Vurdering av fare for spredning av ørekyte ved Holmetjønnan, Blåurdi og Tormodfloti på Hardangervidda

Transkript

1 Notat 11/2014 Vurdering av fare for spredning av ørekyte ved Holmetjønnan, Blåurdi og Tormodfloti på Hardangervidda Gunnar Bekke Lehmann og Bjørnar Skår

2 2 LABORATORIUM FOR FERSKVANNSØKOLOGI OG INNLANDSFISKE, LFI UNI MILJØ THORMØHLENSGATE 49b TELEFON: BERGEN E POST: lfi@uni.no LFI UNI MILJØ Notat 11/2014 TITTEL: Vurdering av fare for spredning av ørekyte ved Holmetjønnan, Blåurdi og Tormodfloti på Hardangervidda FORFATTERE: Gunnar Bekke Lehmann, Bjørnar Skår ISSN DATO: GEOGRAFISK OMRÅDE: Buskerud Nore og Uvdal, Hordaland Eidfjord Oppdragsgiver: Fylkesmennene i Buskerud og Hordaland ANTALL SIDER: 20 EMNEORD: Hardangervidda, Holmetjønnan, Blåurdi, Tormodfloti, Ørekyt, Vandringshinder, Rotenon.

3 3 1.0 Innhold 2.0 Sammendrag Bakgrunn Metodikk Resultater Blåurdi Befaring El-fiske Tormodfloti Ribbehæ/Holmetjønnan El-fiske Befaring Konklusjoner/forslag til prioriteringer av tiltak Rotenonbehandling av Holmetjønnan. Ørekytsperre i Holmetjønnbekken Tabeller og kart... 15

4 2.0 Sammendrag Fylkesmennene i Buskerud og Hordaland ønsket etter reetablering av ørekyt i vassdraget opp mot Stigstuv å få kartlagt og vurdert faren for spredning av ørekyte vestover, fra områdene ved Ribbehæ, Blåurdi og Tormodfloti. En ønsket også å få vurdert om det er behov for en ørekytefri buffersone som inkluderer Holmetjønnan. Det ble derfor gjennomført befaringer og el-fiske i disse områdene den El-fisket og befaringene avdekket at det er behov for snarlig etablering/forsterkning av vandringshinder i et bekk-/myrdrag nord for Blåurdi. Det anbefales også å øke høyden på slepa ved Bakkatjønneidet og å fylle igjen utgravde forsenkninger i denne. Bygging og forsterkning av andre lokale vandringshindre i bekker ved Tormodfloti og Ribbehæ, og bygging av div. sperrevoller, anses også som potensielt viktige tiltak, men disse kan gis noe lavere prioritet mht. hva som bør gjøres først. Fjerning av ørekyt fra Holmetjønnan vha. rotenonbehandling hadde gitt en bedre "buffer" mht. spredningsfare vestover enn det som er situasjonen i dag. Behovet for et slikt tiltak kan derfor sies å være til stede. I tillegg trengs da et vandringshinder nedstrøms Holmetjønnan, slik at ørekyt ikke kan vandre inn igjen etter behandling. Rotenonbehandlingen vil komme til å bli meget ressurskrevende, og det kan også bli nødvendig å gjøre repeterte behandlinger. Det må ved en Rotenonbehandling påregnes skade på aurebestander i vassdraget nedstrøms Holmetjønnan. Det kan heller ikke utelukkes at skadelige rotenonkonsentrasjoner kan opptre lengst sør i Halnefjorden og kanskje i Sleipa og Hein Bakgrunn Som del av en tiltaksplan mot spredning av ørekyte vestover på Hardangervidda ønsket Fylkesmennene i Hordaland og Buskerud å få vurdert spredningsfaren av ørekyte, basert på eksisterende forekomst i Holmetjønnvassdraget. Tiltak mot videre spredning kan være både flere sperreanordninger og etablering av buffersone for ørekyte. Tidligere kartlegging av ørekyte i bekkene inn i Holmetjønnan, gjort av Fylkesmannen i Buskerud, konkluderte med at det ikke var overhengende fare for videre spredning. Grunnet ørekytens reetablering i vassdraget opp mot Stigstu de senere år, var det imidlertid ansett nødvendig å få gjort en ny vurdering i de øvrige bekkene ved Holmetjønnan, også ut fra et førevar prinsipp. Fylkesmennene ønsket derfor å få kartlagt og vurdert spredningsfaren for ørekyte vestover i området ved Ribbehæ, Bålåurdin og Tormodfloti, og å få vurdert om det er behov for en ørekytefri buffersone som inkluderer Holmetjønnan. Spesifisering av oppdrag: 1. Vurdere faren for spredning av ørekyte utfra eksisterende utbredelse i vassdraget ved Holmetjønnan, Blåurdi og Tormodfloti (trusselbilde/ føre-var). Dette omfatter kartlegging av ørekyte i bekkene ved Holmetjønnan, Blåurdi og Tormodfloti. 2. Eventuelle sperrevoller ved Holmetjønnan, Blåurdi og Tormodfloti må beskrives nærmere i detaljplan med hensyn på omfang, lengde, høgde, masseuttak osv. 3. Vurdere behov for ørekytefri buffersone som inkluderer Holmetjørnan.

5 4.0 Metodikk Feltarbeidet ble gjennomført av LFI Uni Research og SNO den juni Transport til og innenfor området Blåurdi og Tormodfloti/Tormodsbrotet skjedde med helikopter den Det ble fløyet fra "Byen" ved Tinnhølen til de forhåndsbestemte lokalitetene og til en rekke punkter innimellom der det ble registrert plasser i bekker og myrdrag som burde kontrolleres. I de aktuelle lokalitetene ble det gått befaring og el-fisket i pytter, tjern og bekkestrekninger. Elfisket ble av tidshensyn gjennomført som kvalitativt fiske, dvs. at det ble foretatt en enkelt overfisking i lokalitetene, uten oppmåling av fast fiskeareal. Dette ga imidlertid det ønskete resultat, i form av at tilstedeværelse eller fravær av ørekyt ble registrert. Den ble det gått befaring og el-fisket i området ved Holmetjønnan og Ribbehæ, og langs voll og slepe forbi området ved Bakkatjønneidet. Underveis ble det lagt inn veipunkter på gps, og tatt korresponderende bilder og gjort notater med referanse til de samme veipunkter. Oversiktskart er vist i Figur 13. Veipunktene det refereres til i teksten er listet opp i Tabell 1, og vist på kart i Figur De leveres også på filer sammen med notatet/rapporten. 5.0 Resultater Blåurdi Befaring I området ved Blåurdi ble det først gått befaring langs traseene på vannskillet der det vurderes å bygge sperrevoller. Traseene var allerede oppmerket med stikker (Figur 14). Den østligste vollen ("Voll 2") er ca 250 m lang. Den starter ved veipunkt 49 og går vest/sørvestover til veipunkt 56 ved en liten forhøyning i terrenget. På andre siden av forhøyningen fortsetter en ny voll ("Voll 1"), som er ca 55 m lang og går fra veipunkt 57 til 58. Det vurderes også å bygge en tredje voll like vest for "Voll 1". Denne er 30 m lang, fra veipunkt 59 til 60. Denne vurderes bygget med støpt betongkjerne. Uttak av masser til voller antas å kunne gjøres i høydedraget som ligger øst for de planlagte vollene, i retning Geitsjøhovda (L.I. Enerstvedt, pers. med.). Massebehovet vil være avhengig av høyde og bredde på vollene. Dersom en tenker seg at tverrsnittet til en voll er trapesformet (Figur 1), med grunnlinje (a) 3 m, topplinje (b) 1,5 m og gjennomsnittlig høyde (h) 0,75 m, vil det gjennomsnittlige behovet for masse pr løpemeter voll (M) være beskrevet gjennom ligningen M = ((a+b)*h)/2 m 3, dvs. ca 1,7 m 3 masser pr løpemeter i dette eksempelet. Skulle noen av målene på vollene avvike fra de som er benyttet her, kan en bruke ligningen over til å rekalkulere massebehovet ved å sette inn nye verdier for a, b og h. Hvis massene vil bli pakket vesentlig hardere sammen i vollen enn det de opprinnelig var på stedet de blir tatt ut, må det kanskje tas ut litt mer masse enn det som er det antatte behovet. Figur 1: Trapesformet tverrsnitt av voll. Beregning av massebehov pr løpemeter er beskrevet i teksten ovenfor.

6 5.1.2 El-fiske På myrplatået ved vannskillet ved Blåurdi (Figur 14) ble det el-fisket i dammer og små tjern uten at det ble funnet ørekyt (veipunkt 48 og 61-66). Det ble også fisket i en bekk og et tjern som lå 1,4 km lengre vest (veipunkt 78). I disse lokalitetene ble det funnet ørekyt. Grunnet lite vannføring og urer på oppsiden av tjernet, som utgjorde en tydelig fysisk barriære, ble det imidlertid ansett som usannsynlig at ørekyten kunne spre seg videre oppstrøms derfra. Fra nordsiden av vannskillet ved Blåurdi går det ned et myr- og bekkedrag, som ender der det løper sammen med bekken i Skyttarbudalen (Figur kart over veipunkt 68-75). Denne vannstrengen ble el-fisket oppstrøms (Figur 2). Det ble da funnet ørekyt fra samløpet og opp t.o.m. veipunkt 71. Like ovenfor dette, var det ved veipunktene 72 til 73 et svakt sprang i terrenget med litt økt fall (Figur 7). Med dette menes at det over noen få meters lengde ble litt brattere i bekkeløpet, uten at det dermed var en markert knekk eller tydelige loddrette fall, eller glatte svaberg. Deretter flatet terrenget av igjen innover langs bekkens utløpsos fra et tjern (veipunkt 74). Her ble det ikke registrert ørekyt, hverken i bekken eller i tjernet. Det kan dermed se ut til at det ligger et naturlig vandringshinder ca ved veipunkt 73. Høydeforskjellen fra nedenfor til ovenfor dette antatte vandringshinderet er imidlertid liten. Den anslås til å være noen få meter, og siden fallet er moderat kan det hende at det bare er en ganske kort del av bekken innenfor denne økte fallgradienten som utgjør det fysiske hinderet. 6 Figur 2: El-fiske oppover bekk-/myrdraget nord for Blåurdi, her et stykke ovenfor samløpet med bekken i Skyttarbudalen. I dette området var det ørekyt. Spranget i terrenget (veipunkt 72-73), der det kan være et vandringshinder for ørekyt, ligger i det mørkere lyngbeltet i bakgrunnen, -se også Figur 7. (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI) 5.2 Tormodfloti Fra Tormodfloti (Figur 15) ble det el-fisket langs et myr- og bekkedrag, ca 750 m strekning, opp til et tjern på Nappen i vannskillet (veipunkt 80-82). Det ble ikke registrert ørekyt her. Det ble også fisket i et myr- og bekkedrag som ligger vest for Tormodbrotet, og som renner nordover til tjernene vest i Skyttarbudalen (veipunkt 83-90). I denne bekken var det ørekyt opp

7 7 til veipunkt 85. Ovenfor dette ble det registrert tre plasser som ble vurdert som potensielle vandringshindre (veipunkt 86, 87 og 88) (Figur kart over veipunkt 85-88). På samme måte som i bekken ved Blåurdi, var det også her sprang i terrenget der fallet i bekken økte. Sprangene var imidlertid noe tydeligere her, særlig der det var det en liten "foss" (veipunkt 88, Figur 3). I forbindelse med denne fossen kan det nok forholdsvis enkelt bygges opp en sikker, tradisjonell ørekytsperre av typen terskel. Den øverste lokaliteten som ble el-fisket i denne vannstrengen var et tjern (veipunkt 89), der det heller ikke var ørekyt, men derimot rikelig med marflo (Gammarus lacustris). Figur 3: Sannsynlig vandringshinder i bekk vest for Tormodbrotet (veipunkt 88). Dette bør antakelig forsterkes ved å bygge det opp litt i høyde. (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI) 5.3 Ribbehæ/Holmetjønnan I juli 2010 ble det gjennomført en befaring med SNO, Øvre Numedal Fjellstyre og Fylkesmannen, der hensikten var å se på mulige spredningsveier for ørekyte i tilsiget til Holmetjønnan. Det ble ved el-fiske den gangen funnet at ørekyten hadde vandret ca 200 m opp i bekkedraget som går fra Holmetjønnan mot Ribbehæ, men den hadde stoppet ved et lite fall på ca cm. Det ble også el-fisket i lonene på myren i vestenden av Holmetjønnan og videre oppover i myrdraget mot Bakkatjønneidet. Her ble det registrert enkelte ørekyt nede i lonene, men ikke videre oppover i myrdraget El-fiske Under vår undersøkelse i juni 2014 ble det i store trekk gjort de samme funn som i Det ble under el-fisket ikke funnet ørekyt i myrdrag og kulper oppover mot Bakkatjønneidet (veipunkt ) (Figur 16). Det er likevel såpass lite fall og såpass fuktig i denne vannstrengen, at det ikke er umulig å tenke seg at ørekyten ville kunne vandre et godt stykke oppover, f.eks. i en situasjon med vesentlig mer overvann enn det som var tilfellet på undersøkelsesdato. I bekkedraget som går fra Holmetjønnan mot Ribbehæ ble det funnet ørekyt opp til det samme cm høye fallet (veipunkt 97, Figur 4) som er omtalt i 2010-befaringen,

8 8 se ovenfor. Det ble imidlertid også funnet en ørekyt i kulpen like ovenfor dette fallet (veipunkt 99, Figur 5), men ingen videre oppover. Inntrykket av vandringsmuligheter for ørekyt videre mot vannskillet herfra er det samme som det en konkluderte med etter befaring i 2010; Det ser ikke ut til å være definerte, tydelige vannveier i bekkedraget ved Ribbehæ som kan føre ørekyt videre vestover ved egen spredning. Fra det punktet der den øverste ørekyten ble observert, og opp til det høyeste terrengpunktet vestover, er det også flere vandringshindre i form av mindre fall, myrdrag og til dels tørrmark. Figur 4: Fall på cm i terrenget, og tidligere antatt vandringshinder, i bekk mellom Holmetjønnan og Ribbehæ. (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI) Figur 5: Bjørnar Skår fra LFI med ørekyt tatt på el-fiske rett ovenfor antatt vandringshinder i bekk mellom Holmetjønnan og Ribbehæ, (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI)

9 5.3.2 Befaring Det ble gått befaring den langs traseen der det vurderes å gjøre enkelte endringer og utbedringer av sperrevoll og slepe (veipunkt , i alt ca 760 m) (Figur 16). Innenfor denne traseen var det særlig i området ved eksisterende voll/slepe ved Bakkatjønneidet at det syntes nødvendig å få gjort utbedringer raskt. Slepa er litt lav på enkelte punkter der, også pga at det er gravd passasjer i den for å drenere bort vann som ellers ville bli stående. Vannpassasjene framstår som forsenkninger eller "søkk" i vollen/slepa, og er antakelig de første plassene som vil kunne danne en åpen "vannvei" mot vest i en ekstrem overvannssituasjon (Figur 6). Når det gjelder tiltak i området ved Ribbehæ, så har det etter feltarbeidet vært gjennomført en ny befaring den med deltakere fra SNO, Statkraft og entreprenører. Formålet med denne befaringen var å vurdere og prosjektere gjennomføring av tiltak mot spredning av ørekyte i Ribbehæ - området mellom Holmetjønnan og Østre Bakkatjønn. I referatet gjennomgås de planlagte tiltakene forholdsvis detaljert. Det henvises derfor også til internrapporten fra denne befaringen (SNO/NVE august 2014) og til de vurderinger som er gjort der. 9 Figur 6: Utgravet forsenkning i slepa ved Bakkatjønneidet reduserer den effektive vollhøyden. (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI)

10 6.0 Konklusjoner/forslag til prioriteringer av tiltak Ut fra erfaringene og resultatene fra befaringen foreslås det å prioritere følgende tiltak, der de som vurderes som viktigst står høyest på listen: 1: Forsterke vandringshinderet i bekk ved Blåurdi (vp 73). 2: Øke høyden på slepa ved Bakkatjønneidet. Fylle igjen forsenkninger (vp ). 3: Forsterke vandringshinderet i "fossen" i bekk ved Tormodsbrotet (vp 88). 4: Bygge vandringshinder i bekk ved Ribbehæ (vp 97). Evt også voller over bekkens sideløp. 5: Bygge en tredje sperrevoll like vest for "Voll 1" ved Blåurdi (vp 60) 6: Utbedringer og evt omlegging av sperrevoll/slepe ved Ribbehæ (vp ). 7: Bygge sperrevoll 1 og 2 ved Blåurdi (vp 49-60). Av disse står tiltak nr. 1 i en særstilling. Det er i dag bare noen ganske få lengde- og høydemeter og et antakelig svakt vandringshinder som stopper ørekyten fra å kolonisere flatene med tjern og myrer som ligger på nordsiden av vannskillet på Blåurdi. Sammenlignet med bygging av voller på Blåurdi, vil også det å forsterke vandringshinderet være et mindre inngrep og en relativt sett lite arbeids- og kostnadskrevende operasjon, som kan igangsettes nesten umiddelbart, og som ikke krever all verden av planlegging. Figur 7 viser spranget i terrenget (ring) og foreslått plassering av nytt, permanent vandringshinder (pil). Ved etablering av dette hinderet må tjernet oppstrøms undersøkes nøye for ørekyt en gang til, for at en skal kunne være sikker på at denne ikke allerede har kommet seg opp. Tiltak nr. 2 har fått høy prioritet selv om det ved to undersøkelser ikke har blitt registrert ørekyt oppover mot vannskillet. Grunnen til dette er at myrstrekningen fra slepa/vannskillet og ned til Holmetjønnan faller nokså jevnt, uten markerte "sprang" i terrenget. Potensialet for vandring av ørekyt opp denne strekningen er derfor klart til stede dersom det skulle oppstå en situasjon med særlig gunstige vannføringsforhold, f.eks. i et klimatisk sett uvanlig år. Tiltaket vurderes å være middels arbeids- og kostnadskrevende, siden anleggsmaskiner kan kjøres inn fra "Byen" og masser finnes i umiddelbar nærhet av tiltaket. Tiltak 3-5 rangeres ca likt med hensyn til viktighet, men 3 og 4 er rangert over 5 fordi de er mindre arbeids- og kostnadskrevende, og gir mindre terrenginngrep. Alle disse tiltakene er imidlertid små inngrep som vil være med på å sikre føre-var hensynet for spredning av ørekyt. Tiltak 6 og 7 er arbeids- og kostnadskrevende tiltak. Disse tiltakene vil også være med på å ivareta føre-var prinsippet, men vil gi større terrenginngrep. Tiltak 1, 3 og 4 vil bestå i å bygge hindre med så høye vannfall at ørekyten ikke kan passere dem. Dette kan en gjøre ved å grave ned terrenget på nedsiden av hinderet og/eller bygge terskler med loddrette vannfall, slik det fra før er gjort mange andre steder i området (Figur 8). Skulle det vise seg at bygging av slike terskler enkelte steder vil bli komplisert og kostnadskrevende, kan en vurdere å prøve ut et hinder som ikke krever store gravearbeider. Hinderet består av et "hengende" PE-rør som legges i bekketraseen og tettes rundt med en grusog steinfylling som også forankrer røret (Figur 9). Det er ukjent om denne typen hinder har vært utprøvd som stengsel for ørekyt tidligere. Prinsippet har imidlertid, om enn utilsiktet, vært "testet" av veivesenet og andre som stengsel for aure i utallige kulverter over hele landet, med stor suksess (Figur 10). Det burde da i teorien også være godt egnet for ørekyt. Det antas at et rør med diameter 60 cm vil være tilstrekkelig i bekker av den størrelsen det er snakk om her. 10

11 11 Figur 7: Lokalisering av mulig plass for bygging av vandringshinder i bekk ned fra myrene ved Blåurdi. Ringen viser spranget i terrenget der nåværende vandringshinder kanskje ligger (veipunkt 73). Pilen viser hvor en kan lokalisere et tiltak som forsterker vandringshinderet (veipunkt 75), f.eks. terskel eller rørbasert stengsel. I bakgrunnen ses myrflatene innover mot vannskillet ved Blåurdi. (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI) Figur 8: Vandringshinder for ørekyt, utformet som terskel med loddrett fall. Halnebekken, (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI)

12 12 Figur 9: Rørbasert ørekytsperre bygget etter "vandringshindrende kulvert"-prinsippet. Kulverter som har rør som henger ut i friluft på utløpssiden, er vist å kunne være utilsiktete vandringshindre for f.eks. aure i bekker. Denne ørekytsperren imiterer en slik kulvert. I figuren ligger konstruksjonen tilsynelatende "oppå" terrenget, men i virkeligheten vil den ligge delvis nedfelt i bekkefaret. Grus og stein tetter rundt PE-røret, og forankrer det. Figur 10: Eksempel på sannsynlig vandringshindrende kulvert. Dirdal i Rogaland, (Foto: Helge Skoglund, LFI) 7.0 Rotenonbehandling av Holmetjønnan. Ørekytsperre i Holmetjønnbekken. Dersom ørekyten ved rotenonbehandling hadde blitt fjernet fra Holmetjønnan og ovenforliggende områder, hadde dette utvilsomt gitt en langt bedre "buffer" mht. spredningsfare vestover enn det som er situasjonen i dag. Isolert sett er det er ikke tvil om at dette ville være en fordel, så behovet for et slikt tiltak kan sies å være til stede. For å få dette til, vil en måtte rotenonbehandle Holmetjønnan og ovenforliggende bekkestrekninger, samt utløpsbekken og flere sidebekker nedstrøms utløpet der det er ørekyt. I tillegg trengs det så et vandringshinder nedstrøms, slik at ørekyt ikke kan vandre inn igjen etter behandling. I utløpsbekken, ca 2 km nedstrøms Holmetjønnan, er det funnet en lokalitet som anses som velegnet for bygging av en ørekytsperre (veipunkt 79). Bekken ligger her forsenket i terrenget mellom hauger og morenerygger, og det er et lite stryk/vannfall på stedet som vil kunne bygges opp til et sikkert hinder (Figur 11). Den avstandsmessige gevinsten ved å få presset ørekyten tilbake til dette vandringshinderet vil være ca 5 km fra der ørekyten står i dag, målt nedover langs vassdragets hovedretning.

13 13 Før disse tiltakene kan gjennomføres, må det imidlertid vurderes hvor stor muligheten for å lykkes med rotenonbehandling er, og dessuten eventuelle konsekvenser av at rotenonholdig vann vil drive nedover vassdraget mot Halnefjorden og evt. Hein. Figur 11: Lokalitet for evt. ørekytsperre, 2 km nede i utløpselven fra Holmetjønnan. (Foto: Gunnar Bekke Lehmann, LFI) Holmetjønnan er forholdsvis grunne basseng, og det samlete arealet er bare 0,77 km 2 i hh.t. innsjødatabasen til NVE. Morfologisk er de imidlertid ganske komplekse, med mange viker, sund, øyer, sidebekker og tilgrensende myrområder. Ved en behandling vil rotenonen måtte fordeles fra båter som både kjører inn i hver eneste vik og gjennom alle sundene. I tillegg bør stoffet pumpes ned i dypere lag av vannmassen. Dessuten må alle tilgrensende myrområder og sidebekker rotenonbehandles fra landsiden vha. sprøyting og bruk av "hagekanner", og ved utsetting av dryppdoserere. Det synes derfor innlysende at en rotenonbehandling av Holmetjønnan vil komme til å bli meget ressurskrevende både mht. økonomi, utstyr og personell. Det kan også bli nødvendig å gjøre repeterte behandlinger. Nedbrytningshastigheten for rotenon er avhengig av bl.a. temperatur, ph og lyspåvirkning. I litteraturen oppgis halveringstiden for rotenon i vannløsning til å variere fra under ett døgn og opptil 7-10 dager (noen ganger også mer), der prosessen særlig går raskere med økende temperatur. Det må forventes at temperaturen i vannet er et sted mellom 10 og 20 grader i dette området på sommerstid, dvs. en middels høy vanntemperatur. Det kan derfor tenkes at det tar inntil noen dager før rotenonet blir nedbrutt til uskadelige konsentrasjoner for fisk og bunndyr. Dette vil også ha sammenheng med hvilken rotenonkonsentrasjon som oppnås ved behandlingen. Elvestrekningen fra utløpet av Holmetjønnan og ned til Halnefjorden er litt over 10 km lang. Hvis den gjennomsnittlige vannhastigheten i elven er i størrelsesorden cm/s, vil vannet da anslagsvis bruke ca et halvt til ett døgn på å renne denne distansen, -kanskje med en ytterligere

14 14 forsinkelse på noen timer i Kolvetjønnan, nord-øst for Holmetjønnan. Både ubehandlete sidebekker og vannmassen i Kolvetjønnan vil etter hvert gi en fortynning av rotenonkonsentrasjonen. Det må likevel regnes som en mulighet at rotenon fra en behandling av Holmetjønnan vil kunne rekke fram til Halnefjorden og evt. til Hein før det er tilstrekkelig nedbrutt eller fortynnet. Det rotenonholdige vannet vil komme inn helt sør i Halnefjorden via elven Sevra. Hvis Halnefjorden går på overløp på behandlingstidspunktet, vil netto vannstrøm i fjorden gå i retning mot dammen på utløpet i sør-øst, som indikert i Figur 12. Rotenonen vil da mest sannsynlig ikke fordele seg særlig langt nordover i Halnefjorden, men i hovedsak bli ført medstrøms mot dammen og ut. Detaljene i dette vil imidlertid kunne modifiseres av vindretning og -styrke, og av lokale strømforhold på behandlingstidspunktet. Også i Halnefjorden vil det skje en fortynning av rotenonkonsentrasjonen i vannet. Skadevirkninger av rotenon på aure må forventes både i Holmetjønnbekken, Kolvetjønnan og i Sevra. Avhengig av nedbrytningshastighet og fortynning, kan det heller ikke utelukkes at potensielt skadelige rotenonkonsentrasjoner kan opptre lengst sør i Halnefjorden og kanskje i Sleipa og Hein nedenfor Halnefjorden. Øvre Hein Halnefjorden Figur 12: Antatt fordeling av rotenonholdig vann fra innløp Sevra via sørenden av Halnefjorden, til utløp over dammen. Stiplete piler indikerer en økende fortynning når rotenonholdig vann blandes med rent vann i Halnefjorden.

15 Tabeller og kart Tabell 1. Veipunkter fra feltarbeid Blåurdi-Tormodsbrotet-Ribbehæ. Veipkt.nr Koordinater Ø-N Ca Hoh. Kommentar V m dam uten ørekyt V m stikke start voll V m stikke V m stikke, stein rødmalt m. nr V m stikke V m stikke V m stikke V m stikke, ur, kritisk punkt V m slutt voll V m stikke, start voll V m stikke, slutt voll V m stikke, start murkjerne + voll her? V m stikke, slutt voll V m dam uten ørekyt V m dam uten ørekyt V m dam uten ørekyt V m dam uten ørekyt V m dam uten ørekyt V m dam uten ørekyt V m dam med ørekyt V m bekk med ørekyt V m dam med ørekyt ovenfor myr V m bekk med ørekyt V m bekk med ørekyt V m bekk uten ørekyt, men ikke "hardt"/tydelig vandringshinder V m sprang i terreng, lage vandringshinder ovenfor her V m tjern, ikke sett ørekyt V m mulig punkt for vandringshinder V m dam uten ørekyt V m tjern med ørekyt og aure, myrdrag ovenfor V m tjern + bekk med ørekyt, urer ovenfor V m punkt for mulig bygging av oppgangshinder V m tjern, ikke sett ørekyt V m myrpytt, ikke ørekyt V m tjern på vannskillet, ikke sett ørekyt V m bekk med ørekyt V m bekk med ørekyt V m bekk med ørekyt V m mulig naturlig vandringshinder

16 16 Tabell 1 (forts.) Veipkt.nr Koordinater Ø-N Ca Hoh. Kommentar V m mulig naturlig vandringshinder V m mulig naturlig vandringshinder V m vatn, ikke sett ørekyt, mye G.lacustris V m bekk, ikke ørekyt V m vatn nedenfor veipunkt V m sidebekkens samløpspunkt med Holmetjønn-bekken ved Kolven V m start planl. sperre V m slutt planl. sperre V m start planl. sperre V m Ca slutt planl. sperre V m Mulig plassering av 95 cm høyt vandringshinder V m bekk med ørekyt V m bekk med ørekyt V m ende, voll V m sperrevoll V m søkk i slepe, bør bygges opp igjen V m søkk i slepe, bør bygges opp igjen V m start eksisterende voll V m slutt eksisterende voll V m "løke", ikke ørekyt V m "løke", ikke ørekyt V m "løke", ikke ørekyt V m "løke", ikke ørekyt V m "løke", med ørekyt

17 17 Figur 13: Oversiktskart over områdene som ble undersøkt

18 Figur 14: Undersøkt område ved Blåurdi,

19 Figur 15: Undersøkt område ved Tormodbrotet/Tormodfloti,

20 Figur 16: Undersøkt område ved Ribbehæ og Holmetjønnan,

21 21 Ferskvannsøkologi fisk bunndyr LFI ble opprettet i 1969, og er nå en avdeling ved Uni Miljø/Uni Research som er Universitetet i Bergen sitt forskningsselskap. LFI tar oppdrag som omfatter forskning, overvåking, tiltak og utredninger innen ferskvannsøkologi. Vi har spesiell kompetanse på laksefisk (laks, sjøaure, innlandsaure) og bunndyr, og på hvilke miljøbetingelser som skal være til stede for at disse artene skal ha livskraftige bestander. Sentrale tema er: Bestandsregulerende faktorer Gytebiologi hos laksefisk Biologisk mangfold basert på bunndyrsamfunn i ferskvann Effekter av vassdragsreguleringer Forsuring og kalking Biotopjusteringer Effekter av klimaendringer Oppdragsgivere er offentlig forvaltning, kraftselskap, forskningsråd og andre. Våre internettsider finnes på