Regionalisering, en diskusjon av teoretiske perspektiver

Transkript

1 Prosjektrapport nr. 22/2008 Regionalisering, en diskusjon av teoretiske perspektiver Forfattere: Winfried Ellingsen, Agderforskning Einar Leknes, IRIS

2 Prosjektrapport nr. 22/2008 Regionalisering: En diskusjon av teoretiske perspektiver Winfried Ellingsen, Agderforskning og Einar Leknes, IRIS

3 Tittel Forfattere Regionalisering: En diskusjon av teoretiske perspektiver Winfried Ellingsen, Agderforskning og Einar Leknes, IRIS Rapport Prosjekt/FoU-rapport nr. 22/2008 ISBN-nummer ISSN-nummer Trykkeri Edgar Høgfeldt, 4626 Kristiansand Bestillingsinformasjon Utgiver Agderforskning Gimlemoen 19 N-4630 Kristiansand Telefon Telefaks E-post Hjemmeside

4 Forord Denne rapporten representer en del av det teoretiske forarbeidet i forbindelse med forskningsprosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? som inngår i Norges Forskningsråds program: Demokrati, styring og regionalitet. Forskningsprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Agderforskning og IRIS. I

5 Innholdsfortegnelse FORORD... I INNHOLDSFORTEGNELSE... I 1 INNLEDNING TEORETISK UTGANGSPUNKT OPERASJONALISERING LITTERATURLISTE FOU INFORMASJON I

6 1 Innledning Det hevdes at den teknologiske utviklingen og den økende økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle integrasjonen i et globalt system fremmer en forskyvning av politikken fra nasjonalt nivå til lokalt/regionalt nivå og opp til et overnasjonalt nivå i ulike samarbeidskonstellasjoner. Historisk sett er regioner forløpere til nasjonalstaten som overtok hegemoniet på 18 hundretallet. Etter avslutningen av den kalde krigen og den forandrete karakteren av verdensøkonomien konkurrerer det globale systemet av nasjonale økonomier med en revitalisert mosaikk av regionale økonomier som er ofte organisert omkring større byer (Scott, 1998) 1. Regionalisering innebærer en form for desentralisering og økt autonomi for regionene, noe som har vært beskrevet som historiens tilbakekomst (Tägil, 1992). Den Europeiske Unionen fastholder ved at regionaliseringen styrker Unionens globale konkurransekraft uten å gå på bekostning av andre regioner. Målsettingen er utviklingen av et polysentrisk og balansert urbant system og en styrking av samhandling mellom urbane og rurale strøk. Integrerte transport- og kommunikasjonssystemer er et middel for å styrke samhandling i regioner og mellom regioner. Reduksjon av regionale forskjeller er Unionens uttalte hovedmål. Regionalpolitikken begrunnes med en bedre integrering i den globale økonomien og den sterke konsentrasjonen av aktivitet i sentrale strøk, metropolene. En skjelning mellom by og landsbygd ignorer det faktum at bare regioner kan danne en arbeids-, informasjons- og kommunikasjons- 1 Lash og Urry (1987) kalte denne underminering av statens overhøyhet for disorganised capitalism. 1

7 marked, og regionen er derfor det adekvate nivået for implementering av bærekraftig utvikling og analyse. Subsidiaritetsprinsippet, ønsket om nærhet til politiske prosesser og økt demokratisk deltakelse, er en integrert del av regionalpolitikken. Det kan slås fast at regionalisering er en alleuropeisk tendens i den politiske organiseringen av nasjonalstaten (Baldersheim, 2000) som foregår parallelt med en overnasjonal integrasjon. 2 Teoretisk utgangspunkt Spørsmålet hva er en region kan besvares på ulike måter. Generelt sett er en region et geografisk avgrenset området på ulike romlige skala, det kan være på overnasjonalt nivå som en samhandlingsarena eller på stedsnivå. Det kan også være betegnelsen for en forvaltningsenhet, et landskap, en økonomisk enhet basert på en type produksjon eller en kulturell, lingvistisk enhet. I tillegg vil region ofte har en historisk og identitetsmessig resonans. Vi definerer en region her som en territoriell enhet som innehar en form for enhet eller organisatorisk prinsipp som differensierer det fra andre regioner. Regioner har vært ansett som byggeklossene som kan settes sammen til å forme en helhet (nasjonalstaten, transnasjonale enheter). Med basis i dette er det rimelig å dele inn regioner i administrative regioner, funksjonelle regioner og kulturelle/etniske regioner (Veggeland, 1996; St.meld. nr. 33, ). De administrative regionene har tradisjonelt vært utviklet innenfor nasjonalstatens grenser og er en del av dennes hierarki. De får sin legalitet fra staten som også bestemmer deres funksjonelle virkefelt og forvaltningsmessige rammer (ovenfra-ned). På mange måter vil de nye landsdelsregionene komme inn under her, til tross for (eller på grunn av) at for eksempel Vestlandsrådet er 2

8 et organ (nokså elitepreget) som har promovert Vestlandet som region før legitimitet og legalitet er etablert. Den administrative regionen tilsvarer den politiske regionen (Lysgård, 2004) som kan også anvendes som metodisk region for å systematisere, klassifisere og analysere ulike samfunnsfenomen. Funksjonelle regioner er områder som er definert ut fra et eller flere saksområder for samarbeid og basert på en eller annen form for regional arbeidsdeling. Fordi samarbeid er funksjonelt definert behøver ikke slike regioner å følge administrative grenser. Byregioner med et felles arbeids- og servicemarkedet synes å være et godt eksempel på disse. Kulturelle/etniske regioner er knyttet til opplevelsen av felles identitet og historie, også omtalt som den identifiserende region (Lysgård, ibid). Det er vanskelig og tidkrevende men hensiktmessig å knytte identitet og tilhørighet opp mot administrative og funksjonelle regioner. Så lenge en region ikke er en del av den folkelige bevisstheten er konsolideringen begrenset. Så har oppslutningen om fylkeskommunen (en administrativ region) for eksempel aldri vært særlig stor. Det er fremdeles en utbredt oppfatning av regioner som den konteksten hvor samfunnsprosesser foregår og selve regionen blir tatt for gitt. Istedenfor antagelsen om regioner som selvstendige aktører (romlig fetisjisme) eller som en naturlig kontekst eller passiv medium (container perspektivet) for samfunnsprosesser er det viktig å forstå regioner som sosiale konstruksjoner skapt av politiske, økonomiske, kulturelle og administrative praksis og diskurser, både eksogene og endogene (Paasi, 2001). Aksiomatisk følger vi dermed Lefebvres postulat (1990): (social) space is a (social) product I denne sosialkonstruktivistiske tilnærmingen blir regioner viktige virkemidler i utformingen av romlig styring, økonomi og kultur. 3

9 En fremtredende forståelse av regioner går ut på at regioner aldri har vært helt avgrensete romlige enheter, men derimot er konstituert gjennom transregionalitet, dvs. at regioner er ikke-permanente sammenføyninger av institusjoner, objekter og praksis som er involvert i trans-lokale og transregionale prosesser (Brenner, 1998). Spesielt i det som karakteriseres som nettverks- og kunnskapssamfunn er regioner innbundet i nasjonale og supranasjonale enheter. Det er ikke mulig å forestille seg regioner uten grenser, men samtidig er grensene i flyt og motstridende (Hassner, 1997). Grensene og deres materielle og symbolske betydning er ikke autonome og evolusjonære prosesser men representerer maktforhold og meningsdannelse assosiert med rom, velferd, demokrati og representasjon. Aktørene og organisasjonene involvert i denne prosessen befinner seg både innenfor og utenfor regionen. Derfor kan region også forstås som nettverk av romlige sosiale relasjoner og diskurser. Denne diskrepansen mellom region forstått som et avgrenset territorium og region forstått som nettverk kommer til syne i dannelsen av byregioner så vel som landsdelsregioner. Regionbegrepet innebærer dermed et spenningsforhold mellom grenser (administrative så vel som symbolske) og flyt (nettverk, mobilitet). Vi synes det er hensiktsmessig å være prosessorientert og fokuserer på begrepene regionalitet og regionalisering. Det er viktig å skille mellom regionalitet (regionalism) og regionalisering (regionalisation). Regionalitet henviser til mer formelle prosesser og represents the body of ideas, values and concrete objectives that are aimed at creating, maintaining or modifying the provision of security and wealth, peace and development within a region; the urge of any set of actors to reorganize along a particular regional space (Schulz et al, 2001). Regionalisering derimot er den empiriske prosessen mot økt kooperasjon og integrering på ulike felt (kultur, næringsvirksomhet med mer) i en geografisk arena. 4

10 I regionalitet som et teoretisk begrep og i regionaliseringsprosesser som observerbare fenomen ligger det en immateriell og en materiell dimensjon som i nyere teoribidrag gjerne forenes i praksisteori (Hidle 2004). En måte å se dette på er at romlige egenskaper som infrastruktur, distribuering av individer og arbeidsplasser og andre fysiske forhold vi kan kalle økologiske variabler er med på å strukturere interaksjon. Det er imidlertid den betydningen disse variablene har i konkrete praksiser og samhandlingsformer som utgjør regionalisering (Turner 1988). I dette ligger det en kompleks dynamikk som gjør at regioner i prinsippet er i en stadig dannelses- og reetableringsprosess hvor grenser utfordres i forhold til romlig styring, økonomi, kultur og identitet (Brenner 1998, Hassner 1997, Urry 2003, 2004). Fremveksten av byregioner i Norge basert på strukturendringer i befolkning, utdanning, servicetilbud, hverdagsliv med mer er et godt eksempel på denne dynamikken. Dannelser av landsdelsregioner involverer etter vår oppfatning færre aktørgrupper og en større grad av statlig styring. Regionaliseringer er unike, men det skal samtidig være mulig å utvikle abstraksjoner som gjør felles elementer synlige og gjør sammenligninger mulige. Analytisk er det hensiktsmessig å skille mellom fire samtidige aspekter (selv om disse i praksis er ulike sider av samme prosess): utviklingen av territorielle, symbolske og institusjonelle former, og etableringen av regionen som helhet innenfor et regionalt system og i den sosiale bevisstheten (Paasi, 2001). Territoriell utvikling innebærer etablering av grenser, men i motsetning til statlige grenser som er vel definerte, er regionale grenser mindre dominerende og mer åpne. I nettverkssammenheng blev det argumentert at grenser er uvesentlig for regioner, men dette argumentet rimer ikke med forståelsen av regioner som kilder for mening og identitet. Grenser har betydning for sense of place som forenkler skillet mellom de som er innenfor og 5

11 de som befinner seg utenfor (Rose, 1995). Men grenser skiller ikke bare, de formidler også kontakt mellom sosiale grupper. Vi kan derfor ikke bare avskriver grenser men må istedenfor rekonseptualisere disse for å forstå hvilke funksjoner og meninger de har, og hvilke forandringer de er underlagt. Symbolske formasjoner av regioner er en viktig del av institusjonaliseringen av regioner. Både politiske og økonomiske aktører forsøker å skape nye merkelapper for regioner for å markedsføre økonomisk tyngde og innovasjonsevne. Grenser og symboler er ikke tilstrekkelige i regiondannelsen. Formelle organisasjoner og institusjoner er viktige for å opprettholde og reprodusere eller forandre regionale grenser og deres symbolske betydning. Globaliseringen og et elitepreget samarbeid av politikere og næringslivet underbygger forandringer i den regionale strukturen, men for befolkningen fører inntrykket av flyt til en søken etter faste punkter og tilhørighet til kjente geografiske og sosiale strukturer. Det finnes et vell av ulike teoretiske tilnærminger til regionalisering. Hovedteoriene (neo-realisme, funksjonalisme, institusjonalisme og regionaløkonomisk integrasjon) tar alle utgangspunkt i staten, men mangler den multidimensjonaliteten og pluralismen som kjennetegner nåværende regionaliseringer. Når vi har understreket den sosial konstruerte karakter av regionalisering innebærer det fokus både på de materielle kreftene og forståelsen that international reality is a social construction driven by collective understandings, including norms, that emerge from social interaction (Adler and Barnett, 1998: 10). Dekonstruksjonen av regionalisering gir mulighet å analysere interessene og forståelsen til de aktører som deltar i formasjonsprosessen, både statlige og ikke-statlige, og ta hensyn til den historiske konteksten som danner et bakteppe for prosessene. En konkret region representerer en spesifikk kulturell og historisk fase i samfunnets utvikling, og som konse- 6

12 kvens av dette blir det viktigste målet for en studie av en konkret region et spørsmål om dens opprinnelse, forandring, opprettholdelse og forsvinning; mao regionens transformering. Sentralt i dette ligger spørsmålet om dannelse og endring av institusjoner og institusjonaliserte samhandlingsmønstre, fordi det er den institusjonaliserte sosiale praksis som representerer det substansielle innholdet i en region. Regioner og regionalisering innebærer nødvendigvis en romlig dimensjon og det er derfor hensiktsmessig å se nærmere på rombegrepet og territorialisering. I Lefebvres romlige triade er rom, og ipso facto regionalisering, basert på tre samtidige aspekter: Romlig praksis, erfart romlighet, strukturerer det daglige livet gjennom folk persepsjon av sosial interaksjon. Det er hovedsakelig orientert mot konkrete materialiserte og institusjonaliserte romlige former dvs. fenomener som kan kartlegges empirisk. Dette rommer tradisjonelle funksjonalistiske og strukturalistiske regionale analyser, eksempelvis transportstrømmer, pendling, flytting. Rommets representasjoner, er et konstruert rom produsert av ulike profesjoner som politikere, planleggere, teknokrater etc. Dette handler om samfunnets dominerende diskurser, om kunnskap, symboler, koder, tegn og er maktens og ideologiens representasjoner av rom. Her vil analysene fokusere på begreper og diskurser enn på erfart virkelighet. Representasjonenes rom, det levde rommet, er produsert gjennom konkret hverdagslig praksis. Det levde rom handler om hvordan folk gjennom hverdagslig praksis bruker romlige forestillinger og erfaringer til å forme sin aktivitet, og hvordan de tilpasser seg og preges av de dominerende forståelsene av samfunnets romlighet. Represen- 7

13 tasjonens rom er knyttet til sfæren grasrot og undergrunn som skaper sin mening gjennom sosiale relasjoner i et system av kulturelle, sosiale og økonomiske forskjeller. Studier her vil være av subjektets hverdagslige praksis. Knyttet opp til de ulike typer regioner nevnt innledningsvis, som på sett og vis reflekterer ulike intensjoner med regioner, kan vi si at gjennom de ulike intensjonene eksisterer regioner som sosialt konstruerte kategorier og kan forstås som sosiale produkter og produksjonsfaktorer der alle tre romlige aspektene i Lefebvres romlige tirade er tilstedeværende i mer eller mindre grad. En analyse av hvordan regionen framstår som sosialt produkt kan derfor med fordel ta utgangspunkt i Lefebvres romlige aspekter. Prosessen med å skape/konstruere en region kan for eksempel starte med en ide eller intensjon basert på erfaringer og observasjoner av romlige praksiser i form av samarbeid og samhandlingsmønstre i et område. Slike romlige praksiser har blitt institusjonalisert i en historisk prosess gjennom sosial praksis i en levd romlighet. Ut fra en politisk intensjon blir regionen begrepsliggjort, og intensjonene for utvikling av regionen nedfelles i strategiske mål og planer for en framtidig romlig organisering. Et begrepsliggjort rom vil imidlertid være et livløst rom dersom det ikke inngår som en del av samfunnets levde romlighet, og en reproduksjon og videre institusjonalisering av regioner eller ideer om regioner vil i liten grad manifestere seg som konkrete romligheter dersom de ikke inngår som en del av hverdagslig levd praksis. Dette betyr med andre ord at hvis en region skal institusjonaliseres som en fullverdig del av vårt sosiale og kulturelle romlige system, må alle tre romligheter i mer eller mindre grad være tilstede. En svakt institusjonalisert region kan derfor ofte forklares ved at den i hovedsak eksisterer som representasjoner (begrepsliggjort rom) løsrevet fra konkret hverdagsliv (levd rom) som igjen er 8

14 grunnlagte for at romlige praksiser (erfart rom) skal kunne reproduseres i institusjonalisert form. Det som er noe uklart med Lefebvres teori er sammenhengen mellom de ulike aspektene av rommet og mer spesifikt hvordan romlig praksis skiller seg fra representasjonenes rom. Pendling vil for eksempel være del av en strukturalistisk analyse men vil samtidig være en del av hverdagspraksis for den som pendler. I følge Löfgren (1995, 1997) kan en regions substans beskrives som relativt varige mønstre på en samhandlingsarena (romlig praksis i Lefebvres terminologi). Regionen framstår da i en relativt konkret form som resultat av en institusjonalisering av samhandlingsmønstre og opprettholdes og videreføres i den grad mennesker oppfatter eller er bevisst på at dette representerer en identifiserbar regional enhet. Regioner kan i en slik forstand betraktes som konkrete, ettersom de er menneskeskapte sosialt konstruerte samfunnsfenomener som oppstår i en tid-rom kontekst, i motsetning til det tradisjonelle regionbegrepet som hovedsakelig kan forstås som en abstraksjon. Onsager og Selstad, (2004: 35 40) tar utgangspunkt i at samfunnsprosessene som danner regionene kan hensiktsmessig diskuteres ut fra tre begreper: interaksjon, identifikasjon og institusjonalisering. Interaksjon samhandling mellom mennesker som kan beskrives gjennom menneskenes tid-rombevegelser. Den grunnleggende forestilling bak byregionbegrepet er at alle stier samles i sentrum, som er en oppsamling av servicefunksjoner og arbeidsplasser. Arbeid og bolig er atskilt, slik at regionens sentrale deler har høy dagbefolkning, men lav nattbefolkning. 9

15 Identifikasjon skapes gjennom prosesser som gir en følelse av enhet med noe eller noen. Følelser skapes også av det man gjør som moderne mennesker, for eksempel hverdagshandlinger som å pendle eller gjøre vareinnkjøp. Bysentra med sine butikker og restauranter, kulturhus og kinoer, arbeidsplasser og skoler, danner symbolske sentra for en moderne bevissthetsdannelse som ikke er knyttet til gård eller slekt. Institusjonalisering er et etablert teorifelt innen politikk og økonomi, men er i mindre grad prøvd ut innenfor regionaliseringsprosesser. Bygging av regionale identiteter kan sies å være en institusjonalisering. Det trekkes fram fire aspekter ved regionaliseringsprosessen: (1) Den territorielle avgrensningen (grensen mellom oss og dem), (2) regionen må dannes symbolsk, noe som innebærer at den må navngis på en måte som understøtter bevisstheten om tilhørighet til territoriet, (3) utvikling av politiske, økonomiske og kulturelle institusjoner av og for regionen, dvs. formelle organisasjoner som skaper regionens identitet, samt å få folk til å tenke på regionen som en viktig størrelse og (4) at regionen virkelig etableres dvs. å utvikle en bevissthet i regionen selv og i omverdenen om at dette faktisk er en region. Regionaliseringens suksess vil avhenge av hvor tykke lag av institusjoner man lykkes å skape. Administrative organer kan man kanskje stable på beina raskt, men universiteter og høyskoler, museer og media, teatre og orkestre blir til over lange tidsperioder. Slike institusjoner skaper en offentlighet i og for regionen, en regional diskurs. Det grunnleggende i Onsager og Selstads tankegang er interaksjon eller praksis som betinger identifikasjon og til en viss grad også institusjonalise- 10

16 ring. Vi slutter oss til denne tankegangen, men synes det er hensiktsmessig å betrakte praksisbegrepet som sammensatt av hverdagspraksis og institusjonalisert praksis. Dette samsvarer også med Lefebvres inndeling. Skal vi oppsummere nevnte perspektivene på regionalisering kan vi si at interaksjon/praksis, institusjonalisering, identifikasjon og (til dels også) det materielle aspektet fremheves som viktige elementer i regionaliseringsprosesser. I tillegg må regionen være begrepsfestet og selve tankegang ideologisk begrunnet (se EU s argumentasjon innledningsvis). Dette kan skjematisk illustreres med følgende figur (Ellingsen, 2002): Figur 1: Det dialektiske forholdet mellom objekter/konsepter og praksis Institusjonalisert Praksis Hverdagspraksis Objekter Konsepter Figuren viser til dialektiske forhold mellom objekter, naturlige og menneskeskapte, konsepter (ideer, ideologier) og praksis, hverdagspraksis og institusjonalisert praksis. Praksis er en observerbar dimensjon (pattern of conduct) mens objekter og konsepter representerer ressurser for atferd (pattern for conduct). I regionaliseringsprosesser baserer aktører seg på forestillinger, konsepter, ideologi om hva som er det gode liv i hverdagspraksis og utviklingsmessig, administrativt og fordelingsmessig fordelaktig i institusjonalisert praksis. Den materielle dimensjonen (eksisterende befolkningskonsent- 11

