Olav Scheflo var sjømann i tiden rundt århundreskiftet. Arbeiderhistorie 1996

Transkript

1 Olav Scheflo var sjømann i tiden rundt århundreskiftet. Arbeiderhistorie 1996

2 173 YNGVAR ØIAN Olav Scheflo og den nye retningen Arbeiderpartiets landsm øte i april personlige hensyn. Jeg vil derfor aldrig 1918 m arkerte innledningen på kunne danne nogen m enighet; m en en radikal periode i partiets historie. akkurat slik vil jeg ha det."2 D en nye retnings m enn trådte inn i partiledelsen og året etter sluttet partiet Før Scheflo ble redaktør av "Social- Dem okraten", hadde han siden 1914 seg til d en K om m unistiske Internasjonale. sittet i redaktørstolen i partiavisen En av arkitektene bak gjennom bruddet var Olav Scheflo ( ). Blant an n et sto h an sentralt i utform ingen av partiets nye taktikkvedtak, og etter landsm øtet ble han valgt til "Arbeidet" i Bergen og vært journalist i "Ny Tid" i T rondheim og i "Social- D em okraten". Fra 1915 h ad d e h an sittet i partiets landsstyre. I d en n e artikkelen skal jeg undersøke Olav Scheflos redaktør av hovedorganet "Social- forhold til den radikale opposisjonen Dem okraten". Selv om Scheflo deltok aktivt i selve erobringen av partiflertallet på landsm øtet, er det ikke riktig, slik flere har hevdet,1at han alt fra 1915 deltok i den som vokste fram i norsk arb eiderbev e gelse etter 1911, hans rolle p å landsm øtet i 1918 og til slutt trekke n oen linjer til Scheflos rolle i arb eiderbev e gelsen på 1920-tallet.3 H ovedkilden vil radikale opposisjonens angrep på væ re Scheflos lederartikler i "Arbeidet". ledelsens reformistiske politikk. D enne artikkelen vil derim ot vise at Scheflo n e p p e kan sies å ha tilhørt opposisjon en før i Før d en tid spilte han en slags sentrum srolle i norsk arbeiderbevegelse Så vidt jeg vet, er de aldri tidligere blitt benyttet på en system atisk måte. Før vi går inn på de nevnte p ro blem stillingene, er det nødvendig å se næ rm ere på Scheflos grunnsyn. og søkte å holde seg utenfor alle stridigheter. I et brev til Kyrre G repp i desem ber 1914 karakteriserte Scheflo selv sin posisjon på d enne m åten: "Jeg regner mig ikke til nogen bestem t fløi inden partiet, jeg forsøker at staa paa et precist socialistisk standpu n k t og m est m ulig frigjøre mig fra O lav Scheflos grunnsyn Et determ inistisk historiesyn stod sen tralt for Scheflo. H an m ente utviklingen uvegerlig gikk m ot et sosialistisk sam funn, og at det var økonom iske lover som bestem te dette. D et vi socialde-

3 m okrater først og fremst hæ vder er at socialism en er uundgaaelig, skrev han i A rbeidet 5. januar Spørsm ålet om hvordan overgangen til et sosialistisk sam funn skulle foregå og nøyaktig når dette ville skje, skulle ikke arbeiderbevegelsens organ er bru ke krefter p å å diskutere, hevdet Scheflo videre. For det første var det m otstandernes opptreden, dvs. situasjonen som forelå, som ville bestem m e valg av taktikk. K am pens endelige maal og utfall kjender vi, m en hvordan kam pen skal føres, enten ved valg eller m asseaktion, det avhæ nger først og fremst av m otstandernes optræ den. 4 For det andre kunne det føre til splittelse å ta o p p et slikt tem a i sin fulle bredde. For at arbeiderbevegelsen skulle vokse seg tilstrekkelig sterk, var d et en forutsetning at d en organisatoriske enheten m åtte beholdes. Derfor m åtte alle avskygninger i arbeiderbevegelsen få kom m e til orde og få innrøm m elser i vedtak o.l. Med Scheflos ord: Partilivet forutsæ tter at m eningsbrytningerne faar et resultat, som virker nogenlunde sam lende. (...) Kom prom isser indenfor socialdem okratiet er av d et gode. Naar det er nødvendig for partiets