Dekning av overvannsskader

Transkript

1 Dekning av overvannsskader Kandidatnummer: 223 Leveringsfrist: Antall ord:

2 Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING Tema og problemstillinger Oppgavens aktualitet Årsaker til overvannsproblematikk Økonomiske konsekvenser av overvannsproblematikk Metode og rettskildebruk Metode Forsikringsrettslige rettskildefaktorer Erstatningsrettslige rettskildefaktorer Materiale ved drøftelser de lege ferenda Struktur FORSIKRINGSDEKNING AV OVERVANNSSKADER Innledning Tolkning av forsikringsvilkår Vilkår i forsikringsavtaler som kan komme til anvendelse på overvannsskader Innledning Oversikt over vilkårene Angivelse av farefeltet i de ulike vilkårene Innendørs tilbakeslag Vanninntrenging utenfra Plutselig og/eller uforutsett Egenandel ERSTATNINGSDEKNING AV OVERVANNSSKADER Innledning Oversikt Kort om skadebegrepet og kravet om økonomisk tap Årsakssammenheng Forhistorien og hensyn bak forurl Innholdet i forurl. 24 a Ansvarsobjektet: «avløpsanlegg» Ansvarssubjektet: «anleggseier» Ansvar for skade som oppstår fordi kapasiteten ikke strekker til Ansvar for skade som skyldes utilstrekkelig vedlikehold Inneholder forurl. 24 a et unntak ved force majeure? i

3 3.4 Anleggseiers ansvar for skader som ikke kan tilbakeføres til utilstrekkelig vedlikehold eller kapasitet Kommunale anleggseieres adgang til å fraskrive seg objektivt ansvar Innledning Om kommuners adgang til å fraskrive seg objektivt ansvar for avløpsanlegg Særskilte erstatningsrettslige begrensninger i anleggseiers adgang til ansvarsfraskrivelse Avtaleloven BØR REGLENE FOR DEKNING AV OVERVANNSSKADER ENDRES? Innledning Usikkerhetsmomenter ved dagens dekningsordninger Presentasjon av problemstillingene i kapittel Hvordan sikre skadelidtes økonomiske trygghet ved overvannsskader Innledning Forhold som kan påvirke forsikringsdekning av overvannsskader i fremtiden Om naturskadeforsikring Bør enkelte overvannsskader innlemmes i naturskadeforsikringen? Konklusjon Er det behov for erstatningsregulering av overvannsskader i tillegg til forsikring? Innledning Vil erstatningsregulering av overvannsskader ha en preventiv virkning? Konklusjon Hvilket ansvarsgrunnlag bør gjelde for skader forårsaket av overvannsanlegg? Innledning Ulike løsningsalternativer Risikobetraktninger Hensyn i valget mellom ansvarsgrunnlag Konklusjon Avsluttende bemerkninger REGISTRE VEDLEGG ii

4 1 Innledning 1.1 Tema og problemstillinger Tema for denne masteroppgaven er dekning av overvannsskader. Overvann er overflateavrenning som følge av nedbør eller smeltevann. Overvannsskader har de siste tiår økt i hyppighet og omfang, i all hovedsak som følge av klimaendringer og fortetting. Det er grunn til å anta at slike skader vil fortsette å øke i hyppighet og omfang. 1 Problemstillingene jeg vil forsøke å besvare i oppgaven, er for det første hvilke regler som kommer til anvendelse ved dekning av overvannsskader. For det andre vil jeg undersøke hvorvidt dekningssystemene av overvannsskader bør endres, og eventuelt hvilke endringer som kan tenkes. Sistnevnte problemstilling er særlig aktuell som følge av den forventede økningen av overvannsproblematikk. Med «dekning» av overvannsskader mener jeg hvordan skadelidte får kompensert sitt økonomiske tap som følge av skaden. Dekningsbegrepet avgrenser ikke mot forsikring, slik erstatningsbegrepet i norsk rett gjør. I oppgaven vil jeg behandle både forsikringsrettslige og erstatningsrettslige vilkår som kommer til anvendelse på overvannsskader. Jeg har besluttet å behandle begge disse rettsinstituttene da de hver for seg ikke gir et helhetlig bilde av hvordan overvannsskader dekkes. Det forsikringsrettslige grunnlaget for å få dekket en skade som følge av overvann, er forsikringsavtalen inngått mellom en forsikringstaker og et forsikringsselskap. Et forsikringsselskap kan fritt velge å tilby dekning av slike skader, og det er ingen lovregler som bestemmer hvorvidt slike skader skal dekkes. Per i dag har huseiere gode muligheter til å få dekket overvannsskader, men ettersom forsikringsselskapene til enhver tid beregner risiko for skade, er det ikke sikkert overvannsskader vil dekkes på samme måte i fremtiden. Det erstatningsrettslige ansvarsgrunnlaget for de fleste overvannsskader er forurensningsloven 24 a. 2 Denne bestemmelsen gir anvisning på et objektivt ansvar for eier av avløpsanlegg, herunder anlegg for håndtering av overvann. At det gjelder et lovbestemt objektivt ansvar for slike anlegg skulle kanskje tilsi at de fleste overvannsskader dekkes av eiere av avløpsanlegg. Tall fra norske kommuner og forsikringsbransjen viser imidlertid at skadelidtes forsikringsselskap svært sjelden får gjennomslag for sitt regresskrav mot anleggseier Se punkt 1.2. Lov 13. mars 1981 om vern mot forurensning og om avfall (forurensningsloven eller forurl.). I 2015 rapporterte norske kommuner om 340 avsluttede saker om «kjelleroversvømmelse» der de hadde erkjent ansvar, jf. SSB (2016). Samme år registrerte Finans Norge 8121 skader med årsakskode «stopp i avløp/tilbakeslag» og 8034 skader i kategorien «vanninntrenging utenfra» som følge av ytre påvirkning, jf. Fi- 1

5 Anlegg som skal håndtere overvann faller inn under legaldefinisjonen av «avløpsanlegg» i forurensningsloven 21. Avløpsanlegg kan også være anlegg for håndtering av spillvann. Spillvann er sanitært og industrielt avløpsvann. Rene spillvannsanlegg er ikke tema for denne oppgaven, da disse ikke skal håndtere overvann. Når jeg i det videre bruker uttrykkene «avløpsanlegg» eller «overvannsanlegg», mener jeg anlegg som skal håndtere overvann. Overvannsproblematikk er mest aktuelt i byer og tettsteder hvor den naturlige jordoverflaten er forseglet av asfalt, hus og andre former for tette flater. Forseglingen medfører at infiltrasjonen av overvannet i bakken begrenses. I slike områder er omgivelsene særlig utsatt for overvann, og dette gjør at det må bygges anlegg for å håndtere overvannet. Overvannskader fra slike anlegg kan oppstå på ulike måter, men for skader på bygninger er det tre typetilfeller som er særlig praktisk. 4 For det første kan det oppstå skade som følge av innendørs tilbakeslag. Tilbakeslag skapes ved overtrykk i avløpsledningene, altså når det kommer så store mengder vann inn i systemet at det ikke klarer å føre alt ut til renseanlegg eller resipient. Innendørs tilbakeslagsskader skjer når vannet presses opp gjennom et innendørs sluk, som oftest i en kjeller eller førsteetasje. Ved nedbør er dette kun aktuelt i de tilfeller et hus er knyttet til en fellesledning for overvann og spillvann. For det andre kan det oppstå skade som følge av utendørs tilbakeslags. Her presses vannet opp av et utendørs sluk, slik at vannet ukontrollert flyter på overflaten. Dette vannet kan trenge inn i kjellere og forårsake skade. For det tredje kan det oppstå overvannsskader ved at vannet ikke tas opp av anlegget i det hele tatt, enten fordi kapasiteten er overbelastet, eller fordi slukene er blokkert av rusk og rask. I denne oppgaven vil jeg behandle alle disse typetilfellene. Vannskader som følge av nedbør kan også oppstå på andre måter, for eksempel ved at nedbøren medfører at en elv renner over sine bredder og på den måten forårsaker skade. Slike skader vil ikke behandles i det videre. Tema for oppgaven er skader som oppstår fordi anleggene som er ment å håndtere vannet av ulike årsaker ikke klarer dette. Når jeg i det følgende bruker uttrykket «overvannsskader» sikter jeg til skader som oppstår på denne måten. De siste årene har det politiske fokuset på konsekvensene av klimaendringer og overvannsproblematikk økt. I NOU 2010: 10 «Tilpassing til eit klima i endring» påpekte utvalget i relasjon til overvannsskader at «[ ] det er behov for avklaring av kva slag ansvar som ligg hos 4 nans Norges vannskadestatistikk (VASK). Tallene kan ikke måles direkte mot hverandre, men er likevel en klar indikasjon på at kommunene dekker svært få overvannsskader, muligens rundt 5 %. Med inspirasjon fra Taubøll (2010) s

6 kommunane og den enkelte abonnenten i møte med ekstreme vêrhendingar, blant anna som følgje av klimaendringar.» 5 I 2014 fastsatte regjeringen et mandat for utvalget som i 2015 leverte NOU 2015: Mandatet besto blant annet i å «tydeliggjøre ansvarsforhold» for overvannsskader. 7 Problemstillingene jeg behandler i denne oppgaven var derfor delvis tema i NOU 2015: Jeg vil løpende knytte kommentarer til utredningen i oppgaven, særlig i kapittel 4 hvor vurderer utredningens endringsforslag i relasjon til erstatningsansvar for overvannsanlegg. Utredningen har foreløpig ikke resultert i noen proposisjon eller signal om lovendring i relasjon til dekningsspørsmålene. Oppgaven avgrenser til å behandle direkte skader på private bygninger. Skade på infrastruktur eller offentlige bygg behandles ikke. Videre avgrenses det mot en behandling av rene formuestap. Det er til dels andre regler, avtaler og hensyn som kommer til anvendelse ved slike skader. 1.2 Oppgavens aktualitet Årsaker til overvannsproblematikk Forskning viser at det generelt regner mer i Norge nå enn før. Den gjennomsnittlige årlige nedbøren har økt med rundt 18 % siden 1900, og den kraftigste økningen har skjedd etter Med fortsatt økende klimagassutslipp beregnes det at årsnedbøren i Norge vil øke med rundt 18 % frem mot slutten av dette århundret. 10 Det er imidlertid særlig den kraftige nedbøren som skaper problemer med avrenningen i byer og tettsteder, og dermed også flere skader på bygninger. Dette beskrives i NOU 2015: Ved et høyt utslippsscenario antas det at antall dager med ekstremnedbør på lands- og årsbasis vil øke med 89 % innen år Samtidig antas det at intensiteten ved kraftig nedbør vil stige med 19 % i løpet av samme periode. Det er nettopp den kraftige nedbøren med høy intensitet som skaper flest skader i byer og tettsteder, og denne typen nedbør er også forventet å stige de kommende tiårene. I utredningen NOU 2010: 10 Tilpasning til eit klima i endring s NOU 2015: 16 Overvann i byer og tettsteder som problem og ressurs. NOU 2015: 16 s. 21. NOU 2015: 16 kapittel 19 og 20. NOU 2015: 16 s. 27 med henvisning til Hanssen-Bauer m.fl. (2015). NOU 2015: 16 s. 29 med henvisning til Hanssen-Bauer m.fl. (2015). Bakgrunnen for økt overvannsproblematikk beskrives nærmere i NOU 2015: 16, kapittel 3. NOU 2015: 16 s. 30. Med ekstremnedbør mener utvalget «ettdøgnsnedbør som ble overskredet i 0,5 prosent av dagene i referanseperioden Dette tilsvarer i gjennomsnitt ca. 2 ganger per år» jf. NOU 2015: 16 s

7 illustreres det hvordan det som i dag er en «50-årshendelse» i Oslo kan bli en «10- årshendelse» i år Utviklingen av byer påvirker avrenningen av overvann. Arealer med harde overflater hindrer vannets naturlige infiltrasjon i bakken, og dette medfører økt skadepotensial. Overvannsproblematikken i norske byer og tettsteder kan forklares ved hjelp av disse illustrasjonene. Illustrasjonene viser hvordan fortettingen medfører langt større overflateavrenning, redusert infiltrasjon i grunnen og redusert fordamping Økonomiske konsekvenser av overvannsproblematikk Det er anslått at de totale skadekostnadene etter overvannsskader er mellom 1,6 og 3,6 milliarder kroner per år. 15 Disse omtrentlige tallene er ment å inkludere skade på bygninger (både private og offentlige), løsøre og infrastruktur, samt indirekte skader som for eksempel forsinkelsesskader i transportsektoren ved overvann på veier og bane, tap av fortjeneste i næringsvirksomhet eller mulige helsevirkninger m.m. Av disse tallene antas det at direkte skader på bygninger utgjør ca. 800 millioner kroner per år. 16 Overvannsskader må med andre ord sies å være av en relativt stor samfunnsøkonomisk betydning. Det er vanskelig å nøyaktig hvilke hvor mye de økonomiske konsekvensene av over NOU 2015: 16 s Figurer fra Miljø- og Fluidteknikk AS (MFT) er et firma som leverer produkter knyttet til behandling av overvann. Figurene er kun ment å illustrere overvannsproblematikk i byer og tettsteder. Tallene figuren oppgir er ikke tatt stilling til. NOU 2015: 16 s. 43. NOU 2015: 16 s

8 vannsproblematikk vil øke i fremtiden, men i utredningen legges det til grunn at de totale skadekostnadene som følge av klimaendringer vil kunne dobles de neste 40 årene Metode og rettskildebruk Metode I kapittel 2 og kapittel 3 søker avhandlingen å analysere rettstilstanden hva gjelder dekning av overvannsskader gjennom henholdsvis forsikring og erstatning. Metoden i disse kapitlene vil derfor være rettsdogmatisk. I kapittel 4 vil jeg foreta en vurdering av gjeldende rett, samt vurdere dekning av overvannsskader de lege ferenda. I det følgende vil jeg gi et kort omriss av det mest sentrale rettskildematerialet jeg benytter for å besvare problemstillingene i oppgaven. Ettersom rettskildefaktorene som kommer til anvendelse ved tolkning av forsikringsvilkår skiller seg fra rettskildefaktorene ved lovtolkning, vil jeg behandle disse hver for seg. Avslutningsvis vil jeg knytte noen bemerkninger til materialet jeg bruker ved de lege ferenda-drøftelsene i kapittel Forsikringsrettslige rettskildefaktorer I kapittel 2 er utgangspunktet for drøftelsen forsikringsvilkår hos tre ulike forsikringsselskap. Drøftelsene i dette kapittelet vil basere seg på avtaletolkning. Jeg har besluttet å se nærmere på vilkårene til Gjensidige Forsikring ASA (Gjensidige), If Skadeforsikring NUF (If) og KLP Skadeforsikring AS (KLP). 18 Vilkårene er ensidig fastsatt av selskapene. Ved tolkning av forsikringsavtaler kommer enkelte særlige tolkningsregler til anvendelse, se punkt 2.2. I det følgende vil jeg si noe om rettskildene som anvendes ved tolkningen. Det finnes ingen offentlig tilgjengelige forarbeider til forsikringsvilkårene som skal behandles. Samtaler, korrespondanse og forhandlinger forut for inngåelsen spiller normalt liten rolle, og det samme kan sies om de overveielsene som ble gjort av vilkårskonsipistene. 19 Dette må ses i sammenheng med at forsikringsvilkårene normalt er standardiserte og ensidig fastsatt av selskapet, slik at det gis lite rom for forhandlinger mellom partene. Det foreligger begrenset med rettspraksis som gir veiledning ved tolkningen av vilkårene i denne oppgaven. Det finnes imidlertid noe nemndspraksis fra Finansklagenemnda som kan NOU 2015: 16 s. 43. Gjensidiges vilkår for husforsikring, Ifs vilkår for bygningsforsikring, KLPs forsikringsvilkår for hus. Gjensidiges vilkår ligger vedlagt (vedlegg 1), mens If og KLPs vilkår ligger på deres nettsider. Det er link til disse i kilderegisteret, under «avtaler». Bull (2008) s

9 tillegges vekt ved tolkningen. Høyesterettspraksis viser at nemndspraksis blir ansett som en relevant rettskildefaktor. 20 Det finnes lite juridisk teori om konkrete forsikringsvilkår. Arntzens Forsikringsrett fra 1995 omhandler «de standardvilkår for villaeier- og hjemforsikring som er utarbeidet av Norges Forsikringsforbund». 21 I den grad uttalelsene i boken kan kaste lys over forståelsen av vilkårene som behandles her, bruker jeg boken som inspirasjon. Selskapspraksis kan avspeile hvordan selskapene selv mener at vilkårene skal tolkes. 22 Praksis fra Høyesterett viser at slik praksis kan tillegges noe vekt ved tolkningen. 23 For å kunne tillegge slik praksis vekt må den kunne dokumenteres, noe som ofte vil være vanskelig. Dersom praksisen er til gunst for forsikringstageren, er det lagt til grunn at den kan tillegges større vekt. 24 Jeg har vært i kontakt med et selskap vedrørende et tolkningsspørsmål, og fikk da bekreftet en praksis i selskapet som er til kundens fordel. 25 Denne praksisen har jeg derfor tillagt noe vekt Erstatningsrettslige rettskildefaktorer I kapittel 3 er utgangspunktet for drøftelsen forurensningsloven 24 a. Bestemmelsen ble tilføyd i forurensningsloven 24. november Drøftelsene i dette kapittelet vil i stor grad basere seg på lovtolkning. 26 I det følgende vil jeg redegjøre for rettskildematerialet jeg vil bruke i dette kapitlet. Forarbeidene til forurl. 24 a er NOU 1994: 12 og Ot.prp. nr. 39 ( ). 27 Av disse to dokumentene er utredningen den som sier mest om hensynene bak bestemmelsen, samt hvordan vilkårene skal tolkes. Proposisjonen er i relasjon til forurl. 24 a kortere, og gir ikke like mye informasjon Se for eksempel Rt s. 744 s Arntzen (1995) s. 24. Arntzen (1995) s. 65. Arntzen (1995) s. 65 med henvisning til Rt s Arntzen (1995) s. 65. Punkt Med lovtolkning mener jeg her tolkning i vid forstand, jf. Eckhoff (2001) s NOU 1994: 12 Lov om vassdrag og grunnvann og Ot.prp. nr. 39 ( ) Lov om vassdrag og grunnvann. 6

10 Det foreligger rikholdig rettspraksis knyttet til forurl. 24 a. Høyesterett har de siste ti år avsagt fire dommer som gir veiledning i tolkningen av bestemmelsen. 28 I tillegg foreligger det underrettspraksis. Hvilken status dommer fra underrettene har er noe omdiskutert. I utgangspunktet bruker jeg praksis fra underrettene som inspirasjons- eller opplysningsmateriale, og ikke som rettskilde. 29 Forurl. 24 a er lite behandlet i juridisk teori. I den grad noen forfattere har skrevet om bestemmelsens innhold, har jeg brukt dette som kilde til opplysning. 30 I de delene av kapitlet hvor jeg skriver generelt om erstatningsrettslige vilkår har jeg også sett hen til teori om alminnelig erstatningsrett. 31 Forurl. 24 a kan begrenses av ansvarsfraskrivelser. Adgangen og rekkevidden til slike fraskrivelser behandles i punkt 3.5. I dette punktet vil jeg også vise til abonnementsvilkår, som er et avtalerettslig verktøy kommunene benytter ved fraskrivelse fra det objektive ansvaret i forurl. 24 a. I NOU 2015: 16 har utvalget både redegjort for gjeldende rett ved dekning av overvannsskader, og fremmet forslag om endring av ansvarsgrunnlaget. Utredningen behandles nå av Klima- og miljødepartementet, og har ikke resultert i noen lovendringer. I den grad utredningen sier noe om hva utvalget anser som gjeldende rett, bruker jeg denne som en kilde til opplysning. Dette gjøres enkelte steder i oppgaven Materiale ved drøftelser de lege ferenda Vurderingene i kapittel 4 baserer seg på betraktninger de lege ferenda. I denne delen av oppgaven søker jeg ikke å avklare hva som er gjeldende rett, men vurdere hvordan overvannsskader bør dekkes. Ved slike vurderinger er jeg ikke bundet av rettskildefaktorene på samme måte som ved rettsdogmatiske drøftelser. I de lege ferenda-drøftelsene har jeg sett hen til annet materiale som inspirasjon til hvilken løsning lovgiver bør velge i forbindelse med den pågående endringsprosessen Rt s. 431 (heretter Stavanger-dommen), Rt s (heretter Alta-dommen), Rt s. 820 (heretter Fosen-dommen) og Rt s. 656 (heretter Molde-dommen). Skoghøy (2002) s Taubøll (2010), Jakobsen (2010), Hagland (2012) og Thorson (2012), Hagland (2014), Wang (2015). Jeg har i all hovedsak sett hen til Nygaard (2007), Hagstrøm og Stenvik (2015) og Wilhelmsen og Hagland (2017). 7

11 For det første vurderer jeg hvorvidt lovgiver bør sikre enkelte dekning av enkelte overvannsskader ved å innlemme disse i naturskadeforsikringsloven. I denne drøftelsen bruker jeg naturskadeforsikringsloven og rettskilder knyttet til denne som materiale for drøftelsen. Videre har jeg sett hen til utenlandsk rett i vurderingen av alternative løsninger ved dekning av overvannsskader. Særlig Danmark blir brukt som illustrasjon på alternative forsikringsrettslige og erstatningsrettslige måter å dekke slike skader. Fransk rett blir også trukket frem som et komparativt eksempel. I kapittel 4 delen av oppgaven vil jeg også bruke NOU 2015: 16 som et utgangspunkt for drøftelsen av hvilket ansvarsgrunnlag som bør gjelde for overvannsanlegg. Utvalgets endringsforslag danner utgangspunktet for drøftelsen ettersom det er disse forslagene som nå behandles av departementet. 1.4 Struktur Foruten innledningskapittelet har oppgaven tre kapitler. I kapittel 2 vil jeg beskrive hvordan overvannsskader kan dekkes gjennom forsikring. Hoveddelen av dette kapittelet er en analyse av forsikringsvilkår, der jeg vil belyse hvordan vilkårene kommer til anvendelse på overvannsskader. Jeg vil avgrense til å behandle vilkårenes farefelt, og behandler ikke spørsmål om årsakssammenheng og hvilke typer av tap forsikringen omfatter. 32 I kapittel 3 vil jeg foreta en analyse av de erstatningsrettslige reglene som gjelder for overvannsskader. Hovedvekten i dette kapittelet vil være ansvarsgrunnlaget for slike skader. Jeg vil knytte enkelte bemerkninger til årsakssammenheng og skadebegrepet. Hovedfokus i dette kapittelet er imidlertid ansvarsgrunnlag, ansvarssubjekt og ansvarsobjekt.. I kapittel 4 vil jeg forsøke å besvare oppgavens andre problemstilling: Bør dekningssystemene for overvannsskader bør endres, samt vurdere alternative endringer. 32 Bull (2008) s

12 2 Forsikringsdekning av overvannsskader 2.1 Innledning Forsikring er en risikooverføring fra en person eller et selskap til et forsikringsselskap mot et vederlag. 33 Problemstillingen i dette kapittelet er i hvilken grad huseiere kan forsikre seg mot overvannsskader. For å besvare denne problemstillingen vil jeg analysere forsikringsvilkårene hos tre ulike forsikringsselskaper. Huseiere kan forsikre huset ved ulike skader på bygningen ved kjøp av forsikring. Som avgrenset innledningsvis, vil oppgaven handle om direkte skade på bygninger. Forsikring av ting inngår normalt i kombinerte forsikringer. Tingsskadeforsikring gir dekning mot tap eller skade på en eller flere ting, herunder hus. 34 I det følgende skal jeg behandle tingsskadeforsikring for hus. Hos enkelte forsikringsselskaper må hytter og fritidsboliger forsikres særskilt, mens hos andre selskaper skilles det ikke mellom fritidsbolig og primærbolig. Hovedtema for denne oppgaven er bygninger i byer og tettsteder, og da vil skade på primærbolig ansees for å være det mest aktuelle. Årsaken til dette er først og fremst at hytter ofte bygges i avsidesliggende strøk, gjerne med mye naturlig mark rundt, og lite asfalt og eller annen type forsegling av overflaten. Risikoen for overvannsskader er derfor mindre for slike eiendommer, enn eiendommer som ligger plassert i byer og tettbygde strøk. Før jeg går over til å tolke de aktuelle forsikringsvilkårene vil jeg kort peke på hvilke regler som gjelder for tolkning av forsikringsvilkår. 2.2 Tolkning av forsikringsvilkår Ved tolkning av forsikringsavtaler, herunder forsikringsvilkår, gjelder i utgangspunktet de alminnelige reglene om tolkning og utfylling av avtaler. 35 Ettersom forsikringsvilkårene normalt er standardiserte vilkår utarbeidet av selskapet vil reglene som gjelder for ensidig fastsatte standardvilkår ha særlig betydning ved tolkningen. 36 I norsk rett gjelder et objektivt tolkningsprinsipp, og det er derfor den naturlig språklige forståelsen som skal legges til grunn ved tolkningen. 37 Dette innebærer at for eksempel særoppfatninger eller forsikringspraksis som avviker fra den forståelse som vilkårene har ut fra en objektiv tolkning, ikke skal legges til grunn jf. blant annet Rt s Et unntak fra denne regelen kan være særoppfatninger som er til gunst for kunden Bull (2008) s. 24. Bull (2008) s. 28. Bull (2008) s Bull (2008) s. 138 og 140. Bull (2008) s Rt s s og Bull (2008) s

13 En objektiv tolkning innebærer de at de enkelte ord og uttrykk ilegges et meningsinnhold som samsvarer med alminnelig språkbruk. 39 Dette blir mitt utgangspunkt ved tolkningen av de forskjellige vilkårene nedenfor. Ved siden av vilkårenes ordlyd, kan det også være naturlig å se hen til avtalereguleringen i sammenheng og formålsbetraktninger. 40 Foruten disse særlige tolkningsreglene har jeg i punkt redegjort for rettskildene som kan komme til anvendelse ved tolkning av forsikringsvilkår. 2.3 Vilkår i forsikringsavtaler som kan komme til anvendelse på overvannsskader Innledning Det sentrale i kapittel 2 er å analysere vilkårene hos Gjensidige, If og KLP som kan komme til anvendelse ved overvannsskader. Selskapene har utformet vilkår for forsikring av hus til dels forskjellig, og noe av analysen vil derfor bestå i en sammenligning av de ulike vilkårene. Jeg har avgrenset analysen til tre selskaper fordi dette etter min mening gir et godt sammenligningsgrunnlag, samtidig som det er overkommelig innenfor rammene av oppgaven. Det finnes mange forsikringsselskaper på det norske markedet som tilbyr forsikring av bygninger. Jeg har valgt ut Gjensidige og If fordi de er de største forsikringsselskapene i Norge med størst markedsandel innen skadeforsikring. Det er disse to selskapene som forsikrer flest private bygg i Norge. KLP er ett av de mindre selskapene på skadeforsikringsmarkedet, og jeg tar med disse vilkårene i analysen for å undersøke om dekningen er forskjellig fra store selskaper til et med langt mindre markedsandel. Omfanget av den konkrete forsikringen refereres gjerne til som forsikringens dekningsfelt. 41 Dekningsfeltet inneholder flere elementer. For det første hvilke typer av risikobegivenheter/farer forsikringen skal dekke (farefeltet). For det andre hvilke typer av tap forsikringen omfatter (tapsfeltet). For det tredje omfattes reglene om årsakssammenheng. 42 Hovedtema for analysen i det følgende er de ulike forsikringsvilkårenes angivelse av farefeltet Oversikt over vilkårene Gjensidiges vilkår som kommer til anvendelse ved vannskader og som kan være relevant ved overvannsskader er formulert på følgende måte: Forsikringen dekker «plutselig og uforutsett skade» ved «lekkasje fra bygningens rørledning» og «vann som trenger inn i bygning fra Bull (2008) s Bull (2008) s. 143 og s Bull (2008) s Sammenlignet med vilkårene i erstatningsretten, kan tapsfeltet og reglene om årsakssammenheng sammenlignes med de erstatningsrettslige grunnvilkårene om lidt skade og årsakssammenheng. 10

14 grunnen eller terreng når dette fører til vannspeil over laveste gulv» I tillegg dekker forsikringen «[a]ndre plutselige og uforutsette skader». Ifs vilkår er formulert noe annerledes enn Gjensidiges. Av punkt A.1.4 nr 3. følger det at forsikringen gjelder for skade ved vann som «plutselig trenger inn i bygningen direkte gjennom terreng, gjennom grunnen eller gjennom avløpssystemet, i slik mengde at det blir stående vann på gulvet.» If dekker også gjelder for annen skade enn de opplistede som inntreffer «plutselig», jf. punkt A.1.6 nr. 1. KLP dekker «plutselige og uforutsette skader» som inntreffer ved «lekkasje fra bygnings rørledning», «vann eller annen væske fra utvendig rørledning», «vann som trenger inn i bygning direkte fra terreng eller grunn, når dette fører til synlig vannspeil over laveste gulv» og «vann som trenger inn gjennom åpning eller utetthet oppstått ved erstatningsmessig bygningsskade» jf. punkt 4.1. tredje kulepunkt. Videre dekker KLP «[a]ndre plutselige og uforutsette skader enn de som er nevnt over» jf. punkt 4.1. åttende kulepunkt. I tillegg til at selskapene positivt har angitt hvilke skader de dekker, har de også listet opp spesifikke skader som ikke dekkes av vilkårene Angivelse av farefeltet i de ulike vilkårene Som gjengivelsen av vilkårene i det foregående punktet viser er angivelsen av farefeltet vil de tre ulike forsikringsavtalene bygget opp på ulike måter. Ulik formulering og oppbygging kan innebære ulikt meningsinnhold, men ikke nødvendigvis. Det kan godt tenkes at dekningen er lik selv om ordlyden i vilkårene ikke er det. Dette beror på en nærmere tolkning av vilkårene. I forsikringsrettslig teori omtales ytterpunktene i måten å beskrive farefeltet på som «all risks»-dekning og «named perils»-dekning. 43 Førstnevnte metode fastslår at forsikringen dekker mot alle typer farer, med mindre annet er uttrykkelig angitt, men sistnevnte tar utgangspunktet i en oppregning av farer som skal være dekket, og avgrenser mot farer som ikke er nevnt. Ytterpunktene har også blitt referert til med uttrykkene «ansvarsbærende» og «ansvarsbegrensende» klausuler. Mellom disse ytterpunktene er kombinasjoner av all risksdekning og named perils-dekning. Vilkårene hos alle de tre selskapene som behandles i denne oppgaven har både all riskselementer og named perils-elementer i seg, ved at de både angir konkrete farer og dekker andre uforutsette og/eller plutselige skader. I juridisk teori blir all risks-elementet i slike kom- 43 Bull (2008) s

15 binerte forsikringer betegnet som en «sekkebestemmelse». 44 Det sentrale er de oppregnede farene fordi de gjerne beskriver de fleste praktiske tilfellene, mens sekkebestemmelsen er ment å fange opp forhold som «tilfeldigvis er falt utenfor de oppregnede farene» eller «situasjoner man ikke tenkte på da forsikringsvilkårene ble formulert». 45 I det følgende vil jeg undersøke i hvilken grad de ulike vilkårene kan komme til anvendelse på overvannsskader. Som redegjort for i punkt 1.1 kan overvannsskader oppstå på ulike måter, og det er særlig tre typetilfeller som er praktiske. Innendørs tilbakeslag, utendørs tilbakeslag og vannskader som oppstår fordi kapasiteten på anleggene er så presset at de ikke klarer å ta til seg mer vann. Ettersom virkningen av de to sistnevnte er identisk (vanninntrenging utenfra), vil disse behandles samlet Innendørs tilbakeslag Dersom det oppstår innendørs tilbakeslag hos en huseier blir spørsmålet om forsikringen dekker dette. For det tilfellet at skadelidte er kunde hos If følger det av vilkårene at innendørs tilbakeslag i utgangspunktet dekkes. If dekker skader ved vann som trenger inn i bygningen «gjennom avløpssystemet». Forutsetningen er at det dannes et vannspeil på gulvet. At det har dannet seg et vannspeil innebærer at det har dannet seg en vannoverflate på gulvet. KLP har ikke angitt dekning av innendørs tilbakeslag på en like klar måte. Forsikringen dekker vann eller annen væske «fra utvendig rørledning». Ordet «avløpssystem» er ikke nevnt i vilkårene. Etter min mening tilsier ordlyden av «utvendig rørledning» at avløpsrør fra huset til offentlig avløpsnett (stikkledninger) omfattes av vilkåret. Dette er ledninger som går inn i huset utenfra. I Arntzen blir uttrykket «utvendige ledninger» behandlet særskilt. Arntzen behandlet vilkåret i relasjon til selve ledningen, og ikke skade som oppstod via ledningen på bygningen, slik jeg gjør. Uttalelsene kan likevel kaste lys over forståelsen av «utvendige ledninger». Han skriver at de deler av ledningene som er anbragt «i eller under bygningen, og som betjener denne, er en del av bygningen og dermed omfattet av bygningsforsikringen.» 46 Han nevner spillvannsledninger uttrykkelig som eksempler på ledninger som vil dekkes, forutsatt at de er tilknyttet bygningen. Spillvannsledning er en ledning som fører avløpsvann bort fra bygningen Bull (2008) s Bull (2008) s Arntzen (1995) s

