Utviklingen i avgifter og priser på alkoholdrikker i Norden på 1990-tallet

Transkript

1 ØYVIND HORVERAK & ESA ÖSTERBERG Utviklingen i avgifter og priser på alkoholdrikker i Norden på 1990-tallet Innledning På begynnelsen av 1990-tallet bygde alkoholpolitikken i de nordiske land, med unntak av Danmark, både på en begrenset tilgjengelighet og høye alkoholskatter og alkoholpriser. Men også i Danmark var alkoholskattene høye i forhold til alkoholskattene i de fleste andre EU-land (Karlsson & Österberg 2001, 127). Når vi ser bort fra Danmark, solgte alle de øvrige nordiske land vin og brennevin, og delvis også øl, gjennom statlige monopoler (Holder et al., 1998). En av hovedgrunnene for de statlige monopolene er at en ønsker å holde de privatøkonomiske interessene utenfor handelen med alkohol. I Finland hadde alkoholmonopolet til og med makt til å fastsette både detaljprisene og skjenkeprisene på øl, vin og brennevin, og også i de andre landene garanterte monopolordningen for at en avgiftsendring ville gi den ønskede priseffekt. Via skattene kunne derfor det offentlige fastsette nivået på alkoholprisene. Etter at Finland, Island, Norge og Sverige gikk inn i Europeisk Økonomisk Samarbeidsområde (EØS) i 1994, samt Finland og Sverige i Den europeiske union (EU) i 1995, og en del av de statlige alkoholmonopolene ble avskaffet, har det ikke lenger vært like lett å ha kontroll med prisdannelsen på alkoholdrikker. Naturligvis påvirker ennå skattesystemet og skattesatsene i stor grad prisutviklingen på det nordiske alkoholmarkedet, men det er et faktum at endringer i skattesatsene ikke slår seg gjennom i prisene på samme automatiske vis som tidligere. Det skyldes at det er kommet et større innslag av markedskrefter inn i prisdannelsen på leverandør-, produsent- og grossistleddet. I den forgangne monopoltiden førte en ti prosents økning i skattesatsene til en helt bestemt økning i prisene, utslaget på prisene var bare avhengig av skattenes andel av detaljprisen. I dag er ikke disse sammenhengene like faste, fordi prisene påvirkes sterkere av markedskreftene enn tidligere. Særlig er ølprisen vanskelig å styre gjennom avgifte- To anonyme referenter skal ha stor takk for at de bidro med gode forslag til forbedringer. Videre rettes en takk til de nordiske bryggeriforeninger, som har sett gjennom et tidligere artikkelutkast og kommet med verdifulle opplysninger om det nordiske markedet for øl. Gjenværende mangler og svakheter skyldes utelukkende forfatterne. NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 91

2 ne, for her er de private interessene sterke også på detaljleddet. I denne artikkelen beskriver vi hvordan alkoholen ble beskattet i Norden på slutten av 1990-tallet, og ikke minst ser vi på forskjellene i nivået mellom landene. Vi gir også en oversikt over hvordan skattesystemene og skattenivået har blitt endret siden begynnelsen av 1990-årene. Endelig tar vi for oss prisene på det samme utvalget av øl-, vin- og spritmerker i alle de nordiske land i juni 1999, og ser hvordan prisene fordeler seg på de ulike leddene i distribusjonskanalen og hvor mye som utgjøres av skatter til det offentlige. Alkoholavgiftene i de nordiske land 1999 Ser vi på hvordan alkoholen beskattes i Norden i dag, finner vi at det har skjedd store endringer i løpet av de siste ti årene. 1 Den viktigste endringen er at skatten ikke lenger har noen sammenheng med varens pris, men bare med dens alkoholinnhold. Det kan være mange årsaker til denne endringen, men ett forhold som utvilsomt har spilt en viktig rolle, er de nordiske lands tilnærming til EU. Et av grunnprinsippene for samarbeidet i EU og EØS er at det ikke skal være mulig å favorisere varer fra et land framfor varer fra andre land innenfor EU og EØS. Siden importerte alkoholdrikker gjerne er dyrere enn innenlandske, gjorde en verdiavgift at innenlandske varer gjennomgående fikk lavere avgift enn importerte. En slik systematisk forskjellsbehandling unngår en ved å knytte avgiften til alkoholinnholdet. 2 I et direktiv fra 1992 om harmonisering av punktavgiftsstrukturen for alkohol og alkoholholdige drikkevarer, trakk EU-kommisjonen opp retningslinjer for hvordan en skulle dele de ulike alkoholholdige drikkene inn i ulike typer av produkter (Rådets direktiv 92/ 83/EØS) 3. En delte her produktene i fire grupper: øl, vin, mellomklasseprodukter og spritdrikker, og definerte dem i all hovedsak ut fra deres plassering i tolltariffen. 4 I avgiftssammenheng skulle andre gjærede drikkevarer enn vin og øl behandles som vin. I det samme direktivet ga også kommisjonen uttrykk for hvordan utformingen av skattesystemet for alkoholholdige drikker burde være. Øl kunne beskattes ved en punktavgift som var knyttet til alkoholstyrken, enten målt ved volumprosent alkohol, eller ved Platograd. 5 Imidlertid trengte ikke avgiften å variere i takt med ølets styrke. Ølet kunne deles inn i ulike skatteklasser såframt avstanden mellom skatteklassene var minst én Platograd. Øl mellom 0,5 2,8 volumprosent kunne gis fullstendig avgiftsfritak. Vin og mellomklasseprodukter burde prinsipielt beskattes ved én enkelt sats pr. hektoliter vare, men det skulle være adgang til reduserte avgifter for vin og andre gjærede produkter under 8,5 volumprosent. På samme måte skulle det være adgang til reduserte avgifter for hetvin og andre mellomklasseprodukter under 15 volumprosent. Endelig mente kommisjonen at spritdrikker burde beskattes ved en fast sats pr. hektoliter ren alkohol. Kommisjonen sa nesten ingenting om det innbyrdes skattenivået mellom de ulike produktene, men i praksis blir alkoholen i mellomklasseproduktene og spritdrikkene beskattet mer enn alkoholen i øl og vin. 6 Når det gjaldt avgiftenes størrelse, fastsatte kommisjonen i et annet direktiv et sett av minimumsavgifter for de fire varegruppene (Rådets direktiv 92/84/EØS). 7 Disse er gjengitt i nederste rad i tabell 1. Tabell 1 gir også en oversikt over hvordan og hvor mye de ulike alkoholdrikker skattelegges i de nordiske land. Som vi ser av tabellen, har alle de nordiske EU-land tilpasset seg EUs direktiver hva gjelder den prinsipielle utformingen av skattesystemet. Når det gjelder EØS-landene Island og Norge, har de ikke fulgt opp EUs direktiv hva gjelder utformingen av skatten på vin. Island og Norge beskatter vin etter al- 92 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 )