en h et og ikke strider m ot de socialdem okratiske principer (...V Det viktigste for Scheflo var at arbeiderne var enige om målet, det sosialistiske sam funnet.6 Arbeiderbevegelsens hovedoppgave var, foruten å sørge for enhet, å fram elske klassebevissthet og gjøre klassem otsetningene åpenbare. Flistoriens lov ville gjøre resten. Scheflos forhold til opposisjonen før 1917 På sentrale om råder var Scheflo på kollisjonskurs m ed opposisjonen i norsk arbeiderbevegelse. O pposisjonen var delt i to. D en ene delen b esto d av Fagopposisjonen, som var organisatorisk basert i fagbevegelsen og hadde Martin Tranm æl i spissen. D en andre delen var konsentrert rundt Norges Socialdem okratiske U ngdom sforbund (NSU), Arbeiderpartiets ungdom sorganisasjon. Forbundet var m arxistisk orientert og fram m ot 1918 beveget flertallet seg i retning bolsjevism en. D et betydde bl.a. en avvisning av den parlam entariske veien til sosialism en. I A rbeidet brukte Scheflo mye plass på sin analyse av Fagopposisjon en og dens program. Etter hans m ening ville arbeiderbevegelsens enhet, oppslutning og eksistens bli satt i fare om program m et ble gjennom ført. Et viktig poeng for Fagopposisjonen var at den økonom iske m akten m åtte erobres før arbeiderklassen fikk den politiske m akten. D ette innebar en avvisning av at et sosialistisk sam funn kunne oppnås utelukkende via parlam entarisk arbeid. D et parlam entariske arbeidets verdi begrenset seg først og fremst til agitasjon og bevisstgjøring. Fagopposisjonen hadde ingen tro på en brå om veltning. Langsomt, ved å erobre de enkelte økonom iske enhetene gjennom de virkem idler som var m est hensiktsm essige til enhver tid, skulle arbeiderklassen ta den ø k onom iske m akten, og derm ed også den politiske. Fagopposisjonen krevde at fagorganisasjonen m åtte desentraliseres slik at m edlem m ene fikk avgjørende innflytelse p å lokale konflikter. Fagforbundene skulle erstattes m ed lokale sam organisasjoner som ikke var delt inn etter faggrupper. Som vi har sett k u n n e ikke Scheflo p å prinsipielt grunnlag avvise d e n par

4 lam entariske veien til sosialismen. Han satte også partiet foran fagorganisasjon en som ledende i kam pen. På begge disse punktene stod Scheflo altså sam m en m ed arbeiderbevegelsens ledelse, m ot Fagopposisjonen. Scheflo stilte seg videre kritisk til Fagopposisjonens krav om en d esen tralisert fagorganisasjon. Dette kunne sette solidariteten og enheten i fare. U nder en konflikt i Buvika utenfor T rondheim i 1914, handlet arbeiderne på tvers av sentralledelsens vilje. Buvika-arbeiderne hadde næ r forårsaket en storlockout. LO-ledelsen inngikk et kom prom iss som forhindret dette og høstet sterk kritikk fra Fagopposisjonen. For opposisjonen viste denne konflikten nødvendigheten av å d esen tralisere. Scheflo stilte seg på LO-ledelsens side. Han m ente arbeiderne i Buvika ville så splid i norsk arbeiderbevegelse dersom de trakk andre arbeidere ut i en konflikt. Samtidig hevdet Scheflo at kapitalism en hadde blitt av en slik art at fagorganiserte m åtte stå sam let og handle etter en felles plan. De landsforbund vi har er ikke opfundet paa et studerkam m er. De er naturlige følger av kapitalism ens og industriens utvikling, skrev Scheflo.7 Scheflo gikk inn for en stats- og kom m unesosialism e, dvs. at staten og kom m unene skulle stå for produksjon og distribusjon: (...) Vi er i den heldige om stæ ndighet, at vi i kom m unerne og den m oderne stat har organisationer for haanden, som efterhvert kan overta produktionen og lede den efter socialistiske principer. 