16 Både ordlyden i vilkårene og uttalelsene i Arntzen tilsier at skader som følge av innendørs tilbakeslag fra avløpsnettet vil dekkes under KLPs vilkår. Gjensidige har ikke likelydende vilkår som KLP og If når det kommer til dekning av innendørs tilbakeslag. Slik jeg leser Gjensidiges vilkår har de ikke inntatt et vilkår som åpenbart dekker innendørs tilbakeslagsskader, slik If og til dels KLP har. Gjensidige dekker «lekkasje fra bygningens rørledning». Spørsmålet er om innendørs tilbakeslagsskader fra avløpsnettet dekkes av dette. Uttrykket «bygningens rørledning» kan forstås på ulike måter. På den ene siden kan det tenkes kun å omfatte rørledningene som befinner seg inne i en bygning. På den andre siden kan ordlyden også tolkes dithen at det også omfatter ledninger som er tilknyttet bygningen, herunder avløpsledninger. Uttalelser i Arntzen tilsier at den andre forståelsen har blitt lagt til grunn ved tidligere praksis, hvor det fremkommer at begrepet «bygningens rørledning» omfatter både innvendige og utvendige ledninger. 47 Hva som menes med «bygningens rørledning» har ikke blitt problematisert i Finansklagenemnda, men i flere saker har det uten videre blitt lagt til grunn at utvendige ledninger som går inn i bygningen, er «bygningens rørledning». 48 Dette kan tilsi at selskapene oppfatter vilkåret som at det gjelder også utvendige ledninger. Spørsmålet blir imidlertid om innendørs tilbakeslag fra bygningens rørledning omfattes av ordet «lekkasje». Ordlyden gir etter mitt skjønn inntrykk av at det har oppstått en form for utetthet eller lignende. En naturlig språklig forståelse av «lekkasje fra bygningens rørledninger» omfatter etter skader som oppstår hvis for eksempel ledningen til varmtvannsberederen eller oppvaskmaskinen får en sprekk eller et hull og det lekker vann ut. Lekkasje gir derfor assosiasjoner til at det har oppstått en form for skade på en ledning. Ved tilbakeslag av overvann behøver det ikke å ha skjedd en skade på selve ledningen. Etter min mening tilsier dette at tilbakeslag fra utvendig avløpsrør ikke omfattes av vilkåret. I vilkårene Arntzen behandlet i sin bok fra 1995, var ordlyden «utstrømming» ved «brudd, lekkasje eller oversvømmelse.» (min kursivering). 49 Arntzen skriver at «oversvømmelses» Arntzen (1995) s Se for eksempel FinKN , hvor det hadde oppstått skade på en utvendig avløpsaledning. Selskapet hadde dekket skaden under vilkåret «bygnings rørledning», og spørsmål for FinKn var om det kunne gjøres aldersfradrag i oppgjøret. Saken har altså ikke direkte relevans, men illustrerer at vilkåret i praksis kan forstås å omfatte også utvendige ledninger. Gjengivelse av vilkårene Arntzen analyserte står på s. 293 i Arntzen (1995). 13

17 vilkåret innebærer at dekning ikke er betinget av at utstrømmingen skyldes skade på rørledningene. På side 306 skriver Arntzen at «hvis avløpsledninger er utilstrekkelig dimensjonert», og det derfor oppstår oversvømmelse, vil dette dekkes under vilkåret «oversvømmelse». Uttalelsene i Arntzen støtter etter mitt skjønn forståelsen av at tilbakeslag fra avløpsledning er noe annet enn en «lekkasje». Med utgangspunkt i ordlyden i Gjensidiges vilkår er det ikke umiddelbart åpenlyst at de dekker innendørs tilbakeslag. Gjensidige har imidlertid opplyst at de anser slike skader som en «lekkasje fra bygningens rørledning». 50 Praksisen er derfor til gunst for kunden. Ordlyden kan imidlertid virke forvirrende for forbrukere som ønsker å kartlegge forsikringens dekningsfelt Vanninntrenging utenfra Som beskrevet i punkt 1.1. kan overvann også skape skader ved at det trenger seg inn i huset utenfra, og ikke gjennom avløpssystemet. Dette er tilfelle både ved utendørs tilbakeslag og når avløpsanleggene ikke klarer å ta til seg vannet i det hele tatt, slik at det renner på overflaten. Fra et samfunnsperspektiv er skadepotensialet ved slike årsaker større enn ved innendørs tilbakeslag, da ukontrollerte vannmengder som flyter på overflaten kan skape store skader på kort tid. Tall fra Finans Norge tyder på at det er flere skader som oppstår på denne måten enn ved innendørs tilbakeslag. 52 Både KLP, If og Gjensidige dekker skader ved vann som trenger inn i bygningen «fra terreng». KLP og If har som tilleggsvilkår at vannet må ha trengt inn i bygningen «direkte» fra terrenget. Jeg kommer tilbake til betydningen av dette tilleggsvilkåret om litt. Ordlyden av «terreng» avgrenser mot skader som oppstår ved at nedbøren treffer for eksempel en balkong eller bygningens tak og renner inn i boligen derfra. Denne tolkningen støttes av en uttalelse fra Forsikringsskadenemnda i en sak hvor regnvann trengte inn i en leilighet fra balkongen. 53 Skadeårsaken var at sluket fra balkonggulvet var tett, slik at vannet steg og trengte seg inn under terskelen på balkongdøren. Nemnda uttalte at skaden ikke hadde oppstått «direkte fra terreng» Olsen (2017). Etter min tilbakemelding om dette har selskapet uttalt at de vil vurdere å endre ordlyden i vilkårene, jf. Olsen (2017). I 2016 registrerte Finans Norge 8842 saker i kategorien «Inntrengning utenfra» med årsakskode «Ytre påvirkning». Dette er en økning på nesten tusen saker fra 2015 da det ble registrert 7487 saker under disse kodene. I 2016 ble det registrert 8721 skader under årsakskoden «Stopp i avløp. Tilbakeslag». Kilde: Finans Norges vannskadestatistikk (VASK). [sist sjekket ] FSN

18 Ordlyden avgrenser ikke til naturlig terreng, selv om ordet terreng i seg selv gir assosiasjoner til noe naturskapt. Spørsmålet har ikke blitt behandlet i Finansklagenemnda, og heller ikke i juridisk teori. Etter min mening er det ikke nærliggende å ekskludere unaturlig terreng, som for eksempel asfalterte overflater, som vei eller gårdsplass. Særlig i byer og tettbygde strøk vil ofte terrenget rundt husene i stor grad bestå av forseglede overflater. Kunder hos Gjensidige vil altså få dekket skader som oppstår når overvann trenger seg inn i bygget via terrenget. Spørsmålet blir så hvilken betydning «direkte»-vilkåret hos KLP og If har. Ordlyden av «direkte fra terreng» tilsier at det stilles skjerpende krav til måten vannet kommer inn i bygningen. I 2015 tok Finansklagenemnda stilling til innholdet i «direkte»-kravet. 54 I forbindelse med kraftig nedbør i 2013 rant det regnvann ned en utendørs betongtrapp til kjelleren, og deretter inn i bygningen. If avslo skaden med den begrunnelse at vannet hadde rent «via kjellerappen», og derfor ikke «direkte fra terreng». På skadetidspunktet hadde imidlertid ikke If inntatt «direkte»-kravet i sine vilkår. Formuleringen var kun «fra terreng» slik Gjensidiges formulering lyder i dag. Ifs argumentasjon bar preg av at «direkte»-vilkåret måtte innfortolkes selv om det ikke var nedfelt i vilkårene. Nemnda var uenig med If og uttalte at det ikke var grunnlag for å innskrenke dekningsfeltet til bare å gjelde skader hvor vann «direkte» hadde trengt seg inn fra terrenget. Videre uttalte nemnda at «dersom formuleringen hadde vært «direkte fra terreng», slik den var i tidligere vilkår, ville vannskade fra terreng via kjellertrappen vært unntatt». Nemnda forankret dette i en henvisning til juridisk teori (Arntzen) 55 og en avgjørelse fra Forsikringsskadenemnda fra Arntzen behandler «direkte»-vilkåret kort i sin bok, hvor det står at «[u]ttrykket «overflatevann direkte fra terreng» innebærer at skade ved vann f.eks. fra tak, utvendig taknedløp, balkonger eller andre deler av bygningen, ikke er dekket.» 57 Etter min mening er vann fra tak eller balkong noe annet enn vann som renner over terrenget og inn i huset via et mellomledd. Vann som treffer tak eller balkong ikke har vært «borti» terrenget i det hele tatt, men falt rett ned på taket eller balkongen. Som redegjort for tidligere mener jeg uavhengig av «direkte»- kravet at skader som oppstår når vann renner direkte fra terrasse og inn i huset, ikke faller inn FinKN Arntzen (1995) s FSN Arntzen (1995) s

19 under vilkåret «fra terreng». Uttalelsene i Arntzen gir derfor liten veiledning i spørsmålet om meningsinnholdet i «direkte»-kravet. Både ordlyden av «direkte» og uttalelsene i FinKN tilsier etter mitt skjønn at «direkte»-vilkåret har selvstendig betydning, Det kan spørres hvordan «direkte»-vilkåret skal tolkes i saker hvor skaden oppstår som følge av om utendørs tilbakeslag, altså hvor vann har presset seg opp fra et utendørs sluk eller en kum og deretter inn i bygningen. Kan dette sies å være vann «direkte fra terreng»? Så vidt jeg kan se har ikke dette blitt behandlet av Finansklagenemnda. Jeg har fått innsyn i saksdokumentene i en sak som ble klaget inn til Finansklagenemnda, men avsluttet etter sekretariatet hadde uttalt seg i saken. 58 Saken gjaldt vanninntrenging i en kjeller. I forbindelse med nokså kraftig regnvær i august 2015 rant det vann ned i dreneringskummen på gårdsplassen foran skadelidtes hus. Grunnet de store nedbørsmengdene presset vannet seg opp et sluk nede i den utvendige kjellertrappen til skadelidte og derfra inn i kjelleren. Vannet kom derfor via et utvendig rørsystem, og ikke via et rørsystem knyttet til bygningen. If avslo skadelidtes krav og viste til at vannet ikke hadde trengt inn i bygningen «direkte fra grunn eller terreng». På dette tidspunktet hadde ikke If inntatt «direkte»-kravet i sine vilkår. Av korrespondansen mellom skadelidte og Ifs kundeombud fremgår det imidlertid at If innfortolket et krav om at vannet kom «direkte» fra terreng og av denne grunn avviste dekning. Finansklagenemndas sekretariat var uenig med Ifs tolkning av vilkårene, og viste til nemndsuttalelsen fra 2015 som jeg redegjorde for ovenfor i sin begrunnelse. 59 Det er vanskelig å vite noe mer om sekretariatets begrunnelse, og årsaken til at If likevel valgte å dekke skadelidtes krav. Én mulig årsak kan være at If innfortolket et «direkte»-krav uten at dette fremgikk av ordlyden. I ettertid av de to nevnte sakene har If som kjent inntatt et «direkte»-krav i sine vilkår. Hvorvidt dette har noen sammenheng med de to sakene er kun spekulasjon. Ettersom If i begge de nevnte sakene argumenterte som om de innfortolket et «direkte»-krav til tross for ordlyden, kan det hende If har inntatt kravet i vilkårene for å tydeliggjøre dette. Etter mitt syn kan «direkte»-kravet skape en nokså stor forskjell i dekningen til selskaper som har inntatt dette kravet og selskapet som ikke har gjort det. Skader som oppstår ved utendørs tilbakeslag skjer gjerne på følgende måte: Nedbøren treffer bakken (terrenget), før det renner ned i en kum eller sluk. Vannet føres et stykke i ledningen, men som følge av stort trykk presses det opp gjennom en annen kum eller sluk og deretter renner noe av vannet inn i et hus. Vannet kommer i utgangspunktet fra terrenget, men trenger inn i huset via ett eller flere mellomledd (ledningene). Ettersom et slikt tilfelle ikke har blitt behandlet i Finansklagenemnda, er det vanskelig å avgjøre hvor vidtrekkende betydning «direkte»-kravet kan få Finansklagenemndas sekretariat forbereder saker for nemnda. Sekretariatet gjør en vurdering av om klager har et rettmessig krav. Dersom saken er klar og det foreligger fast nemndspraksis, kan sekretariatet treffe en realitetsavgjørelse. Hvis ikke, vil sekretariatet gjøre en vurdering av saken, eller komme med forslag til minnelig løsning, jf. FinKN. FinKN

20 2.3.6 Plutselig og/eller uforutsett I Ifs vilkår er det et krav for dekning at vanninntrengingen må ha skjedd «plutselig». Formuleringen refererer til selve hendelsen, altså ikke til den bakenforliggende årsaken (nedbør eller smelting) eller den oppståtte skaden. I praksis forstås «plutselig» som et krav om at skaden ikke har oppstått gradvis over tid. 60 I nemndspraksis er det lagt til grunn at skader som utvikler seg over ca. én dag inntreffer «plutselig», men samtidig må det tolkes relativt i forhold til skadetypen og den konkrete situasjonen. 61 I relasjon til innendørs tilbakeslag vil vanninntrengingen normalt skje plutselig, ettersom tilbakeslag etter sin art oppstår raskt, og ikke gradvis. Ved vanninntrenging utenfra kan det imidlertid tenkes tilfeller hvor selve inntrengningen av vannet inn i huset oppstår mer gradvis, ved at vannet over tid presser seg inn i huset. 62 Dette vil imidlertid høre til unntakene, og i majoriteten av tilfellene vil antageligvis vanninntrengingen oppstå plutselig. I KLP og Gjensidiges vilkår er det et krav for dekning av skaden må ha oppstått «plutselig» og «uforutsett». Selve skaden må altså ikke ha oppstått gradvis over tid. 63 Ved inntrenging av overvann vil nok skaden normalt oppstå nokså umiddelbart, men enkelte særtilfeller kan nok tenkes. Når det gjelder «uforutsett»-vilkåret har Finansklagenemnda uttalt at formuleringen betyr at skaden må være «overraskende eller upåregnelig», men at den ikke kan forstås dithen at skaden må være uforutsett «i forhold til sikredes mulighet til å unngå forsikringstilfellet». 64 Overvannsskader vil i de fleste tilfeller være overraskende og upåregnelig for huseiere, også i de tilfeller huset ligger utsatt til og tidligere har blitt utsatt for overvannsskader. Ved gjentatte skader har imidlertid enkelte av selskapene valgt å innføre en forhøyet egenandel. 2.4 Egenandel I forsikringsoppgjøret kommer normalt skadelidtes egenandel til fradrag i erstatningssummen. Egenandelen er vanligvis regulert i forsikringsavtalen. Dette er tilfelle i samtlige av de tre avtalene jeg har analysert Se for eksempel FinKN FinKN med henvisning til LA I FinKN hadde skaden oppstått ved at grunnvann over tid steg og medførte at sikredes svømmebasseng flyttet på seg. Grunnvann er noe annet enn overvann, men saken illustrerer at det kan tenkes tilfeller hvor vanninntrenging oppstår over tid. FinKN FinKN Nemnda uttaler at sikredes mulighet til å unngå forsikringstilfelle er regulert i fal

21 I utgangspunktet er egenandelen hos de tre selskapene relativt like. Gjensidige og If opererer med et utgangspunkt på kr 4 000, og KLP kr Ved enkelte vannskader, herunder overvannsskader, opererer imidlertid If og KLP med en spesiell egenandel som kan få nokså store økonomiske konsekvenser for skadelidte. Dersom bygningen i løpet av de tre siste årene har vært rammet av skade som følge av «vanninntrenging fra terreng, gjennom grunnen eller gjennom avløpssystemet» økes egenandelen hos If «med kr ». 66 En naturlig språklig forståelse tilsier altså at dersom det oppstår en overvannsskade mer enn én gang i løpet av en treårsperiode, vil skadelidte selv måtte dekke kr Dersom skaden koster kr eller mindre, vil ikke selskapet dekke denne. KLP opererer med den samme regelen. 67 Dette innebærer at skadelidte ved gjentatt overvannsskade i løpet av en treårsperiode må betale kr Egenandelen hos de to selskapene øker med andre ord henholdsvis 500 % og 400 % ved gjentatt overvannsskade. Gjensidige opererer ikke med en forhøyet egenandel ved gjentatt skade. 68 Etter mitt skjønn representerer den ulike praksisen rundt forhøyet egenandel en viktig forskjell mellom selskapene. Huseiere som bor i områder som er særlig utsatt for overvannsproblematikk, kan derfor få mye igjen for å lese bestemmelsene om egenandel grundig. Sett i sammenheng med prognosene som redegjort for i punkt 1.2, vil en slik egenandelsregulering kunne bli særlig byrdefull for enkelte forsikringstagere Gjensidiges vilkår for husforsikring («Hus»), innledningsvis, Ifs vilkår for bygningsforsikring, punkt A KLPs forsikringsvilkår for hus, punkt Ifs vilkår for bygningsforsikring, punkt A KLPs forsikringsvilkår for hus, punkt , tredje kulepunkt. Det står ikke noe om forhøyet egenandel i deres vilkår, og jeg har i samtale med en kunderådgiver fått dette bekreftet. 18

22 3 Erstatningsdekning av overvannsskader 3.1 Innledning Oversikt I kapittel 2 har jeg redegjort for forsikringsdekning av overvannsskader. I dette kapittelet skal jeg analysere vilkårene som må være oppfylt for at en eier av et anlegg som skal håndtere overvann kan bli erstatningsansvarlig for skade på en bygning. Perspektivet flyttes følgelig fra skadelidte til den ansvarlige, tradisjonelt omtalt som skadevolder. I relasjon til overvannsskader er det anleggseieren som er «skadevolder». Objektet for ansvar er anlegget som er ment å skulle håndtere overvannet. Tre grunnvilkår må være oppfylt for at en skadevolder skal bli erstatningsansvarlig overfor en skadelidt. Først og fremst må det ha oppstått en skade. Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag som utpeker et ansvarssubjekt og en ansvarsbetingende risiko. Det må deretter kunne påvises en årsakssammenheng mellom den oppståtte skaden og den ansvarsbetingende risikoen. Hovedtema i kapittel 3 er ansvarsgrunnlag ved overvannsskader. I norsk rett er det flere ulike ansvarsregler som kan tenkes å komme til anvendelse på overvannsskader, men det faller utenfor rammene av oppgaven å redegjøre for samtlige. Den mest praktiske og viktigste bestemmelsen for overvannsskade, er forurensningsloven 24 a. Av forurl. 24 a første punktum følger det at «[a]nleggseieren er ansvarlig uten hensyn til skyld for skade som et avløpsanlegg volder fordi kapasiteten ikke strekker til eller fordi vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.» «Avløpsanlegg» er anlegg for transport og behandling av sanitært og industrielt avløpsvann (spillvann) og overvann, jf. forurl. 21. Det er først og fremst de anleggene som skal transportere og behandele overvann som er gjenstand for behandling i denne avhandlingen. Forurl. 24 a gir anvisning på et objektivt ansvar for anleggseier ved to spesifikke skadeårsaker: Utilstrekkelig kapasitet og utilstrekkelig vedlikehold. Av rettspraksis følger det at anleggseier kan bli objektivt ansvarlig for også andre skadeårsaker fra et avløpsanlegg. Jeg kommer tilbake til dette i punkt 3.4. Anleggseiers objektive ansvar etter forurl. 24 a kan fraskrives til en viss grad i de tilfeller anleggseier er en kommune. Adgangen til og rekkevidden av slike ansvarsfraskrivelser vil behandles i punkt 3.5. Stikkordet for analysen i det følgende er altså ansvarsgrunnlag knyttet til anlegg som skal håndtere overvann jf. forurl. 21. Oppgaven avgrenser derfor mot en behandling av ansvar 19

23 for overvannsskade etter vannressursloven, naboloven eller plan- og bygningsloven jf. skadeserstatningsloven Dette er ansvarsgrunnlag som kan tenkes komme til anvendelse på visse typer overvannsskader, men som ikke vil behandles i det videre. Ettersom hovedtema i kapittel 3 er ansvarsgrunnlag skal jeg ikke foreta noen inngående analyse av de to øvrige grunnvilkårene for erstatning: skade og årsakssammenheng. I det følgende vil jeg knytte noen bemerkninger til disse vilkårene, med formål å gi en kort oversikt over hvordan de kan komme til anvendelse på overvannsskader Kort om skadebegrepet og kravet om økonomisk tap Ett av grunnvilkårene for erstatning er at det foreligger en erstatningsrettslig relevant skade. Ved tingsskader, som er tema i denne oppgaven, er utgangspunktet at skadevolderen skal dekke skadelidtes «økonomiske tap», jf. skl Den mest praktiske skadeformen ved overvannsskader på bygning er kjelleroversvømmelse. Normalt vil ikke en hendelse med overvann totalskade en bygning. Mer praktisk er det at bygningen blir delskadet, ved at overvann og eventuelt kloakkvann presses inn i bygningen og medfører fuktskader. I slike tilfeller vil erstatningen utgjøre det beløp som det koster å reparere skadene. 70 Videre må skaden ramme en vernet interesse. For skader på andres ting vil det som utgangspunkt være tale om en vernet interesse. 71 Dette er et utslag av en alminnelig plikt til ikke å skade andres eiendom. 72 Et minstekrav til at en interesse har erstatningsrettslig vern er imidlertid at den er lovlig. Overvannsskade i bygninger oppstår ofte i kjellere. Innredning av kjeller er søknadspliktig etter plan- og bygningsloven, og innredning uten godkjenning av kommunale bygningsmyndigheter er i utgangspunktet ulovlig. I Rt s. 656 (Molde), tok Høyesterett stilling til om skadelidte etter et innendørs tilbakeslag kunne kreve erstattet tapte leieinntekter knyttet til boligrom som manglet slik godkjenning. Høyesterett kom til at skadelidte ikke kunne dette med hjemmel i lempingsregelen i skl I juridisk teori har det blitt tatt til orde for at Høyesterett like gjerne kunne stilt spørsmål om denne interessen var erstatningsrettslig vernet. 73 De fleste overvannsskader dekkes i første omgang av skadelidtes boligforsikring. Skadelidte vil etter oppgjør fra det aktuelle forsikringsselskap ikke lide noe økonomisk tap, med unntak Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vrl.), lov 16. juni 1961 om rettshøve mellom grannar (naboloven), lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (pbl.). En oversikt over hvordan disse lovene kan komme til anvendelse på overvannsskader er gitt i NOU 2015: 16 s Wilhelmsen og Hagland (2017) s Av forarbeidene følger det at både fukt- og forurensningsskader omfattes av 24 a, jf. Ot.prp. nr. 39 ( ) s Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 48. Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 59. Wilhelmsen og Hagland (2017) s

24 av den fastsatte egenandel. 74 Skadelidte kan fremsette erstatningskrav mot skadevolder for å få dekket egenandelen, såfremt de øvrige vilkårene for erstatning er oppfylt. Lovgiver har bestemt at skadevolder i enkelte tilfeller skal kunne «dra fordel» av skadelidtes forsikring. 75 Med dette bestemmer skl. 4-2 at skadelidte i tilfeller hvor tapet kan dekkes av en forsikring, bare kan gjøre gjeldende erstatningskrav mot skadevolder dersom skaden er voldt ved «forsett eller grov uaktsomhet», eller i skadevolders «yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet». 76 Dette innebærer at der skadevolder er en privatperson som utviser simpel uaktsomhet, kan ikke skadelidte velge å fremsette erstatningskrav dersom tapet kan dekkes av en forsikring. Det samme gjelder dersom privatpersonen er ansvarlig på objektivt grunnlag. 77 Dersom skadelidtes forsikringsselskap dekker skaden vil dette derfor beskytte de private anleggseierne mot erstatningsansvar, jf. 4-2 nr Som jeg kommer tilbake til i det følgende vil skadevolder i overvannssaker ofte være en kommune eller fylkeskommune. 79 Kommuner og fylkeskommuner vil ikke nyte beskyttelse av skl. 4-2, jf. «dermed likestilt virksomhet». 80 Det kan imidlertid også tenkes private eiere av overvannsanlegg. I praksis henvender skadelidte seg som oftest til sitt forsikringsselskap når det oppstår skade, uavhengig av regelen i skl Det kan være flere årsaker til dette, blant annet at forsikringen gir et enklere og raskere oppgjør. 81 I slike tilfeller har forsikringsselskapet i stor utstrekning mulighet til å tre inn i skadelidtes krav og fremsette regresskrav mot skadevolder. Regressadgangen til skadelidtes forsikringsselskap er regulert i skl Forsikringsselskapet kan etter denne bestemmelsen fremsette regresskrav mot skadevolder «så langt skadelidte kunne ha krevd erstatning hos skadevolderen etter 4-2.» Av det som ble sagt i de foregående avsnitt innebærer dette at forsikringsselskapene i de fleste tilfeller hvor overvannsskaden kan tilbakeføres til en ansvarlig skadevolder har adgang til å fremsette regresskrav. Unntaket er de tilfeller hvor anleggseieren er en privatperson Se punkt 2.4 om skadelidtes egenandel under forsikringen. Wilhelmsen og Hagland (2017) s Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skl.). Wilhelmsen og Hagland (2017) s Dette gjelder ikke hvis den private anleggseieren har utøvet forsett eller grov uaktsomhet, jf. skl Se punkt om ansvarssubjektet i forurl. 24 a. Uttrykket «dermed likestilt» tar først og fremst sikte på statlig og kommunal virksomhet, jf. Askeland (2013) note 280 med videre henvisning. Wilhelmsen og Hagland (2017) s

25 På bakgrunn av det ovennevnte følger det at erstatningsreglene i liten grad får betydning for skadelidte direkte. I de fleste tilfeller av overvannsskader er det ikke tale om et erstatningsoppgjør, men et regressoppgjør. Det er imidlertid de samme materielle erstatningsreglene som gjelder, ettersom forsikringsselskapet trer inn i skadelidtes erstatningskrav Årsakssammenheng Kravet til årsakssammenheng er bindeleddet mellom en skadevoldende handling, unnlatelse eller virksomhet, og den oppståtte skaden. 82 Årsakskravet kan forankres i en helt grunnleggende rettferdsoppfatning: Ingen skal pålegges ansvar for en skade man ikke har noen tilknytning til. 83 Spørsmål om årsakssammenheng beror dels på en faktisk vurdering og dels på en rettslig. Den faktiske vurderingen går ut på å fastlegge hva som har skjedd, og er i stor grad et spørsmål om bevis. Tvil om faktum avgjøres på grunnlag av prinsipper om bevisbyrde. Utgangspunktet i erstatningsretten er at hver part må bevise sine anførsler, noe som innebærer at skadelidte har bevisbyrden for årsakssammenheng og lidt skade. 84 På enkelte områder er det innført omvendt bevisbyrde, som innebærer at skadevolder har bevisbyrden for at det ikke foreligger årsakssammenheng. Ved ansvar etter forurensingsloven 24 a har lovgiver bestemt at det skal gjelde en særlig regel om bevisbyrde i saker hvor det er flere mulige skadeårsaker, jf. forurl Forurensningsloven 59 fastslår at den som «volder en forurensning som alene eller sammen med andre skadeårsaker kan ha forårsaket forurensningsskaden, regnes for å ha voldt skaden dersom det ikke blir godtgjort at en annen årsak er mer sannsynlig.», jf. første ledd. Ordet «forurensing» passer ikke alltid godt på overvannsskader, men siden forurl. 24 a også omfatter fuktskader, vil også disse skadene reguleres av forurl For overvannsskader som ikke omfattes av forurl. 24 a, kommer de alminnelige reglene om bevisbyrde til anvendelse. Når det oppstår overvannsskade sender gjerne forsikringsselskapet ut en takstmann for å inspisere skadestedet og avdekke skadeårsaken. Takstmann utarbeider en skaderapport som vil danne grunnlaget for selskapets regressvurdering. I mange tilfeller vil det være liten tvil om hva som er årsak til en skade. Særlig vil dette være tilfelle ved innendørs tilbakeslag. Ved overvannsskader som oppstår ved vann som flyter på overflaten og trenger seg inn i huset på denne måten, kan det faktiske årsakspørsmålet være vanskeligere å besvare. I den rettslige vurderingen må det avgjøres om den faktiske årsakssammenhengen i rettslig forstand kan henføres til den skadevoldende handlingen eller virksomheten. I norsk rettsprak Wilhelmsen og Hagland (2017) s Hagstrøm og Stenvik (2015) s Wilhelmsen og Hagland (2017) med henvisning til høyesterettspraksis. Dette følger av forurl. 24 a annet punktum, som henviser til forurl. 59. At forurl. 24 a også gjelder fuktskader følger av Ot.prp. nr. 39 ( ) s

26 sis og teori tar spørsmålet om årsakssammenheng utgangspunkt i tre årsakslærer: betingelseslæren, uvesentlighetslæren og adekvanslæren. 87 Ettersom tema for kapittel 3 i all hovedsak er ansvarsgrunnlag ved overvannsskader, vil jeg ikke behandle årsakskravet mer inngående. 3.2 Forhistorien og hensyn bak forurl. 24 Objektivt ansvar for vann- og avløpsanlegg har en lang historie i norsk rett. Allerede i 1905 påla Høyesterett Bergen kommune et objektivt ansvar for skade som oppstod da et kommunalt vannrør sprakk. 88 Den første høyesterettsdommen om ansvar for skade voldt av avløpsanlegg (herunder anlegg for overvann) kom i Denne omhandlet utendørs tilbakeslag som følge av mye regn og for liten kapasitet på avløpsnettet. Vannet presset seg opp av kummen og fløt nedover gaten og inn i en kjeller i Karl Johans gate. Høyesterett fant ikke grunnlag for å konkludere med at Oslo kommune hadde opptrådt uaktsomt, men kom til at kommunen var ansvarlig på ulovfestet objektivt grunnlag. Retten la vekt på at kloakkanlegget var «modent til fornyelse», og som på grunn av sin «manglende tidsmessighet» innebar en «særlig risiko for skade hvis uhellet var ute og et ekstraordinært voldsomt regnskyll plutselig satte inn». 89 Høyesterett viste også til Vannledningsdommen, samtidig som de understreket at den ikke var avgjørende for saken. I 1940 ble erstatningsansvar for skader voldt av avløpsanlegg delvis kodifisert i vassdragsloven. 90 Vdrl. 47 nr. 2 slo fast at dersom en «kloakkledning viser seg for liten til å føre alt avløpsvatnet, skal eieren svare erstatning etter skjønn for skade som blir voldt ved oversvømmelse.» Bestemmelsen lovfestet et objektivt ansvar for skade som oppstod fordi ledningen hadde for liten kapasitet. Av vassdragsloven 115 nr. 1 fulgte det blant annet at kloakkanlegg som kan volde fare for annen manns eiendom «skal eieren til enhver tid holde forsvarlig vedlike». Vdrl. 115 nr. 2 slo fast at «[f]or skade som skyldes feil eller mangler i den nevnte henseende er anleggseieren ansvarlig selv om det ikke foreligger forsett eller uaktsomhet fra hans side». Bestemmelsen påla anleggseier et objektivt ansvar for skader som oppstod dersom anlegget ikke var holdt forsvarlig vedlike Wilhelmsen og Hagland (2017) s Rt s. 715 (Vannledning). Vannledninger er ikke tema i denne oppgaven, men dommen nevnes likevel fordi vann- og avløpsanlegg har flere likhetstrekk med hverandre. Rt s. 218 s Lov 15. mars 1940 nr. 3 om vassdragene (vassdragsloven/vdrl.). Opphevet ved innføringen av vannressursloven av 2000, jf. Ot.prp. nr. 39 ( ) Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) s

27 I 1975 avsa Høyesterett en dom som supplerte vassdragslovens bestemmelser om objektivt ansvar for avløpsanlegg. 91 En stump av et elektrikerrør hadde på uforklarlig vis kommet inn i et lukket avløpsanlegg og forårsaket tilstopping av et rør som skulle transportere spillvann og overvann. Tilstoppelsen medførte innendørs tilbakeslag i en kjeller. Det var ikke sannsynliggjort at kommunen hadde handlet uaktsomt, og forholdet falt heller ikke inn under ordlyden i vdrl. 115 som skade som følge av uforsvarlig vedlikehold. 92 Retten uttalte at det «verken [ville] være naturlig eller rimelig om den enkelte bruker av kommunens kloakkanlegg selv måtte bære de økonomiske følger av et uhell som dette som fra hans side sett var ganske tilfeldig», og la samtidig vekt på huseierens tilknytningsplikt til det offentlige kloakkanlegget, samt «betydelig vekt» på at huseiere på dette tidspunktet ikke hadde anledning til å tegne forsikring mot slike skader. 93 I 1990 ble det oppnevnt et utvalg for å foreta en revisjon av vassdragsloven av Utvalget ga i 1994 ut NOU 1994: 12. I punkt 18.3 gjennomgikk utvalget erstatningsreglene og anbefalte at erstatningsreglene om avløpsanlegg ble overført til forurensningsloven, da denne har et eget kapittel om avløpsledninger. 94 Dette resulterte i at forurl. 24 a ble tilføyd i forurensningsloven kapittel 4 den 24. november Utvalget foreslo et objektivt ansvar for skader som skyldes «oversvømmelse eller lekkasje som følge av utilstrekkelig kapasitet eller vedlikehold», 95 og uttalte at bestemmelsen gikk lengre enn vdrl. 47 og 115 fordi de knyttet seg til «bestemte skadeårsaker», mens 24 a var mer «generell». 96 I utredningen ble det kort redegjort for hvilke hensyn som begrunnet et objektivt ansvar ved skader voldt av avløpsanlegg. For det første uttalte utvalget at «de fleste avløpsanlegg eies og drives i dag av kommuner, som ofte kan utligne merutgiftene gjennom vann- og kloakkavgiften», og at «private som eier avløpsanlegg vil ha muligheter for å forsikre seg mot erstatningsansvar». 97 Disse uttalelsene viser at utvalget bygget på pulveriseringshensyn: eiere av avløpsanlegg, enten kommunal eller privat, har mulighet til å spre tapet via avgifter eller ansvarforsikring. Dette hensynet er ett av Rt s (Tromsø-dommen). Tromsø-dommen s Tromsø-dommen s NOU 1994: 12 s NOU 1994: 12 s NOU 1994: 12 s NOU 1994: 12 s

28 hensynene som generelt begrunner et objektivt ansvar, og er en del av helhetsvurderingen som må foretas dersom det skal pålegges ulovfestet objektivt ansvar. 98 Utvalget påpekte at også skadelidte ofte vil ha mulighet til å forsikre seg mot skader, men at «hensynet til regelforenkling tilsier en generell regel». 99 Hva utvalget mente med regelforenkling, kommer ikke klart frem. Muligens siktet utvalget til et ønske om klare regler som ikke virker prosessdrivende. For det tredje viste utvalget til at «preventive hensyn [dessuten kunne] tilsi at ledningseieren holdes ansvarlig.» 100 (min kursivering). Utvalget utdyper ikke hva de mener med «preventive hensyn». Prevensjon er omtalt som ett av hovedformålene med erstatningsretten, og innebærer en tanke om at trussel om erstatning skal bidra til skadeforebyggelse. 101 Ved objektivt ansvar retter prevensjonen seg mot risikoen for skade. 102 Det ligger derfor et økonomisk motiv i hensynet som kan begrunnes med mer overordnede samfunnsøkonomiske betraktninger om at forebygging vil redusere utgifter knyttet til skade. 103 I relasjon til ansvar for skade voldt av overvannsanlegg er det nærliggende å anta at utvalget la til grunn at objektivt ansvar for anleggseier ville bidra til mer skadeforebyggelse, enten i form av vedlikehold eller utvidelse av anleggets kapasitet. 3.3 Innholdet i forurl. 24 a Ansvarsobjektet: «avløpsanlegg» Jeg har nå redegjort for forhistorien og hensynene bak forurl. 24 a. I dette punktet vil jeg behandle det nærmere innholdet i bestemmelsen. Av forurl. 24 a følger det at objektet for det objektive ansvaret er «avløpsanlegg». Legaldefinisjonen av avløpsanlegg er «anlegg for transport og behandling av avløpsvann», jf. forurl. 21 første ledd. Annet ledd bestemmer at «avløpsvann» skal forstås som «sanitært og industrielt avløpsvann og overvann.» Denne oppgaven handler om overvann og temaet avgrenser mot en behandling av anlegg for sanitært og industrielt avløpsvann (også kalt spillvann). Spillvannsanlegg er ikke påvirket av nedbørsmengder eller smeltevann, men antall påkoblede enheter og mengden kloakk som Hagstrøm og Stenvik (2015) s NOU 1994: 12 s NOU 1994: 12 s Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 19. Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 50. Wilhelmsen og Hagland (2017) s

29 slippes ut fra hver enhet. Ettersom legaldefinisjonen av «avløpsanlegg» omfatter begge typene anlegg, vil imidlertid avgjørelser knyttet til spillvannsanlegg også kunne være relevant for å fastlegge innholdet i erstatningsansvar for anlegg som skal håndtere overvann. Jeg avgrenser ikke mot anlegg for transport og behandling av både spillvann og overvann (fellesledninger), ettersom disse ledningene også blir påvirket av nedbør og smeltevann. Av forurl. 21 følger det altså at anlegg for transport og behandling av overvann reguleres av erstatningsbestemmelsen i forurl. 24 a. Hva som menes med «overvann» er ikke regulert nærmere i loven. Ordlyden tilsier at det dreier seg om vann som renner på overflaten, i motsetning til grunnvann. I forarbeidene presiseres det at overvann er «(overflatevann) i form av avrenning fra regnvann og smeltevann som avledes på overflaten». 104 Anlegg som skal transportere eller behandle slikt vann faller inn under definisjonen i forurl. 21. Spørsmålet blir så hvilke anlegg for transport og behandling som omfattes av det objektive ansvaret i forurl. 24 a. Ordlyden tilsier at alle innretninger har som formål å transportere eller behandle overvann vil falle inn under bestemmelsens anvendelsesområde. I forarbeidene presiseres det at bestemmelsen «først og fremst» retter seg mot «ledninger og renseanlegg», men at også «pumpestasjoner og annet utstyr i tilknytning til ledningsnett og renseanlegg» må anses som avløpsanlegg. 105 Begrepet «avløpsanlegg» ble i 2012 behandlet av Høyesterett (4-1). 106 Spørsmålet i saken var om vannavløpene fra to fylkesveier var «avløpsanlegg» i forurensningslovens forstand. Vannavløpene fra veien var grøfter med ledninger, rister og sandfangkummer. 107 Natten før skadene oppstod falt det store mengder regn og snø, samtidig som is og snø på bakken smeltet. Ristene langs veiene ble tettet av snø og vann, og det oppstod såkalte «snøbommer» som medførte at vannet ikke rant ned i avløpet. I stedet fulgte vannet fylkesveiene, for så å renne ned i kjellerne til de to skadelidte som begge hadde boligforsikring hos Tryg. Tryg dekket skadene og fremsatte regresskrav mot fylkeskommunen. Partene var enige om at skaden kunne vært unngått dersom fylkeskommunen hadde sørget for bedre vedlikehold, først og fremst raskere utrykning for å hindre at det oppstod snøbommer i ristene. Hovedspørsmålet i saken var om veigrøften med ledninger, rister og sandfangkummer var omfattet av legaldefinisjonen «avløpsanlegg» Ot.prp. nr. 11 ( ) om lov om forurensninger og avfall s Ot.prp. nr. 11 ( ) s Rt s. 820 (Fosen). Fosen-dommen avsnitt 2. 26

30 Førstvoterende tok utgangspunkt i en tolkning av ordlyden i Han påpekte at ordene «transport» og «behandling» er selvstendige og alternative vilkår, og ikke kumulative. Dette innebærer at anlegg som for eksempel utelukkende har som formål å rense overvann, også dekkes av definisjonen. Ved tolkningen av hva som mer konkret ligger i begrepet «anlegg», viste førstvoterende til den nokså brede definisjonen i forarbeidene som først lister opp konkrete eksempler på anlegg, og deretter avslutter med «annet utstyr». Førstvoterende mente at rister, kummer og stikkrenner var omfattet av uttrykket «annet utstyr». 109 Førstvoterende påpekte at forurensningsloven ikke tar sikte på «drensledninger». 110 I forarbeidene er det uttalt at grensen mellom overvannsledninger og dreneringsledinger nok kan være flytende, men at førstnevnte «hovedsakelig tar sikte på bortleding av nedbør». 111 Førstvoterende foretok ingen selvstendig vurdering av hvilken funksjon de aktuelle anleggene var ment å ha, viste til lagmannsrettens beskrivelse av det aktuelle anlegget. Lagmannsrettens flertall uttalte at «veigrøfter med ledninger, rist og sandfangkummer har tre funksjoner»; drenering, overflateavrenning fra vei og overflateavrenning fra ovenforliggende arealer, men at håndtering av overflatevann fra ovenforliggende arealer var anleggenes «dominerende» funksjon. 112 Da Høyesterett la dette til grunn ga subsumsjonen seg selv: Det aktuelle anlegget var et «avløpsanlegg» i forurensningslovens forstand. Mindretallet på én dommer, kom til motsatt resultat. Mindretallet mente at bestemmelsene i forurensningsloven kapittel 4 var «klart utformet med sikte på det kommunale avløpsnettet», og at bestemmelsene i dette kapittelet ikke passet på avledning av vann langs veier. 113 På bakgrunn av ordlyden i forurl. 21, forarbeider og rettspraksis virker det etter mitt skjønn som begrepet avløpsanlegg kan romme nokså ulikeartede innretninger for transport og behandling av overvann. I det følgende vil jeg gi en oversikt over anlegg som klart faller inn under definisjonen, og anlegg som muligens faller inn under definisjonen. Oversikten tar ikke sikte på å være uttømmende Fosen-dommen avsnitt 29. Fosen-dommen avsnitt 30. Fosen-dommen avsnitt 30 med henvisning til blant annet Ot.prp. nr. 11 ( ) s Drensledninger er rør for oppsamling av grunnvann. Fosen-dommen avsnitt 30 med henvisning til NOU 1994: 12 s Fosen-dommen avsnitt 30. Fosen-dommen avsnitt

31 a) Anlegg som ligger i kjernen av begrepet «avløpsanlegg» jf. forurl. 21 Ledninger er ansett som et tradisjonelt verktøy for transport av overvann. 114 Ledninger for transport av overvann, både felles og rene overvannsledninger, ligger i kjernen av anleggsbegrepet i forurl. 21. Det følger av forarbeidene til forurl. 21 at bestemmelsen gjelder «alle typer ledninger for avløpsvann uansett om det er forurenset eller ikke», både fellesledninger og separate ledninger. 115 Nedbør i form av regn er i utgangspunktet ikke forurenset. I urbane områder tilføres imidlertid ofte overvannet forurensning fra omgivelsene. I enkelte tilfeller vil dette vannet renses i et renseanlegg. Dersom overvannet føres inn på fellesledninger med spillvann vil dette alltidføres til et renseanlegg. Anlegg som skal rense overvann, enten det er fra overflaten eller fellesledninger, vil falle inn under definisjonen av avløpsanlegg. Dette følger uttrykkelig av forarbeidene. 116 Av forarbeidene følger det også at pumpestasjoner omfattes av definisjonen. 117 Pumpestasjoner er gjerne plassert i tilknytning til en ledning for å oppnå tilstrekkelig trykk slik at vannet ikke stopper opp ved for eksempel for lite fall i ledningen. Av Fosen-dommen følger det at veigrøfter med utstyr som for eksempel ledninger, rister og sandfangkummer også faller inn under definisjonen «avløpsanlegg» i forurl b) Overvannsanlegg som muligens omfattes av definisjonen avløpsanlegg jf. forurl. 21 Slik jeg forstår rettstilstanden etter Fosen-dommen vil det bero på en konkret vurdering hvorvidt et anlegg faller innenfor eller utenfor legaldefinisjonen av «avløpsanlegg» i forurl. 21. I NOU 2015: 16 uttalte utvalget (flertallet) på side 157 at ordlyden i forurl. 21 er vid, og omfatter «alle typer anlegg for avløpsvann (herunder overvann).» 119 Utvalget påpeker så at det til tross for den vide ordlyden ikke alltid er klart hvilke typer anlegg som omfattes av definisjonen. «Særlig gjelder dette andre typer anlegg enn ledninger, enten det er tale om anlegg i form av åpne løsninger eller i en kombinasjon av åpne og lukkede løsninger». 120 Jeg er enig i dette. I de senere år har det blitt et økt fokus på håndtering av overvann. Nye teknikker og metoder har blitt innført for å håndtere avrenning i byer, tettsteder og langs veier. Mange av de nye I 2013 var det 7700 km fellesledninger og km overvannsledninger i Norge jf. NOU 2015: 16 s. 49. Ot.prp. nr. 11 ( ) s Ot.prp. nr. 11 ( ) s Ot.prp. nr. 11 ( ) s Fosen-dommen. NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s

32 metodene består av åpne løsninger som skiller seg betraktelig fra de mer tradisjonelle anleggene. Hvorvidt slike mer åpne innretninger faller inn under legaldefinisjonen av avløpsanlegg beror etter gjeldende rett på en konkret tolkning. 121 Blant de mer moderne metodene for overvannshåndtering er såkalt lokal overvannshåndtering (LOH). Formålet med slik håndtering er å ta hånd om regnet der det faller, og tiltakene kan være svært ulikeartede. Ofte kombineres overvannshåndteringen med helt andre funksjoner, som parker til rekreasjon, eller lekeanlegg. Eksempler på teknikker for lokal overvannshåndtering er grønne tak, regnbed, eller åpne bekker. 122 Grønne tak og regnbed har som hovedformål å holde tilbake nedbørsmengdene slik at avrenningen bremser opp, og mindre vann renner inn på overvannsledningene på én gang. Det kan spørres om det er mulig å oppstille noen klare grenser for begrepet «avløpsanlegg» i forurl. 21. Etter gjeldende rett mener jeg at grensen for begrepet «avløpsanlegg» for det første må trekkes mot tiltak i vassdrag. «Åpne bekker» slik dette er beskrevet på Miljødirektoratets nettsider vil i utgangspunktet vil være et vassdrag. Dette følger først og fremst av definisjonen av «vassdrag» i vannressursloven 2. Med vassdrag menes blant annet «alt stillestående eller rennende vann med årssikker vannføring», «vannløp uten årssikker vannføring dersom det atskiller seg tydelig fra omgivelsene», «kunstige vannløp med årssikker vannføring unntatt ledninger og tuneller» og «kunstige vannmagasiner som står i direkte samband med grunnvannet eller et vassdrag». 123 Årssikker vannføring er «vannføring som ved middeltemperatur over frysepunktet ikke tørker ut av naturlige årsaker oftere enn hvert tiende år i gjennomsnitt». 124 For det andre vil mange grønne og åpne tiltak etter mitt skjønn falle utenfor definisjonen av «avløpsanlegg». Grønne tak og regnbed hvor overvannshåndtering bare er én av flere funksjoner, og hvor innretningen i utgangspunktet bare skal bremse opp nedbøren, faller den etter min mening ikke inn under definisjonen av avløpsanlegg etter gjeldende rett. Det er ikke naturlig å anse disse tiltakene som «anlegg» etter en alminnelig språklig forståelse. De bærer mer preg av å være alternative utformingsmetoder ved utforming av bygg og omgivelser enn anlegg til transport eller behandling overvannet. I mangel av rettspraksis eller annen avklaring blir kan jeg imidlertid ikke konkludere sikkert på dette punktet I Fosen-dommen avsnitt 31 viste førstvoterende til lagmannsrettens beskrivelse av de konkrete anleggene. Miljødirektoratet (2016a), Miljødirektoratet (2016b) og Miljødirektoratet (2016c). Vannressursloven 2. Vannressursloven 3 første ledd bokstav c. 29

33 I NOU 2015: 16 er det foreslått en ny 28-9 i plan- og bygningsloven som gir kommunen kompetanse til å «gi pålegg om etablering og drift av overvannsanlegg eller tilknytning til overvannsanlegg fastlagt i plan». 125 I merknadene skriver utvalget at en forutsetning for at «åpne overvannsanlegg» er omfattet av definisjonen «avløpsanlegg» i forurl. 21 er at aktuelle anlegget er «særskilt definert som et anlegg for å samle opp og avled overvann på en trygg måte, eller særskilt etablert og/eller konstruert for å håndtere en bestemt mengde overvann». I likhet med de andre forslagene i utredningen har heller ikke pbl foreløpig blitt vedtatt. Et slikt legislativt grep vil kunne medføre klarere grenser for legaldefinisjonen av avløpsanlegg. Umiddelbart virker dette etter mitt skjønn som en hensiktsmessig løsning for mer åpne overvannsløsninger som språklig sett ikke er i kjerneområdet av begrepet avløpsanlegg. Dersom disse på forhånd blir definert som et overvannsanlegg (eller ikke blir definert som et overvannsanlegg), kan dette medføre mer forutsigbarhet og være lettere å etterprøve. Endringsforslaget har imidlertid mottatt kritikk. 126 Min konklusjon er at begrepet avløpsanlegg har en kjerne, og at ledninger, renseanlegg, pumpestasjoner for overvann og veigrøfter med utstyr klart nok kan falle inn under definisjonen. Den vide ordlyden i forurl. 21 tilsier imidlertid at også mer åpne overvannsløsninger kan falle inn under begrepets ytterkant. Etter gjeldende rett må det imidlertid vurderes konkret hvorvidt en innretning faller innenfor eller utenfor begrepet. Endringsforslaget i NOU 2015: 16 kan muligens bidra til klargjøring Ansvarssubjektet: «anleggseier» Spørsmålet som skal besvares i dette punktet er hvem som kan bli erstatningsansvarlig for skade voldt av et anlegg som skal håndtere overvann. Av forurl. 24 a følger det at «anleggseieren» bestemmelsens ansvarssubjekt. I forarbeidenes slås det fast at regelen er ment å være generell, og at både kommuner og private kan være tenkes å bli erstatningspliktig etter bestemmelsen. 127 Denne tolkningen er bekreftet av Høyesterett i Fosen-dommen. 128 I realiteten er det slik at det er kommunen som i de fleste tilfeller er eier av avløpsanlegg, herunder overvannsanlegg. Dette har blant annet bakgrunn i reglene om eierskap til avløpsanlegg i vass- og avløpsanleggslova. 129 Etter denne loven skal nye vann- og avløpsanlegg «være eigd av kommunar», mens eksisterende anlegg «berre [kan] seljast eller på annan måte overdragast til kommunar», jf. 1 første ledd. Av forarbeidene til loven følger det at begrepet avløpsanlegg skal være sammenfallende med definisjonen i forurl. 21, noe som innebærer at eierskap NOU 2015: 16 s Se Taubøll (2016) s NOU 1994: 12 s Fosen-dommen avsnitt 27. Lov 16. mars 2012 om kommunale vass- og avløpsanlegg. 30

34 til overvannsanlegg i utgangspunktet også reguleres av reglene om kommunalt eierskap i vass- og avløpsanleggslova. 130 Formålet med en hovedregel om kommunalt eierskap til avløpsanlegg er «ønsket om å sikre kvalitet, sikkerhet og langsiktighet i vann- og avløpssektoren». 131 Bakgrunnen for forslaget om lovfesting av en slik regel var sikkerhetshensyn, samt behovet for fornyelse av ledningsnettet. 132 Vass- og avløpsanleggslovas regler om eierskap gjelder ikke for «mindre vann- og avløpsanlegg» jf. 1 tredje ledd. I forarbeidene presiseres det at mindre avløpsanlegg er «separate avløpsanlegg som er mindre enn 50 pe (personekvivalenter), og som ikke er tilknyttet offentlig nett, jf. forurensningsforskriften 12-1.» 133 Videre følger det av forarbeidene at loven ikke omfatter «private ledninger (stikkledninger) og utstyr utenfor husets yttervegger som er tilknyttet offentlig vann- og avløpsanlegg». 134 Dersom det oppstår usikkerhet om ledningen er en kommunal ledning eller privat stikkledning, har Sivilombudsmannen i en konkret sak uttalt at det kan legges vekt på hva som er anleggets dimensjon og formål, om anlegget er nødvendig for å levere vann- og avløpstjenester i kommunen og om kommunen har vedtatt at anlegget er en hovedledning. 135 Reglene i vass- og avløpsanleggslova gjelder heller ikke for anlegg eid av «anna offentleg organ» eller «for næringsverksemd o.l.» som ikke er knyttet til kommunale anlegg jf. 1 fjerde ledd. I forarbeidene nevnes anlegg etablert for Forsvaret og anlegg etablert av fylkeskommunene som eksempler på «anna offentleg organ». Dette innebærer at anlegg etablert i tilknytning til en fylkeskommunal vei, som den i Fosen-saken, ikke omfattes av reglene for kommunalt eierskap. Dette er et praktisk viktig unntak ettersom majoriteten av veistrekninger i Norge har fylkeskommunalt eierskap, og dermed også eier av anleggene langs veiene som skal ta unna for overvann Prop.136 L ( ) Lov om kommunal vass- og avløpsanlegg, s. 13. Prop.136 L ( ) s. 6. Prop.136 L ( ) s. 6. Personekvivalent er et nokså teknisk begrep som i forskrift 1. juni 2004 nr. 994 om erstatning for miljøskader (forurensningsforskriften) 11-3 bokstav m) er definert som «[d]en mengde organisk stoff som brytes ned biologisk med et biokjemisk oksygenforbruk målt over fem døgn, BOF5, på 60 g oksygen per døgn. Avløpsanleggets størrelse i pe beregnes på grunnlag av største ukentlige mengde som samlet går til overløp, renseanlegg eller utslippspunkt i løpet av året, med unntak av uvanlige forhold som for eksempel skyldes kraftig nedbør.» Prop.136 L ( ) s. 13. Juell og Imislund (2014). SSB (2013). 31

35 Dersom det oppstår tvil om eierskap til et overvannsanlegg vil det bero på en konkret vurdering hvem som er «anleggseier» med tilhørende ansvar etter forurl. 24 a. 137 Relevante momenter i vurderingen av hvem som eier et overvannsanlegg kan være hvem som etablerte det, hvem som finansierer driften av det eller avtale om eierskap. På bakgrunn av hovedregelen om kommunalt eierskap, samt det faktum at det tradisjonelt har blitt sett på som kommunens oppgave å sørge for avløpsanlegg, kan det legges til grunn at ansvarssubjektet i forurl. 24 a etter gjeldende rett i de fleste tilfeller vil være en kommune. I NOU 2015: 16 fremgår det at de mer åpne, lokale overvannsanleggene som for eksempel grønne tak og regnbed i majoriten etableres og drives av private huseiere eller byggherrer. 138 Antageligvis faller mange av disse inn under unntaket i vass- og avløpsanlegslova 1 tredje ledd, og vil dermed ikke være omfattet av hovedregelen om kommunalt eierskap. Som jeg redegjorde for i punkt er det imidlertid ikke opplagt at disse anleggene i det hele tatt faller inn under legaldefinisjonen av avløpsanlegg i forurl Ansvar for skade som oppstår fordi kapasiteten ikke strekker til Anleggseier er for det første objektivt ansvarlig for skade voldt av et avløpsanlegg «fordi kapasiteten ikke strekker til», jf. forurl. 24 a. Dette vilkåret viderefører vassdragsloven av nr. 2, som påla anleggseier et objektivt ansvar «[h]vis en kloakkledning viser seg for liten til å føre alt avløpsvatnet». At ansvaret er objektivt innebærer at det ikke er et vilkår at anleggseieren har utøvet noen form for skyld. Spørsmålet blir så hvilke situasjoner som omfattes av vilkåret «utilstrekkelig kapasitet». Ordet «kapasitet» tilsier at vilkåret dreier seg om skader som oppstår når det aktuelle anlegget ikke klarer å ta unna mengdene vann som kommer inn på det. Forurl. 22 gir hjemmel til fastsettelse av «nærmere krav til avløpsledning», men det er foreløpig ikke gitt forskrift etter denne bestemmelsen. 139 Når kapasiteten på et anlegg ikke strekker til kan det oppstå ulike skader. Hvis det er tale om en fellesledning kan det oppstå innendørs tilbakeslag. Hvis det er tale om et rent overvannsanlegg kan det enten oppstå utendørs tilbakeslag, eller at overvannet som skulle blitt ført bort, ikke blir det og på denne måten forårsaker oversvømmelse Ordet eiendomsrett har ingen entydig definisjon, men kan betraktes som et koblingsord mellom rettsfakta og rettsfølger, jf. Eng (2007) s Resultatene fra undersøkelsen er gjengitt i NOU 2015: 16 s Wang (2015) s

36 Det kan være ulike bakenforliggende årsaker til at et anleggs kapasitet ikke klarer å ta unna mengdene avløpsvann. For det første kan et anlegg ha blitt dimensjonert feil allerede på byggetidspunktet. Det kan for eksempel ha blitt lagt til grunn en uriktig oppfatning av hva som er «normalnedbør» i området. For det andre kan omgivelsene rundt anlegget (nedbørsfeltet) ha endret seg i etterkant av byggingen. Arealer som tidligere bestod av grønne flater, kan for eksempel ha blitt asfaltert eller bebygget. Vannet som tidligere ville blitt infiltrert i bakken, renner i stedet på overflaten, og kapasiteten på de omkringliggende overvannsanleggene presses. For det tredje kan det ved fellesledninger være slik at kommunen tillater flere husstander å koble seg på fellesledningen, slik at kapasiteten på denne måten blir mindre. Til sist, og særlig relevant i denne oppgaven, kan økt nedbør på grunn av klimaendringer presse kapasiteten på overvannsanlegg. Denne opplistingen av eksempler viser at det kan være svært ulikeartede årsaker til at kapasiteten på et overvannsanlegg ikke strekker til. Den utilstrekkelige kapasiteten kan også være en kombinasjon av de nevnte bakenforliggende årsakene. Spørsmålet blir så som menes med «utilstrekkelig» kapasitet. Gir bestemmelsen anvisning på ansvar i alle situasjoner hvor kapasiteten ikke strekker til, eller må det trekkes en grense? Det er neppe tvilsomt at anleggseier etter bestemmelsen er ansvarlig for skader som følge av feildimensjonering allerede på byggetidspunktet. Det samme gjelder nok som utgangspunkt også ved skader som oppstår fordi en kommune har tillatt for mange husstander å koble seg på en fellesledning. Av forarbeidene følger det at anleggseier som utgangspunkt er ansvarlig for skade også om «andre» enn anleggseier selv har iverksatt tiltak i nedbørsfeltet som gjør at avrenningen overstiger kapasiteten på anlegget. 140 Men kommer anleggseier også i ansvar etter bestemmelsen når den bakenforliggende årsaken til kapasitetsmangelen er kraftig nedbør? Nedbørintensitet er for anleggseier langt vanskeligere å forhåndsberegne. Ordlyden i forurl. 24 a er generell, og avgrenser ikke mot spesifikke bakenforliggende årsaker til den utilstrekkelige kapasiteten. Ordlyden tilsier at det inntreffer et objektivt ansvar forutsatt at skade oppstår fordi kapasiteten på anlegget ikke strekker til. Forarbeidene tar ikke uttrykkelig stilling til spørsmålet. I utredningen fremhever utvalget at bestemmelsen er ment å være «generell». Uttalelsen i proposisjonen om at anleggseier er ansvarlig for skade også om andre har iverksatt tiltak i nedbørsfeltet viser at departementet ønsket at risikoen for skader uansett i utgangspunktet skal bæres av anleggseier. 141 Et eksem Ot.prp. nr. 39 ( ) s Ot.prp. nr. 39 ( ) s

37 pel på et slikt tiltak kan være at en utbygger har asfaltert store flater i nedbørsfeltet som tidligere var grøntareal. Forurl. 24 a ble tilføyd til forurensningsloven i Forarbeidene til loven er skrevet før dette. 142 På dette tidspunktet var det ikke like mye kunnskap om klimaendringer som nå, og særlig ikke om de konkrete konsekvensene av klimaendringer i Norge. At forarbeidene ikke nevner overvannsproblematikk og økte nedbørsmengder tilsier at slike skadeårsaker ikke var et omdiskutert tema ved utarbeidelsen av forurl. 24 a. I ettertid har det det kommet mer forskning på hvilke konsekvenser klimaendringene har fått og vil få i Norge, samtidig som mange byer og tettsteder stadig bygges ut og fortettes. På denne bakgrunn kan det spørres hvor rimelig det er at anleggseier må bære risikoen for endringer som er utenfor vedkommendes kontroll, slik endringer i klimaet må kunne sies å være. Dersom et anlegg ble bygget på en forsvarlig måte på for eksempel 1990-tallet kan det virke urimelig at anleggseieren som må bære risikoen for skade som følge av økt overvannsproblematikk på objektivt grunnlag. Ettersom ordlyden i forurl. 24 a er klar samtidig som uttalelsene i forarbeidene tilsier at anleggseier er ansvarlig også for skader som skyldes tiltak igangsatt av andre, blir min konklusjon at det etter gjeldende rett gjelder et objektivt ansvar også for skader som skyldes klimaendringer, herunder mer kraftig og intens nedbør. Et annet spørsmål er om det bør være slik som dette. Dette er et rettspolitisk og ikke et rettsdogmatisk spørsmål. Erstatningsansvar for avløpsanlegg, og særlig overvannsanlegg, var tema i NOU 2015: 16. I spørsmål om ansvar for overvannsanlegg delte utvalget seg i flere fraksjoner. Den ene delen av utvalget ønsker i stor grad å videreføre hovedregelen om objektivt ansvar for alle typer avløpsanlegg, mens de ulike mindretallene mener at ansvarsgrunnlaget for spillvannsanlegg og overvannsanlegg bør være forskjellige, og at det ved skade voldt av overvannsanlegg bør gjelde et culpaansvar. I punkt 4.4 vil jeg vurdere hvilket ansvarsgrunnlag som er det mest hensiktsmessige for overvannsanlegg, og i den forbindelse redegjøre nærmere for de ulike fraksjonene i utredningen. Urimelige utslag av regelen i forurl. 24 a kan imidlertid veies opp av andre rettslige mekanismer. For det første kan det spørres om ansvar kan falle bort på grunnlag av force majeure. Dette vil jeg drøfte i punkt For det andre følger det av rettspraksis at kommunale anleggseiere til en viss grad kan fraskrive seg det objektive ansvaret i forurl. 24 a. 143 Dette er tema i punkt 3.5. Andre grunnlag som kan tenkes å modifisere anleggseiers erstatningsansvar i en konkret sak er skl. 5-1 om skadelidtes medvirkning eller den generelle lempingsregelen i skl Forarbeidene til forurl. 24 a nevner uttrykkelig at 5-2 kan tenkes å komme til anvendelse i Utredningen var ferdig i 1994, mens proposisjonen ble skrevet i Dette er etter mitt skjønn ikke en bortfallsgrunn, men et alternativt og avtaleregulert ansvarsgrunnlag ved enkelte skader voldt av avløpsanlegg. 34

38 tilfeller hvor kapasitetsmangelen skyldes tiltak i nedbørsfeltet som er utført av andre enn anleggseieren selv. 144 Det avgrenses mot en nærmere redegjørelse av disse grunnlagene for lemping eller bortfall Ansvar for skade som skyldes utilstrekkelig vedlikehold Den andre situasjonen forurl. 24 a nevner er skader avløpsanlegg volder «fordi [ ] vedlikeholdet har vært utilstrekkelig.» Denne delen av bestemmelsen er en delvis videreføring av regelen i vassdragsloven av nr. 2. Det er imidlertid en viktig forskjell mellom e to bestemmelsene. Etter vassdragsloven ble det stilt vilkår om at anlegget ble «forsvarlig» vedlikeholdt, jf. vdrl. 115 nr. 1. Ordlyden i forurl. 24 a viser til et «utilstrekkelig» vedlikehold. Om denne endringen har det blitt uttalt at fokuset i ansvarsbestemmelsen ble flyttet fra «vedlikeholderens innsats» til «effektene av vedlikeholdsmangel», en beskrivelse jeg er enig i. 145 Manglende vedlikehold av et overvannsanlegg kan forårsake skade på ulike måter. Det kan medføre proppdannelse av sand, grus eller annet og dermed hindre vannet å renne gjennom anlegget. For overvannsskader er det mest praktisk at dette resulterer i utendørs tilbakeslag, slik at vannet blir presset tilbake opp gjennom en kum i bakken. Innendørs tilbakeslag er kun praktisk i de tilfellene skaden voldes av en fellesledning. Manglende vedlikehold kan også tette igjen rister eller kummer som leder vannet ned i en overvanns- eller fellesledning. I områder med store grøntarealer vil mye av vannet gå ut i jordsmonnet, men i byer og tettsteder med forseglet overflate vil vannet kunne renne på bakken og inn i kjellere eller førsteetasjer. Kommunen er «ansvarlig for drift og vedlikehold» av avløpsanlegg som helt eller delvis eies av kommunen, jf. forurl. 24 første ledd første punktum. Ved private avløpsanlegg er det eieren av den eiendom som anlegget først ble anlagt for som er ansvarlig for drift og vedlikehold, jf. annet punktum. På bakgrunn av disse reglene må det kunne legges til grunn at den som eier et avløpsanlegg, har en plikt til å holde det ved like. Det foreligger imidlertid ingen bestemmelser om innholdet i anleggseiers vedlikeholdsplikt. Hva som er innholdet i denne vedlikeholdsplikten beror derfor på en nærmere tolkning. Før jeg redegjør for terskelen for ansvar etter dette vilkåret, vil jeg knytte noen bemerkninger til vedlikeholdsbegrepet. Ordet «vedlikehold» har ingen entydig definisjon, og kan forstås i både snever og vid forstand. I snever forstand kan vedlikehold innebære et ansvar i å holde anlegget i en alminnelig god stand, og unngå vanlige slitasjeskader som for eksempel rustdannelse. En vid forståelse Ot.prp. nr. 39 ( ) s Taubøll (2010) s

