BEKJEMPELSE AV VASSPEST I SKAS-HEIGRE KANALEN Vurdering av tiltak

Transkript

1 BEKJEMPELSE AV VASSPEST I SKAS-HEIGRE KANALEN Vurdering av tiltak Stavanger, februar 2008

2 Godesetdalen STAVANGER Tel.: Fax.: E-post: Bekjempelse av vasspest i Skas-Heigre kanalen Vurdering av tiltak Oppdragsgiver: Sandnes kommune Forfatter: Svein Dam Elnan Prosjekt nr.: Rapport nummer: Antall sider: 26 + vedlegg Distribusjon: åpen Dato: 3. mars 2008 Prosjektleder: Svein Dam Elnan Arbeid utført av: Svein Dam Elnan Kvalitetssikrer: Ulla P. Ledje Stikkord: fremmed art, vasspest, problemvekst, bekjempelse, tiltak Sammendrag: Vasspest (Elodea canadensis) er registrert på tre lokaliteter i Skas-Heigre systemet: i dam på Smeaheia, i rensepark på Soma og i selve Skas-Heigre kanalen ved Kjellingland. Dette er de eneste dokumenterte funnene av vasspest på Jæren. Nærmeste lokalitet med denne amerikanske vannplanten er på Karmøy. En annen art av vasspest, smal vasspest, er tidligere registrert i Bjorvatn ved Brusand. Per i dag anslås vasspest å være spredd til ca. 60 innsjøer og 13 elver i Norge. Den danner flere steder betydelig problemvekst med negative effekter på andre vannlevende organismer og på bruken av vannforekomstene. Vasspest vokser svært raskt og har stort spredningspotensial når den først har etablert seg i et vassdrag. På oppdrag fra Sandnes kommune har Ambio Miljørådgivning AS gjort en vurdering av ulike tiltak som kan iverksettes for å bekjempe vasspest i Skas-Heigre systemet. Det er sett på ulike tiltak for å fjerne arten fra systemet og for å hindre spredning innad i vassdraget og videre til andre vassdrag. Hovedvekten er lagt på tiltak for å utrydde planten fra de infiserte lokalitetene. Skal vasspesten fjernes fullstendig fra systemet, vil dette kreve en betydelig innsats. Anbefalt tiltak innebærer fjerning av infiserte masser og legging av membran i dammen på Smeaheia, graving av ny grøft og gjenfylling av rensedammene på Soma og maskinell fjerning av enkeltforekomster i Skas-Heigre kanalen. Kostnader er basert på tilbud fra T. Stangeland AS. Smeaheia: kr eks. mva. Soma: kr eks. mva. Fjerning av to enkeltforekomster i kanalen: eks. mva. Totalkostnad for fjerning av vasspest fra Skas-Heigre systemet er anslått til 3,4 mill. kr eks. mva. Dersom det ikke blir gjennomført tiltak, er det vurdert som overveiende sannsynlig at vasspest vil spre seg ned Skas-Heigre kanalen og ut i Grudavatnet, Vasshusvatnet og Figgjoelva. Når vasspest først har etablert bestander Grudavatnet, vil det være praktisk umulig å utrydde arten. Så lenge den opprinnelige smittekilden ikke er kjent, har man ingen garanti for at vasspest ikke blir reintrodusert etter at tiltak med å fjerne arten er gjennomført. Framsidefoto: Vasspest i dam på Smeaheia 2007 (foto: Svein Imsland) 2

3 INNHOLD 1 INNLEDNING UTBREDELSE OG BIOLOGI Utbredelse Biologi BEKJEMPELSESMETODER Fysiske tiltak Biologiske tiltak Kjemiske tiltak TILTAK FOR Å HINDRE SPREDNING Spredning nedstrøms i kanalen Spredning til andre vassdrag ANBEFALTE TILTAK FOR Å FJERNE VASSPEST Dammen på Smeaheia Renseparken på Soma Skas-Heigre kanalen VURDERING AV KONSEKVENS Ingen tiltak Begrensende tiltak Utryddelse KONKLUSJON REFERANSER VEDLEGG

4 1 INNLEDNING Vasspest (Elodea canadensis) er en fremmed art som er uønsket i norsk natur (Gederaas m.fl. 2007). Planten er kjent for å skape problemvekst i næringsrike og middels næringsrike vannforekomster. Den har inntil nylig ikke forekommet på Jæren, men det er nå dokumentert funn av vasspest i øvre del av Skas-Heigre kanalen. Vannplanten har etablert livskraftige bestander i en dam på Smeaheia og i renseparken på Soma (Elnan 2007). En rekke andre lokaliteter på Jæren har blitt undersøkt, uten funn av arten (Mjelde 2006). Nærmeste kjente forekomst av vanlig vasspest er på Karmøy. En annen art av vasspest, smal vasspest (E. nuttallii), er funnet i Bjårvatnet i Hå kommune. Etter grundige undersøkelser av nærliggende vannforekomster uten funn av vasspest, er det overveiende sannsynlig at arten nå kun finnes i Skas-Heigre systemet. Dette åpner for muligheter til aktiv bekjempelse og fullstendig fjerning av arten før den spres til andre lokaliteter. Vi vurderer det som praktisk umulig å bli kvitt arten fra regionen dersom den skulle spre seg ned til Grudavatnet, eller til andre nærliggende vassdrag. Formålet med denne rapporten er å vurdere ulike tiltak for å hindre spredning, og om mulig fjerne vasspesten fullstendig fra Skas-Heigre systemet. Det er gitt en kort beskrivelse av vasspestens biologi, samt erfaringer med arten fra andre deler av landet. 2 UTBREDELSE OG BIOLOGI 2.1 UTBREDELSE Første gang vasspest ble registrert på Jæren var i Den ble da oppdaget i en rensepark på Soma. Renseparken, som er en del av Skas-Heigre kanalen, ligger rett ved riksveg 509. I 2007 ble arten også funnet i en dam på Smeaheia, ca. 800 m oppstrøms renseparken. Utløpet fra dammen er lagt i rør, og dette røret renner ut i renseparken på Soma. Sannsynligvis har vasspesten spredd seg nedstrøms med avløpsvannet fra dammen på Smeaheia. I 2007 ble Skas-Heigre kanalen undersøkt for vasspest fra Soma til utløpet i Grudavatnet (Elnan 2007). I tillegg til betydelige forekomster i dammen på Smeaheia og i renseparken på Soma, ble det funnet en bestand med bunnfast vasspest på ca. 4 km nedenfor renseparken. Det ble også observert flytende stengelbiter ca. 1,5 km nedstrøms renseparken. Etter tips ble ytterligere tre lokaliteter i og i nærheten av Skas-Heigre undersøkt for vasspest i Vasspest ble ikke funnet i noen av disse, og det er sannsynlig at forekomsten på Jæren er begrenset til Skas-Heigre kanalen fra Smeaheia og nedover. Funn av stengelbiter i kanalen nedenfor renseparken og bunnfaste individ lengre nede i kanalen, slår fast at vasspesten sprer seg nedover i kanalen. Sannsynligvis har den opprinnelig kommet til i dammen på Smeaheia og deretter spredd seg nedstrøms. Figur 2.1 viser undersøkte lokaliteter og funn av vasspest i og rundt Skas-Heigre systemet. 4