8 D ette stod i m otsetning til Fagopposisjonen som m ente en slik statskapitalism e ikke var noe bedre enn privatkapitalism en. Isteden ville Fagopposisjonen at arbeiderne gjennom fagorganisasjonen skulle stå for produksjonen. Scheflo m ente også at arbeiderne i små, lite kapitalkrevende industrier kunne lede produksjonen selv,9 m en for ham representerte dette unntaket. For Fagopposisjonen og Tranm æl var det hovedregelen. O gså på dette feltet stod altså Scheflo på LO-ledelsens linje, m ot Fagopposisjonen. Til slutt i Scheflos kritikk av Fagopposisjonens program skal vi trekke inn synet på de kollektive overenskom stene som ban d t arbeiderne i m ange år om gangen. Fagopposisjonen m ente dette system et virket sløvende på arbeiderklassens kampvilje. Isteden krevde d en å få p rinsippet om an erkjente arbeidsvilkår gjennom ført, det vil si at det ble inngått avtaler m ed arbeidsgiverne på hver enkelt arbeidsplass, og at disse kunne sies o p p når som helst. Scheflo pekte på at et slikt system kunne gjøre tilværelsen enda m er usikker og m indre forutsigbar enn før. I en slik situasjon ville arbeiderne lett gi lederne i arbeiderbevegelsen skylden og derm ed vende seg m ot sine egne ledere istedenfor m ot d en egentlige fienden, kapitalism en.10 Igjen var clet hensynet til oppslutning og enhet som lå til grunn for Scheflos kritikk av Fagopposisjonen. Hva ville Scheflo o p p n å ved å gå så kraftig ut m ot Fagopposisjonen? Som det har gått fram tidligere, m ente Scheflo at alle syn m åtte få kom m e fram i arbeiderbevegelsen for å bevare den organisatoriske enheten. H an var uenig m ed Fagopposisjonen, m en han ville heller ikke stenge dens innflytelse ute fra fagorganisasjonen. D et ville bety splittelse og det var det siste han ønsket. Etter d en ekstraordinæ re LO-kon-

5 IQ A rbeiderhisto rie 1996 O lav Scheflo. gressen i 1916 ble det satt n ed en 15-m anns kom ite for å u trede spørsm ålene Fagopposisjonen hadde stilt om kring fagorganisasjonens mål og taktikk. K om iteen leverte en delt innstilling til kongressen i 1917, d er m indretallet ivaretok Fagopposisjonens interesser, m ens flertallet stod på LOledelsens side.11 Flertallets innstilling vant voteringen, m en Fagopposisjonen hadde fått gjennom slag for flere av sine krav, om enn i noe am putert form. Scheflo gjorde det klart at hans sym pati lå h os flertallsinnstillingen.12 Allikevel ønsket han kom iteens nedsettelse og arbeid velkom m en. Innstillingen var langt på vei et kom prom iss, noe Scheflo m ente hadde stor betydning for enheten. O m den n e m åten å løse m otsetningene i fagorganisasjonen på skrev Scheflo at m an ved at gripe saken an paa den n e m aate vilde kunne naa til en løsning, som betrygget fagorganisationen m ot enhver splittelse. 13 At Scheflo var sterkt kritisk til Fagopposisjonen har kom m et klart fram her. H an var grundig og konkret og brukte m ye plass p å d en n e kritikken i A rbeidet. Hans m otsetning til NSU var ikke like tydelig og kritikken var sjelden direkte. D ette skyldes trolig at han ikke så NSU som n o en trussel m ot enheten og oppslutningen. NSU satte d en politiske kam p foran d en økonom iske og m ente at den politiske m akt m åtte ero bres først. Scheflo var derm ed på linje m ed NSU. H an så nok NSUs o p p o sisjon og utspill m ot partiledelsen som en ungdom m elig friskhet som partiet trengte. Det om rådet der Scheflo og NSU m est tydelig stod i m otsetning til hverandre, var synet på d en internasjonale arbeiderbevegelse u n d er første verdenskrig. På tross av resolusjoner fra 2. Internasjonale om at sosialistene skulle gå sam m en for å hindre krig, støttet nesten alle i de krigførende land sine regjeringers krigspolitikk. NSU gikk straks etter krigsutbruddet ut m ed en sterk fordøm m else av borgfreden, som d en n e situasjonen ble kalt. Ungdom sforbundet erklæ rte 2. Internasjonale for d ø d 14 og kom etter hvert til å slutte seg til det alternativ til d en gam le Internasjonalen som utviklet seg fra 1915, Z im m erw aldbevegelsen. Scheflo p å sin side forsvarte borgfreden m ed at det var en nødvendighet i en kritisk situasjon for å bevare den internasjonale arbeiderbevegelsens blotte eksistens. Han p ekte på at det ville væ re jevngodt m ed selvutslettelse dersom sosialdem okratene i de krigførende land gikk ut m ot krigspolitikken i krigens første fase. Folket støttet fedrelandsforsvaret, m innet Scheflo

6 177 om. I en slik situasjon kunne kapitalism en utradere arbeiderbevegelsen uten at noen protesterte.15 B orgfreden var etter Scheflos syn en ad-hoc foranstaltning for å berge arbeiderbevegelsen gjennom krigens første fase. Scheflo støttet det arbeidet de nøytrale lands sosialister, deriblant Det norske A rbeiderpartiet, drev for å sam le de krigførende lands sosialister og for å få i stand en forhandlingfred. Han støttet ikke flertallet i NSU som sluttet seg til den delen av Zim m erw aldbevegelsen som ville ha en ny Internasjonale, og få en slutt på krigen ved en revolusjon. Scheflo sluttet seg til opposisjonen Både i det internasjonale spørsm ålet og i nasjonale saker, gjorde Scheflo i 1917 felles sak m ed opposisjonen, selv om det på vesentlige punkter frem deles var store m otsetninger. Revolusjonen i Russland fikk Scheflo til skifte syn, og støtte NSUs krav om en ny Internasjonale og et brudd m ed borgfredssosialistene. Revolusjon en m åtte forsvares for enhver pris. I m otsatt fall kunne det ram m e hele den internasjonale arbeiderklassen og dens kam p. Enhver forstaar, skrev Scheflo, at hvis reaktionen kom m er til m akten i Rusland, vil m ed tiden hele arbeiderklassen i Europa faa undgjelde. 16 Som m eren 1917 ble det tatt initiativ til en kongress i Stockholm for å sam o rd n e fredsaksjonene til de ulike landenes sosialdem okratiske partier. Stockholm skonferansen strandet im idlertid før den var kom m et i gang. En viktig årsak var at d e britiske og franske delegatene ble nektet pass. Scheflo forventet nå at borgfreden m åtte brytes, og skuffelsen var stor når dette ikke skjedde. De allierte regjeringer nektet pas. Heller ikke dette fikk b eg e ret til å flyte over. (...) Situationen er, efter telegram m erne at døm m e, saa m istrøstig som den aldrig før har været u n d er krigen. 17 Etter dette ble Zimm erw aldbevegelsen er reelt alternativ for Scheflo. I A rbeidet oppfordret han A rbeiderpartiet til å slutte seg til det han nå kalte for Zim m erw aldinternasjonalen.18 D erm ed ble Scheflo stående i et m otsetningsforhold til DNAledelsens linje i det internasjonale spørsm ålet. I Norge ble m otsetningene innen arbeiderbevegelsen tilspisset i N øden under dyrtiden var økende og det ble stilt krav om revolusjonæ re m aktm idler for å bøte på problem ene. Dyrtidsaksjonen som m eren 1917, som skulle presse Stortinget til å etterkom m e konkrete krav, og dannelsen av arbeiderråd ved årsskiftet 1917/1918, var uttrykk for dette. O ppslutningen om dyrtidsaksjonen og rådsbevegelsen var stor. Rådene var i første rekke m ent som tiltak m ot dyrtiden, m en flere i opposisjonen så dem også i sam m enheng m ed en direkte kam p om m akten. Både Fagopposisjonen og NSU ville at rådene skulle danne grunnlaget for sam funnsorganiseringen i et sosialistisk sam funn. I disse sakene opptrådte LO-ledelsen på tvers av m edlem sflertallet. D en hadde vært m ed på å ta initiativet til dyrtidsaksjonen og hadde lovet å arrangere en alm innelig arbeiderkongress for å ta stilling til ytterligere tiltak, dersom Stortinget ikke gav etter for kravene som m eren Det gjorde ikke Stortinget, m en m ot m edlem m e nes vilje vek LO-ledelsen tilbake bl.a. i frykt for at en slik kongress ville føre til generalstreik. D en var også negativ til