3 Tabell 1. Avgiftene pr. liter alkoholdrikk i Norden Land Øl Vin og fruktvin Mellomklasse- Spritdrikker (pr. liter) (pr. liter) produkter 2 (pr. liter) (pr. liter ren alkohol) Danmark 3 (DKK) Over 1,2 vol.pst: 275,00 Over 2,8 vol.pst. og under 11 Plato: 2, Plato: 3, Plato: 4, Plato: 5,1025 Over 22 Plato: 0,27 pr. Platograd 1,2 6 vol.pst.: 4, vol.pst.: 7, vol.pst.: 10,55 Musserende vin: 3,50 i tillegg til vinavgiften 1,2 6 vol.pst.: 4, vol.pst.: 7, vol.pst.: 10,55 Finland 4 (FIM) Over 2,8 vol.pst.: 1,70 pr. vol.pst. 1,2 2,8 vol.pst: 0,27 2,8 5,5 vol.pst.: 8,00 5,5 8 vol.pst.: 11,00 Over 8 vol.pst.: 14,00 1,2 15 vol.pst.: 25, vol.pst.: 42,00 1,2 2,8 vol.pst.: 10,00 2,8 10 vol.pst.: 265,00 Over 10 vol.pst.: 300,00 Sverige (SEK) Over 2,8 vol.pst.: 1,47 pr. vol.pst. 2,25 4,5 vol.pst.: 9,34 4,5 7 vol.pst.: 13,80 7 8,5 vol.pst.: 18,98 8,5 15 vol.pst.: 27, vol.pst.: 45,17 1,2 15 vol.pst.: 27, vol.pst.: 45,17 Over 1.2 vol.pst: 501,41 Island (ISK) Over 2,25 vol.pst.: 58,70 pr. vol.pst. Over 2,25 vol.pst.: 52,80 pr. vol.pst. Over 2,25 vol.pst.: 57,50 pr. vol.pst. Over 2,25 vol.pst.:57,50 pr. vol.pst. og liter Norge (NOK) 2,75 3,75 vol.pst.: 9,26 3,76 4,75 vol.pst.:16,05 4,76 15 vol.pst.: 358,00 pr. liter ren alkohol 2,75 3,75 vol.pst.: 9,26 3,76 4,75 vol.pst.:16,05 4,76 15 vol.pst: 358,00 pr. liter ren alkohol Over 15 vol.pst.: 358,00 pr. liter ren alkohol 5 2,75 3,75 vol.pst.: 9,26 pr. liter 3,76 4,75 vol.pst.: 16,05 pr. liter 4,76 22 vol.pst: 358,00 Over 22 vol.pst: 690,00 EU (Euro) 1,87 pr. liter ren alkohol eller pr. Platograd 0 1 Kilder: De nordiske monopolene, Den danske bryggeriforening og Vin og Spiritusforeningen i Danmark. 2 Norge benytter ikke betegnelsen mellomklasseprodukter, og alle produkter mellom 4,75 22 vol.pst. skattes i Norge på samme måte. Island beskatter alle produkter over 15 vol.pst. som spritdrikker. 3 De vanligste ølmerkene, slik som Tuborg Grøn og Carlsberg Hof, tilhører gruppen under 11 Plato. Øl med alkoholstyrke rundt 5,5 vol.pst. tilhører gruppen Plato. 4 Selvstendige bryggerier med en produksjon under 5,5 mill. liter får redusert alkoholavgiften noe (< liter: 30 prosent, liter: 20 prosent, liter: 10 prosent). 5 Avgiftene ble endret i 2000, og vi har tatt hensyn til den endringen som da ble gjort. 0,45 5,50 koholstyrke og liter, og ikke utelukkende etter vareliter. Det islandske og norske systemet knytter på denne måten avgiftene tettere til alkoholinnhold enn det systemet EU legger opp til. Alle de nordiske land har betydelig høyere avgiftssatser enn EUs minimumssatser. Utviklingen i alkoholavgiftene i de nordiske land fra 1991 til 1999 I tabell 2 har vi beregnet avgiftene for én liter innenlandsk produsert mellanøl 8, én liter rimelig bordvin, én liter dyr bordvin, én liter rimelig sprit og én liter middels dyr sprit i 1991 og Alle størrelser er i nasjonale valutaer. Vi ser at avgiftsnivået i Danmark er NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 93

4 Tabell 2. Avgiftene på 1 liter øl, bordvin og spritdrikker i Norden i nasjonale valutaer, realpriser (1991=100) 1, 2 Danmark Finland Sverige Island Norge Øl 4,5% 4,82 2,29 6,00 6,83 11,25 5,44 114,39 113,07 9,49 13,59 Rimelig vin 11,5 % 12,60 6,03 13,68 12,52 23,66 23,94 409,22 400,33 26,89 34,86 Dyr vin 11,5 % 12,60 6,03 35,68 12,52 36,30 23,94 409,22 400,33 37,44 34,86 Rimelig sprit 40 % 108,60 94,02 114,86 107,33 153,93 176, , ,20 207,35 233,70 Middels dyr sprit 40% 115,97 94,02 180,88 107,33 170,13 176, , ,20 228,49 233,70 1 Kilder: Se tabell 1; Horverak & Österberg Prisene er korrigert mht. den innenlandske økningen i konsumprisindeksen ifølge de respektive lands statistiske sentralbyråer. betydelig lavere i 1999 enn i Faktisk er avgiftene på øl og bordvin halvert i Danmark i løpet av disse åtte årene. Avgiftene på øl og vin ble især redusert i 1991 og 1992, og den viktigste årsaken til nedsettelsen var den økte turistimporten og grensehandelen med Tyskland. Fra og med midten av 1980-tallet fikk dansker som besøkte Tyskland fordel av økte kvoter for øl og vin (Bygvrå, 1992, 19). Siden begynnelsen av 1993 har enhver danske kunnet ta med seg 110 liter øl og 90 liter bordvin når han eller hun besøker Tyskland eller et annet EU-land. 9 For å unngå en altfor stor handelslekkasje ble derfor danskene tvunget til å nærme sine avgifter til tysk nivå. Til nå har dette først og fremst dreid seg om øl og vin; importkvoten for spritdrikker har holdt seg uendret. Når det gjelder nedgangen i avgiftene på spritdrikker skyldes det i hovedsak to forhold: den generelle prisstigningen og for særlig dyr sprit avskaffelsen av verdiskatten. Når det gjelder Finland, har avgiften på mellanøl økt med 14 prosent fra 1991 til 1999, mens avgiftsnivået på rimelig hjemmetappet bordvin og rimelige spritdrikker har sunket noe. Men for dyrere, flaskeimporterte varer er nedgangen i alkoholavgiften meget stor. Dette skyldes dels at systemet med verdiavgift er fjernet, dels at det finske monopolet i 1991 hadde en tendens til å sette prisene på importerte varer forholdsvis mye høyere enn innenlandske varer (Horverak & Österberg, 1991). For Sverige, som er det andre nye EU-medlemmet fra Norden, har den største endringen skjedd med avgiften på sterkøl og mellanøl som ble redusert med 38 prosent i I forhold til 1991 er avgiften på mellanøl om lag blitt halvert. Hovedårsaken til nedgangen i avgiften på øl i Sverige er konkurransen fra dansk øl etter at Sverige ble medlem i EU og turistkvoten på øl ble hevet fra 2 til 15 liter i I 2001 var kvoten på 32 liter, og ved utgangen av 2004 vil den være kommet opp i 110 liter. Det er liten tvil om at dette vil få betydning for ølavgiften i Sverige. Når det gjelder vin og spritdrikker, har de dyre merkene dratt fordel av at systemet med verdiavgift er avskaffet. Dette har ført til at avgiften på dyr vin har gått ned, og det samme gjelder avgiften på de aller dyreste spritdrikker. Avgiften på rimelig sprit har derimot økt med nesten 15 prosent. Når det gjelder de to nordiske land som har valgt å stå utenfor EU, ser vi at Island har litt lavere avgifter på øl og vin i 1999 enn i Avgiften på spritdrikker har imidlertid økt med rundt 7 prosent. Endelig ser vi at i Norge har avgiftsnivået på alle varer, så nær som avgiften på dyr vin, økt. Sterkest har økningen vært for øl, hvor avgiften er hele 43 prosent høyere i 1999 enn i Avgiften på rimelig 94 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 )