5 2 1 3 Skas-Heigre kanalen Grudavatnet Figur 2.1. Områder undersøkt for vasspest i og rundt Skas-Heigre kanalen. Funn av bestander med vasspest markert med røde sirkler: 1. Dam på Smeaheia. 2. Rensepark på Soma. 3. Skas- Heigre kanalen ved Kjellingland. Undersøkte dammer og innsjøer uten funn av vasspest markert med grønne sirkler: 4. Rensepark på Årsvoll. 5. Dam på Dysjaland. 6. Stokkalandsvatnet. 7. Grudavatnet. 8. Alvevatnet. 9. Harvalandsvatnet. Lokalitet 1-6 ble undersøkt i 2007 (Elnan 2007). Lokalitet 7-9 ble undersøkt i 2006 (Mjelde 2006). Vasspesten kom fra Nord-Amerika til Europa omkring 1836 (Rørslett 1969). Første gang arten ble registrert i Norge var i Østensjøvannet i Den har siden spredt seg til en rekke lokaliteter, særlig på Østlandet. Inntil arten ble oppdaget på Jæren, var eneste kjente forekomst på Vestlandet fire vann i Haugesund og Karmøy kommuner (Rørslett 1993, Ledje 1995). Vasspesten kom trolig til Karmøy på midten av 1980-tallet. Per i dag anslås arten å være spredd til nærmere 60 innsjøer og 13 elver i Norge (Artsdatabanken 2006). Vasspest har etablert faste bestander i 7 fylker; Oslo-Akershus, Oppland, Buskerud, Østfold, Telemark, Aust-Agder og Rogaland (figur 2.2). Figur 2.2. Utbredelse av vasspest i Norge (Artsdatabanken 2006) 5

6 2.2 BIOLOGI Vasspest er en flerårig vannplante med 1-3 m lange skudd. Bladene er korte, 1-2 cm lange og sitter tett oppover stenglene i tretallige kranser (figur 2.2). Den tilhører froskebittfamilien (Hydrocharitaceae), en familie av enfrødbladede vannplanter der mange arter er kjent som problemplanter. Vasspest har blitt spredd over store deler av kloden, og trives særlig godt i dammer, næringsrike innsjøer og i saktestrømmende vann. Den danner tette bestander i vannforekomstene, vokser meget raskt og er svært konkurransedyktig. Typiske problem som følger med introduksjon av vasspest kan være: Fremkomst med båt hindres og kan i verste fall bli umulig Utøvelse av fiske kan bli svært vanskelig Bading kan bli nærmest umulig Gjengroing- og eutrofieringsprosesser kan bli kraftig forsterket Gyteplasser for fisk kan gro igjen Naturlig artssammensetning endres og stedegne arter kan forsvinne Figur 2.2. Vasspest fra dammen på Smeaheia. Foto: Svein Imsland Massebestander av vasspest med problemvekst er registrert i ca. 30 % av de norske lokalitetene (Brandrud og Mjelde 1999). Det er her kompakte plantesåter som ofte når opp i overflaten, og som er til sjenanse for ulike brukergrupper. Alle innsjøene med problemvekst er påvirket av næringstilsig. Det ser ut til at problemvekst bare oppstår i mer eller mindre eutrofierte dammer og innsjøer, gjennomgående med total fosfor > µg/l. Det ser også ut til at massebestander helst oppstår i vannforekomster med et visst kalkinnhold. Næringsrike innsjøer hvor vasspesten kan danne problemvekst, er fra naturens side ofte særlig artsrike nøkkelbiotoper med et betydelig innslag av sjeldne, truede og sårbare arter. Tilgroing av vasspest, trolig ofte i kombinasjon med eutrofiering, har ført til betydelig endring og tap av biologisk mangfold i mange av disse innsjøene (Brandrud og Mjelde 1999). Selv om vasspesten i Norge stort sett blir forbundet med problemvekst, har den også visse positive egenskaper. Den gir mat og skjul for bunndyr, økt mattilgang og skjul for småfisk og den er god mat for blant annet andefugl. Vasspest har også et visst potensial som husdyrfôr og jordforbedringsmiddel (Berge 1989). Når vasspesten kommer til et nytt område, vil den typisk vise ekstrem vekst og skape de største problemene for miljøet i de første årene etter introduksjonen. Etter noen tiår vil 6

7 veksten vanligvis stabilisere seg på et lavere nivå. Det er også kjent at veksten, som normalt er svært kraftig, kan variere mye mellom år. På Karmøy, hvor vasspesten ble introdusert til Hilleslandsvatnet og Fiskåvatnet på midten av 1980-tallet, har vasspestbestandene ikke utviklet seg på samme voldsomme måte som i de fleste lokalitetene på Østlandet (Vorraa 2004). Mens bestandene i for eksempel Steinsfjorden i Buskerud hadde en dramatisk økning i utbredelse og biomasse i løpet av få år, har man ikke registrert noe lignende på Karmøy. I perioden har bestandene variert noe fra år til år, men det ser ikke ut til vasspesten har økt noe merkbart i omfang eller mengde. Bestandene er likevel såpass store at de stedvis, sammen med bl.a. tjønnaks og andre vannplanter, gjør fiske og bading vanskelig. Røttene er lite utviklet og utgjør bare noen få prosent av plantevekten. De er likevel viktige for veksten ved at de tar opp næringsstoff fra sedimentene, særlig fosfor. Mye av næringen kan også tas opp direkte fra vannmassene. Om høsten dannes det spesialtilpassede overvintringsskudd, turioner, som er fylt med opplagsnæring og som hurtig spirer tidlig på våren. Skuddene er skjøre, og det brekker lett av biter i løpet av vekstperioden. Planten har vanligvis 1-3 årig livsløp i Norge. Er forholdene gode nok, vil vasspesten overvintre grønn, og raskt vokse frem på våren. Overvintringsskuddene består av tette bunter med blader med høyt stivelsesinnhold. De blir produsert i stort antall i løpet av høsten når været blir kaldere. Inntil 5000 slike skudd har blitt hentet ut av 1 m 2 med sediment (Bowmer m.fl. 1984). Skuddene mangler ekte hvilestadier og vil som regel fortsette veksten mens de ennå er festet til morplanten (Cook og Urmi-König referert i Brandrud og Mjelde 1999). Vasspest kan vokse ned til 8 m, men finnes vanligvis på grunnere vann. Med unntak av selve blomstene, ligger hele planten alltid under vann. Den kan danne tette matter som fullstendig dekker vannforekomsten (jf. forsidebilde). I Norge finnes kun hunnplanter og all spredning skjer ved hjelp av rot- eller stengelfragmenter. Det er vist at vasspest tåler uttørking i inntil 23 timer (Spicer & Catling 1988). Brandrud og Mjelde (1999) oppgir at fragmenter av vasspest som har tørket i to døgn eller mer har tilnærmet ingen spiring. Spredning mellom vassdrag foregår mest sannsynlig med menneskelig hjelp, f.eks. ved at plantefragmenter henger fast på båter, fiskeredskap og annet utstyr som flyttes fra en vannlokalitet til en annen. En annen mulig spredningsagent er utsetting fra akvarier eller hagedammer. Vasspest er ofte brukt i akvarier, men da normalt i form av en annen art (Egeria densa). Det er også foreslått at vasspest kan spres med fugl over korte avstander. Dette er imidlertid ikke dokumentert, så langt vi kjenner til. På Hadeland er det eksempler på bestander av svaner og andefugl som streifer mellom nærliggende innsjøer med og uten vasspest, uten at dette har ført til spredning (Brandrud og Mjelde 1999). På Jæren hvor grunne og næringsrike vannforekomster ligger tett, kan man ikke utelukke at spredning med fugl over korte avstander utgjør en reell risiko. I tillegg til faren for spredning gjennom menneskelig aktivitet, vil derfor bestandene i Skas-Heigre utgjøre en konstant fare for spredning til andre lokaliteter på Jæren. Hvordan vasspest ble introdusert til dammen på Smeaheia er ikke kjent. Siden denne dammen ligger langt fra andre forekomster av vasspest, er det sannsynlig at den her har blitt satt ut av mennesker. Enten ved bevisst utplanting, eller ubevisst gjennom f.eks. tømming av akvarium. Det er verd å merke seg at all utsetting av fremmede organismer i norske vannforekomster er forbudt, jf. forskrift om utsetting av fisk og andre ferskvannsorganismer. 7

