Unni Lindell. Rødhette

Transkript

1

2 Unni Lindell Rødhette

3 2004, 2010 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av BookPartnerMedia, København ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 Innhold Frost (snø) (aurora borealis) (vind) Nattboken Den fjerde søsteren (is) Jeg er ikke tam (hav) Venusvogn (sol)

5 Pass deg Ulv! Snart kommer Rødhette og tar deg! (graffiti skrevet på murvegg)

6 Den lille jenta gikk langs blomsterkanten av jordet. Solen, som var oppe hele døgnet på denne årstiden, hang som et gult, brennende øye over henne. Fjellene hadde hvite snøflekker på toppene. Det var en spesielt fin dag. En hund bjeffet langt borte. Den røde kjolen hennes hadde flekker av jord og fløte. På føttene hadde hun noen små tøysko. Hun skulle til treet. Treet som snakket hvis man la øret inntil stammen og lyttet. Hun og søstrene eide det sammen, men i dag ville hun gå dit alene. Det hadde hun aldri gjort før, for bestemoren likte ikke at hun gikk alene i skogen. Hun stoppet og rev til seg en blomst. Hun ble lei seg da hun så at hun hadde fått med roten. Hun visste at røttene burde få stå igjen, slik at blomsten kunne leve nye liv hvert år. Hun tenkte på et ekorn hun hadde sett for noen dager siden, da hun var her med søsteren. Ekornet hadde forsvunnet innover i skogen med bølgende hale. Den som hadde eid et ekorn, tenkte hun. Den som hadde hatt en liten katt eller en liten hund. Eller en søt tigerunge, eller den blå dukkevognen som sto utstilt i vinduet i lekebutikken ved siden av Focus kino inne i byen. Stillheten i skogen var satt sammen av mange gule og grønne lyder. Tynne lyder, fra blader og små nebb. Hun så på de gylne solflekkene som rant gjennom bladverket høyt, høyt der oppe. På skogbunnen ble de til ujevne ringer av gull. Det luktet så godt. Verden var like stor som denne skogen her, og like lys og fin. Og hun kjente fortsatt smaken av jordbær i munnen. Løperen økte farten da han kom inn på stien. Hver gang joggeskoene hans traff bakken hørtes det et lite, hult drønn, som om det fantes små hemmelige rom under den hardstampede bakken. Løperen var

7 stor og kraftig. (Snart, om ett minutt og førtitre sekunder, ville han få øye på det lille barnet mellom trærne. Da ville han stoppe, og fordi han var sliten ville han legge hendene på knærne og puste ut.) Han var våt av svette langs hårfestet på halsen og under armene. Svetten rant ned i øynene hans. Han løftet hånden og gned den vekk. Så løftet han hodet og så bort på barnet. Mens han sto sånn, fikk han en ond tanke. Den lille jenta hadde ennå ikke sett ham. Hun sang. Hun hadde satt seg på kne ved en klynge med prestekraver. Så reiste hun seg igjen og strøk håret vekk fra øynene. Løperen kjente at noe var i ferd med å ta overhånd, noe sort og farlig. Små jenter burde ikke gå i skogen alene. Pulsen sank ikke mens han sto og hvilte seg, den steg. Løperen rettet seg opp. Hjertet slo like hardt som før, men det slo på en annen måte. Han visste at skogen var stum.

8 Kjære nattbok Det er den 29. desember Tåpelig å skrive i min barndoms nattbok, men jeg har drukket litt for mye. Jeg var 14 år da jeg drepte den første mannen, siden klarte jeg ikke å slutte. Jeg forsto egentlig ikke at det var drap jeg holdt på med, før jeg tok den tredje, da var jeg 21, men jeg går ikke rundt og analyserer og tenker så mye på det. Det er bare blitt sånn. Og heldigvis kan man jo ikke se utenpå en kvinne hvem hun er. Min onkel, Olaf, var den første jeg drepte. Olaf med torskeøynene og den store magen. Han døde den 26. desember, julen før jeg skulle konfirmeres. Da jeg åpnet døren inn til rommet der han lå, forandret alt seg. Han ble plutselig til den fremmede mannen i skogen. Jeg fikk panikk. Det var akkurat som om hodet mitt ble splintret. Som om hele min maskuline, aggressive, onde, intense tomhet flommet over. Jeg husket plutselig den istykkerrevne kjolen min og de oppskrapte armene. Hjertet som hamret i ørene, småsteinene som boret seg gjennom sokkene og satte seg fast under fotsålene. Den gangen for lenge siden, da jeg gikk inn i den lille skogen, var jeg ikke redd for noen ting, men da jeg kom løpende ut igjen, var jeg redd for alt. Det var første gangen jeg møtte en slem mann. Slemme menn finnes det mange av i verden. Men det finnes også noen få slemme jenter. Den mest fremtredende følelsen etter at jeg har tatt livet av disse mennene, har vært herskerfølelsen, makten og tryggheten. Og jeg kjenner lykke. Tenk det, lykke. Jeg har kjent en ro. Alt har stemt og falt på plass. Ting er plutselig gjenopprettet, for en stund i alle fall. Det kalles omnipotens. Jeg har lest om det. Jeg likte ikke alle de beskrivelsene av meg i den avhandlingen. Han skrev at jeg

9 hadde en ekstrem form for benekting og egosentrisitet, der vanlige krav fra omverdenen ble avvist som irrelevante. Det bunnet i en søken etter å undertrykke angst, panikk og mindreverdighetsfølelse, skrev han. Det handlet om å stabilisere seg. Noe som bare kunne oppnåes ved å gjenopprette følelsen av å ha kontroll og makt. Omnipotens altså, men det er jo bare et ord, og ord er ikke farlige. Likevel er jeg jo et menneske. Når følelsen av befrielse har lagt seg, kommer den frynsete angsten. Hvit og kald langs ryggraden. Brun som en stein i magen. Dagene etter at jeg drepte onkel Olaf er uklare, jeg husker bare at det var jul og at jeg var gjennomsiktig som glass. At tankene mine var en hvit søyle mot et sort teppe. At det var iskaldt. Og at det konstante vintermørket omringet meg. Mørket var sorte hull i blondegardinene. Sorte øyne som så på meg utenfra. Det knaket lett i veggene, som om det var noen der inne som ville ut. Møblene virket fremmede, lukten i rommene var annerledes. Stillheten i huset, det kalde lampelyset. Huff, jeg husker alt sammen. Da jeg sto oppe på jenterommet og dro de tynne gardinene til side og stirret ut på de svake stjernene på himmelen, hvite, nesten gjennomsiktige som fingeravtrykk på glass, var jeg ved en anledning, en farlig anledning, på nippet til å fortelle bestemor Berit hva jeg hadde gjort. Men så kom det besøk, folk som snakket med lave stemmer. Hele tiden kom nye folk. Det reddet meg. Den gamle gulvklokken tikket og tikket og slo et tungt signal hver hele og halve time. Selv satt jeg bare stiv som en pinne i bestefars sorte gyngestol og var iskald på føttene. Bestemor sa at det var mange måter å reagere på, og at jeg ikke trengte å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke gråt. Det hadde jeg jo heller ikke. Men søstrene mine gråt. Jeg ville selvsagt ikke i fengsel eller på barnevernsinstitusjon. Jeg visste at slemme barn kunne komme på barnevernsinstitusjoner. Helst ville jeg at alt skulle bli som vanlig

10 igjen. Og det ble det jo også, etter en stund.