Levesett og biologi smolt.

Transkript

1 Levesett og biologi Laksen er en anadrom art. Det vil si at de som unge vandrer fra elva og ut i havet for å finne næring, og som voksne vender de tilbake til elva for å gyte. Bare en liten andel av verdens fiskearter er anadrome (ca. 1% av beinfiskene). De fleste fiskearter er enten rene saltvannsfisk eller ferskvannsfisk. Laksens samlede levetid varierer vanligvis mellom fire og åtte år. Laksungene i ferskvann kalles først yngel, og parr fra de er ett år. De er kamuflert for å skjule seg i strømmen og på bunnen, blant annet med tydelige fingermerker langs kroppssidene. Når laksungene har blitt 10-20cm lange etter ett til seks år i ferskvann, blir de sølvblanke og vandrer til havs. Samtidig blir kroppen lengre og hodet spissere. I denne livsfasen kalles de smolt. I havet vokser laksen raskt. Etter ett, to eller tre år blir laksen kjønnsmoden og vandrer hjem til oppvekstelva for å gyte. Den er da vanligvis mellom en og 15kg, men den kan bli større, i alle fall over 30kg. I tillegg til ca. 650 bestander av anadrom laks, har Norge hatt fire bestander av relikt laks. Landhevingen etter siste istid isolerte bestandene fra å utnytte saltvann i sin livssyklus. De fire opprinnelige relikte laksebestandene var Byglandsblega i Byglandsfjorden i Aust-Agder, ferskvannslaksen i Nisservassdraget i Telemark, småblanken ovenfor Fiskumfoss i Namsen i Nord-Trøndelag og Vänernlaks som vandret opp i Trysilvassdraget i Hedmark fra Vänern i Sverige. Nå er det bare Byglandsblega og småblanken i Namsen igjen, og disse bestandene er også i en vanskelig situasjon. I norske vassdrag gyter laksen fra oktober til januar. I vintervarme elver utvikles rogna raskt, og her gyter laksen senere enn i vinterkalde elver i nord og kalde breelver. Slik er laksebestandene tilpasset at rogna klekkes når forholdene for de nyklekte laksungene er gunstige. Laksen gyter på grus- og steinbunn i raskt strømmende vann. Hunnene graver gytegropa mens hannene innbyrdes slåss om å få gyte med hunnene. Gytesuksess øker med kroppsstørrelse og en hunnfisk legger ofte sine egg i flere gytegroper. Den geografiske variasjonen og den komplekse gyteatferden er viktig for artens overlevelse, og en mekanisme som

2 opprettholder genetisk mangfold og sikrer grunnlaget for lokale tilpasninger. Nedgravd i elvegrusen utvikler eggene seg i løpet av vinteren. De klekker om våren, og yngelen lever av plommesekken nede i grusen. Når plommesekken er brukt opp 2 til 8 uker etter klekking, kommer yngelen opp av grusen, og nå er normalt mulighetene for å finne mat bedre. Det vanlige er at yngelen kommer opp av grusen enten like før eller rett etter vårflommen. Den frittlevende yngelen etablerer et leveområde som den forsvarer overfor andre laks- eller ørretunger (hevder territorium). Etter hvert som de vokser til, øker behovet for plass, slik at laksungene sprer seg ut over alt egnet elveareal, både oppstrøms og nedstrøms gyteplassene. I elva lever laksen stort sett av insektlarver. Laksungene vokser hovedsakelig opp i rennende vann, men innsjølevende laksunger forekommer også. Etter to til seks år i ferskvann gjennomgår ungene såkalt smoltifisering; de tilpasses et liv i de frie vannmasser i saltvann. De tåler fullt sjøvann og vandrer med strømmen til havs. Elveoppholdet er kortere i sør hvor vekstforholdene er bedre enn lengre nord der sommeren er kortere og vinteren lenger. De utvandrende laksungene kalles smolt i ferskvann og postsmolt når de vandrer i havet. Smolten forlater elva om våren eller forsommeren, tidligst sør i landet (først i mai) og senere lengre nord (juni/juli). Dette sikrer at smolten kommer ut i sjøen ved en gunstig sjøvannstemperatur på 7-8 grader C. Overgangen til saltvann representerer store endringer i fysiologi, utseende og atferd som igjen innebærer store kostnader for fisken. Når laksen har dette livsløpet, er det fordi næringsforholdene i havet er mye bedre enn i ferskvann slik at veksten blir større og de kan sette flere avkom til verden. Postsmolten vandrer relativt raskt med strømmen fra elvemunningen, ut fjordene, med kyststrømmen og ut i Norskehavet og Barentshavet. I områdene fra Færøyene, vestover mot Grønland, nordover mot Bjørnøya og østover mot kysten av Øst-Finnmark lever laksen i ett til tre år. Laksens vandringer i havet er ikke godt kjent, men merkeforsøk antyder at laksen vandrer over store områder, og at laks fra flere land samles i Norskehavet. Data indikerer at det er regionale forskjeller med hensyn til hvordan