8 3 BEKJEMPELSESMETODER Fullstendig fjerning av vasspest fra en lokalitet er sannsynligvis bare mulig i mindre vannforekomster hvor man kan ha kontroll med fysiske forhold som vanngjennomstrømning og substrat. Når arten først har etablert seg i en større vannforekomst, er den så godt som umulig å bli kvitt. Viktigste tiltak blir da å hindre spredning til nærliggende lokaliteter og å begrense eventuell problemvekst. En rekke ulike tiltak er utprøvd i forbindelse med bekjemping av vasspest. Grovt sett kan de ulike tiltakene deles i tre kategorier: fysiske, kjemiske og biologiske tiltak. De fleste av tiltakene er brukt for å begrense problemvekst av vasspest. Det er kjent få tilfeller av fullstendig fjerning av arten (Berge 1989, Ledje 1995, Nichols & Shaw 1982, USACE 2004). I Norge har vasspest av ulike årsaker utgått på 8 lokaliteter (Mjelde 1997). Bakgrunnen for at vasspesten har forsvunnet fra disse skyldes flere ulike forhold. Tre av lokalitetene var grunne, grumsete og utsatt for gjengroing. En dam med vasspest ble fylt igjen. To innsjøer var næringsfattige og trolig lite egnet for vasspest. En innsjø hadde svært bløtt sediment, og var derfor trolig mindre egnet som voksested. Vasspesten regnes også som utgått i Østensjøvatn. Dette er det eneste eksempelet i Norge på en næringsrik og forholdsvis kalkrik innsjø hvor vasspesten har blitt borte. Nedgangen av vasspest i Østensjøvatn skyldes sannsynligvis en kombinasjon av flere faktorer (Mjelde 1997). Innsjøen er sterkt forurenset og har masseoppblomstringer av planktonalger, slik at lysforholdene er for dårlig for de fleste vannplantene. Også det store antallet med fugl kan ha medvirket til nedgangen i vannplantene. I Drammen ble vasspest forsøkt fjernet fra Stordammen på Konnerud i Dammen, som er på ca. 190 da, har de siste årene hatt store forekomster av vasspest. Bestandene av vasspest har forringet dammens funksjon for bading, fisking med mer. Stordammen ble tappet betydelig ned, uten at alt vannet ble fjernet. Bestanden av vasspest ble kraftig redusert, men planten ble ikke utryddet (Widar A. Tandberg pers.med.) 3.1 FYSISKE TILTAK Tildekking av bunnen Vekst av vasspest kan hindres ved å dekke til bunnen med et lag av veksthemmende materiale, ofte kalt en bentisk barriere. Flere typer materiale har blitt tatt i bruk, f.eks. duk laget av organiske eller syntetiske materialer, samt ulike typer sedimenter som sand, silt eller leire. Ulempen med å bruke sedimenter er at planten lett kan etablere seg på oversiden. Dersom man bruker en tett duk, kan det skape problem med dannelse av gass på undersiden. Gassen kan i sin tur bidra til å løfte opp duken. Tildekking av bunnen egner seg best på relativt små areal, da det ofte blir for omfattende og kostbart ved bruk på større områder. Metoden er mye brukt for å hindre uønsket plantevekst i mindre bukter, badeplasser, båtplasser o.l. Det finnes egne produkter på markede som er spesiallaget til dette formålet. Et av disse er AquaScreen som selges i blant annet USA og Canada. Vi har foreløpig ikke funnet dette produktet i Europa. AquaScreen er en duk av vevet fiberglass med et dekke av PVC. Duken er finmasket, slik at den hindrer oppvekst av planter, men tillater likevel 8

9 gassutveksling mellom sedimentene og vannmassen. AquaScreen selges i ruller på ca. 2,5 x 30 m. Den kan kuttes og sys sammen i ønskede størrelser. I Norge finnes produkter med lignede egenskaper. Man kan blant annet nytte en eller annen form for geoduk. Geoduk er en samlebetegnelse på ulike duker og membraner til bruk som masseskillere, f.eks. ved anlegging av veg. Dersom en slik duk velges, må den være robust nok til å hindre oppvekst av planter. Den bør også være synkende og rimelig lystett Oppmudring Oppmudring kan i hovedsak skje på to måter. Ved selektivt å ta ut isolerte etableringer av planten, eller ved å fjerne sedimentene totalt. Selektiv oppmudring er særlig effektivt på nyetableringer, ved at man da kan fjerne disse uten å måtte gå inn med tungt utstyr. Selektiv oppmudring skjer ved hjelp av sugeslange montert til en kraftig pumpe. Sugeslangen blir normalt håndtert av en person, gjerne med dykkerutstyr. Man finner de nyetablerte vannplantene og suger disse opp med slangen. Ulempen med selektiv oppmudring er at plantene raskt kommer tilbake dersom man ikke får med seg alle planteskuddene. Naturforvalteren AS har tidligere, i brev til Sandnes kommune, foreslått å fjerne enkeltforekomster av vasspest ved bruk av sugebil og stålplater. Stålplatene brukes til å isolere vasspestbestanden, mens sugebilen tømmer cellene for planer og organisk sediment. Oppmudring og fjerning av sedimentene gjøres normalt ikke for å bli kvitt en problemart, men gjerne i samband med vedlikehold eller restaurering av vannforekomster. Ved å fjerne næringsrike sediment reduseres plantenes vekstgrunnlag, men det er vanskelig å fjerne plantene fullstendig Tørrlegging Vasspest tåler dårlig uttørkning. En fullstendig uttørking av vannlokalitetene er derfor en effektiv bekjempelsesmetode. Metoden har vært mye brukt i Australia, hvor introdusert vasspest er et problem i dreneringskanaler (Bowmer m.fl. 1984). For at tørrlegging effektivt skal ta livet av vasspest, må man ha et klima med kalde vintre og frost og/eller varme tørre somre. Klimaet i Rogaland gir dårlige forutsetninger for denne metoden. Mange steder vil også grunnvannstilsig føre til at uttørking kan bli vanskelig Mekanisk høsting Den vanligste måten å bekjempe vasspest på, er mekanisk høsting. Metoden gir gode resultat ved at planteveksten holdes nede, og at problemvekst dermed unngås. Den er imidlertid svært arbeidskrevende og må stadig gjentas fordi det er umulig å få bort alle skuddene. Man må også ha tilgang på maskinelt utstyr, og dette utstyret kan være svært kostbart. Ettersom vasspest spres vegetativt gjennom plantedeler, utgjør mekanisk høsting en økt risiko for spredning innad i vassdraget. 9

