Propellen en tretrinnsrakett

Transkript

1 :03 Side 2 Propellen en tretrinnsrakett Tale Næss Er man lei av å vente på å bli bydd opp, må man kanskje by opp sjøl. Slik tenkte en gruppe med ferske og erfarne dramatikere i Trøndelag da Cathrine Telle overtok som teatersjef på Trøndelag Teater. I en fireårsperiode tok Ola B. Johannesen opp et gammelt fenomen kalt Trondheim Dramatiske Selskab og inviterte oss inn i varmen til forestillinger, diskusjoner og pizza. Denne forunderlige blandingen av selskapsklubb, diskusjonsforum og lesegruppe var ment å resultere i en liten festival med nyskrevet dramatikk. Slik gikk det imidlertid ikke, men to enaktere ble til slutt satt opp på Kjellerscenen i januar Tekstene hadde utgangspunkt i 1000-årsskiftet og var skrevet av Tale Næss og Geir Nergaard. Da Cathrine Telle tok over som teatersjef, oppsummerte hun prosjektet som mindre vellykket og Trøndelag Dramatiske Selskab ble lagt ned. Vi stod uten det forumet vi hadde hatt. Tiden med Trondheim Dramatiske Selskab hadde fungert både godt og dårlig. Den hadde stimulert nye forfattere til å skrive for teater, den hadde vært med på å senke terskelen i forhold til institusjonen. Innad på huset hadde den gjort dramatikerne mer synlige, og det er verdifullt, men allikevel var vi på mange måter utilfredse da prosjektet ble avsluttet. Av femten nyskrevne tekster var bare to blitt satt opp. Hva med de andre? Skulle de forbli i skuffene? Og hva med dette forumet vi var så godt i gang med? Vi ville fortsette de mange diskusjonene som var dukket opp i løpet av tida vi hadde snakket teater sammen. Diskusjoner rundt spørsmål som: Hva er egentlig dramatikk? Hva gjør en tekst dramatisk? Trenger man karakterene? Trenger man institusjonsteate- 26

2 :03 Side 3 ret? Er dramatikeren kun en råvareleverandør uten noen egentlig egen kunstnerisk status og verdi i institusjonsteatersystemet osv. Vi savnet også et sted å få tekstene våre lest, vi savnet å få tekstene ut på gulvet, og vi savnet å få en mulighet til å la tekstene våre møte et publikum. Med andre ord var vi ikke lenger tilfredse med å skrive for våre egne og dramaturgenes skrivebordsskuffer. Hvordan i all verden skulle vi få til dette på egen hånd? Jo, vi laget en tretrinnsrakett : 1 Hva er dramatikk? 2 Er dette dramatikk? 3 Det er dramatikk! Så satte vi av ett år til hvert trinn og noterte oss noen konkrete målsetninger: Prosjektet hadde ikke bare som mål å utvikle oss selv som dramatikere. Vi ønsket å lage oss konkrete sammenhenger vi kunne inngå i. Målet var å trekke til oss lokale teaterarbeidere og instruktører i regionen. Vi ønsket å knytte oss opp mot de ulike teaterscenene i Trondheim; Teaterhuset Avant Garden, Trøndelag Teater og kaféscener som 9 Muser og Blæst. Vi ønsket å samle de ulike miljøene i regionen og synliggjøre dramatikerens arbeid og teksten som et eget kunstnerisk produkt, ergo å tydeliggjøre det arbeidet og den kompetansen som lå bak et dramatisk «verk». Vi begynte også å trekke til oss støttespillere som kunne bidra praktisk og økonomisk til gjennomføringen av denne tretrinnsraketten. De som har vært med å støtte oss økonomisk så langt har vært Trondheim Kommune, Sør-Trøndelag Fylke, Fond for Lyd og Bilde, Fond for Utøvende Kunstnere, Norske 27

3 :03 Side 4 Dramatikeres Forbund og Kulturrådet. Praktisk har Trøndelag Teater, Teaterhuset Avant Garden og nå i den siste fasen også Trondheim Kunstmuseum vært inne i bildet. Vi har tatt kontakt med og brukt frigrupper, freelance-skuespillere, institusjonsteaterskuespillere og instruktører fra ulike miljøer og institusjoner i verkstedene og på lesningene våre. Slik har vi de siste tre årene klart å drive et etterutdanningsarbeid med forelesninger, lesninger og workshops. Nå er tekstene våre omsider på vei ut til et publikum. Trinn for trinn 1 Hva er dramatikk? Vi startet, som det heter, rundt bordet. Under ledelse av instruktørene Nora Evensen og Elin Hassel Iversen satte vi oss fore å granske de grunnleggende spørsmålene vi mente burde klargjøres før vi kunne gå videre. Vi trengte et felles språk og legge noen premisser til grunn for å forstå hva dramatikk var og vi trengte en metode for å finne ut av hvordan vi best mulig kunne utvikle oss som dramatikere. Det første møtet ble holdt på Trøndelag Teater. Vi hadde innledere som Kristian Selthun, den gang leder for Avant Garden, instruktør og teaterviter Nora Evensen, og regissør og teatersjef på Trøndelag Teater, Cathrine Telle. De hadde alle mer eller mindre personlige innlegg om sitt syn på dramatikk og teater generelt. Vi nærmet oss også grunnleggende begreper i den klassiske dramaturgien. Diskusjonene var i gang. Vi fant fram til et vokabular. Et slags felles språk å arbeide videre med. Etter å ha sitter rundt bordet, gikk vi ut på gulvet med tekstene våre. Sammen med instruktører og skuespillere knadde vi løs og jobbet fra ulike vinkler og med ulike formspråk. Kan man gjøre denne teksten sånn, eller hva skjedde om vi gjorde det på denne måten? Formen var utprøvende og åpen. I denne verkstedsdelen brukte vi Teaterhuset Avant Gardens lokaler. Både profesjonelle skuespillere og amatører var med i arbeidet. 2 Er dette dramatikk? Oppmuntret av det vi hadde fått til så langt, gikk vi så videre på trinn 2. Denne gangen trakk vi til oss nye samarbeidspartnere. Dramatikeren Steven Hutton holdt en workshop om karakterbasert dramatikk og Kristin Eriksen Bjørn kom ned og ledet 28

4 :03 Side 5 arbeidshelger der vi først jobbet med ren tekstlesing før vi igjen følte oss klare for å jobbe med skuespillere på gulvet. Kristin Eriksen Bjørn, som har bakgrunn som instruktør, dramaturg og dramatiker fra Totalteateret og annet teaterarbeid i Tromsø, jobbet konkret med å finne de beste løsningene for hver enkelt tekst, og denne gangen valgte vi å arbeide med rent profesjonelle skuespillere. Vi følte at vi trengte folk med et godt teknisk apparat. Folk som kunne gjenta og som kjente til de grepene instruktørene ønsket å ta i bruk, slik at arbeidsprosessen ble mest mulig konkret og effektiv. I denne perioden arbeidet Propellen i Trondheim Maskinistforenings lokaler. Det var på denne tiden prosjektet, eller gruppa, fikk navnet «Propellen». For første gang gikk vi bokstavelig talt for egen maskin. Mens vi arbeidet på trinn 2, forsøkte vi å få fram tekster som faktisk var dramatiske og som da senere kunne gjøres klare til å møte et publikum i trinn 3. 3 Det er dramatikk! Våren 2003 skjedde to viktige ting. Vi tok kontakt med Trøndelag Teaters kaféscene; «Endelig Tirsdag» i Teaterkaféen og lurte på om det kunne være mulig å få til en uformell Propellen-kveld i kafeen. Resultatet var at flere skuespillere ved Trøndelag Teater stilte seg frivillig til vår disposisjon og teateret stilte med lokaler. Det ble søkt om penger internt og teateret bidro med et visst honorar til de instruktørene som ble knyttet til prosjektet. Etter hvert skulle det vise seg at teateret også stilte med sin egen instruktør Jon Tombre. I to korte uker ble det jobbet tekst både i og utenfor teaterets storstue. Til sammen var et 20-talls skuespillere involvert samt instruktørene Nora Evensen, Espen Børø, Kristin Eriksen Bjørn, Elin Hassel Iversen, Martin Lotherington og Jon Tombre. Resultatet var at fem nyskrevne tekster ble oppført delvis eller i sin helhet for full sal den 11. mai Noen av oss fikk endelig føle litt på hva det vil si å møte et publikum om enn i en kanskje vel grov og uformell setting. Det neste som skjedde var at vi fikk penger til å hyre inn en produsent slik at vi kunne drive et ordentlig arbeid videre med søknader og tretrinnsrakettens siste trinn og finale nemlig en mer fullverdig versjon av tekstene våre i dertil egnede lokaler. Samtidig ble det inngått intensjonsavtaler om videre samarbeid med Trøndelag Teater og med Kunstmuseet i Trondheim for

5 :03 Side 6 Hvor er vi nå? Foran våren 2004 sitter vi altså med intensjonsavtaler med Kunstmuseet i Trondheim og med Trøndelag Teater. Vi har fått bevilget penger fra Fond for utøvende Kunstnere og Fond for Lyd og Bilde og sitter med flere søknader inne til vurdering. Vi har nå en økonomisk backing som gjør at vi kan ta festivaltanken et skritt videre. Foreløpig legges det opp til tre eller fire tekster i Kunstmuseet. Disse skal kommunisere med rommet og det faktum at det er et sted for billedkunst. Stykkene vil dermed få mer form av installasjon enn rene spillestykker. Flere av tekstene skal opp på Trøndelag Teater. Her seg man for seg en prøveperiode på to-tre uker og visninger ulike steder i huset. Tekster som trenger mer uformelle omgivelser, er tenkt på kaféscener som 9 Muser som er plassert vegg i vegg med Kunstmuseet og ikke langt fra teateret. Vår plan er å samle disse forestillingene nært både i tid og miljø sånn at folk kan gå fra det ene til det andre og kanskje også kjøpe seg en samlet billett for hele arrangementet. Vi snakker altså om en minifestival med dramatikere og deres dramatikk i sentrum. De som er med på siste runde er: Ingeborg Eliassen dramatiker (f. 1953). Hun har flere stykker bak seg, bl.a. Ingenting å være redd for, Blusesøm og To søstre, sist satt opp på Sogn og Fjordane Teater i Bjørn-Erik Hansen prisbelønnet forfatter og dramatiker (f. 1952). Han har flere bøker, film-manus og teaterstykker bak seg. Sist oppført Leopardmannen, billedspill fra Tanzania i Sissel Lie forfatter og dramatiker (f. 1942). Hun har skrevet flere romaner, fagbøker og gjendiktet poesi. Siste dramatiske verk Svømmersken, innkjøpt av Nationaltheateret i Geir Johan Nergaard dramatiker (f. 1952). Han har flere stykker bak seg bl.a. Læretid, Gamle satan kalt kjærlighet og Ebbe, sist satt opp på Trøndelag Teater i

6 :03 Side 7 Inga E. Næss forfatter og dramatiker (f.1940). Hun har óg flere faglitterære titler bak seg. Hennes siste bok var Vi lever på ei Stjerne, en biografi om veversken Hannah Ryggen. Tale Næss forfatter og dramatiker (f. 1969). Har skrevet romaner, lyrikksamlinger samt dramatikk for scene, film og radio. Sist oppført: Haven, på NRK radioteateret Torvald Sund prisbelønnet dramatiker og forfatter (f. 1952). Har skrevet romaner og dramatikk for film og scene. Sist oppført Onkel Oscars sauost, en folkekomedie, Marit Thaulow forfatter (f. 1948). Hun har skrevet romaner og noveller. Siste roman Primavera, 1998 på Gyldendal Norsk Forlag. Dette er hennes første forsøk som dramatiker. Om økonomien tillater det ønsker vi også å kunne invitere med oss gjester, i hvert fall som en stunt-del av «festivalen». Propellen ønsker ikke å være en lukket sirkel. Vi ønsker bredde og vi ønsker mangfold. For det første fordi vi har ekstremt mye å lære av hverandre og for det andre fordi noe av målet vårt er å vise hva dramatikk kan være og hvor mye forskjellig det kan være. Allerede under visningen vår i Teaterkafeen i mai, fikk vi en følelse av at vi hadde klart å vise de dramatiske kvalitetene i en tekst som kanskje ville bli forkastet på en strukturert dramaturgs skrivebord. En tekst lever jo først når den kommer på en scene. Tekster som var blitt kalt uspillbare viste seg å være særdeles spillbare og gikk rett hjem hos publikum, mens andre vi hadde vært nokså sikre på, ikke fungerte like godt. Propellen startet med et internt tiltak i Trøndersk Forfatterlag, men det er mange spennende skribenter som driver med dramatikk i vårt område. Vi har allerede tatt kontakt med folk som lyrikeren Gunnar Wærness (Kongesplint, Oktober 2000, Takk, Oktober 2002), dramatikeren Anita Haarberg (Banrøv, Trøndelag Teater 2002) og Nina Fjelseth (Schøllershow, Trøndelag Teater, i samarbeid med bl.a. Nina Valsø). De fleste av oss står jo stort sett der med lua i hånda og håper på at teksten vår ikke skal forsvinne på et eller annet skrivebord, at den skal få en fin og reell behandling og ikke kun betraktes som et eller annet råstoff som skal passe inn i en allerede lagt kabal. 31

7 :03 Side 8 Min egen bakgrunn som skjønnlitterær forfatter gjorde at denne virkeligheten forbauset meg. Ikke bare den dårlige behandlingen dramatikere fikk, men det at scenene, i hvert fall tilsynelatende, ikke var interessert i det vi drev med. At de virket fornøyd med å sitte der med ballen fullt og helt på egen banehalvdel. Vi kan teater, sa de. Vi driver ikke med veldedighet. Det er få scener i Norge som har et bevisst og gjennomtenkt forhold til nasjonale og internasjonale samtidsdramatikere og deres dramatikk. For oss som bor ute i distriktene kan det synes som om årene går uten at vi får se det vi har gjort eller vist hva vi duger til. Denne frustrasjonen økte bare på da jeg oppdaget hvor vanskelig det var å få tak i det kollegaene mine drev på med. Forlagene uttaler jo offentlig at dramatikk ikke er noen prioritering for dem. Enkelte bibliotek og bibliotekarer vil også ha dramatikken ut av hyllene. Det er ikke litteratur, sier de. Med visse unntak, da, selvfølgelig, som Ibsen, Strindberg, Brecht, Shakespeare, Pinter, Beckett og nå Jon Fosse. Denne situasjonen er ikke bare frustrerende. Den er lammende. Ofte fører den dramatikerne ut i en mistillit til egne kunstneriske vurderinger. De tvinges inn under en slags leilendingskontrakt hos teatrene der de skriver bestillingsverk hvor innhold og form i bunn og grunn dikteres av andre, og det er klart, slikt blir det nødvendigvis ikke kunst av. Jeg liker ikke å stå med lua i hånda. Jeg vil lære, ikke belæres. Jeg er for dialoger, ikke leksjoner. Jeg er for utvidelser, møter, lek, formbrudd, latter, konflikter, reelle situasjoner kort sagt dramatikk. Jeg jobber nettopp med dramatikken fordi det er en kunstform der teksten kommer til orde på en måte den bare kan gjøre der. Ikke som i diktet, ikke som i romanen, ikke som i sangteksten men der, sånn, på scenen, med skuespillere, i rom og det på en måte som bare jeg som dramatiker kan få fram. Dette er det vi i Propellen på ulike måter og gjennom ulike veier forsøker å vise fram. Det har altså vist seg at vi har fått en bred støtte på veien både fra offentlige organer, interesseorganisasjoner og myndigheter. I tillegg har det vist seg at det blant skuespillere og regissører er en stor vilje og interesse for nye tekster, og gjerne andre typer tekster enn det de møter i sin hverdag. Også hos dem er det behov 32

8 :03 Side 9 for å gi lyd og kropp til nye stemmer, finne nye uttrykk eller i det minste fortelle nye historier. Når Propellen begynner å dreie i mars, er håpet at små og store innenfor norsk teaterliv vil finne veien til Trondheim. Kanskje kan det skape nye kontakter, ny optimisme og en fornyet tro på at det ikke alltid er det dummeste at dramatikeren er premissleverandør for sin egen tekst. Vi vil prøve og feile. Vi vil være uhøytidelige og kompromissløse. Vi vil finne gode løsninger for den enkelte teksten. Vi vil være tilgjengelige for publikum. Vi vil at publikum skal være tilgjengelige for oss. Teater handler om møter. Vi vil gjøre disse møtene mulige.