3 havområdene brukes og til hvilke tider. Om vinteren er laksen sannsynligvis lengre sør i Norskehavet enn om sommeren. Det er også kjent at laksen i perioder kan beite svært nær Finnmarkskysten. Etter to somrer og én vinter i sjøen veier laksen vanligvis 1-3kg, etter to vintre 4-7kg, mens vekten er 8-15kg etter tre sesonger. Laksen har en rekke byttedyr på menyen, blant annet fisk som sil, sild og lodde, samt blekksprut og forskjellige krepsdyr. Den eter det den kommer over og er ikke rettet mot spesielle næringsdyr. Etter en til tre sesonger i havet begynner kjønnsmodningen, og vandringen tilbake til hjemelva starter fra mars måned. Tilbakevandringen synes å være delt i en vandring inn til kysten og en vandring i kyststrømmen sørover eller nordover tilbake til fjordsystemet den kom fra. I fjordene vandrer laksen nær overflata og land. De største og eldste fiskene kommer som regel først. Tidspunktet for når de går opp i elva, avhenger ofte av vannføringen. Spesielt i smålakselvene kan tørke utsette oppvandringen. I store elver er det storlaksen som vandrer opp først i sesongen. Hvor mange år laksen er i havet, varierer fra elv til elv. I noen elver er det mest smålaks, mens andre har mer storlaks. I elver med stor laks er det slik at smålaksen ofte er hanner, mens laks fra 4-12kg ofte er hunnlaks. De aller største er imidlertid som regel hanner. Variasjonen i sammensetningen av størrelser fra elv til elv og mellom hanner og hunner forklares med arv og tilpasning til miljøet. I små elver kan det være en fordel å være liten, i middels og store elver er flere laksestørrelser vanlig. Hunnlaksen vil ofte tjene på å bli stor, fordi antall egg øker med kroppsstørrelsen. Hos hannene kan både små og store individer ha god gytesuksess. Laksen har derfor utviklet minst to alternative gytestrategier, «sniking» for små hanner og «slåssing» for store. Laksens presise vandring tilbake til fødeelva har fascinert vitenskapen i århundrer. Denne utrolige navigeringsevnen bygger trolig på en læringsprosess som startet under oppveksten i elva og utvandringen derfra. Fisken bruker antagelig flere sanser for å finne vegen tilbake, men kunnskapen om dette er begrenset. Navigering basert både på jordmagnetfelt, stjernesystem, syn og lukt har det vært