10 3.1.5 Skyggelegging Det er gjort forsøk med å skygge ut uønsket vannvegetasjon ved hjelp av fargestoff i vannet. Denne metoden har vist seg effektiv på lave vanndyp og i vannforekomster med lang oppholdstid. Fargestoffene som vanligvis har blitt brukt til dette formålet har vært anilinbasert, og derfor giftige for mennesker (Nichols & Shaw 1982). Sort plast er i flere tilfeller brukt for å begrense problemvekst av akvatiske planter. Dersom man klarer å få duken fullstendig lystett, vil den effektivt hindre plantevekst. En slik duk må være lystett, sterk nok til ikke å revne og den må monteres slik at vann fra nedbør enten kan renne bort eller gjennom duken uten at lys slipper inn. RC Consultants gjorde i 1998 en vurdering av ulike typer lystette duker til bruk mot kraftig vekst av piggknopp i Figgjoelva (Robberstad 1998). En rekke ulike duktyper ble vurdert. Prisen i 1998-kr lå fra kr/m 2. Ingen av disse dukene var tidligere brukt til skygging av plantevekst. Forsøk med utskygging for å dempe planteveksten ble gjennomført av Figgjo Elveeierlag, uten at vi kjenner effekten av tiltaket. Det er også gjort forsøk med naturlig skygging ved hjelp av trær (Nichols og Shaw 1982). Dette vil begrense veksten hos plantene, men ikke utrydde dem. 3.2 BIOLOGISKE TILTAK Biologiske tiltak omfatter tiltak hvor man tar i bruk biologisk materiale i bekjempelse av en uønsket art. Dette handler ofte om introduksjon/utsetting av biologiske arter i form av planteetere, predatorer, parasitter, sykdomsfremkallende agenter o.a. Metoden kan være effektiv, men man har mange eksempler på svært uheldige og uventede bivirkninger av slike introduksjoner Utsetting av gresskarpe Eneste kjente biologiske tiltak mot vasspest er bruk av gresskarpe (Ctenopharyngodon idella) (Bowmer m.fl. 1995). Gresskarpen er en planteetende fisk som opprinnelig kommer fra Asia. Den har vist seg særlig egnet til å bekjempe vasspest, ettersom den foretrekker å spise de regenererende delene av planten. Når gresskarpen brukes i ugresskontroll, blir fiskene ofte sterilisert før de introduseres til dammen eller elven. Introduksjon av nye arter er kontroversielt på grunn av faren for uønsket spredning, overføring av sykdommer, parasitter med mer. I Norge er det strenge restriksjoner på utsettinger av fremmede arter, og en slik strategi er derfor trolig lite aktuell hos oss. 3.3 KJEMISKE TILTAK Kjemiske tiltak omfatter bruk av herbicider. Dette er giftige kjemikalier som dreper eller hemmer veksten hos planter. Herbicider er mye brukt innenfor landbruk og er per i dag den vanligste metoden for å fjerne eller hindre vekst av uønskede planter. De er ofte effektive, billige og enkle å ta i bruk. Det har vist seg at vasspest kan være vanskelig å bekjempe med gift (Bowmer m.fl. 1995). Mulige årsaker til dette er at den ofte har et beskyttende lag med bakterier og andre mikroorganismer og at giften derfor vanskelig trenger inn i planten. Et annet praktisk problem ved bruk av gift er at vasspest ofte danner svært tette matter med 10

11 plantemateriale, og at det kan være vanskelig å få giften til å trenge ned gjennom dette laget (Bowmer m.fl. 1985). Bruk av herbicider er underlagt strenge restriksjoner i Norge, og er normalt ikke tillatt brukt i vassdrag. Ved eventuell bruk av gift til bekjempelse av vasspest, må det derfor søkes til Mattilsynet om dispensasjon. Søknaden skal underskrives av importør. Søknadsskjema finnes på Mulige herbicider til bruk mot vasspest i Norge Det er vanskelig å finne herbicider som er spesielt egnet til bekjempelse av vasspest. Flere av midlene som er anbefalt i andre land er på grunn av uønskede bivirkninger forbudt i Norge. Dette gjelder blant annet Diklobenil og Terbutryn, som begge er anbefalt til bruk mot vasspest i Storbritannia (Center for Ecology and Hydrology). Vi kjenner ikke til eksempler på bruk av gift mot vasspest i Norge. I Norge har vi to lovlige pesticider som begge har vært tatt i bruk mot vasspest i andre land. Dette gjelder diquat (handelsnavn Reglone) og glyfosat (handelsnavn Roundup m.fl.). Glyfosat er tatt i bruk mot vasspest i USA, men er ellers lite brukt i akvatisk sammenheng. Diquat er blant annet anbefalt til bekjempelse av vasspest i Storbritannia (Barrett m.fl. 1997) Diquat er en ikke selektiv gift som brukes for å bekjempe både overflateplaner og undervannsplanter. Giften finnes i to varianter, en i væskeform som går under handelsnavnet Reglone og en i geleform som går under handelsnavnet Midstream. Midstream er ikke i salg i Norge. Reglone kan sprøytes på vannoverflaten, injiseres i vannet eller sprøytes direkte på planten. Den kan benyttes året rundt, men er mest effektiv mot undervannsplanter sent på våren når plantene er unge og veksten er god. Middelet er lite virksomt i grumsete vann. Eksponeringstid 4-24 timer. Glyfosat er det mest brukte ugressmiddelet i Norge (Almvik m.fl. 2005). Det brukes hovedsakelig mot løvtrær i skogbruket og mot kveke i kornåkeren. Tradisjonelt har glyfosat vært regnet som lite miljøskadelig sammenlignet med andre sprøytemidler, fordi det raskt brytes ned og fordi det binder seg hardt til jordpartikler. Glyfosat er et såkalt systemisk bladherbicid, som påvirker stoffskiftet til planten ved å blokkere et spesielt enzym som er nødvendig for produksjon av ulike aminosyrer. Giften er kun virksom på planter i vekst og må tas opp gjennom plantens grønne deler. Ved korrekt bruk, dreper glyfosat effektivt hele planten inkludert røttene. Dersom det er aktuelt med bruk av herbicider i bekjempelsen av vasspest, har Bioforsk Plantehelse tilrådd bruk av glyfosat framfor Reglone (Jan Netland pers. med.). Det er verdt å merke seg at Skas-Heigre kanalen er en av lokalitetene i overvåkingsprogrammet for plantevernmiddel i jordbruket (JOVÅ). Det er derfor viktig å ta kontakt med landbruksinteressene før en eventuell bruk av herbicider Salt Høye nivå av salt er normalt giftig for ferskvannsorganismer. Vasspest trives ikke i saltvann, men det er ukjent hvor stor saltholdighet som skal til for å drepe planten. Trolig klarer vasspest kun å danne bestander i ferskvann og svakt brakkvann (Brandrud og Mjelde 1999). I et laboratorieforsøk gjennomført på New Zealand, ble vasspest utsatt for saltvannsløsning på 35 g/l. Etter en time i saltvann var all vasspest drept (Matheson m.fl. 2007). 11

12 4 TILTAK FOR Å HINDRE SPREDNING Inntil vasspest eventuelt blir fjernet fra Skas-Heigre kanalen, vil de viktigste tiltakene være å forhindre ytterligere spredning av arten. Både spredning nedover i kanalen og til andre vannforekomster bør unngås. Hvorvidt dette er praktisk mulig er en annen sak. Ethvert tiltak som iverksettes for å hindre spredning vil begrense sannsynligheten for at arten kommer til nye miljøer, men så lenge vasspesten har bestander i Skas-Heigre kanalen vil det alltid være en risiko for at arten spres til nye lokaliteter. Det er flere steder laget råd og regler som skal hindre spredning av vasspest til nye vassdrag (Berge 1989, Brandrud og Mjelde 1999, Ledje 1995, Mjelde 1997, Rørslett 1993). Det finnes derimot, så vidt vi kjenner til, ingen eksempler på tiltak som er satt i verk for å hindre nedstrøms spredning av vasspest. Dersom man går inn for å gjennomføre tiltak for å hindre at vasspesten sprer seg nedover i Skas-Heigre kanalen, er det således ingen erfaringer å støtte seg til. Uten effektive tiltak mot spredning nedstrøms, er det sannsynligvis bare et spørsmål om tid før arten også etablerer seg i Grudavatnet og videre ned i de nedre delene av Figgjoelva. 4.1 SPREDNING NEDSTRØMS I KANALEN Når vasspest først har etablert seg i et vassdrag, spres den med vannstrømmen og nye etableringer kommer fra drivmateriale av skuddfragmenter. Skudd kan rives løs ved flom, graving, beiting fra vannfugl o.a. Løse skudd danner lett såkalte adventivrøtter og vil rotfeste seg på egnede lokaliteter. Det er kjent at vasspest spredde seg på denne måten gjennom hele Nitelva og gjennom Drammenselva nedstrøms Tyrifjorden på bare noen få år (Brandrud og Mjelde 1999). Skal man unngå at bestandene av vasspest spres nedover i kanalsystemet, er trolig den mest praktiske løsningen en eller annen form for filtrering av vannet. Dersom man går inn for en slik løsning, må følgende vilkår være oppfylt: 1. Filteret må være fint nok til ikke å slippe gjennom plantedeler av vasspest, samtidig som nok vann strømmer gjennom. 2. Alt vann må passere filteret. Det vil si at filteret også må fungere under flom. 3. Filteret må være driftssikkert og lett å vedlikeholde. I og med at slike løsninger ikke tidligere er tatt i bruk for å hindre spredning av vasspest, er det usikkert hvilken lysåpning man bør velge på filteret. For å hindre at plantebiter kommer gjennom filteret vil vi anta at lysåpningen ikke bør være større enn ca. 5 mm. Det er verdt å merke seg at selv den beste filterløsningen neppe er 100 % effektiv. Ekstreme flommer kommer med jevne mellomrom og ulike former for driftsproblemer vil før eller siden dukke opp. Dersom vasspesten kommer forbi sperren og etablerer seg nedstrøms, kan hele investeringen i filteret være bortkastet Filter i pumpestasjonen Skas-Heigre kanalen er opprinnelig et våtmarkssystem. Våtmarken har blitt drenert til jordbruksformål, men ligger så lavt i terrenget at vannet aktivt må pumpes ut. Dette gjøres ved hjelp av en demning i kanalen og en pumpe som løfter vannet opp til et høgere nivå. Denne pumpestasjonen er plassert et stykke ned i kanalen ved Langholen 12

13 (figur 4.1). Pumpestasjonen driftes av grunneierne i området gjennom Skas-Heigre senkningslag (Bertran T. Skadshem, pers. med.). Soma Smeaheia Kjellingland Pumpestasjon Figgjoelva Grudavatnet Figur 4.1. Kart over Skas-Heigre. Plassering av pumpestasjonen på Langholen er marker med firkant. Sorte piler viser strømretningen. Funn av vasspest markert med røde sirkler. Pumpestasjonen består av i alt 6 pumper, som hver har kapasitet til å pumpe 1 m 3 /s opp 2,5 m. Når alle pumpene er i drift kan stasjonen løfte i alt 6 m 3 /s over stemmen. Pumpene er montert i tre kamre med to pumper i hvert kammer. Det er plassert en grov rist foran inntakskamrene for å holde unna større plantedeler. Pumpestasjonen ligger lett tilgjengelig nær Skasvegen (figur 4.2). Figur 4.2. Luftfoto av demning med pumpestasjon på Langholen ( 13

14 Man kan tenke seg muligheten å plassere en form for filter i samband med pumpestasjonen. Filteret bør i så fall plasseres før inntaket til pumpene. Det imidlertid er store mengder vann som skal passere pumpene, og det kan derfor bli både teknisk utfordrende og dyrt å finne filtreringsløsninger som både er sikre og lette å vedlikeholde Filter i kanalen Det vil også være mulig å plassere en sperre i form av et filter i selve kanalen. Skal man gå inn for en slik løsning, vil det være svært viktig å plassere filtreringsanordningen på et sted i kanalen hvor man ikke risikerer oversvømmelse. En eneste flom med overløp eller omløp forbi filteret kan være nok til at fragmenter av vasspesten slippes forbi og at arten dermed etablerer seg nedstrøms. Av filter som kan plasseres direkte i kanalsystemet, er selvrensende beltefilter en mulig løsning. Andritz AG i Østerrike produserer selvrensende beltefilter av merket Aqua- Screen. Dette beltet kan spesialdesignes etter vannstrøm og filtreringsbehov. Aqua- Screen kan utformes til å bli betjent enten manuelt eller fullt ut automatisk. Vi kjenner ikke prisen på produktet, men man må trolig regne med en betydelig investering dersom et slikt filter skal dimensjoneres for bruk i Skas-Heigre kanalen. Filteret er montert på et belte som kontinuerlig drar plantebiter og andre partikler opp fra vannmassen samtidig som vannet passerer filteret (figur 4.3). Figur 4.3. Prinsippskisse av beltefilter for installering i kanalsystem Filtreringsmasse En annen mulighet for filtrering av vannmassene er bruk av pukk og grus. Dette kan for eksempel legges opp som en terskel i utløpet av de infiserte dammene. Sannsynligvis vil en slik løsning fungere tilfredsstillende under normale forhold med moderat vanngjennomstrømning, men det er tvilsomt om en slik terskel klarer å holde vannet tilbake under flom. Naturforvalteren AS i samarbeid med T. Stangeland Maskin AS har anslått kostnaden for en slik løsning til kr eks. mva. for dammen på Smeaheia og for renseparken på Soma. 14