39 av vedlikeholdsbegrepet kan inkludere mer løpende tiltak, som for eksempel å fjerne kvister og annet som blokkerer gjennomstrømmingen av overvann. Forarbeidene gir ingen anvisning på hvordan vedlikeholdsbegrepet i forurl. 24 a er ment å forstås. Rettspraksis gir noe veiledning i spørsmålet. Høyesterett har behandlet flere erstatningssaker hvor skade har oppstått grunnet utilstrekkelig vedlikehold, men de har aldri eksplisitt og direkte redegjort for innholdet av begrepet. Agder lagmannsrett avsa imidlertid en dom i 2011 hvor de uttrykkelig redegjorde for forståelsen av begrepet. 146 Saken gjaldt krav om erstatning for skade fra tilbakeslag i avløpsanlegg som ble rettet mot entreprenørselskapet som hadde bygget anlegget. Skaden oppstod før overtakelsesforretning, og skadelidte anførte at entreprenøren derfor var «anleggseier» og ansvarlig etter forurl. 24 a. Lagmannsrettens flertall kom til at entreprenøren ikke var eier av anlegget. Uttalelsene i relasjon til vedlikeholdsbegrepet er likevel av interesse. Flertallet uttalte at «[l]ovens begrep «vedlikehold» kan ikke være begrenset bare til tiltak for å motvirke slitasje eller skade. Det må også omfatte mer driftsoperative tiltak som f.eks. rengjøring, som gjennomføres som del av driften av anlegget for at det løpende skal ivareta sin tilsiktede funksjon, herunder at avløpsanlegget ikke skal gå tett. Vedlikehold skal etter sitt formål sikre daglig bruk av anlegget.» (min kursivering). 147 Uttalelsene i dommen tilsier at forurl. 24 a viser til vedlikehold i en mer vid forstand. Også høyesterettspraksis om forurl. 24 a trekker i denne retning. Den første dommen som ble avsagt om vedlikeholdsvilkåret i forurl. 24 a, er en dom inntatt i Rt s (Alta). Saken gjaldt erstatning for skader etter et innendørs tilbakeslag hos en huseier. Årsaken til tilbakeslaget var en propp av sand og grus som gjorde at kloakken ikke fløt ut til renseanlegget, men opp i kjelleren. Det sentrale spørsmålet i saken var om kommunen kunne fraskrive seg det objektive ansvaret for slike skader. 148 Kommunen erkjente at skaden ville vært unngått dersom vedlikeholdet hadde vært tilstrekkelig, og Høyesterett drøftet derfor ikke innholdet i vedlikeholdsvilkåret videre LA LA Adgangen til ansvarsfraskrivelser behandles i punkt 3.5. Alta-dommen avsnitt 2 og

40 I Fosen-dommen baserte flertallet seg på lagmannsrettens bevisbedømmelse, og la til grunn at skadene ville vært unngått ved et bedre vedlikehold av veiens avløp, i første rekke en raskere utrykning [på skadedagen] for å hindre at det oppstod såkalte «snøbommer» i ristene». 150 Lagmannsretten la til grunn at når det var kjent at det kunne oppstå problemer med regn i tørr snø «burde det ha skjedd utrykninger med tilstrekkelig mannskap i løpet av ettermiddagen». I både Alta-dommen og Fosen-dommen handlet vedlikeholdsarbeidet om mer driftsoperative tiltak, i motsetning til tiltak for å motvirke rust eller annen slitasje. Uttalelsene i dommen fra Agder lagmannsrett samsvarer derfor med inntrykket Alta-dommen og Fosen-dommen gir. I juridisk teori har andre konkrete vedlikeholdstiltak blitt nevnt. Taubøll har uttalt at mange ledninger vil være utsatt for at røtter og jord trenger inn gjennom sprekker i ledningsskjøtene, samt at vedlikeholdsplikten må innebære at anleggseieren må påse at ledningene ikke belastes av «bevegelser i jordsmonnet». 151 Konklusjonen blir dermed at vedlikeholdsbegrepet etter skal forstås i vid forstand, slik at det også knytter seg til driftsoperative tiltak. Neste spørsmål er hvordan terskelen for ansvar kan forstås, eller med andre ord hva som menes med «utilstrekkelig» vedlikehold. Blir anleggseier ansvarlig for absolutt alle skader som ikke ville ha oppstått dersom eieren hadde ført et bedre eller hyppigere vedlikehold, eller må det trekkes en grense? Ordlyden i forurl. 24 a er generell og tilsier at absolutt alle skader som kan tilbakeføres til manglende vedlikehold, omfattes av regelen. En slik forståelse tilsier at anleggseier er ansvarlig for alle feil som etter sin art ville kunne avdekkes gjennom vedlikehold. I motsetning til den tidligere bestemmelsen i vassdragsloven, hvor vilkåret var «uforsvarlig» vedlikehold, gir ikke forurl. 24 a holdepunkter for noen forsvarlighetsvurdering. Dette innebærer at anleggseier kan ha gjort nokså omfattende vedlikeholdstiltak, men likevel bli ansvarlig for oppstått skade. Rettspraksis tilsier imidlertid at det må trekkes en grense. I Rt s. 656 (Molde) oppstod det tilbakeslag i en kjeller fordi en stor stein i ledningen blokkerte kloakkgjennomstrømmingen. Steinen hadde kommet seg inn i anlegget på uforklarlig vis. Skadelidtes forsikringsselskap anførte at en så stor stein ikke skulle ha vært inne i kloakkanlegget, og at det derfor måtte fo Fosen-dommen avsnitt 15. Taubøll (2010) s

41 religge vedlikeholdssvikt. 152 Forsikringsselskapet mente at det var uten betydning at vedlikeholdet «i og for seg har vært fullt ut forsvarlig». 153 Høyesterett var ikke enig i dette. Høyesterett uttalte at det ikke kunne utelukkes at skaden «kunne vært avverget gjennom vedlikehold». 154 Retten fant imidlertid ikke grunnlag for å konkludere med at kommunen «objektivt sett hadde til rådighet egnede og realistiske vedlikeholdstiltak», noe som skilte Moldedommen fra Alta-dommen og Fosen-dommen. 155 I Fosen-dommen la retten til grunn at skaden ville vært unngått ved en raskere utrykning, mens skade i Alta-dommen skjedde grunnet proppdannelse over tid. Retten viste også til at «de nærmere årsaksforholdene» var usikre. Rent faktisk skiller årsakene seg fra hverandre ved at proppdannelse og dannelse av snøbommer til en viss grad er påregnelig og forutsigbart, mens en stor stein ikke på samme kan forventes å finne veien ned i et lukket kloakkanlegg. En kontroll av anlegget kunne ha oppdaget steinen, men dette ville vært mer eller mindre tilfeldig. Slik jeg leser Molde-dommen virker det som Høyesterett la vekt på dette. Konklusjonen blir etter dette at ikke alle skader som hypotetisk kan tilbakeføres til et mangelfullt vedlikehold vil omfattes av det objektive ansvaret i forurl. 24 a. Grensen må trekkes ved skader som ikke objektivt sett kan forhindres med egnede og realistiske vedlikeholdstiltak. I juridisk teori har Hagland tolket dommen dithen at ansvar etter forurl. 24 ikke inntrer dersom «forsvarlig vedlikehold viser seg ikke å være tilstrekkelig til å hindre skade». 156 Også i Alta-dommen bruker retten dette uttrykket i relasjon til «utilstrekkelig vedlikehold» i 24 a. 157 Verken Hagland eller Høyesterett i Alta-dommen presiserer imidlertid hva de mener med «forsvarlig». Taubøll har påpekt at det er «systematisk uheldig» å bruke ordet forsvarlig i relasjon til forurl. 24 a ettersom uttrykket gjerne brukes for å betegnet et «normalt aktsomhetsnivå som kan assosieres med culpaansvaret». 158 Slik jeg leser Taubøll mener han at ansvar etter forurl. 24 a kan inntreffe selv om vedlikeholdet har vært forsvarlig, noe jeg er enig i. Endring i klima, fortetting og forsegling av overflater gjør at anleggseier må øke sitt driftsoperative vedlikehold for å unngå skade når det kommer nedbør, særlig i form av styrtregn. Overvannsproblematikk i byer og tettsteder vil skape større behov for vedlikehold på anleggene, og da særlig for driftsoperative tiltak. Hvis det for eksempel kommer svært mye nedbør Molde-dommen avsnitt 16. Molde-dommen avsnitt 26. Molde-dommen avsnitt 27. Molde-dommen avsnitt 27. Hagland (2014) s. 4. Alta-dommen avsnitt 36. Taubøll (2016) s

42 i løpet av kort tid i Oslo, vil vannet renne fortere og i større mengder på overflaten, og skape større press på anleggene. Rister og kummer kan være dekket av kvister og blader, og dermed blokkere nedrenningen. Anleggseier må da bruke mer ressurser på å rydde og rense anleggene. På samme måte som det kan virke urimelig at anleggseier må bære risikoen for kapasitetsmangler som følge av klimaendringer, kan det også umiddelbart tenkes at det objektive ansvaret for vedlikeholdsskader kan gi urimelige utslag. 159 Det kan imidlertid virke som at det i praksis blir innfortolket et unntak for force majeure-hendelser fra forurl. 24 a. Hvorvidt det gjelder et slikt unntak etter gjeldende rett er tema i neste punkt. Dersom en legger til grunn at det gjelder ansvarsfrihet ved force majeure kan dette oppveie for den isolerte urimeligheten det objektive ansvaret i forurl. 24 a kan skape i konkrete tilfeller Inneholder forurl. 24 a et unntak ved force majeure? Force majeure beskrives som «særlige omstendigheter som ikke er under menneskelig kontroll, og som det derfor på forhånd er klart at mennesker ikke kan avverge». 160 Slike hendelser vil typisk være naturbegivenheter som flom, jordskjelv, sterk vind og lignende ekstraordinære, lite forutsigbare begivenheter. 161 I kontraktsforhold kan partene avtale ansvarsfrihet eller lemping ved force majeure-hendelser, og i flere tilfeller er det også lovfestet. 162 Spørsmålet i dette punktet er om det foreligger rettsklidemessige holdepunkter som tilsier at det gjelder et unntak fra forurl. 24 a ved force majeure-hendelser. Drøftelsen gjelder både ved skader som følge av utilstrekkelig kapasitet og utilstrekkelig vedlikehold. Ettersom kommunale anleggseiere til en viss grad kan fraskrive seg ansvar for kapasitetsmangler, er det et force majeure-unntak mest praktisk ved vedlikeholdsskader. 163 Ordlyden i forurl. 24 a gir ingen veiledning i spørsmålet om det gjelder et unntak fra det objektive ansvaret ved force majeure-hendelser. At forurl. 24 a ikke regulerer spørsmålet, kan imidlertid ikke gi grunnlag for en antitetisk slutning om at et force majeure-unntak ikke Terskelen for hva som er urimelig kan imidlertid sies å være høyere ved utilstrekkelig vedlikehold. Dette illustreres blant annet i Alta-dommen hvor Høyesterett argumenterte for de ulike reelle grunnene for at vedlikeholdsansvar ikke skal kunne fravikes, slik skader som følge av utilstrekkelig kapasitet til dels kan, jf. Alta-dommen avsnitt 36. Jeg kommer tilbake til denne dommen i punkt Lovdata (2012). Lødrup (2009) s Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet 7-3 og Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet 24 nr. 2 er eksempler på bestemmelser hvor force majeure-hendelser nevnes som grunnlag for lemping eller fritak for erstatningsansvar. Ansvarsfraskrivelser behandles i punkt

43 kan oppstilles ved skader forårsaket av avløpsanlegg. Spørsmålet blir om det kan oppstilles et ulovfestet force majeure-unntak. Forarbeidene til forurl. 24 a regulerer heller ikke spørsmålet om force majeure direkte. I proposisjonen uttaler departementet at det «trolig» gjaldt et unntak ved force majeure fra det objektive ansvaret i vdrl. 115 og 47 nr. 2. I relasjon til ansvaret for tiltak i vassdrag mente departementet at spørsmålet om force majeure «bør som hittil overlates til rettspraksis, jf f.eks RG-1982-s 180 (Frostating lagmannsrett) og RG-1984-s 386 (Asker og Bærum herredsrett).» 164 Departementet sa ikke noe om det fortsatt bør gjelde et force majeure-unntak også for avløpsanlegg. Det at verken utredningen eller proposisjonen ga uttrykk for at rettstilstanden skulle endres på dette punktet kan tilsi at lovgiver mente å videreføre gjeldende rett. I Stavanger-saken la Høyesterett stor vekt på tidligere rettstilstand og mangelen på signaler om endring i forarbeidene ved spørsmålet om adgangen til ansvarsfraskrivelse, og jeg kan ikke se at dette rettskildemessig stiller seg annerledes ved force majeure-spørsmålet. 165 Spørsmålet om forurl. 24 a og force majeure har ikke vært behandlet av Høyesterett. Underrettene har imidlertid behandlet spørsmålet ved flere anledninger. Eksistensen av et force majeure-unntak ble behandlet av Borgarting lagmannsrett i Saken gjaldt krav om erstatning fra flere forsikringsselskaper mot Fredrikstad kommune etter at flere boligkjellere hadde fått skader som følge av tilbakeslag etter en regnhendelse. Ved enkelte av skadene var det utilstrekkelig kapasitet på avløpsnettet som var skadeårsak, mens det ved andre skader var utilstrekkelig vedlikehold som forårsaket skaden. Dommen ble avsagt tre måneder etter Stavanger-dommen, og retten tok derfor stilling til Stavanger-dommen i premissene. Flertallet kom til at kommunen kunne fraskrive seg ansvar for skader som oppstod grunnet utilstrekkelig kapasitet, men ikke vedlikehold. De forankret dette i Stavangerdommen, og inntok derfor samme standpunkt som Høyesteretts flertall gjorde i Alta-dommen fire år senere. For skadene som kunne tilbakeføres til utilstrekkelig vedlikehold mente imidlertid flertallet at det måtte gjelde et unntak fra det objektive ansvaret ved force majeurehendelser. Flertallet viste til at verken 24 a eller forarbeidene direkte regulerer spørsmålet. Det var imidlertid enighet mellom partene om at det gjaldt et «ulovfestet fritak for force majeure da Ot.prp. nr. 39 ( ) s Stavanger-dommen avsnitt 35. RG s (Fredrikstad). 40

44 ansvaret for avløpsanlegg ble regulert av vassdragsloven.» Flertallet kunne ikke finne «holdepunkter for å anta at lovgiver har ment å gjøre noe endring på dette», og la derfor til grunn at det fortsatt gjaldt et slikt unntak. Samlet sett foreligger det etter mitt skjønn rettskildemessige holdepunkter for å anta at det gjelder et unntak for force majeure-hendelser ved skader voldt av avløpsanlegg, herunder overvannsanlegg. Det rettskildemessige grunnlaget for unntaket er imidlertid ikke sterkt, og dersom spørsmålet kommer opp for Høyesterett er det ikke åpenbart hvilket resultat retten vil komme til. I det følgende legger jeg imidlertid til grunn at det gjelder et unntak for ansvar ved force majeure-hendelser. 167 Spørsmålet blir så hva som kreves for at en hendelse skal kunne regnes som force majeure. Dette spørsmålet tok retten stilling til i Fredrikstad-dommen. Flertallet i lagmannsretten la til grunn at ansvarsfrihet for force majeure «må forutsette at den relevante hendelsen hva gjelder art eller omfang avviker kvalifisert fra det som er påregnelig» (min kursivering). Kommunens anførsel om at ansvarsfrihet på grunnlag av force majeure forelå dersom det regnet mer enn ledningsnettet var dimensjonert for, kunne derfor ikke føre frem. Videre påpekte retten at det var få rettskildefaktorer som regulerer spørsmålet. De viste til en dom inntatt i RG s hvor retten la til grunn at et gjentaksintervall på 15 år ikke var force majeure, samt uttalelsen i forarbeidene om at terskelen for force majeure er høy. 168 Lagmannsretten viste så til to dommer avsagt på tingsrettsnivå som behandlet grensen for force majeure. 169 I den ene dommen la retten til grunn at dersom det skulle antydes et gjentaksintervall som nedre grense for force majeure, «så bør dette være nærmere 100 år enn 50 år». I den andre dommen la byretten til grunn at et gjentaksintervall på mer enn 50 år måtte vurderes som force majeure. Flertallet påpeker at dommene har begrenset med rettskidlemessig vekt, men at de gir en viss støtte for at «det må kreves mer enn 15 år men ikke så mye som 100 år» Dette er lagt til grunn i juridisk teori, se Jakobsen (2010) s Gjentaksintervall, eller returperiode, er uttrykk for IVF-verdier. IVF betyr «nedbørsintensitet (I) som for ulike varigheter (V) kan forventes å forekomme med en viss hyppighet/frekvens (F). [ ] Verdier for ulike returperioder gir estimat av nedbørintensiteten som kan forventes å bli overskredet én gang i løpet av en gitt tidsperiode, f.eks. 100-år (ofte uttrykt som "100-års verdi")». Kilde: Norsk klimaservicesenter. RG s. 385 og en dom fra Kristiansand byrett av 23. oktober 2001 (sistnevnte ligger ikke på lovdata.no, og lagmannsretten oppga ingen referanse). 41

45 Flertallet påpekte at spørsmål om hva som er force majeure ikke alene kunne løses ut fra en fortolkning av begreper som «uforutsigbar, sjeldent forekommende eller lignende», da det er forskjellig hva man legger i begrepene. Svaret måtte derfor «i en viss utstrekning også måtte relateres til den type virksomhet og det konkrete anlegget det er tale om». Problemstilling i den konkrete saken ble dermed «hvilken oversvømmelseshyppighet som bør tas i betraktning for så vidt gjelder avløpsnettet i boligområder». Lagmannsretten viste til at gjeldende standard tilsa at avløpsanleggene i boligområder «minimum bør dimensjoneres for 10 års regn», og at dette tilsa at det ikke kunne stilles krav om at kommunen tok i betraktning flomhendelser i ledningsnettet som hadde et gjentaksintervall på «mer enn 50 år». Som følge av det ovennevnte ble Fredrikstad kommune ikke dømt til å betale erstatning for skadene som oppstod grunnet utilstrekkelig vedlikehold. Foruten å styrke det rettskildemessige grunnlaget noe for en adgang til force majeure-unntak fra det objektive ansvaret i forurl. 24 a, gir Fredrikstad-dommen veiledning ved spørsmålet om innholdet i force majeureunntaket. Slik jeg leser dommen må det imidlertid alltid foretas en konkret vurdering av om den aktuelle hendelsen er force majeure, og jeg kan ikke se det annerledes enn at denne vurderingen må være dynamisk og kunne endre seg i takt med klimaendringene. Å ta Fredrikstad-dommen til inntekt for at det alltid vil være force majeure ved nedbør med et gjentaksintervall på mer enn 50 år er etter min mening er det etter min mening ikke grunnlag for. 170 Force majeure-unntaket har nylig blitt påberopt som grunnlag for ansvarsfrihet av Asker kommune etter det kraftige regnværet som rammet området 6. august Skadelidtes forsikringsselskap, Gjensidige, fremsatte regresskrav mot Asker kommune. I følge Gjensidige oppstod skade fordi risten foran en kulvert var tett, slik at vannet ikke rant ned i anlegget, men over bakken og inn i bygningen. Kommunen viste til NVEs anslag om at regnværet hadde et gjentaksintervall på 200 år, og hevdet derfor at hendelsen var force majeure, jf. Fredrikstaddommen. Finans Norge uttalte i relasjon til saken at Fredrikstad-dommen er ti år gammel, og at tiden er moden for å justere grensen for force majeure. 172 De argumenterte imidlertid ikke mot eksistensen av et force majeureunntak. Det gjenstår å se om Gjensidige tar saken til domstolene eller frafaller kravet. 3.4 Anleggseiers ansvar for skader som ikke kan tilbakeføres til utilstrekkelig vedlikehold eller kapasitet Forurensningsloven 24 a angir to spesifikke skadeårsaker: Utilstrekkelig kapasitet eller utilstrekkelig vedlikehold. Skader fra overvannsanlegg kan imidlertid også tenkes å oppstå på Kommuneforlaget AS legger dette til i Administrative bestemmelser. Standard abonnementsvilkår for vann og avløp jf. kommentar til punkt 3.14 på s. 42. Avtaleverket er Kommuneforlagets forslag til abonnementsvilkår. Det er opp til hver enkelt kommune om de vil benytte dette standardverket eller utarbeide egne vilkår. Se Kjernlie (2017b). Se Kjernlie (2017a). 42

46 andre måter. Spørsmålet blir om det gjelder et objektivt ansvar også for slike skader, eller formulert på en annen måte: Om forurl. 24 a uttømmende angir hvilke skadeårsaker det gjelder et objektivt ansvar for ved skader voldt av avløpsanlegg. I Molde-dommen var det spørsmål om ansvaret i forurl. 24 a kunne suppleres av et objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag. En stor stein hadde på uforklarlig vis kommet inn i det lukkede kloakksystemet, og medførte tilbakeslag i en kjeller. Tilbakeslaget bestod av spillvann fra huset. 173 Som redegjort for i punkt kom Høyesterett til at skaden ikke kunne tilbakeføres til utilstrekkelig vedlikehold. Retten kom imidlertid til at forurl. 24 a på dette punktet kunne suppleres av et objektivt ansvar på ulovfestet grunnlag. Høyesterett innledet sin argumentasjon med å slå fast at vann- og avløpsanlegg utgjør en «vital samfunnsmessig infrastruktur», samtidig som anleggene representerer en «særpreget», «stadig» og «ekstraordinær» risiko for omgivelsene. 174 I neste avsnitt påpekte retten at det «finnes utvilsomt områder der hensynene bak det ulovfestede objektive anvaret står enda sterkere enn på vann- og avløpssektoren», men at slike anlegg likevel ikke lå i «randsonen» av ansvaret. I Rt s (Tromsø) var saksforholdet nokså likt saksforholdet i Molde-dommen. I denne dommen ble kommunen ilagt ulovfestet objektivt ansvar for et fremmedlegeme som hadde havnet i en kloakkledning. Førstvoterende i Molde-dommen viste til likheten mellom de to sakene, og at «den rettspolitiske avveiningene som dommen er et utslag av, fremdeles er solid forankret i vår rettstradisjon», blant annet gjennom vedtagelsen av forurl. 24 a. Ettersom lovgiver ikke ga uttrykk for en endring i rettstilstanden ved vedtagelsen av forurl. 24 a, ble Høyesteretts konklusjon at kommunen var objektivt ansvarlig på ulovfestet grunnlag. 175 Spørsmålet blir så om Molde-dommen får anvendelse på andre skader enn innendørs tilbakeslag som følge av et fremmedlegeme i ledningen. Spørsmålet er relevant fordi min oppgave omhandler overvannsskader, og som redegjort for tidligere, kan slike skader også oppstå ved vanninntrenging utenfra Molde-dommen avsnitt 2. Molde-dommen avsnitt 33. Molde-dommen avsnitt

47 Premissene i Molde-dommen er nokså generelt utformet. Argumentasjonen til Høyesterett dreide seg om avløpsanlegg og risikobetraktninger knyttet til disse. 176 I argumentasjonen skiller ikke høyesterett mellom anlegg for håndtering av spillvann, og anlegg for håndtering av overvann. Det at retten trakk linjer til forurl. 24 a generelt kan tilsi at uttalelsene knyttet seg til skader voldt av alle typer avløpsanlegg, uten at den avgrenset til tilbakeslagsskader. På den andre siden er det tale om påleggelse av ulovfestet objektivt ansvar, og dette vil bero på en konkret vurdering av den aktuelle virksomheten eller tingen. I dette tilfellet gjaldt det en stor stein inne i et lukket kloakksystem. Dersom Høyesterett i fremtiden skal ta stilling til om det gjelder et ulovfestet objektivt ansvar for andre skadeårsaker enn kapasitet og vedlikehold ved overvannsanlegg er det nærliggende å anta at de vil vurdere dette konkret, selv om det antageligvis vil ses hen til Molde-dommen. Etter mitt skjønn foreligger det en annen risiko ved overvannsanlegg enn ved rene spillvannsanlegg, og jeg er derfor ikke sikker på om resultatet ville blitt det samme. 177 Jeg er derfor i tvil om Molde-dommen kan tas til inntekt for å gjelde andre tilfeller enn når et fremmedlegeme på uforklarlig vis blokkerer gjennomstrømming av kloakkvann, og på denne måten forårsaker skade. Et annet spørsmål er hvor praktisk dette spørsmålet er. Skader forårsaket av utilstrekkelig kapasitet eller vedlikehold er antagelig de praktiske skadeårsakene ved avløpsanlegg, og andre bakenforliggende årsaker til skade tilhører antageligvis sjeldenhetene. Det kan være verdt å merke seg at det ved ulovfestet objektivt ansvar tilsynelatende ikke er antatt at det gjelder noe unntak for force majeure. Dette ble riktig nok hevdet av Lødrup, men er ikke nevnt i noen av de nyere bøkene om alminnelig erstatningsrett. 178 Hagstrøm stilte seg tvilende til at det gjelder et force majeure-unntak i relasjon til det ulovfestede objektive ansvaret. 179 Han viste for det første til manglende rettskildemessige holdepunkter for eksistensen av force majeure utenfor kontrakt, og for det andre til force majeure-begrepet «verken gir noen dekkende beskrivelse av den foreliggende praksis, eller vil være til synderlig hjelp ved avgjørelsen av om det skal pålegges objektivt ansvar.» Hagstrøm argumenterer for at spørsmålet om ansvarsfrihet grunnet omstendigheter som lå helt utenfor skadevolderens kontroll, «må løses ut fra spørsmålet om det er inntruffet en typisk skadeforvoldelse og ved hjelp av adekvansregelen.» Molde-dommen avsnitt 33. I punkt vurderer jeg hvilke risikobetraktninger som foreligger ved overvannsanlegg i relasjon til hvilket ansvarsgrunnlag som bør gjelde for overvannsanlegg. Se Lødrup (2009) s Verken Nygaard (2007), Hagstrøm og Stenvik (2015) eller Wilhelmsen og Hagland (2017) behandler et force majeure-unntak fra det ulovfestede objektive ansvaret. Hagstrøm (1987) s Hagstrøm (1987) s

48 3.5 Kommunale anleggseieres adgang til å fraskrive seg objektivt ansvar Innledning Som nevnt flere ganger ovenfor kan kommunale anleggseiere til en viss grad fraskrive seg det objektive erstatningsansvaret for skader voldt av avløpsanlegg, herunder anlegg for håndtering av overvann. I dette punktet vil jeg foreta en nærmere analyse av kommuners adgang til slike ansvarsfraskrivelser. At spørsmålet først og fremst gjør seg gjeldende for kommunale anleggseiere må ses i sammenheng med reglene om plikt til tilknytning til avløpsledning jf. forurl Den som knytter seg til en kommunal avløpsledning må betale en tilknytningsavgift. De fleste kommuner har vedtatt abonnementsvilkår som gjelder fra og med tilknytning. Det følger av rettspraksis at abonnenten vil være bundet av vilkårene selv om vedkommende ikke uttrykkelig samtykker til dette. 182 Abonnementsvilkårene er ensidig fastsatt av kommunen, og abonnenten kan ikke forhandle om betingelsene. Som følge av tilknytningsplikten og de lave kravene til binding har flere påpekt at abonnementsvilkårene bærer mer preg av å være en forskrift enn en avtale. 183 Den enkelte kommune kan velge å utforme sine egne abonnementsvilkår eller vedta forslagene til Kommuneforlaget AS. 184 De fleste kommuner i Norge har vedtar abonnementsvilkårene som er utgitt av Kommuneforlaget, mens flere av de største kommunene har valgt å utarbeide sine egne. 185 I 2017 ga Kommuneforlaget ut nye og oppdaterte vilkår med kommentarer. 186 Det foreligger ingen oversikt over hvor mange kommuner som har vedtatt disse. Som redegjort for i punkt kan overvannsanlegg være ulikeartede og gjelde andre innretninger enn kommunale ledninger. Eier av en vei kan for eksempel bli ansvarlig for skader som oppstår når overvannsanlegget langs veien ikke klarer å ta unna for nedbøren. Ved slike anlegg er det ikke tale om tilkobling på anlegget, og det vil være mer tilfeldig hvem som blir skadelidt. Det er ikke særlig praktisk å tenke seg at eiere av denne typen overvannsanlegg inngår kontrakt med huseiere i området rundt hvor de fraskriver seg ansvar. 187 Det er nettopp tilknytningsplikten og forholdet mellom kommunen og huseieren som gjør at det i dette punktet avgrenses til en behandling av slike tilfeller Forurl. 23 jf. pbl Pbl fastholder at bortledning av avløpsvann skal «være sikret i samsvar med forurensningsloven», og at når en offentlig avløpsledning «går over eiendommen eller i veg som støter til den, eller over nærliggende areal, skal bygning som ligger på eiendommen, knyttes til avløpsledningen». Stavanger-dommen avsnitt Alta-dommen avsnitt 26, Molde-dommen avsnitt 44. Kommuneforlaget er et heleid datterselskap av KS (kommunesektorens organisasjon). VA-jus (2017). Administrative bestemmelser. Standard abonnementsvilkår for vann og avløp. Thorson (2012) s

49 Nygaard oppstiller tre vilkår som må være innfridd for at en ansvarsfraskrivelse. For det første må det ha blitt foretatt en rettslig disposisjon som kan være grunnlag for ansvarsbortfall. Som allerede nevnt skal det lite til for at abonnenten bindes av vilkårene, jf. Stavangerdommen. For det andre må den rettslige disposisjonen kunne anvendes på det konkrete tilfellet. Dette beror på en konkret vurdering i relasjon til et gitt faktum, og må vurderes i den enkelte sak. For det tredje må ikke fraskrivelsen kunne settes til side ut fra sitt innhold. 188 Dette kan formuleres som begrensninger i adgangen til ansvarsfraskrivelser, og vil behandles i punkt og Før jeg behandler mulige begrensninger vil jeg analysere det rettslige grunnlaget for adgangen til ansvarsfraskrivelse Om kommuners adgang til å fraskrive seg objektivt ansvar for avløpsanlegg Anleggseiers adgang til å fraskrive seg det objektive ansvaret for skader som et avløpsanlegg volder som følger av forurl. 24 a, er ikke lovfestet. Ordlyden i bestemmelsen sier ikke noe om bestemmelsen er ment å være preseptorisk eller deklaratorisk. Av forurl. 24 a annet punktum følger det at forurl «gjelder tilsvarende». 189 Det henvises ikke til forurl. 53, som bestemmer at erstatningsreglene for forurensningsskader i lovens kapittel 8 gjelder «for så vidt ansvarsspørsmålet ikke er særskilt regulert i annen lovgivning eller kontrakt.» (min kursivering). Det at lovgiver i forurl. 24 a unnlater å henvise til 53 kan isolert sett tilsi at lovgiver mente at 24 a skal være preseptorisk. Forarbeidene til forurl. 24 a behandler ikke spørsmålet om adgangen til å fraskrive seg ansvaret. Etter tidligere rett var det antatt at erstatningsansvaret etter vassdragsloven 47 nr. 2 om skader som følge av utilstrekkelig kapasitet kunne fravikes ved avtale. 190 Det var også praksis blant kommuner å vedta ansvarsfraskrivelser fra vdrl. 115 nr. 2 om forsvarlig vedlikehold. 191 Spørsmålet om adgangen og rekkevidden av ansvarsfraskrivelser har vært behandlet av Høyesterett ved flere anledninger. Første gang spørsmålet om fravikeligheten av forurl. 24 a ble behandlet i Høyesterett, var i Stavanger-dommen. Dommen er enstemmig. Saken gjaldt krav om erstatning fra skadelidtes forsikringsselskap etter tilbakeslag i kommunal avløpsledning som følge av utilstrekkelig kapasitet ved kraftig regnvær. Avløpsledningen Nygaard (2007) s Forurl. 24 a, annet punktum. Stavanger-dommen avsnitt 35 med henvisning til Ross (1977) s Stavanger-dommen avsnitt

