Norsk renholdsverks-forening

Transkript

1 Norsk renholdsverks-forening En vurdering av brukere, tilgjengelighet, finansiering og sikkerhet En vurdering av brukere, tilgjengelig het, finansiering og sikkerhet R a p p o r t n r. 7 / NRF - Samarbeidsforum for avfallshåndtering

2

3 INNHOLDSFORTEGNELSE 1. SAMMENDRAG INTRODUKSJON MÅLSETNINGER DELTAGERE METODE AVGRENSINGER OG DEFINISJONER RAPPORTENS FORUTSETNINGER BAKGRUNN UTVIKLING OG FREMTID FOR GJENVINNINGSSTASJONENE BRUKERE PRIVATE HUSHOLDNINGER NÆRINGSLIVSKUNDER SNIKERE TILTAK MOT SNIKERE TILGJENGELIGHET LOKALISERING ÅPNINGSTIDER BEMANNING INFORMASJON FINANSIERING INNLEDNING KOSTNADSSTRUKTURER VED GJENVINNINGSSTASJONENE FORDELER OG ULEMPER VED ULIKE FINANSIERINGSORDNINGER SYSTEMER FOR BRUKERBETALING ERFARINGER FRA INNFØRING AV BRUKERBETALING SIKKERHET INNBRUDD OG TYVERI PLUKKING OG BYTTETELT FARLIG AVFALL ANDRE SIKKERHETSUTFORDRINGER REFERANSER VEDLEGG VEDLEGG A: CONTAINERLÅSEN CYCLOPS TRANSLOCK - 1 -

4 1. SAMMENDRAG Rapporten er en evaluering av gjenvinningsstasjoner med fokus på brukere, tilgjengelighet, finansiering og sikkerhet. Rapporten gjennomgår en rekke erfaringer og anbefalinger i forhold til drift og utvikling av gjenvinningsstasjoner. Bakgrunn Avfallspolitikken som er ført de siste tiårene, med fokus på økt material- og energigjenvinning av avfallet, har ført til en stor utbredelse av gjenvinningsstasjoner. En vesentlig andel av husholdningenes avfall leveres via gjenvinningsstasjoner og endrede rammebetingelser for avfallshåndtering vil sannsynligvis føre til at mer avfall finner denne veien. Brukere Rundt 1 / 3 av husholdningene benytter seg sjelden eller aldri av gjenvinningsstasjonene og vi finner flest ikkebrukere i husstander med en person og i aldersgruppen over 60 år. Andelen storbrukere ser ut til å være høy. 45% av de besøkende i våre undersøkelser oppga at de hadde brukt gjenvinningsstasjonen mer en 6 ganger i løpet av det siste året. Justert for at 1 / 3 av husholdningene sjelden eller aldri benytter gjenvinningsstasjonen tyder dette på at andelen storbrukere er rundt 30% av det totale antall husholdninger. Flest storbrukere finnes i husstander med 4 eller flere personer og i aldersgruppen rundt +/- 30 år. Andel næringslivskunder varierer fra stasjon til stasjon. Generelt ser det ut til at andelen storbrukere blant næringslivskundene er høy og at de leverer større mengder avfall per leveranse enn privatkundene. Næringslivskunder leverer gjerne mer homogene fraksjoner og trenger mindre veiledning enn privatkundene. Næringslivskunder som utgir seg for å være privatkunder for å slippe å betale / betale mindre for å levere avfall ser ut til å være et utbredt problem. Andelen næringskunder varierer, men grovt sett kan man regne med en andel mellom 10% og 30%. En mye lavere andel kan tyde på mange snikere fra næringslivet. Ulike åpningstider og betalingsordninger gjenvinningsstasjonene i mellom kan føre til at innbyggere bruker gjenvinningsstasjoner i feil kommune. For noen stasjoner kan dette være et problem i forhold til både subsidiering av andre kommuners avfall og kapasiteten på anlegget. For å redusere problemet med snikere er det viktig med god informasjon, personlig kontakt og oppfølging av de besøkende, samt utjevning av rammebetingelsene for private og næringskunder. Samarbeid med andre avfallsselskaper og nabokommuner, først og fremst om betalingsordninger og åpningstider er viktig for å sikre at omkostningene rundt avfallshåndteringen ligger i avfallets opprinnelseskommune. Innføring av kundekort, kuponger eller lignende kan begrense antallet snikere fra næringslivet og andre kommuner. Det anbefales å gjøre egne konsekvensutredninger før slike systemer innføres

5 Forskrift om opplysninger om bygg og anleggsavfall kan begrense problemet med håndverkere som forsøker å sniklevere avfall til gjenvinningsstasjoner. Tilgjengelighet Nærhet til gjenvinningsstasjonen er viktig for brukerne. Hva som anses som akseptabel avstand varierer fra sted til sted. Generelt har innbyggere i byer høyere krav til nærhet enn innbyggere på landet. Henteordninger for grovavfall eller mobile gjenvinningsstasjoner kan være et alternativ for å gi innbyggere bosatt langt unna nærmeste gjenvinningsstasjon et tilfredsstillende tilbud. En gjenvinningsstasjon bør ha åpningstider som er enkle å huske. Videre bør husholdningene ha mulighet til å levere avfall etter normal arbeidstid og / eller lørdager. Stasjoner som ikke er åpne hver ukedag bør prioritere å holde åpent mandager, mens fredager kan nedprioriteres. Videre bør det prioriteres å holde åpent på ettermiddager / kvelder fremfor å åpne tidlig om morgenen. Søndagsåpne stasjoner er et populært tilbud i Danmark og Sverige. Det er allikevel ingenting som tyder på at dette er noe som etterspørres i Norge. Arbeidsmiljøloven legger også begrensinger for hvorvidt det kan jobbes på søndager. Driftspersonalet på gjenvinningsstasjonene er avfallsselskapets viktigste ansikt og stemme utad. Deres evne til å yte service og behandle kunder er svært viktig i forhold til både kvaliteten på sorteringen og selskapets anseelse blant befolkningen. Fokus på kundekontakt, veiledning og kontroll gir reinere utsorterte fraksjoner, mindre restavfall, bedre kontroll med innlevert farlig avfall og kan bidra til å øke andelen som går til ombruk. Et kundeorientert personale vil også være en viktig informasjonskanal om avfallshåndtering. For å få tilfredse kunder, god sortering og mindre forsøpling er det også viktig at gjenvinningsstasjonen og området rundt er ryddig og fint. Bemanningskrav varierer i løpet av dagen og året. Fleksibilitet i forhold til andre oppgaver for driftspersonalet er derfor viktig. Det anbefales ikke å la stasjoner være ubemannet i rolige perioder da dette gjerne fører til mye ekstra arbeid med opprydning. Det anbefales å ha en minimum bemanning på to personer på gjenvinningsstasjonene. Dette vil bidra til å forbedre sorteringen, skape sikrere arbeidsplasser i forhold til konflikter og trusler og gi avfallsselskapet bedre mulighet til å spre viktig informasjon om avfallshåndteringen. Det bør fokuseres på å skape en yrkesstolthet rundt det å jobbe en på gjenvinningsstasjon. Driftspersonalet bør involveres når nye regler eller rutiner vurderes innført. Studieturer til andre avfallsanlegg kan motivere driftspersonalet og gi dem nyttig kunnskap til å svare på besøkendes spørsmål om avfallets videre håndtering. Generelt blant befolkningen ser det ut til å være noe manglende kunnskap om hva som kan leveres, når det kan leveres og hvor mye det koster å levere det. Det bør derfor satses på informasjon om gjenvinningsstasjonens tilbud, helst i eget informasjonsskriv eller brosjyre. På selve gjenvinningsstasjonen bør driftspersonellet være aktive i forhold til å spre informasjon. Informasjon om gjenvinningsstasjonen og avfallets videre håndtering må være lik i hele selskapet. En åpen og ærlig dialog med befolkningen og presse er viktig. Via studiebesøk fra - 3 -