15 4.2 SPREDNING TIL ANDRE VASSDRAG Spredning mellom vassdrag kan kun skje ved aktiv spredning. Dette foregår hovedsakelig gjennom menneskelig aktivitet, men spredning med fugl eller dyr over kortere distanser kan ikke utelukkes. Spredning til andre vassdrag kan begrenses gjennom ulike tiltak, hvorav det viktigste trolig er informasjon. Informasjonen bør særlig rettes mot grunneiere og grupper som bruker vassdraget. Som følge av generell fare for spredning gjennom ulike former av menneskelig atferd, bør det også lages informasjon som er rettet mot allmennheten generelt. Aktuelle tiltak kan være informasjon via media, skoler og Internett. Kommunen bør ha tilgjengelig informasjon på sine hjemmesider, gjerne i samarbeid med andre kommuner og med Aksjon Jærvassdrag. Det kan utarbeides informasjonsbrosjyrer, som deles ut til aktuelle brukergrupper. Berørte grunneiere bør kontaktes spesielt, gjerne både muntlig og skriftlig. Andre tiltak som kan vurderes er forskjellige former for restriksjoner. Restriksjoner vil vanligvis være rettet mot ulike friluftsliv, som for eksempel fiske og bruk av båt. Slike aktiviteter foregår imidlertid ikke de aktuelle lokalitetene i Skas-Heigre. Når de gjelder mulig spredning med fugl, er det vanskelig å se for seg virksomme tiltak. 15

16 5 ANBEFALTE TILTAK FOR Å FJERNE VASSPEST Skal vasspesten fjernes fullstendig fra Skas-Heigre systemet, vil dette kreve en betydelig innsats og relativt store ressurser. Utryddelsen må starte i øvre del av kanalen, det vil si i dammen på Smeaheia. Deretter tas lokalitetene suksessivt nedstrøms. Før en avgjørelse om bekjempelse med det mål å fjerne arten blir tatt, er det viktig å huske på at en eneste gjenværende plante er tilstrekkelig for å misslykkes. Den store fordelen med de infiserte lokalitetene i Skas-Heigre, er at de er kunstig anlagt og relativt oversiktelige. Det bør derfor være praktisk mulig å fjerne arten fra systemet uten at dette får negative effekter på verdifulle lokaliteter for biologisk mangfold. Det er gitt forslag til tiltak for å fjerne vasspest i de infiserte lokalitetene. Det er også gitt et grovt anslag på kostnad. Det er per i dag tre kjente forekomster av vasspest i systemet (figur 5.1): 1. Dammen på Smeaheia 2. Renseparken på Soma 3. I kanalen ved Kjellingland 1. Dam på Smeaheia 2. Rensepark på Soma 3. Kanalen ved Kjellingland Figur 5.1. Skjematisk oversikt over vasspestlokalitetene i Skas-Heigre kanalen. Vannvegen mellom Smeaheia og Soma er lagt i rør. Resten av systemet er åpent. Spredningsfare Før det eventuelt blir iverksatt tiltak for å fjerne vasspesten i en lokalitet, er det viktig å sørge for at dette ikke øker spredningsfaren nedstrøms. Fysiske tiltak i vannlokaliteten vil lett føre til at hele planter og plantebiter blir revet opp og blir tatt av strømmen. Man må derfor påse at plantene blir fjernet uten at dette øker transporten av spiringsdyktige plantefragment nedover i systemet. Man må også sørge for at fjernede planter og plantebiter blir håndtert og deponert på en måte som ikke innebærer risiko for spredning til nye lokaliteter. En måte å hindre at plantebiter blir ført nedstrøms kan være å etablere en midlertidig rist, eller en permeabel terskel av grus og pukk (jf. kap ). 16

17 5.1 DAMMEN PÅ SMEAHEIA Denne dammen fungerer i dag som et fordrøyningsmagasin for overvannsnettet på Smeaheia. Fordrøyning vil si at vannet bremses før det går ut i avløpsrøret som fører vannet videre ned i Skas-Heigre kanalen. Utløpsrøret har per i dag ikke kapasitet til å ta unna flomtoppene uten fordrøyning. Dammens areal langs steinsettingen er ca m 2 ( Den har tre innløp og ett utløp (figur 5.2). Figur 5.2. Dammen på Smeaheia. Innløp og utløp markert med pil. Utløpet fra dammen går i rør under E-39 (til venstre) og videre til Soma, ca. 850 m nedstrøms. I følge teknisk plan av , har innløpsrørene en diameter på henholdsvis 400 mm (sør), 600 mm (øst) og 800 mm (nord). Utløpsrøret har en diameter på 800 mm. Avrenningsfeltet til dammen er 22 ha. Dammen er dimensjonert for 10-års regn med et utslipp fra dammen på maks 350 l/s. Bakgrunnen for å begrense utslippsmengden fra dammen er at det må være kapasitet på utslippsrøret for påløp fra jordene vest for E-39. Det er benyttet en avrenningskoeffisient på 0,4. Maks vannmengde ved 10-års regn vil være ca l/s. På Smeaheia har man to hovedalternativ for å bli kvitt vasspesten: 1. Fylle igjen dammen og løse fordrøyningsbehovet på en annen måte. 2. Bekjempe vasspest i dammen, og beholde denne som fordrøyningsmagasin og naturelement i lokalmiljøet. 17

