Siste Sjanse-notat Tom Hellik Hofton

Transkript

1 Biologiske verdier i to skogområder ved Gutulisjøen i Engerdal kommune, Hedmark Siste Sjanse-notat Tom Hellik Hofton

2 Ekstrakt Et større skogområde med til dels svært store naturverdier er registrert inntil Gutulia nasjonalpark i Engerdal kommune, Hedmark. Området omfatter både tydelig plukkhogstpåvirket naturskog og større arealer genuin furuurskog som i norsk sammenheng er unike. En lang rekke signal- og rødlistearter er registrert, inkludert arter som i Norge bare er funnet svært få ganger tidligere. Totalt sett er det registrerte området nasjonalt verneverdig (***). Større deler av området vest for Gutulisjøen er nasjonalt svært verneverdig (****). Området henger direkte sammen med Gutulia nasjonalpark og bør innlemmes i den planlagte utvidelsen av nasjonalparken. Siste Sjanse notat Tittel Biologiske verdier i to skogområder ved Gutulisjøen i Engerdal kommune, Hedmark Forfatter Tom Hellik Hofton Dato 23. des Antall sider kartvedlegg Nøkkelord Biologisk mangfold Skog Nasjonalpark Rødlistearter Engerdal kommune Hedmark Siste Sjanse Oslo-kontor: Maridalsveien 120, 0461 OSLO Telefon E-post: terje@sistesjanse.no Siste Sjanse Arendal-kontor: Telefon / E-post: arne@sistesjanse.no Nettadresse:

3 Referansedata Kommune: Engerdal Areal: Ca. 10 km 2. Kartblad: 1719 II, 2018 I H.o.h.: m. UTM: UJ 48-52, Verdi: *** Innledning Denne sammenstillingen av registreringsdata for området er utført på bakgrunn av at Gutulia nasjonalpark er planlagt utvidet i forbindelse med nasjonalparkplanen. De planlagte utvidelsesarealene omfatter imidlertid bare noe av naturskogen i området, og disse arealene er i tillegg de minst interessante i landskapet rundt nasjonalparken. De biologisk mest interessante miljøene er ikke planlagt vernet, til tross for at de henger direkte sammen med nasjonalparken. Dette inkluderer urskogsmiljøer som er unike i norsk sammenheng. Dette notatet er utarbeidet for å gjøre forvaltningen oppmerksom på disse svært verneverdige miljøene. Registreringene er utført av forfatteren i august 1998 og august Takk til Leif Ryvarden og Even Høgholen for bestemmelse av sopp og til Terje Blindheim for kommentarer til notatutkastet. Beliggenhet, naturgrunnlag, avgrensning Lokaliteten ligger ca km sørøst for Elgå og består av to delområder hhv. nord og sør for Gutulisjøen. Fra Fjellgutusjøen like nord for området renner Gutua sentralt gjennom lokaliteten sørover ned til Gutulisjøen. Gutua tar opp i seg flere mindre bekker fra begge sider. Terrenget stiger slakt opp fra Gutua mot Baklivola- Gutulivola i øst og mot Storknallen i vest. Nordvest for Gutulisjøen (Stygglandet) ligger et slakt østvendt terreng som preges av hauger og rygger, dødisgroper med småtjern og store arealer blokkmark. Det sørlige og klart mindre delområdet omfatter ganske bratte hellinger på østskråningen av Jyltingsvola, ned mot Gutua sør for Gutulisjøen. Lokaliteten grenser til Gutulia nasjonalpark i øst og til sterkere påvirket skog ellers. Vegetasjonssonen er mellom- og nordboreal. Berggrunnen er fattig, bestående av kvartsskifer og meta-arkose. Vegetasjon, flora Vegetasjonen gjenspeiler det kontinentale klimaet, den fattige berggrunnen og det sparsomme løsmassedekket med mye blokkmark. Fattige og tørre vegetasjonstyper dominerer helt. Store arealer har tørr bærlyng-, lav- og røsslyng-blokkebærfuruskog. Blåbærgranskog forekommer spredt og sparsomt i