17 rasjoner, naturlige og teknologiske forutsetninger med mer) inngår som referanseramme for praksiser og kan nedfelles i konseptutvikling. Spørsmålet er hvordan regionalisering blir et intersubjektivt fenomen og hvordan relasjonen mellom hverdagspraksis og institusjonell praksis er organisert. Hvilke mekanismer bidrar til kollektive forståelser av regionalisering når våre forestillinger og praksiser er helt tydelig ikke bare individuelle men preget av orden og forekomsten av dominerende forestillinger og praksiser. Turner (1988) identifiserte bl.a. kategorisering, normatisering, rutinisering og stabilisering av ressurstransfer som viktige mekanismer. Turner betrakter regionalisering i seg selv som en dynamikk som ordner intersubjektive praksiser i rom. Mekanismene er inter-relatert og vi er her opptatt av betydningen av de andre mekanismene på regionalisering. Kategorisering er den mest grunnleggende av disse. There is nothing more basic than categorisation to our thought, perception, action and speech (Lakoff, 1990: 5). Kategorisering innebærer først og fremst navngiving og det er for eksempel betegnende med navnestriden i sør (Kristiansandregionen vs. Knutepunkt Sør) for intensjonene til ulike aktører. Navnet kan fremheve et aspekt fremfor andre og kan dermed ha symbolkraft, som eventuelt kan utvikles til et merkenavn. Normatisering innebærer en regulering av rolleforståelse og generaliserte interpretasjoner. På det politiske plan foregår en normatisering når det gjelder regionaliseringens betydning. I alle de skandinaviske land er endringer gjennomført eller planlagt i forhold til regional organisering. Normatisering er en stadig prosess basert på et eksisterende kunnskapsgrunnlag som er tilegnet gjennom erfaring i en gitt kultur. I næringslivet som i stadig større grad er globalt orientert er likevel det lokale/regionale viktig i forhold til rammebetingelser så vel som utdanningsnivået og ferdigheter til de menneskelige ressursene. Normatiserende føringer ligger også i klyngeteorien. Media er vide- 12

18 re en viktig kanal i denne mekanismen. Rutinisering, dvs. å ordne interaksjon i tid, forekommer i hverdagslivet og i formaliserte arenaer. Det innebærer kontinuitet og forutsigbarhet. Stabiliseringen av ressurs transfer kan i rammen av dette prosjektet tolkes som en viktig del av intensjonene til aktørene. Det er relatert til andre strukturerende prosesser gjennom å orientere aktører i hvilke ressurser som er relevant i ulike sammenhenger og hvordan disse kan byttes. Exchanges will revolve around securing those material and symbolic resources that maintain a sense of group inclusion, confirm and affirm self-conceptions and promote a sense of facticity (Turner, 1988: 165). Ressurstransfer involverer ulike former for kapital, økonomisk kapital, kulturell kapital (kunnskap, ferdighet) og symbolsk kapital. Bourdieu (1991) relaterer kapitalformer til ulike sosiale felt (a structured field of positions) hvor posisjonene og relasjonene mellom disse er påvirket av fordelingen av ulike kapitalformer. Det kan også antas at det er noe ulike normatiseringsprosesser som foregår på de ulike sosiale felt. Felt begrepet finnes i to varianter. Bourdieu påpeker det stabile ved sosiale felt og definerer de i utgangspunktet, det økonomiske feltet, det kulturelle, det religiøse etc. I en empirisk tilnærming vil ulike sosiale felt være til enhver tid konstituert av aktørene som deltar i prosessen. I dette prosjektet vil det være hensiktsmessig å definere sosiale felt i utgangspunktet, samtidig som vi vil ta hensyn til hvordan disse felt konstitueres gjennom aktørene. Dvs. at næringsliv, offentlig virksomhet, kultur/media og hverdagsliv utgjør avgrensete sosiale felt. I governance tilnærmingen vil ulike felt, spesielt næringsliv og offentlig virksomhet, konstitueres gjennom aktørene. 13

