår mening hadde det som nevnt innledningsvis, vært bedre å vise til de forutsetningene og rammebetingelsene som ligger i lovverket innledningsvis. Når det nå først er med, ser vi at det kan bli vanskelig å ta det ut igjen fordi dette vil kunne gi en uheldig symbolsk virkning. Dersom det skal stå bør det imidlertid skrives om slik: Åpenhet Offentlig virksomheter skal være åpne, tydelige og tilgjengelig i sin kommunikasjon med innbyggerne. Som nevnt ovenfor bør alle prinsippene skrives om slik at setningene begynne med offentlige virksomheter i stedet for Staten. Implementeringen av kommunikasjonspolitikken Kommunikasjonspolitikken benyttes som utgangspunkt i arbeidet med egen kommunikasjonspolitikk eller kommunikasjonsstrategi i hver enkelt offentlig virksomhet. Ulike deler av politikken vil være utfordrende for den enkelte virksomhet. Oppfølging av politikken fra Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) vil derfor være vesentlig for å lykkes med implementeringen av politikken. Kommunikasjonsforeningen mener at DIFI bør være en tydeligere aktør og tilrettelegger for offentlig kommunikasjon. Statens landbruksforvaltning er av samme oppfatning. DIFI har så langt vært synlig på IKT-området, men i for liten grad på kommunikasjonsområdet. Et positivt unntak fra dette er debatten om språket i det offentlige. Dersom

5 Statens landbruksforvaltning Side: 5 av 5 kommunikasjonspolitikken skal få gjennomslag i virksomhetene er det viktig at DIFI og/eller FAD, er en synlig aktør. Det går for eksempel an å se for seg at DIFI gjør årlige målinger, eventuelt spørreundersøkelser, blant toppledere på enkelte av kommunikasjonspolitikkens områder. En annen mulighet er at DIFI samler beste praksis som deles på tvers i det offentlige. For å sette den nye kommunikasjonspolitikken ut i livet vil det også være nødvendig med opplæring og bistand på forskjellige nivåer i forvaltningen, særlig blant virksomhetsledere, kommunikasjonsledere og kommunikasjonsmedarbeidere. For at DIFI skal få gjennomslag i disse miljøene er det en forutsetning at DIFI har et sterkt og kompetent rådgivningsmiljø som kan møte og bistå disse gruppene på et tilstrekkelig faglig nivå. Med hilsen for Statens landbruksforvaltning Ola Chr. Rygh adm. dir. Ellen Hov Aanæs kommunikasjonsdirektør