AII<oholprisene. i Norden

Transkript

1 ØYVIND HORVERAK ESA 6STERBERG AII<oholprisene i Norden Ser vi bort fra Danmark, har alkoholpolitikken i Norden mange fellestrekk. Både i Finland, Norge og Sverige og på Island finner en statlige omsetningsmonopoler. En av begrunneisene for den statlige monopolordningen, er at en mener det er nødvendig å holde de privatøkonomiske kreftene utenfor handelen med alkohol for å kunne regulere omsetningen på en ønsket måte (Fuglum, 1972; Sverdrup, 1972; Thulin & Marcus, 1947). Slipper en de private profittinteressene løs, slipper en samtidig løs sterke ekspansive krefter (Romanus, 1990; Room, 1987). Dette ønsker en å unngå når det gjelder handel med alkohol, fordi økt alkoholkonsum fører til økte alkoholskader. En slik sosialpolitisk og anti-kapitalistisk begrunneise for de statlige alkoholmonopolene er av forholdsvis ny dato, og hen ger sammen med arbeiderbevegelsens og avholdsbevegelsens framvekst og styrke rundt århundreskiftet og ti-årene etter. Tidligere var det vanlig å begrunne etableringen av statlige monopoler ut Denne artikkelen bygger på opplysninger vi har samlet inn fra de nordiske alkoholmonopolene, fra bryggeriforeningene i Danmark og Norge, og fra Egill Skallagrimssons bryggeri på Island. Vi vil takke for all god hjelp fra de personer vi har vært i kontakt med ved disse organisasjonene: fra hensynet til skatteoppkreving, og ennå dag spiller dette motivet en vesentlig rolle mange land (Room, 1985). Men selvom fire av de nordiske land har et statlig omsetningsmonopol for brennevin, vin og dehir av ølet, er det store forskjeller hva angår de statlige monopolenes oppgaver, in n fly telse og organisering. Forskjellene dreier seg både om hvilke varer monopolene skal selge: øl, vin, brennevin; om monopolenes arbeidsoppgaver: produksjon, import, eksport, engrossalg, detaljsalg; og om hvilken innflytelse monopolene skal ha på den alkoholpolitikken som føres: priser, utsalgssteder, reklame, mm. (Miikelii, 1987). Fordi de statlige monopolene for omsetning av alkoholvarer griper inn på alle disse områder, blir monopolene sett på som kanskje det viktigste organet det offentlige har for å sette sin alkoholpolitikk ut i praksis. Her vil vi imidlertid ikke se på hvilken rolle alkoholmonopolene spiller i utformingen og gjennomføringen av alkoholpolitikken i de forskjellige landene, men bare på den rolle de spiller ved fastsettingen av prisene. Også i Danmark, er alkoholvarer forholdsvis sterkt beskattet. I en større internasjonal sammenheng er det derfor relativt dyrt å drikke alkohol i Norden. Dette gjør det for det første interessant å se på alkoholprisene i alle de nordiske land under ett. For det andre gjør en slik Nordisk Alkoholtidskrift Vol. 8: ,

2 Figur l. Priskomponentene for alkoholdrikker. EksempIene viser sammensetningen av Vinmonopolets priser for Smirnoff og Egri Bikaver i 1990 Smlrnoff (NOK 221) pant/miljøavgift 1. Merverdiavgift særavgift Detalj istens andel Grossistens andell====l Produsentens andel ~_----J Egri Bikaver (NOK 50) Pan t/miljøavgift J rverdiavgift særa vgift Det alj istens andel Gr] ssistens andel PrJ usentens andel felles behandling det mulig å sammenlikne to ulike systemer for pris dannelse med hverandre, nemlig på den ene siden et system med konkurranse og markedstilpasning, slik en finner i Danmark, og på den andre siden et system med statlige monopoler og prisfiksering. Til slutt ser vi kort på det nordiske pris- og avgiftsnivået i relasjon til de forslag EF-kommisjonen har kommet med angående en utjevning av avgiftene på alkoholvarer innen EFlandene. Artikkelen behandler bare detaljsalget av øt vin og brennevin, den tar ikke opp skjenkeomsetningen og dens vilkår. Prisfastsettelsen Oppbyggingen av prisen på alkoholdrikker er den samme i alle de nordiske land, og kan framstilles slik det er gjort i figur 1. For det første består prisen av det som beholdes av varens produsent, grossist og detaljist. For det andre består prisen av avgifter til staten, som er av følgende tre typer: Særavgift merverdiavgift og miljøavgift. Særavgiften kan bestå av forskjellige typer av alkoholskatter eller -avgifter, og størrelsen på avgiften vil kunne avhenge av alkoholinnhold, volum og verdi. I de land hvor en har statlige alkoholmonopot kan også den del av monopolenes overskudd som går til staten i en viss forstand regnes som en alkoholskatt. Merverdiavgiftens størrelse varierer mellom de nordiske land, og den kan også variere avhengig av vare- eller tjenestetype. For vanlige konsumvarer, slik som alkoholholdige drikker, finner vi den laveste satsen i Norge hvor merverdiavgiften utgjør prosent av detaljprisen. Den tilsvarende satsen for Finland er 17 prosent, Danmark prosent, Sverige 20 prosent og Island pro sent. Miljøavgiften er en avgift på engangsemballasje. I mange tilfeller erstattes miljøavgiften av en pantordning. Som det går fram av figur 2, fastsettes avgiftene i alle de nordiske land av parlamentet etter forslag fra regjeringen. Men hvem eller hva kan en si fastsetter prisen? På tross av de høye alkoholavgiftene, hevder danskene det er markedskreftene. Dette kan de bare hevde dersom de skiller mellom de faktorer som er gitt uavhengig av markedet, slik som alkoholavgiftene, og faktorer som er påvirket av markedskreftene, slik som kostnader og fortjeneste. Avgiftene er utenfra gitt, de er like for alle og påvirkes ikke av konkurransen. Selve prisdannelsen består i fastsettelsen av kostnader og fortjenesternarginer. Det er disse som utsettes for markedskreftene og som blir presset av en effektiv konkurranse. For etterspørselen etter alkoholvarer spiller det imidlertid ingen rolle om en prisendring skyldes endrede avgifter eller endrede fortjenesternarginer, selv om det for alkoholleverandørene er av vesentlig betydning. Denne måten å betrakte alkoholavgiftene på vil imidlertid bare være korrekt så lenge alle alkoholdrikker som tilbys på markedet er pålagt de samme avgifter. Med en gang det op p står prisforskjeller på grunn av ulik avgiftsbelastning, vil også avgiftene bli påvirket av markedskreftene. Slike forskjeller i avgiftene kan f.eks. oppstå når restriksjoner mellom to