et smalt belte langs Gutua og Småsjøelva og ellers i enkelte lommer i konkave terrengformasjoner med fuktige sig. Det er ofte utpregete og raske skiftninger mellom granskogen og furuskogen, noen tydelig overgangssone med barblandingsskog er lite utviklet og dekker svært små arealer. Slike brå skiftninger er karakteristisk for kontinentale strøk. Et særlig godt eksempel på sterke kontraster i vegetasjonen, og en god illustrasjon på betydningen av fuktighet finnes nordvest for Gutulisjøen. Langs en bekk ut fra et lite tjern i en dødisgrop følger først et parti med meget rik heggeskog. Foruten hegg forekommer arter som myskemaure (iflg. Lid 1994 ny høydegrense i Norge), trollbær, sumphaukeskjegg, vendelrot, firblad og olavsstake. Bekken renner ned en liten helling og kommer ut på et flatt parti der den forgreiner seg og danner gransumpskog med blåbærgranskog rundt. Litt lenger ned forsvinner bekken ned under bakken og da overtar straks lavfuruskog. På flate partier langs Gutua forekommer også partier med rikere vegetasjon, der bl.a. fjelltistel, skogmarihånd, gulstarr og mjødurt inngår. Dette skyldes trolig periodevis tilførsel av organisk og minerogent materiale ved flom. Disse partiene har også noe sumpskog, der særlig bjørk er vanlig. Ellers inngår løvtrær (bjørk og noe selje) som spredte innslag i furuskogen, særlig på litt fuktigere steder. Skogstruktur, påvirkning Øst for Gutua, nord for nasjonalparken Verdi: * Skogen i disse områdene bærer generelt sterkt preg av tidligere tiders hogstinngrep. En del partier preges av regelrette hogstflater og frøtrestillingshogster med glissen tresetting av gamle furuer. Under frøtrærne dominerer mange steder småvokst bjørk (særlig på litt bedre bonitet). Furua forynger seg glissent. Mer sluttet og storvokst skog finnes særlig i sør, langs Gutua og i nord, men også flekkvis ellers. Også disse partiene har ofte mye bjørk sammen med furu i undersjiktet. Stort sett er også disse mer sluttete skogene tydelig hogstpåvirket, med klar underrepresentasjon av virkelig gamle trær og lite gadd og læger. Det finnes likevel en - 1 -

4 del meget gamle furulæger, som rester etter tidligere og mindre påvirkete skoggenerasjoner. Skogen har mange gamle stubber av forskjellig alder, noe som viser at det har forekommet plukkhogst i flere omganger. Skogen glisnes gradvis ut oppover mot Baklivola og Gutulivola. Først går furuskogen over i en bjørkedominert skog med spredte, gamle furuer. Så kommer en bred sone med glissen og tørr bjørkeskog før snaufjellet. Vest for Gutua og nord for Småsjøelva Verdi: ** Skogen er også her for en stor del tydelig preget av plukkhogst. Skogen er likevel generelt klart mer sluttet enn på østsiden, og det er høyere innslag av gamle trær. Dødved i alle nedbrytningsstadier finnes spredt. I brattlia sør for Storknallen finnes et område med ganske mye furulæger. Et større parti (145 daa) sørøst for Yttersjøen karakteriseres av Lie (2000) som en nasjonalt viktig nøkkelbiotop (A). Skogen er steinete, gammel og flersjiktet furuskog med innslag av grove trær. Det er mye gadd og læger, men sterkt nedbrutte er noe underrepresentert. Langs Småsjøelva og Gutua er innslaget av gran og løvtrær (mest bjørk) større enn i mye av området ellers. Denne skogen er tydelig preget av beverens aktivitet. Det er flere dammer og mye felt bjørk. Stygglandet (vest for nordenden av Gutulisjøen) Verdi: **** Landskapet preges av mye stein (stedvis nesten åpen blokkmark), små rygger og hauger og dødisgroper med mange små tjern. God drenering gir sterk dominans av tørr lavfuruskog, med bærlyngskog på noe mer produktive partier i hellinger. Den sentrale delen av området (anslagsvis daa) er trolig genuin urskog. Aldersfordelingen er jevn med trær i alle aldre og størrelser. De utvokste trærne er høyvokste og grove, og det er stor andel trær med tydelig svært høy alder (vridde stammer, grove og tørre greiner, flat krone). Dominerende dimensjoner på både levende trær og gadd er gjerne rundt 45-60cm bhd, med en del trær rundt 70cm og enkelte slengere opp i 90cm. En stor del av de gamle furuene har brannlyrer av forskjellig alder. Også mange av lægrene har brannspor. Det er store mengder gadd, høgstubber og læger i alle nedbrytningsstadier og dimensjoner, en god del virkelige grove. Kontinuiteten er høy og ubrutt både mhp. gamle trær og død ved. Hogstspor er totalt fraværende. Forekomstene av signalarter er sterkt konsentrert til dette kjerneområdet. Sentralt i kjerneområdet ligger et lite parti rik heggeskog og sump- og blåbærgranskog. Dette er også genuin urskog. Trærne er høyvokste og til dels meget grove. Dimensjonene ligger gjerne rundt 40-55cm bhd, enkelte opp i 90cm. Det er mye stående og liggende dødved i alle nedbrytningsstadier og dimensjoner. Også her mangler hogstspor helt. Utover mot kantene øker påvirkningsgraden, og skogen bærer tiltakende preg av gamle gjennomhogster. Likevel er det brukbart innslag av gamle trær og stående og liggende dødved, selv om mengden og kontinuiteten er usammenliknbar med kjerneområdet. Jyltingsvola Verdi: ** Beskrivelsen er i sin helhet basert på Lie Nøkkelbiotopverdi: B. Den østvendte lia domineres av flersjiktet gammel furuskog med innslag av grove trær. Skogen har mye grov gadd og høgstubber samt en del læger i alle nedbrytningsstadier, selv om sterkt nedbrutt læger er overrepresentert. Langs et bekkesøkk dominerer granskog, og her forekommer også sumpskog. Granskogen er gammel og godt flersjiktet, og med høyt innslag av gammel selje og noe osp. Det er mye dødved, både stående og liggende, i alle nedbrytningsstadier (både gran, bjørk og selje). Det er påfallende mye stående død selje. Interessante arter ARTS- VITENSKAPELIG NAVN NORSK NAVN RØD FOREKOMST GRUPPE SOPP Antrodia albobrunnea Brun hvitkjuke DC > 15 Antrodia primaeva DC 1 (E) 3 Ceraceomerulius albostramineus Oransjenettsopp DC 1 Ceriporia excelsa R 1 Cystostereum murraii Duftskinn DC 1 Diplomitoporus crustulinus Sprekkjuke V 1 Gloeophyllum protractum Langkjuke DC > 10 Gloeoporus taxicola Blodkjuke 1 Hapalopilus salmonicolor Laksekjuke DC 2 Inonotus leporinus Harekjuke DC 5 Laurilia sulcata Taigaskinn V 2-2 -

5 Leptoporus mollis Kjøttkjuke 5 Odonticium romellii Taigapiggskinn DC 2 Oligoporus cf. lateritius Laterittkjuke * 1 Phellinus chrysoloma Granstokkjuke > 10 Phellinus ferrugineofuscus Granrustkjuke DC 1 Phellinus nigrolimitatus Svartsonekjuke DC > 10 Phellinus pini Furustokkjuke 2 Phellinus populicola Stor ospeildkjuke 1 Phlebia subcretacea 1 Porpomyces mucida 3 Skeletocutis chrysella * 1 Skeletocutis lenis > 5 Trichaptum laricinum Lamellfiolkjuke DC 2 LAV Letharia vulpina Ulvelav DC > 15 Lobaria pulmonaria Lungenever 3 Lobaria scrobiculata Skrubbenever Ca 10 Nephroma bellum Glattvrenge Ca 15 Nephroma parile Grynvrenge Ca 15 Nephroma resupinatum Lodnevrenge 1 Rødlistekategorier: E: Direkte truet, V: sårbar, R: sjelden, DC: hensynskrevende. 1 Antrodia primaeva er offisielt rødlistet som DC i Norge. Arten er reelt sett direkte truet. 2 Ikke kjent i Norge da rødlista ble utarbeidet. Begge artene har høye rødlistekategorier i Finland og/eller Sverige, og bør følgelig rødlistes også i Norge. Spesielt interessante arter Antrodia primaeva er tidligere funnet 2 ganger i Norge (Øvre Pasvik 1969, Sigdal 2001). Offisiell rødlistekategori er hensynskrevende (DC). Basert på svenske, finske og nye norske data er den åpenbart feilklassifisert, riktig kategori må være direkte truet (E). Arten er svært sjelden på internasjonal skala og er hittil utelukkende funnet i nordlige deler av Russland, Finland (ca 25 funn) og Sverige (ca 10 funn). I Sverige bedømmes arten som sterkt truet (EN), i Finland som sårbar (VU). Den er utelukkende knyttet til de aller mest urskogsnære furuskogene med høy kontinuitet, og synes særlig knyttet til stokker med store dimensjoner. Arten forekommer alltid sammen med en rekke andre sjeldne arter. Ceraceomerulius albostramineus oransjenettsopp har 10 norske funn, de fleste fra Hedmark. Arten er i Norden hovedsakelig funnet i urskogsnær furuskog i kontinentale områder. Både i Sverige og Finland betraktes den som en urskogsart knyttet til godt nedbrutte furulæger med store dimensjoner. Ceriporia excelsa er hovedsakelig knyttet til rike løvskoger i lavlandet og langs kysten. I Sverige anses den som en meget god signalart på rike edelløvskoger med stor verneverdi. I Europa er den hittil bare kjent fra løvtrær. I Stygglandet er den funnet på ei svært grov furulåg i tørr og lavproduktiv furuurskog. Denne forekomsten er i så henseende svært oppsiktsvekkende, både fordi den ligger godt utenfor artens kjente utbredelsesområde og fordi furu er et tidligere ukjent substrat i Europa. Diplomitoporus crustulinus sprekkjuke er kjent fra ca. 35 lokaliteter i Norge. De aller fleste funn er fra kontinentale strøk på indre Østlandet. Arten finnes hovedsakelig i virkelig gammel skog med gamle, men småvokste og sturende trær. Den er sterkt knyttet til relativt tynne granlæger etter trær som har vokst svært sakte. Oftest finnes den sammen med mange andre sjeldne arter. Laurilia sulcata taigaskinn er kjent fra et 20-talls lokaliteter i Norge. Med unntak av ett funn i Lierne, Nord- Trøndelag er den kun funnet i kontinentale fjellgranskoger på indre Østlandet. Arten er tydelig knyttet til urskogsnære fjellskoger der den vokser på kraftige, godt nedbrutte granlæger i skog med høy kontinuitet. Oligoporus lateritius er funnet 8 ganger tidligere i Norge. Arten bedømmes som sårbar i Finland. Den er sterkt knyttet til gammel furuskog med god dødvedkontinuitet, der den vokser på grove, middels nedbrutte furulæger. Skeletocutis chrysella er bare funnet i kontinentale fjellgranskoger på indre Østlandet, hittil er ca. 10 funn kjent. Den synes sterkt knyttet til virkelig gammel skog med god kontinuitet i død ved. Arten er følgeart til Phellinus chrysoloma granstokkjuke, dvs. at den bare vokser på stokker som på forhånd er brutt noe ned av granstokkjuke. Ofte fruktifiserer den direkte på gamle, døde fruktlegemer av granstokkjuke

6 Vurdering Stort område dominert av tørr og fattig furuskog, små innslag av gran i fuktige søkk. Noe rik vegetasjon langs fuktige sig. Til dels sterke kontraster i vegetasjon på små avstander (særlig ved kalbekker ). Påvirkningsgraden varierer mye. Nordøstlige del (nord for nasjonalparken (utvidelsesforslaget)) har den minst interessante skogen. Her er påvirkningsgraden høy og interessante miljøer og elementer forekommer bare spredt. Resten av området har for en stor del gammel naturskog med spredte elementer som gamle trær og død ved i alle nedbrytningsstadier. Mye gammel selje øst for Jyltingsvola. Noen større kjerneområder bærer preg av svært liten påvirkning. Større partier genuin urskog av furu finnes nordvest for Gutulisjøen, med høy kontinuitet, svært gamle trær og store mengder dødved i alle nedbrytningsstadier. Her inngår også et mindre parti granurskog med tilsvarende høy kontinuitet. Tørr og lavproduktiv furuskog har svært lang omløpstid og leveransetid på elementene. Dette gjør slik skog meget sårbar for hogstinngrep. Selv svake plukkhogster kan gi tydelig kontinuitetsbrudd som er merkbart i meget lang tid og føre til stort tap av artsmangfold. Furu har i lang tid vært ettertraktet trevirke. Derfor er virkelig gammel furuskog med høy andel gamle trær og høy kontinuitet i død ved særdeles sjeldent. I Sør-Norge finnes slik skog bare helt fragmentarisk i de mest utilgjengelige og avsidesliggende områdene. Alle slike områder har derfor høy verneverdi. Stygglandet har større arealer genuin urskog av furu og er nasjonalt unikt. Tilsvarende furuskog er trolig ikke kjent fra Sør-Norge (muligens med unntak av Åsen/Honnsrøve i Skjåk). Furuskogen er mindre påvirket enn det som er kjent innenfor Gutulia nasjonalpark. Selv med overflatiske registreringer er det klart av mangfoldet og tettheten av rødlistearter er svært høy. Området utgjør også et svært viktig referanseområde. Tørr og lavproduktiv furuskog er vanlig forekommende over store deler av indre Østlandet og Nord-Norge. Lite påvirkete skoger av denne typen er derimot nesten borte, og det er prekær mangel på gode referanseområder der naturlig utvikling helt og holdent styrer skogstruktur og artsmangfold. Et stort antall rødliste- og signalarter på gammel kontinuitetsskog er registrert. 14 vedboende sopp og 1 makrolav er rødlistet. Antrodia primaeva er akutt truet på internasjonal skala. De sårbare artene taigaskinn og sprekkjuke er funnet på gran. Skeletocutis chrysella er ikke rødlistet, fordi den ikke var kjent i Norge da rødlista ble utarbeidet. Arten er meget sjelden og bør utvilsomt inn på rødlista. Nøyere undersøkelse vil utvilsomt gi flere funn av sjeldne arter. Området må ses i sammenheng med Gutulia nasjonalpark. Totalt sett dekker virkelig gammel skog bare en mindre arealandel av lokaliteten. Generelt øker et områdes verdi med størrelsen. Stort areal gjør et område mer robust overfor kanteffekter, kan holde større variasjon i habitater og ikke minst opprettholde større populasjoner av mange arter. Store områder har en svært viktig funksjon som kildepopulasjoner for en rekke krevende arter. Et nettverk av slike kildepopulasjoner er trolig helt nødvendig for den langsiktige overlevelsen til mange arter. Selv om deler av området (øst for Gutua, nord for nasjonalparken) i seg selv ikke har spesielt gammel eller verdifull skog anses det å ha en viktig funksjon i forbindelse med nasjonalparken, både som bufferområde og som restaureringsareal. Sammen med dagens nasjonalpark danner området en naturlig helhet rundt Gutulisjøen og langs Gutua nord til Fjellgutusjøen. Gutulia nasjonalpark er noe kunstig arrondert. Innlemmelse av lokaliteten i nasjonalparken vil