50 var dimensjonert for gjentaksintervall på 10 år. 192 Kommunen hadde vedtatt en ansvarsfraskrivelse hvor det stod at kommunen var uten ansvar «for oversvømmelse som følge av nedbør som overstiger de forutsetninger som er lagt til grunn ved dimensjoneringen av anlegget». 193 I spørsmål om forurl. 24 a er deklaratorisk la Høyesterett avgjørende vekt på at vassdragsloven 47 nr. 2 ble forstått slik at den kunne fravikes. Høyesterett forankret dette i juridisk litteratur «med henvisning til praksis». 194 Videre ble det også vist til mange kommuners langvarig praksis med å begrense ansvaret etter vassdragsloven 47 nr. 2 og 115 nr. 2. Førstvoterende konkluderte med at «[h]vis meningen hadde vært å sette til side gjeldende bestemmelser om ansvarsbegrensning i reglementer i mange kommuner, måtte etter min mening lovforarbeidene ta uttrykkelig stilling til spørsmålet om ny 24 a skulle være ufravikelig». 195 Retten tok ikke stilling til betydningen av at lovgiver unnlot å henvise til 53. Stavanger-dommen kan ses på som et prejudikat for at det er adgang til å fraskrive seg det objektive ansvaret i forurl. 24 a. Det foreligger imidlertid flere begrensninger i denne adgangen som jeg vil redegjøre for i det følgende. Begrensningene kan ses på som utslag av behovet for å beskytte skadelidte mot for vidtrekkende ansvarsfraskrivelser. 196 Ved ansvarsfraskrivelser i erstatningsretten er det ikke tilstrekkelig å vurdere om fraskrivelsen kan godtas i lys av avtalerettslige mekanismer. Erstatningsrettens egne prinsipper kan tilsi en snevrere adgang til å fraskrive seg ansvar enn det avtalerettens regler tilsier. 197 Dette kommer til uttrykk i Molde-dommen, hvor retten uttaler at avtalesituasjonen og ansvarsformen ved abonnementsvilkår for vann og avløp tilsier at rammene bør være snevrere enn det som følger av avtl I relasjon til forurl. 24 a kan det observeres flere slike erstatningsrettslige begrensninger I dommen skilles det ikke mellom fellesledning og spillvannsledning, men siden tilbakeslaget oppstod som følge av kraftig regn må det kunne legges til grunn at den aktuelle ledningen hadde en kobling til skadelidtes kjeller. Det er dermed nærliggende å anta at den aktuelle ledningen var felles for spill- og overvann. Stavanger-dommen avsnitt 36. Stavanger-dommen avsnitt 35. Stavanger-dommen avsnitt 35. Molde-dommen avsnitt 43. Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 445, Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 287 med henvisning til Frøseth (2013) s Molde-dommen avsnitt

51 3.5.3 Særskilte erstatningsrettslige begrensninger i anleggseiers adgang til ansvarsfraskrivelse For det første følger det begrensninger i adgangen til ansvarsfraskrivelser av Stavangerdommen. Dommen gjaldt ansvarsfraskrivelse ved nedbørshendelser. Etter mitt skjønn er dommens prejudikatsvirkninger begrenset til denne typen ansvarsfraskrivelser. Utilstrekkelig kapasitet som følge av forhold som i større grad ligger innenfor kommunens kontrollsfære gir Stavanger-dommen slik jeg leser den ikke nødvendigvis adgang til å fraskrive seg ansvaret for. Kapasitetsmangler kan for eksempel oppstå fordi kommunen tillater flere og flere husstander å koble seg på avløpsnettet. Grunnlaget for en slik slutning er for det første at klausulen i Stavanger-dommen gjaldt nedbørshendelser, og for det andre av rettens presiseringer i premissene. 199 For det andre gjelder det en begrensning i adgangen til å fraskrive seg ansvar for skader som oppstår som følge av utilstrekkelig vedlikehold. Etter Stavanger-dommen var det noe uklart hvorvidt også ansvar for skader som følge av utilstrekkelig vedlikehold kunne fraskrives. Skadeårsaken i Stavanger-dommen gjaldt kapasitetsmangler, og retten uttalte at kommunen måtte ha adgang til å bestemme «dimensjoneringen og utførelsen» av vann- og avløpsnettet. 200 Selv om ordet «utførelse» kan tenkes også å omfatte vedlikehold, er dette etter mitt skjønn ikke klart. Spørsmålet om kommuners adgang til å fraskrive seg også vedlikeholdsskader ble imidlertid avgjort av Høyesterett i Alta-dommen. 201 Saken gjaldt krav om erstatning for skader som var forårsaket av en propp i en kommunal avløpsledning. Det var enighet mellom partene om at skaden ville vært unngått dersom vedlikeholdet hadde vært tilstrekkelig. I motsetning til Stavanger-dommen, som omhandlet kapasitetsvilkåret, var det i denne saken spørsmål om vedlikeholdsvilkåret. Det sentrale spørsmålet i saken var i hvilken utstrekning kommunen kunne fraskrive seg det objektive ansvaret i forurl. 24 a, herunder om kommunene kan fraskrive seg ansvar for skader som oppstår som følge av utilstrekkelig vedlikehold. Høyesteretts flertall (3-2) kom til at kommunen ikke kunne fraskrive seg ansvar for skader som følge av utilstrekkelig vedlikehold på avløpsanlegget. Uenigheten mellom flertallet og mindretallet relaterte seg blant annet til forståelsen av Stavanger-dommen og dommens rekkevidde Se Stavanger-dommen avsnitt 46, 47 og 49. Stavanger-dommen avsnitt 50 Rt s

52 Førstvoterende påpeker innledningsvis at forurl. 24 a er et resultat av «bevisste lovgiveroverveielser», og at dette taler mot en adgang til ansvarsfraskrivelser. 202 I relasjon til Stavanger-dommens rekkevidde legger førstvoterende til grunn at den ikke «generelt tillater at forurensningsloven 24a blir fraveket ved avtale», og at dommen var begrenset til å gjelde fraskrivelse av ansvar for skader fordi avløpsnettet ikke var dimensjonert til å ta unna «uvanlig store nedbørsmengder». 203 Utover å vektlegge hensynet til lovgivers risikoplassering, tilknytningsplikten og kommunens mulighet til å kreve dekning av drifts- og vedlikeholdskostnader gjennom vann- og avløpsavgiften, la førstvoterende i hovedsak vekt på reelle hensyn. 204 Han uttalte at utilstrekkelig vedlikehold som regel ikke vil ramme like mange som kapasitetsmangler, og at det vil være tilfeldig hvor slike skader rammer. 205 Å tillate ansvarsfraskrivelser for slike skader ville derfor medføre at «tilfeldige abonnenter må bære omkostningene ved en besparelse den øvrige abonnentmassen nyter godt av.» 206 I juridisk teori har førstvoterendes argumentasjon her blitt omtalt som et tilfeldighetsargument og rettferdighetsargumentasjon knyttet til fordelingsrettferdighet. 207 Førstvoterende la også vekt på prevensjonshensyn, idet han la til grunn at en adgang til ansvarsfraskrivelse ville medføre reduserte insentiv til vedlikehold. Førstvoterende konkluderte med at kommunen ikke kunne fraskrive seg ansvar for skader som følge av utilstrekkelig vedlikehold. Det var da ikke nødvendig å vurdere forholdet til avtl Mindretallet kom til motsatt resultat som flertallet, og mente at spørsmålet om det objektive ansvaret i forurl. 24 a kunne fraskrives også ved vedlikeholdsskader, var løst av Høyesterett i Stavanger-dommen. 209 For det første uttalte annenvoterende at det før forurl. 24 a var praksis blant kommuner å fraskrive seg ansvar for begge skaderåsaker. For det andre antok annenvoterende at de reelle hensynene førstvoterende vektla (avsnitt 35-36) «var kjent og vurdert av Høyesterett den gang.» (min kursivering). Som et siste argument i sin begrunnelse, tilføyet annenvoterende at det ikke var rettsteknisk heldig å operere med et skille mellom de to skadeårsakene Alta-dommen avsnitt 26. Alta-dommen avsnitt 31. Alta-dommen avsnitt 35 og 36. Alta-dommen avsnitt 36. Alta-dommen avsnitt 36. Hagland (2012) s. 10. Alta-dommen avsnitt Alta-dommen avsnitt 42. Alta-dommen avsnitt

53 I juridisk teori har mindretallets votum i saken blitt kritisert. Hagland skriver at mindretallets tolkningsalternativ ville medført at en kommune i realiteten ville kunne avtalt seg bort fra det lovfestede objektive ansvaret «i sin helhet», og at et objektivt ansvar da ville vært av liten verdi. 211 Jeg er enig i denne kritikken og stusser særlig over at mindretallet uten videre antok at de reelle hensynene var «kjent og vurdert» av Høyesterett i Stavangersaken. Etter Alta-dommen har det vært antatt at kommuner ikke kan fraskrive seg ansvar for skader som oppstår grunnet utilstrekkelig vedlikehold på avløpsanlegget. I kommentarutgaven til Kommuneforlagets standard abonnementsvilkår fra 2017 uttales det at «kommunen ikke kan fraskrive seg sitt objektive ansvar for manglende vedlikehold av en offentlig avløpsledning». 212 I NOU 2015: 16 legger også utvalget dette til grunn i sin redegjørelse av gjeldende rett. 213 For det tredje kan det spørres om Molde-dommen tilførte noen ytterligere begrensninger i adgangen til å fraskrive seg det objektive ansvaret i forurl. 24 a. 214 Molde-dommen gjaldt ansvar på ulovfestet grunnlag, men retten kom med enkelte uttalelser om adgangen til ansvarsfraskrivelser som også kan gjelde forurl. 24 a. I avsnitt 45 analyserer førstvoterende tidligere rettspraksis om adgangen til ansvarsfraskrivelse, det vil si Stavanger-dommen og Alta-dommen. Om Stavanger-dommen uttalte førstvoterende at Høyesterett aksepterte en ansvarsfraskrivelse for skader forårsaket av at avløpsnettet «ikke var dimensjonert til å ta unna uvanlig store nedbørsmengder, altså en risiko som også for anleggseieren var av mer ekstraordinær karakter.» (min kursivering). Førstvoterende presiserer så at disse sakene gjaldt ansvarsfraskrivelser etter forurl. 24 a, men at dommene måtte ses som uttrykk for den alminnelige rettstilstanden på området. 215 Han går så over til å drøfte den konkrete ansvarsfraskrivelsen i Molde-dommen, som gjaldt skader i kjellere som ikke var godkjent for beboelse av bygningsmyndighetene. Fraskrivelsen var altså snevrere og langt mer spesifikk enn i de to tidligere sakene. Førstvoterende uttaler så at «[t]ilpasset en større variasjonsbredde» enn klausulene som ble drøftet i Stavanger-dommen og Altadommen, «vil jeg anta at ansvarsfraskrivelser avhengig av karakter og omfang i det minste må iva Hagland (2012) s. 11. Administrative bestemmelser. Standard abonnementsvilkår for vann og avløp (2017) s. 40. NOU 2015: 16 s Se punkt 3.4 hvor jeg har redegjort for sakens faktum. Molde-dommen avsnitt

54 reta tungtveiende saklige behov, og dessuten ikke må avskjære ansvar i en slik utstrekning at man i realiteten rokker ved den grunnleggende risikofordelingen som det objektive ansvaret er et uttrykk for. Vurderingene blir, vil jeg tro, i hovedsak de samme enten ansvaret er lovfestet eller ulovfestet» (min kursivering). 216 Etter mitt skjønn kan det spørres om Molde-dommen medfører en snevrere adgang til å fraskrive seg ansvar etter forurl. 24 a enn det Stavanger-dommen ga uttrykk for, jf. punkt For det første er det noe uklart om førstvoterende legger til grunn en snevrere tolkning av Stavanger-dommen enn det det er grunnlag for, eller om det kun er tale om annen begrepsbruk når han sier at dommen gjaldt en ansvarsfraskrivelse ved «uvanlig store nedbørsmengder». Ordlyden av «uvanlig» kan tilsi at det dreier seg om et nedbørstilfelle som oppstår sjelden. Det kan imidlertid også hende førstvoterende i Molde-dommen mente at alle nedbørstilfeller som oversteg den dimensjonerte kapasiteten på ledningen var «uvanlig». Etter mitt skjønn kan ikke uttalelsen i Molde-dommens avsnitt 45 tas til inntekt for en innskrenkning av Stavanger-dommens rekkevidde. For det andre bør uttalelsene i avsnitt 46 om at ansvarsfraskrivelser må ivareta «tungtveiende saklige behov» og ikke rokke ved den «grunnleggende risikofordelingen» som det objektive ansvaret er uttrykk for, analyseres nærmere. Innebærer uttalelsene en endring i kommunens adgang til å fraskrive seg ansvar ved skader som følge av for liten kapasitet på anlegget? Molde-dommen gjaldt et nokså forskjellig saksforhold enn Stavanger-dommen, nemlig det faktum at en stor stein på uforklarlig vis hadde kommet inn i avløpsnettet. Molde-dommen omhandlet ikke nedbør og kapasitetsproblematikk. Det ville være noe merkelig om førstvoterende da i et par generelle uttalelser tok sikte på å innsnevre rekkevidden av Stavangerdommen, uten å presisere dette klart. Tvert i mot tilsier førstvoterendes presisering om at uttalelsene var «tilpasset en større variasjonsbredde reglementklausuler» enn det som var tema i Stavanger-dommen at uttalelsene gjaldt andre reglementsklausuler enn dette. Slik jeg leser Molde-dommen innebærer den ikke en innskrenking av Stavanger-dommens rekkevidde. Wilhelmsen og Hagland synes å legge en lignende forståelse til grunn når de skriver at kommunen (ved både lovfestet og ulovfestet ansvar) i utgangspunktet ikke kan rokke ved risikoplasseringen gjennom ansvarsfraskrivelse, men at Stavanger-dommen kan ses på som et unntak fra dette utgangspunktet, begrunnet i konkrete rimelighetsbetraktninger. 217 Etter mitt skjønn virker dette som den mest nærliggende måten å lese Molde-dommen på Molde-dommen avsnitt 46. Wilhelmsen og Hagland s

55 Flertallet i NOU 2015: 16 uttaler at adgangen til å fraskrive seg ansvar etter forurl. 24 a «er snever og synes å være begrenset til skader knyttet til ulovlige forhold og ekstraordinære hendelser eller force majeure hendelser.» 218 Flertallet foreslår at det ikke lenger skal gjelde en adgang til ansvarsfraskrivelser, men et lovfestet objektivt ansvar med unntak ved «ekstraordinære hendelser». Etter flertallets oppfatning er dette kun en lovregulering og klargjøring av rettspraksis som ikke medfører noen særlige økonomiske konsekvenser. 219 Det virker etter mitt skjønn som flertallet legger til grunn en høyere terskel for ansvarsfritak enn det som følger av Stavangerdommen, og en slik endring vil dermed kunne skjerpe kommunens ansvar ved skader som følge av utilstrekkelig kapasitet. Spørsmålet om forslaget innebærer en realitetsendring beror på hva flertallet mener med «ekstraordinære hendelser». Dersom flertallet mener at alle nedbørshendelser som overstiger det avløpsnettet i sin tid ble dimensjonert for, kan jeg være enig i dette. Det virker imidlertid som flertallet legger til grunn en høyere terskel enn som så. I så tilfelle er jeg ikke enig i at endringsforslaget kun er en lovfesting av gjeldende rett. Jeg kommer tilbake til endringsforslagene i NOU 2015: 16 i kapittel Avtaleloven 36 Dersom den aktuelle ansvarsfraskrivelsen ikke bryter med de særlige erstatningsrettslige begrensningene, må fraskrivelsen også vurderes opp mot regelen i avtaleloven Etter denne bestemmelsen kan en avtale «helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende.» Bestemmelsen omtales som en lempingsregel, og av forarbeidene følger det at den kan anvendes på avtaler knyttet til offentlig servicevirksomhet. 221 Kommunal håndtering av avløpsvann er en slik servicevirksomhet. I Stavanger-dommen anførte skadelidtes forsikringsselskap at den aktuelle ansvarsfraskrivelsen måtte settes til side etter avtl. 36 «fordi den vesentlig forrykker forholdet mellom partene». 222 Høyesterett var ikke enig i dette. Retten innledet med å vise til generelle trekk ved bestemmelsen, som at terskelen for lemping er høy, og at det er virkningen for den konkrete avtalen domstolene skal ta stilling til. 223 Høyesterett påpekte deretter at ansvarsbegrensningen gjaldt «fordelingen av risiko og ansvar ved tilbakeslag av avløpsvann», og at kommunen hadde opplyst at krav på erstatning ble godtatt i tilfeller hvor avløpsledningen hadde utilstrekkelig kapasitet «som følge av utbygging». 224 Det var altså i tilfeller av mer nedbør enn anlegget var dimensjonert for at fraskrivelsen kom til anvendelse. Høyesterett la videre vekt på huseieres forsikringsmulighet, samt at forbrukervern NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven). Ot.prp. nr. 5 ( ) om lov om endringer i avtaleloven 31 mai 1918 nr 4, m.m. (generell formuerettslig lempingsregel) s. 18. Stavanger-dommen avsnitt 15. Stavanger-dommen avsnitt 45. Stavanger-dommen avsnitt

56 «har mindre plass i de tilfeller fellesoppgaver ivaretas av en kommune eller andre», og utgiftene dekkes i fellesskap. Avslutningsvis uttalte retten at «[s]å lenge slike bestemmelser er basert på et saklig og forsvarlig skjønn, og fellesskapet drives på selvkostbasis, skal det mye til for at en eller noen få eiere av tilknyttede eiendommer ved hjelp av avtaleloven 36 kan få omfordelt rettigheter og byrder i fellesskapet.» 225 Heller ikke i Molde-dommen kom retten til at ansvarsfraskrivelsen stred mot avtl I Alta-dommen kom retten som ovennevnt til at det ikke var adgang til å fraskrive seg ansvar på grunnlag av de særlige begrensningene som fulgte av erstatningsretten, og det var dermed ikke nødvendig å vurdere om fraskrivelsen måtte settes til side etter avtl. 36. Mindretallet, som kom til at kommunen kunne fraskrive seg ansvaret for vedlikeholdsskader, kom til at fraskrivelsen ikke måtte settes til side med hjemmel i Rettspraksis om forholdet mellom forurl. 24 a og avtaleloven 36 viser at det skal mye til å lempe en ansvarsfraskrivelse med hjemmel i Stavanger-dommen avsnitt 50. Molde-dommen avsnitt 50. Alta-dommen avsnitt

57 4 Bør reglene for dekning av overvannsskader endres? 4.1 Innledning Usikkerhetsmomenter ved dagens dekningsordninger Basert på analysene av gjeldende rett for dekning av overvannsskader i kapittel 2 og kapittel 3 vil jeg i dette punktet peke på enkelte usikkerhetsmomenter ved de to dekningssystemene. Med usikkerhetsmomenter mener jeg faktorer som er egnet til å skape uforutsigbarhet eller uklarhet. Identifiseringen av usikkerhetsmomenter vil danne utgangspunkt for de mer normative vurderingene jeg vil foreta videre i kapittel 4. I utgangspunktet hefter det få usikkerhetsmomenter ved dagens forsikringsdekning av overvannsskader i hus. Analysen av forsikringsvilkår i kapittel 2 viser at vilkårene i stor grad er utformet slik at de vil dekke de fleste former for overvannsskader. Enkelte av vilkårene kan kritiseres for å være uklart utformet og dermed lite forbrukervennlig. Alle de tre forsikringsvilkårene jeg har analysert inneholder imidlertid en all risk-formulering som fanger opp skader som eventuelt ikke omfattes av ordlyden, forutsatt at skaden er uforutsett og/eller plutselig. For skadelidte kan det ligge en viss usikkerhet i det faktum at forsikring er frivillig å tegne. Huseiere selv må gjøre aktive grep for å beskyttes av en forsikring, som å kontakte forsikringsselskapet og inngå avtale, og betale den til enhver tid gjeldende forsikringspremien. 228 Dette er imidlertid helt grunnleggende trekk ved forsikringsinstituttet generelt, og ikke noe spesielt for forsikring ved overvannsskader. Forsikringsselskapenes mulighet til å forhøye egenandelen ved gjentatt skade kan nok karakteriseres som et usikkerhetsmoment ved dagens ordning. 229 Både KLP og If forhøyer egenandelen med henholdsvis 400 % og 500 % dersom det oppstår mer enn én overvannsskade i løpet av en treårsperiode. Gjensidige opererer på sin side ikke med forhøyet egenandel ved gjentatt skade Det kan legges til grunn at majoriteten av boliger i Norge i dag er forsikret ved skade. Det foreligger ikke statistikk på dette, men tall fra Finans Norge og SSB er egnet til å gi holdepunkter for en slik antakelse: I 2015 var det registrert rundt 3,8 millioner forbrukerforsikringer for hus, hjem og hytte hos de forskjellige forsikringsselskapene, jf. Finans Norge (2016) s. 9. Samme år var det over 2,4 millioner boliger i Norge basert på tall fra Matrikkelen, jf. SSB (2015). Tallene tilsier at majoriteten av boliger i Norge er dekket av en alminnelig skadeforsikring. Se punkt 2.4. Forsikringsselskapet har også muligheten til å endre premien ved gjentatt skade. Jeg kommer tilbake til denne muligheten i punkt

58 Ser en bort i fra den ulike praksisen rundt forhøyet egenandel ved gjentatt overvannsskade hos enkelte selskaper, mener jeg at huseiere i dag har stor grad av økonomisk trygghet ved overvannsskader. Forutsetningen er selvsagt at huset faktisk er forsikret. Det er imidlertid forsikringsmuligheten som etter mitt skjønn er avgjørende for å fastslå at huseiere har gode muligheter for å få dekket skaden. Hva gjelder erstatningsdekningen av overvannsskader hefter det her langt flere usikkerhetsmomenter. For det første har begrepet «avløpsanlegg» i forurl. 24 a jf. 21 uklare grenser. Enkelte overvannsanlegg vil ligge i kjernen av avløpsanleggsbegrepet, men mange anlegg vil etter min mening ligge i en randsone hvor det ikke er helt klart om de faller utenfor eller innenfor begrepets grenser. 231 For det andre er både det rettskildemessige grunnlaget og innholdet i et eventuelt force majeure-unntak også uklart. Unntaket har ingen klar forankring i ordlyden i 24 a, og heller ikke i forarbeidene eller høyesterettspraksis. Rettstilstanden før 24 a og underrettspraksis kan imidlertid tilsi at det gjelder et slikt unntak fra det objektive ansvaret. Innholdet i force majeure-begrepet beror på en konkret vurdering som kan være vanskelig å fastlegge innholdet i. 232 For det tredje er det etter min mening uklart i hvilken grad en kommune som anleggseier har adgang til å fraskrive seg ansvar for skader forårsaket av utilstrekkelig kapasitet på anlegget. Som redegjort for i punkt 3.5 har kommunale ansvarsfraskrivelser vært behandlet i Høyesterett tre ganger de siste ti årene. Dommene har bidratt til noe avklaring, rettstilstanden kan ikke sies å være klar. Summen av uklarheter er etter min mening problematisk på flere måter. For det første må det generelt kunne hevdes at et uklart regelverk kan være prosessdrivende. For det andre kan den adgangen til ansvarsfraskrivelser være egnet til å svekke den preventive virkningen reglene er ment å ha. Som redegjort for i note 3 erkjenner kommunen ansvar for overvannsskader i svært få saker, kanskje rundt 5 %. Det kan være ulike grunner til at tallet er lavt, men de påpekte uklarhetene er trolig delvis årsak til dette Se punkt Se punkt Antageligvis er det flere ulike årsaker til at kommuner erkjenner ansvar for overvannsskader i såpass få saker. For det første kan det være usikkerhet knyttet til årsakssammenheng. For det andre kan det være bevisproblematikk, som uklare eller manglende opplysninger i skaderapport fra forsikringsselskapets takstmann. For det tredje kan det hende mange saker blir avsluttet hos forsikringsselskapet uten regress, fordi selskapet av ulike årsaker ikke finner det hensiktsmessig eller lønnsomt å igangsette en regressprosess. 55

59 4.1.2 Presentasjon av problemstillingene i kapittel 4 Som beskrevet innledningsvis i oppgaven er regelverket rundt dekning av overvannsskader i startfasen av en endringsprosess. I NOU 2015: 16 ble det lansert en rekke endringsforslag. Dette dokumentet er nå hos Klima- og miljødepartementet til videre behandling. Behovet for endring må ses i lys av faktorene som bidrar til økt overvannsproblematikk, i hovedsak klimaendringer og fortetting. I en endringsprosess som denne har lovgiver en mulighet til å utforme et regelverk som tar hensyn til usikkerhetsmomentene ved gjeldende rett, og i størst mulig grad forsøke å eliminere disse. Samtidig bør lovgiver rette blikket fremover og forsøke å utforme systemet slik at det er rustet til å møte fremtidens overvannsutfordringer. Etter min mening er det særlig to overordnede hensyn som bør være retningsgivende i dette arbeidet: hensynet til potensielle skadelidtes økonomiske trygghet, og hensynet til prevensjon. Disse to hensynene gjenspeiler både den enkeltes behov for dekning av skader, og samfunnets behov for forebygging av overvannsskader. Basert på disse to overordnede hensynene, vil jeg oppstille følgende to problemstillinger i kapittel 4: Hvordan kan skadelidtes økonomiske trygghet ved overvannsskader sikres? Hvilke dekningsregler vil ha den mest preventive effekten? Disse to spørsmålene vil jeg forsøke å besvare i henholdsvis punkt 4.2, og punkt 4.3. og Hvordan sikre skadelidtes økonomiske trygghet ved overvannsskader Innledning Tema i dette punktet er huseieres økonomiske trygghet ved overvannsskader. Som allerede påpekt har huseiere per i dag generelt sett gode muligheter til å forsikre seg mot økonomisk tap som følge av en overvannsskade. Ved utforming og prising av forsikring tar forsikringsselskapene til enhver tid hensyn til risikobildet ved de ulike farene. Som redegjort for i punkt 1.2 har risikobildet ved overvannsskader endret seg de siste tiårene, og prognosene tilsier at risikoen vil fortsette å øke. I det følgende vil jeg knytte noen bemerkninger til mulige konsekvenser av et endret risikobilde, og illustrere hvordan dette kan påvirke den økonomiske tryggheten til huseiere som har stor risiko for å bli utsatt for overvannsskader Forhold som kan påvirke forsikringsdekning av overvannsskader i fremtiden Utgangspunktet ved tingsskadeforsikring er at det er frivillig for forsikringsselskapene å tilby dette, samtidig som det er frivillig for huseiere å inngå avtale om forsikring. 234 En nærmest naturlig konsekvens av dette er at selskapene ser hen til det alminnelige risikobildet for den 234 Bull (2008) s

60 perioden det er snakk om å inngå forsikringsavtalen for, og vurderer hvilke skader de kan forsikre (dekningsfeltet i vilkårene) til hvilken pris (premieberegning). Grensene for dekningsfeltet og prisen på forsikringen kan forsikringsselskapene i all hovedsak bestemme selv lovgiver har i liten grad gitt regler for selskapene om hva de må, kan eller ikke får lov til å forsikre når det kommer til overvannsskader. 235 Når det gjelder overvannsskader vil selskapene antakeligvis løpende vurdere hvilken risiko det er for at overvannsskader vil inntreffe i forsikringsperioden, 236 og tilpasse vilkår og pris ved fornyelse av avtalen. Som redegjort for i punkt 2.4 har for eksempel KLP og If valgt å vedta en forhøyet egenandel ved gjentatte vannskader, herunder overvannsskader. Hvorvidt dette er gjort på bakgrunn av økt overvannsproblematikk er imidlertid ikke klart. Bortsett fra dette virker det som selskapene enn så lenge har vært tilbakeholdne med å stramme inn på dekningen av overvannsskader. Årsaken til dette kan tenkes å være konkurransehensyn: det første selskapet som foretar endringer til ulempe for forsikringstakeren, vil nok kunne miste kunder i kjølevannet av innstrammingene. Dersom klimaendringsprognosene slår til slik at overvannsproblematikken fortsetter, er det imidlertid nærliggende å anta at selskapene vil se seg nødt til å foreta endringer i avtalene; enten av pris, eller av vilkår eller ved å nekte huseieren forsikring. I det følgende vil jeg peke på ulike momenter som kan svekke huseieres økonomiske trygghet ved overvannsskader i nær fremtid, forutsatt at overvannsproblematikken i Norge fortsetter å øke slik prognosene tilsier. a) Endring av premie Premien er vederlaget forsikringstageren betaler for dekningen selskapet gir i henhold til forsikringsavtalen. 237 Skadeforsikringsavtaler, herunder tingsskadeforsikring av hus, løper normalt ett år fra avtaleinngåelsen. Deretter kan avtalen fornyes for ett år av gangen. 238 Premien kan endres ved fornyelse av forsikringsavtalen Bull (2008) s Normalt løper denne i ett år av gangen før den fornyes. Ved fornyelse av avtalen kan vilkårene endres, og forsikringsselskapene har da i prinsippet full adgang til å foreta endringer i avtalen jf. lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler (fal.) 3-3 (2) første punktum. Bull (2008) s Brynildsen, Lie, Nygård (2014) s Dette står ikke uttrykkelig i forsikringsavtaleloven, men følger implisitt av Forskrift om forsikringsselskapers opplysningsplikt 2. Av denne bestemmelsen følger det at forsikringsselskapet, ved fornyelse av avtalen, «skal [ ] opplyse om den totale forsikringspremien i forrige avtaleperiode og ny total forsikringspremie». 57

61 Endring av premie er ett av verktøyene forsikringsselskapet har for å tilpasse seg et endret risikobilde, herunder klimaendringer. Beregning av forsikringspremie beror på tre faktorer. For det første tar selskapet hensyn til den sannsynlige summen av erstatninger. For det andre blir administrasjonskostnader dekket gjennom premien. For det tredje tar de også høyde for nødvendige fondsavsetninger, som er nødvendig for å dekke svingninger i erstatningen fra år til år. 240 Den sannsynlige summen av erstatninger utgjør den største faktoren i premieberegningen. Premien forsikringsselskapet må betale for gjenforsikring (reassuranse) vil også ha innvirkning på kundens premie. 241 Allerede i 2011 påpekte Steinar Taubøll mulige konsekvenser for eiere av hus i områder særlig utsatt for blant annet overvannsskader: «Har din gate litt gamle avløpsrør? [ ] Da kan det bli like lett å få husforsikring som for en dødssyk å få livsforsikring. Innføring av differensierte premier blir brutalt, men da vil i hvert fall markedet effektivt sørge for at utrygge hus blir forlatt i stedet for at man gang på gang må spleise på reparasjoner.» 242 Uttalelsen er nok satt på spissen, og antageligvis vil det ikke bli vanlig med forlatte hus grunnet overvann. Det er ikke publisert noen tall på om forsikringsselskapene faktisk har begynt å forhøye premien for overvannsskader. I en artikkel i Dagens Næringsliv fra oktober 2015, uttalte DNB Skadeforsikring AS at «[n]år en kommune ikke betaler [erstatning for overvannsskade], betyr det at den dytter regningen over på forsikringskundene. Hvis en kommune har mye overvannsskader, må vi prise opp det distriktet. Vi tilpasser prisene ganske lokalt.» 243 Denne uttalelsen står delvis i kontrast til Gjensidiges uttalelse i en artikkel i Aftenposten fra august På spørsmål fra journalisten om forsikring av overvannsskader vil bli dyrere, svarte konsernsjef Helge Baastad «[i]kke på kort sikt, og ikke på individ-nivå. Men over tid kan det bli differensiert på regioner med høyere premie i de mest utsatte områdene.» 244 Uttalelsene tilsier at det er forskjellig praksis i norske forsikringsselskaper. Huseiere i områder utsatt for gjentakende overvannsproblematikk kan derfor gjøre lurt i å undersøke hvilken policy deres forsikringsselskap har når det kommer til premieendring [sist sjekket ]. Reassuranseselskapene vurderer forløpende hvilken skaderisiko som hefter ved forsikringstilbudene til deres kunder, herunder norske forsikringsselskaper. I den internasjonale reassuransebransjen er klimaendringer og konsekvenser av slike endringer et aktuelt tema. I enkelte andre europeiske land har økt overvannsproblematikk vært et tema i flere år enn i Norge. Overvann er derfor ikke noe nytt for reassuranseselskapene. Norske forsikringsselskaper er avhengig av dekning fra det internasjonale reassuransemarkedet, og dyrere reassuranse vil påvirke norske forsikringstakere. I NOU 2010: 10 s skriver utvalget noe generelt om forholdet mellom norske forsikringsselskaper og reassuranseselskapene i relasjon til klimaendringer. Taubøll (2008). Riisnæs (2015). Mathismoen (2016). 58

62 b) Endring av vilkår Som nevnt er det på tingsskadeforsikringens område i stor grad opp til forsikringsselskapene selv å beslutte hvilke risikobegivenheter de vil tilby forsikring av. Selskapene har ingen plikt til å forsikre hus mot overvannsskader, og kan også differensiere vilkårene mellom kunder. 245 I likhet med endring av premie kan også vilkårene endres ved fornyelse av forsikringsavtalen. 246 I forsikringstiden kan selskapet ikke endre innholdet av avtalen. 247 Dersom Gjensidige for eksempel beslutter at også de vil innta et «direkte»-krav i sine vilkår kan de gjøre dette ved fornyelsestidspunktet. Selskapenes frie adgang til å foreta endringer i avtalen har imidlertid visse begrensninger. Dersom selskapet ønsker å gjøre så omfattende endringer at det i realiteten dreier seg om innføring av et nytt forsikringsprodukt, må forsikringstageren godta dette uttrykkelig for å bli bundet av endringen. 248 c) Nekte forsikringsdekning av overvannsskader Den mest drastiske konsekvensen overvannsskader kan få for en huseier, er at vedkommende ikke får forsikret huset sitt mot overvannsskader. Dersom et hus gjentatte ganger blir utsatt for overvannsskader, vil forsikringsselskapene etter hvert vurdere om det er økonomisk lønnsomt å forsikre det. Dette vil få store konsekvenser for eierne av disse husene. Et hus som ikke kan forsikres mot vannskade vil med stor sannsynlighet miste mye av sin økonomiske verdi. I Norge er det foreløpig ingen forsikringsselskaper som nekter dekning av overvannsskader. I sin høringsuttalelse til NOU 2015: 16 uttalte imidlertid Finans Norge at «[e]n slik utvikling har vi sett i Danmark og andre europeiske land, og det er ingen grunn til at dette ikke kan skje i Norge.» 249 Forsikringsselskapene i Norge er i all hovedsak kommersielle. Av denne grunn vil selskapene først og fremst øke prisen på forsikring av en risiko, fremfor å nekte dekning. Dersom overvannsskader oppstår svært hyppig enkelte steder vil det imidlertid på et tidspunkt ikke være økonomisk forsvarlig eller lønnsomt å fortsette å forsikre huset. På tidspunktet en risiko blir uforholdsmessig kostbar vil selskapene etter dagens regelverk stå fritt til å nekte dekning av Verken forsikringsavtaleloven eller forsikringsvirksomhetsloven har bestemmelser som regulerer det nærmere innholdet i de ulike forsikringsproduktene som bransjen tilbyr ved overvannsskader jf. blant annet NOU 2015: 16 s Dette følger implisitt av fal. 3-3 (2). Bull (2008) s Bull (2008) s Finans Norge (2016) s

63 denne risikoen. I særlig utsatte områder vil det gjerne ikke være spørsmål om en overvannsskade vil inntreffe, men når dette skjer skadene vil dermed i stor grad være påregnelige. I Danmark kan en se hvilke konsekvenser det får når forsikringsselskapene ikke lenger anser det økonomisk forsvarlig å dekke overvannsskader. Huseiere i særlig utsatte områder har her mistet muligheten til å forsikre seg mot skader som følge av vanninntrenging. 250 Disse særlig utsatte bygningene kalles «røde huse», og det er rundt 200 slike hus i Danmark i dag. 251 De gjentakende skadene er forutsigbare, og selskapene anser det som ulønnsomt å dekke skader gang på gang. 252 Disse husene kan ikke forsikres mot overvannsskader, noe som har stor innvirkning på husets verdi og den økonomiske tryggheten til huseierne. På bakgrunn av det endrede risikobildet relatert til overvann, samt forsikringsselskapenes frihet til å bestemme pris og vilkår, kan skadelidtes økonomiske trygghet ved overvannsskader i fremtiden reduseres. Spørsmålet blir så om det kan tenkes løsninger som sikrer den økonomiske tryggheten ved overvannsskader. I denne forbindelse kan det være nærliggende å vurdere hvorvidt enkelte overvannsskader i fremtiden bør innlemmes i naturskadeforsikringsordningen. Før jeg vurderer dette, vil jeg kort redegjøre for innholdet i ordningen Om naturskadeforsikring Naturskadeforsikringsloven sikrer at alle bygninger og løsøre som forsikres mot brannskade samtidig blir forsikret mot naturskade. 253 Naturskadeforsikringsloven suppleres av naturskadeerstatningsloven, som dekker naturskader som ikke kan forsikres. 254 Hovedformålet med naturskadeordningene er å sikre at den enkelte ikke står på bar bakke økonomisk når naturskaden rammer. 255 Av naturskadeforsikringsloven 1 første ledd følger det at «[t]ing i Norge som er forsikret mot brannskade, er også forsikret mot naturskade, dersom skaden på vedkommende ting ikke dekkes av annen forsikring.» Lovens definisjon av «naturskade» er skade som «direkte skyldes naturulykke, så som skred, storm, flom, stormflo, jordskjelv eller vulkanutbrudd» jf. 1 annet punktum. Lovens vilkår Dewachter (2013). Forsikring & Pension (2017). Forsikring & Pension (2017). Lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring (naturskadeforsikringsloven) 1. Lov 15. august 2014 nr. 59 om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven) 2 annet ledd. Bull-utredningen (2015) s. 31, Nesdam (2016) s

64 om «naturulykke» gjør at den avgrenser mot årsaker som er en ordinær påvirkning fra naturkreftene. Slik ordinær påvirkning faller ikke inn under naturulykkebegrepet. 256 Ordlyden av «flom» avgrenser ikke mot overvannsskader, som i mer tekniske termer omtales som pluvial flom. I forarbeidene uttalte utvalget at de forstod flom som «flom i vassdrag». 257 I tillegg kan skader ved flom som oppstår ved «vedvarende intens nedbør i brattere terreng» dekkes av ordningen. Departementet presiserte imidlertid at begrensningen til flom i vassdrag «bør opprettholdes når det gjelder skade innen regulert område med utbygget kloakknett». 258 Dette tilsier at overvannsskader faller utenfor dekningsfeltet. Videre opererer loven med et strengt årsakskrav jf. ordlyden av «direkte skyldes». Ved overvannsskader er årsaken gjerne en kombinasjon av nedbør eller smeltevann og menneskeskapte faktorer som fortetting og forsegling av naturlige overflater. Det virker å være en sikker rettsoppfatning at overvannsskader ikke dekkes av naturskadeforsikringsordningen. Naturskadeforsikringen bidrar til å sikre den økonomiske tryggheten til skadelidte i naturskadeutsatte områder ved hjelp av ulike mekanismer. For det første har naturforsikringen flere obligatoriske elementer. Forsikringsselskaper som tilbyr brannforsikring kan ikke unnlate å forsikre naturskader. Videre må alle forsikringstakere som tegner brannskadeforsikring også forsikre seg mot naturskader. Forsikringstakeren kan ikke velge dette bort dersom vedkommende for eksempel bor i et område hvor det ikke er sannsynlig at det oppstår skred- eller flomskade. Ved premiebetalingen bidrar derfor alle til å finansiere ordningen. For det andre bygger naturskadeforsikringen på et «dobbelt solidaritetsprinsipp». 259 For forsikringstakere er egenandelen lik for alle, og premiesatsen er flat. Premien fastsettes uavhengig av risiko for skade og gjentagelse og beregnes med samme promillesats av forsikringssummen. 260 For selskapene innebærer solidariteten at alle selskapene må være medlem av en felles skadepool, og denne poolen utlikner naturskadeerstatningene mellom selskapene. 261 Begrunnelsen for solidaritetsprinsippet kan blant annet være fravær av detaljstatistikk og utredningsmodeller for nøyaktig identifisering av steder med særlig risiko- og gjentakelsesfare. 262 Den flate premien for naturskader har møtt kritikk fra flere hold. I NOU 2010: 10 anbefalte utvalget at naturskadeloven- og ordningen burde gjennomgås «for å vurdere differensiering av eigendelar knytte til naturskaderisiko, og kva høve som finst for å dreie ordninga meir i førebyggjande retning». 263 I 2011 foreslo opposisjonspartiet I forarbeidene til naturskadeerstatningsloven nevnes det at «skader som skyldes naturlig erosjon i elvebredden» kan tjene som eksempel på skade som ikke omfattes av naturulykkebegrepet, jf. Prop.80 L ( ) s. 37. NUT 1959: 2 Innstilling om sikring mot erstatning for naturskader s. 51. Ot.prp. nr. 36 ( ) om lov om erstatning for naturskader m.v. s. 13. Rikheim (1994) s Nesdam (2016) s Naturskadeforsikringsloven 4 første og annet ledd. Nesdam (2016) s NOU 2010: 10 s Nesdam (2016) skriver også noe om denne diskusjonen. 61

65 FrP å belaste forsikringstakere i værutsatte områder med en «straffepris» i form av å heve forsikringspremien under naturskadeforsikringen. 264 Forslaget kom i kjølevannet av flomhendelsene på Østlandet. Daværende justisminister Knut Storberget (Ap) var sterkt uenig i forslaget, og uttalte at en slik løsning var usolidarisk, og ville gå utover mulighetene til å opprettholde spredt befolkning. Disse signalene kan tyde på at den flate premien i naturskadeforsikringen i fremtiden vil revurderes. Per dags dato virker det imidlertid ikke som en endring er nært forestående, og i det følgende vil jeg derfor forholde meg til naturskadeforsikringen slik den er utformet i dag. En slik endring vil være et utpreget politisk spørsmål, noe også argumentene i diskusjonen mellom FrP og Ap illustrerer. Den 1. januar 2018 trer det i kraft en lovendring i naturskadeforsikringsloven som kan få stor betydning for huseiere i særlig naturskadeutsatte områder. Endringen fastslår at dersom et bolig- eller fritidshus er skadet, og det ikke gis tillatelse til å reparere eller gjenoppbygge huset på skadestedet «på grunn av faren for ny naturskade», skal forsikringsselskapet også erstatte tomtens omsetningsverdi. 265 Lovendringen har blitt betegnet som bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk fornuftig. 266 I det følgende vil jeg vurdere hvorvidt enkelte overvannsskader bør innlemmes i ordningen Bør enkelte overvannsskader innlemmes i naturskadeforsikringen? Det vil neppe bli behov for at alle overvannsskader innlemmes i naturskadeforsikringsordningen. Som allerede påpekt vil forsikringsselskapene i utgangspunktet dekke overvannsskader gjennom en alminnelig skadeforsikring for hus, ettersom dette er noe de kan tjene penger på. For å sikre den økonomiske tryggheten for huseiere som er særlig sårbare for overvannsskader, kan det imidlertid tenkes at enkelte overvannsskader i fremtiden bør innlemmes i ordningen. Det kan tenkes ulike metoder å presisere hvilke skader som eventuelt skal dekkes under denne ordningen. I dette punktet vil jeg peke på mulige alternative avgrensningsmetoder, og bruke løsninger i andre land som illustrasjon. Én mulig avgrensningsmetode er å benytte årsak som vilkår for at en hendelse faller innenfor eller utenfor dekningsområdet. Dette kan være overvannsskader som oppstår ved kraftig eller svært kraftig nedbør, for eksempel «ekstreme» hendelser. Dersom overvannsskader innlemmes kan det kanskje sies å følge direkte av ordlyden «naturulykke» at ikke alle overvannsska Opplysningen er hentet fra Honningsøy (2011). Det omtalte brevet er ikke offentliggjort. Lov 21. april 2017 nr. 17 om endringer i naturskadeforsikringsloven. Bakgrunnen for lovendringen var at Finans Norge og If etter en flom på Østlandet våren 2013 påpekte at forsikringstakere i et særlig utsatt område gjentatte ganger hadde vært utsatt for flom, og at det var risikabelt å flytte tilbake til samme sted. Det var derfor problematisk at naturskadeforsikringsloven ikke dekket utgifter til ny tomt, jf. Prop.36 L ( ) s. 6. Bull-utredningen (2015) s

66 der er omfattet. Å innlemme «enkelte typer kraftig nedbør» ble vurdert av utvalget i NOU 2015: Ideen ble forkastet som følge av at utvalget ikke kunne se noe akutt behov for å innlemme overvannsskader i ordningen «per i dag». 268 Frankrikes naturskadeordning har den løsningen som i følge NOU 2015: 16 ligger nærmest den norske ordningen. 269 Den franske naturskadeordningen dekker imidlertid også enkelte overvannsskader. 270 Ordningen ble lovfestet i 1982, og refereres gjerne til som «Cat Nat». 271 To vilkår må være oppfylt for å få en skade dekket av ordningen: For det første må eiendommen være forsikret av en tingsskadeforsikring. 272 For det andre må myndighetene ha anerkjent og definert hendelsen som en «naturkatastrofe». 273 Dette kan etter min mening sammenlignes med naturulykkebegrepet i den norske naturskadeforsikringsloven. Cat Nat definerer ikke grensen for hva som er å anse som en naturkatastrofe. Det følger imidlertid av rettspraksis at ved flom som følge av regn, blir nedbørshendelser med et gjentaksintervall på 10 år definert som «naturkatastrofe». 274 Den franske løsningen innebærer at ganske mange overvannshendelser vil dekkes da et gjentaksintervall på 10 år ikke kan sies å være særlig høyt. Bruk av gjentaksintervall som vilkår for dekning under naturskadeforsikringen, kan by på mange av de samme problemene som jeg redegjorde for i relasjon til force majeureunntaket. 275 Nedbørshendelser kan oppstå svært lokalt, og registrering av data er avhengig av gode måleinstrumenter som er plassert der nedbøren faller. Det kan også være mulig å benytte virkninger av overvannsproblematikk som avgrensningsvilkår. Det kan for eksempel vedtas at hus som nektes alminnelig forsikring av overvannsskader, kan få dekning gjennom naturskadeforsikringen. Dette vil antageligvis innebære at langt færre hus omfattes, men til gjengjeld kun de som trenger det mest. I Danmark er det en pågående diskusjon om hvordan den økonomiske sikkerheten til eiere av de «røde huse» som ikke får tegne alminnelig forsikring, kan sikres. 276 Det har blitt nedsatt et utvalg for å utrede dekningsløsningen for eiere av røde hus, men utvalget har foreløpig ikke konkludert. Forsikring & Pension mener at det er «store ligheder» med de hensyn som ligger bak Stormordningen, 277 og at dette kan tale for å innlemme også NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s I Paus m.fl. (2015) redegjøres det for overvannsarbeid i andre land. Den franske naturskadeordningen er beskrevet på s. 31. Loi n du 13 juillet 1982 relative à l'indemnisation des victimes de catastrophes naturelles. Moncoulon m.fl. (2014) s Moncoulon m.fl. (2014) s Moncoulon m.fl. (2014) s med henvisning til fransk rettspraksis («legal precedents»). Punkt Punkt Stormordningen er en statlig kompensasjonsordning for skader knyttet til stormflo og storm. Ordningen dekker ikke overvannsskader per i dag jf. NOU 2015: 16 s

67 overvannsskader her. 278 Foreløpig har det ikke lykkes myndighetene å avgjøre hvilken dekningsløsning som er best for disse husene. 279 Det er ikke mitt formål å konkludere med hvilken avgrensningsmetode som vil være den mest hensiktsmessige, da dette nok i stor grad vil bero på samfunnsøkonomiske analyser og politisk vilje. Mitt poeng er å illustrere at avgrensningen kan gjøres på ulike måter. Spørsmålet blir så i hvilken grad innlemming av enkelte overvannsskader i naturskadeforsikringen kan bidra til å sikre huseieres økonomiske trygghet. For det første ligger det i sakens natur at naturskadeforsikringen gir eiere av fast eiendom trygghet og forutsigbarhet for skadedekning. Ulike mekanismer i ordningen sørger for dette, som for eksempel de obligatoriske og solidariske elementene som skiller ordningen fra alminnelige forsikringer. Egenandelen i naturskadeforsikringen er omtrent dobbelt så høy som egenandelen ved alminnelig forsikring. Ved naturskadeforsikringen er imidlertid egenandelen forskriftsbestemt, og lik i alle tilfeller, uansett hvor ofte skaden oppstår. 280 Dette skaper forutsigbarhet for huseiere som gjentatt blir utsatt for skade. Ved alminnelig forsikring kan selskapet fritt velge å operere med forhøyet egenandel ved gjentatt skade, noe enkelte selskaper allerede gjør ved overvannsskader. 281 At naturskadeordningen gir god økonomisk trygghet kan illustreres ved et eksempel på én av skadene somdekkes under ordningen i dag. Enkelte steder i Norge er flom fra vassdrag et gjentagende problem, og i for eksempel Gudbrandsdalen oppstår det store flommer med jevne mellomrom. Naturskadeforsikringen gir huseiere i flomutsatte områder økonomisk trygghet, ved at de er garantert dekning dersom (eller når) det oppstår flom. I 2011 ble det meldt inn 4200 flomskader til forsikringsselskapene, og disse ga erstatning for nesten 600 millioner kroner. 282 Uten forsikringsmulighet, ville mange av huseierne stått på «bar bakke» etter flommen. Tall fra Finans Norge viser at forsikringsutbetalinger for overvannsskader utgjør mer enn alle naturskader til sammen. 283 For det andre er det enkelte faktiske likhetstrekk mellom flom i vassdrag og overvannsflom som kan tilsi lik behandling. Overvannsanlegg har likhetstrekk ved vassdrag ved at det tilføres vann fra naturlige kilder (nedbør og smeltevann), i motsetning til spillvannsanlegg som tilføres forurenset vann fra husstander (kloakk). For huseiere kan skadetypen og skadeomfanget være helt identisk uavhengig av om det er flom fra vassdrag eller overvann. Alminnelige rett Forsikring & Pension (2017) og Dewachter (2013) s. 1. Forsikring & Pension (2017). Forskrift 15. desember 1989 om egenandel og ansvarsgrense ved naturskadeforsikring 1 bestemmer at den sikrede bærer en egenandel på kr ved naturskader. Se punkt 2.4. Finans Norge (2014). Ebeltoft (2015). 64

68 ferdighetsbetraktninger tilsier at like tilfeller bør behandles likt, og i lys av dette kan det argumenteres for at de som ikke får kjøpe forsikring ved overvannsskade bør behandles på samme måte som skadelidte etter flomhendelser Konklusjon I de foregående punktene har jeg redegjort for hvordan det endrede risikobildet ved overvannsskader kan svekke enkelte huseieres økonomiske trygghet i fremtiden. I enkelte områder er det ikke usannsynlig at det etter hvert kan bli vanskelig å få forsikring mot overvannsskader, forutsatt at klimaprognosene slår til og byer og tettsteder fortsatt fortettes. For å sikre den økonomiske tryggheten til huseiere i de mest utsatte områdene kan det bli behov for tiltak fra myndighetene, ettersom forsikringsselskapene i utgangspunktet kan bestemme i hvilken grad de vil dekke en konkret risiko. Forutsatt at de ovennevnte prognosene inntreffer, kan det være hensiktsmessig å vurdere alternative ordninger som sikrer at skadelidte får dekket sitt tap. Etter mitt skjønn er det nærliggende å vurdere en lovfesting av enkelte huseieres mulighet til forsikring. I den grad man legger til grunn at majoriteten av overvannsskader fortsatt bør dekkes av alminnelig forsikring, vil det være tale om en liten andel skader som eventuelt vil dekkes under naturskadeforsikringen. En slik løsning kan imidlertid ha stor økonomisk betydning for den enkelte, og dermed bidra til å sikre økonomisk trygghet. 4.3 Er det behov for erstatningsregulering av overvannsskader i tillegg til forsikring? Innledning På bakgrunn av den brede forsikringsdekningen av overvannsskader som i dag foreligger, kan det spørres om det i det hele tatt er et behov for regulering av ansvar for de overvannsskader erstatningsretten. Et system som legger opp til to ulike dekningsordninger for samme skaderisiko, kan i utgangspunktet sies å være lite økonomisk effektivt. For det første medfører et slikt system transaksjonskostnader i forbindelse med tapsoverflytting. For det andre medfører det et behov for «dobbeltforsikring» ved at skadelidte tegner skadeforsikring, samtidig som skadevolder tegner ansvarsforsikring. Krüger har uttalt at det vil være «et nyttig formål [ ] for rettsordenen» å unngå dobbeltforsikring av en og samme risiko. Et tosporet dekningssystem bør derfor kunne begrunnes. Umiddelbart kan det kanskje virke kontroversielt i det hele tatt å problematisere behovet for skadedekning gjennom erstatning ved siden av forsikring. Erstatningsretten har lange tradisjoner i norsk rett. I for eksempel olje- og gassindustrien er imidlertid det såkalte «knock for knock»-prinsippet utbredt. 284 Prinsippet innebærer blant annet 284 Parchomovsky og Stavang (2017) s

69 at partene i en kontrakt må tegne tingsskadeforsikring, og at eventuell skade skal dekkes av skadelidtes forsikringsselskap. 285 Erstatningsdekning er det i utgangspunktet ikke adgang til. 286 Det foregår derfor ingen tapsoverflytting til en annen part, noe som innebærer reduksjon av transaksjonskostnader. Prinsippet er egnet til å illustrere hvordan erstatningsdekning på et rettsområde er utelukket, selv om en ansvarlig skadevolder kan utpekes. Behovet for erstatning i tillegg til tingsskadeforsikring har tidligere blitt drøftet på generelt grunnlag. 287 Én måte å denne problemstillingen på kan være å analysere hvorvidt erstatningsrettens funksjoner kan ivaretas gjennom forsikring. 288 Dersom forsikringen fullt ut oppfyller de tradisjonelle formålene ved erstatningsretten er det vanskelig å begrunne erstatningsregulering i tillegg. Spørsmålet om det er behov for erstatningsdekning kan dermed formuleres som et spørsmål om hvordan forsikring som dekningsform virker i forhold til erstatningsrettens funksjoner, det vil si reparasjon, pulverisering og prevensjon. a) Reparasjon Reparasjonsfunksjonen kan ses i sammenheng med skadelidtes behov for økonomisk trygghet ved skader: Det er i skadelidtes interesse å få sitt økonomiske tap dekket. Fra skadelidtes perspektiv vil forsikringen klart nok virke mer reparerende enn dekning gjennom erstatning. 289 Wilhelmsen konkluderer i sin artikkel med at forsikring av skader skaper mest økonomisk trygghet for skadelidte, og at muligheten for at skaden dekkes gjennom erstatningsansvar kan være «for tilfeldig til at man bør ta hensyn til den.» 290 I relasjon til overvannsskader er jeg enig i Wilhelmsens resonnement, som forutsetter at eieren på forhånd har vurdert sitt dekningsbehov og tegnet forsikring. 291 Dersom skadelidte ikke har tegnet forsikring, eller forsikringen ikke dekker skaden, vil imidlertid erstatningen kunne virke reparerende. b) Pulverisering Både skadelidte og anleggseier har ved overvannsskader i utgangspunktet muligheter til å pulverisere tapet. Skadelidte gjennom forsikring av sin bolig, og anleggseier gjennom ansvarsforsikring. Skadelidtes forsikringsmuligheter har jeg redegjort for i kapittel 2. I det følgende vil jeg knytte noen bemerkninger til anleggseiers pulveriseringsmuligheter Parchomovsky og Stavang (2017) s. 2. Wilhelmsen (2012) s Se Wilhelmsen (1990) med henvisning til blant annet Hellner (1972) s Wilhelmsen (1990) s Selmer har for eksempel skrevet at den alminnelige erstatningsrett «er et skrøpelig instrument for dekning av de økonomiske tap som mennesker kan bli utsatt for», jf. Selmer (1982) s Wilhelmsen (1990) s Wilhelmsen (1990) s Som redegjort for i note 228 kan det legges til grunn at de fleste boliger i Norge er forsikret mot skader. 66

70 Ved dekning av erstatningskrav gjennom ansvarsforsikring må forsikringstageren (her: anleggseieren) betale en egenandel. For privatpersoner er ansvarsforsikringen normalt en de av en kombinert forsikring, og egenandelen er relativt lav. 292 Hos næringsdrivende og det offentlige kan imidlertid egenandelen være langt høyere. Egenandelen for kommuner under ansvarsforsikringen er ofte kr Erstatningskrav som er lavere enn anleggseierens egenandel, vil ikke dekkes under ansvarsforsikringen. I følge NOU 2015: 16 vil en typisk overvannsskade på privat bolig eller næringsbygg koste mellom til , der det gjennomsnittlige beløpet for næring er 40 prosent høyere enn for private. 294 Dette tilsier at skader på private bygg ofte vil koste mindre enn anleggseiers egenandel under ansvarsforsikringen. Dersom det ved en uværshendelse oppstår skader på flere boliger som hver for seg representerer tap under kr og skadene kan tilbakeføres til et anlegg eid av kommunen, blir det spørsmål om kommunens egenandel beregnes per bakenforliggende årsak (skadetilfelle) eller i virkningen (hver inntrufne skade). Dersom sistnevnte legges til grunn kan summen av egenandeler innebære en høy kostnad for kommunen. Det virker å være vanlig at det ved ansvarsforsikring trekkes én egenandel per skadetilfelle, selv om hendelsen i seg selv medfører skade for flere skadelidte. 295 Dersom det ved samme regnhendelse oppstår skade på ti bygninger i et område grunnet utilstrekkelig kapasitet på kommunens ledning, kan det da virke som at kommunen kun trekkes én egenandel. Kommuner har imidlertid også mulighet til å pulverisere tapene via vann- og avløpsgebyret, og kan på denne bakgrunn sies å ha en «dobbel pulveriseringsmulighet». 296 I NOU 2015: 16 s. 257 uttaler utvalget i relasjon til forurensningsforskriften 16-1 at «[k]ostnader utløst av kommunens erstatningsansvar [ ] heller ikke [er] en del av kommunens nødvendige kostnader.» For meg er det ikke klart om uttalelsen er et forslag til endring, eller en feiltolkning av gjeldende praksis. Norsk Vann (interesseorganisasjon for vannbransjen i Norge), skrev i sin høringsuttalelse at dette ikke er i tråd med praksis, og at en slik endring «vil kunne få store konsekvenser for kommuneøkonomien» I de tre ulike forsikringsvilkårene jeg analyserte i kapittel 2, er egenandelen ved ansvar på kr hos If og Gjensidige, og kr hos KLP. For øvrig er det upraktisk at privatpersoner kommer i ansvar som eier av overvannsanlegg, jf. regelen i skl. 4-2 første ledd bokstav a). Det virker å være vanlig at kommuner har egenandel på kr under ansvarsforsikringen. Dette var for eksempel tilfelle i Molde-dommen, jf. avsnitt 55. Jeg har fått bekreftet fra samtaler med ulike forsikringsselskaper at dette er en vanlig egenandel for kommuner. NOU 2015: 16 s. 35. Arntzen (2000) s I NOU 1994: 12 s. 262 redegjør utvalget for anleggseieres pulveriseringsmuligheter. Steinar Taubøll har i e- post bekreftet at tap som følge av erstatningsansvar for overvannsskader kan dekkes via vann- og avløpsgebyrene, se Taubøll (2017). Det er kun kommunene som har mulighet til dette. Fylkeskommunene har ikke hjemmel til å kreve gebyrer for å utligne sine tap i forbindelse med erstatningsansvar, ettersom vass- og avløpsanleggslova 3 kun gir hjemmel for gebyr ved tilknytning til kommunale vann- og avløpsanlegg. Disse skal betales til «kommunen» jf. 3 første ledd, første punktum. Norsk Vann (2016) s

71 Wilhelmsen uttaler i sin artikkel at det ikke er gitt at pulveriseringen er like effektiv i begge tilfeller, og at tingsforsikringen «klart» gir en mer effektiv pulverisering enn ansvarsforsikring ettersom det er enklere å fastlegge det økonomiske omfanget av sitt dekningsbehov med sikte på tingsskadeforsikring enn ved ansvarsforsikring. 298 Dette argumentet gjør seg også gjeldende ved overvannsskader. Pulveriseringshensynet kan derfor ikke sies å være et avgjørende argument for et tosporet dekningssystem ved overvannsskader. c) Prevensjon Spørsmålet blir så hvilken veiledning prevensjonsfunksjonen kan gi. 299 Som nevnt i punkt bør lovgiver ved eventuelle endringer i regelverket både ta hensyn til skadelidtes behov for økonomisk trygghet, og hensynet til prevensjon. Det ligger et visst potensiale for alminnelige forsikringsordninger til å virker preventivt. Forsikringsselskapet kan for eksempel i forsikringsavtalen stille vilkår om at forsikringstakeren foretar skadeforebyggende tiltak på egen eiendom. 300 Forsikringsselskapet kan «belønne» slike tiltak ved å gi kunden en bonus eller redusert premie, alternativt «straffe» kunden ved å forhøye egenandelen ved skade eller forhøye premien. Som redegjort for i punkt har selskapene ved alminnelig skadeforsikring stor frihet til å selv bestemme hva som skal stå i vilkårene og hvilken pris de ønsker å operere med. I den grad det er mulig å forebygge mot overvannsskader på egen eiendom, bør forsikringsselskapene vurdere å bruke vilkårene på en mer skadeforebyggende måte enn det som gjøres i dag. Dersom enkelte overvannsskader innlemmes i naturskadeforsikringsordningen vil imidlertid forsikringsselskapet ha færre muligheter til individuell tilpasning og belønning/straff ved (manglende) forebygging på egen tomt. Enkelte har omtalt ordningen som en «sovepute» i den forstand at de solidariske elementene og den flate premien gir liten eller ingen oppfordring for huseieren til å forebygge mot overvannsskader. 301 Når «fellesskapet» tar regningen, forsvinner den økonomiske oppfordringen for hver enkelt huseier til å forebygge i stor grad. I Wilhelmsen (1990) s Med prevensjon legger jeg i det følgende til grunn den samme forståelsen av begrepet som Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 50. Preventive hensyn betyr «hensynet til å hindre at skader oppstår», og mest praktisk er det at prevensjonen retter seg mot risikoen for skade, slik at skadevolder «oppmuntres til å unngå risiko for risiko og iverksette skadeforebyggende tiltak» (Det står «risiko for risiko» i boken, men jeg antar at forfatterne har ment «risiko for skade».) I NOU 2015: 16 s. 225 flg. drøfter utvalget hvordan forsikringsordninger kan bidra til skadeforebygging, blant annet ved individuelle tiltak, fellestiltak i bransjen og utveksling av skadeforsikringsdata til myndighetene. Gjuvsland (2014) og VA-forum (2016). 68

72 relasjon til de mer ekstreme overvannshendelsene kan det imidlertid spørres i hvilken grad det er praktisk å utforme systemet på bakgrunn av skadelidtes forebyggingsmuligheter. Enkelte synes imidlertid også å hevde at naturskadeforsikring kan bidra til at forebyggingen hos kommunene blir dårligere. Finans Norge mener for eksempel uttalt at «[n]år noen andre betaler, blir forebyggingen fra kommunen deretter, og kan fungere som en «sovepute». 302 Plassering i naturskadeforsikringsloven avskjærer imidlertid ikke forsikringsselskapenes regressadgang mot en eventuell ansvarlig tredjepart. Naturskadeforsikringsloven inneholder ikke egne regler om regress, men suppleres av skadeserstatningslovens regler, herunder skl. 4-3 jf. 4-3 om forsikringsselskapets regressadgang. 303 Dersom en legger til grunn at regler om erstatningsansvar kan ha en preventiv virkning, vil det etter mitt syn i utgangspunktet ikke ha noen redusert preventiv effekt at en skadetype innlemmes i naturskadeforsikringsordningen. På den andre siden vil ikke det enkelte forsikringsselskapet ha det samme oppfordring for å fremsette regresskrav ved naturskader, ettersom naturskadeerstatningene blir utlignet gjennom Norsk naturskadepool jf. naturskadeforsikringsloven 4 annet ledd. 304 Uttalelser i media tilsier imidlertid at i hvert fall Gjensidige i stor grad benytter seg av regressadgangen etter dekning av naturskader. 305 Uavhengig av om enkelte overvannsskader i fremtiden innlemmes i naturskadeforsikringen eller ei, må det kunne legges til grunn at skadelidtes alminnelige husforsikring ikke er et fullgodt virkemiddel for å forebygge overvannsskader. Vedlikehold, oppgraderinger og andre tiltak på et overvannsanlegg, vil verken forsikringstakeren eller forsikringsselskapet ha mulighet til å gjennomføre. Dette er det den som eier anlegget som står nærmest til å gjøre noe med. Det er dermed behov for at anleggseieren får insitamenter til å forebygge mot mulige skader fra overvannsanlegget. På denne bakgrunn kan det spørres om erstatningsregulering av overvannsskader vil kunne ha en preventiv effekt. I så tilfelle vil dette kunne være et argument for fortsatt regulering av erstatningsansvar i tillegg til forsikringsdekning av samme skaderisiko (skade voldt av avløpsanlegg som skal håndtere overvann) VA-forum (2016). Dette fremgår ikke uttrykkelig av loven eller forarbeidene, men er lagt til grunn i rettspraksis, jf. RG og i Bull-utredningen (2015) s. 19. Forholdet mellom det enkelte forsikringsselskaps regressadgang og Norsk naturskadepool var spørsmål i RG Den saksøkte kommunen hevdet at regresskravet var overført til Norsk naturskadepool, og at de enkelte forsikringsselskapene ikke hadde rettslig interesse i saken. Videre mente kommunen at utbetalingene fra poolen til selskapene medførte at selskapene ikke led tap. Lagmannsretten la til grunn forsikringsselskapenes pretensjon om å ha rett til å reise regressøksmål, samt at selskapene ikke hadde fått fullt og helt oppgjør fra fondet. Det finnes ingen statistikk på hvor mange regresskrav forsikringsselskapene fremsetter etter dekning av naturskader, men uttalelser i media gir inntrykk av dette, se Eraker m.fl. (2015) hvor Gjensidige uttalte at de fremmer regresskrav mot kommuner per år. 69

73 4.3.2 Vil erstatningsregulering av overvannsskader ha en preventiv virkning? Hensynet til prevensjon brukes ofte som argument for ileggelse av erstatningsansvar, både for erstatningsretten generelt, og i relasjon til enkeltregler. 306 Prevensjonshensynet er for eksempel et uttalt hensyn bak det objektive ansvaret i forurl. 24 a. 307 Samtidig blir erstatningsreglenes preventive funksjon (den faktiske preventive effekten) av flere sett på med skepsis. 308 Dette kan skyldes flere faktorer. For det første er det ikke alltid enkelt å avdekke hvorvidt en erstatningsrettslig regel faktisk har eller vil få en preventiv effekt. 309 Det foreligger lite informasjon om hva som motiverer mennesker ved handlinger eller unnlatelser som medfører erstatningsansvar, og det er derfor vanskelig å avdekke en klar sammenheng mellom erstatningsregler og adferd. For det andre er skadelidtes pulveriseringsmuligheter egnet til å svekke en erstatningsregels preventive virkning. 310 Ved overvannsskader har anleggseiere i stor grad mulighet til å pulverisere tapet ved erstatningsansvar gjennom ansvarsforsikring eller vann- og avløpsavgiften. Dette innebærer at noen andre enn skadevolder selv dekker tapet. Som redegjort for ovenfor må det imidlertid gjøre enkelte modifikasjoner fra dette utgangspunktet. I de tilfellene anleggseierens ansvarsforsikring dekker erstatningskravet vil skadevolderens tap begrenses til betaling av egenandel, mulige premieøkninger og eventuelt bonustap. 311 De to sistnevnte kan muligens sies å være noe avledet, og kanskje ikke ha en særlig stor preventiv virkning. Egenandelen kan imidlertid innebære et faktisk tap for anleggseier, og muligens ha en viss preventiv virkning. For det tredje er det antatt det ofte er andre faktorer enn trusselen om erstatningsansvar som oppmuntrer til skadeforebygging. 312 Tidligere har flere uttalt at man «ikke vinner valg på vann- og avløp». I saker hvor kommunen er anleggseier vil imidlertid (lokal)samfunnets misbilligelse antageligvis kunne virke som insentiv til forebygging av overvannsskader. Dette gjelder særlig dersom nedbørsmengdene- og intensiteten øker, og byer og tettsteder fortettes. En øking i antall mennesker som blir berørt av overvannsproblematikk, vil antageligvis medføre økt press på kommunen til å utføre vedlikehold og oppgradere overvannsanlegg Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 50. NOU 1994: 12 s Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 19 skriver dette uttrykkelig, men det samme synspunktet kan leses indirekte hos Wilhelmsen og Hagland (2017) s Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 51, Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 19. Wilhelmsen (1990) s. 160, Hagstrøm og Stenvik (2015) s. 19, Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 51. Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 51. Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 51, Hagstrøm og Stenvik (2015) s

74 Til tross for de ovennevnte usikkerhetsmomentene ved erstatningsreglers preventive effekt mener jeg det er vanskelig å utelukke at erstatningsreglene til en viss grad kan oppmuntre til skadeforebygging Konklusjon Problemstillingen jeg har drøftet i dette punktet var om det er behov for erstatningsregulering av ansvar for overvannsskader i tillegg til forsikringsdekning, ettersom forsikringen gir skadelidte klart mer økonomisk trygghet. Som illustrert i punkt mener jeg at erstatningsregulering av overvannsskader kan ha en viss preventiv effekt for anleggseiere. Prevensjonseffekten bør antageligvis ikke overdrives, da skadevolderes vidtrekkende pulveriseringsmuligheter medfører at andre enn anleggseier selv må bære tapet. Videre kan det også tankes at andre faktorer, som for eksempel (lokal)samfunnet misbilligelse, kan ha vel så stor preventiv effekt som trusselen om erstatningsansvar. Til tross for disse usikkerhetsmomentene vil antagelig trussel om erstatningsansvar i enkelte tilfeller kunne medvirke til økt skadeforebygging. 4.4 Hvilket ansvarsgrunnlag bør gjelde for skader forårsaket av overvannsanlegg? Innledning Spørsmålet blir så hvilket ansvarsgrunnlag som bør gjelde for skader forårsaket av overvannsanlegg. Dette vil være tema i punkt 4.4. Med overvannsanlegg mener jeg i det følgende avløpsanlegg som skal transpore og behandle overvann, jf. forurl Hvilket ansvarsgrunnlag som bør gjelde for «avløpsanlegg» var gjenstand for diskusjon i NOU 2015: Utvalget delte seg i hele fire fraksjoner. I dette punktet vil jeg først og fremst analysere og vurdere utvalgets forslag, av den enkle grunn at det er dette dokumentet som nå er til behandling hos Klima- og miljødepartementet. Det er nærliggende å anta en eventuell lovendring vil basere seg på et av forslagene i utredningen. Analysen vil imidlertid enkelte steder være mer løsrevet fra utredningen, i den grad jeg mener jeg kan tilføre andre argumenter for eller mot en løsning. Flertallet i utredningen (fem medlemmer) konkluderte med at et objektivt ansvar uten adgang til ansvarsfraskrivelse er det mest hensiktsmessige for alle typer avløpsanlegg, herunder spillvannsanlegg og overvannsanlegg. Flertallet ønsker samtidig et unntak fra det objektive ansva Se punkt NOU 2015:16 s. 211 flg. og s. 252 flg. 71

75 ret ved skader som skyldes «ekstraordinære hendelser». I utvalgets vurderinger fremgår det at utvalget kun ønsker et slikt unntak ved skader som følge av utilstrekkelig dimensjonering. Det kan derfor virke som at fraksjonen ønsker et unntaksfritt objektivt ansvar ved vedlikeholdsskader. Denne fraksjonen representerer blant annet ulike forbrukerinteresser som Forbrukerrådet og Huseiernes landsforbund, samt forsikringsbransjens interesseorganisasjon Finans Norge. 315 De tre mindretallene som (totalt fem medlemmer), er enige om at det bør gjelde et culpaansvar ved skade forårsaket av overvannsanlegg. Dissensen mellom mindretallene skyldes uenigheter om hvordan ansvar for spillvannsanlegg bør reguleres, samt ansvar for skader forårsaket av fellesledninger. Mindretallsfraksjonene representerer norske kommuner, Norsk Vann og Statens vegvesen, altså grupper som ofte er eier av overvannsanlegg. Fraksjonene i utvalget virker imidlertid å være enige om at ansvaret fortsatt skal reguleres i forurensningsloven 24 a Ulike løsningsalternativer Det ene ytterpunktet av ansvarsgrunnlag er et objektivt ansvar. 316 I utredningen var det ingen som foreslo å lovfeste et unntaksfritt objektivt ansvar for overvannsanlegg. Flertallet ønsker et unntak for «ekstraordinære hendelser» ved skader som kan tilbakeføres til utilstrekkelig dimensjonering, og begrunner dette med at det ikke vil være «rimelig at anleggseier skal være forpliktet til å dimensjonere sine anlegg for ekstraordinære skadesituasjoner». 317 Det andre ytterpunktet på skalaen av ansvarsgrunnlag, er det alminnelige culpaansvaret (culpa levis). 318 De tre mindretallene i utredningen foreslår at det bør gjelde et alminnelig culpaansvar for skader forårsaket av overvannsanlegg, uavhengig av skadeårsak. Innenfor rammene av culpabegrepet kan imidlertid culpaansvaret nyanseres, ved at for eksempel kun de grovt uaktsomme handlingene gjøres til gjenstand for erstatningsansvar. 319 I utredningen var det ingen som foreslo et slikt ansvarsgrunnlag for overvannsanlegg. Det kan være interessant å merke seg at det i Danmark gjelder et culpaansvar ved skader forårsaket av overvannsanlegg. I henhold til miljøskadeerstatningsloven gjelder det et objektivt ansvar for skade forvoldt ved «forurening af luft, vand, jord eller undergrund», jf. 1 jf I en dom fra Østre landsret av 2006 var det spørs Utvalgets sammensetning og bakgrunn er beskrevet på side 21 i utredningen. Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 82. NOU 2015: 16 s Wilhelmsen og Hagland (2017) s Wilhelmsen og Hagland (2017) s Lovbekendtgørelse nr. 994 om erstatning for miljøskader (miljøskadeerstatningsloven). 72

76 mål om Slagense kommune var ansvarlig for skade voldt av noen separate overvannsanlegg etter to regnværshendelser med gjentaksintervall på hhv. 20 år og sjeldnere enn hvert 20. år. 321 Landsretten uttalte at miljøskadeerstatningsloven ikke kom til anvendelse fordi det ikke var tale om skade som forrykket den «økologiske balance». Retten fant heller ikke grunnlag for å pålegge kommunen et ulovfestet objektivt ansvar for skadene. Ettersom det ikke var sannsynliggjort at kommunen hadde gjort seg skyldig i «ansvarspådragende fejl eller forsømmelser» i forbindelse med vedlikeholdet av overvannssystemene, og det ble heller ikke funnet at disse var dimensjonert eller utført «i strid med sædvanlig praksis», var ikke kommunen ansvarlig for skaden jf. «dansk rets almindelige erstatningsregel», som i likhet med norsk rett er ulovfestet culpaansvar. 322 Flertallet og den største mindretallsfraksjonen er begge enige om at anleggseier ikke bør kunne fraskrive seg ansvar i avtale. Etter mitt skjønn bør ikke praksisen med ansvarsfraskrivelser videreføres. Min analyse av adgangen til ansvarsfraskrivelser viser at det er flere uklarheter og at det stadig beror på en konkret vurdering om den enkelte ansvarsfraskrivelsen kan gjøres gjeldende. At dette kan være prosessdrivende, bekreftes av at Høyesterett har behandlet hele tre saker om kommunale ansvarsfraskrivelser de siste ti årene. 323 Videre kan det spørres om det er hensiktsmessig å regulere kommunenes ansvar for overvannsanlegg i kontrakt. Huseiere har i stor grad en plikt til å koble seg på avløpsnettet uten valgmulighet eller forhandlingsmulighet. 324 Lilleholt har uttalt at det er «rein fiksjon å tala om kontraktsrettsleg binding, og kontraktsrettslege resonnement kan falle nokså uheldig ut» i disse sakene. 325 Jeg er enig i dette utsagnet, og mener at departementet bør ta sikte på å komme frem til en løsning hvor det ikke er rom for ansvarsfraskrivelser. I det følgende vil jeg vurdere hvilket ansvarsgrunnlag som vil være mest hensiktsmessig for overvannsanlegg. 326 Utgangspunktet for vurderingene er et valg mellom objektivt ansvar (med unntak for ekstraordinære hendelser) og et culpaansvar. Drøftelsen vil i utgangspunktet gjelde alle skadeårsaker, herunder for liten kapasitet og utilstrekkelig vedlikehold. Årsaken til dette er at ulike ansvarsgrunnlag for ulike skadeårsaker kan medføre vanskelig bevisproblema MAD Landsrettens begrunnelse og resultat er gjengitt på siste side i dokumentet på pro.karnovgroup.dk. Vagner. Stavanger-dommen, Alta-dommen og Molde-dommen. Se punkt Lilleholt (2015) s I NOU 2015: 16 mener majoriteten av utvalget at fellesledninger, i likhet med spillvannsledninger, bør omfattes av et objektivt ansvar med unntak for ekstraordinære hendelser. Mindretallsmedlemmet Hansen foreslår på sin side at det skal gjelde et objektivt ansvar for fellesledninger ved skade forårsaket av utilstrekkelig vedlikehold, mens det bør gjelde et culpaansvar dersom skaden kan tilbakeføres til utilstrekkelig kapasitet. Mindretallsmedlemmet Johansen mener det bør gjelde et culpaansvar for fellesledninger uansett skadeårsak. 73

77 tikk. 327 I utgangspunktet bør ansvarsgrunnlaget etter mitt skjønn derfor være det samme uansett skadeårsak. 328 Slik jeg tolker fraksjonene i NOU 2015: 16 er det mellom flertallet og mindretallene ulik oppfatning av risikoen ved overvannsanlegg, samt uenighet om hvor risikoen ved slike anlegg bør plasseres. I det følgende vil jeg derfor for det første vurdere hvilke risikobetraktninger som gjør seg gjeldende ved overvannsanlegg, og for det andre peke på enkelte hensyn som kan gi veiledning i hvor risikoen for skader voldt av overvannsanlegg bør plasseres Risikobetraktninger Erstatningsretten handler om plassering av skaderisiko. Risikobegrepet er sentralt både ved culpaansvar og objektivt ansvar. I relasjon til culpaansvaret er utgangspunktet for vurderingen skadevolders «handling eller unnlatelse». I relasjon til det objektive ansvaret derimot, er det «risikokilden» som er utgangspunktet for vurderingen. 329 Risikokilden her er anlegg som skal håndtere overvann. Utgangspunktet i norsk rett er det alminnelige culpaansvaret, og unntak fra dette må begrunnes. I det følgende skal jeg derfor knytte noen bemerkninger til risikoen ved overvannsanlegg som risikokilde. Mitt mål er å undersøke hvorvidt risikobetraktninger tilsier at det bør gjelde et objektivt ansvar for slike anlegg. Ved lovfestet objektivt ansvar trenger ikke lovgiver å forholde seg strengt til risikobetraktninger på samme måte som domstolene må ved ileggelse av ulovfestet objektivt ansvar. Risikofylte egenskaper ved en ting eller virksomhet kan likevel sies å være en fellesnevner i flere av tilfellene hvor lovgiver har vedtatt å lovfeste et objektivt ansvar, som for eksempel bilansvaret, produktansvaret og legemiddelansvaret. 330 Slik jeg leser forarbeidene har lovgiver aldri foretatt en konkret vurdering av risikoen knyttet til overvannsanlegg. På bakgrunn av dette mener jeg lovgiver i lovendringsprosessen som nå er satt i gang, bør foreta en vurdering av risikoen knyttet til overvannsanlegg isolert, og ikke bare «avløpsanlegg» hvor også rene spillvannsanlegg omfattes Taubøll skriver at man lett vil komme opp i vanskelige bevissituasjoner når det opereres med ulike ansvarsgrunnlag for ulike skadeårsaker, jf. Taubøll (2016) s Dersom det lovfestes et culpaansvar for slike anlegg kan det imidlertid aktsomhetsnormen ved kapasitetsskader og vedlikeholdsskader være ulik. Wilhelmsen og Hagland (2017) skriver om dette i relasjon til det ulovfestede objektive ansvaret på s. 224 flg. Ved lovfestet objektivt ansvar er det imidlertid også gjerne en virksomhet eller tings evne til å volde skade som begrunner et objektivt ansvar. Se for eksempel Hagstrøm og Stenvik (2015) kapittel 7, eller Wilhelmsen og Hagland (2017) kapittel 8 og 9. 74

78 Risikobegrepet innebærer en vurdering av en virksomhets skadeevne. 331 I relasjon til det ulovfestede objektive ansvaret, beror dette på en vurdering av «sannsynligheten for at skade skal inntre og de mulige skadenes omfang» (min kursivering). 332 For overvannsanlegg beror sannsynligheten for skade i hovedsak på nedbørsmengder- og intensitet. Anlegget i seg selv representerer ikke noen risiko for skade skaderisikoen oppstår når det kommer vann inn i anlegget. Sannsynligheten for skade beror på sannsynligheten for nedbør, samt omgivelsene rundt anlegget. Når det først kommer vann inn på anlegget, øker imidlertid sjansen for skade dersom anlegget har lav kapasitet eller er det foreligger dårlig vedlikehold. Som følge av økte nedbørsmengder- og intensitet kombinert med at stadig flere flater forsegles av for blant annet asfalt, vil sannsynligheten for skader fra overvannsanlegg øke. Mange overvannsskader vil ikke kunne tilbakeføres til ett konkret overvannsanlegg, i motsetning til hva som er tilfelle ved tilbakeslagssakene i spillvannsanlegg. Vannet renner på overflaten, og det vil være mer eller mindre tilfeldig om det fanges opp av et anlegg eller ei. I en rettslig vurdering vil dette bero på et spørsmål om årsakssammenheng, men det viser samtidig at overvannsproblematikken er langt mer kompleks enn problematikk knyttet til spillvann. I utgangspunktet skaper ikke overvannsanlegget i seg selv stor sannsynlighet for skade. Også det mulige skadeomfanget ved skader voldt av overvannsanlegg må kartlegges i skadeevnevurderingen. Hva slags skade og med hvilket omfang vil eventuelt inntreffe? 333 Ved skader forårsaket av overvannsanlegg vil dette variere. Ofte vil overvann forårsake relativt små skader, som for eksempel fuktskader i et kjellergulv. I andre tilfeller kan overvann medføre store materielle skader. Etter mitt skjønn foreligger det ikke en spesielt stor skadeevne ved overvannsanlegg. Disse anleggene skal utelukkende minske risikoen for skader ved nedbør eller smeltevann. Sammenlignet med den situasjonen at det ikke er satt inn noe overvannsanlegg vil det mest sannsynlig oppstå flere skader. Fellesledninger utgjør som nevnt den minste gruppen avløpsledninger. 334 Disse ledningene er på vei til å fases ut og erstattes med et separat system (spillvannsledninger og overvannsledninger hver for seg). 335 Det kan knyttes enkelte særskilte risikobetraktninger ved fellesledninger for spillvann og overvann. En naturlig konsekvens av at Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 84 og s Rt s (Gulvluke), s Wilhelmsen og Hagland (2017) s Se punkt NOU 2015: 16 s. 102 med henvisning til Regjeringens nasjonale mål for vann og helse. 75

79 begge typer vann ledes inn på ledningene, er at vannet blir delvis kloakkforurenset. Forurenset vann representerer en større risiko enn regnvann. Videre skaper disse ledningene risiko for innendørs tilbakeslag, både ved potensiell proppdannelse, men også fordi mye nedbør kan medføre overtrykk på ledningen og presse vann opp gjennom sluk i kjellere. Disse ledningene stiller også særlige krav til anleggseier (som oftest kommunen), fordi anleggseier både må ta i betraktning antall påkoblede enheter, og klimaforandringer. Risikoen for skade fra disse anleggene antas å være særlig stor. 336 Ved det ulovfestede objektive ansvaret er det ikke tilstrekkelig å vurdere hvilken skadeevne en virksomhet eller ting har. Spørsmålet er om virksomheten representerer en særlig risiko. 337 Dette beror på om risikoen for skade er «ekstraordinær, typisk og stadig». 338 Lovgiver er ikke bundet av disse vilkårene i forbindelse med lovendringsprosessen som nå er igangsatt står lovgiver fritt til å bestemme at det skal gjelde et objektivt ansvar for overvannsanlegg selv om det ikke foreligger en særlig risiko ved dem. I utredningen viser imidlertid både flertallet og den ene mindretallsfraksjonen til hvilken «risiko» overvannsanlegg skaper. Begge fraksjonene benytter seg også av begrepsbruken «stadig», «typisk» og/eller «ekstraordinær» risiko, hvilket taler for at de har sett hen til de tradisjonelle vurderingstemaene for objektivt ansvar. Flertallet hevder at mer «åpne anlegg» for håndtering av overvann representerer en «stadig risiko» for omgivelsene. De mener derfor at disse anleggene ikke bør stå i en «særstilling i forhold til avløpsvann i ledninger og lukkede grøfter». 339 Begrunnelsen for dette standpunktet er uklar. Flertallet uttaler at også disse åpne løsningene vil «være avhengig av oppgradering og vedlikehold». De unnlater imidlertid å foreta noen grundigere analyse av forskjellene mellom overvannsanlegg og spillvannsanlegg, derunder de ulike faktorene som påvirker anleggene (spillvann fra husstander versus nedbør og smeltevann). Mindretallet på tre medlemmer vurderer også hvilken risiko som er knyttet til overvannsanlegg. Denne mindretallsfraksjonen mener på sin side at «overvannsanlegg vanskelig kan sies å utgjøre en stadig og ekstraordinær risiko». 340 Mindretallet uttaler at overvannsanlegg er «vesensforskjellig fra spillvannsanlegg» av flere årsaker: For det første etableres overvannsanlegg i stor grad på overflaten. For det andre skal de ikke inneholde spillvann, herunder vann fra toaletter. Overvannet er i utgangspunktet mindre forurenset. For det tredje er ikke overvannsanlegg tilknyttet huseier «innvendige sanitærinstallasjoner», og det løper derfor ingen risiko for innendørs tilbakeslag Se Miljødirektoratet (2016d) hvor Miljødirektoratet uttaler at felles ledningsnett vil «medføre større ulemper» enn separate ledninger. Wilhelmsen og Hagland (2017) s Wilhelmsen og Hagland (2017) s NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s

80 Jeg er enig i mindretallets vurdering av graden av risiko som foreligger ved overvannsanlegg. At slike anlegg må oppgraderes og vedlikeholdes er i seg selv ikke tilstrekkelig for å begrunne et objektivt ansvar for anleggseier. Det at flertallet uten videre legger til grunn at de samme risikobetraktningene gjør seg gjeldende ved overvannsanlegg som ved spillvannsanlegg er en svakhet i flertallets argumentasjon. De åpenbare forskjellene mellom spillvannsanlegg og overvannsanlegg som mindretallet peker på bør tas i betraktning ved avgjørelsen av hvilket ansvarsgrunnlag som bør gjelde. På bakgrunn av det ovennevnte mener jeg at generelle risikobetraktninger knyttet til overvannsanlegg ikke tilsier at det bør gjelde et objektivt ansvar for disse anleggene. Ettersom flertallet i utredningen har foreslått et objektivt ansvar for overvannsanlegg, vil jeg imidlertid også knytte bemerkninger til mer overordnede hensyn som kan tas i betraktning i valget mellom ansvarsgrunnlag for overvannsanlegg. Dersom slike hensyn taler for et objektivt ansvar til tross for at det ikke foreligger en særlig risiko ved overvannsanlegg, kan dette være gode argumenter for å vedta et slikt objektivt ansvar som flertallet har foreslått Hensyn i valget mellom ansvarsgrunnlag a) Prevensjonshensynet I punkt 4.3 redegjorde jeg for usikkerhetsmomenter knyttet til den preventive effekten av erstatningsansvar. Etter mitt syn vil en erstatningsregel om ansvar for overvannsanlegg antagelig ha en begrenset preventiv effekt, særlig grunnet skadevolders brede pulveriseringsmuligheter. Innenfor prevensjonshensynets begrensede nedslagsfelt vil jeg i det følgende vurdere hvorvidt det ene ansvarsgrunnlag kan sies å ha en større preventiv effekt enn det andre. I prevensjonstanken ligger det et økonomisk motiv: Dersom skadevolder oppmuntres til å unngå risiko for skade og iverksetter tiltak for forebyggelse, vil antall skader reduseres. 342 Sett i lys av dette økonomiske motivet kan man se på erstatningsregler som et middel for å fremme økonomisk effektivitet. 343 I dette perspektivet kan rettsøkonomiske modeller bidra til å forklare og begrunne prevensjonshensynet. Én slik rettsøkonomisk modell er Calabresis modell om et effektivt ansvarsgrunnlag. 344 Modellen legger ulike forutsetninger til grunn, deriblant at den potensielle skadevolderen er rasjonell og at øking i forebyggelse vil medføre reduksjon i skader og forventet skadebeløp Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 50. Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 52. Med økonomisk effektivitet menes «rettsregler som fremmer effektiv bruk av samfunnets ressurser, eller verdiskaping». Wilhelmsen og Hagland (2017) s med videre henvisning til rettsøkonomisk litteratur. 77

81 Modellen viser at ved totalt fravær av erstatningsregel vil det ikke lønne seg for den potensielle skadevolderen å forebygge. I valget mellom culpaansvar og objektivt ansvar, konkluderer modellen med at objektivt ansvar vil være det mest økonomisk effektive. Ved objektivt ansvar vil skadevolder velge et aktsomhetsnivå som er «tilstrekkelig til å unngå alle skader inntil den reduksjon han eller hun oppnår i forventet skade, er mindre enn kostnadene ved økte forebyggende tiltak». 345 Problemet med å anvende Calabresis modell på mer konkrete skadesituasjoner (her: skade forårsaket av overvannsanlegg) er for det første at modellen opererer med ulike forutsetninger som ikke nødvendigvis kan legges til grunn i denne situasjonen. Modellen legger som nevnt til grunn at økt forebyggelse vil medføre redusert sannsynlighet for skader. Dette vil til en viss grad kunne gjelde for overvannsanlegg, men ikke alltid. Det er for eksempel ikke alltid fysisk mulig å øke kapasiteten på en overvannsledning. Da må det må heller etableres nye anlegg i tillegg til ledningen for å ta unna for vannmengdene. 346 For det andre tar ikke modellen høyde for unntak fra det objektive ansvaret, i dette tilfellet unntak for «ekstraordinære hendelser». 347 På bakgrunn av disse momentene bør det etter mitt skjønn ikke legges for mye vekt på konklusjonen om at objektivt ansvar vil være det mest økonomisk effektive i relasjon til overvannsskader. Modellen kan derfor ikke tas til inntekt for at objektivt ansvar vil være mer preventivt enn skyldansvar i dette konkrete tilfellet. Én av de grunnleggende forskjellene mellom culpaansvar og objektivt ansvar er at culpaansvaret innebærer et element av bebreidelse overfor skadevolder. Objektivt ansvar inntrer derimot uavhengig av om skadevolder er å bebreide. 348 Sett i lys av dette kan det tenkes at culpaansvaret i større grad vil oppfordre til forebyggende tiltak, da potensielle skadevoldere (anleggseiere) ønsker å unngå å bli bebreidet. Dette argumentet gjør seg imidlertid antagelig mest gjeldende i relasjon til private anleggseiere, og ikke anleggseiere som er juridiske personer (særlig kommuner og fylkeskommuner). Det er som kjent disse som representerer de største gruppene anleggseiere. Heller ikke dette momentet gir derfor særlig veiledning Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 55 med videre henvisning. Allerede i 1977 skrev Ross at «[d]et ville koste kloakkverket, kommunen, veldige beløp mange ganger større enn skadebeløpene å oppdimensjonere eller ombygge sitt avløpssystem slik at det kunne være rustet mot alle ekstreme situasjoner», jf. Ross (1977) s Siden den gang har klimaendringene medført at det som var «ekstremt» på 1970-tallet nå kan anses som «normalnedbør», se punkt 1.2. Synspunktet gjør seg derfor vel så gjeldende i dag. NOU 2015: 16 s Wilhelmsen og Hagland (2017) s

82 I utredningen viser både flertallet og mindretallene til prevensjonsbetraktninger i sin argumentasjon. 349 Flertallet forutsetter uten videre at et objektivt ansvar har «best forutsetninger til å forebygge skade» ettersom et slikt ansvar vil gi anleggseier et «insitament [ ] til å iverksette forebyggende tiltak.» Flertallet begrunner ikke sitt standpunkt ytterligere. Etter mitt skjønn bærer uttalelsen preg av å være en henvisning til forarbeidene til forurl. 24 a, og ikke en selvstendig vurdering. Det fremkommer ikke hvorfor flertallet mener at et objektivt ansvar vil skape størst insitament til forebygging. Utvalget drøfter heller ikke hvordan anleggseieres pulveriseringsmuligheter påvirker den preventive effekten av erstatningsansvar for anleggseier. Mindretallsmedlemmet Johansen kritiserer flertallets argumentasjon, og hevder at antagelsen om at et objektivt ansvar vil ha en oppdragende effekt på anleggseiere bygger på en «forenklet og feilaktig fremstilling av hvordan bevilgende myndigheter og offentlige etater prioriterer og utnytter de ressurser som er tildelt deres virksomhet». 350 Videre mener Johansen at et objektivt ansvar kan medføre en passiv holdning «da man uansett ikke oppnår garanti for færre søksmål og utbetalinger etter at tiltak er gjort». Det er etter mitt skjønn vanskelig å trekke noen sikker slutning om hvilket ansvarsgrunnlag som vil virke mest preventivt. Som lagt til grunn innledningsvis, antar jeg at den preventive virkningen av en erstatningsregel uansett er begrenset som følge av anleggseiers pulveriseringsmuligheter og andre reaksjoner. Som en konsekvens av dette er det uklart om det konkrete ansvarsgrunnlag vil påvirke anleggseier i særlig stor grad. I relasjon til overvannsskader tror jeg det vil være mer forebyggende å fokusere på andre tiltak som for eksempel bygging av nye anlegg, samt utforming av ny bebyggelse og omgivelsene rundt. Erstatningsregelen i forurl. 24 a relaterer seg til eksisterende anlegg, og valg av ansvarsgrunnlag vil dermed være begrenset til å gjelde (manglende) tiltak på disse anleggene. I forlengelsen av dette kan et strengt ansvar for overvannsanlegg tenkes å bidra til å motvirke bygging av nye overvannsanlegg. Dette blir påpekt av mindretallsmedlem Hansen i utredningen. 351 Hun viser til at «[k]ommuner som velger å ikke iverksette tilstrekkelige tiltak [åpenbart vil] kunne komme i et culpa-ansvar, men [slippe] det strengere objektive ansvaret.» Etter mitt syn begrenser ikke dette argumentet seg til kommuner, men også andre som unnlater å bygge anlegg for håndtering av overvann NOU 2015: 16 s. 211 (flertallet), s. 215 (mindretallsmedlemmet Hansen), s. 217 (mindretallsmedlemmet Johansen). NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s

83 Danmark har blitt trukket frem som et land som prioriterer forebygging av overvannsskader. Ebeltoft har for eksempel vist til at København kommune har laget nedbørsplaner, og investerer «milliarder på i overvannsanlegg og andre typer forebyggingstiltak.» 352 (sic). København kommunes vilje til å investere stort i forebygging av overvannsskader kan ikke tilbakeføres til en trussel om objektivt erstatningsansvar, jf. det som står skrevet om dansk rett i punkt Forebyggingsviljen i Danmark viser at det kan være andre årsaker enn trussel om erstatningsansvar som gjør at det forebygges mot overvannsskader. I møte med klimaendringer og fortetting av norske byer vil vilje til å håndtere overvann på en god måte være helt avgjørende. Norge har et nasjonalt mål om at samfunnet skal forberedes på og tilpasses klimaendringene (klimatilpasning), og dette innebærer også å gjøre samfunnet i stand til å håndtere de økende mengdene overvann. Dersom erstatningsansvaret for overvannsanlegg er strengt kan dette virke avskrekkende for bygging av nye anlegg. I et samfunnsøkonomisk perspektiv vil dette kunne være svært uheldig. På bakgrunn av det ovennevnte har jeg under tvil kommet til at culpaansvaret vil kunne virke noe mer preventivt enn et objektivt ansvar for overvannsanlegg. b) Prosessøkonomiske betraktninger I valget mellom culpaansvar og objektivt ansvar er det hensiktsmessig å vurdere hvilket av grunnlagene som vil være mest prosessøkonomisk. Med prosessøkonomiske hensyn mener jeg hensynet til at partene raskt skal få avklart om et erstatningskrav er berettiget, helst uten domstolenes hjelp. 353 I valget mellom culpaansvar og et unntaksfritt objektivt ansvar vil antageligvis culpaansvaret være mest prosessdrivende. Årsaken til dette er at det ved et rent objektivt ansvar vil være mindre rom for rettslige vurderinger. Dersom det foreligger en erstatningsvernet skade og årsakssammenheng vil skadevolder som utgangspunkt kunne holdes ansvarlig. Som ovennevnt er det imidlertid ikke foreslått et unntaksfritt objektivt ansvar for overvannsanlegg. Flertallet i utredningen, som ønsker et objektivt ansvar for overvannsanlegg, presiserer at det bør gjelde et unntak ved «ekstraordinære hendelser». Hvorvidt en hendelse er ekstraordinær vil etter flertallets syn bero på en konkret vurdering hvor «nedbørintensitet, nedbørsvarighet og gjentaksintervall for det aktuelle området» vil være særlig relevante faktorer i vurderingen. 354 Flertallet presiserer at hva som er ekstraordinært vil kunne endre seg i takt med klimaendringene Ebeltoft (2015). Mia Ebeltoft er jurist og fagsjef for skadeforsikring hos Finans Norge, og var medlem av utvalget som skrev NOU 2015: 16. Ot.prp. nr. 31 ( ) om lov om erstatning ved pasientskader s. 29. NOU 2015: 16 s

84 I høringsrunden ble det påpekt at unntaket for ekstraordinære hendelser bærer preg av å være en «rettslig standard». 355 Jeg er enig i dette. En rettslig standard defineres som et «rettslig begrep som innebærer at normer utenfor begrepet selv er avgjørende for hvordan begrepet skal tolkes og anvendes», og typisk for slike standarder er at de kan forandre innhold i takt med samfunnsutviklingen. 356 Utover å påpeke at terskelen for hva som er ekstraordinært kan forandres med tiden sier ikke flertallet noe om hvor høy denne terskelen bør være. Grensene for unntaket er derfor uklare. I relasjon til rettslige standarder og prosessøkonomi har det blitt uttalt at «[rettslige standarder] har en egen evne til å produsere tvister, fordi det for partene er vanskelig å forutse hva utfallet vil bli. Utfallet av en eventuell rettssak avhenger av rettens avveininger, som igjen lett påvirkes av dens verdiforestillinger.» 357 Et problem med å bruke faktorer som nedbørintensitet, nedbørsvarighet og gjentaksintervall som avgjørende for ansvarsfritak er også at måleinstrumentene for denne typen nedbørstilfeller varierer svært mye mellom norske kommuner, byer og bydeler. Nedbørshendelser kan dessuten være svært lokale, og det vil dermed være mer eller mindre tilfeldig om måleinstrumentene fanger opp hendelsen. Å koble grensene for erstatningsansvaret opp mot såpass usikre vurderingsmomenter kan derfor, foruten å være prosessdrivende, også skape tilfeldige og urimelige resultater. Dersom det blir lovfestet et culpaansvar for skader voldt av overvannsanlegg vil ansvar forutsette at anleggseier kan sies å ha handlet uaktsomt. Culpavurderingen er i utgangspunktet den samme uansett om selve ansvaret er ulovfestet eller lovfestet. 358 Essensen i vurderingen er tre spørsmål som må besvares: Hva som er aktsomhetsnormen, hva avviket mellom skadevolders faktiske handlemåte og normen er, og om skadevolder er å bebreide for et eventuelt avvik. 359 Aktsomhetsnormen er objektiv, og gjelder for en type ansvarssituasjon. 360 For tingsskader fastlegges aktsomhetsnormen typisk med utgangspunkt i en forsvarlighetsvurdering basert på skadeevne og hvilke handlingsalternativer som forelå. Skadevolders subjektive forhold kommer inn i vurderingen om vedkommende er å bebreide for avviket Kommuneadvokaten i Bergen (2016) s. 8. Gisle (2012). Stabell (2002) s Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 87. Culpavurderingen er formulert noe ulikt hos forskjellige forfattere, men essensen er den samme. Denne formuleringen av culpavurderingen er hentet fra Wilhelmsen og Hagland (2017) s. 87. Wilhelmsen og Hagland (2017) s

85 Innholdet i aktsomhetsnormen vil bero på en bred, normativ vurdering. 361 Utgangspunktet for vurderingen er alminnelig rettskildebruk, hvor det typisk må tas stilling til betydningen av lovbestemte handlenormer, rettspraksis, sedvane bransjespesifikke normer og reelle hensyn. 362 Dersom disse rettskildene ikke gir tilstrekkelig veiledning om hvilke forventninger som kan stilles til skadevolder, kan det ses hen til en forsvarlighetsvurdering basert på handlingens (eller unnlatelsens) skadeevne og hvilke handlingsalternativer skadevolder hadde. 363 Fraksjonene i utredningen som ønsker et culpaansvar for overvannsanlegg utdyper ikke hva de mener normen for forsvarlig adferd bør være, utover at den bør bygge på en «vanlig vurdering av forsvarlighet og skjønn». 364 Etter gjeldende rett er det opp til kommunene selv å vurdere hvilket nivå de skal legge seg på når det kommer til dimensjonering av overvannsanlegg. 365 Vann- og avløpssektoren har lenge forholdt seg til de tekniske bestemmelsene i Kommuneforlagets Standard abonnementsvilkår der det står at «overvannsledningens belastning kan beregnes på grunnlag av sannsynlig maksimal regnintensitet for området og de forskjellige nedslagsfelters areal og beskaffenhet». 366 De tekniske bestemmelsene er frivillig for kommunene å vedta. Som redegjort for i punkt foreligger det ingen lov- eller forskriftsbestemmelse som sier noe om hvilket nivå for vedlikehold som gjelder for overvannsanlegg. Fraværet av lov- eller forskriftsbestemte normer for anleggseiers adferd kan tenkes å ha sammenheng med at det hittil har eksistert et objektivt ansvar for overvannsanlegg. En kunne imidlertid tenke seg at lovgiver i forbindelse med en eventuell overgang fra objektivt ansvar til culpaansvar for overvannsanlegg, samtidig vedtar eller delegerer vedtakelse av lov- eller forskriftsbestemte handlenormer som gir en anvisning på hva som er aktsom adferd for en anleggseier. I en artikkel fra 2016 foreslår Taubøll et «alminnelig culpa-ansvar knyttet til en streng teknisk aktsomhetsnorm» for overvannsanlegg. 367 I artikkelen trekker Taubøll linjer til kommunens ansvar for å klarere tomter for bygging i forhold til flomfare i pbl Bestemmelsen fastsetter at grunn bare kan bebygges dersom det er «tilstrekkelig sikkerhet» mot naturfare. Regelen er ikke direkte hjemmel for erstatningsansvar, men må ses i sammenheng med skl Wilhelmsen og Hagland (2017) s Wilhelmsen og Hagland (2017) s Wilhelmsen og Hagland (2017) s NOU 2015: 16 s NOU 2015: 16 s. 94. Se NOU 2015: 16 s. 94 med henvisning til Kommuneforlagets Standard abonnementsvilkår, tekniske bestemmelser, punkt Taubøll (2016) s

86 om kommunens objektive ansvar for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt av de ansatte. I TEK10 kapittel 7 er det angitt hva som er akseptabelt risikonivå for flere faretyper. Handleplikten er, i følge Taubøll, knyttet til en «forsvarlig standard» utarbeidet med utgangspunkt i samfunnsøkonomiske betraktninger. Det er ikke et krav om absolutt sikkerhet. 368 Taubøll argumenterer for at ansvar for overvannsskader også bør bero på en forsvarlighetsvurdering i stedet for en ren objektiv vurdering med unntak for mer ekstreme hendelser. Han mener også at det antageligvis ville være «rettsteknisk enklere» for domstolene å håndtere en culpavurdering enn vurdering av hva som er ekstraordinært. 369 Av det som nå er sagt, følger det etter min mening at culpavurderingen vil kunne være mer rettslig enn vurderingen av hva som er en «ekstraordinær» hendelse. Domstolene kan selvsagt få bistand av sakkyndige i vurderingen av hva som er ekstraordinæert, men i siste omgang er det retten som skal avgjøre hvorvidt en hendelse kan subsumeres under unntaket. I culpavurderingen vil fokuset flyttes fra værhendelsen til anleggseiers aktsomhet. Det kan dermed virke som at et skyldansvar for overvannsskader kan være mindre prosessdrivende enn et objektivt ansvar med unntak for ekstraordinære hendelser. 370 Dersom lovgiver vedtar tekniske bestemmelser som sier noe om hvordan anleggseiere bør dimensjonere og holde vedlike anlegget, kan dette bidra til ytterligere klargjøring og redusert behov for avklaring i domstolene. c) Forsikringsargumenter I juridisk teori har det blitt lagt til grunn at i tilfeller hvor grunnleggende risikobetraktninger tilsier et objektivt ansvar, vil ikke skadelidtes forsikringsmulighet kunne rokke ved dette. 371 I relasjon til anlegg for håndtering av kloakkvann fra hus kom dette til uttrykk i Moldedommen, 372 men er også en grunntanke som kan gjenfinnes på andre områder hvor lovgiver og domstolene har funnet det rimelig at virksomheten bærer ansvaret. 373 Basert på det som hittil er skrevet i punkt 4.4 er det ikke opplagt at de samme risikobetraktningene og hensynene gjør seg gjeldende ved overvannsanlegg som ved spillvannsanlegg. Verken generelle risikobetraktninger, prevensjonshensynet eller prosessøkonomiske betraktninger tilsier at det bør gjelde et strengt ansvar for slike anlegg Taubøll (2016) s Taubøll (2016) s Taubøll legger dette til grunn i sin artikkel fra 2016, i artikkelens siste setning, jf. Taubøll (2016). Hagland (2014) s. 5. Selv om skadelidte har gode muligheter til å forsikre huset mot skaden tilsa interesse- og risikobetraktninger at ansvaret likevel måtte påhvile kommunen, jf. Molde-dommen avsnitt 39. Hagland (2014) s

87 I tilfeller hvor de rettspolitiske betraktningene for objektivt ansvar ikke står like sterkt, kan en tenke seg at forsikringsargumentet står i en annen stilling. 374 Hagland har i relasjon til dette påpekt at kostnadene for skader i majoriteten av tilfeller uansett vil bæres av den enkelte huseier, enten via økte forsikringspremier under skadeforsikringen eller indirekte via økte kommunale avgifter. 375 I tilfeller hvor det ikke foreligger sterke rettspolitiske hensyn som tilsier objektivt ansvar bør forsikringsargumentet slik jeg leser Hagland snarere knyttes til hvem som «mest rasjonelt kan forsikre seg mot skade (billigst og mest fullstendig forsikringsdekning), enn til forsikringsmuligheten i seg selv». Hvem av partene (anleggseier og huseier) som billigst kan forsikre seg mot tap relatert til overvannsskader vil i utgangspunktet være et spørsmål om prisen på forsikringspremien. Dette er vanskelig å si noe konkret om ettersom premieberegning beror på risikobetraktninger foretatt av forsikringsselskapene. En kan imidlertid utvide argumentet til også å omfatte transaksjonskostnader. Overflytting av tap fra skadelidte eller dennes forsikringsselskap til skadevolder eller dennes forsikringsselskap koster tid og penger. 376 På denne måten kan det anføres at det vil være billigere å la skadelidtes forsikringsselskap bære tapet i majoriteten av tilfellene. I utredningen er mindretallsmedlemmet Johansen inne på dette. Johansen påpeker at det ikke nødvendigvis er samfunnsøkonomisk likegyldig hvordan tapet pulveriseres, ettersom «det påløper ekstrakostnader dersom det skjer en overføring til pulverisering gjennom offentlige budsjetter i form av økt bruk av teknisk utredningskapasitet og juridiske ressurser grunnet erstatningskrav.» 377 Johansen legger til grunn at et culpaansvar vil lede i retning av en «rimelig risikodeling» og at antall regresskrav kan ventes å bli holdt «på et tilsvarende rimelig nivå». Videre vil skadelidtes husforsikring som påpekt i punkt antagelig gi en mer effektiv pulverisering enn ansvarsforsikring ettersom det er enklere å fastlegge det økonomiske omfanget av sitt dekningsbehov med sikte på husforsikring enn ved ansvarsforsikring. 378 De ovennevnte argumentene er etter mitt skjønn ikke avgjørende i valget mellom objektivt ansvar og culpaansvar. Men i et tilfelle som dette hvor det ikke foreligger tungtveiende rettspolitiske grunner for et objektivt ansvar, samtidig som både skadevolder og skadelidte har Hagland (2014) s. 5. Hagland (2014) s. 5. Wilhelmsen (1990) s NOU 2015: 16 s Wilhelmsen (1990) s

88 gode forsikringsmuligheter, kan lovgiver etter mitt skjønn ta argumentet med i betraktning ved en eventuell lovendring. Overvannsskader vil skje, og for huseiere vil dette enten innebære høyere forsikringspremie eller høyere kommunale avgifter. I forlengelsen av dette bør lovgiver søke å finne løsning (ansvarsgrunnlag) hvor «ekstrautgiftene» blir så små som mulig Konklusjon På bakgrunn av det ovennevnte mener jeg at et objektivt ansvar for overvannsanlegg vil være vanskelig å begrunne av flere årsaker. For det første gjør ikke de samme risikobetraktningene seg gjeldende for overvannsanlegg som for rene spillvannsanlegg. Etter min mening foreligger det ingen «særlig risiko» ved overvannsanlegg; det er nedbøren og omgivelsene rundt anleggene som skaper risiko for skade. Videre er det ikke klart at et objektivt ansvar slik flertallet i utredningen har foreslått vil virke mer preventivt enn et culpaansvar. Heller ikke prosessøkonomiske betraktninger taler klart i retning av et objektivt ansvar, da unntaket for «ekstraordinære hendelser» kan skape tvister og konflikt. Risikoplasseringen for disse anleggene er altså ikke opplagt, slik den i større grad er ved de rene spillvannsanleggene. Som påpekt ovenfor er det nødvendig at samfunnet tilpasser seg klimaendringene, herunder at det bygges nye anlegg for håndtering av overvann. Et strengt ansvar kan skremme kommuner, bedrifter og privatpersoner fra å etablere nye overvannsanlegg. Dette vil etter mitt skjønn kunne få urimelig konsekvenser for byer og tettsteders tilpasning til en hverdag med overvannsproblematikk. Jeg ser derfor ikke at det kan anføres noen gode grunner for at det skal gjelde et objektivt ansvar for overvannsanlegg. På bakgrunn av dette virker det for meg urimelig å videreføre og til dels skjerpe anleggseiers erstatningsansvar for overvannsskader. Problemstillingen i punkt 4.4. var hvilket ansvarsgrunnlag som bør gjelde for skade voldt av overvannsanlegg, og etter min mening taler de beste grunner for et culpaansvar. Fellesledningene kan som skrevet i punkt sies å representere særlig risiko for skader på bygninger, både fordi det kan oppstå innendørs tilbakeslag, og fordi overvannet som føres inn på disse ledningene blir forurenset av kloakkvann. Dette kan tilsi at disse ledningene bør omfattes av samme ansvarsgrunnlag som spillvannsledningene. På den andre siden vil betraktningene i relasjon til prevensjonshensynet og prosessøkonomi også gjelde ved fellesledningene. For det første er det ikke sikkert at et objektivt ansvar vil virke mer preventivt enn et skyldansvar, og for det andre kan unntaket ved «ekstraordinære hendelser» være vel så prosessdrivende som et alminnelig culpaansvar. Ettersom risikoen for skade er større ved fellesledninger enn ved rene overvannsledninger kan det imidlertid tenkes at ansvar for fellesledning- 85

89 ene tilknyttes en strengere aktsomhetsnorm enn de rene overvannsanleggene dersom det vedtas et culpaansvar for overvannsanlegg. 4.5 Avsluttende bemerkninger Den overordnede problemstillingen jeg har behandlet i kapittel 4 har vært om, og eventuelt hvordan, dekningssystemene for overvannsskader bør endres. Etter mitt skjønn er det særlig to overordnede hensyn som bør være retningsgivende ved besvarelsen av problemstillingen: hensynet til huseieres økonomiske trygghet ved overvannsskader, og hensynet til prevensjon. Hensynet til økonomisk trygghet ved overvannsskader ivaretas etter mitt skjønn best gjennom forsikringsdekning. Det er opp til forsikringsselskapene å bestemme hvilken dekning de ønsker å tilby, og ettersom selskapene er kommersielt drevet er det grunn til å tro at de vil fortsette å tilby forsikring av overvannsskader så lenge dette er økonomisk lønnsomt. Dersom overvannsproblematikken fortsetter å øke er det imidlertid ikke sikkert at forsikringsbransjen vil fortsette å forsikre de mest sårbare husene ved overvannsskader. Eventuelt vil det bli så dyrt for enkelte at det ikke lenger vil være økonomisk forsvarlig. En trenger ikke se lenger enn til Danmark for å se eksempel på hvor dramatisk overvann kan påvirke den økonomiske tryggheten til huseiere i utsatte områder. I lys av dette har jeg vurdert om enkelte overvannsskader bør innlemmes i naturskadeforsikringen. Dette spørsmålet er til en viss grad politisk, og svaret vil antageligvis i stor grad bero på økonomiske betraktninger. Naturskadeforsikringen gir huseiere i områder som er sårbare for naturskader god økonomisk trygghet, og dersom enkelte overvannsskade innlemmes i ordningen vil dette kunne sikre den økonomiske tryggheten til huseiere som er særlig utsatt for overvannsskader på tilsvarende måte. Forsikringen er imidlertid lite egnet som insentiv til forebyggende tiltak for å redusere antall overvannsskader. Prevensjonshensynet kan bedre ivaretas ved erstatning enn forsikring, og det derfor bør gjelde et ansvarsgrunnlag for slike skader. Min konklusjon er at det ikke foreligger tilstrekkelig grunner for et objektivt ansvar for overvannsanlegg, og at lovgiver derfor bør endre ansvarsgrunnlaget for disse anleggene til et alminnelig culpaansvar. Samfunnet trenger å tilpasse seg til et endret klima hvor overvannsproblematikk er en del av bildet. De eksisterende anleggene må holdes i god stand, men det er vel så viktig at det bygges nye anlegg for overvannshåndtering. I dette perspektivet kan det virke avskrekkende med et strengt erstatningsansvar for overvannsanlegg, og i ytterste konsekvens kan dette hindre bygging av nye anlegg. God kommunal arealplanlegging, smart utforming av byer og bygninger, samt nye håndteringsløsninger for overvann er antagelig viktigere tiltak for å forebygge skade enn et strengt erstatningsansvar. 86

90 5 Registre 5.1 Litteratur Arntzen (1995) Arntzen, Andreas i samarbeid med Jacobsen, Rune Njøs og Steen, Sven Iver, Forsikringsrett: forsikringsvilkårenes ansvarsbestemmelser, villaeier- og hjemforsikring, Advokatfirmaet Arntzen, Underland & Co, Arntzen (2000) Arntzen, Andreas i samarbeid med Jacobsen, Rune Njøs og Steen, Sven Iver, Ansvarsforsikring, Advokatfirmaet Arntzen, Underland & Co, Askeland (2013) Askeland, Bjarte, «Kommentar til skadeserstatningsloven», Norsk lovkommentar nettversjon, Gyldendal rettsdata. Brynildsen, Lie, Nygård (2014) Claus Brynildsen, Børre Lid, Truls Nygård, Forsikringsavtaleloven med kommentarer, 3. utgave, Bull (2008) Bull, Hans Jacob, Forsikringsrett, Universitetsforlaget, Dewachter (2013) Dewachter, Aleksandra Stengade, «Den danske branche og kampen mod klimaskader», Nordisk Forsikringstidsskrift, 2. utgave, kampen_mod_klimaskader.pdf Ebeltoft (2015) Ebeltoft, Mia, «Er insentivene til å forebygge «klimaskader» for små?», Nordisk Forsikringstidsskrift, 4. utgave, Eckhoff (2001) Eckhoff, Torstein og Helgesen, Jan, Rettskildelære, Universitetsforlaget, Eng (2007) Eng, Svein, Rettsfilosofi, Universitetsforlaget,

91 Frøseth (2013) Frøseth, Anne Marie, Skadelidtes egeneksponering for risiko i erstatningsretten, Fagbokforlaget, Hagland (2012) Hagland, Birgitte, «Kommunens objektive ansvar etter forurensningsloven 24a og adgangen til ansvarsfraskrivelse. Rt s Dissens 3-2.», Nytt i Privatretten, s. 9-11, 1. utgave (sitert fra cappenlendammundervisning.no) Hagland (2014) Hagland, Birgitte, «U/lovfestet objektivt erstatningsansvar for avløpsanlegg, adgangen til ansvarsfraskrivelse, lemping Rt s. 656», Nytt i privatretten, s. 4-6, 3. utgave (sitert fra cappenlendammundervisning.no) Hagstrøm (1987) Hagstrøm, Viggo, Offentligrettslig erstatningsansvar Studier i spesiell og alminnelig erstatningsrett, Hagstrøm og Stenvik (2015) Hagstrøm, Viggo, Stenvik, Are, Erstatningsrett, Universitetsforlaget, Hellner (1972) Hellner, Jan, «Värderingar i skadeståndsrätten», Festskrift till Per Olof Ekelöf, 1972 s Jakobsen (2010) Jakobsen, Guttorm, Vann- og avløpsrett, Norsk Vann, Lilleholt (2015) Lilleholt, Kåre, «Grenser for kontraktsfridommen», Aftaleloven 100 år, DJØF Publishing, 2015 s (sitert fra lovdata.no) Lødrup (2009) Lødrup, Peter med bistand av Kjelland, Morten, Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave, Meidell (2006) Meidell, Andreas, «Reassuransekontrakten en kort innføring», Tidsskrift for forretningsjuss, 2006 s (sitert fra lovdata.no) 88

92 Moncoulon m.fl. (2014) D. Moncoulon m.fl., «Analysis of the French insurance market exposure to floods: a stochastic model combining river overflow and surface runoff», Natural Hazards and Earth System Sciences Discuss, 2014 s pdf Nesdam (2016) Nesdam, Anne-Karin, «Naturskadeforsikring og klimautvikling», Lov og rett 08/2016, side (sitert fra idunn.no) Nygaard (2007) Nygaard, Nils, Skade og ansvar, Universitetsforlaget, 6. utgave, Parchomovsky og Stavang (2017) Parchomovsky, Gideon og Stavang, Endre, «Contracting around tort defaults: The knock-for-knock principle and accident costs», CREE Working Paper, k_stavang_cree_wp_14_2013.pdf Rikheim (1994) Rikheim, Erling, «Naturskadeforsikring Norsk Naturskadepool», Nordisk forsikringstidsskrift, 2. utgave, Ross (1977) Ross, Anton, Den norske retts regler om vannforsyning og vannavløp, As Norbok, Selmer (1982) Selmer, Knut, Forsikringsrett, Universitetsforlaget, 2. utgave, Skoghøy (2002) Skoghøy, Jens Edvin, «Bruk av rettsavgjørelser ved lovtolkning og annen rettsanvendelse», Nybrott og odling festskrift til Nils Nygaard, 2002 s (sitert fra lovdata.no) Stabell (2002) Stabell, Tolle, «Rettsliggjøring domstolenes skjønnsmessige overprøvinger», Rettsteori og Rettsliv; Festskrift til Carsten Smith til 70-årsdagen 13. juli 2002, 2002, side (sitert fra lovdata.no) 89

93 Taubøll (2010) Taubøll, Steinar, «Virkeområdet for forurensningsloven 24a om avløpsanlegg, særlig i forhold til overvann og veier», Kart og Plan, 2010 s (sitert fra lovdata.no) Taubøll (2016) Taubøll, Steinar, «Erstatningsansvaret ved svikt i anlegg for overvannshåndtering hvilken ansvarsmodell bør velges?», Kart og Plan, 2016 side f Thorson (2012) Thorson, Bjarte, «Objektivt ansvar for vannavløp fra fylkesvei Rt s. 820», Nytt i Privatretten nr. 3/2012 s. 9-10, Institutt for privatrett ved UiO. (sitert fra lovdata.no) Wang (2015) Wang, Øystein, Forurensningsloven med kommentarer, Gyldendal Norsk Forlag AS, 2. utgave, Wilhelmsen (1990) Wilhelmsen, Trine-Lise, «Samspillet mellom forsikring og erstatning ved tingsskader», Jussens Venner, 1990 s (sitert fra lovdata.no) Wilhelmsen (2012) Wilhelmsen, Trine-Lise, «Tillits- og forsikringsklausuler i skipstjenestekontrakter i norsk offshore-sektor knock for knock-prinsippet. Brønnbåt, skipsfart», SIMPLY, 2012, s (sitert fra lovdata.no) Wilhelmsen og Hagland (2017) Wilhelmsen, Trine-Lise og Hagland, Birgitte, Om erstatningsrett. Med utgangspunkt i tekster av Peter Lødrup, Gyldendal Norske Forlag AS, Woxholth (2014) Woxholth, Geir, Avtalerett, Gyldendal Norsk Forlag AS, 9. utgave, Lovgivning Norsk lov Atomenergiloven (atomenl.) Lov 12. mai 1972 nr. 28 om atomenergivirksomhet. 90

94 Avtaleloven Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer. Forsikringsavtaleloven (fal.) Forsikringsvirksomhetsloven (forsvl.) Forurensningsloven (forurl.) Naboloven Lov av 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler. Lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsvirksomhet. Lov 13. mars 1981 om vern mot forurensning og om avfall. Lov 16. juni 1961 om rettshøve mellom grannar. Naturskadeerstatningsloven (naturskadeerstatningsloven) Naturskadeforsikringsloven (naturskadeforsikringsloven) Petroleumsloven (petrl.) Plan- og bygningsloven (pbl.) Skadeserstatningsloven (skl.) Vannressursloven (vrl.) Vass- og avløpsanlegglova Vassdragsloven (vdrl.) Lov 15. august 2014 nr. 59 om erstatning for naturskader. Lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring. Lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet. Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling. Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning. Lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann. Lov 16. mars 2012 nr. 12 om kommunale vass- og avløpsanlegg. Lov av nr. 3 om vassdragene (opphevet). Lov 21. april 2017 nr. 17 om endringer i naturskadeforsikringsloven (dekning for relokalisering ved fare for ny naturskade). Norsk forskrift Forskrift om egenandel, naturskadeforsikring Forskrift 15. desember 1989 om egenandel og ansvarsgrense ved naturskadeforsikring. Forskrift om forsikringsselskaps opplysningsplikt. Forskrift 3. mai 2007 nr. 469 om forsikringsselskapers opplysningsplikt for avtaler om annen for sikring enn livsforsikring. Forurensningsforskriften Forskrift 01. juni 2004 nr. 931 om begrensning av forurensning. 91

95 Dansk lov Miljøskadeerstatningsloven Fransk lov Lovbekendtgørelse nr. 994 om erstatning for miljøskader. Loi n du 13 juillet 1982 relative à l'indemnisation des victimes de catastrophes naturelles («cat nat»). 5.3 Forarbeider Utredninger NOU 1994: 12 NOU 2010: 10 Lov om vassdrag og grunnvann. Tilpassing til eit klima i endring. NOU 2015: 16 Overvann i byer og tettsteder, som problem og ressurs. Bull-utredningen (2015) «Utredning. Spørsmål om dekning av tomteerstatning under naturskadeforsikringsordningen m.m.», Professor emeritus Hans Jacob Bull, 27. oktober Proposisjoner Ot.prp. nr. 36 ( ) Om lov om erstatning for naturskader m.v. Ot.prp. nr. 11 ( ) Om lov om vern mot forurensninger og om avfall. Ot.prp. nr. 5 ( ) Om lov om endringer i avtaleloven 31 mai 1918 nr 4, m.m. (generell formuerettslig lempingsregel). Ot.prp. nr. 31 ( ) Om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven). Ot.prp. nr. 39 ( ) Ot.prp. nr. 39 ( ) Lov om vassdrag og grunnvann. Prop. 136 L ( ) Lov om kommunale vass- og avløpsanlegg. Prop.80 L ( ) Lov om erstatning for naturskader (naturskadeerstatningsloven). Prop.36 L ( ) Endringer i naturskadeforsikringsloven (dekning for relokalisering ved fare for ny naturskade). 92

96 Innstillinger NUT 1959: 2 Innstilling om sikring mot erstatning for naturskader. 5.4 Høringsuttalelser Finans Norge (2016) Høringsuttalelse - NOU2015:16 overvann i byer og tettsteder problem og ressurs, 06. mai Kommuneadvokaten i Bergen (2016) Fagnotat Høring for NOU 2015:16 «Overvann i byer og tettsteder Som problem og ressurs», 18. mars %5C0%5CVEDLEGG%5C pdf Norsk Vann (2016) Høringsuttalelse NOU 2015:16 Overvann i byer og tettsteder, 13. mars Rettsavgjørelser Høyesterett Rt s. 715 (Vannledning) Rt s. 218 Rt s. 704 Rt s (Tromsø) Rt s. 744 Rt s Rt s (Gulvluke) Rt s. 431 (Stavanger) Rt s (Alta) Rt s. 820 (Fosen) Rt s. 656 (Molde) Lagmannsrett LB (Halden) LA LA RG (Fredrikstad) RG RG

97 Tingrett RG s. 385 (Fredrikstad tingrett) Dom fra Kristiansand byrett av 23. oktober 2001 Danmark MAD (Øvre Landsret) 5.6 Nemndsavgjørelser Finansklagenemnda FinKN FinKN FinKn FinKN Forsikringsklagenemnda FSN-1452 FSN Uttalelse fra Sivilombudsmannen Juell og Imislund Juell, Ida og Imislund, Helene, Svar på foreleggelse - Anleggsbidrag for tilknytning til vann- og avløpsanlegg i Fredrikstad kom- (2014) mune, Sivilombudsmannen, _og_miljodepartementet_ pdf 5.8 Nettartikler, avisartikler og rapporter Eraker m.fl. (2015) Eraker, Harald m.fl., «Erstatning for naturskader skyter i været», NRK, [sist sjekket ] Finans Norge (2014) Flom på Vestlandet kan gi over 100 millioner kroner i erstatninger, 30. oktober [sist sjekket ] 94

98 Finans Norge (2016) Statistikk og nøkkeltall for skadeforsikring [sist sjekket ] Finans Norges vannskadestatistikk (VASK) Vannskadestatistikk (VASK). FinKN Forsikring Slik behandler vi klager som gjelder forsikringssaker. [sist sjekket ] Forsikring & Pension (2017) Røde huse, 14. mars [sist sjekket ] Gisle (2012) Gisle, Jon, «Rettslig standard», Store norske leksikon, 4. januar [sist sjekket ] Gjuvsland (2014) Gjuvsland, Kjersti, «Verdas beste sovepute», Bergens Tidende, 24. november b.html [sist sjekket ] Hanssen-Bauer m.fl. (2015) I. Hanssen-Bauer m.fl., Klima i Norge 2100 Kunnskapsgrunnlaget for klimatilpasning oppdatert i 2015, NCCS report no. 2/2015 på oppdrag fra Miljødirektoratet. Honningsøy (2011) Honningsøy, Kirsti Haga, «Vil øke forsikringspremien for folk i værharde strøk», NRK, 18. juni [sist sjekket ] Kjernlie (2017a) Kjernlie, Eira, «Mener regngrense er utdatert», Budstikka, 09. januar [sist sjekket ] Kjernlie (2017b) Kjernlie, Eira, «Krangler om millionkrav etter flomskader», 95

99 Budstikka, 09. januar forsikring/krangler-om-millionkrav-etter-flomskader/s/ [sist sjekket ] Lovdata (2012) Force majeure, 14. november [sist sjekket ] Mathismoen (2016) Mathismoen, Ole, «Angst en norsk klimakonsekvens», Aftenposten, 30. august [sist sjekket ] Miljødirektoratet (2016a) Grønne tak, 29. januar [sist sjekket ] Miljødirektoratet (2016b) Regnbed, 29. januar [sist sjekket ] Miljødirektoratet (2016c) Åpne bekker, 28. april [sist sjekket ] Miljødirektoratet (2016d) Avløpshåndtering, 02. februar [sist sjekket ] Norsk klimaservicesenter Hva er dimensjonerende nedbør? aservicesenteret/dimensjonerende-nedbor/hva-erdimensjonerende-nedbor [sist sjekket ] Paus m.fl. (2015) Paus, Kim H. m.fl., Overvannsarbeid i utlandet, COWI, februar 2015, på oppdrag fra Miljødirektoratet /OVERVANNSARBEID-I-UTLANDET/ 96

100 Riisnæs (2015) Riisnæs, Ida Grieg, «Krever millioner fra kommunene», Dagens Næringsliv, er-millioner-fra-kommunene [sist sjekket ] SSB (2013) Offentlige veier, 1. januar [sist sjekket ] SSB (2015) Boliger, 1. januar [sist sjekket ] SSB (2016) Kommunalt avløp, 2015, 24. juni [sist sjekket ] Taubøll (2008) Taubøll, Steinar, «Klimakreftenes pris», Aftenposten, 09. juni b.html [sist sjekket ] VA-forum (2016) «Overvann: - Naturskader må forebygges», VA-forum, 13. juni [sist sjekket ] Vagner Vagner, Hans Henrik, «Erstatningsansvar», Den store danske, Gyldendal. [sist sjekket ] VA-jus (2017) Standard abonnementsvilkår, [sist sjekket ] 5.9 Avtaler Administrative bestemmelser. Standard abonnementsvilkår for vann og avløp, Kommuneforlaget AS, 2. utgave,

101 Gjensidiges vilkår for husforsikring («Hus»). Vilkårene ligger ikke tilgjengelig på nettsidene til Gjensidige, men jeg fikk dem tilsendt av en skadebehandler Disse vilkårene ligger vedlagt, vedlegg 1. Ifs vilkår for bygningsforsikring, forsikringsvilkår BYG2-0. Gjelder fra januar /$File/TING-HOVEDVILKÅR-BYG2-0.pdf [sist sjekket ] KLPs forsikringsvilkår for hus, EPH01 - B01. Gjelder fra [sist sjekket ] 5.10 Personlig meddelelse Olsen, Simon Andre, produktutvikler hos Gjensidige forsikring ASA, e-post, Taubøll, Steinar, e-post, Vedlegg Vedlagt ligger de delene av Gjensidiges kombinerte forsikring som er relevant i avhandlingen («Hus»). 98

102 99

103 100