5 Tabell 3. Alkoholavgiftene i Norden når de islandske avgifter er Øl 4,5 % Vin 11,5 % Sprit 40 % Totalt Danmark Finland Sverige Island Norge Kilder: Se tabell 1 och Karlsson, Thomas & Österberg, Esa (2001) vin har økt med rundt 30 prosent, og avgiften på rimelig sprit har økt med vel 10 prosent. Minst er økningen for middels dyr sprit, og hadde vi sett på de aller dyreste merkene, ville vi funnet at avgiftene var lavere i 1999 enn i Det skyldes at Norge har fjernet systemet med verdiavgifter. Dette er også årsaken til nedgangen i avgiften på dyr vin. Årsakene til den ulike utviklingen mellom EØS-landene Island og Norge og EU-landene Danmark, Finland og Sverige henger dels sammen med at Island og Norge ikke har det samme press på seg til å harmonisere avgiftene som landene i EU, dels at handelslekkasjene i Island og i Norge er forholdsvis små. 10 Tabell 3 viser avgiftsnivået i de nordiske land i prosent av avgiftsnivået i Island 1991 og i I Island har avgiftene holdt seg noe nær uendret (tabell 2). Alle prisene er regnet i norske kroner. 11 Tabell 3 viser at alkoholavgiftene i de tre nordiske EU-land i 1999 er svært mye lavere enn i Norge, og også betydelig lavere enn i Island. Også i 1991 var avgiftsnivået i Danmark betydelig lavere enn nivået i de øvrige nordiske land, mens avgiftene i Finland og Sverige var mer på samme nivå som i Island og i Norge. 12 For 11 år siden var det mest nærliggende å dele de nordiske land inn i to avgiftsregimer, ett for Danmark og ett for resten av de nordiske land. I dag er det snakk om tre avgiftsregimer: det danske, det finsk-svenske og det islandsk-norske. Om vi ser på utviklingen i de enkelte land i forhold til utviklingen i Island, har den kraftigste avgiftsreduksjonen skjedd i Finland. Dette skyldes i noen grad at den finske marken nå er svakere i forhold til den norske krona enn tilfellet var i Det samme gjelder i noe mindre grad for den svenske krona, mens den danske krona har blitt styrket i forhold til den norske. Det som imidlertid står klart uansett utviklingen i valutakursene, er at alkoholavgiftene viste en ganske annen utvikling på 1990-tallet i Island og i Norge enn i de nordiske land som i dag er EU-medlemmer. Utviklingen i alkoholprisene i Norden fra 1991 til 1999 De nordiske lands tilnærming til EU har altså hatt betydning for utviklingen i alkoholavgiftene, ikke minst har det ført til at avgiftene har gått ned på relativt dyr importert vin og spritdrikker. Imidlertid har tilnærmingen til EU fått enda større konsekvenser for måten alkoholdrikker omsettes på. Etter at Finland, Island, Norge og Sverige gikk inn i EØS i 1994, samt Finland og Sverige ble medlemmer i EU i 1995, ble det umulig å opprettholde de gamle alkoholmonopolene. I 1995 ble nye alkohollover som avskaffet de gamle monopolene gjort gjeldende i Finland og Sverige, og i 1996 fikk en tilsvarende lover i Island og i Norge. NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 95

6 Mens de gamle monopolene hadde vært svært omfattende, og både omfattet produksjon av spritdrikker og import, eksport, grossist- og detaljomsetning av vin, spritdrikker og i noen tilfeller også sterkøl, skulle de nye monopolene være rene detaljmonopoler. Detaljmonopolet ble nå skilt ut fra den øvrige virksomheten, og det ble åpnet for konkurranse på produksjons-, import- og grossistleddet. 13 I dag er alkoholmonopolene i Norden redusert til rene detaljmonopoler, hvis eneste oppgave er å kjøpe inn alkoholdrikker fra private produsenter og grossister og selge dem videre til forbrukerne. Den øvrige delen av monopolenes tidligere virksomhet er blitt konkurranseutsatt, og i dag er det en rekke firmaer som driver som alkoholimportører og -grossister (Holder et al., 1998; Lund, Alavaikko & Österberg, 2000). I løpet av årene har derfor organiseringen av alkoholmarkedet i de øvrige nordiske land nærmet seg måten alkohol omsettes på i Danmark, hvor øl, vin og spritdrikker selges på samme måte som de fleste andre dagligvarer. Med unntak av det siste leddet i omsetningskjeden, skiller nå ikke det danske markedet seg fra markedene i de øvrige nordiske land. En konsekvens av oppløsningen av alkoholmonopolene er at de ikke lenger har kontroll med prisdannelsen hele veien fra produsent og importør fram til forbruker. Monopolene kan i regelen ikke lenger forhandle fram priser direkte med leverandørene; i dag må detaljmonopolene i regelen kjøpe sine varer fra innenlandske grossister 14. Det er grossistene som forhandler med leverandørene, og grossistene har betydelig mindre innkjøpsmakt enn det de gamle statlige alkoholmonopolene hadde. Dette kan ha ført til at leverandørene oppnår bedre priser for sine varer enn det de greide under det gamle monopolregimet. På den annen side kan detaljmonopolene utøve sin innkjøpsmakt overfor grossistene, som kan komme i ei klemme mellom sterke leverandører og alkoholmonopolene. Ved undersøkelsen i 1991 fant vi at prisene på brennevin i monopollandene var lavere enn i Danmark når vi trakk avgiftene fra detaljprisen (Horverak & Österberg, 1991). For Sverige gjaldt dette også vin. Årsaken til det mente vi dels var at monopolene oppnådde gunstige priser pga. stor innkjøpsmakt, dels at markedsføringskostnadene var betydelig høyere i Danmark enn i de øvrige nordiske land, som alle praktiserte reklameforbud, og dels at det i produksjonen og distribusjonen av alkoholdrikker eksisterer genuine stordriftsfordeler (Horverak & Österberg, 1991, 141). Når det gjaldt øl, var imidlertid ikke bare avgiftene, men også prisene uten avgiftene lavere i Danmark enn i de øvrige nordiske land. For å se hvordan prisene både med og uten avgifter var i 1999, samlet vi inn prisene på to vanlige innenlandske ølmerker (en mellanöl og en sterkøl), åtte bordvinsmerker og seks spritmerker. Ølmerkene er forskjellige fra land til land, men alle merkene er blant de mest solgte. Bordvinene er de samme i alle land, og det samme gjelder spritmerkene. 15 For monopollandene er prisene monopolets priser, med unntak av prisene på mellanöl i Finland og Norge, som er priser i dagligvarehandelen. I Danmark er prisene på vin og sprit basert på prisene i Irma i København og Bilka i Ishøj rett utenfor København. Ølprisene er vanlig pris i butikk ved kjøp av en kasse med 30 flasker. 16 Siden vi ønsket å se hvordan salgsprisen fordelte seg på de ulike leddene i distribusjonskanalen, har vi også samlet inn opplysninger om detaljavansen i de ulike nordiske land. Som en følge av medlemskapet i EU og EØS er det en forutsetning at detaljmonopolenes regler for prisfastsettingen er transparent, slik at monopolenes avansesatser er offentlig tilgjengelig. For Danmark har vi regnet at detaljhandelens avanse er 20 prosent av salgspris eks. merverdiavgift for vin og spritdrikker, mens den er satt til 15 prosent for øl. For vin og spritdrikker er dette samme avansesatser 96 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 )

7 Tabell 4. Detaljistavanser på øl, vin og spritdrikker i Norden i juni 1999 Land Øl Svakvin Sterkvin Spritdrikker Danmark 1 15 % av pris eks. mva. 20 % av pris eks. mva. 20 % av pris eks. 20% av pris eks. mva. mva. Finland 2 Sterkt øl: Alko: 68 % av inntakskost eks. alle avgifter. Mellanøl: Butikk: 17,5 % av pris eks. mva. 67 % av inntakskost eks. alkoholavgifter og emb.avgift. 67 % av inntakskost eks. alkoholavgifter og emb.avgift. 67% av inntakskost eks. alkoholavgifter og emb.avgift. Norge 3 Sterkt øl: Vinmonopolet: 4 kr pr. flaske à 0,33 l. Mellanøl: Butikk: 20% av pris eks. mva. 5 kr pr. liter pluss 28 % av inntakskost eks. alkoholavgifter og emb.avgift. 5 kr pr. liter pluss 28 % av inntakskost eks. alkoholavgifter og emb.avgift. 4 kr pr. liter pluss 28% av inntakskost eks. alkoholavgifter og emb.avgift. Island 13 % av inntakskost inkl. alkoholavgifter og emb.avgift. 13 % av inntakskost inkl. alkoholavgifter og emb.avgift. 13 % av inntakskost inkl. alkoholavgifter og emb.avgift. 6,85% av inntakskost inkl. alkoholavgifter og emb.avgift. Sverige 4 24,1 % av pris eks. mva. 14,7 % av pris eks. mva. 14,7 % av pris eks. mva. 6,1% av pris eks. mva. 1 Anslag på bakgrunn av opplysninger fra Den danske bryggeriforening og Vin og Spiritusforeningen i Danmark. 2 Alko opererer med begrepet back-door-price for det vi kaller inntakskost. Når grossisten besørger transporten til butikken, består back-door-price av Alkos innkjøpspris pluss en flaskepant (som regel FIM 0,41). Avansesatsen reduseres gradvis når back-doorprice overstiger bestemte grenser. Minimumsavansen for øl og longdrinker er FIM 3,80 pr. liter, men ikke mindre enn FIM 1,20 pr. enhet. For andre produkter er minimumsavansen FIM 2,60 pr. enhet. I tillegg til den prosentvise avansen, tar Alko seg betalt for utgiftene til å drive en returordning for flasker. Disse utgiftene påløper ikke gjenbruksflasker. For flasker som er med i gjenvinningsordningen drevet av Alko, er avgiften FIM 0,75 for flasker mellom cl. For flasker cl er avgiften FIM 0,50. Alko beregner seg i tillegg en flaskepant for flasker som går til gjenvinning på FIM 0,41 (Alko: Retail sales listing procedure in alcoholic beverages January 1, 1999). 3 Avansesatsen reduseres gradvis når avansen overstiger NOK 30, og avansen pr. enhet skal ikke overstige NOK 75. Minimumsavansen er NOK 4 pr. enhet. 4 Avansen pr. enhet kan ikke overstige SEK 100. I 2000 innførte Systembolaget et nytt kalkylesystem. Avansen utgjør fra da av 17 prosent av innkjøpsprisen eksklusiv alkoholavgifter, pluss et tillegg på 1,50, 4 og 5 SEK pr. enhet av hhv. øl, vin og spritdrikker. Endringene gjorde at Systembolagets avanse steg med rundt 0,50 SEK for en flaske øl og i underkant av 1 SEK for rimelig vin på flaske. Avansen på bag-in-box vin ble redusert med rundt 13 SEK. Avansen for spritdrikker viste en liten nedgang for billige merker, og en merkbar økning for dyre merker. som Vin og Spiritusforeningen i Danmark bruker i sine kalkyler. For øl er avansesatsen opplyst av Den danske bryggeriforening. Det er her snakk om gjennomsnittssatser, som kan variere til dels betydelig fra merke til merke. Av tabell 4 ser vi at måten detaljistavansen beregnes på varierer fra land til land. Imidlertid beregnes alltid avansen som et prosentvis påslag, enten på innkjøpsprisen eksklusive merverdiavgift (Danmark og Sverige), eller av innkjøpsprisen inklusive avgifter (Island og mellanøl i Norge) eller av innkjøpsprisen eksklusiv avgifter (Finland og vin og spritdrikker i Norge). Norge har i tillegg et fast kronetillegg enten pr. enhet (sterkøl) eller pr. liter (vin og spritdrikker). Dessuten har monopolene regler som sier at avansen pr. enhet ikke skal overstige et visst beløp. Tabell 5 viser sammensetningen av salgsprisen på øl, bordvin og spritdrikker i de fem nordiske land. Alle tall som tabellen bygger på er regnet om til NOK. 17 I tabellen har vi beregnet prisen på ei gjennomsnittsflaske av de vin- og spritmerkene vi har sett på. For øl har vi imidlertid valgt å se på både ei flaske mellanøl og ei flaske sterkt øl, i hovedsak fordi sterkt øl i Finland og Norge omsettes via andre distribusjonskanaler enn mellanøl. Alle NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 97

8 Tabell 5. Sammensetningen av prisen på øl, bordvin og sprit i de nordiske land i juni 1999 (NOK) Danmark Finland Island Norge Sverige Mellanøl, flaske 0,33 l eks. pant Pris fra grossist 2,20 2,19 3,81 2,65 2,55 Detaljavanse 0,56 1,20 1,20 2,04 1,39 Pris eks. avgifter 2,76 3,39 5,01 4,69 3,94 Offentlige avgifter 1 1, ,00 7,61 3,46 Salgspris 4,67 8,38 13,01 12,30 7,40 Sterkt øl, flaske 0,33 l eks. pant Pris fra grossist 3,34 2,14 3,79 3,66 2,85 Detaljavanse 0,81 1,84 1,47 4,00 1,61 Pris eks. avgifter 4,15 3,98 5,26 7,66 4,46 Offentlige avgifter 1 2,61 5,77 10,61 11,04 4,14 Salgspris 6,76 9,75 15,87 18,70 8,60 Bordvin, flaske 0,75 l eks. pant Pris fra grossist 37,84 30,34 41,23 33,53 29,00 Detaljavanse 11,36 21,07 11,19 13,19 8,00 Pris eks. avgifter 49,20 51,41 52,42 46,72 37,00 Offentlige avgifter 1 21,79 32,26 68,72 54,32 32,84 Salgspris 70,98 83,67 121,14 101,05 69,85 Sprit, flaske 0,7 l eks. pant Pris fra grossist 60,64 57,21 81,11 64,39 61,74 Detaljavanse 36,54 29,17 16,49 17,79 12,27 Pris eks. avgifter 97,18 86,38 97,60 82,18 74,01 Offentlige avgifter 1 131,20 161,56 222,62 256,10 179,16 Salgspris 228,38 247,94 320,22 338,28 253,17 1 Inkl. merverdiavgift. Merverdiavgiften var 25 pst. i Danmark og Sverige, 24,5 pst. i Island, 24 pst. i Finland og 23 pst. i Norge. Siden det regnes merverdiavgift av alkoholavgiftene, vil en alkoholavgift på 10 kr i Sverige og Danmark tilsvare en alkoholavgift på kr 10,16 i Norge. offentlige avgifter er slått sammen, dvs. både alkoholavgift, emballasjeavgift, merverdiavgift og noen andre mindre avgifter. 18 For Finland inngår også de kostnader som Alko beregner går med til å drive et returpantsystem og glassgjenvinningssystem i avgiftene. Grossistprisen er kommet fram ved at vi har trukket alkoholmonopolenes eller dagligvarehandelens avanse fra salgspris eks. alle avgifter. Salgsprisen på øl Når det gjelder øl, ser vi at salgsprisen på mellanøl og sterkt øl i Danmark er betydelig lavere enn i de andre nordiske land. Dette skyldes de lave avgiftene og den lave detaljavansen. Når det gjelder grossistprisene på mellanøl, dvs. pris til bryggeri, er de lavest i Finland og Danmark. Med unntak av Island, hvor distribusjonskostnadene pr. flaske nok er betydelig større enn i de øvrige nordiske land, er ikke forskjellen i grossistprisene på mellanøl særlig store; nivået i Norge og Sverige er litt høyere enn i Danmark og Finland. For sterkt øl er forskjellene større. Her ligger Finland betydelig under nivået i de andre 98 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 )

9 nordiske land, faktisk får et finsk bryggeri bare vel halvparten så mye for ei flaske sterkt øl som det et norsk bryggeri gjør. Vi ser også at mens det er forholdsvis liten forskjell mellom grossistprisene på mellanøl og sterkt øl i Finland, Island og Sverige, er forskjellen betydelig i Danmark og Norge. Også i 1991 var det de finske bryggeriene som solgte ølet billigst (Horverak & Österberg, 1991). Årsaken til det var at bryggeriene produserte øl på oppdrag fra Alko, som betalte et vederlag for produksjonen, som var beregnet ut fra gjennomsnittskostnadene for bryggerinæringen. De bryggeriene som hadde lavest kostnader, tjente dermed best, og ordningen bidro til å presse kostnadene ned i hele bryggeribransjen. Ordningen ble avskaffet i 1995, men konkurransen mellom bryggeriene har så langt hindret dem i å heve sine priser. I 1991 var det de danske og norske bryggeriene som kom nærmest de finske, mens de svenske bryggeriene solgte sitt øl desidert dyrest. I 1999 ser vi at de svenske bryggeriene selger sitt øl til om lag samme pris som det de danske bryggeriene gjør, og betydelig lavere enn de norske og islandske bryggeriene. Det er flere årsaker til denne endringen i de svenske bryggeriprisene. For det ene har svensk bryggeriindustri i stor grad blitt kjøpt opp av annen (nordisk) kapital, noe som har ført til en strukturrasjonalisering innenfor næringen. På 1990-tallet kjøpte norske Orkla, som også eier Ringnes, opp Pripps i Sverige. Senere har Pripps fusjonert med et annet av de store svenske bryggeriene, Falcon, og gått sammen til foretaket Carlsberg Sverige. Det er igjen eiet av danske Carlsberg Bryggerier. Carlsberg Bryggerier har i dag over 50 prosent av det svenske ølmarkedet, og i forbindelse med fusjonen i Sverige fikk det norske selskapet Orkla, som dominerer ølmarkedet i Norge, en eierandel på 40 prosent i Carlsberg Bryggerier. På slutten av 1990-tallet kjøpte Carlsberg Bryggerier også opp det finske Sinebrychoff. Det tredje store bryggeriet i Sverige, Spendrup, som har en markedsandel på rundt 25 prosent, har på sin side styrket sitt samarbeid med det hollandske Heineken. For det andre, og minst like viktig, så er det ikke bare de svenske ølavgiftene som har vært utsatt for et press på grunn av den økte turistimporten fra Danmark. Presset er minst like sterkt på prisene, både fra bryggeri og detaljist. Dette gjør at de svenske bryggeriene må ta hensyn til prisene i Danmark, på samme måte som den svenske staten må ta hensyn til det danske avgiftsnivået. Ser vi på detaljavansene på øl, er de klart lavest i Danmark, og høyest i Norge. Vi ser at dagligvarebutikkenes avanse på ei flaske mellanøl på 0,33 liter i 1999 var NOK 2,04 i Norge, mot NOK 0,56 i Danmark og NOK 1,20 i Finland. Når vi også vet at en stor del av det ølet som selges i Danmark omsettes til betydelig lavere priser enn de vi har oppgitt i tabell 5, er det grunn til å hevde at detaljavansen i Danmark reelt sett ligger enda lavere enn det som går fram av tabell Detaljavansen er klart høyere i Finland, Island og Sverige enn i Danmark, men også i disse landene er detaljavansen bare rundt halvparten så høy som i Norge. En del av forskjellen i detaljavansene i forhold til Danmark kan nok forklares med at omsetningen av øl er betydelig større i Danmark enn i de øvrige nordiske land. I 1997 ble det solgt 138 liter øl pr. innbygger over 15 år i Danmark, mens tallene for Finland, Island, Norge og Sverige var hhv. 99, 48, 67 og 65 liter (Rusmiddeldirektoratet/ SIFA 2000). Men selv om forskjellen i omsetningsvolum utvilsomt kan forklare noe av forskjellene i detaljavansene, er det likevel liten grunn til å tvile på at den norske ordningen med forbud mot spesielle rabattilbud på salg av øl virker til å skjerme detaljleddet for konkurranse. Det er altså ikke tillatt å bruke øl som tilbudsvare (Alkohollovens 8 12.). 20 Rett nok er det i dag i noen grad priskonkurranse mellom ulike ølmerker, men med den dominerende NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 99

10 posisjonen Ringnes har innenfor norsk ølomsetning, er virkningene av denne konkurransen forholdsvis begrenset. 21 Når det gjelder det sterke ølet, beregner Vinmonopolet seg en betydelig høyere avanse på omsetning av øl enn det de andre monopolene og det danske markedet gjør. Vinmonopolet tar NOK 4,00 for å selge ei flaske sterkt øl, mens det tilsvarende beløpet for Alko var NOK 1,84, for Systembolaget NOK 1,61, for ATVR (det islandske monopolet) NOK 1,47 og for butikkene i Danmark NOK 0,81. Salgsprisen på bordvin Ser vi på prisene på bordvin, blir bildet nokså forskjellig fra det som gjaldt for øl. Nå er ikke lenger prisene klart lavere i Danmark enn i de øvrige nordiske land, selv om det nok er mulig å kjøpe mye billigere vin på det danske markedet enn det de nordiske monopolene tilbyr. 22 Vår sammenlikning gjelder imidlertid viner av samme kvalitet, og de nordiske monopolene stiller strengere krav til en vins kvalitet enn det det danske markedet gjør. For vin av samme kvalitet viser vårt materiale at det ikke er noen forskjell på prisene i Sverige og Danmark, og at prisene i disse to land i gjennomsnitt ligger rundt 20 prosent lavere enn prisene i Finland, 40 prosent lavere enn i Norge og 70 prosent lavere enn i Island. De lave prisene i Danmark skyldes utelukkende den lave danske vinavgiften. Med en gang vi ser på prisene eksklusive avgifter, finner vi at prisnivået i Danmark ligger over nivået i Sverige og Norge, og bare litt under nivået i Finland og i Island. Alkoholmonopolene synes derfor ikke å bidra til å fordyre vin i forhold til det friere markedet i Danmark. Faktisk er det slik at bare Island har høyere grossistpriser enn Danmark. Denne forskjellen kan skyldes høyere transportutgifter fra vinlandene og det relativt beskjedne kvantum vin som omsettes i Island. I forhold til grossistprisene i Finland, Norge og Sverige, ligger imidlertid de danske grossistprisene merkbart høyere. Ikke minst er forskjellen stor i forhold til de priser Systembolaget oppgir; i gjennomsnitt betaler Systembolaget bare om lag 75 prosent for en flaske vin av samme kvalitet som det de danske detaljister gjør. Årsakene til monopolenes relativt lave innkjøpspriser finner en mest sannsynlig i monopolenes innkjøpsmakt, i lavere markedsføringskostnader i forbindelse med forbudet mot reklame og kanskje også i lavere distribusjonskostnader. I forbindelse med endringene i den finske alkoholloven i 1994, ble det imidlertid tillatt å reklamere for alkoholdrikker mellom 1,2 og 22 volumprosent i Finland. På tross av dette er grossistprisene betydelig lavere i Finland enn i Danmark. Også når det gjelder detaljistavansen skiller det svenske Systembolaget seg ut, avansen er betydelig mindre her enn i noen av de andre nordiske landene. Dette henger nok sammen med at Systembolaget omsetter betydelig mer vin enn de øvrige nordiske monopolene, og også mye mer enn det noen dansk detaljist gjør. Vi ser at det finske monopolet beregner seg en atskillig større avanse enn monopolene både i Island og i Norge, og også betydelig høyere enn de danske butikkene. 23 Om vi antar at Alko driver like effektivt som de andre monopolene, er det vanskelig å se noen grunn for den høye avansen på vin i Finland. En mulig årsak kan være at Alko driver mer likt en tradisjonell profittmaksimerende bedrift enn det de andre alkoholmonopolene gjør, og at det finske monopolet forsøker å ta så stor fortjeneste ut av markedet som mulig. Historisk sett har Alko hatt mulighet til å tilpasse prisene til markedet i mye større grad enn de andre nordiske monopolene, noe som skyldtes den måten alkoholavgiftene var utformet på fram til endringene i alkoholloven i 1994 (Horverak & Österberg, 1991, 129). I dag er mulighetene til slike tilpasninger fjernet; salgsprisene følger automatisk av 100 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 )