gi en langt bedre avgrensning, ved at mesteparten av landskapsrommet rundt Gutulisjøen sikres. Avgrensningen er ikke nøyaktig og bør kontrolleres og justeres i felt. Konklusjon Hovedsakelig eldre naturskog med spredte forekomster av nøkkelelementer. Større arealer er genuin furuurskog, som i norsk sammenheng er helt unikt og ellers i Sør-Norge kanskje bare kjent fra Honnsrøve i Skjåk. Svært høyt mangfold av sjeldne arter, bl.a. 15 rødlistearter. Innslag av små partier granurskog. Området er i seg selv nasjonalt verneverdig (unntatt nordøstlige del). Det utgjør i tillegg et viktig supplement til Gutulia nasjonalpark. Det anbefales at hele området innlemmes i nasjonalparken, både av hensyn til områdets selvstendige kvaliteter og for å gi nasjonalparken en langt bedre og mer helhetlig avgrensning

7 Referanser Bendiksen, E. et. al. 1997: Truede og sårbare sopparter i Norge en kommentert rødliste. Fungiflora. Direktoratet for Naturforvaltning Nasjonal rødliste for truete arter i Norge DN-rapport 3: Kotiranta, H. & Niemelä, T. 1996: Uhanalaiset käävät Suomessa (Threatened polypores of Finland). Oy Edita Ab, Helsinki. Korsmo, H. & Larsen, H.E. 1994: Inventering av verneverdig barskog i Hedmark. NINA Oppdragsmelding 261: Larsson, K.H. (red.) Rødlistade svampar i Sverige Artfakta. ArtDatabanken, SLU, Uppsala. Lid, J. & Lid, D.T. 1994: Norsk Flora. 6. utgåve ved Reidar Elven. Det Norske Samlaget. Lie, M. H. 2000: Nøkkelbiotoper og hensynsområder i Rendalen søndre og nordre statsallmenning i Engerdal, Os og Tolga. Statskog Ressursdata Rapport Lindgren, M. 2001: Polypore (Basidiomycetes) species richness and community structure in natural boreal forests of NW Russian Karelia and adjacent areas in Finland. Acta Botanica Fennica 170: Renvall, P. & Niemelä, T. 1992: Basidiomycetes at the timberline in Lapland 3. Two new boreal polypores with intricate hyphal systems. Karstenia 32: Renvall, P. 1992: Basidiomycetes at the timberline in Lapland 4. Postia lateritia n. sp. and its rust-coloured relatives. Karstenia 32: Universitetet i Oslo, Botanisk museum 2001: Norwegian Mycological Database

8 Siste Sjanse arbeider for bevaring av biologisk mangfold. Fra starten i 1992 har vi tilegnet oss kunnskap og erfaring som vi mener ansvarlige forvaltere har nytte av. Vi har utviklet en metode for å finne frem til områder som er spesielt viktige for å kunne bevare artsmangfoldet i skog (nøkkelbiotoper). Den 1. juli 2000 ble gruppa omorganisert til en selvstendig stiftelse. Siste Sjanse arbeider både profesjonelt og ideelt. I tillegg til å tilby konsulenttjenester, arbeider vi med opplysning, forbedringer av registreringsmetodikk og vi arrangerer fagseminarer og turer. En av grunnpilarene i stiftelsen er fagrådet som består av fagpersoner innen ulike felt av biologien. Fagrådet er en kunnskapsplattform for de ansatte i stiftelsen. Siste Sjanse tilbyr naturkartlegging, både i skog og kulturlandskap. Vi har spisskompetanse innen botanikk, zoologi og økologi og tar på oss kartleggingsarbeid så vel som utredningsrettede prosjekter. Fylkesmenn, kommuner og skognæringen er våre viktigste oppdragsgivere. Siste Sjanse utgir en rapportserie og en notatserie: Siste Sjanse-rapport er sammenstillinger fra større prosjekter. De inneholder helhetlige vurderinger eller resultater fra detaljerte utredninger. Siste Sjanse-notat er enklere publikasjoner. Siste Sjanse Maridalsveien OSLO Tlf: Internettadresse: