Sykkeldag med fokus på miljø

Transkript

1 Sykkeldag med fokus på miljø Onsdag 13. mai sto alle 63 elever fra trinn ved Rosmælen skole klare med sykler til første time! Det var planlagt sykkeltur langs Gaula, og tema for dagen var livet i ferskvann, livet i og langs Gaula-vassdraget, og til slutt natursti. Ivrige syklister på vei til Gaula Det var meldt regn hele dagen, og mange var lettet da det lot vente på seg til utpå dagen! Målet for turen var et uteområde ved Gaula med en kjærkommen fiskebod som ga ly for regn og vind da skurene begynte å gjøre seg gjeldende. Her ble det til tider trangt om plassen nærmest som sild i tønne! Regnet trommet mot blikktaket. Da benyttet vi anledningen til å reflektere over flyktningeproblemstikken i Middelhavet! Vi var glad dette var en vanlig skoledag i trygge og rike Norge, og at vi ikke satt i en overfylt båt på åpent hav på flukt fra krig og fattigdom. Uansett vær, kunne vi tenke på at vi skulle hjem på ettermiddagen - til varme hus, nok klær og god mat. Det var til og med langhelg i sikte!

2 Allemannsretten på dagsorden Det var lagt opp til en mangfoldig dag, og elevene ble delt inn i grupper. I løpet av dagen skulle de være med på tre ulike aktiviteter i regi av prosjekt Klima, miljø og livsstil. Men vel fremme ved Gaula, ble det først en rask gjennomgang av Allemannsretten, og hva den betyr for ferdsel i skog og mark. Det var en lydhør gjeng som samlet seg rundt fiskeboden. Elevene fikk lære at vi har rett til å ferdes i skog og mark, men at vi samtidig plikter å ta hensyn til livet i naturen og til grunneier. Ikke minst plikter vi å forlate området uten rask og rot. Søppel fra området ble samlet i en stor haug som vokste og vokste Av hensyn både til vår egen trivsel, og til grunneier og dyreliv, ble vi enige om at vi skulle rydde området rundt fiske-boden og samle det i en haug! Den ble større og større i løpet av den tiden vi var der. Flere av elevene fikk låne hansker og gjorde en god innsats! Livet i og ved Gaula Den første gruppen elever fikk gå et stykke nedenfor gapahuken sammen med Marte Aursand, og stoppet ved en skog av vierkratt. Her ble elevene spurt om de så noen sportegn eller spor etter ville dyr i krattet. Det ble litt forskjellige svar. Noen så elgbæsj og det var jo absolutt ett sportegn. Så elgen hadde også vært og spist på vierkrattet. Men det var en annen luring som hadde satt sine spor der i form av gnag. «Bever», var det en elev som sa. Den hadde satt igjen mengder av små stubber i vierkrattet. Og 8 meter bortenfor var det ei beverhytte. Her lå det fortsatt rester etter vinterens matforråd og vi kunne se jordhaugen den hadde etabler boligen i. Det var selvsagt fristende å gå nærmere for å se, men vi trakk oss unna for ikke å forstyrre og dermed viste vi respekt for elvebreddens beboer. Den hørte oss nok og hunnen var kanskje drektig og trengte ro og fred. Beveren lever i et varig parforhold og de får 1-3 unger hvert år. Ungene bor sammen med foreldrene i ca. 2 år til de blir kjønnsmoden. Da drar de avgårde for å finne make og etablere seg. Om mordyret dør vil

3 flokken somregel oppløses fordi det er hun som holder familien samlet. Hytta er laget slik at inngangen ligger under vann. De kommer inn til spiserommet der maten fortæres og lengre inn og opp i hytta, oppholder de seg og sover. Den er kveld- og nattaktiv og når den værer fare slår den med halen for å varsle flokken. Den spiser greiner og bark høst og vinter og går mere over på vannplanter når våren kommer. Demninger bygger den bare når den må demme for å få inngangen til hytta under vann. Så familien som bodde her trengte ikke demning. Det hadde i tilfelle blitt en håpløs oppgave, å demme Gaula! Livet ved vannkanten bød på mangt et tema. Klåved var det mye av langs bredden, en liten busk som er tilpasset livet i vannkanten. Den hadde bare knopp enda, men blomsten er blålilla og vakker. Politikerne i Melhus kommune hadde valgt denne planten som kommuneblomst. Det var nytt for de fleste! Kommuneblomsten Klåved Rundt omkring oss på elveøra vokste det lupiner. - En forferdelse for kantsonen, kunne Marte Aursand fortelle. I Norge har vi i dag ei nøye vurdert liste over arter som vi ikke vil ha i norsk natur, den såkalte Svartelista. Når lupin er på svartelista, er det fordi den fremmede arten utgjør en trussel mot den lokale naturen. Felles for mange av de fremmede artene er at de sprer seg aggressivt. Fremmede arter som lupin (bildet til venstre) er livskraftige, og danner tette bestander som fortrenger andre vekster. Enkelte planter, slik som lupin, endrer også jordsmonnet, og ødelegger på den måten livsgrunnlaget for de vekstene som har tilpasset seg det opprinnelige jordsmonnet. Problemet er med andre ord at dette er planter som ser ut til å trives så godt i norsk natur at de i løpet av kort tid kan fortrenge andre arter.

4 En annen art som også står på Svartelista er balsampoppel. Den har etablert seg med stor spredning ved denne delen av elvebredden. Elevene fikk lukte på bladene og noen syntes den luktet godt. Andre syntes den var fæl. Elgen må ha likt denne veksten godt, for de trærne som vi så på var grundig beitet. Elevene får lære hvordan balsampoppel ser ut Marte Aursand fortalte at de artene som de nå hadde fått sett, som lupin og balsampoppel, er med på å endre sammensetningen av artene i kantskogen og fordriver arter som i utgangspunktet er tilpasset et liv på sand- og steinørene langs elva. Hun konkluderte med at en må være veldig forsiktig med å benytte utenlandske arter i norsk natur før en har studert følgene. Elevene fikk også lære om en annen liten art som står på Rødliste for arter, det vil si arter som er truet av utryddelse. Det er elvesandjegeren. Foto: Arnstein Staverløkk Elvesandjegeren har Rosmælen skole som «nabo». Den er en løpebille og et lite rovinsekt. Den lever - og er helt avhengig av - soner med sanddyner ved elvebredden der det også er partier med fuktig sandbunn som larvene kan leve i. En telling av arten i 2013 viste at den er på sterk tilbakegang og at den nå er funnet kun to-tre plasser langs Gaula. Elvesandjegerens tilstedeværelse langs et vassdrag tyder på at vassdraget fortsatt har en naturlig utfoldelse der elva får lov til å flomme, grave og legge igjen nye områder med sand og grus. Lupininvasjonen langs elva er med på å ødelegge dens leveområder. Villaksen Men så ble det snakk om en litt mer kjent art. «Er det noen som vet noe om vill-laksen?» spurte Marte elevene. Flere hender kom i været. «Ja, den smaker godt!», sa flere elever. «Den drar ut til havet og kommer tilbake», sa noen andre. «Den gyter i elva», sa en annen. Mange elever hadde ett eller annet forhold til laksen Noen elever var fra gårder som har elverett og inntekt på utleie av laksefiske. Og da kunne de få høre at laksefiske ble populært

5 blant engelske lakselorder som oppdaget de norske elvenes lakseparadis for 150 år siden. Noen startet allerede da med utleie av elvestrekninger. Gaula har en egen laksestamme som har brukt år på å tilpasse seg elvas vannkvalitet, strøm, temperatur og næringsinnhold. Det har vært den sterkestes rett å føre slekta videreog på den måten har stammen fått et unikt, skreddersydd arvemateriale. Om laksen forsvinner er det derfor ikke bare å sette inn laks fra andre vassdrag. Elevene fikk vite at det heller ikke er lov! Marte Aursand gikk gjennom års-syklusen til laksen, og startet med senhøsten og parringstid. Den gytemodne laksen har funnet veien tilbake til området den selv ble klekket. Her starter hunn-fisken med å lage gytegroper. Hun legger sin rogn der, og hannen kommer med det samme og sprøyter sin melke over. Melke er hann-fisken sine kjønnsceller. Befruktningen skjer i vannet. Hunnen dekker så over eggene med litt sand og elvegrus. Her ligger de befruktede eggene og utvikler seg i gjennom vinteren. De klekkes på seinvinteren og da har lakseynglene små plommesekker på magen slik at de fortsatt kan ligge gjemt nede i grusen. I samme kulpen svømmer lakseyngel fra tidligere år. De kan bli i kulpen i 2-4 år før de kjenner at nå er det på tide å dra ut. De får som andre ungdommer en utferdstrang. Men før de kan dra må de igjennom en forvandling som gjør at de tåler saltvannet i havet. Da blir de til smolt, og på våren blir de med vårflommen ut til fjorden og havet. Gytefisk som overlever gytingen drar ut til havet med vårflommen, der de feiter seg opp til ny gyting i elva. Smolten forlater en forholdsvis trygg tilværelse i elva med lite mat, til fordel for et hav med mange farer og med masse mat. På vei ut møter de gytemodne artsfrender. De har i de årene de har vært borte kanskje vært helt til Færøyene, Island og Svalbard. De har vær ute i havet i 1-3 år før de på tidligsommeren kommer tilbake til elva si etter å ha luktet seg fram til denne. På vei opp elva slutter gytefisken helt å spise. «Er det noen som vet når laksefisket begynner?» spurte Marte Aursand. «Ja, 1. juni!» var det flere er det flere elever som visste. Ja, og da har laksen allerede begynt sin vandring opp elva, der den blir til gytingen starter i oktoberdesember. Ringen er sluttet! Interessant læring ved elvebredden «Men hvor mange gytemodne fisker tror dere kommer tilbake av 5000 rogn som blir lagt?» - ble elevene spurt om. Det var det en elev som visste! Forskere har funnet at det kommer i snitt 5 tilbake. Veldig mange blir aldri til smolt og av smolten kommer bare 5% tilbake. Det er stor dødelighet, og vi vet at lakselus er en stor utfordring ute i fjordene. Andre forstyrrelser er menneskelig aktivitet som veibygging og rassikring, forurensning fra avløp og noe fra