7 dannelsen av arbeiderråd. D en fryktet det revolusjonæ re innholdet og så på rådene som m ulige konkurrenter. Kritikken m ot LO-ledelsen var m assiv etter avlysningen av arbeiderkongressen, og Scheflo sluttet seg til. H an la vekt på at LO-ledelsen gjennom sin opptred en satte enheten og oppslutningen i fare. Ved å ignorere m edlem m enes m assive krav risikerte m an en gjensidig mistillit.19 Det var det faktum at kongressen ble avlyst, m er en n at kongressen ikke kom i stand, som Scheflo reagerte mot. For Fagopposisjonen dem onstrerte LO-ledelsens opptred en at kravet om desentralisering av fagorganisasjonen m åtte gjennom føres. Scheflos holdning til dette var, slik vi har sett før, negativ. I dette spørsm ålet var det kritikken m ot LO-ledelsen som forente Scheflo og Fagopposisjonen. M ange i opposisjonen så dyrtidsaksjonen som et skritt inn i revolusjonen.20 Slike perspektiver h ad d e ikke Scheflo. For ham var dyrtidsaksjonen et signal om at landet kunne væ re på vei inn i en revolusjonæ r tid. Igjen var det først og fremst felles m otstand m ot LO-ledelsen som gjorde at Scheflo gikk sam m en m ed opposisjonen. Scheflo så arbeiderrådene som beredskap i en revolusjonæ r tid. D en opprinnelige tanken var at rådene skulle fungere uavhengig av p artiapparatet og fagorganisasjonen. Prinsippet om tilbakekallingsrett stod også sentralt, det vil si at arbeiderne når som helst kunne avsette rådsm edlem m ene og innsette nye. D ette skapte e n smidig og handlingskraftig organisasjon. I en revolutionæ r periode kræves det nem lig at organisationerne paa hvert enkelt sted baade vil og kan handle u ten nøiaktige instruktioner fra centralledelsen, hvad d en nu ikke er vant til 21, skrev Scheflo og fortsatte: raadet vil bare bli det utøvende organ for arbeidernes vilje til enhver tid. 22 Scheflo m ente at råd en e hadde berettigelse p å g runn av sin op p slu t ning. D erfor oppfordret han, i egenskap av landsstyrem edlem, partiet og LO til å søke sam arbeid m ed arbeiderrådene for å bevare en h eten.23 A rbeiderrådenes organisasjonsform ble im idlertid ikke slik de opprinnelig var tenkt, og slik Scheflo hadde lagt til grunn. 1 realiteten kom rådene til å bli dom inert av de eksisterende organer. Bak dette stod bl.a. Fagopposisjonen. D en så rådene som grunnlaget for en framtidig sam funnsorganisering. Ved at fagorganisasjonen fikk innpass i rå d e ne, ville Fagopposisjonen sikre at fagorganisasjonen ble sentral i et sosialistisk sam funn. NSU ville også at rådene skulle erstatte d e eksisterende offentlige institusjonene i et sosialistisk sam funn. Scheflo holdt fast v ed stats- og kom m unesosialism en og var derfor ikke på linje m ed de øvrige i o p p o sisjonen. For Scheflo var arbeiderrådene først av alt et redskap i en revolusjonæ r situasjon, og i den n e saken var NSU og Scheflo på linje. Scheflo ble i løpet av 1917 en del av opposisjonen, selv om det frem deles eksisterte m otsetninger. Det var særlig LO-ledelsens h åndtering av kravene om å ta i bruk revolusjonæ re m aktm idler i kam pen m ot dyrtiden, foruten stillingen til det internasjonale spørsm ålet, som skilte. Situasjonen var revolusjonær, og derfor utgjorde reform istenes avvisning av revolusjonære m aktm idler en fare for arbeiderklassens kam p. Ifølge Scheflo opptrådte LO-ledelsen derm ed kontrarevolusjonært.

8 Scheflo og Arbeiderpartiets landsmøte i I 79 Dette landsm øtet kom i realiteten til å dreie seg om partiets stilling til revolusjonæ r m asseaksjon, selv om m ange andre saker også var oppe til beh an d ling. Landsstyrets flertall la fram et forslag til taktikk der revolusjonæ r m asseaksjon, etter opposisjonens m ening, ble aw ist. M indretallets forslag, som ble vedtatt, innebar at partiet anerkjente revolusjonæ r m asseaksjon, uten å ta avstand fra d et parlam entariske arbeidet. D et gam le flertallet tolket dette forslaget som en avvisning av det p arlam entariske arbeidet. G jennom dette vedtaket fikk Scheflo fullt gjennom slag for sine synspunkter, slik de kom fram i hans grunnsyn. E nheten ble bevart og partiet avviste ingen form for taktikk. Det er klart at Scheflo h ad d e avgjørende innflytelse på innholdet. D en øvrige o p p osisjonen m åtte i større eller m indre grad gå på akkord m ed sine program m er når de stem te for forslaget. Selv om Scheflo var sentral i utform ingen av taktikkforslaget og prem issene for det, var han ikke alene. Flere har lagt vekt på den nye form annen, Kyrre G repps rolle.24 D et er ingen m otsetning i dette. Det må ha foregått et næ rt sam arbeid m ellom disse to. Det nye taktikkvedtaket sidestilte i prinsippet revolusjonæ r m asseaksjon og partiets parlam entariske arbeid. Spenningsforholdet var uavklart slik ordlyden var. I prem issene for forslaget utd ypet forslagsstillerne sine synspunkter.25 D et er blitt sagt at m indretallet ga revolusjonæ r m asseaksjon prioritet.26 Det norske A rbeiderpartis landsm øte i

9 M a w w w Det m indretallet im idlertid gjorde var å si hvorfor partiet ikke m åtte forkaste revolusjonæ re m aktmidler. Forslagets uklarhet innebar et kom prom iss som skulle tjene flere hensikter. D et skulle tildekke interne m otsetninger i opposisjonen, sam le støtte langt inn i reform istenes rekker slik at det var m ulig å få flertall for forslaget, og hind re at reform istene skulle fortsette å dom inere partiledelsen. Scheflo h adde tidligere væ rt uklar i sin analyse av fo rholdet m ellom revolusjonære m aktm idler og partiets parlam entariske arbeid. Foran landsm øtet ble han konkret på dette om rådet. Flan så situasjonen som revolusjonæ r,27 og d et var viktig at partiet i en slik situa- Mindretallets taklikkforslag Som et revolutionært klassekampparti k.an socialdemokratiet ikke anerkjende de hesiddende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse av arbeiderklassen, selv om denne utbytning og undertrykkelse støtter seg tilet flertal i folkereprcesentation. Det norske arbeiderparti maa derfor forbeholde sig retten til at anvende revolutionær masseaktion i kampen for arbeiderklassens økonomiske frigjørelse. Landsmøtet er imidlertid av den opfatning, at Det norske arbeiderparti som et politisk parti i første række bør virke for at samle arbeiderklassen til arbeidet fo r gjennem valgene at erobre den politiske magi. Men partiet kan ikke forholde sig likegyldig overfor den kamp, som føres av andre arbeiderorganisationer. Landsmøtet hilser derfor med glæde dannelsen av arbeider- og soldaterraad. Landsmøtet vil videre uttale sin tilslutning saavel til de dyrtidskrav som er fremsat av arbeiderraadskonferansen som til de krav hovedorganisationeme har opstillet og opfordre partiets medlemmer til at støtte den dyrtidsaktion, som arbeiderne reiser gjennem sine organisationer. Endvidere retter landsmøtet en indtrcengende henstilling til landets arbeiderbefolkning om at samles ved høstens stortingsvalg i en enig og mægtig anstrengelse for at slaa ned den borgerlige reaktion og erobre den politiske magt. Olav Scheflo, Eivind Reiersen, Henrik Berg, Martin Tramnæl, Kyrre Grepp, John Aalberg (DNAs landsmøteprotokoll 1918)

10 sjon ikke avviste noen form for taktikk. Analysen var rettet m ot fokuseringen på partiets arbeid i Stortinget og skepsisen m ot bruk av revolusjonæ re m aktmidler. Scheflo m ente situasjonen bestem te valg av taktikk. I 1918 vurderte han det slik at sosialism en ikke kunne seire ved hjelp av flertall i Stortinget. N øden blant arbeiderne var økende og presset for å få forandringer var stort. D en urettferdige valgordningen tilsa at arbeiderklassen ikke kunne få flertall på Stortinget ved høstens valg. I rettferdighetens navn m åtte arbeiderne kunne handle på tvers av stortingsflertallet, skrev Scheflo: Selv om arbeiderne har flertal blandt vælgerne, vil det sikkert ikke faa flertal i Stortinget. (...) Men det gaar da i al sund fornufts navn ikke an at forlange, at arbeiderne skal sulte og fryse, fordi om de blir i m indretal ved et stortingsvalg. 28 Scheflo la i den n e forbindelse også vekt på at partiet gjennom vedtak ikke kunne forhindre en revolusjon. Den kom når den m åtte, i tråd m ed hans determ inistiske historiesyn. Partiet k unne bare ta stilling til hvordan det skulle forholde seg når revolusjonen kom. O m partiet m otsatte seg b ruk av revolusjonære m aktm idler når slike etter hans m ening var påkrevet, ville det miste oppslutning og derm ed ødelegge enheten. O m partiet bare anerkjente parlam entariske virkem idler i en revolusjonæ r tid ville partiet bli kontrarevolusjonært.25 På d e n m åten m ente Scheflo A rbeiderpartiet kunne bli ansvarlig for at arbeiderklassens kam p ble satt langt tilbake. D ette betydde ikke at Scheflo ville at partiet skulle a w ise det parlam entariske arbeidet på prinsipielt grunnlag. Selv om det ikke ville føre fram til et sosialistisk sam funn i 1918, kunne det bli aktuelt en gang i fram tiden. Det viktigste for Scheflo var at det parlam entariske arbeidet ikke ble enerådene i A rbeiderpartiets taktikk. D et parlam entariske arbeidet og revolusjonæ r m asseaksjon utfylte og betinget hverandre. Uten at partiet hadde revolusjonæ r m asseaksjon som ris bak speilet i Stortinget, trengte ikke de andre partiene å ta hensyn til A rbeiderpartiets krav. Hvorfor skulde de det?, ironiserte Scheflo; tror m an de vilde indvilge kravene av sit gode sind eller av frygt for vore ræ presentanters skarpe tunge? 30 V algene og innsatsen i Stortinget bidro til å tydeliggjøre klassem otsetningene og virket også som god agitasjon. For Scheflo var dette viktige forutsetninger for at en sam funnsom veltning kunne finne sted. B åde anerkjennelse av det parlam entariske arbeidet og en brå sam funnsom veltning lå inne i opposisjonens taktikkforslag. Dette stod egentlig i m otsetning til Fagopposisjonens p ro gram. D ens hensikt m ed å delta på opposisjonens side på landsm øtet i 1918 var derfor taktisk. De kom i posisjon i partiledelsen. Samtidig ble m asseaksjon anerkjent som prinsipp, og reform istenes dom inans ble brutt. NSUs deltagelse på opposisjonens side på landsm øtet var også taktisk. Taktikkforslaget sidestilte de to form ene for taktikk. På en del andre punkter, som partiets internasjonale tilknytning, ble ikke forbundets linje fulgt. Det var Scheflos linje som slo igjennom. G jennom det taktikkvedtaket som ble fattet, ble en partisplittelse hindret. I partiet fantes det frem deles rom for alle avskygninger og det h ersket åpenhet om kring valg av taktikk.

11 Konklusjon og sammenfatning D en organisatoriske en h eten og åp e n heten om kring valg av taktikk var altså svært sentralt for Olav Scheflo i den perioden som er undersøkt her. Han var hele tiden på vakt m ot krefter som truet d en organisatoriske enheten, eller som truet m ed å sette A rbeiderpartiet i en slik posisjon at det utelukket en av taktikkform ene. D enne linja førte til at Scheflo stod i en sentrum sposisjon i norsk arbeiderbevegelse før 1917, m ens han deretter sluttet seg til o p p o sisjonen m ot reform istene i A rbeiderpartiets ledelse. Scheflo stod sentralt bak det kom prom isset opposisjonen sam let seg om under landsm øtet i M ens andre som støttet dette kom prom isset m åtte gi avkall på viktigere p u n k ter i sine program m er, fikk Scheflo fullt gjennom slag for enhetslinja og åpenhet om valg av taktikk. Olav Scheflo stod sentralt i norsk arbeiderbevegelse også i 1920-årene. Spørsm ålet her blir om hensynet til organisatorisk enhet og åpenhet i valg av taktikk også i den n e perioden var avgjørende for Scheflo. Plassen tillater ingen bred behandling av dette temaet. Vi skal nøye oss m ed å trekke fram to eksem pler, nem lig Scheflos støtte til en h etsfrontparolen i 1922 og til arbeiderpartiregjeringen i E nhetsfrontparolen fra K om intern i Moskva gikk i korte trekk ut på at alle kom m unistpartier skulle gjøre felles front m ed sosialdem okratiske partier for å sam le sine krefter til en offensiv m ot borgerskapet. D enne politikken falt m ange tungt for brystet ettersom m an had d e kjem pet i m ange år for å m inske reform istenes innflytelse. På m ange vis passer enhetsfrontparolen inn i det som Scheflo stod for før Arbeiderpartiets regjeringsdannelse i 1928 skapte uro i NKP. Etter først å ha lovet regjeringen sin støtte, stem plet NKP-ledelsen A rbeiderpartiet som klasseforræ dersk da det dannet regjering. Scheflo var im idlertid blant dem som m ente at NKP ikke kunne svikte en regjering utgått fra arbeiderklassen. D enne holdningen faller også inn i det m ønsteret som viste seg fram mot DNAs landsm øte i 1918; å beholde en h eten og unngå dyp splid var en av arbeiderbevegelsens største oppgaver.

12 Noter 1 Fure, Odd-Bjørn. Mellom reformisme 28 Ibid. 12/ og bolsjevisme. Norsk arbeiderbeve- 29 Ibid. 19/ geise Teori og praksis. 30 Ibid. 13/ Doktoravhandling. Bergen, S Maurseth, Per. Arbeiderbevegelsen historie i Norge 3. Gjennom kriser til makt. Oslo, S Kyrre G repps arkiv. Serie 2. Boks 4. Arbeiderbevegelsens arkiv & bibliotek, Oslo 3 Artikkelen er basert på min hovedoppgave: Socialismen er uungaaelig. Arbeiderparti-avisen Arbeidet under Olav Scheflos redaktørtid Universitetet i Oslo, Arbeidet 19/ Ibid. 31/ Ibid. 25/ Ibid. 15/ Ibid. 9 Arbeidet" 21/ Ibid. 13/ Arbeidernes faglige landsorganisation. Fagorganisationen. Dens formaal, former og taktik. Indstilling fra den av kongressen nedsatte 15-mannskomite. Kristiania, Arbeidet 10/ Ibid. 14 Klassekampen 5/ Arbeidet 2/ Ibid. 6/ Ibid. 18 Arbeidet 14/ Ibid. 4/ Stensberg, Terje. Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund Hovedoppgave i historie. Bergen, S. 271 f. 21 Arbeidet 10/ Ibid. _ Ibid. 12/ Maurseth, S Det norske Arbeiderpartis program og taktik. Fra minoriteten paa Arbeiderpartiets landsmøte. Kristiania Fure, S Arbeidet 10/