18 5.1.1 Gjenfylling av dammen Alternativ 1 med gjenfylling av dammen vil på en relativt enkel måte løse problemet med vasspest på Smeaheia en gang for alle. Ulempen er at dammen forsvinner og at kommunen dermed må finne andre tekniske løsninger for å ta unna flomtoppene i overvannssystemet. Det vil trolig by på betydelige utfordringer å erstatte fordrøyningseffekten til dammen. Siden utløpet er lagt i rør over en strekning på mer enn 800 m, vil det være begrensninger på hvor mye vann som kan slippes inn på dette røret uten at det vil skape problem for dreneringen av landbruksområdene mellom Smeaheia og Soma. Før en eventuelt går inn for å lukke dammen, må man ha løst fordrøyningsbehovet. Et lukket system kan erstatte dagens åpne dam, men det vil da trolig være behov for økt areal og/eller dybde for å gi et volum med tilsvarende fordrøyningseffekt. En løsning er å fjerne fordrøyningsbehovet. Dette krever at vannvegen mellom Smeaheia og Soma blir gjenåpnet. En slik løsning vil gi gode miljøeffekter, men vil trolig medføre betydelige ulemper for landbruksdriften, blant annet med dårligere arrondering. Kostnad gjenfylling Smeaheia: Det er ikke innhentet tilbud på lukking av fordrøyningsbassenget. Total kostnad vil være avhengig av hvordan man løser fordrøyningsbehovet Bekjempelse i dammen Dersom man ønsker å beholde dammen, vil det innebære en større risiko for at vasspesten overlever eventuelle utrydningsforsøk og på nytt danner livskraftige bestander. Dammen er imidlertid av begrenset størrelse, og sjansen for å lykkes bør derfor være god. Mulige tiltak for å fjerne vasspest fra dammen vil være: 1. Uttørking av dammen 2. Oppmudring og fjerning av infisert masse 3. Bentisk barriere 4. Skyggelegging 5. Bruk av plantegift Fullstendig uttørking av dammen er neppe mulig. Dammen ligger i et gammelt myrområde og grunnvannspeilet står høgt. Selv om man midlertidig leder de tre innløpsrørene forbi dammen, vil den trolig bli fylt opp med innsig av grunnvann. Beste alternativ vil sannsynligvis være å fjerne planter og infiserte masser gjennom utgraving av dammen. For å kunne få opp massene, vil det være en fordel å ha så lite vann i dammen som praktisk mulig. Vannet som i dag renner inn i dammen må da stanses eller ledes i omløp til utløpsrøret. Sedimentene fjernes ved utgraving og eventuelt bruk av sugebil. Det er mulig at man må ta i bruk pumper for å få ut nok vann av dammen. Dammen kan deles i to med et fysisk stengsel, slik at den ene delen tømmes mens vannet kan renne fritt gjennom den andre delen. Faren ved å dele dammen i to er at vasspest kan spre seg fra den ene halvdelen til den andre. Når alle planterester og infiserte løsmasser er fjernet, dekkes bunnen med en bentisk barriere. Barrieren bør bestå av en fiberduk som også dekkes med tunge masser som 18

19 leire, sand eller grus. Over den bentiske barrieren kan det deretter etter behov legges på masser som egner seg for plantevekst. Skyggelegging er en mulig løsning for å bli kvitt vasspest. Det vil imidlertid kreve en fullstendig lystett duk som legges over dammen over lengre tid, kanskje flere uker. Vi vil anta at sjansen for å mislykkes er stor, og at denne løsningen derfor egner seg bedre til å redusere veksten enn til å fjerne planten helt. Bruk av plantegift kan bidra til å fjerne vasspesten. Bruk av gift i vassdrag er kontroversielt, og det må uansett kombineres med andre tiltak. Dersom man går inn for fjerne massene og deretter dekke bunnen med en bentisk barriere, antar vi at bruk av gift er unødvendig. Eventuell bruk av gift kan bare skje mens vasspesten er i voksefase. Beste tid vil trolig være i mai-juni. For best effekt bør bruk av gift kombineres med nedtapping av vannstanden. Anbefalt strategi: 1. Nedtapping av dammen 2. Fjerning av planter og infiserte masser 3. Bentisk barriere med egnet duk og masser 4. Reetablering av dammen. Kostnad fjerning av vasspest Smeaheia: Det er hentet inn tilbud fra T. Stangeland Maskin AS for opprensing, fjerning av vasspest og reetablering av bunn med utlegging av membran. Spesifisert tilbud er vist i vedlegg 1. Tilbud T. Stangeland: kr eks. mva. Det er også mulig å bekjempe vasspesten kun ved hjelp av en bentisk barriere. Den eneste kjente duken spesiallaget til dette formålet er AquaScreen. For å dekke hele dammen vil man trenge ca m 2. Importert fra Canada, vil duken koste ca kr eks. fortolling og mva. Duken kan legges direkte på sedimentene uten å fjerne disse først. Et informasjonsark for Aqascreen er gitt i vedlegg RENSEPARKEN PÅ SOMA Renseparken på Soma består av fire dammer som ligger etter hverandre i serie (figur 5.3). Vannet kommer inn i dammen fra et rør ved riksvegen. Renseparken ble etablert i 2002 og er ca. 420 m lang. Den ble etablert med midler fra Fylkesmannen, pris ca kr eks. mva. (Bengt M. Tovslid, pers. med.). Grunneier er Dag Vatne. Grunnen som grenser til renseparken i nordvest eies av Rune Årsland. 19

20 Figur 5.3. Renseparken på Soma. Parken består av 4 dammer med en total lengde på ca. 420 m. Innløp og utløp markert med pil. Omtrentlig størrelse på dammene (nummerert ovenfra og ned): Areal (m 2 ) Lengde (m) Dam Dam Dam Dam Totalt: Arealet er oppmålt på Sandnes kommunes internettbaserte kartløsning: Som for Smeaheia, har man i utgangspunktet to hovedalternativ for å bli kvitt vasspesten på Soma. Man kan grave et nytt løp og fylle igjen det gamle, eller man kan gjøre tiltak i selve renseparken Gjenfylling av renseparken Den sikreste metoden for å bli kvitt vasspesten i renseparken, vil være å fylle igjen dammene og etablere et nytt løp ved siden av det gamle. Skal det graves et nytt løp, er det viktig å avklare plassering med grunneier. Dammene må enten tømmes fullstendig for vann og legges brakk over lengre tid, eller fylles igjen med masse. Omløpsgrøften kan være midlertidig eller permanent, avhengig av lokale ønsker og praktiske hensyn. 20