6 landbruk. Enkelte elver nevnte også parasitten Gyrodactylus Salaris som lever på lakseyngelen i elva. Sjøørreten har også tilhold i Gaula. Den gyter ikke i elva, men i sidebekkene. Den drar ikke til havet, men blir i fjordene i kortere tid før den drar opp i elva igjen. Mange sjøørret drar ikke til sjøen, men blir i bekken hele livet. Utferdstrangen er genetisk, det vil si arvelig. Det er oftest hunn-fisken som drar ut. Sjøørreten har også store problemer med reproduksjon eller rettere sagt å få gyte. Bekker er enkle å gjøre noe med når det skal bygges vei. Da legges bekken bare i rør til store problem for sjøørreten. Rassikring i bekkedaler er også et problem. Det blir for stri strøm til at fisken klarer å gå opp. Kantskogen er viktig for skjul og mattilgang, og forurensning kan være en utfordring. I en bekk skal det mindre til før gyteforholdene blir påvirket. Den største årsaken til mindre sjøørret er lakselusa som det er mye av i fjordene. Laksen kommer jo fra havet og er ikke fullt så utsatt, men sjøørreten lever i fjorden og blir utsatt for denne hver gang den slipper seg ut etter gyting. Noe som det ble glemt å informere om på sykkelturen, og som kan tas med her, er at veivesen og jernbaneverk har gått sammen om å utbedre oppgangshindrene til sjøørreten. Så nå bygges det små trapper og lages små avsatser i bekken for å bedre mulighetene til å gå opp i bekken for å gyte. Livet i ferskvann Den andre aktiviteten for dagen var livet i ferskvann, og foregikk i en såkalt kroksjø som vi syklet forbi på vei til rasteplassen. Miljørådgiver Jan Henrik Dahl, som også har en viktig rolle i prosjekt Klima, miljø og livsstil hadde ansvar for denne aktiviteten. Elevene delt inn i mindre grupper, og ble utstyrt med hover, plastbakker og forstørrelsesglass. Hva kan dette være mon tro?

7 Målet var å finne flest mulig arter i kroksjøen, for så å finne ut hvilken art det var. Prosjektet kunne bidra med bøker om dyr og planter i ferskvann i tillegg til bestemmelsesduker. For mange var det en ny opplevelse at det fantes så mye rart i vannet som vi ikke ser ved første øyekast. Mange rare kryp ble med opp i hoven, og de ble beskuet nærmere med forstørrelsesglass. Til tross for kaldt vær, var det mange arter å finne. Elevene fikk bli kjent med vannkalv, libellelarve, vannedderkopp og døgnfluelarver. Noen fant vårfluelarver og andre fant rumpetroll. Etter hvert som nye arter dukket opp fikk de hjelp av Jan Henrik til å finne ut hva de het, og hva som kjennetegner artene. Innimellom læring om dyrene i ferskvann ble det også tid til å lytte til fuglesangen i skogen, og noen fikk lært forskjellen på bokfinken og løvsangeren. Det ble også funnet et kranie, som etter nærmere øyesyn viste seg å være fra en grevling. Det var også mye interessant å finne på land, som denne bregnen som kalles strutseving. Det var mange som ble overrasket over at det faktisk er en matplante! Matplanten strutseving Natursti Det ble mye informasjon på en gang for elevene, og det var godt at det ble vekslet mellom ulike aktiviteter. Den tredje var natursti med poster som handlet om det som var tema for dagen. De som hadde fulgt godt med fikk god bruk for kunnskapen da de la ut på naturstien. Med på veien fikk de beskjed om at de ikke trengte å skynde seg og at det var om å gjøre sitt beste. Dette var ingen eksamen! Lunch i det fri Elevene satte pris på lunchpause i det fri, og fant seg plasser både ved bålpanne og nede ved elva. Prosjekt Klima, miljø og livsstil hadde med rikelig med ved til bålpanna, og over bålet hang en kjele med bjørkete som ble servert med sukker i. Det var en ny opplevelse for mange, men det ga mersmak.

8 Trivelig matpause ved elva Til tross for regnbyger og en kald vindgufs, var elevene tålmodige og de aller fleste lydhøre. Det ble mye snakk om tema som kanskje ikke er like fengende for alle, men alle fikk et innblikk i hva som befinner seg nærområdet i og langs Gaula. Og elevene lærte om hvor sårbar naturen er for menneskelig innblanding om vi ikke gjør det riktig. Og skal en gjøre ting riktig, er det viktig med uteskole og kunnskap. Etter endt skoledag tok prosjekt Klima, miljø og livsstil ansvar for at avfallet som var samlet sammen ble sortert og fraktet til gjenbruksplassen på Melhus! Marte Aursand (t.v.) og Signy R. Overbye ( ) Tekst og bilder: Signy R. Overbye, Marte Aursand og Jan Henrik Dahl