11 innkjøpspriser, alkoholavgifter og regler for fastsetting av detaljistavansen, uansett hvilket merke en ser på. Imidlertid kan en tenke seg at dagens avansesatser er knyttet til nivået før endringene i alkoholavgiftene, og at de derfor er høyere enn nivået i de øvrige nordiske land. Monopolet på omsetning av vin og brennevin gir jo rik mulighet til å benytte avansesatsen til å maksimere monopolets fortjeneste. Salgsprisen på spritdrikker Når det gjelder salgsprisene på spritdrikker, ser vi at også her er prisene lavest i Danmark. Prisnivået i Danmark ligger rundt 10 prosent lavere enn nivået i Finland og Sverige, og rundt 30 prosent lavere enn nivået på Island og i Norge. Årsaken til prisforskjellene skyldes i sin helhet de lavere spritavgiftene i Danmark. Ser vi på salgsprisene eksklusiv avgifter, er de lavere både i Finland, Norge og Sverige. Også i Island er prisen på spritdrikker like lav som i Danmark når vi ser på prisen eksklusive alkoholavgiftene. Heller ikke for spritdrikker synes derfor monopolene i seg selv å virke fordyrende. Dette kommer enda tydeligere fram når vi sammenlikner detaljavansene i de fem landene. Her ligger Danmark på topp. Faktisk er den avansen de danske butikkene beregner seg tre ganger så høy som det Systembolaget tar, mer enn dobbelt så høy som avansen til Vinmonopolet og ATVR og 25 prosent høyere enn Alkos avanse. Årsaken til den høye avansen i Danmark er de relativt høye avgiftene på spritdrikker i Danmark, og det faktum at avgiftene inngår i grunnlaget for avansen. Den høye avansen på spritdrikker er altså et direkte resultat av kalkylemåten, og ikke et resultat av noen kostnadskalkyle. For å unngå den kunstig høye avansen på spritdrikker, har monopolene både i Island og i Sverige, hvor alkoholavgiftene også inngår i grunnlaget for avansen, redusert sin avansesats i forhold til satsen på øl og vin. Oppsummering Vi har i denne artikkelen sett på utviklingen i alkoholavgiftene og alkoholprisene i de nordiske land på 1990-tallet. Når det gjelder utviklingen i alkoholavgiftene, er det tre hovedtrekk som kommer til syne: For det første har de nordiske EU-land Danmark, Finland og Sverige tilpasset seg EUs anbefalinger om hvordan alkoholdrikker skal beskattes. Systemet for beskatning av alkohol i EU kjennetegnes for det første ved at avgiftene er knyttet til type alkoholdrikk og til alkoholinnhold, og ikke til verdi. I dag gjelder dette for alle de nordiske land, som i løpet av 1990-årene har avskaffet systemet med verdiavgifter. 24 Det er også vanlig at landene i EU beskatter alkoholen i spritdrikker betydelig mer enn alkoholen i øl og vin, og alkoholen i øl mer enn alkoholen i vin. I 1999 var det ubetydelig eller ingen avgift på vin i 8 av 15 EU-land, og bare 4 land beskattet alkoholen i bordvin om lag like mye som alkoholen i vanlig øl (Karlsson & Österberg, 2001). Med unntak av Sverige, som hadde lavere avgift på øl enn på bordvin gjaldt dette de øvrige nordiske landene. 25 For det andre har forskjellene i avgiftene mellom de nordiske land økt i løpet av årene. Mens alkoholavgiftene i de nordiske EU-land har hatt en tendens til å bli redusert, især for dyre vin- og spritmerker, gjelder dette ikke i samme grad for Island og Norge. På Island har avgiftene holdt seg noe nær uendret, med unntak av sprit, hvor avgiftene har økt. Norge har på sin side økt alle avgifter, uansett alkoholtype. Denne utviklingen har ført til at Norden i dag er delt i tre avgiftsregimer: Det danske, det finsk-svenske og det islandsk-norske. For det tredje er det grunn til å tro at alkoholavgiftene i Norden vil fortsette å synke. Det skyldes at en av de viktigste årsakene til de reduserte avgiftene, er de muligheter reisende innenfor EU har til å bringe med seg NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 101

12 store mengder alkoholdrikker fra et land til et annet, uten at det blir beskattet ved innreise. Som en følge av medlemskapet i EU kan danske, finske og svenske innbyggere ta med seg betydelig mer alkohol over landegrensene enn det islendinger og nordmenn kan. Denne ordningen virker til å utjevne prisene over landegrensene, og virkningene vil øke etter hvert som turistkvotene i Danmark, Finland og Sverige bringes opp på de andre EU-landenes nivå innen Når det gjelder prisene på alkoholdrikker, finner vi som ventet at de er lavest i Danmark, som har de laveste avgiftene. Men dette gjelder ikke uten unntak, faktisk er prisene på vin i Sverige på samme nivå som i Danmark. Det betyr at det svenske Systembolaget, fra et forbrukersynspunkt, er en mer effektiv distributør av alkohol enn det danske markedet. Dette kommer enda tydeligere fram når vi ser på hvor mye distribusjonskanalen sitter igjen med etter at vi har trukket de offentlige avgiftene fra salgsprisene. Både i Finland, Norge og Sverige distribueres brennevin til lavere kostnader enn i Danmark, og Norge og Sverige leverer også forbrukerne vin til en lavere kostnad enn det danske markedet gjør. Det samme gjør Finland når det gjelder sterkt øl. Om vi skal forsøke å antyde årsakene til at det er slik, ser vi at for bordvin er prisen til grossist gjennomgående lavere i Sverige, Finland og Norge enn i Danmark. Dette kan skyldes at grossistene i disse landene oppnår bedre vilkår hos leverandørene enn hva de danske grossistene gjør. Men det kan også skyldes at ordningen med detaljmonopol gjør distribusjonen fra grossist til detaljist rimeligere. Når det gjelder spritdrikker er imidlertid grossistprisene om lag lik i alle de fire landene, men for sprit beregner de danske detaljistene seg en betydelig større avanse enn det detaljmonopolene gjør. Dette kan ha sammenheng med at detaljmonopolene omsetter større volum enn mange av de danske butikkene. Men det kan også ha sammenheng med at de private aktørene på detaljmarkedet i Danmark må vise en større fortjeneste enn det de nordiske statsmonopolene må. Det trenger altså ikke være slik at alkoholmonopolene er en mer kostnadseffektiv distributør enn det frie markedet, det kan være at profitten for de private alkoholdetaljistene i Danmark må være større enn den fortjenesten monopolene beregner seg. Nivået på profitten i Danmark er jo bestemt ut fra en forventet avkastning på den investerte kapitalen, sett i forhold til den avkastningen den ville fått dersom den var blitt anlagt i andre bransjer. I de nordiske statsmonopolene er nivået på profitten bestemt ut fra andre mekanismer, her er det ingen private eiere som vil flytte sin kapital mellom bransjene avhengig av avkastningens størrelse. Det offentlige henter heller ikke ut monopolprofitten gjennom høye priser, men gjennom høye avgifter. I stedet for et ønske om maksimal fortjeneste, kan et alternativt mål for virksomheten til de nordiske monopolene simpelthen være å kunne fortsette å bestå. Ut fra et slikt ønske vil det være viktig ikke å ha for stor fortjeneste, fordi det vil bidra til å svekke oppslutningen om monopolene i opinionen. Totalt sett viser denne prisundersøkelsen at det ikke er noen grunn til å hevde at ordningen med en monopolisert detaljomsetning i seg selv virker til at forbrukerne må betale høyere priser. De nordiske detaljmonopolene synes altså ikke å være kostnadsdrivende i forhold til det danske markedet. Tvert imot kan det være grunn for å hevde det motsatte, at detaljmonopolene virker til å senke prisene på alkohol. De høye alkoholprisene i monopollandene skyldes høye avgifter, ikke monopolenes manglende effektivitet og store fortjenester. 102 NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 )

13 NOTER 1. For en oversikt over alkoholbeskatningen i Norden i 1991, se Horverak, Øyvind & Österberg, Esa (1991): Alkoholprisene i Norden. Nordisk alkoholtidskrift, Vol. 8: På den annen side er det vanlig at handelsavanser beregnes som et prosentvis påslag til innkjøpspris eller varekostnad, noe som i og for seg favoriserer billige varer framfor dyre. De nordiske alkoholmonopolene og det danske markedet benytter seg for eksempel av prosentvise påslag for å beregne sin avanse. 3. De Europæiske Fellesskabers Tidende, Nr. L 316/21 27, Rådets direktiv 92/83/ EØF av 19. oktober Spritdrikker utgjør et unntak, idet denne gruppen også omfatter produkter som inneholder sprit, selv om produktene ikke defineres som spritdrikker i tolltariffen. 5. Antall Platograder tilsvarer antall gram sukker i 100 gram stamvørter målt ved 4 20C. For å komme fra Platograder til volumprosent, kan en dele 2,5. 6. Avgiften på mellomklasseprodukter kan ikke være mindre enn avgiften på vin, og heller ikke mindre enn avgiften på andre gjærede drikkevarer enn vin og øl. 7. De Europæiske Fellesskabers Tidende, Nr. L 316/29 31, Rådets direktiv 92/84/ EØF av 19. oktober Med mellanøl forstår vi her et øl med en alkoholstyrke rundt 4,5 vol.pst. Med sterkøl forstår vi øl med et alkoholinnhold på 5 vol.pst. eller mer. 9. En regner at 18 prosent av alt øl som drikkes i Danmark er kjøpt i Tyskland. Opplyst av Vin og Spiritus Organisationen i Danmark (VSOD; se også Karlsson & Österberg, 2002). 10. Rett nok er det knyttet stor usikkerhet til omfanget av grensehandelen, ikke minst er anslagene nært knyttet til hvilken metode en bruker for å anslå størrelsen på den. For eksempel oppgir Østlandsforskning at omfanget av den totale grensehandelen med Sverige i 2000 var på NOK 3,2 3,5 milliarder (Ericsson, 2001), mens Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon på bakgrunn av sine undersøkelser opererer med et dobbelt så stort anslag (HSH, 2000). En undersøkelse foretatt ved SIFA gir et anslag på grensehandelen med alkohol, og den totale grensehandelen med vin og brennevin oppgis der til å være av samme omfang som den totale omsetningen ved Vinmonopolet i to større norske byer (Lund, Trolldal & Ugland, 1999). 11. Vi har benyttet følgende valutakurser: For 1991: DKK 101,89, FIM 163,15, ISK 10,63 og SEK 104,25. For 1999 DKK 109,90, FIM 137,36, ISK 10,58, SEK 92, Vi ser da bort fra avgiftene på importert vin og spritdrikker i Finland; når det gjaldt importerte varer beskattet finnene dem høyere enn alle de andre nordiske landene i Norge opphevet som siste land sitt produksjonsmonopol på spritdrikker i I Finland har Alko også anledning til å importere alkoholdrikker for salg i egne butikker. 15. Bordvinene er Jacob s Creek Shiraz Cabernet/Jacob s Creek Dry Red, Koonunga Hill Shiraz- Cabernet Sauvignon, Mouton Cadet, Masi Campofiorin Ripasso, Gran Coronas Cabernet Sauvignon Reserva, Lindemans Chardonnay Bin 65, Casillero del Diablo Chardonnay og Mateus Rosé. Spritmerkene er Absolut Vodka, Smirnoff Vodka, Ballantine s Scotch, Beefeater Dry Gin, Hennessy VS og Remy Martin VSOP. 16. Dette gjelder ølmerkene Tuborg Grøn og Tuborg Guld. Merker fra mindre bryggerier er det mulig å få til en betydelig lavere pris, for eksempel tilbyr Bilka regelmessig såkalt Pilsner Special til rundt DK 1,85 pr. flaske ved kjøp av en kasse som inneholder 30 flasker. Tuborg Grøn selges på tilbud for rundt DK 3,00 pr. flaske ved kjøp av en hel kasse. 17. Valutakursene er som i note For Danmark utgifter til banderole og Norge næringsavgift og bevillingsgebyr. 19. På varehuset Bilka selges for eksempel Pilsner Special på tilbud til DKK 1,85, noe som svarer til en detaljistavanse på rundt DKK 0,15 pr. flaske. 20. Det samme gjelder i Finland og i praksis også i Sverige, der mellanølet bare selges i Systembolaget. 21. Ringnes markedsandel var i 1999 rundt 60 prosent, mens de tre sammensluttede bryggeriene Hansa, Borg og CB sto for noe under 30 prosent ( 22. Den billigste rødvinen vi kom over kostet DKK 16,95 for en flaske på 0,75 liter med et alkoholinnhold på 11 volumprosent (Jeanne d Arc Rouge hos Bilka i Ishøj). 23. Om vi også tar hensyn til at Alko i tillegg til detaljistavansen, slik den framgår av tabell 5, beregner seg FIM 1,16 pr. flaske for å drive en returpant/gjenvinningsordning, blir Alkos detaljavanse NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 103