21 Kostnad gjenfylling av rensepark: Det er hentet inn tilbud fra T. Stangeland Maskin AS for gjenfylling av renseparken og graving av ny kanal. Spesifisert tilbud er vist i vedlegg 1. Tilbud T. Stangeland: kr eks. mva Bekjempelse i renseparken Beholder man rensedammene, vil det innebære en viss risiko for at vasspesten overlever utrydningsforsøkene og danner nye bestander. Som for Smeaheia er dammene i renseparken av moderate størrelser, og sjansen for å lykkes bør derfor være relativt god. Ved eventuelle behandling, må dammene tas ovenfra og ned. Før iverksettelse av tiltak i renseparken, vil det være viktig å unngå spredning av plantedeler nedstrøms. Dette kan gjøres ved å montere rist eller etablere gjennomstrømningsterskler i utløpet (jf. kap ). Mulige tiltak i rensedammene vil være: 1. Uttørking av dammen/dammene 2. Oppmudring og fjerning av infisert masse 3. Bentisk barriere 4. Skyggelegging 5. Bruk av plantegift Uttørking av dammene kan gjøres ved å grave en renne gjennom en eller flere dammer og legge ned et rør i denne. Det vil lette arbeidet med å fjerne massen dersom man legger røret utenom renseparken. På grunn av fallet, kan imidlertid dette by på pratiske problem og røret må da muligens graves ned. Utløpsrøret fra Smeaheia har en diameter på 800 mm (ref. teknisk plan Smeaheia ). Røret som skal brukes i renseparken må dermed minst ha en slik størrelse. Fullstendig uttørking av dammene er sannsynligvis praktisk vanskelig å få til, som følge av tilsig fra dreneringsrør og på grunn av et generelt fuktig klima. En uttørking av dammene må derfor kombineres med andre metoder for å fjerne vasspesten. Vasspesten kan fjernes ved utgraving eller ved bruk av gift, og eventuelt utskygging Velger man å fjerne sedimentene i dammene, kan dette gjøres gjennom utgraving og/ eller med sugeslange. For å sikre seg mot ny vekst av vasspest kan bunnen dekkes med en bentisk barriere. Barrieren bør bestå av en fiberduk som også dekkes med tunge masser som leire, sand eller grus. Over den bentiske barrieren kan det deretter etter behov legges på masser som egner seg for plantevekst. Dersom alt vann blir ledet gjennom parken i rør, kan det være en aktuell strategi å fjerne eventuelle rester av vasspest ved hjelp av gift. Det kan også være en mulighet å legge duk over sedimentene for å skygge ut vasspest. Utskygging krever at dammene blir liggende tørrlagt over lang tid. Eventuelle bruk av gift må gjøres når vasspesten er i vekst. Naturforvalteren AS og T. Stangeland AS har foreslått å fjerne enkeltforekomster av vasspest i renseparken ved hjelp av stålplater og sugebil. Dette vil trolig være en brukbar metode dersom det er relativt lite vasspest i dammene. Med store forekomster, vil denne metoden være mindre effektiv. Det vil dessuten være vanskelig å garantere at alle plantene blir tatt ut. 21

22 Anbefalt strategi dersom renseparken beholdes: 1. Omløp med rør gjennom eller utenom dammen 2. Fjerning av planter og infiserte masser 3. Bentisk barriere med egnet duk og masser 4. Reetablering av renseparken. Kostnad fjerning av vasspest på Soma: Det er ikke innhentet tilbud på dette alternativet. Basert på tilbudet fra T. Stangeland, vil vi anta en kostnad på mellom 1 og 1,5 millioner eks. mva. 5.3 SKAS-HEIGRE KANALEN Skal man være helt sikker på at vasspesten forsviner fra kanalssystemet, må man grave et nytt løp og fylle igjen det gamle. Dette er imidlertid en kostbar og omfattende affære. Det vil også være vanskelig å midlertidig lede vannet forbi kanalen gjennom rør eller grøft. Vi vil derfor anbefale at forekomstene av vasspest i kanalen fjernes selektivt. Fjerning av vasspest på punktlokaliteter i kanalen gjøres trolig enklest og tryggest med selektiv oppmudring, jf. kap Man må da først lokalisere plantene og deretter fjerne hver enkelt bestand. Dette kan gjøres med gravemaskin eller ved hjelp av en sugeslange. Det vil være spesielt viktig å sørge for at alle deler av planten blir fjernet og at ingen fragmenter får anledning til å drive nedstrøms. Det er også mulig å bruke gift på enkeltbestander av vasspest. Dette må gjøres når plantene er i vekstfase og under forhold med lav vannstand i kanalen. Før tiltak kan iverksettes i kanalen, er det nødvendig med grundig inventering/ kartlegging for å lokalisere forekomster av vasspest. Man er da avhengig av at plantene har nådd en viss størrelse. Beste tid på året vil trolig være i tidsrommet mai-august. Anbefalt metode for å lokalisere vasspest er visuelle observasjoner, eventuelt i kombinasjon med bruk av kasterive. Vasspest trives dårlig i rennende vann og er ømfintlig for hyppig tørrlegging. De fleste delene av kanalen er derfor trolig dårlig egnet som habitat for planten. Den vil imidlertid kunne etablere stabile bestander i områder med lav vannhastighet og stabil vannstand. Slike områder må gjennomsøkes særlig grundig for vasspest før eventuelle tiltak blir satt i verk. Det vil være viktig å gjennomføre gjentatte inventeringer etter tiltak, slik at man kan forsikre seg om at det ikke står igjen bestander av vasspest i kanalen. Anbefalt strategi i kanalen: 1. Inventering av forekomster 2. Selektiv fjerning med gravemaskin, eventuelt med bruk av sugebil Kostnad fjerning av vasspest på enkeltlokaliteter: Aktivitet Pris eks. mva Inventering av hele kanalen (to dager) Fjerning av enkeltforekomster* ca Sum: ca *Fjerning med gravemaskin. Kostnadsoverslag per enkeltforekomst gitt av T. Stangeland Maskin (Per Svendsen pers. med.). 22

23 6 VURDERING AV KONSEKVENS Uten effektive tiltak som enten fjerner arten, eller hindrer transport av plantefragmenter nedstrøms, vil vasspest mest sannsynlig ende opp i Grudavatnet, Vasshusvatnet og Figgjoelva. Når vasspest først har kommet til Grudavatnet, vil det ikke være praktisk mulig å fjerne den. Det er ikke mulig å forutsi eksakt hvordan vasspest vil påvirke økosystemet i Grudavatnet og i Vasshusvatnet. Innsjøene er både grunne og næringsrike, hvilket gir gode forhold for vasspesten. Særlig i Vasshusvatnet ligger forholdene til rette for masseforekomst av vasspest. Grudavatnet er mer påvirket av vannføringen i Figgjoelva, og dette kan hindre problemvekst. Ut i fra erfaringer med lignende vannforekomster, må man regne med en betydelig vekst de første årene etter introduksjonen med fare for negativ effekt på eksiterende artsmangfold. Som følge av tidligere senkninger er det i dag svært lite fall mellom Grudavatnet og sjøen. Figgjoelva er her sakteflytende og har til tider problem med sterk vekst av vannplanter, hovedsakelig piggknopp. Dette fører blant annet til oppstuving av vannet, samt at det kan hindre oppgang av laks fra havet. Dersom vasspest etablerer seg i elva, er det sannsynlig at disse problemene vil øke i omfang. 6.1 INGEN TILTAK Ingen tiltak vil innebære at vasspesten blir værende i systemet. Bestandene vil være en konstant kilde til spredning av plantefragment, med påfølgende fare for nyetableringer nedover i kanalen. Infiserte lokaliteter i kanalsystemet, og senere trolig også i Grudavatnet, vil øke faren for spredning til andre vassdrag og vannlokaliteter på Jæren. 6.2 BEGRENSENDE TILTAK Ulike former for bekjempelse av vasspesten vil redusere risiko for problemvekst og spredning. Tiltak som begrenser forekomst og spredning kan være tilstrekkelig for å hindre spredning til andre vannforekomster. Det vil likevel alltid være en viss risiko for spredning så lenge arten finnes i systemet. 6.3 UTRYDDELSE En vellykket utryddelse av infiserte lokaliteter i Skas-Heigre kanalen, vil sørge for at spredningsfaren opphører. Det er imidlertid ingen garanti mot nye introduksjoner av vasspest. Det er vanskelig å vurdere risikoen for nye introduksjoner, særlig når man ikke vet hvordan arten første gang kom til dammen på Smeaheia. 23