3 Figur 2. Prisfastsettelsen i de nordiske land Pris før Sær- Land avgifter avgift Norge Vinmono- Storpolet tinget Merverdi- Miljøavgift Pant avgift Stortinget Miljø- Storverndep. tinget Sverige Vin&Sprit/ Riksdagen Systemboiaget Riksdagen Vin&Sprit/ Systembolaget Finland Aiko Riksdagen/ Aiko Riksdagen Aiko Riksdagen Island ATVR Alltinget Alltinget ATVR Danmark Markeds- Folkekreftene tinget Folke- Bryggeri/ Miljøtinget Miljødep. dep. land med ulik avgiftspolitikk oppheves. Det land som har lavest avgifter vil da få et konkurransemessig fortrinn, og dette kan bare fjernes ved å utjevne avgiftsnivået mellom landene. Danmark opplever nå dette problemet i økende grad i forbindelse med at begrensningene på innførsel av øl fra Tyskland er i ferd med å bli opphevet (Tigerstedt, 1990a; Tigerstedt, 1990b). I Norge, Sverige og på Island er det vanlig å si at prisene fastsettes av det offentlige gjennom avgiftspolitikken, og at monopol ene har liten innflytelse på utsalgsprisen. Dette hevder de fordi avgiftene utgjør en så stor del av prisen, f.eks. er nesten 90 prosent av prisen på ei flaske brennevin i Norge avgifter av ulike slag. Men samtidig er avgiftssystemet utformet slik at for hver krone monopolet avstår, vii utsalgsprisen synke med 5 kroner. For lettvin er avgiftsdelen i Norge litt over 50 pro sent, og hver krone nedgang i monopolets kostnader og/eller fortjeneste fører til at utsalgsprisen reduseres med det dobbelte. Monopolene har derfor betydelig innflytelse på prisdannelsen, selvom prisnivået også i stor grad er bestemt av størrelsen på avgiftene. AIko hevder at det selv fastsetter prisene på vin og brennevin i Finland, på tross av at 60 prosent av det beløp AIko selger vin og brennevin for går rett i statskassen (Somervuori 1989). AIko kan likevel hevde dette med større rett enn de andre nordiske monopolene, fordi den finske alkoholloven entydig sier at det er AIkos styre som fastsetter alkoholprisene etter forhandlinger med sosial- og finansdepartementet. AIko har også større frihet til å tilpasse prisene til markedet enn hva som gjelder for monopolene på Island og i Norge og Sverige. Dette går fram av hvordan særavgiftene beregnes i Finland. Der er nemlig særavgiftene en fast prosentdel av AIkos totale omsetning av vin og brennevin, uavhengig av alkoholinnhold. Dette gjør at AIko kan behandle avgiftene på vin og brennevin som om de var en vanlig omsetningsavgift, og forsøke å fastsette prisene slik at de maksimerer bedriftens fortjeneste til det gitte kostnads/avgiftsnivået. Slik kan Aiko opptre som et klassisk monopol i økonomisk forstand, selvom størsteparten av monopolfortjenesten overføres til staten. Nå må det likevel understrekes at Aiko ikke kan fastsette prisene på alkohol i Finland fullstendig fritt. For det første understrekes det i forarbeidene til den finske alkoholloven at årsaken til AIkos forholdsvis frie spillerom når det gjelder prisbestemmelsen, er at myndighetene mener en slik ordning er ønskelig, fordi det gjør AIko bedre i stand til å forebygge alkoholskader gjennom en riktig prissetting på sine ulike produkter (pekkala 1970). For det andre er den delen av AIkos overskudd som går til staten på forhånd budsjettert fra det of

4 fentliges side, og dette villegge klare bindinger på det spillerommet AIko har ved prisfastsettelsen. Det finske systemet gjør at AIko kan ha forskjellige fortjenestesatser på varer med samme alkoholinnhold. I de tilfeller hvor enkelte drikker blir spesielt populære og fører til økt alkoholkonsum og økte alkoholproblemer, forutsetter faktisk det finske systemet at AIko griper inn og hever prisen, og dermed også sin egen fortjenestemargin, på slike varer. Dette var f.eks. tilfellet med produktet Perlende Eplevin, som fikk prisen kraftig hevet på 70-tallet da drikken var i ferd med å bli en populær misbruksdrikk blant ungdommen. Da Vinmonopolet på sin side forsøkte det samme overfor den såkalte pappvinen på slutten av SO-tallet, som da viste en foruroligende salgsøkning, resulterte det i stedet i at et departement innberettet forholdet til Prisdirektoratet, fordi det mente Vinmonopolet beregnet seg en for høy fortjeneste på dette produktet. På grunn av den spesielle utformingen av det finske skattesystemet, har AIko i prinsipp også større muligheter til å favorisere egne produkter på bekostning av importerte varer enn hva som gjelder for Vinmonopolet, Systembolaget/Vin & Sprit og ATVR. Nå skal det imidlertid ikke underslås at også de andre monopolene har rik mulighet til å prisdiskriminere mellom varer med samme alkoholinnhold. Dette kan de gjøre ved å operere med ulike fortjenestemarginer på forskjellige varer, f.eks. på en slik måte at fortjenestesatsen på populære varer er større enn på varer som har et mindre salg. Mulighetene til å gjennomføre slik forskjellsbehandling vil i noen grad avhenge av det kostnadsprinsipp en legger til grunn for priskalkylene. Ethvert foretak som selger flere forskjellige produkter, må anvende et eller annet prinsipp for å fordele de faste kostnadene mellom produktene. Siden det finnes en rekke ulike metoder for å foreta denne fordelingen, og siden alle disse metodene vil inneholde elementer av skjønn, kan en alltid påstå at enkelte produkter er diskriminert ut fra et eller annet kostnadsfordelingsprinsipps synsvinkel. Benytter en selvkostmetoden, slik at salgsprisen skal være lik summen av selvkost og nettofortjeneste, er mulighetene til manipulasjon til stede i rikt monn i forbindelse med fordelingen av de faste kostnadene på de forskjellige varer. Benytter en i stedet bidragsmetoden, hvor salgsprisen er summen av variable kostnader og et såkalt dekningsbidrag, er det lett å skjule forskjeller i fortjenestemarginene i det lite spesifiserte dekningsbidraget. Vi ser altså at på tross av at nivået for alkoholprisene i de nordiske land i stor grad er bestemt av avgiftene på alkohol drikker, kan monopolene øve stor innflytelse på prisene. Denne innflytelsen varierer noe fra land til land, avhengig av hvordan avgiftssystemene er utformet av hvilken kontroll monopolene er underlagt og av de mål selskapet selv setter opp for sin prispolitikk. Avgiftssystemene i de nordiske land Når det gjelder særbeskatningen av alkohot opererer en gjerne med en inndeling i tre hovedgrupper: øt vin og brennevin. Skillet mellom disse går på framstillingsmåte og opprinnels e; øl er et resultat av gjæring av malt, vin er et resultat av gjæring av druesaft eller annen fruktsaft, og brennevin er et resultat av en destillasjonsprosess. Innen hver av gruppene foretas det en underinndeling avhengig av alkoholinnhold. Begrunneisen for denne inndelingen er dels alkoholpolitisk, dels fiskal. I de nordiske landene er den alkoholpolitiske begrunneisen den dominerende, de forskjellige drikkevarene er delt i undergrupper etter alkoholinnhold med det formål å gjøre beruselse dyrt uavhengig av om en drikker sterke eller svake drikker. Dette gjør at innen gruppen øl vil en også finne andre alkoholholdige drikker med et tilsvarende alkoholinnhold, slik som cider, lavalkoholholdig vin etc. Det vanlige mønsteret når det gjelder alkoholavgiftene i de nordiske land, er derfor at avgiftene øker når alkoholinnholdet i drikkevarene øker. I prinsipp kunne en tenke seg et system hvor en prosent alkohol kostet like mye pr. liter vare uansett om en kjøpte den i form av øt vin eller brennevin. Ikke i noe nordisk land finner en at dette prinsippet er fulgt helt ut, i alle land er det bestemte drikker som gir den billigste rusen

5 Figur 3. Inndelingen og beskatningen av øl - som regnes som alkoholdrikk - etter skatteklasse Volumpresent B.O , NOK NO~ Klasse II il-l<~.l.l-l ' _ Alkoholinnhold i vanligste merks Klasse B NOJ;C..z...,}7 NOK 6.14 Klasse A Klasse I NOK NOK ~=:---::::::::-:-_--:::-~_-::-::--:- Norge Sverige Finland Island Danmark EF Beskatningen av øl Ingen av de nordiske land regner alt øl som alkoholdrikk. I Sverige og Island er grens en for at øl skal regnes som alkoholdrikk 2.25 volumprosent, i Norge 2.5 volumprosent, og i Finland og Danmark 2.85 volumprosent. På tross av at dette ølet ikke regnes som alkoholdrikk, er det likevel utsatt for særbeskatning. Siden denne beskatningen utelukkende kan være fiskalt motivert, vil vi ikke behandle den her. Også inndelingen av den delen av ølet som regnes som alkoholdrikk varierer mellom de nordiske land. På Island har en bare en skatteklasse for dette øl et, Sverige og Norge har to; mens Finland og Danmark har tre. I Finland selges det imidlertid ikke noe øl i skatteklasse II ( volumprosent). Grensene for skatteklassene varierer også fra land til land. Figur 3 gir en oversikt over inndelingen etter skatteklasse. I figuren har vi også merket av alkoholinnholdet i de vanligste ølsortene innenfor hver skatteklasse. I Sverige, Finland og Island har vi dessuten skravert den delen av ølet som bare kan omsettes av statsmonopolet. Innenfor hver skatteklasse har vi markert hvor høy særavgiften på øl er i de forskjellige nordiske land. Til sammenlikning har vi også merket av EFs minimums sats og målsats for beskatningen av mellanøl og sterkøl (EF, 1990). Vi ser at disse har et helt annet og lavere nivå enn avgiftene i de nordiske land. Det som slår en ved å betrakte figur 3, er de store forskjellene i politikken som føres overfor ølet i de nordiske land. Dette gjelder både inndelingen i skatteklasser, omsetningen i og utenfor monopol og nivået for avgiftene. Etter Danmark har Norge den klart mest liberale omsetningsformen for øl, alle de andre nordiske land selger store deler av ølet gjennom sine alkoholmonopoler. For å forenkle framstillingen noe, vil vi se på pris og omsetningspolitikk overfor to innenlandsk produserte øltyper som tilbys i alle de nordiske land, nemlig et øl med alkoholinnhold mellom volumprosent (mellanøl), og et øl med alkoholinnhold volumprosent (sterkøl). TabelI 1 viser detaljpriser, særavgifter, merverdiavgift, pris eksklusiv alle avgifter, grossistpris og butikkavanse for disse to typene øl. Tabellen viser også pris pr. alkoholprosent og liter. Alle priser er beregnet ut fra prisen på en flaske øl cl 33 cl (i Norge 35 cl) eksklusiv pant, og prisene gjelde september Valutakursene er også fra høsten Endringer i valutakursene vil naturligvis påvirke sammenlikningene. Priser og avgifter i de land hvis valuta styrker seg i forhold til norske kroner vil øke, mens det motsatte vii skje i land hvis valuta svekkes i forhold til norske kroner. Når det gjelder omsetningsformen, omsettes mellanølet i dagligvarebutikker i Finland, Norge og Danmark, mens det bare selges gjennom alkoholmonopolene på Island og i Sverige. Sterkøl er det bare Norge og Danmark som selger i dagligvarebutikker, i alle de andre nordiske land må en til en av monopolets butikker f()r å få kjøpe sterkø Juli 1990 skjedde det en tilstramming av reglene for omsetning av sterkøl i Norge. Fra da ble det forbud mot selvbetjeningssalg, betjeningen måtte personlig overlevere sterkølet til kundene. Dette har ført til at salget av sterkøl i Norge gikk kraftig ned siste halvår 1990; i forhold til i samme periode året før var salget 40 prosent lavere. Nedgangen i salget av sterkøl synes å ha blitt oppveiet av økning i salget av mellanøl

6 Tabelll viser at Danmark skiller seg klart ut fra de øvrige nordiske land når det gjelder priser og avgifter på øl. Prisen på en flaske mellanøl er i Danmark litt under 60 prosent av gjennomsnittsprisen i de øvrige nordiske land, mens det tilsvarende tall for sterkøl er 55 prosent. Den danske avgiften på mellanøl er 46 prosent av gjennomsnittet i de øvrige nordiske land, og for sterkøl bare 39 prosent. Om vi ser på detaljprisen fratrukket både alkoholavgifter og merverdiavgift, får vi et slags mål på produktiviteten og fortjenesten i produksjonen og distribusjonen av øl. Vi ser at landene grupperer seg nokså naturlig i tre grupper. Produksjonen og distribusjonen av øl synes å være mest effektiv i Danmark og Finland, deretter følger Island og til slutt Norge og Sverige. Imidlertid kan det være mange grunner til å ta disse tallene for effektiviteten med en klype salt, fordi det som tilfaller de ulike pro duksjons- og distribusjonsleddene like mye er et resultat av maktforholdene innen ølnæringen, som av faktisk effektivitet. For å forklare fordelingen av ølprisen på butikk (detaljist) og bryggeri (produsent/grossist), er det derfor også nødvendig å se på hvordan ølproduksjonen og distribusjonen er organisert. Gjør vi det, kan vi kort si at i Norge og Danmark er det bryggeriene som bestemmer forholdene i distribusjonskanalen. I Danmark dominerer Carlsbergkonsernet, mens en i Norge TabelI I. Priser og avgifter pr. liter for to vanlige øltyper i de nordiske land (NOK') Norge 2 Sverige 3 Finland 4 Islands Danmark 6 Mellanøl: Pris eks. pant Særavgift Merverdiavgift Pris eks. avgifter Til butikk Til bryggeri Pris pr. vol.pst Sterkøl: Pris eks. pant Særavgift Merverdiavgift Pris eks. avgifter Til butikk Til bryggeri Pris pr. vol.pst Kursene er sv.kr: , d.kr: , is.kr: 10.63, f.mk: Flaskeprisen vor for pils (4.3 vol.pst.) NOK 8.78 og for gull NOK (5.4 vol.pst.).detaljistavansen er i følge opplysninger fra Den norske bryggeriforeningen 35 pst. av pris fra bryggeri inkl. særavgifter, men eks. merverdiavgift. 3 Flaskeprisen var for Pripps Blå Original (4.6 vol.pst.) SEK 9.50 og for Pripps Blå Light (5.2 vol.pst.) SEK Systembolagets avanse er pst. av detaljpris fratrukket merverdiavgift og pant. Det svarer til pst. av pris fra bryggeri inkl. særavgifter. 4 Flaskeprisen var for Aura III (4.4 val. pst) FMK 4.40 og for Aura IV A (5.4 val. pst) FMK Den finske særavgiften inneholder også den delen av Aikos overskudd som er knyttet til omsetningen av øl og som går direkte til staten. s Flaskeprisene er basert på prisen på en 6-pakning Egils silfur (4.5 vol.pst.) og en 6-pakning Egils dokkur (5.6 vol.pst), og vor hhv IKR og 2920 IKR. (ølet selges ikke i enkeltflasker.) 6 Flaskeprisen var for Grøn Tuborg (4.6 vol.pst.) DKR 4.96 og for Guld Tuborg (5.8 vol.pst.) DKR Detaljistavansen er i følge Tuborg bryggerier 15 pst. av bryggeriets pris inkl. merverdiavgift, men før rabattordninger. Det svarer til 18.3 pst. av pris fra bryggeri inkl. særavgifter, men eks. merverdiavgift

7 i en årrekke har hatt en nesten total kartellisering av næringen. I dag har Ringneskonsernet i noen grad overtatt det gamle ølkartellets rolle. Sentraliseringen av ølproduksjonen i Danmark og Norge har gjort at en i disse landene så å si har et system med bindende videresalgspriser, dvs. at bryggeri ene ikke bare bestemmer hva de selv skal ha, men også hvilken avansesats butikkene benytter. Også i Finland og på Island er produksjonen av øl nesten monopolisert. I Finland står to bryggerier for over 90 prosent av produksjonen, og det samme gjelder for Island. De statlige monopolene dominerer likevel forholdene i distribusjonskanalen i begge disse landene. For Finlands vedkommende skyldes det at de finske bryggeri ene produserer øl for AIkos regning. Bryggeriene selger derfor ikke ølet til AIko, men AIko dekker de kostnadene bryggeriene har ved produksjonen. Kostnadene beregnes ut fra bryggerienes gjennomsnittlige kostnader pluss en fortjenestemargin. De finske bryggeriene vil derfor hele tiden være interessert i å skjære ned sine kostnader, siden forskjellen mellom deres egne kostnader og gjennomsnittskostnadene enten vil utgjøre et tillegg eller fradrag i fortjenesten. Island har en meget stor import av øl, noe som henger sammen med at innenlandsk produksjon og salg av øl først ble tillatt fra 1. mars Dette førte til at forbruket av øl på Island ble mer enn fordoblet fra 1988 til 1989 (Olafsdattir, 1990). Den innenlandske ølproduksjonen møter sterk konkurranse fra utenlandske bryggerier; første halvår 1990 sto 5 utenlandske bryggerier (Lowenbrau, Becks, Tuborg, Budweiser og Heineken) for 79 pro sent av det islandske monopolets ølomsetning (ATVR, 1990). Disse utenlandske bryggeriene fungerer dermed som prisledere, samtidig som det statlige monopolet har rik anledning til å manipulere prisen til de innenlandske bryggeri ene i ly av den beskyttelse som utgjøres av den islandske ølbeskatningen. På Island er nemlig importert øl pålagt en skatt på 108. prosent av innkjøpsprisen, mens den tilsvarende satsen for skatt på innenlandsk øl er 25 prosent. I Sverige er situasjonen mer uklar når det gjelder hvem som dominerer distribusjonskanalen for øl, fordi en her har tre bryggerier (Falcon, Pripps og Spendrups) som står for leveransen av over 90 prosent av alt ølet til det statlige monopolet. I dette tilfellet har en altså et tilnærmet monopol både på detaljist- og grossistleddet, og det er da lett å tenke seg at det er mulig for bryggeriene å oppnå gode priser fordi Systembolaget kan vel te merkostnadene direkte over på forbrukerne. I tabell 2 har vi bare gjentatt tallene for butikkavanser og priser til bryggeri fra tabell 1. Vi ser at prisen til bryggeriene i Danmark og Norge ligger over prisene i Finland. Det kan derfor synes som om det finske systemet med statsmonopolets dominerende stilling presser bryggeriprisene ned på et lavere nivå enn det markedet greier i Danmark (hvor det også burde være stordriftsfordeler) og Norge, hvor bryggerinæringen dominerer distribusjonskanalen for øl. Når det gjelder prisen til det islandske bryggeriet vi har opplysninger fra, som første halvår 1990 sto for omlag 40 pro sent av leve- TabelI 2. Priser til bryggeri (produsent/grossist) og detaljistavanser for en liter øl i de nordiske land Danmark Norge Finland Island Sverige Pris til bryggeri: Mellanøl Sterkøl Butikkavanse: Mellanøl Sterkøl

8 ransene av innenlandsk øl i Island, ser vi at det får/tar samme pris for mellanøl som for sterkøl. Den relativt sett høye prisen på mellanøl og lave prisen på sterkøl til det islandske bryggeriet, kan skyldes den sterke konkurransen fra utlandet når det gjelder øl omkring 5 vol.pst. For øl med alkoholinnhold 4.5 vol.pst og under er imidlertid konkurransen ubetydelig fordi markedet er lite og uinteressant for de store utenlandske bryggeriene. Den lave prisen på islandsk sterkøl kan også i noen grad skyldes at islandsk øl er inne i en introduksjonsfase etter at innenlandsk ølproduksjon ble tillatt. TabelI 2 viser at de svenske bryggeriene oppnår de klart høyeste prisene på sitt øl. Det er vanskelig å si noe sikkert om årsaken til den store forskjellen mellom de svenske bryggerie' ne og de øvrige nordiske bryggeriene, men som allerede nevnt kan det skyldes at det eksisterer tilnærmet monopol både på produsentlgrossistnivå og på detaljistnivå. Ser vi på detaljistavansene, skiller Danmark og Norge lag. En dansk kjøpmann får bare omlag en tredjedel så mye som en norsk kjøpmann ved salg av ei flaske øl. I Danmark opererer Carlsberg med en avansesats på vel 18 pro sent av bryggeriets pris inklusiv særavgifter, men eksklusiv merverdiavgift, som det normale, mens den tilsvarende satsen fra Ringnes i Norge er 35 prosent. Siden butikkavansen i begge land regnes av pris inklusive særavgifter, vil forskjellen bli ytterligere forstørret fordi avgiftene på øl er mye høyere i Norge enn i Danmark. I motsetning til i Danmark er det i Norge heller ikke tillatt å gi spe sielle rabatter ved salg av øl i butikk, og dette er en effektiv sperre mot reell konkurranse på detaljistleddet. Av forskjellige grunner er det også vanskelig for norske butikker å få levert øl fra norske bryggerier som står utenfor den norske bryggerisammenslutningen. 1 1 Det eneste bryggeriet av betydning som står utenfor Den norske bryggeriforeningen selger sitt øl gjennom egne detaljutsalg. I noen grad skyldes dette bryggerikartellets returpantordning, som gjør at butikkene ikke er interessert i å føre øl fra det frittstående bryggeriet. Detaljprisen på mellanøl fra dette bryggeriet var i september prosent lavere enn prisen på øl fra bryggeriene tilsluttet bryggeriforeningen, mens detaljprisen på sterkøl var 31 pro sent lavere. Den lave detaljistavansen på dansk øl kan skyldes flere forhold, men helt sikkert er det at de store kvanta øl som omsettes i dansk dagligvarehandel spiller en vesentlig rolle for størrelsen på avansen. I Danmark drakk hver innbygger i 1988 i gjennomsnitt 120 liter øl, mens tilsvarende tall for Finland var 74 liter, for Island 18 liter, for Norge 52 liter og for Sverige 55 liter (Produktsehap voor Gedistilleerde Dranken 1990). Imidlertid er det også store forskjeller mellom de øvrige nordiske landene. Det svenske monopolet opererer med en avansesats på omlag 22 pro sent av bryggeriets pris inklusiv særavgifter, men eksklusiv merverdiavgift, og det gjelder både for sterkøl og mellanøl. Fordi disse to øltypene er beskattet likt, blir også butikkavansen nokså lik, forskjellen skyldes bare forskjeller i pris på de to øltypene fra produsentlgrossist. I Finland er det klar forskjell mellom butikkavansen ved omsetning av mellanøl og sterkøl. Den mest nærliggende forklaringen er at sterkølomsetningen er monopolisert. Ser vi til slutt på utgiftene til mellanøl og sterkøl pr. liter og volumprosent, ser vi at det i Finland og Norge klart "lønner seg" å drikke mellanøl, mens det omvendte gjelder i Sverige. I Danmark spiller det mindre rolle hvilken sort øl en drikker seg full på, og det gjør det også på Island. Totalt sett er ølrus dyrest i Sverige, og naturligvis billigst i Danmark. Beskatningen av vin Som for øl, er også vinen delt inn i forskjellige klasser avhengig av alkoholinnhold. Danmark, Norge og Sverige opererer alle med tre klasser: lavalkoholvin, lettvin og sterkvin, mens Finland og Island bare har to klasser: lettvin og sterkvin. Figur 4 gir en oversikt over inndelingen av vinen i de forskjellige klassene. Inndelingen varierer noe mellom landene, men forskjellene er forholdsvis små, og mye mindre enn for øl. Innen hver klasse har vi markert hvor høy alkoholavgiften er, og til sammenlikning har vi også merket av EFs minimums sats og målsats for beskatningen av lettvin og sterkvin. Vi ser at EFs satser representerer et helt annet avgiftsnivå enn det nordiske

9 Figur 4. Inndelingen og beskatningen av vin etter skatteklasse Velurnpresent p* - detaljpris - merverdiavgift - pant/miljøavgift l 5 NOK pr. vel.pst/liter + 57% av P* NOK pr. liter + 39% av p* 60% av detalj- NOK 4.70 pr. prisen vel. pst. /li ter f.ra 2.25 vel. pst. NOK pr. liter NOK 5.98/7.48 pr. liter NOK 0.75/1.50 pr. liter 1l.5 NOK 8.82 pr. liter + 33% av p* NOK 8.86 pr. liter + 39% av p* 60% av detaljprisen NOK 4.70 pr. vel.pst/liter fra 2.25 vel. pst. NOK pr. liter 7 NOK pr. vel.pst./liter + 33% av p* NOK pr. liter NOK 8.30 pr. liter 2 ~~1 Nerge Sverige Finland Ieland Oanmark EF I Danmark omsettes som før nevnt vin i dagligvarehandelen, mens alle de øvrige nordiske land bare selger vin i sine respektive monopoler. Og på tross av at omsetningssystemet er likt i de øvrige nordiske land, er det store forskjeller både i avgiftsnivå og i måten avgiftene er utformet på. Som tidligere nevnt går den finske alkoholbeskatningen ut fra at AIko må betale 60 prosent av omsetningsverdien i særavgift, i tillegg til at størsteparten av AIkos overskudd tilfaller staten. Men dette betyr ikke at AIko skal beskatte alle kategorier alkoholdrikker på samme måte, og heller ikke at alle drikker innenfor en kategori skal beskattes likt. I praksis har AIko anvendt sin mulighet til å beskatte de forskjellige drikker ulikt ved å legge lavere avgift enn gjennomsnittet på svake drikker, og høyere avgift enn gjennomsnittet på sterke drikker. Ved fastsettelsen av prisene på de ulike drikker har AIko også forsøkt å ta hensyn til at avgiften på dyre drikker kan bli urimelig stor, siden den regnes i prosent av prisen. På Island varierer avgiften på vin kontinuerlig i takt med styrken på vinen, mens avgiften i Danmark, Norge og Sverige er knyttet til de forskjellige klassene vinen er delt inn i. Når det gjelder måten avgiften er utformet på, er det imidlertid forskjell mellom systemet i de tre land. Danmark har det enkleste systemet, her er avgiften et fast beløp pr. liter vare innen hver klasse. I Sverige består også avgiften av et fast beløp i hver skatteklasse. Men i tillegg har en i Sverige en prosentavgift som regnes av hva en kaller "redusert pris", som er prisen på varen fratrukket merverdiavgift og pant. I Norge har en for lettvin det samme systemet som i Sverige. Avgiftssystemet for sterkvin er imidlertid utformet på samme måte som den norske avgiften for brennevin. Det betyr at en for det første har en avgift pr. liter og volumprosent alkohol, og for det andre en prosentavgift (som er høyere enn prosentavgiften på lettvin) som regnes av redusert pris. Siden avgiftene på vin både i Finland, Norge og Sverige i noen grad beregnes i prosent av varens pris, vil dyre viner bli høyere beskattet enn billige, selvom alkoholinnholdet er det samme. I Danmark og Island har en ikke noen slik forskjellsbehandling av dyre viner, her er

10 det alkoholinnholdet som bestemmer avgiftens størrelse. Island er det landet som mest konsekvent bare beskatter alkoholen. På Island er nemlig de 2.25 første volumprosentene fritatt for alkoholbeskatning, fordi bare drikker med mer enn 2.25 volumprosent alkoholinnhold er definert som alkoholdrikker. TabelI 3 viser de samme forhold for lettvin som tabeli 1 viste for øl. Det er ikke sikkert at de valgte merkene er fullt ut representative for rødvins- og hvitvinsgruppen i de respektive land, eller for gruppen av flaskeimporterte viner. I denne sammenheng har vi imidlertid valgt å legge vekt på sammenlikningen over landegrensene, og til det formål er det gunstig å operere med samme vare. Av tabell 3 ser vi at også lettvin er billigst i Danmark, men prisforskjellen er noe mindre enn for øl. Prisen på en flaske lettvin synes i Danmark å ligge mellom prosent under prisene i de andre nordiske land. Som for øl er hovedårsaken til prisforskjellen det ulike avgiftsnivået. A v tabellen legger vi ellers merke til at prisen på flaskeimportert vin er svært høy i Finland. Mens finske hjemmetapninger ligger betydelig under prisen på norske hjemmetapninger, gjelder det motsatte for flaskeimportert vin. Arsaken til det ligger først og fremst i utformingen av det finske skattesystemet, som er et rent verdibeskatningssystem som favoriserer billige drikker. Ser vi på detaljprisen fratrukket både alkoholavgifter og merverdiavgift, får vi et grovt mål på produktiviteten og fortjenesten i distribusjonen av svakvin. Nå kommer ikke lenger Danmark ut med de laveste tall, til tross for at det er det eneste landet i Norden som har TabelI 3. Priser og avgifter pr. liter for to hjemmetoppete og en floskeimportert vin (NOK) Norge Sverige Finland Island 1 Danmark Hjemmetoppet rødvin 2 : Pris eks. pant Særavgift Merverdiavgift Pris eks. ovgifter Pris pr. vol.pst Hjemmetoppet hvitvin 3 : Pris eks. pant Særavgift l Merverdiavgift 1l.91 1l.l Pris eks. avgifter 3l Pris pr. vol.pst Flaskeimportert vin 4 : Pris Særavgift Merverdiavgift Pris eks. avgift Pris pr. vol.pst Island har ingen hjemmetapping av vin. 2 For Norge, Sverige, Finland og Island er priser og avgifter beregnet ut fra prisen på en hel flaske Egri Bikaver (l 1.5 vol.pst.). For Danmark har vi benyttet prisen på en middels dyr fransk rødvin i antatt samme prisleie (DKR 29.90) og med samme alkoholinnhold. 3 For Norge, Sverige, Island og Danmark er priser og avgifter beregnet ut fra prisen på en hel flaske Moselblumchen (9 vol.pst.). For Finland har vi benyttet prisen på en hel flaske Moselwein med samme alkoholinnhold. 4 En hel flaske Le Vallon Hannapier. 5 Hvorav 3.57 er miljøavgift

11 en fri omsetning av vin. Konkurransen makter ikke å framskaffe så gode vilkår for forbrukerne som enkelte av monopolene gjør; vi ser at det svenske monopolet har langt mindre kostnader/fortjeneste ved distribusjon av vin enn det en oppnår gjennom markedet i Danmark. Også det islandske monopolet har lavere kostnader til distribusjon av rødvin enn det danske systemet, mens det finske AIko ligger noe over det danske markedet. Verst ut kommer det norske Vinmonopolet. Som for øl synes det norske systemet å være ineffektivt/profitabelt sammenliknet med de andre nordiske landene. Ser vi til slutt på utgiftene per liter og volumprosent, ser vi at det i alle land "lønner seg" å drikke rødvin framfor hvitvin om en ønsker å bli beruset. Den store forskjellen i prisen på hvitvinsrussammenliknet med rødvinsrus skyldes imidlertid at vi har valgt å se på en forholdsvis alkoholsvak hvitvin, for sterkere hvitvin vil bildet kunne bli noe anner Iedes. Vinrus er dyrest på Island, og naturligvis billigst i Danmark. I Norge og Sverige er vinrus også billigere enn ølrus. Beskatningen av brennevin I motsetning til øl og vin, er ikke brennevinet delt inn i forskjellige skatteklasser i noen av de nordiske land. All alkoholdrikk over 22 volumpro sent regnes som brennevin, og beskattes etter samme sats. I Sverige beskattes også enkelte merker med et lavere alkoholinnhold enn 22 volumprosent som brennevin, dersom de ikke kan regnes som maltdrikker eller vin. En slik drikk er f.eks. Campari, som i Sverige inneholder 21 volumprosent. Figur 5 gir en oversikt over skattesatsene for brennevin i de nordiske land. Vi har også merket av EFs minimumssats og målsats for beskatning av br~nnevin. Som for øl og vin representerer EFs satser for brennevin et helt annet nivå enn det som gjelder i Norden. Også brennevin selges i dagligvare handelen i Danmark, mens det i de andre landene bare omsettes gjennom monopolsystemet. Når det gjelder avgiftsnivå og avgiftsprinsipper, er forskjellene store landene imellom. I Danmark, Norge og Sverige stiger for det første avgiften med et bestemt, men forskjellig, beløp pr. volumprosent alkoholinnhold. For Figur 5. Inndelingen og beskatningen av brennevin etter skatteklasse Ifolumpro sent p* _ detaljpris - merverdiavgift - pant/miljøavgift NOK pr. vol.pst./liter + 72% av p* NOK 1.38 pr. vol.pst./liter 60% av detalj- + 60% av p* prisen NOK 4.70 pr. vol.pst/liter fra 2.25 vol. pst. NOK 1.43 pr. vol.pst./liter + 37% av p* NOK 0.90/1.12 pr. vol. pst./ liter 22 ~ ~ ~ ~ ~ ~ Norge Sverige Finland Island Danmark EF

12 det andre har en i Danmark, Norge og Sverige en avgift på brennevin som regnes i prosent av prisen fratrukket merverdiavgift og pant, på samme måte som det gjøres for vin i Norge og Sverige. Prosentavgiften gjør at dyre brennevinsmerker vil få en høyere avgift enn billige. Det samme gjelder i ekstrem grad for Finland, som har en brennevinsavgift som utelukkende avhenger av prisen. På Island er avgiften på den annen side bare knyttet til alkoholinnholdet. Det gjør at av giften på dyre merker er nøyaktig den samme som på billige, så lenge alkoholinnholdet er det samme. Tabell 4 viser de samme størrelser for brennevin som tabell 1 og 3 gjør for henholdsvis øl og vin. Som for øl og vin, er det atskillig billigere å kjøpe brennevin i Danmark enn i resten av Norden. Når det gjelder innenlandske merker, er prisen på det danske merket prosent lavere enn prisen på innenlandsk vodka i de fire andre nordiske land. Årsaken til dette er den relativt sett lave avgiften på brennevin i Danmark. De fire andre nordiske land deler seg imidlertid klart i to grupper, innenlandsk brennevin er mye billigere på Island og i Sverige enn det er i Finland og Norge. For det utenlandskproduserte vodkamerket er imidlertid bildet annerledes. Prisen på utenlandsk vodka er i Finland skyhøyt over hva den er i resten av Norden. Som for den flaskeimporterte vinen er hovedårsaken at det finske skattesystemet er et ren~ verdiavgiftssystem. Ser vi på detaljprisen for brennevin fratrukket alle avgifter, får vi som nevnt et slags grovt mål på produktiviteten og fortjenesten i produksjonen og distribusjonen av brennevin. Heller ikke nå kommer Danmark ut med de laveste tall, vi ser at alle alkoholmonopolene opererer med en lavere pris for distribusjon av utenlandsk vodka enn det markedet i Danmark er i stand til. Dette kan dels skyldes at monopolene oppnår bedre innkjøpspriser enn danske grossister, dels at markedsføringskostnadene er større i Danmark hvor en ikke har forbud mot alkoholreklame men det kan også skyldes stordriftsfordeler i distribusjonen. Det landet som skiller seg ut hva angår monopolets egne kostnader og fortjeneste på det Tabell 4. Priser og avgifter pr. liter for innenlandsk brennevin og Smirnoff vodka (NOK) Norge Sverige Finland Island Danmark Innenlandsk brennevin ': Pris eks. pant Særavgift Merverdiavgift Pris eks. avgifter Pris pr. volpst Smirnoff vodka: Pris Særavgift Merverdiavgift Pris eks. avgifter Pris pr. volpst l Priser og avgifter er beregnet ut fra: Norge: Kalinka vodka, Sverige: Renat Brannvin, Finland: Koskenkorva Brannvin, Island: Brennivln og Danmark: Brøndums snaps. Alle har en alkoholstyrke på 40 volpst. 2 Dette er den "vanlige" prisen, på tilbud selges helflasker Smirnoff i Danmark for en literspris tilsvarende NOK (DKR pr. flaske cl 0.75 liter). 3 Hvorav 3.57 er miljøavgift. 4 Hvorav 1.65 er miljøavgift

13 billigste innenlandske brennevinet, er Island. Tabell4 viser at det islandske monopolet taper vel 9 NOK pr. liter det selger av sitt billige, innenlandsk produserte brennevin. Summen av merverdiavgift og alkoholavgift er altså høyere enn monopolets utsalgspris. Det islandske monopolet har bekreftet at det faktisk er slik, og grunnen hevder det er at nettopp den varen vi ser på i tabell 4, som likevel bare er Islands nest mest solgte brennevin (salget av Smirnoff er større), inngår som en del av grunnlaget for den islandske prisindeksen. Det offentlige velger altså å "subsidiere" den billige innenlandske spriten av hensyn til målet på det generelle prisnivået i landet. Ser vi til slutt på utgiftene pr. liter og volumprosent, ser vi at også Nordens billigste brennevinsrus må en til Danmark for å kunne oppleve. Som for øl og vin skyldes dette det lave avgiftsnivået på alkohol i Danmark, og har ingenting med effektiv konkurranse å gjøre. Ellers er det verdt å merke seg at den islandske avgifts/prispolitikken gjør at Island er det eneste landet i Norden hvor det er mest økonomisk å drikke seg beruset på brennevin. Rus, priser og etterspørsel Uansett hva en velger å drikke, er det altså billigst å drikke i Danmark. Det dyreste alternativet i Danmark er billigere enn det billigste i noe annet nordisk land. Dansk alkoholpolitikk er da også noe for seg selv i N orden, noe som gang på gang har kommet til syne i det nordiske samarbeidet på dette feltet. Nå kan imidlertid ikke alle som ønsker det reise til Danmark for å få seg en billig rus, de aller fleste må pent holde seg hjemme og drikke seg beruset til det nasjonale prisnivået. Det er naturligvis også andre grunner til å drikke alkohol enn for å bli beruset, f.eks. kan en drikke alkohol til måltider eller som tørstedrikk. Likevel er det verdt å se på i hvilken grad alkoholens ruseffekt kan være bestemmende for valget av alkoholdrikk. Tabell 5 viser sammensetningen av det registierte alkohohorbruket i de fem nordiske land, sammen med opplysninger om hva en rus vil koste avhengig av hva en velger å drikke. Av tabellen ser vi at for Island og Danmark Tabel! 5. 01, vin og brennevins andel av det totale alkoholforbruket og priser pr. volumprosent og liter for billigste sort øl, vin og brennevin i de nordiske land. 0L VIN BRENNEVIN pris % pris % pris % Norgel Sverige Finland Island Danmark l Det registrerte forbruket i Systembolagets salg i Det registrerte forbruket i Det registrerte forbruket første halvår er det samsvar mellom billig rus og høyt forbruk. I Finland og Norge er øl den mest populære alkoholdrikk på tioss av at den er dyrere enn vin, og i Sverige dominerer brennevin mens vin er mye billigere. Selvom det ikke rår en klar sammenheng mellom billig rus og høyt forbruk i Finland, Norge og Sverige, gir likevel alkoholens prisnivå noe av forklaringen på at øl er en mye mer populær alkoholdrikk i Finland og Norge enn i Sverige. Imidlertid er nok sammenhengen mellom ølets stilling og dets omsetningsform det trekk som lettest springer en i øynene når en ser på tabelis. I alle land hvor mellanøl omsettes fritt, er øl den dominerende alkoholdrikk. På Island og i Sverige, hvor dette ølet bare selges av stats monopolet, er det imidlertid andre drikker enn øl som dominerer. Dette er en klar indikasjon på at den begrensede tilgjengeligheten av øl i disse landene både bidrar til å holde ølkonsumet nede, og til å vri konsumet i retning av sterkere alkoholdrikker. Alkoholprisene under EFs alkoholpolitiske regime I forbindelse med figurene 3-5 har vi også oppgitt de minimumssatser og målsatser som EF-kommisjonen har foreslått for alkoholavgiftene innenfor EFs indre marked. Det er en lang vei å gå før en kan gjøre seg noen forhåpninger om å nå fram til disse avgiftene i

14 alle EF-landene, men avgiftenes høyde illustrerer likevel hvilken vekt EF-kommisjonen legger på prisene som alkoholpolitisk virkemiddel. Tabell 6 viser hvilke konsekvenser EF-kommisjonens forslag vil få for alkoholprisene i Norden dersom kommisjonens forslag til målsatser ble innført. Tabellen oppgir "EFs målpriser" i prosent av nåværende priser. Vi ser at disse prisene ligger langt under nivået i alle de nordiske land, faktisk vil prisene på alkohol bli bortimot halvert om EFs målsatser ble innført. En innføring av EF-kommisjonens forslag vil derfor få dramatiske utslag for alkoholkonsumet og alkoholskadene i Norden. Selvom det nok vil være lehge til vi kan få en prisnedgang på alkoholvarer avet slikt omfang som tabell 6 viser i hele N orden, er det likevel tegn som tyder på at EFs alkoholpolitiske signaler allerede har begynt å påvirke enkelte av de nordiske landenes pris- og avgiftspolitikk. Danmark synes nå å være innstilt på å tilpasse sitt pris- og avgiftsnivå til det tyske nivået, og i Sverige synes det ikke aktuelt med noen realprisøkning på alkoholdrikker i de nærmeste årene. Årsaken er at en slik politikk vil bidra til å øke forskjellen mellom det svenske prisnivået og prisnivået på alkoholdrikker i EF-landene, som er det prisnivå Sverige, dersom det blir med i EF, må tilpasse til seg på noe sikt (se t.ex. Nordisk Forum 1990). I Finland godkjente Riksdagen en ny lov om alkoholskatten i forbindelse med behandlingen av budsjettet for I følge den nye loven er det opprettet fire skatteklasser som er inndelt etter drikkenes alkoholstyrke. For de sterkeste drikkene, drikker over 22 volumprosent, skal beskatningen skje på samme måte og til samme sats som nå, dvs. 60 pro sent av det totale omsetningsbeløpet. For drikker mellom 15 og 22 volumprosent skal skattesatsen være 55 prosent, for drikker mellom 8 og 14 pro sent skal satsen være 45 prosent og for drikker under 8, men over 2.8 volumprosent og som ikke er øl, skal skattesatsen være 40 prosent av omsatt beløp. Denne endringen er både en tilpasning til det skattesystem en har i de andre nordiske landene, og til den prispolitikken AIko allerede har ført i en årrekke. Den nye loven endrer heller ikke på Alkos frihet til selv å bestemme prisene, siden den fremdeles bare TabelI 6. Nye priser på øl, vin og brennevin i Norden i prosent av dagens priser dersom EF-kommisjonens forslag til målsatser for alkoholavgiftene ble innført i de nordiske land. l Mellanøl Sterkøl Bordvin 2 Brennevin 3 Norge Sverige Finland Island Danmark l Vi har forutsatt at landenes merverdisatser forblir de samme. 2 Beregnet ut fra oppgavene over hjemmetappet rødvin i tabel I 2. 3 Beregnet ut fra oppgavene over hjemmetappet brennevin i tabeli 3. Vi har antatt at pris eks. avgifter for Island er NOK fastsetter summen av skatter innenfor hver kategori av alkoholdrikker, og ikke skatten på den enkelte vare. I praksis har den nye skatteloven betydd at særlig de dyre, originaltappede vinene er blitt billigere. Også i Norge skjedde det en endring i avgifts systemet for alkohol i forbindelse med ber handlingen av statsbudsjettet for Endringen gikk ut på at det ble lagt noe mer vekt på den delen av alkoholavgiften som er knyttet til varens alkoholinnhold, og noe mindre vekt på den delen av avgiften som er knyttet til varens innkjøpspris. Det er meningen at endringen skal forsterkes i årene framover, slik at alkoholavgiftene ikke lenger diskriminerer mellom dyre, originaltappede varer og bil., ligere, hjemmetappede varer. Grunnen til denne endringen av avgiftssystemet er dels alkoholpolitisk, dvs. en ønsker å legge avgift på alkoholen og ikke på kvalitet, dels en tilpasning til EFs regelverk slik at en ikke diskriminerer mellom egne og importerte produkter. Som i Finland vil følgen være en prisnedgang på dyre, originaltappede viner og brenneviner. Oppsummering Vi har sett på hvordan prisene på alkohol dannes i de nordiske land, og på de ulike komponentene prisen e består av. Artikkelen viser at det er store forskjeller mellom landene i Nor

15 Tabel! 7. Pris eks. avgifter ved salg av 3 liter vin og 2 liter brennevin i de nordiske land Finland Island Norge Sverige Danmark Vin Brennevin Totalt den både når det gjelder hvordan prisene dannes, hvem som har innflytelse ved prisfastsettelsen, hvor stor del som går til det offentlige i form av skatter og avgifter, og hvor stor del som går til alkoholdistributøren og -produsenten. Som de fleste vel vet er aiko hol varer betydelig billigere i Danmark enn i de øvrige nordiske land. Dette skyldes ikke at prisene på alkohol i Danmark er bestemt av markedskreftene, mens de andre landene har høye priser fordi de har monopolisert omsetningen av brennevin, vin og deler av ølet. Prisforskjellene mellom Danmark og de øvrige nordiske land skyldes hovedsakelig avgiftsforskjeller, og det er klare indikasjoner på at monopolformen i mange henseender er markedet overlegent hva gjelder effektivitet. Noe av denne effektivitetsgevinsten er nok bare tilsynelatende; og skyldes mer monopolenes gunstige innkjøpspriser enn den skyldes effektiv drift. Noe kan også skyldes at markedsføringskostnadene er større i Danmark enn i de fire monopollandene hvor det er forbud mot alkoholreklame. Men det er likevel grunn til å tro at det i produksjonen og distribusjonen av alkohol eksisterer genuine stordriftsfordeler. I den sammenheng kan vi si at de nordiske aiko holm 0- nopolene utgjør en effektiv organisering av markedet for alkohol. For det offentlige og fra et forbrukersynspunkt er problemet å sørge for at monopolets potensielle effektivitet faktisk blir utnyttet, og at gevinsten tilfaller samfunnet og forbrukerne. Som selvstendige organisasjoner vil nemlig monopolene kunne utvikle egne interesser, og forsøke å tilegne seg en monopolprofitt. Om en skal kunne unngå det, må det offentlige selv ta ut monopolprofitten samtidig som det presser monopolene til å drive kostnadseffektivt. Dette er en vanskelig oppgave, som de nordiske myndighetene forsøker å løse i form av meget høye særavgifter på alkohol, og ved hjelp av at det offentlige har innsyn i alkohol~ monopolenes faktiske priskalkyler. TabelI 7 viser summen av det de nordiske monopolene sitter igjen med etter at de har solgt en liter av hver av de fem varene vi har sett på i tabellene 3 og 4, og etter at alkoholskatten til staten er betalt. Tabellen viser også hva de danske markedsdeltakerne sitter igjen med etter at de har gjort den samme jobben. For det første ser vi at tabellen bekrefter det vi har sagt om at monopolene synes å gjøre en minst like god jobb som det det danske markedet greier. Når det gjelder forholdene mellom de ulike nordiske monopolene, kan det synes som om det norske monopolet har noe større kostnader/fortjeneste enn det islandske, finske og svenske monopolet. Særlig synes det å gjel~ de vin, mens brennevin produseres og distribueres omlag like effektivt i Norge som i Finland og Sverige. Imidlertid skal en være klar over at både markedsforhold og nasjonalt kostnadsnivå er nokså forskjellig fra land til land, slik at årsaken til forskjellene godt kan finnes i disse forhold. Videre er det grunn til å understreke at de tall som gjengis her er knyttet til bare fem varemerker, og at forholdet kan bli anneriedes dersom en tar for seg andre eller flere merker. Når det gjelder øl, virker det som om det svenske monopolet må betale bryggeriene noe mer for ølet enn hva som gjelder i de andre nordiske land. Vi har påpekt at de forskjellige nordiske avgiftssystemene gir alkoholmonopolene ulik grad av frihet til selv å påvirke prisene. Det finske monopolet har størst frihet, mens prisene på Island nesten i sin helhet bestemmes av avgiftssystemet. Ulikhetene i monopolenes mulighet til å påvirke prisene synes å variere i takt med den rolle verdibeskatningen spiller i landenes avgiftssystemer. Finlands avgiftssystem er så å si et rent verdiavgiftssystem, mens en i den andre enden av skalaen finner det islandske systemet som - når vi ser bort fra ølet - entydig bestemmer prisene på grunnlag av monopolets kostnader og alkoholinnholdet i drikkevarene. Om de nordiske av

16 giftssystemene i framtida vil nærme seg det systemet EF legger opp til, Le. et system hvor øl, vin og brennevin beskattes likt uansett om de er originaltappet eller hjemmetappet, vil de nordiske landenes monopolers innflytelse over prisfastsettelsen bli atskillig mer begrenset enn den er i dag. LITTERATUR ATVR: FRETTATILKYNNING, 13. juli 1990 EF: Official Journal of the European Communities No C 12,1990 Fuglum, Per: Kampen om alkoholen i Norge Universitetsforlaget, Oslo 1972 Måkela, Klaus : De statliga alkoholmonopolen i Finland, Norge och Sverige. Alkoholpolitik 4(1987):2, afsd6ttir, Hildigunnur: First Effects of Beer Legalization on Drinking Habits. Paper presented at Nordiskt samhallsvetenskapligt alkoholforskarmote i Island 3-7 september 1990 Pekkala, Junno: Uusi alkoholilainsaadiinto. Kansanvalta, Helsinki 1970 Produktschap voor Gedistilleerde Dranken: World Drink Trends Edition Romanus, Gabriel: EG-samarbetet - ett hot mot den sociala alkoholpolitiken? I: Tigerstedt, C.(red.): EG, alkohol och Norden. NAD-publikation ru 19, Helsingfors 1990 Room, Robin: Alkoholmonopol som ide och realitet - några historiska perspektiv. Alkoholpolitik 2(1985):1,1-6 Room, Robin: Alcohol Monopolies in the U.S.: Challenges and Opportunities. In: The Role of Alcohol Monopolies. Systembolaget, Stockholm 1987 Somervuori, Antti: Pricing and taxation of alcoholic beverages as a means of alcohol policy. Proceedings of the 35th International Congress on Alcoholism and Drug Dependence, Volume IV, National Directorate for the Prevention of Alcohol and Drug Dependence, Oslo 1990 Sverdrup, Jacob: Et statsmonopol blir til. Vinmonopolet, Oslo 1972 Thulin, Einar J:son & Marcus, M.: Goteborgssystemet Goteborg 1947 Tigerstedt, Christoffer (red.): EG, alkohol och Norden. NAD-publikation ru. 19. Helsingfors a Tigerstedt, Christoffer: Nya forslag om alkoholskatter av EG-kommissionen - eller: Vilken ar skilinaden mellan marknadens logik och Mme Shriveners sunda fornuft? Alkoholpolitik 7(1990):4, b. ENGLISH SUMMARY Øyvind Horverak & Esa Osterberg: The prices of alcoholic beverages in the Nordie countries (Alkoholprisene i Norden) Apart from Denmark, all the Nordic countries have state-owned monopolies which handle all of the retail sales of wine and spirits. In some of the countries, the state monopoly also distributes strong- and medium-strong beer. This paper discusses how the prices of beer, wine and spirits are set in the Nordie countries and compares the setting of pricesin each. The paper shows that there are great differences both between the prices of alcoholic beverages in the Nordie countries and between the price-fixing mechanisms. The mair; part of the price differential is due to differences in taxation, but substantial discrepancies still exist when we look at prices exclusive of alcohol taxes. > The reason for this is to be found in differences in purchasing power and in the efficiency of producing and distributing alcoholic beverages in the Nordie countries. According to our data, it seems that som e of the state monopolies pos ses s more purchasing power: they are more effective than firms in the Danish market. The poper also estimates what the prices of oleoholie beverages would be in the Nordie countries, if alcohol taxes were set at a level equivalent to the objectives given by the EC commission. Key words pricing policy, EC, Scandinavia, monopoly