14 enda større. I de andre monopollandene dekkes utgiftene til retursystemet for tomflasker i hovedsak av monopolenes avanse. 24. Island har i hele denne perioden utelukkende knyttet alkoholavgiftene til alkoholinnhold og alkoholdrikk, og ikke til verdi. 25. Som en følge av inngripen fra EU-kommisjonen, valgte imidlertid Sverige å redusere avgiften på bordvin fra 1. desember 2001 slik at den ble på linje med ølavgiften (Ugland, 2002). LITTERATUR Bygvrå, Susanne (1992): Grænsehandel ved porten til Europa. Institut for grænseregionsforskning, Aabenraa Rådets direktiv 92/83/EØF av 19. oktober De Europæiske Fellesskabers Tidende, Nr. L 316/21 27, Rådets direktiv 92/84/EØF av 19. oktober De Europæiske Fellesskabers Tidende, Nr. L 316/29 31, Ericsson, Birgitta (2001): Grensehandel mot Sverige. Bil- og bussbasert handel år Stiftelsen Østlandsforskning. Holder, Harold D. & Kühlhorn, Eckart & Nordlund, Sturla & Österberg, Esa & Romesjö, Anders & Ugland, Trygve (1998): European Integration and Nordic Alcohol Policies. Ashgate. Horverak, Øyvind & Österberg, Esa (1991): Alkoholprisene i Norden. Nordisk alkoholtidskrift, Vol. 8: Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (2000): Grensehandelen mot Sverige. Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon, Oslo Karlsson, Thomas & Österberg, Esa (2001): A scale of formal alcohol control policy in 15 European Countries. Nordisk alkohol- & narkotikatidskrift, Nordic Studies on Alcohol and Drugs, 18 (English Supplement), Karlsson, Thomas & Österberg, Esa (2002): Denmark. In: Österberg, Esa & Karlsson, Thomas (Eds.): Alcohol Policies in EU Member States and Norway. A Collection of Country Reports. Helsinki, Stakes Lund, Ingeborg & Trolldal, Björn & Ugland, Trygve (1999): Norsk-svensk grensehandel med alkohol. SIFA rapport nr.1/9, SIFA, Oslo Lund, Ingeborg & Alavaikko, Mika & Österberg, Esa (2000): Deregulating or re-regulating the alcohol market? In Sulkunen, Pekka & Sutton, Caroline & Tigerstedt, Christoffer & Warpenius, Katarina (Eds.) Broken spirits. Power and Ideas in Nordic Alcohol Control. NAD Publications No 39, Helsinki Retail sales listing procedure in alcoholic beverages January 1, 1999, Alko Rusmiddeldirektoratet/SIFA (2000): Rusmidler i Norge. Ugland, Trygve (2002): Policy Re-categorization and Integration. SIRUS Report No 1/ NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 )

15 Summary Øyvind Horverak & Esa Österberg: Trends in alcohol taxation and prices in the Nordic countries in the 1990s This article provides a comparative description of alcohol taxation in the Nordic countries today. In addition, it looks at how the duty system and the level of duties have changed since the early 1990s. With the exception of Denmark all distilled spirits and wine and partially also beer were sold in state owned monopoly liquor stores. There have been major changes over the past decade in the way that alcohol is taxed in the Nordic countries. Nowadays both the Nordic EU members states, Denmark, Finland and Sweden as well as Island and Norway which participate in the European Economic Area agreement have adopted their alcohol taxation systems to EU standards. The most important change has been that the alcohol duty is no longer connected in any way to the price of the products but only with their alcohol content inside different beverage categories. In a 1992 directive on the harmonisation of the structure of excise duties on alcohol and alcoholic beverages, the EU Commission set out its guidelines concerning the allocation of different alcoholic beverages into different beverage categories. A distinction was made between four product groups: beer, wine, intermediate products and distilled spirits, with definitions based primarily on customs tariff bands. In 1991 the level of alcohol excise duties in Denmark was markedly lower than in the other Nordic countries, whereas the duties in Finland and Sweden were more closely in line with the figures recorded for Iceland and Norway. Ten years ago the Nordic countries could most appropriately be divided into two different tax regimes, with Denmark representing one and the remaining Nordic countries the other. During the study period alcohol excise duties have been lowered in Denmark, Finland and Sweden whereas they have been kept about the same in Iceland and been increased somewhat in Norway. Therefore, today it is fair to say there are three different alcohol tax regimes in the Nordic countries: the Danish version, the Finnish-Swedish regime and the Icelandic-Norwegian one. As can be expected the lowest prices for alcoholic beverages in the Nordic countries are to be found in Denmark, which also has the lowest alcohol excise duties. As a rule alcohol prices are the higher the higher the alcohol excise duties. However this is not true across the board and without exception, in fact the prices of wine in Sweden are at the same level as in Denmark. This means that the Swedish Systembolaget, from the consumer s point of view, is a more efficient distributor of alcohol than are the Danish markets. This is even more clearly seen when we look at alcohol prices without taxes. Then we notice that with the exception of the sparsely populated and remote Iceland, prices of wine and distilled spirits are lower in the Nordic monopoly countries than in Denmark. With respect to beer the Danish market is the most effective. Overall our examination of price trends indicates that there are no grounds to argue that the system of alcohol retail monopoly means consumers have to pay more for their drink. On the contrary it seems that quite the opposite is true, that retail monopolies help to reduce prices of alcohol. Yhteenveto Øyvind Horverak & Esa Österberg: Alkoholijuomien verotuksen ja hintojen kehitys Pohjoismaissa 1990-luvulla Artikkelissa tarkastellaan alkoholiverotuksen kehitystä Pohjoismaissa 1990-luvulla sekä sitä, miten alkoholijuomien hinta koostuu valmistajien ja jakelijoiden palkkioista ja korvauksista sekä veroista ja veronluontoisista maksuista. Kaikissa muissa Pohjoismaissa kuin Tanskassa viinit ja väkevät alkoholijuomat sekä osittain myös olut myydään valtion omistamien vähittäismyyntimonopolien liikkeissä. Alkoholin verotuksen kehityksessä havaitaan sekä Euroopan Unioniin kuuluvien Pohjoismaiden, Ruotsin, Suomen ja Tanskan että Euroopan Talousalueeseen kuuluvien Islannin ja Norjan sopeuttaneen alkoholiverotuksensa verotuksen muotojen osalta Euroopan Unionissa noudatettavien periaatteiden mukaiseksi. Alkoholijuomien verotus perustuu Euroopan Unionissa siihen, että veron määrä on sidoksissa alkoholijuomaryhmiin ja alkoholipitoisuuteen eikä alkoholijuomien arvoon. Sen sijaan alkoholiverotuksen tasoa ei ole sopeutettu ja 1990-luvulla verotasojen ero on kasvanut Pohjoismaiden välillä. Vuonna 1991 alkoholiverotuksen taso oli Tanskassa selvästi alhaisempi kuin muissa Pohjoismaissa, joiden verotasot taas eivät poikenneet kovin suuresti toisistaan. Tarkastelukaudella alkoholiverot ovat alentuneet Tanskassa, Ruotsissa ja Suomessa, pysyneet suurin piirtein ennallaan Islannissa ja kasvaneet jonkin verran Norjassa. Näin ollen voimme nykyään puhua alkoholiverojen tason osalta kolmesta pohjoismaisesta veroalueesta: tanskalaisesta, ruotsalais-suomalaisesta ja islantilais-norjalaisesta. Pohjoismaiden alhaisimmat alkoholijuomien hinnat löytyvät Tanskasta, jossa myös verotaso on alhaisin. Yleensä alkoholijuomien hinnat ovat sitä korkeammat mitä korkeammat verot ovat. Verotasojen erot eivät kuitenkaan selitä kaikkia hintaeroja. Tämä tutkimus nimittäin osoittaa, että pohjoismaiset alkoholimonopolit ovat kustannustehokkaita, ja se kumoaa väitteen, jonka mukaan alkoholijuomien vähittäismyynnin monopolisointi sinänsä johtaisi korkeampiin kuluttajahintoihin Tanskan alkoholimarkkinoihin verrattuna. Ilman veroja viinien ja väkevien alkoholijuomien hinnat olisivat monopolimaissa harvaanasuttua ja eristettyä Islantia lukuun ottamatta alhaisempia kuin Tanskassa. Sen sijaan olut olisi Tanskassa halvempaa kuin muissa Pohjoismaissa siinäkin tapauksessa, että olutvero olisi kaikissa maissa yhtä suuri. Key words: alcohol excise duties, alcohol prices, Nordic Countries, European Union, private alcohol markets NORDISK ALKOHOL- & NARKOTIKATIDSKRIFT VOL. 19, 2002 ( 2 ) 105