6 skoler ol. blir gjenvinningsstasjonen en informasjonssentral for spredning av kunnskap om avfall og gjenvinning Finansiering Myndighetene stiller kommunene fritt i finansieringsform av gjenvinningsstasjonene. Både finansiering gjennom avfallsgebyret og brukerbetaling er aktuelle alternativer. Det skal imidlertid lages egne betalingsregulativer for næringslivet. Grove vurderinger viser at transport og behandling av avfallet er den dominerende kostnadsfaktoren ved drift av gjenvinningsstasjonen. Den sterke økningen i levert avfall de siste årene bør gi grunn for eierne til å gjøre en nærmere analyse av kostnadene og vurdere effektiviseringstiltak. Brukerbetaling oppfyller i større grad prinsippet om at "forurenser skal betale" enn gratis levering (dvs. finansiering over avfallsgebyret). Andre fordeler med brukerbetaling kan være bedre kostnadsriktighet, bedre trafikkavvikling og bedre kontroll overfor næringslivet. Mulige ulemper med brukerbetaling er bl.a. faren for økt forsøpling og økte administrasjonskostnader. Ulempene anses likevel ikke som såpass betydelige at brukerbetaling ikke bør innføres. Flere systemer for brukerbetaling er vurdert, bl.a. betaling per besøk, etter levert mengde, etter levert mengde restavfall og type fremkomstmiddel. Systemet med betaling etter mengden restavfall vurderes som mest treffsikker i forhold til prinsippet om at "forurenser betaler", men valg av metode må vurderes nærmere ut fra lokale forhold. Det er hentet praktiske erfaringer med brukerbetaling fra 5 steder her til lands. På et par av stedene var det sterke diskusjoner innledningsvis, men felles for alle er at erfaringene totalt sett er positive. Ved brukerbetaling vil eierne av stasjonen mer aktivt bli oppmuntret til å gi et best mulig tilbud, siden inntektene øker med antall besøk. Et godt tilbud er også viktig siden gjenvinningsstasjonene ofte er det eneste kontaktpunktet mellom eier og kunde. Sikkerhet EE-avfall og andre fraksjoner som er populære for innbruddstyver bør låses inne i containere / lager eller lignende. Dersom hengelåser ikke er tilstrekkelig finnes det containerlåser på markedet som er svært vanskelige å bryte opp. En annen mulighet er å sperre containere med verdifulle fraksjoner inne med andre containere. Det anbefales ikke å bruke kjøretøyer for å sperre inne containere. Fast vakthold på plassen i stengetiden kan være effektivt, men er svært kostbart. Ambulerende vakthold er billigere, men er ofte lette å oppdage og stikke av fra for innbruddstyver. Nattvakter på noen (uregelmessige) netter kan være mer effektivt. Overvåkning med kameraer kan forebyggende innbrudd, men bør i følge Datatilsynet alltid være siste utvei for å løse et problem. Dersom kameraovervåking skal være effektivt bør det sikres en effektiv oppfølging når inntrengere oppdages. Noen gjenvinningsstasjoner har problemer med innbrudd utført av personer fra fattigere deler av verden. I slike tilfeller kan samarbeid og dialog med ledelse på asylmottak, - 4 -

7 havnemyndigheter og lignende være et effektivt tiltak. Uorganisert plukking av gjenstander levert inn til gjenvinningsstasjoner bør ikke tillates, verken for ansatte eller besøkende. For å forebygge dette kan byttetorg eller utsalg av brukte produkter være et mulig tiltak. Ved et utsalg av brukte effekter bør kommunens eller avfallsselskapets eventuelle erstatningsansvar og ansvar i forhold til kjøpslovgivningen avklares. Mottak av farlig avfall bør ikke overlates til kundene selv. Levering over disk eller andre former for oppfølging av kunder med farlig avfall vil: Forbedre kontrollen med hva som tas imot Forbedre kontrollen med at avfallet er forsvarlig emballert og merket Redusere problemer med snikere fra næringslivet Forenkle arbeidet med journalføring Sikre at lageret er utilgjengelig for barn og andre uvedkommende Sikre at krav om avfall som ikke kan lagres sammen overholdes - 5 -

8 2. INTRODUKSJON 2.1. Målsetninger Rapporten er en evaluering av gjenvinningsstasjoner med fokus på brukere, tilgjengelighet, finansiering og sikkerhet. Rapporten gjennomgår en rekke erfaringer ved drift og utvikling av gjenvinningsstasjoner. Rapporten inneholder anbefalinger om videre utvikling av gjenvinningsstasjonen som en del av husholdningsrenovasjonen i kommunene Deltagere Prosjektet er gjennomført av Norsas AS på oppdrag fra Norsk renholdsverks-forening (NRF). Prosjektet startet 4. mai og avsluttes med overlevering av denne rapporten 22. oktober Prosjektet har vært ledet av Olav Rønningen, Norsas AS. Reidar Seim, Interconsult ASA har vært prosjektmedarbeider. Arbeidet har blitt fulgt av en styringsgruppe bestående av: Ingrid Hitland, BIR Kjell Egil Hollund, SIM Lise Kolberg, Oslo kommune, Renovasjonsetaten Terje Ruud Karlsen, SØIR Anne Berit Steinseth, Skien kommune Geir Schefte, Plastretur AS Per Lenborg, ROAF Håkon Jentoft, NRF Norsas AS vil takke styringsgruppen for faglige tilbakemeldinger underveis i arbeidet. En stor takk også til administrasjon og driftspersonell ved de gjenvinningsstasjonene som deltok i utvalgsstudien. I tillegg vil vi takke Bo Audelius (Svenska Renhållningsverksföreningen) og Henning Jørgensen (Reno Sam, Foreningen for fælleskommunale affladsselskaber i Danmark) for svært god service og lærerikt faglig opplegg på studieturen til Sverige og Danmark Metode Prosjektet startet med en studietur til Sverige og Danmark sammen med NRFs arbeidsgruppe for innsamling, sortering og gjenvinning. I Sverige besøkte vi NRFs svenske søsterorganisasjon Svenska Renhållningsverksföreningen (RVF). Vi fikk også omvisning på to gjenvinningsstasjoner drevet av Sydskånes avfallsaktiebolag (SYSAV). I Danmark besøkte vi gjenvinningsstasjoner drevet av de interkommunale avfallsselskapene KARA (i Roskilde) og KAVA (i Slagelse). Neste steg i arbeidet var litteraturstudier. Det har blitt hentet inn en rekke fagrapporter og fagartikler, utredninger, brukerundersøkelser og avisartikler fra Norge, Sverige og Danmark

9 Siste del av arbeidet har vært utvalgsstudier av tre gjenvinningsstasjoner. Disse var gjenvinningsstasjonen på Pasadalen avfallsanlegg i Porsgrunn, Mosanden Gjenvinningsstasjon i Trysil og Brobekk Gjenbruksstasjon i Oslo. Disse tre stasjonene ble valgt da de er relativt ulike når det gjelder omland (by/land), størrelse, brukerbetaling og åpningstider. Gjennomføringen av utvalgsstudien var tredelt: Driftspersonellet på gjenvinningsstasjonene ble intervjuet for å kartlegge problemer og løsninger knyttet til daglig drift. Administrasjonen ble intervjuet for å belyse de økonomiske og administrative sidene ved gjenvinningsstasjonen. Besøkende ble bedt å svare på et spørreskjema for å kartlegge besøksfrekvens, betalingsvillighet, tilfredshet med åpningstider, service og lignende. På bakgrunn av kunnskap innhentet fra studieturen, litteratur- og utvalgsstudiene har denne rapporten blitt utarbeidet. Fokus i studiene og i rapporten er brukere, finansiering, tilgjengelighet og sikkerhet på gjenvinningsstasjonene. Detaljerte resultater fra spørreundersøkelsene på Brobekk (Oslo), Pasadalen (Porsgrunn) og Mosanden (Trysil), samt oppsummeringer av intervjuer på disse gjenvinningsstasjonene og oppsummering av studieturen til Sverige og Danmark kan fås ved henvendelse til NRF Avgrensinger og definisjoner Det er ikke gjort egne beregninger over hvor store avfallsmengder som tas imot på gjenvinningsstasjoner i Norge. Det er heller ikke innhentet data som gir statistiske oversikter over brukere, finansiering og lignende på nasjonalt nivå. Spørreundersøkelsene som er utført gir kun et bilde av tilstanden på hver enkelt gjenvinningsstasjon. Antall respondenter i våre spørreundersøkelser er begrenset, resultatene må derfor tolkes med varsomhet. Det er ikke foretatt en gjennomgang og evaluering av hvordan gjenvinningsstasjoner fysisk kan utformes. Gjenvinningsstasjonenes positive og negative påvirkning av det ytre miljø er heller ikke en del av denne undersøkelsen. Med gjenvinningsstasjon menes i denne rapporten sentrale betjente avfallsmottak hvor besøkende selv sorterer sitt avfall i utplasserte containere. Gjenvinningsstasjoner er en service hvor private husholdninger (og evt. næringsdrivende) tilbys å levere det avfallet som ikke samles inn som en del av den vanlige kommunale renovasjonen. En del avfallsselskaper bruker betegnelser som gjenbruksstasjon, containerstasjon, miljøsentral og lignende. I denne rapporten brukes begrepet gjenvinningsstasjon eller kortformen stasjon. Der konkrete stasjoner omtales brukes egennavnet Rapportens forutsetninger NRF's medlemmer er ulike både i størrelse, struktur og strategi. Denne rapporten gjør derfor ingen forsøk på å beskrive den perfekte gjenvinningsstasjon. Ulike avfallsselskaper, kommuner og gjenvinningsstasjoner har ofte ulik fokus. Noen fokuserer på høyest mulig gjenvinningsgrad mens andre fokuserer på billigst mulig drift i forhold til mottatt mengde avfall. I tillegg kan ulike gjenvinningsstasjoner innføre samme - 7 -

10 system med ulike intensjoner. For eksempel kan en stasjon innføre bom/vekt for å få på plass rettferdige betalingsløsninger, mens andre gjør det for å påvirke antall besøkende og størrelsen på lassene. Siden ulike kommuner og avfallsselskaper kan ha ulikt fokus og formål med ordningen og driften skal man være forsiktige med å kopiere hverandres løsninger, uten å kjenne de politiske og strukturelle forutsetningene som ligger til grunn. En god måte å drive gjenvinningsstasjon på i Oslo vil ikke nødvendigvis være like god på Utsira. I de følgende kapittel gjennomgår vi de erfaringer som er innhentet gjennom prosjektet, og utfra dette synliggjøres et sett med interessante løsninger som vi håper er til nytte for NRF's medlemmer i arbeidet med framtidige strategier

11 3. BAKGRUNN 3.1. Utvikling og fremtid for gjenvinningsstasjonene Det finnes ingen nasjonal statistikk som forteller oss hvor mange gjenvinningsstasjoner som finnes i Norge eller hvor store avfallsmengder som håndteres på disse anleggene. Det nærmeste vi kommer er et data fra Statistisk sentralbyrå sin KOSTRA database. Denne viser at det kun er 36 kommuner som ikke tilbyr betjente gjenvinningsstasjoner for noen avfallsfraksjoner. De resterende 398 kommunene har rapportert at de har betjente gjenvinningsstasjoner for en eller flere fraksjoner. Selv om datagrunnlaget er tynt er det allikevel klart at avfallspolitikken som er ført de siste tiårene, med fokus på økt material- og energigjenvinning av avfallet, har ført til en stor utbredelse av gjenvinningsstasjoner. De fleste gjenvinningsstasjonene har i dag et stort antall besøkende årlig og det sorteres i mange ulike fraksjoner. Erfaringer fra dette prosjektet viser at stasjonene er et populært tilbud og at både antall brukere og mengdene avfall som håndteres på gjenvinningsstasjonene er stadig økende. Allikevel finnes det et klart forbedringspotensial for de fleste stasjoner. I en landsomfattende undersøkelse utført av Sentio i 2004 ble befolkningens tilfredshet med renovasjonsordningene belyst. På en skala fra 0 (svært misfornøyd) til 100 (svært fornøyd) fikk gjenvinningsstasjonene en score på 68,5. Til sammenligning fikk renovatørene en score på 79,4 for sitt arbeid (Sentio 2004). Rammebetingelsene knyttet til avfallshåndtering er i stadig endring og en rekke slike endringer har hatt en direkte innvirkning på gjenvinningsstasjonene. Når impregnert trevirke ble definert som farlig avfall måtte gjenvinningsstasjonene finne løsninger for å sortere ut fraksjonen separat og håndtere den økte trafikken denne endringen medførte på stasjonen. Fokuset på PCB-holdige isolerglassvinduer er et annet eksempel på at gjenvinningsstasjoner har hatt behov for å finne nye sorteringsløsninger og gi sitt personell god opplæring slik at dette avfallet håndteres riktig. Endringene i forurensningslovens definisjoner av 1. juli 2004 medførte at en del av avfallet som tidligere ble definert som forbruksavfall, og som i mange kommuner var inkludert i de kommunale renovasjonsordningene, har blitt definert som næringsavfall. Analyser viser at lovendringen vil føre til at opp til tonn avfall, som var å anse som forbruksavfall, vil omfattes av det nye begrepet næringsavfall (SFT 2004). Denne endringen kan føre til at en del næringsdrivende tar hånd om sin egen avfallshåndtering og ønsker å levere avfallet på gjenvinningsstasjoner. Undersøkelser som er gjort i dette prosjektet tyder ikke på at det har vært noen stor pågang av næringskunder etter fristillingen, men en viss økning er registrert i noen tilfeller. Ser vi fremover vil nye endringer i rammebetingelsene gi gjenvinningsstasjonene nye utfordringer som må håndteres på en god måte. Et fremtidig forbud mot deponering biologisk nedbrytbart avfall vil kunne føre til at mer papir-, tekstil- og treavfall finner veien til gjenvinningsstasjonene. En innføring av obligatoriske miljøsaneringsplaner og avfallsplaner i kommunal byggesaksbehandling er en annen endring som kan føre til at avfallsmengdene levert på gjenvinningsstasjonene kan øke

12 I kommuner som innfører lokal forskrift om åpen brenning og brenning av avfall i småovner begrenses innbyggernes mulighet til å brenne hageavfall, trevirke og lignende. En innføring av denne forskriften vil sannsynligvis føre til økte avfallsmengder til gjenvinningsstasjonene. Mindre boligtomter og fortetting av byggefelter fører sannsynligvis til at færre har muligheter til å kompostere hageavfall på egen tomt. Dette er også en faktor som taler for at mengdene avfall som leveres på gjenvinningsstasjonene vil fortsette å øke. Hageavfall på Brobekk Gjenbruksstasjon, Oslo. Både i norsk og internasjonal avfallspolitikk settes det stadig strengere krav til utsortering av avfall og kontroll over hva som havner på deponier og i forbrenningsovner. Erfaringer innhentet i dette prosjektet viser at bruk av gjenvinningsstasjoner er en effektivt metode å møte disse endringene på. Gjenvinningsstasjonene er fleksible og dermed velegnede til å ivareta særskilt behandling av nye materialer og produkter som ønskes utsortert. Hvilke fraksjoner som sorteres ut er dels styrt av mulighetene for avsetning, hvilke alternativer for sluttbehandling som finnes (deponi eller forbrenning) og dels av lovpålagte krav mht. hvilke avfallstyper kommunen plikter å etablere ordninger for. En gjenvinningsstasjon er avfallsselskapets og ofte også kommunens viktigste utstillingsvindu ovenfor innbyggerne. Kontakten med publikum er god på slike steder og gjenvinningsstasjonene fungerer dermed som en effektiv kommunikasjonskanal. Det er derfor grunn til å tro at gjenvinningsstasjonene vil fortsette å ha en svært sentral rolle i fremtidens renovasjonsordninger. OPPSUMMERING KAPITTEL 3 Avfallspolitikken som er ført de siste tiårene, med fokus på økt material- og energigjenvinning av avfallet, har ført til en stor utbredelse av gjenvinningsstasjoner. Vi mangler statistikk som viser utviklingen i de totale avfallsmengdene håndtert på gjenvinningsstasjonene, men det er allikevel klart at en vesentlig andel av husholdningenes avfall leveres via gjenvinningsstasjoner. Sannsynligvis vil endrede rammebetingelser for avfallshåndtering i fremtiden føre til at mer avfall finner veien til gjenvinningsstasjonene. Gjenvinningsstasjonene er fleksible og dermed velegnede til å takle endringer i rammebetingelsene for avfallshåndteringen

13 4. BRUKERE Gjenvinningsstasjonene er vanligvis et tilbud som først og fremst er rettet mot private husholdninger, enten i en enkelt kommune eller i flere kommuner der det er opprettet interkommunale avfallsselskap. Mange gjenvinningsstasjoner er også tilgjengelig for næringsdrivende, men det er da oftest innført begrensninger i volum eller vekt. I dette kapittelet ser vi på hvem som er brukere av gjenvinningsstasjonene og problemstillinger knyttet til dette Private husholdninger Der det finnes gjenvinningsstasjoner er dette et tilbud som er tilgjengelig for alle private husholdninger. Det er allikevel på langt nær alle som bruker tilbudet. På den andre siden er det mange som er svært aktive brukere av gjenvinningsstasjonene Sjelden eller aldri Det er gjort flere undersøkelser for å kartlegge hvem som bruker og ikke bruker stasjonene. Tabellen under viser noen resultater fra ulike brukerundersøkelser. Tabell 1 Utdrag fra brukerundersøkelser Reno-Vest 2004 SIM 2002 BIR 2002 Andel som ikke har benyttet gjenvinningsstasjon i løpet av 35% 27% 38% siste år Grunner til at gjenvinningsstasjon ikke brukes: - ikke behov / ikke nok avfall 75% 64% 73% - for lang avstand 10% 11% 5% Disse undersøkelsene viser at rundt 1 / 3 av husholdningene sjelden eller aldri benytter seg av gjenvinningsstasjonene. Dette understøttes også av en undersøkelse FIAS har gjennomført. I deres undersøkelse svarte 40% at de bruker gjenvinningsstasjonene sjeldnere enn ett par ganger i halvåret og 9% svarte at de aldri brukte gjenvinningsstasjonen. Den vanligste grunnen til at folk ikke benytter gjenvinningsstasjonen ser ut til å være at de ikke har behov. De genererer ikke mer avfall enn det de kan levere i den ordinære husholdningsrenovasjonen. Dette er også i tråd med funnene i utvalgsundersøkelsene i dette prosjektet. Samtlige av de besøkende vi intervjuet som var på gjenvinningsstasjonen for første gang, oppga at grunnen til at de ikke brukte stasjonen oftere var at de ikke hadde behov. Den nest vanligste grunnen til at folk ikke benytter gjenvinningsstasjonen er avstanden, dette beskrives nærmere i kapittel 5.1. I de brukerundersøkelsene vi har fått tilgang på i dette prosjektet er det få som oppgir andre faktorer enn manglende behov og avstand som årsaker til at de ikke bruker gjenvinningsstasjonen. Kun noen få prosent nevner faktorer som for eksempel pris, åpningstider, ikke tilgang på bil eller manglende kunnskap om tilbudet. Ved å se nærmere på brukerundersøkelsene kan vi finne ut mer om husholdningene som sjelden eller aldri benytter seg av stasjonene:

14 Andelen som sjelden eller aldri benytter gjenvinningsstasjoner er betydelig større i husstander med bare en person enn i husstander med flere familiemedlemmer Andelen som sjelden eller aldri benytter gjenvinningsstasjoner er høyest i aldersgruppen over 60 år. Undersøkelser tyder på at bruken av gjenvinningsstasjoner også er avhengig av boform. Erfaringer fra Sverige viser at mengden avfall levert på gjenvinningsstasjonene fra lelighetsbeboere og villbeboere er hhv. 60 kg og 120 kg per år og person. (Audelius 2004). I en brukerundersøkelse BIR har gjennomført fant man også at andelen som bruker gjenvinningsstasjonen er lavere blant de som bor i leilighet enn de i rekkehus/enebolig (BIR 2002). I samme undersøkelse fant man at det var en mer utbredt bruk blant innbyggerer i omegnskommunene enn blant innbyggerne i Bergen En gang i blant og storbrukere Brukerundersøkelser studert i dette prosjektet visert at husholdninger som benytter gjenvinningsstasjonen oftest bruker den fra 1 til 3 ganger i løpet av et år. Det er allikevel en relativt høy andel som bruker stasjonen oftere. Andelen storbrukere, her definert som husholdninger som bruker gjenvinningsstasjonen mer enn seks ganger i året, ligger i brukerundersøkelsene i størrelsesområdet 6% og 11% (av alle husholdninger). Bruksfrekvensen ble også undersøkt i utvalgsstudiene vi gjennomførte i dette prosjektet. Resultatene herfra tyder på at andelen storbrukere er enda høyere. Vi intervjuet totalt 141 besøkende til de tre anleggene og spurte om hvor ofte de hadde benyttet gjenvinningsstasjonen i løpet av det siste året. Resultatene viser at 27% av de spurte hadde brukt stasjonen 1 til 3 ganger i løpet av det siste året, mens hele 45% hadde benyttet stasjonen mer enn 6 ganger. Tar man høyde for at 1 / 3 av husholdningene sjelden eller aldri benytter gjenvinnings stasjonene tyder dette på at andelen storbrukere er rundt 30% av totalt antall husholdninger. Figur 1 Bruksfrekvens ved gjenvinningsstasjonene på Brobekk (Oslo), Pasadalen (Porsgrunn) og Mosanden (Trysil) Andel 70 % 60 % 50 % 40 % 30 % 20 % Brobekk, Oslo Pasadalen, Porsgrunn Mosanden, Trysil Alle 10 % 0 % 1 gang 2 til 3 ganger 4 til 6 ganger Mer enn seks ganger Antall besøk i løpet av siste år De tre gjenvinningsstasjonene har ulike ordninger for betaling. I Oslo kan husholdningene levere avfall vederlagsfritt (finansieres over renovasjonsgebyret), i Porsgrunn betaler

15 husholdningene etter volum (kr 50,- for inntil 1m 3 og kr 200,- for inntil 2m 3 ) mens i Trysil betaler husholdningene for restavfall (kr 135,- per m 3 ). Det ser ikke ut til å være noen sammenheng mellom gunstige betalingsordninger og andelen storbrukere. Av gjenvinningsstasjonene i utvalget er det husholdningskundene ved Brobekk Gjenbruksstasjon som har de gunstigste betingelsene. Andelen storbrukere var allikevel lavere ved Brobekk enn ved de andre stasjonene. Ved å se nærmere på brukerundersøkelsene kan vi finne ut mer om husholdningene som er storbrukere av gjenvinningsstasjonene: Andelen storbrukere er størst i husstander med 4 eller flere personer i husstanden Andelen storbrukere er høyest i aldersgruppen rundt +/- 30 år. At noen brukere sjelden eller aldri bruker gjenvinningsstasjonen, mens andre bruker den ofte er en faktor som bør vurderes i forbindelse med finansieringen av gjenvinningsstasjonene. Mer om dette i kapittel Næringslivskunder Noen gjenvinningsstasjoner er kun tilgjengelig for husholdningskunder mens andre også tillater at næringsdrivende benytter stasjonen. I de siste tilfellene er det vanligvis satt begrensinger på hvor store mengder som kan leveres. Disse grensene er ofte satt for å hindre at kapasiteten på anlegget sprenges. Typiske grenser er maksimalt volum, maksimal vekt, maksimal størrelse på kjøretøy og lignende. Innkjøringen ved Brobekk Gjenbruksstasjon, Oslo. I praksis er det ofte mindre håndverksbedrifter (snekkere, rørleggere, murere osv) og mindre butikker som er vanlige brukere av gjenvinningsstasjonene. Fordeling mellom næringskunder og private husholdninger vil være ulik fra stasjon til stasjon. I statistikk gjennomgått i dette prosjektet varierer andelen næringslivskunder fra rundt 2% til over 25%. Mer om dette under kapittel 4.3 om snikere Brukerfrekvens Undersøkelser det danske avfallsselskapet KAVO har utført viser at det finnes mange storbrukere blant næringslivskundene. Av 738 intervjuede næringslivskunder oppga hele 71% at de hadde brukt gjenvinningsstasjonen minst en gang tidligere i løpet av den siste uken (KAVO 2003). Våre undersøkelser på gjenvinningsstasjonene i Oslo og Trysil viste også at mange næringslivskunder var storbrukere. På gjenvinningsstasjonen i Trysil hadde samtlige næringslivskunder brukt gjenvinningsstasjonen mer enn 6 ganger i løpet av det siste året. Tilsvarende tall for Brobekk var 60%. Næringsdrivende har ikke tilgang til stasjonen i Pasadalen

16 Mengder og fraksjoner Generelt ser det ut til at næringslivskunder leverer større mengder avfall per besøk enn private husholdninger. Hos KAVO i Danmark var 10-14% av kundene er næringsdrivende, men de sto for 17% av avfallet. På SIM (Sunnhordland Interkommunale Miljøverk) sine gjenvinningsstasjoner var i overkant av 25% av kundene næringslivskunder i 2003, men de sto for nesten 45% av avfallsmengdene. Ser vi på fraksjonene næringslivskundene leverer skiller også disse seg noe fra de private husholdningene sine fraksjoner. Danske undersøkelser viser at andelen papp, trevirke og restavfall er høyere i næringslivskundene sitt avfall enn i husholdningenes. Andelen hageavfall og EE-avfall var derimot lavere i næringslivskundenes avfall. I den danske undersøkelsen Mindre virksomheders brug af genbrukspladser (Christensen et. al. 2004) kom man også frem til at næringsdrivende i større grad enn private husholdninger leverer større og mer homogene lass og at disse ofte er sortert på forhånd. Siden de næringsdrivende som benytter gjenvinningsstasjonen ofte er storbrukere er de godt kjent med sorteringsrutinene og trenger derfor mindre veiledning en private og sorterer sjeldnere feil Valg av gjenvinningsstasjon En dansk undersøkelse viser at beliggenheten er den viktigste faktoren for næringsdrivendes valg av gjenvinningsstasjon. Videre viser studien at bedriftene gjerne kjører til andre gjenvinningsstasjoner (i andre kommuner) for å spare penger eller oppnå andre fordeler, men det forutsetter at det ikke medfører vesentlig mer kjøring. Det er kun i noen få tilfeller næringskunder har brukt andre gjenvinningsstasjoner enn den nærmeste for å slippe betaling/ spare penger, men i disse tilfellene har den benyttede gjenvinningsstasjonen ligget på deres naturlige kjørevei (Christensen et. al. 2004) Snikere Med snikere mener vi i denne sammenhengen besøkende som bryter de regler som er satt for å levere avfall på gjenvinningsstasjonen. Under gjennomgås en del ulike typer snikere og deretter diskuteres en rekke tiltak som kan redusere problemet med snikere Snikere fra næringslivet Et problem mange gjenvinningsstasjoner har er næringslivskunder som oppgir at de leverer avfall fra sin private husholdning for dermed å kunne levere avfallet gratis eller til redusert pris. Kommunen eller avfallsselskapet tar i slike situasjoner hånd om avfall som avfallsbesitteren ikke har betalt for eller betalt for lite for. Dette er i strid med prinsippet om at forurenseren skal betale. Størrelsen på problemet med snikere fra næringslivet vil variere fra stasjon til stasjon. Vi kan allikevel få en antydning på hvor stort problemet er ved å se på hvor stor andel av det totale antall besøkende som er betalende næringslivskunder. På Brobekk Gjenbruksstasjon i Oslo er det gratis å levere avfall for private husholdninger (fra Oslo), mens næringsdrivende betaler kr. 100,- for å levere opp til 2,5 m 3. Mengder over dette volumet henvises til annet mottak og betaling etter vekt. Besøksstatistikken fra Brobekk viser at kun noe over 2% av de besøkende i 2003 var betalende næringslivskunder, resten leverte avfall som private husholdninger. Dette er et svært lavt tall sammenlignet med for eksempel SIM sine gjenvinningsstasjoner i Sunnhordland. Hos SIM var over 25% av de besøkende betalende næringskunder i Hos SIM er prisen for å levere avfall i liten bil/henger kr

17 75,- for private husholdninger og kr. 180,- for næringsdrivende. Prisen for varebil/stor henger er kr. 175,- for private og kr. 350,- for næringsdrivende. En del av grunnen til den store differansen er nok reelle forskjeller i brukergrupper. Altså at det er relativt flere næringsdrivende som bruker SIM sine gjenvinningsstasjoner enn Brobekk Gjenbruksstasjon. Allikevel ligger nok mye av forklaringen i at flere næringslivskunder sniker på Brobekk enn hos SIM. Den økonomiske gevinsten som ligger i å snike er ikke høyere på Brobekk enn hos SIM. Muligens ligger det allikevel en psykologisk faktor i at dersom man sniker på Brobekk så slipper man å betale noe som helst, mens man hos SIM må betale noe uansett. Den viktigste årsaken til ulikhetene er nok allikevel at forholdene mye mindre på SIM enn på Brobekk. SIM har årlig rundt besøk til sine gjenvinningsstasjoner mot nærmere besøk ved Brobekk. Mindre og mer gjennomsiktige forhold gjør det vanskeligere å snike. Danske undersøkelser viser at flere næringskunder utgir seg for å være private der det er mulig å spare penger. Besøksfrekvensen for næringsdrivende er generelt lavere der gjenvinningsstasjonen tar betalt for næring men ikke fra private husholdninger (Christensen et. al. 2004) Hos det danske avfallsselskapet KAVO har næringsdrivende tilgang til gjenvinningsstasjonene på samme vilkår som private husholdninger. Der betaler verken private eller næringskunder for å levere avfall og sistnevnte har dermed ingen incitament for å snike. Hos KAVO viser undersøkelser at 10-14% av de besøkende var næringskunder i 2003 og at disse sto for 17% av avfallsmengdene (KAVO 2003). Endringene i forurensningslovens definisjoner av 1. juli 2004 kan føre til at en del næringsdrivende tar hånd om sin avfallshåndtering selv og ønsker å levere avfallet på gjenvinningsstasjoner. Vi har i våre undersøkelser ikke sett at det har vært noen stor pågang av næringskunder etter fristillingen, men en viss økning er registrert i noen tilfeller. Fristillingen kan føre til at man får et økende antall næringskunder som forsøker å utgi seg for å være privatkunder. Som tidligere nevnt vil andelen næringskunder varierer fra stasjon til stasjon. Er gjenvinningsstasjonen tilgjengelig for næringslivskunder kan man allikevel grovt sett regne med en andel mellom 10% og 30%. Dersom andelen er mye lavere enn dette kan det tyde på at man har en del snikere fra næringslivet Snikere fra andre kommuner De fleste gjenvinningsstasjoner er et tilbud rettet mot innbyggere i en eller flere bestemte kommuner. I noen tilfeller kan en gjenvinningsstasjon få så mange besøkende fra andre kommuner at det blir et problem både i forhold til fordelingen av kostnader (subsidiering av andre kommuners avfall) og i forhold til kapasiteten på anlegget. Grunnen til at en del velger å levere sitt avfall i feil kommune kan være at gjenvinningsstasjonen i nabokommunen ligger nærmere der man bor, at den ligger på veg til jobben eller at den fysisk sett er enklere for kunden å bruke. De vanligste grunnene ser allikevel ut til å være ulike åpningstider, priser eller regler for levering av restavfall

18 Dersom en gjenvinningsstasjon har vide åpningstider på kvelder og/eller i helgene vil dette kunne trekke til seg besøkende fra folk bosatt i nærliggende kommuner hvor tilbudet er dårligere. Det samme ser ut til å være tilfellet med betalingsløsninger. En gjenvinningsstasjon som tar imot avfall gratis eller til en vesentlig lavere pris enn gjenvinningsstasjoner i nærliggende kommuner vil kunne få mange besøk fra andre kommuner. På Brobekk Gjenbruksstasjon i Oslo anses det som et problem at innbyggere i andre kommuner benytter stasjonen. Besøkende som egentlig skulle ha brukt gjenvinningsstasjonene til ROAF, Follo REN eller Isi Avfallsanlegg i Bærum sparer i størrelsesområde kr. 0,- til kr. 400,- på å levere sitt avfall på Brobekk Gjenbruksstasjon avhengig av mengde og sorteringsgrad. Åpningstidene varierer også, men ingen av de omkringliggende gjenvinningsstasjonene har like vide åpningstider som Brobekk Gjenbruksstasjon (totalt 63 timer/uke og åpent hver 5,5 timer hver lørdag). I følge de ansatte på Brobekk er det vanskelig å anslå hvor stort andel av de besøkende som kommer fra andre kommuner, men erfaringsmessig er problemet størst på lørdager. Et annet eksempel finner man på Grinda gjenvinningsstasjon i Larvik hvor besøkende kommer fra Sandefjord for å kaste restavfall. Grunnen er at stasjonen i Sandefjord ikke tar imot mer en to sekker med restavfall, mens Larvik ikke har noen slike begrensninger. Dette medfører at så mye som anslagsvis 20 prosent av kundene i Larvik kommer fra Sandefjord noe som påfører Larvik betydelig ekstra kostnader (NRK Vestfold, ) Snikere som leverer uønskede fraksjoner En siste type snikere er besøkende som leverer fraksjoner som gjenvinningsstasjonen ikke tar i mot, for eksempel våtorganisk avfall og eksplosiver. I forbindelse med definisjonsendringene i forurensingsloven har det vært uttrykt bekymring for at mindre matbutikker ol. vil prøve å levere sitt avfall, inkludert det våtorganiske, til gjenvinningsstasjonene. I våre undersøkelser har vi ikke funnet tegn på at endringen har medført mer våtorganisk avfall på gjenvinningsstasjonene, men vi kan allikevel ikke se bort fra at dette kan bli et problem på gjenvinningsstasjonene i fremtiden. En annen problemstilling er mottak av husholdningenes restavfall (avfall som skulle vært håndtert i ordinær husholdningsrenovasjon). Husholdningene kan i mange kommuner redusere sitt renovasjonsgebyr ved å velge mindre avfallsdunker, lavere hentefrekvens eller lignende. Dersom gjenvinningsstasjonene kan brukes vederlagsfritt kan dette føre til at noen husholdninger velger den rimeligste renovasjonsavgiften og leverer overskytende restavfall gratis på gjenvinningsstasjonen. I Kristiansand henger husholdningenes renovasjonsgebyr sammen med hvor ofte de får restavfallsdunken tømt, mens gjenvinningsstasjonene kan benyttes vederlagsfritt (av husholdningene). Husholdningene har dermed en økonomisk motivasjonen for å levere restavfall på gjenvinningsstasjonen. Allikevel ser det ikke ut til at innføringen av dette gebyrssystemet har ført til merkbart mer restavfall på gjenvinningsstasjonene (Rossland, 2004). En kan allikevel ikke utelukke at dette er eller kan bli et problem for andre gjenvinningsstasjoner. Snikere med uønskede fraksjoner kan også være kunder som oppgir at de kun har fraksjoner som er gratis å levere (for eksempel hageavfall eller EE-avfall) mens de i realiteten også har med seg andre fraksjoner. Næringslivskunder som leverer farlig avfall på mottak for private husholdninger faller også inn under denne kategorien

19 Årsakene til denne typen regelbrudd kan være manglende kunnskap om hva man har lov til å levere, økonomisk motivasjon eller skjødesløshet/lathet Tiltak mot snikere Snikere fra andre kommuner og næringsdrivende som utgir seg for å være privatkunder vil vanligvis ikke være et stort problem i mindre og gjennomsiktige kommuner. I større tettsteder og i byer kan allikevel problemet være omfattende. Å lage regler for bruk av gjenvinningsstasjonen og rutiner for driftspersonell kan være et vanskelig puslespill. På den ene side har mange gjenvinningsstasjoner behov for økt kontroll med hvem som bruker stasjonene og hva som leveres. På den andre siden bør ikke et besøk på en gjenvinningsstasjon gi assosiasjoner til kontrollen ved en grenseovergang hvor legitimasjon, lange køer og treghet er altoverveiende opplevelser (Etterup 2004). Under gjennomgås en rekke tiltak som kan settes inn for å redusere eventuelle problem med snikere. Husk allikevel at det vanskelig kan lages et 100% vanntett system uten å forringe kvaliteten på tilbudet Informasjon Det første tiltaket som bør gjennomføres er å informere de besøkende om hvem som har tilgang til gjenvinningsstasjonen (husholdning, næring, bostedskommune(r)), hvilke begrensinger som gjelder (mengder), hvilke fraksjoner som mottas og hvilke som ikke mottas. Denne informasjonen bør det være mulig å finne flere steder, for eksempel i informasjonsmateriell fra kommunen/avfallsselskapet, på Internett, på Gule Sider osv. Det viktigste er allikevel at det er tydelig informert om dette på skilter ved innkjøringen til gjenvinningsstasjonen. En del besøkende er ikke klar over hvilke regler som gjelder for å bruke gjenvinningsstasjonen og sniker uten å være klar over det. En klar skilting gir de besøkende informasjon om hva de kan og ikke kan gjøre - samtidig som den indikerer at brudd på reglene kan få konsekvenser. Brobekk Gjenbruksstasjon, Oslo Kontakt med kunden Den neste tiltaket er å systematisk spørre hver enkelt besøkende om det er avfall fra næringsvirksomhet eller privat husholdning som leveres. I de tilfeller man har problemer med flyt av avfall over kommunegrensene kan man også spørre hvor de besøkende kommer fra. Dette er et enkelt tiltak som har effekt. Erfaringer fra BIR viste at betalingen fra næringslivet mangedoblet seg kun ved å gå systematisk inn å spørre samtlige som besøkte stasjonen. Ved å være i personlig kontakt med alle som kommer inn på gjenvinningsstasjonen og stille spørsmål så tvinger man eventuelle snikere til å lyve. Psykologisk er det lettere å snike seg inn dersom man ikke behøver å snakke med noen. I en del tilfeller treffer driftspersonalet på kunder som påstår de er privatkunder, men som leverer avfall som med stor sannsynlighet er fra næringsvirksomhet. Typiske eksempler på dette er håndverkere som leverer byggavfall og bruker biler med firmalogoer, kunder som leverer store mengder papp (fruktkasser og lignende) og lignende. Driftspersonell vi har

20 snakket med i dette prosjektet mener det ikke er så mye å gjøre dersom håndverkeren påstår han/hun pusser opp hjemme eller kunden med pappkassene sier han/hun har rydda i kjelleren. Det finnes ingen enkel løsning på dette problemet, men det kan være viktig at driftspersonalet stiller et ekstra spørsmål eller to i slike situasjoner. Spør for eksempel en ekstra gang om avfallet er fra den besøkendes egen bolig og forklar at avfall fra private hjem hvor den besøkende har utført en jobb anses som næringsavfall. Det er generelt viktig at driftspersonalet er konsekvente i forhold til denne tolkningen. I mange tilfeller tolkes nok regelverket til i de næringsdrivendes fordel, men dette kan være med på å så tvil om regelverket. Poenget med å stille noen ekstra spørsmål i tvilstilfeller er at misforståelser kan oppklares samt at den som evt. sniker møter litt mer motstand enn om han/hun hadde vært ærlig. Det er også viktig å hindre at rykter om at det er enkelt å snike sprer seg. Erfaringer fra Danmark viser at driftspersonalet på gjenvinningsstasjoner helst vil unngå å opptre som kontrollører og eventuelt irettesette eller bortvise besøkende. At det ikke legges nok vekt på kontroll og oppfølgning fra driftspersonalets side anses som den viktigste grunnen til at næringsdrivende slipper unna med å utgi seg for å være private kunder (Christensen et. al. 2004). En tettere kontroll av kunder som med relativt stor sannsynlighet forsøker å levere næringsavfall som privatpersoner kan være en belastning for driftspersonalet. Står driftspersonalet for hardt på sitt risikerer man at det oppstår konfliktsituasjoner Serviceinnstilling er en svært viktig egenskap for personellet på gjenvinningsstasjoner, noe som omtales i kapittel Allikevel er det viktig at driftspersonell som tar imot kunder i port el. har autoritet nok til å snakke til de besøkende og ro nok til å gjøre dette uten at det oppstår konflikter Oppfølging og oversiktlige forhold Når kunder kommer inn på gjenvinningsstasjonen kan det være fornuftig å spørre den besøkende hva slags avfall som skal leveres samt å ta en rask visuell kontroll av lasset. Dette kan hindre at uønskede fraksjoner kommer inn på gjenvinningsstasjonen og begrense næringskunders mulighet til å sniklevere farlig avfall (på gjenvinningsstasjonen som ikke tar imot farlig avfall fra næringskunder). Vi anbefaler også at det fra tid til annen tas stikkprøver av lassene avfallet for å unngå at det snikes inn uønskede fraksjoner. Farlig avfall er en fraksjon som ofte er kostbar å levere for næringsdrivende. Den økonomiske gevinsten ved å sniklevere denne fraksjonen er derfor større enn for andre fraksjoner. Ved å bemanne mottak for farlig avfall vil man kunne redusere dette problemet. På store gjenvinningsstasjoner kan mottaket for farlig avfall bemannes mer eller mindre på fulltid. På mindre stasjoner kan samtlige besøkende spørres om de har med farlig avfall. De som har det bør da følges til mottaket for farlig avfall og gis veiledning der. Næringsdrivende leverer gjerne farlig avfallsfraksjoner som skiller seg ut fra typiske husholdningsfraksjoner. Dette vil lettere bli oppdaget dersom driftspersonalet følger opp leveringen av farlig avfall spesielt. Bemanning av mottak for farlig avfall er også relevant for sikkerheten på stasjonen, noe som omtales i kapittel 7.3. Et annet tiltak som kan gjennomføres for å bedre kontrollen med fraksjonene som mottas er å kreve at avfall ikke leveres i sorte sekker, evt. at sorte sekker splittes opp før levering. I tillegg til å få bedre kontroll at uønskede fraksjoner ikke mottas (som for eksempel våtorganisk avfall) kan et krav om gjennomsiktige sekker være med på å øke gjenvinningsgraden og