19 3 Operasjonalisering Siktemål med kartleggingen og den følgende beskrivelse og karakterisering av byregioner og landsdelsregioner er å legge et felles empirisk grunnlag for å analysere ulike sider ved regionaliseringsprosessene. Et utgangspunkt vil være at en tar utgangspunkt i en konkret regionbetegnelse, eksempelvis Kristiansandsregionen eller Sørlandet, og kartlegger dennes opprinnelse, dens eksistensgrunnlag og utvikling. Her vil kartlegging av institusjonaliserte samhandlingsmønstre som konstituerer den konkrete regionen være sentralt. Et annet utgangspunkt vil være at regionaliseringsprosessene studere forholdsvis åpent, dvs at en studerer de sosiale prosessers strukturering i tid og rom uten en fast regionavgrensning som utgangspunkt. Spørsmålet er da hvordan aktører på ulike felt representerer ulike regioner med ulike intensjoner. Her kan en velge hvilke sosiale prosesser en ønsker å studere, eksempelvis pendlingsmønster, avisers geografiske lesekrets, kulturinstitusjoners rekkevidde, administrative organers geografiske nedslagsfelt etc. Dette vil være viktig fordi da vil en også kunne få med seg prosesser som motvirker en særskilt regionaliseringsprosess eksempelvis gjennom at de sosiale prosessene har en annen romlighet enn vedkommende region. Mekanismene som er beskrevet fungerer i relasjonen mellom hverdagspraksis og institusjonalisert praksis. En måte å se på regionalisering er for eksempel utbredelsen av regionavisenes leserkrets. Abonnentene leser avisene som en del av hverdagspraksisen, men det som er mer interessant for dette prosjektet er formidlingen av forestillinger om region i avisen og det vil derfor være mer hensiktsmessig å analysere kronikker på dette temaet og få 14

20 frem perspektivet til redaktøren. Det samme vil gjelde for næringslivet og andre sosiale felt. Mao er vi hovedsakelig interessert i de institusjonaliserte aktørene og hvordan disse relaterer seg til regiontankegangen og på hvilken måte de romliggjør regionen. Dette er også begrunnet i at det tar tid før etableringen av nye regioner nedfelles som identitet/tilhørighet i hverdagsliv. For større regionale enheter (fylker, landsdelsregioner) er det slett ikke sikkert at disse nedfelles som identitetsbærere i det hele tatt. Et ytterligere argument for å tone ned identitet/identifikasjon er kostnadene ved survey siden vi dekker nesten hele landet med prosjektet. Det som er viktig med mekanismene er at de ikke operasjonaliseres i seg selv, men at de danner knagger for analysen, dvs. at for eksempel normatisering inngår som tolkningsmulighet i analyser av dokumenter og intervjuer. Praksiser som har betydning for regionalisering er fokuset i undersøkelsen. Utvilsomt inngår materielle fysiske strukturer og det konseptuelle/idémessige i alle former for praksis. De representerer ressurser for praksis. Men før vi tar fatt på de sosiale felt/praksiser vil vi kartlegge de materielle fysiske strukturer relatert til byregioner og landsdelsregioner (dette er typiske hva - spørsmål). Dette objektnivået inneholder: 1. befolkning/bosettingsmønster (størrelse, romlig fordeling) 2. næringsstruktur/sysselsetting 3. arealbruk/landskapsformer 4. infrastruktur Denne kartleggingen/forståelsen må i neste omgang aktiveres i intervjuer med aktørene (gruppert i sosiale felt). Hvordan brukes det materielle i argumentasjonen for/imot regionaliseringer? At Vest- og Aust-Agder for eksempel har forskjellig næringsstruktur kan stå i veien for en sammenslåing, men 15

21 kan også tas som argument for en sammenslåing. Det konseptuelle nivået er ikke like enkelt å kartlegge (typiske hvorfor -spørsmål), men er en del av intervjuene med aktørene. Vår fokus på institusjonaliserte aktører innebærer ikke at vi forlater hverdagsliv men at vi velger en mer strukturalistisk tilnærming basert på hovedsakelig dokumentstudier og intervju med sentrale aktører som inneholder blant annet: Avgrensninger basert på ABS-regioner etter reisetid/ tettstedsavgrensning Pendlingsforhold Kjøpesentrenes kundekrets Avisenes leserkrets Fotballsupporternes geografi Kartleggingen av hverdagslivets romlige strukturer kan deretter inngå som basis i intervjuene med andre aktørgrupper. Pendlingsforhold vil kunne anvendes av aktører (politiske) i argumentasjonen for byregioner. Det vil være interessant hvilke argumenter som brukes for opprettelsen av landsdelsregioner. Som en forberedelse til intervjuene vil det også være interessant å avdekke regionbetegnelsens opprinnelse og historiske regionavgrensninger gjennom dokumentstudier. Er for eksempel partnerskap mellom nabokommuner basert på hverdagslivets romlige struktur eller ligger det føringer i den historiske konteksten. I undersøkelsen av regionaliseringsprosessene vil vi ta utgangspunkt i fire empiriske felt; hhv. samferdsel, næringsutvikling, kultur og romlig planlegging. Innenfor disse feltene vil vi kartlegge materielle fysiske strukturer, hverdagspraksis (for de feltene der det er relevant) og institusjonalisert prak- 16

22 sis. Innen hvert av feltene vil vi være særlig opptatt av policy prosessene, deres romlige orientering og videre hvilke regionale nettverk og hierarkiske organer som deltar i disse prosessene. For å få en formening om nettverkenes og de hierarkiske strukturenes styrke og karakter vil vi bl.a. undersøke (a) hvilke virkemidler de har, (b) om de er formelle eller uformelle og (c) om de er privat/offentlig. 17

23 Litteraturliste Adler, E. & Barnett, M., 1998: Security Communities. Cambridge: Cambridge University Press Baldersheim, H., 2000: Europeisk regionalisering med sideblikk til Norden. I Nord 2000:28: Europeiske regionaliseringsprosesser. København: Nordisk Ministerråd Bourdieu, P., 1991: Language and Symbolic Power. Cambridge: Polity Press Brenner, N., 1999: Beyond State-centrism? Space, Territoriality, and Geographical Scale in Globalization Studies. Theory and Society 28: Ellingsen, W. 2002: The Appropriation of Place. PhD dissertation, University of Bergen Hassner, P., 1997: Obstinate and Obsolete: Non-territorial transnational forces versus the European territorial state. In Tunander, O., Baev, P. and Einagel, V. (eds): Geopolitics in Post-Wall Europe. London: Sage. Hidle, Knut (2004) Migrasjon og stedsmyte. Sted, migrasjonserfaringer og romlige forståelser i Kristiansand. Avhandling for dr.polit.-graden. Institutt for geografi, Universitetet i Bergen. Lakoff, G., 1990: Women, Fire, and Dangerous Things. Chicago: University of Chicago Press Lefebvre, H., 1991: The Production of Space. Oxford/Cambridge: Blackwell Lash, S. & Urry,J., 1987: The end of organized capitalism. Cambridge: Polity Press Löfgren, A., 1995: Mitt i Norden? Mitt-Norden i spänningsfältet mellan substans och strategi. Arbeider for Geografisk Institutt, Universitetet i Trondheim, Ny serie C, nr. 1, Trondheim. Löfgren, A., 1997: Mitt i periferin? Mittnordisk samhörighet i Regionernas Europa. I Onsager, K. & Selstad, T. (red), 2004: Regioner i utakt. Tapir Akademiske Forlag, Trondheim Lysgård, H-K., 2004: Region i forskning, politikk og hverdagsliv. I Berg, Dale, Lysgård og Løfgren: "Mennesker, steder og regionale endringer". Tapir aksdemiske forlag, Trondheim Onsager, K. & Selstad, T. (red), 2004: Regioner i utakt. Tapir Akademiske Forlag, Trondheim 18

24 Supphellen, S.(red.): Kultursamanhengar i Midt-Norden, Konferenser 38, Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien, Stockholm Paasi, A., 2001: Europe as a social process and discourse. European Urban and Regional Studies 8(1): 7-28 Rose, G., 1995: Place and Identity: A sense of place. I Massey, D. & Jess, P. (eds.): A Place in the World? Places, Cultures and Globalization. Oxford: Oxford University Press Scott, A.J. 1998: Regions and the world economy: the coming shape of global production, competition, and political order. Oxford: Oxford University Press Schulz et al, 2001: Regionalization in a Globalizing World. London: Zed Tägil, S. (red.) 1992: Europa historiens återkomst. Hedmora: Gidlunds Bokforlag Turner, J. H., 1988: A Theory of Social Interaction. Cambridge: Polity Press. Urry, J., 2003: Global Complexity. Cambridge/Oxford/Malden: Polity. Urry, J., 2004: Connections. I Environment and Planning D, vol 22, s Veggeland, N., 1996: Regionenes Europa. Innføring i teori og praksis. Oslo: Spartacus St. meld. nr. 33 ( ): By og land hand i hand. 19

25 Fou informasjon Tittel Regionalisering: en diskusjon av teoretiske perspektiver Prosjektnr 1335 Oppdragets tittel Prosjektleder Forfattere Oppdragsgiver Rapport type Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? Einar Leknes Winfried Ellingsen og Einar Leknes Norges Forskningsråd Prosjektrapport Rapport nr 22/2008 ISSN-nummer Tilgjengelighet til rapporten elektronisk 4 emneord Regionalitet, regionalisering, grenser, praksis Sammendrag nei 20