4 teorier om. Norsk laks gyter som regel samme sesong som den kommer opp i elva, men i noen Finnmarkselver, for eksempel Tana og Alta går enkelte laks opp i elva allerede om høsten ett år før gyting. Den første høsten på elva kalles de gjerne gjeldlaks fordi de er umodne. Dette fenomenet er mer vanlig i russiske, canadiske og skotske elver. Etter at laksen har gytt, dør mange av fiskene. Noen overlever imidlertid og vandrer ut i havet igjen. Dette er vanligst i smålaksbestander, og det er eksempler på at samme laks har gytt minst 4 forskjellige år før de dør. Laksens evne til å søke tilbake til hjemelva er grunnlaget for oppdelingen i bestander som gjennom generasjoner har etablert ulike arvelige egenskaper som for eksempel utvandringstidspunkt til sjøen, vekst og alder ved kjønnsmodning, kroppsform, oppvandringstidspunkt i elv og gytetidspunkt. Slik tar hver enkelt bestand vare på egenskaper som sikrer den største overlevelsen i sin elv. En viss feilvandring, som er svært liten i store vassdrag med tallrike bestander og noe større i mindre vassdrag og mindre tallrike bestander, motvirker innavl og gjør at «nye» elver blir kolonisert. Kamp om gyteplassen. Det er flere kritiske faser med stor dødelighet i laksens liv. En hunnlaks på 8kg gyter omlag egg og 90% av rogna befruktes vanligvis. Skal bestanden holdes konstant, er det tilstrekkelig at bare to av eggene fra hvert par resulterer i nye gytefisk. Dette er en viktig bakgrunn for å vurdere laksens dødelighet, som belyses senere i utredningen. Denne kunnskapen er også et viktig grunnlag for høsting. Selv en liten økning i naturlig overlevelse øker potensialet for høsting. Den første kritiske fasen for fisken er når yngelen kommer opp fra grusen. De skal da begynne å ete og etablere territorium. Avviker vannføring og temperatur mye fra det normale, for eksempel ved stor, tidlig eller sen flom, kan yngeldødeligheten øke. I verste fall kan hele årsklasser falle ut. Laksungene hevder stort sett territorium, og det begrenser hvor mange som kan leve i et område. Derfor har hver elv eller elveareal en begrenset produksjonskapasitet. Kommer

5 flere laksunger enn det er plass til opp fra grusen, vil de overskytende dø. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis bortkastede fisk for bestanden. Den naturlige seleksjonsprosessen vil få et større register å spille på når antall individer øker fordi konkurransen mellom fiskene blir hardere. Utvandringen av smolt fra elv til sjø er en annen kritisk fase. Fiskespisende fisk og fugl samler seg i fjordene under utvandringen. Vannføring og værforhold innvirker på hvor effektive predatorene er. Laksen vandrer helst i stim om natten under høy vannføring for å redusere faren for å bli spist. Naturlig dødelighet under smoltutvandringen kan allikevel være svært høy. Opp mot 30 til 50% av den utvandrende laksesmolten kan dø. Når den først har kommet ut i havet, har det tidligere vært antatt at dødeligheten har vært relativt lav. Den senere tid har vi fått ny kunnskap som viser at forhold i havet kan ha stor betydning for vekst og overlevelse fra smolt til gytefisk, og at økt dødelighet i havet kan ha bidratt til nedgangen i laksebestandene de senere årene. Vanligvis kommer mellom 2 og 10% av smolten som gikk ut fra elva tilbake som moden fisk for å gyte (figur under). Den naturlige dødeligheten i mange faser av laksens liv er høy, og i enkelte år og perioder kan dødeligheten bli ekstra høy. Store årsklassevariasjoner og variasjoner over tiår er derfor normalt. Svingningene vil kunne være felles mellom nabovassdrag, regioner og land, avhengig av i hvilken grad felles dødelighetsfaktorer har virket inn på årsklassen. Klimatiske endringer i havet påvirker laksen over store områder, mens flom, tørke eller særlig kraftig vinterfrost kan påvirke et mindre område. Et lakseinnsig består imidlertid nesten alltid av laks med ulik alder, og det vil jevne ut effekten av kortvarige svingninger. Kilde: