Siste Sjanse rapport

Transkript

1

2 Ekstrakt Stiftelsen Siste Sjanse har foretatt en undersøkelse av et territorium for hvitryggspett i Tinn, Telemark. Et areal på ca 900 daa er klassifisert som særlig attraktivt for arten, mens et kjerneområde omkring reiret på ca 230 daa ble benyttet mest aktivt i forbindelse med fôring av unger ved reirplassen i Områdene som er undersøkt har liten verdi m.h.p. skogbruk, men vedhogst og noe beitebruk foregår. Territoriekvaliteten i området vil trolig bedres vesentlig uten menneskelige inngrep de nærmeste 10- årene. Fri utvikling i hele området ansees allikevel ikke som en nødvendighet for å opprettholde arealet som beboelig for hvitryggspett forutsatt at betydelig areal med gammel løvskog spares eller bare drives forsiktig. Generelle retningslinjer for drift i områder med hvitryggspett diskuteres, og samtidig gis det en del historiske opplysninger som er viktig for å forstå dagens skogbilde i studieområdet. Siste Sjanse rapport Tittel Undersøkelse av et territorium for hvitryggspett i Telemark med forvaltningsforslag Forfattere Arne Heggland og Sigve Reiso Dato Antall sider 32 + vedlegg Økonomi Oppdraget er finansiert av Fylkesmannen i Telemark, miljøvernavdelingen Nøkkelord Forvaltning Hvitryggspett Telemark Tinn ISSN: ISBN: Siste Sjanse Oslo-kontor: Maridalsveien 120, 0461 OSLO Telefon E-post: terje@sistesjanse.no Siste Sjanse Arendal-kontor: Telefon / E-post: arne@sistesjanse.no Nettadresse:

3 Forord Arbeidet som beskrives av denne rapporten er finansiert over lokale og kommunale vilttiltak, fordelt av Fylkesmannen i Telemark. Oppdraget omfatter undersøkelse av et hvitryggspettterritorium i Telemark, med tanke på innspill til forvaltningsforslag. Feltarbeid, totalt ca. 7 dagsverk, ble gjennomført i tidsrommet 11. mai 27. mai 2005 av Arne Heggland og Sigve Reiso. Sammenstilling av data, kartproduksjon og rapportering, ca 7 dagsverk, er utført av Arne Heggland. Vi takker grunneierne i området, Svein Moen og Norsk Hydro, for positiv innstilling til vårt arbeid. Arendal Arne Heggland

4 Sammendrag I et område på ca 1900 daa i Vestfjorddalen, Tinn, hvor det finnes en hekkeplass for hvitryggspett, ble et bebodd territorium for arten undersøkt. Undersøkelsesområdet inneholder ganske store forekomster av løv- og blandingsskog i høydeintervallet ca m.o.h. Skogområdene ligger i sør- og mellomboreal vegetasjonssone. Boreale løvtrær som bjørk, osp, selje og gråor dominerer. I området er det lang tradisjon for menneskelig bruk. Skogen har vært høstet langt tilbake i tid og landskapet har inneholdt store arealer med hagemark og beiter. I nyere tid har oppbyggingen av industriarbeidersamfunn i tilknytning til Rjukan ført til direkte terrenginngrep så vel som store indirekte konsekvenser for naturen i regionen som følge av endret bruks- og sysselsettingsmønster. En vurdering av naturen i Vestfjorddalen for ca år og i dag (på bakgrunn av bildemateriale) tilsier at Vestfjorddalen sannsynligvis må ha inneholdt egnede leveområder for hvitryggspett 100 år tilbake i tid. En må anta at habitatkvaliteten for hvitryggspett har forbedret seg i Vestfjorddalen i løpet av de siste 100 år. Dette skyldes særlig økt andel forfallen løvskog på god bonitet på arealer som tidligere var innmarker, skogsbeiter eller hagemark. Det finnes egnede fødesøktrær for hvitryggspett i hele undersøkelsesområdet (1900 daa). Et areal på ca 900 daa er klassifisert som særlig attraktivt for arten, mens et kjerneområde omkring reiret på ca 230 daa ble benyttet mest aktivt i forbindelse med fôring av unger ved reirplassen i En del hekkebiologiske data ble samlet i samband med undersøkelsen av territoriet og foreldrefuglenes forflytning. Områdene som er undersøkt har liten verdi m.h.p. skogbruk. En forenklet skogbruksplan er utarbeidet for det meste av området, og størstedelen av arealet er her klassifisert som skogbruksmessig ikke produktivt. Dagens bruk består av følgende komponenter (i) Hestebeite (skogsbeite), inkludert noe rydding og felling av beitekvist- og bark (ii) Vedhogst. Dette berører de mest lett-tilgjengelige delene av området. Betydelige arealer hvor ved gis vekk på rot av Norsk Hydro blir ikke drevet p.g.a. vanskelig tilgang. Det foreligger ingen planer om endret bruk i området. Det er en mulighet for noe oppryddingsvirksomhet i elveleiet og bruk av den gamle jernbanetraséen ved transport av store komponenter til Vemork. Det er usikkert, men tvilsomt om disse aktivitetene vil redusere områdets verdi for hvitryggspett. Territoriekvaliteten i området vil trolig bedres vesentlig uten menneskelige inngrep de nærmeste 10-årene. Men fri utvikling i hele området ansees ikke som en nødvendighet for å holde arealet beboelig for hvitryggspett. Følgende typer bruk skisseres, under gitte forutsetninger som forenlig med opprettholdelse av territoriekvalitet for hvitryggspett: 1. All hogst av bartrær så lenge driftene ikke skader og ødelegger mye løvskog og løvskogen ikke erstattes med barskog ved planting. Etablering av små plantefelt av gran vil imidlertid ikke forringe territoriekvaliteten som en helhet, men en slik aktivitet er svært ugunstig hvis arealet som omdisponeres inneholder særlig viktige fødesøkområder for hvitryggspett. 2. Vedhogst. Forutsetningen er at enten (i) vedhogsten kun berører et lite areal og/eller at (ii) mer omfattende vedhogst utføres på en slik måte at rekrutteringen av fødesøkelementer for hvitryggspett opprettholdes.

5 Vi har ikke data som gjør det mulig å definere en grense for hvor stort veduttak (m 3 /år/daa) som kan realiseres under forutsetning om at territoriekvaliteten for hvitryggspett skal kunne opprettholdes. Naturforholdene på lokaliteten er imidlertid så pass varierte at dersom veduttak begrenses til nokså lett tilgjengelige teiger nær vei (uten bruk av vinsj) vil trolig store hvitryggspettverdier bevares. De mange naturtypelokalitetene som er figurert ut i området (i samband med kommunedelplan) kan være et godt utgangspunkt for å velge ut hvilke områder som bør forvaltes urørt. Grunneierne i området er meget positive til å ta hensyn til hvitryggspetten i området. Ingen av grunneierne ser på dette som konfliktfylt i forhold til dagens bruk av området. Denne vurderingen støttes av biologene, da bruken er beskjeden. At dagens veduttak er langt under tilveksten av løvskog støttes i egne observasjoner. Under presentere det en huskeliste over forvaltningstiltak for å ivareta kvalitetene for hvitryggspett, som gjelder for det undersøkte territoriet så vel som for andre områder: Forutsetninger Arealet gammel eller død ved rik løvskog må ikke reduseres under artens tålegrenser (veiledende daa) Mengden døde og døende løvtrær må holdes høyt i området (veiledende 8-20 %). På lengre sikt forutsetter opprettholdelse av territoriekvaliteten at det rekrutteres eldre løvskog som kan erstatte bestand hvor territoriekvaliteten for hvitryggspett reduseres. Opprettholdelse av territoriekvalitet for hvitryggspett er ikke i konflikt med uttak av bartrær. Framgangsmåte Ved forvaltning av en arealkrevende art som hvitryggspett må planleggingen av bruk og miljøhensyn foregå på et større areal, ofte over flere eiendommer. Særlig viktige delområder med (på noen tiårs sikt) stabile løvskoger bør settes igjen til fri utvikling. Ved valg mellom områder bør slike områder prioriteres til økonomisk lite betydningsfullt areal eller areal som av andre hensyn er registrert som miljømessig verdifulle (MiS-figurer, nøkkelbiotoper). I løvrike bestand som ikke prioriteres satt igjen urørt bør driften knyttet til løvtrær være så pass lite intensiv av død ved produksjonen kan opprettholdes på et brukbart nivå, helst opp mot tettheten som er registrert i hekkeområder for arten (se forutsetninger over). Videre utvikling av skogtyper i undersøkelsesområdet diskuteres. Totalt sett vurderer vi det som sannsynlig at naturlig suksesjon innenfor en tidshorisont på mange tiår ikke vesentlig vil forringe landskapets kvalitet m.h.p. hvitryggspett. Arbeidet settes inn i en ramme der det sammenliknes med to tidligere prosjekter med forvaltnings/skjøtselsplaner i leveområder for hvitryggspett. Alle tre studiene (Sør- og Nord- Fron, Surnadal og Tinn) konkluderer med at bevaring av hvitryggspett er forenlig med skogbruk, men med restriksjoner som overgår de hensyn og føringer som legges av generelt flerbruk. I alle studieområdene finnes betydelig andel særlig viktige delområder for hvitryggspett, der fri utvikling er ønskelig ut fra hensyn til arten.

6 Innholdsfortegnelse FORORD... 2 SAMMENDRAG... 3 INNHOLDSFORTEGNELSE INNLEDNING OG BAKGRUNN GENERELL BAKGRUNN BAKGRUNN: FORVALTNING AV HVITRYGGSPETT MATERIALE OG MÅLSETNING METODE UNDERSØKELSESOMRÅDE KARTLEGGINGSMETODER KARTVERK, PRESISJON OG BEGRENSNINGER RESULTATER ETABLERING AV PRØVEFELT NATURFORHOLD MENNESKELIG PÅVIRKNING HVITRYGGSPETTENS BRUK AV TERRENGET KONKLUSJON, HABITATBRUK BEHANDLINGSFORSLAG OG DISKUSJON AV KONFLIKTER HVITRYGGSPETTENS HABITATKRAV AREALBRUK OG PLANER OM BRUK INNENFOR HVITRYGGSPETTENS LEVEOMRÅDE BEHANDLINGSFORSLAG FOR Å IVARETA LEVEOMRÅDET FOR HVITRYGGSPETT FORVALTNINGSTILTAK MED GENERELL GYLDIGHET DISKUSJON, FORVALTNING AV HVITRYGGSPETT FRAMTIDIG BRUK OG NATURLIG SUKSESJON SAMMENLIKNING MED ANDRE FORVALTNINGSPLANER FOR HVITRYGGSPETT I NORGE SVAKHETER OG STYRKER MED STUDIEN VIDERE ARBEID MED FORVALTNINGSPLANER KILDEHENVISNINGER VEDLEGG 1: NATURTYPELOKALITETER INNENFOR LEVEOMRÅDER FOR HVITRYGGSPETT, MÅNA... 33

7 1. Innledning og bakgrunn 1.1. Generell bakgrunn Hvitryggspetten er en næringsspesialist som henter over 90 % av føden fra døde eller døende løvtrær (Aulén 1988; Stenberg 1998). Arten krever samtidig forholdsvis store leveområder, og det er derfor ikke vanskelig å forstå at dette er den sjeldneste hakkespetten i den Europeiske fuglefaunaen. I siste utgave av den norske rødlista (Direktoratet for naturforvaltning 1999) er hvitryggspett oppført i kategorien sårbar (V). I Vest-Europa er det bare i Norge at arten har en bestand av betydning, estimert til ca 1700 par i 2001 (Stenberg 2001). I flere av fylkene sørøst i Norge har arten per 2005 forsvunnet som regulær hekkefugl. Hvitryggpsettinventeringer i Telemark de seneste årene har bidratt med viktige data om arten i Telemark (Heggland 2004a; Heggland 2004c). Dette arbeidet danner bl.a. grunnlag for et sikrere og langt høyere estimat enn tidligere en oppjustering fra par (Rinden 1991; Stenberg 2001) til hele par (Heggland 2004c). Arbeidet med inventering av hvitryggspett i Telemark er særlig interessant da det belyser en mulig sammenhengende bestand av arten fra Vest-Agder til øst i Telemark. Dersom en slik sammenheng skulle eksistere, vil det sette interessante perspektiver på artens mulige spredningsveier regionalt. Hvitryggspett hann på hekkeplass i Vestfjorddalen. Foto: Sigve Reiso Bakgrunn: Forvaltning av hvitryggspett Selv om hvitryggspetten kan benytte seg av bratte og utilgjengelige lier, befinner mange av artens leveområder i Telemark seg tett innpå gårder eller veier. Skogbruk og ikke minst intensiv vedhogst en meget aktuell trussel for mange lokaliteter i Telemark, da gjenvoksende -Siste Sjanse-rapport , side 6-

8 hagemarker/beiter og løvskogsbestand med kort avstand til vei er en kjent type hekkeområde. Ulike typer skjøtsel og rydding av denne typen landskap kan også utgjøre en trussel mot artens habitat. Ett inngrep med kraftig vedhogst stanser død ved dannelsen i flere tiår og setter dermed en stopper for hvitryggspettens bruk av lokaliteten i mange år. I samband med miljøsertifisering, settes det i dag krav til miljøhensyn ved utøvelse av skogbruk. Miljøhensyn som er pålagt i forbindelse med sertifisering medfører vanligvis utfigurering av nokså små ikke hogst arealer, fra noen få daa til ca daa. Estimert leveområde for hvitryggspett utgjør så store enheter at hensyn i form av ikke-hogst/vern av alle territorier i Norge er uakseptabelt (næringspolitisk) og dessuten en lite smidig løsning. Sannsynligvis må alternative driftsformer og forvaltningsplaner i kombinasjon med nøkkelbiotoper, flerbrukshensyn og skogreservater danne grunnlaget for et bærekraftig skogbruk som sikrer hvitryggspetten. Det vil være kostbart å utarbeide detaljert forvaltningsplan i alle leveområder for hvitryggspett hvor det planlegges eller drives aktivt skogbruk. Samtidig tilsier regionale forskjeller i naturgrunnlag og driftsmåter at det er hensiktsmessig med ulike planer i ulike regioner. Det er derfor sterkt ønskelig at det utarbeides eksempelplaner i de regionene der arten finnes. Tidligere har det blitt utarbeidet hogstforslag/skjøtselsplan for hekkelokaliteter for hvitryggspett i Oppland (Opheim 1998a; Opheim 1998b) og i Møre og Romsdal (Sørensen og Overskaug 2002) Materiale og målsetning Målsetningen var å utarbeide en forvaltningsplan for ett hvitryggspett-territorium i Telemark. Kartfesting av særlig attraktive delområder for hvitryggspett har vært knyttet til den ønskede skogbruksmessige utnyttelsen i området. Med tanke på mer generell gyldighet har det vært en målsetning å presentere konklusjoner som kan være til nytte generelt med henblikk på generell forvaltning av leveområder for hvitryggspett i Telemark. Prosjektet sikter mot å gi faglig gode innspill til forvaltningen av hvitryggspett-territorier i Telemark. Målet er å kunne veie data om ønsket utnyttelse av skogressursene i området direkte mot de hensyn som bør tas for å opprettholde territoriekvaliteten. Utarbeidelse av en forvaltningsplan for et hvitryggspett-territorium, som skissert, kan være en nyttig praktisk øvelse i å ta spesielle hensyn over et større skogareal. Mye av fokuset på miljøhensyn i skogbruket har hittil vært viet små høykvalitetsområder (nøkkelbiotoper, MiSfigurer) og ekstensive flerbrukshensyn. En forvaltningsplan for et hvitryggspett-territorium vil fokusere på forvaltningsløsninger på et annet nivå. -Siste Sjanse-rapport , side 7-

9 - Undersøkelse av et territorium for hvitryggspett i Telemark med forvaltningsforslag - 2. Metode 2.1. Undersøkelsesområde Se også 3.1. Territoriet som ble valgt ligger ved Veset i Vestfjorddalen, Tinn kommune ca m vest for Krossobanen. Området ligger innenfor kommunedelplanområde Øvre Måna, hvor Stiftelsen Siste Sjanse sommeren 2005 gjennomførte biologisk undersøkelse, se Reiso m.fl. (2005). Tilgjengeligheten til disse dataene medførte at oversikten over skogområder med miljøverdier i og rundt det aktuelle territoriet var meget god. Data fra Reiso m.fl. (2005) er benyttet som supplement til undersøkelsene ved hekkelokaliteten. Hekking ble konstatert på nærliggende lokaliteter ved Veset i 2004 (S. Reiso, upubl.) og 2005 (denne rapporten). Det finnes historiske opplysninger om hekking av hvitryggspett i elveskogene langs Måna tilbake til 1965 (NOF Telemarks hvitryggspettprosjekt, upubl. data), og denne delen av Vestfjorddalen må betegnes som svært attraktive, stabile og klassiske hekkeområder for arten. Flere av de aller mest attraktive næringsområdene for hvitryggspett i området inngår i naturtypelokaliteter kartlagt av Reiso m.fl. (2005) (se lokalitetsbeskrivelser i rapporten), men det finnes også attraktivt habitat for arten utenfor naturtypelokalitetene. Av denne grunn nevner Reiso m.fl. (2005) at et større, grovt avgrenset område har verdi som svært viktig viltområde for hvitryggspett. Dette er et område på ca daa (se figur 1). Det er innenfor dette området feltarbeidet i forbindelse med forvaltningsplanen er gjennomført, og begrepet undersøkelsesområdet viser til dette arealet. Figur 1: Planområdet Øvre måna, Tinn kommune, Telemark (svart, tykk strek) og (ii) Det sentrale området ved og omkring hekkeplass for hvitryggspett 2005, d.v.s. undersøkelsesområdet (rød strek). -Siste Sjanse-rapport , side 8-

10 Grunneiere i området er Svein Moen (et område mellom riksveien og kraftlinjeveien ) og Norsk Hydro AS (elveskogene langs Måna, og større områder ved Våer og på sørsida av elva). Del av undersøkelsesområdet, med de løvrike, sørvendte liene i Vestfjorddalen. På bildet sees gården Veset Søndre, med beitemarker og løvskoger på gammel kulturmark. Riksveien sees i nederste halvdel av bildet. Foto: Sigve Reiso Kartleggingsmetoder Ett bebodd territorium for hvitryggspett ble valgt ut på bakgrunn av feltarbeid i begynnelsen av mai. Området ligger i et klassisk hvitryggspett-terreng (se 2.1). Valg av en klassisk lokalitet var ønskelig da en dermed vet at en jobber i et område hvor arten ikke opptrer i suboptimalt habitat, som en tilfeldig engangshekker. Feltarbeid ble gjennomført for å fastslå parets leveområde i hekketiden. Estimert leveområde baserte seg på observasjoner av ferske hakkemerker (som indikerer fødesøk i hekketida) og på direkte observasjon av foreldrefuglene sent i ungenes reirperiode ( mai). Ungenes matbehov er stort i denne perioden, og foreldrefuglene flyr i skytteltrafikk til og fra reiret med mat. Registrering ble utført ved at en person satt ved reiret eller med utsikt til reiret, mens den andre observatøren beveget seg et stykke ut fra reiret, for å få et inntrykk av hvor langt fuglene beveget seg. Reirlokaliteten var svært godt egnet for visuell observasjon, da brattkanten på sørsiden av elva (d.v.s. vis a vis reirhullet) gav ypperlig innsyn til reirhullet, og gjorde det mulig å holde kontroll med fuglene da de fløy til og fra reiråpningen. -Siste Sjanse-rapport , side 9-

11 Leveområdet ble gjennomgått for å figurere ut ulike delområder med større og mindre kvalitet for arten. Definisjon av habitatkvalitet baserer seg på en skjønnsmessig vurdering (ikke eksakt måling) av død ved kvalitet og mengde. Databehandlingen inkluderer en analyse av leveområde og habitatkvalitet som peker på hvilke områder som ansees mest viktig for arten, og som dermed kan tenkes å være mest aktuelle m.h.p. begrenset uttak av tømmer. Som referanser for hvitryggspettens arealbruk og habitatkrav har vi benyttet datagrunnlaget som foreligger i hvitryggspettens leveområder i Norge, hovedsakelig fra Sørlandet og i Midt- Norge Kartverk, presisjon og begrensninger Prosjektet gir en beskrivelse av et eksempelområde. Derfor er resultatene belagt med usikkerhetsfaktorer. Det vil ikke være mulig å komme med sikre konklusjoner om tålegrensene for hogst i territoriet, ei heller er det mulig å gi landskapsøkologiske vurderinger som sikter mot å sikre bestanden i regionen som en helhet. Til tross for disse begrensningen er allikevel konklusjonene fra prosjektet diskutert med tanke på gyldighet for en større del av Telemark. Utsyn fra den frodige løvskogslia under (nord for) Klokkshovd nordøstover mot Rjukan. Foto: Arne Heggland. -Siste Sjanse-rapport , side 10-

12 3. Resultater 3.1. Etablering av prøvefelt Den opprinnelige tanken var, om mulig, å gjennomføre forvaltningsplanen i samband med skogbrukstakst. Dette var avhengig av at det ble funnet et bebodd hvitryggspettreir i takstområdene som skal befares i 2005, og at dette var egnet for undersøkelse. Aktuelle kommuner i så måte var Bø og Kviteseid. Det ble ganske snart klart at den beste tilgangen på hvitryggspettområder var i Tinn, da dette gjennom de seneste årene har pekt seg ut som den kanskje viktigste enkeltkommunen for arten i Telemark (Heggland 2004c). Vi forsøkte først å finne egnede territorier i terrenget sør for Hovin brygge (på østsida av Tinnsjøen), da det ble innrapportert hele 4 hvitryggspettpar observert på en kort strekning her i april 2005 (E. Rolstad, pers. medd). Grunneierkontakten var positiv i området, og intens leting etter reir ble gjennomført 11. og 12. mai. Dette resulterte i flere observasjoner av hvitryggspett på fødesøk, men dessverre ingen reirfunn. Innsatsen ble dermed trappet opp i Vestfjorddalen hvor vi allerede 13. mai fant et bebodd hvitryggspett i et område som etter hvert må betraktes som klassisk hvitryggmark. Reiret lå ca 8 m.o.b. i bjørk som var knekt av ca 9 m.o.b., og hvor toppen var død (treet for øvrig levde). Reirtreet ligger ved MM (wgs84, se figur 2 og 3). Grunneierkontakten var også her positiv, og feltarbeidet startet 13. mai og ble fortsatt i perioden mai. Etter hvert ble det klart for oss at denne lokaliteten var godt egnet for et studium av hvitryggspett, da den pågående biologisk mangfold undersøkelsen i Øvre Månaområdet (Reiso m. fl. 2005) brakte oss ut til de fleste avkroker av terrenget, og gav en bedre oversikt over naturressursene enn vi ville klart å få til i et annet terreng. Feltarbeid på Øvre Måna-prosjektet ble avsluttet 26. juni Naturforhold Hvitryggspetten benytter løvskogene i Vestfjoddalen til næringssøk og helårsterritorium. Det er hovedsakelig de nedre delene av lisidene i Vestfjorddalen (fra nederst i dalen, ca 320 m.o.h. og opp til ca 650 m) som er det mest aktuelle terrenget for arten, da det er mest løvskog i disse delene. Granskog overtar i de øverste delene av liene. Topografien i området er meget variert med stupbratte lier ned mot Måna, noe roligere rundt gårder og bosetninger og nye bratte lier opp mot fjellskogen (særlig i sør, mot Rånåberg, Klokkshovd). Fra Rjukanfossen til planområdets østgrense går Måna i en markert bekkekløft med stedvis stupbratte berg og skrenter. Våeråi danner en mindre sidekløft fra nord som møter Måna ved Våer. En rekke små raviner og bergsprekker danner sidekløfter til Månas elvejuv. Skogområdene ligger i mellomboreal og sørboreal sone, med særlig varmekjære vegetasjonstrekk i de sørvendte liene mot Veset. Hoveddelen av løvskogene er løvsuksesjoner etter tidligere åpne beiter og annen kulturmark. Boreale løvtrær som bjørk, osp og selje dominerer med et betydelig innslag av gråor, rogn og hegg. På de varme og rikeste delene av lisidene, finnes også en del innslag av edelløvtrær med alm, hassel og enkelte lind. En del eksemplarer av det fremmede treslaget platanlønn ble observert på flere steder i lisidene, og arten er tydelig i spredning i området. -Siste Sjanse-rapport , side 11-

13 Seksjonsinndeling, klima og naturgeografi Området ligger i svakt oseanisk vegetasjonsseksjon og overgangsseksjon. Gjennomsnittlig årstemperatur er ca 2-4 ºC. Årsnedbøren ligger mellom 700 og 1000 mm. Nedbørhyppigheten (dager med >=0,1 mm nedbør) er ikke spesielt høy; dager/år. Kilde: Nasjonalatlas for Norge, vegetasjon (Moen 1998). Kontrasten mellom vegetasjonen i nord- og sørvendte deler av Vestfjorddalen er meget stor som følge av at Vestfjorddalen danner et øst-vestgående trau med store lokalklimatiske variasjoner. Naturgeografisk hører området til region 33a Øvre Setesdals- og Telemarks skogområder. (Nordiska Ministerrådet 1977) Berggrunn og kvartærgeologi Kilder for informasjonen er berggrunnskart Skien (Dons og Jorde 1978), målestokk 1: , geologisk kart Rjukan (Dons 1961), målestokk 1: og kvartærgeologisk kart over Norge tema jordarter (Thoresen 1990), målestokk 1: Metamorfe bergarter i Rjukangruppen dominerer området. Det meste dekkes av følgende to typer: Metabasalt, kvartsitt, metamorf tuff og konglomerat/agglomerat. Sør for vassdraget og nord for vassdraget i et belte fra Vestfjorddalen mellom Krosso og Våer og NNV-over avsmalnende innover fjellet mot Sandvatnet. Metahyolitt og metamorf tuff: Vanligste bergart på nordsiden av vassdraget (dekker nesten alt areal på nordsiden som ikke er nevnt i forrige punkt). Store deler av området har bart fjell og fjell med et tynt eller usammenhengende løsmassedekke. F.ø. er morene vanligste jordart, men mektigheten er generelt ganske liten. Skred- og rasmateriale finnes i mange mindre områder under berghammere i Vestfjorddalen. Treslagsfordeling i reirområdet I reirområdet finnes følgende treslag (ca andel av kubikkmasse i parentes): Bjørk (40%), osp (20%), selje (15%), gråor og gran (begge 10%), hegg (5%), rogn, hassel, alm og furu (alle <1%) Menneskelig påvirkning Generelt Dalførene i Tinn, med Vestfjorddalen og undersøkelsesområdet, er et område med stor grad av menneskelig påvirkning. I eldre tider var strøkene omkring Tinnsjøen preget av gårdsdrift som utnyttet de fleste tilgjengelige ressursene. Skogen gav tømmer og ved, og har vært høstet hardt langt tilbake i tid. I Tinnsoga bind I nevnes det at skogen i Tinn fram til 1500 tallet stort sett ble brukt lokalt - til det som trengtes til husbygging, kullbrenning, ved, løv og beite -, og at sagbruksvirksomhet tok til for alvor utover 1600 tallet, noe som satte fart i tømmerhogsten (Einung 1926). Det er interessant å merke seg at skogbrann har påvirket skogen i Tinn betydelig, og i de aller fleste tilfellene skal brannene ha vært påsatt (helst bråtebrenning ute av kontroll) (Einung 1926). På 1800-tallet ble det også bedrevet mer eller mindre planmessig brenning i liene utover i Vestfjorddalen med tanke på såing av høstrug (muntlig opplysning fra Per Pynten, original referanse: En tinndøl ser tilbake av Halvor Sondresen Haddeland). I nærområdene til gårdene var det åpne eller halvåpne beiter. Disse strakte seg også et stykke utover fra gårdene, slik at landskapsbildet i Tinn for noen generasjoner siden må ha vært ganske åpent. Dette hagemarkslandskap hadde spredte, grove bjørker som i dag ofte utgjør de -Siste Sjanse-rapport , side 12-

14 groveste og eldste trærne i mange skogbestand, eller ligger som grove læger på bakken. Mer sjeldent finnes også grove edelløvtrær (lind og alm) som enkeltelementer som vitner om gårsdagens hagemarkslandskap. I nyere tid har kraftutbygging og anleggsvirksomhet i forbindelse med industrien på Rjukan vært den viktigste faktoren m.h.p. landskapsendringer. Dette gjelder direkte, gjennom oppbyggingen av Rjukan by, kraftstasjonene og fabrikkene på Vemork og Såheim med tilhørende infrastruktur som vei og jernbanelinje. Men også indirekte, gjennom at arbeiderbyen Rjukan betød at trasjonelt landbruk på mange plasser, bl.a. med tung hevd i utmarka, brått opphørte. Bildedokumentasjonen av industriarbeidersamfunnet på Rjukan (i form av før/nå kavalkader, se Berntsen m.fl. 2005) gir et godt inntrykk av hvordan det åpne kulturlandskapet i Vestfjorddalen er blitt desimert i løpet av de siste 100 årene (se mer detaljert gjennomgang i 3.2.2). Bildemateriale ved nasjonalbiblioteket ( inneholder også interessante historiske bilder fra Tinn. Som en kuriositet kan nevens at støv i form av nitrose fra kalksalpeterproduksjonen i en periode ble tilført i ikke ubetydelige mengder til Vestfjorddalen. Det skal visstnok ha vært en signifikant gjødslingseffekt av dette, med utslag i form av frodigere vegetasjon (Per Pynten, pers. medd). Mange steder i Tinn er løvskog etablert på gammel kulturmark. Bildet viser middelaldrende bjørkedominert løvskog ved Lyngflot ved Tinnsjøen. Foto: Arne Heggland. -Siste Sjanse-rapport , side 13-

15 Spesielt Det er interessant å vurdere på hvilken landskapsendringene i Vestfjorddalen har forandret områdets bæreevne for hvitryggspett. I så måte er bildematerialet som presenteres i boka Forandringer (Berntsen m. fl. 2005), nevnt over, et godt utgangspunkt. Under gis noen framstillinger med bakgrunn i bilder fra boka: Bergshaugen mot Mæl (s ): viser en del av det åpne kulturlandskapet i Vestfjorddalen, som i dag er gjenvokst. Det var mye mindre skog i sammenliknet med Landskapet her har vært i sterk gjenvoksning med høyvokst bjørk (i ravinedaler også gråor). Ammonia-lia, d.v.s. de nordvendte liene mot Mæl stasjon (s ): Denne lia var skogbevokst både i 1910 og i Begge bildene viser en bjørkeskogsli. Skogen er tydelig mer sped og kortvokst i 1910, men har for øvrig ikke helt ulikt preg. Trolig må denne lokaliteten ha vært i et førstegenerasjons suksesjons-stadium (etter hagemark eller beite) i 1910, og mangde dødt trevirke på stedet må antas å ha vært beskjedne sammenliknet med Hovedliene i Vestfjorddalen (bl.a. s ): Brattliene i Vestfjorddalen var skogdekte også i 1909, men muligens var den totale andelen løvskog noe mindre, selv om det flere steder også var mye løvskog. De nederste avsnittene later til å ha vært ganske snaue for 100 år siden, da dette var nærbeiter rundt gårdsbrukene. De sørvendte liene ved Rjukan by har mye av det samme preget i 1909 og 2004, d.v.s. meget høy løvskogsandel og enkelte grove trær. Rasmarksskogene på S-sida av Såheim, bl.a. under Klokkshovd (s og 64-65): Tilsynelatende har skogbildet ikke forandret seg svært mye i tidsrommet og 1909 til Området inneholder en glissen (i partier åpen) og løvrik skogtype på ustabilt substrat. Ved Såheim var det mindre skogkledt areal enn i dag, da det lå småbruk i dalbunnen på tomta der fabrikken ble bygd. I nærområdene til brukene var det snaue beiter. Ved Såheim later det til å ha vært mer gran i liene for ca 100 år siden enn i dag, men oppover dalen, vis a vis Rønningen og Krosso, var det løvskog av betydelige dimensjoner i (ser mer grovvokst ut enn skog i samme område i 2004, s ). Våer området (s ): I 1911 var det her helt åpne beiter omkring arealet der bebyggelsen senere ble anlagt (og ligger i dag). I dag er det løvskog på disse beitene. I brattliene ved og rundt Våeråis elveløp var det barskog i 1911, som i dag. Skogen var småvokst i 1911, og må ved dette tidspunktet ha vært i en regenerasjonsfase etter kraftig hogst. Utsikk østover fra Krokan (s. 70): I var det påfallende åpent på nordsida av dalen, med beitelandskap og glisen skog et stykke opp i lia. På kantene av Måna-juvet kan en skimte en del løvskog med variert struktur, ikke ulikt dagnes bilde, selv om skogen i dag virker noe eldre og mer kompakt Menneskelig påvirkning og hvitryggspett i Vestfjorddalen, konklusjoner Ut fra bildematerialet kan en konstatere at Vestfjorddalen for ca år siden hadde høyt løvinnslag som spente over en betydelig vertikalgradient, og med forskjeller i tilgjengelighet for skogbruk og annen bruk. Det framgår av Tinn Soga at elles er det mykje lauvskog, bjørk, or, osp, raun og silju m.fl. (Einung 1926). Vi har ikke kjennskap til hvor mye dødt trevirke som fantes i skogene i Vestfjorddalen for 100 år siden, men stort behov for ved og perioder med tett befolkning i forhold til naturressurser tilsier at løvskogene må ha vært utsatt -Siste Sjanse-rapport , side 14-

16 for et betydelig uttak. Partier med vanskelig tilgjengelig løvskog i rasmarker (f.eks. mellom Vemork og Såheim og nord for Rjukan) kan trolig ha vært mindre utsatt for systematisk vedhogst enn gårdsnære teiger. Store lauvingstrær fikk etter alt å dømme gjennomgå en begynnende forfallsperiode med råte- og insektangrep (med døde greiner, stammehulrom og døde stammepartier) før de endelig ble fjernet og utnyttet til ved. På denne bakgrunn er det nesten utenkelig å forestille seg at det varierte Tinnlandskapet ikke skal ha inneholdt en del forekomster av dødt løvtrevirke, selv i perioder med langt mer intens bruk enn i dag. De mest attraktive treslagene for næringssøkende hvitryggspett i regionen (gråor og bjørk) går raskt inn i forfallsfase (allerede etter år i tette suksesjoner på gode boniteter), noe som ytterligere styrker mistanken om at fødetilgangen for hvitryggspett kan ha vært brukbar selv i et mer utnyttet Tinn-landskap. På bakgrunn av opplysningene og vurderingen i dette avsnittet konkluderer vi med at Vestfjorddalen sannsynligvis må ha inneholdt en del egnede leveområder for hvitryggspett 100 år tilbake i tid. Ennå lengre tilbake i tid er det vanskelig å trekke konklusjoner. Kombinasjonen av gunstig lokalklima, naturgrunnlag (bl.a. med betydelig skredpåvirkede lisider med sørboreale vegetasjonstrekk) og menneskelig bruk (bl.a. med brenning) legger til rette for høyt løvinnslag og forhindrer total grandominans. Vi antar derfor at løvrike skoger har forekommet i Tinn selv langt tilbake i tid. Endringene i landbruksdrift i Vestfjorddalen siste 100 år har i grove trekk ført med seg at mye gammel innmark og hagemark har vokst igjen. Store arealer har vært unntatt ordinær skogsdrift, og veduttaket i området er (med lokale unntak) trolig langt under tilveksten av løvskog. Samtidig holder løvskogen godt stand mot ekspansjon av gran, slik at tidligere løvskoger bare i liten grad er i ferd med å bli rene granskoger. I sum må en anta at habitatkvaliteten for hvitryggspett har forbedret seg i Vestfjorddalen i løpet av den siste 100 års perioden. Dette skyldes særlig økt andel forfallen løvskog på god bonitet på arealear som tidligere var innmarker og skogsbeiter eller hagemark. Utsyn fra Klokkshovd mot Veset. Det smale båndet med løv- og blandingsskog mellom riksveien og Månas elvejuv vises godt på bildet. Foto: Arne Heggland. -Siste Sjanse-rapport , side 15-

17 3.4. Hvitryggspettens bruk av terrenget Generelt I den innerste delen av Vestfjorddalen benytter hvitryggspetten trolig alle tilgjengelige løvskoger med dødt og døende trevirke i sitt næringssøk (se figur 1). Dette vil si at et areal på ca 1900 daa i den lavestliggende delen av det undersøkte terrenget, på strekningen Krossåbanen til litt innenfor Våer, er særlig aktuelt næringssøk-terreng for arten. Til tross for grundig gjennomgang av terrenget observerte vi aldri aktivitet som indikerte mer enn ett hekkende par hvitryggspett i området. Et ferskt uthakket hvitryggspetthull ca 900 meter rett vest for hekkehullet antas å være et overnattingshull for en av foreldrefuglene på den undersøkte lokaliteten. Dette hullet lå ca 6 m.o.b. i 6,5 meter høy bjørkegadd, på kant av skrent (eksakt posisjon wgs84: MM m.o.h). Hakkemerker etter hvitryggspett i tynn død bjørk på hekkelokalitet i Kviteseid (til venstre) og interiør fra eldre løvskog i Vestfjorddalen, Tinn, med bjørk, selje og litt gran. Fotos: Arne Heggland. -Siste Sjanse-rapport , side 16-

18 Data fra vurderinger av tilgjengelig habitat Registrering av egnet habitat (død ved rik løvskog) og observasjon av ferske hakkemerker etter hvitryggspett gir et inntrykk av hvilke deler av terrenget arten benytter. Imidlertid vet vi ikke om hakkemerkene utelukkende stammer fra fuglene i det hekkende paret på Veset/Måna. Selv om det finnes egnede fødesøktrær for hvitryggspett i hele indre deler av Vestfjorddalen (jfr. figur 1), er det stor lokal forskjell i tettheten. For å bedre synliggjøre hvilke deler av terrenget fuglene benytter har vi figurert ut på kart de arealene som er mest attraktive som næringssøkområde for hvitryggspett, se figur 2. Totalt dreier dette seg om 14 områder med totalt areal 885 daa (tabell 1). Av dette er ca 304 daa klassisisert som areal med store verdier for hvitryggspett, 399 daa som areal med betydelige verdier og 182 daa som areal med spredte (men tydelige) verdier. Figur 2: Lokalisering av særlig viktige areal for hvitryggspett, Vestfjorddalen Rødt=store verdier, mørkegrønt=betydelige verdier og gult=spredte verdier. Reirplassering for hvitryggspett i 2004 og 2005 er markert med rød runding (vist bedre på figur 3, side 19). Tabell 1: Oversikt over særlig viktige delområder for hvitryggspett, Vestfjorddalen Nummerering (kolonne 1) viser til områdenummer på figur 2. Omr. nr. Delområde Kvalitet Areal, daa 1 Veset Ø Store verdier 43 2 Veset N Store verdier 52 3 Våersvingene Spredte verdier Vemork Betydelige verdier 93 5 Håråhovda NV Betydelige verdier 47 -Siste Sjanse-rapport , side 17-

19 6 Veset S Betydelige verdier Hofstaul S Store verdier 24 8 Dalen Store verdier 45 9 Våer Store verdier Måna S Spredte verdier Klokkshovd Betydelige verdier Våer Ø Betydelige verdier Veset S Store verdier Veset SV Spredte verdier Data fra direkte observasjon av fuglene Av 102 matinger som ble observert, matet hannen 52 ganger og hunnen 46 ganger (4 ganger ble ikke kjønn notert). Gjennomsnittlig tid mellom hver mating var 9 minutter (n=98), mens gjennomsnittlig tid mellom påfølgende matinger gjennomført av samme foreldrefugl var 15 minutter for begge kjønn (n=46 for hann og 41 for hunn). Svært mange av matingene skjedde mindre enn 5 minutter etter siste mating, med median 5 minutt for hann og 6 minutt for hunn (n som over, se tabell 2). Omkring 20 % av matingene (både for hann og hunn) skjedde etter et relativt langt tidsintervall (>30 minutter). Lange tidsintervaller kan skyldes at foreldrefuglene bedriver eget næringssøk, hvile eller at flygeavstanden til næringsområdet er lang. Det er ingen forskjell på hannens og hunnens matefrekvens (x 2 -test, p 1, se også tabell 2). Tabell 2: Matinger ved hvitryggspettreir Veset (Måna), Tinn. Frekvensfordeling av matinger fordelt på tidsintervaller (n=46 (hann) og 41 (hunn)). ANTALL ANDEL Hann Hunn Hann Hunn <5 min min min min min > Inn/utflygingsretning ble registrert for de fleste matinger. Antatt næringssøkområdet er kategorisert i de fire sektorene V, N, Ø og S, hvor V tilsvarer forflytning langs elva oppover (i retning Vemork), Ø tilsvarer forflytning langs elva nedover (mot Rjukan), S tilsvarer næringssøk i tilknytning til elvejuvet, oftest i nordvendt side vis à vis reirområdet, og N tilsvarer næringssøk i sektoren nord for reirtreet (mot riksveien). Av 83 matinger hvor både inn- og utflygingsretning var registrert, var det samsvar mellom inn- og utflygingsretning i 72 tilfeller. I 11 tilfeller var det avvik. Sammenlikning av innflygingsretning mellom kjønn tilsier at hannen og hunnen benyttet ulike deler av territoriet i alle av våre 4 registreringsøkter. Dette indikerer at kjønnene unngår hverandre når de søker føde. Effekten utjevnes ikke dersom alle øktene slås sammen (x 2 -test, p<<0,001), hvilket tyder på at fuglene faktisk til en viss grad deler territoriet mellom seg. De faktiske tallene for -Siste Sjanse-rapport , side 18-

20 Veset-lokaliteten viser at hunnen i større grad enn hannen benyttet terrenget umiddelbart sør for reirtreet (d.v.s. de nordvendte brattliene ned mot elva på strekningen som vender rett mot reirlokaliteten her søkte hannen tilsynelatende lite etter føde ). Hannen benyttet terrenget rett øst og vest for reirtreet (begge i stor grad). Det er interessant at fuglene aldri ble observert på nordsida av riksveien, til tross for at reiret bare ligger ca 40 meter sør for vegen. Bare et fåtall ganger ble fuglene observert innflygende fra nord eller utflygende mot nord, og konklusjonen må være at i observasjonstidspunktet, som spenner over 3 dager, ble terrenget nord for riksveien brukt i minimal grad (se diskusjon). P.g.a. at fuglene er vanskelig å følge i terrenget, ble flygeavstand nesten aldri sikkert bestemt. Minimumsestimat for flygeavstand etter mating er i gjennomsnitt 110 meter (n=54), mens tilsvarende tall for hann og hunn er h.h.v. 120 meter (n=32) og 90 meter (n=20). Ved 3 anledninger ble én av foreldrefuglene observert et stykke unna reiret, og i alle tilfeller gjaldt dette hannen. Dette dreier seg om to observasjoner der hannen kom flygende mot reiret etter lengre tids fravær (>45 minutter). I disse to tilfellene ble fuglen oppdaget h.h.v. 350 meter øst for reiret og 375 meter vest for reiret, flygende i høyde med eller litt høyere enn tretoppene med god fart mot reiret. Ut fra adferden er det grunn til å anta at fuglen i begge tilfeller kan ha vært >500 meter unna reirtreet. Den tredje observasjonen gjelder en observasjon av utflygning etter mating da hannen fløy rettlinjet ca 200 meter før den slo ned for å søke føde. Ved 23 matinger ble næringsemne (kategorisert som larve eller imago flygeinsekt ) bestemt, og i 20 av tilfellene ble insektlarver brakt til reiret. I flertallet av de øvrige matingene var inntrykket at det ble matet med insektlarver, uten av dette kunne bekreftes sikkert 3.5. Konklusjon, habitatbruk Av et areal på ca daa med løv- og blandingsskoger i den indre delen av Vestfjoddalen (figur 1) kan ca 900 daa klassifiseres som særlig egnet for hvitryggspett, p.g.a. forekomst av død ved. At disse arealene er benyttet av hvitryggspett til næringssøk understøttes av at det her finnes en mengde hakkemerker som trolig stammer fra arten. Av det 900 daa store arealet kan 700 daa klassifiseres som betydelig og stor verdi, mens ca 200 daa har spredte verdier (d.v.s. at arealet er egnet for hvitryggspett på næringssøk, men med spredt forekomst av døde løvtrær). Direkte observasjon av fuglene indikerer videre at et kjerneområde omkring reirtreet i 2005 ble benyttet mest hyppig i forbindelse med fôring av unger sent i ungeperioden. Dette kjerneområdet er ikke avgrenset nøyaktig, men antas å være omtrent som vist i figur 3 neste side (areal ca 230 daa). Hvitryggspettens territoriestørrelse er estimert til i størrelsesorden daa for sommer- og vinterterritorium (Bringeland og Fjære 1981; Aulén 1988). Imidlertid kan trolig et langt mindre areal være tilstrekkelig for å fôre opp et ungekull, jfr. hekkeplass i Notodden der hekketerritoriet befant seg innenfor et velavgrenset areal på 330 daa (Heggland 2004b). Det virker logisk at aktiviteten i ungeperioden på Vesetlokaliteten foregår hovedsakelig innenfor det begrensede arealet på 230 daa, og det hekkende paret og deres unger spres ut i det resterende av tilgjengelig habitet i løpet av sommeren, før det hekkende paret igjen oppsøker et kjerneområde med høy kvalitet forhekking neste sesong. Hekking på denne lokaliteten (samme territorium, antatt samme par) ble i 2004 påvist mindre enn 250 meter unna årets hekking, i skogsbeiteskogen mellom Veset og Runningen. Dette bekrefter at -Siste Sjanse-rapport , side 19-

21 habitatkvaliteten i terrenget her er meget god, og at det finnes flere mulige reirplasseringer som gir god tilgang til føde for ungefôring. Figur 3: Arealet som ble benyttet hyppig til næringssøk sent i ungenes reirperiode i 2005 ved hekkeplassen Veset/Måna i Vestfjorddalen, Tinn. Reirplassering 2005 (rød prikk) og 2004 (blå prikk). -Siste Sjanse-rapport , side 20-

22 4. Behandlingsforslag og diskusjon av konflikter Konklusjonen i kapitel 3 deler inn undersøkelsesområdet i tre deler: (i) totalt areal som inneholder løvrike skogtyper med dødt trevirke, ca daa, (ii) særlig attraktive delområder, ca 900 daa og (iii) kjerneområde omkring hekkingen i 2005, ca 230 daa. Fuglene benytter ulike deler av habitatet vinter og sommer, og selv etablerte par varierer gjerne hekkeplassen fra år til år. Dette understøttes av observasjoner fra flere deler av landet (egne observasjoner, I. Stenberg, pers. medd). På Vesetlokaliteten hekket hvitryggspettparet utenfor kjerneområdet for 2005-hekkingen året før (2004), da de benyttet et areal mellom riksveien og kraftlinjeveien. Vi vurderer det som fornuftig at en diskusjon om behandlingsforslag og forvaltningsråd ( ) konsentrerer seg om arealet på 900 daa. I 4.4. gis mer generelle forvaltningsråd. Først (4.1.) gis en kort omtale av hvilke forutsetninger som må være oppfylt for å sikre hvitryggspettens livsvilkår Hvitryggspettens habitatkrav For å opprettholde områdets kvalitet som leveområdet for hvitryggspett bør (i) løvinnslag opprettholdes i et større område og (ii) løvskogen skjøttes på en slik måte at mengden dødt trevirke holdes på et nokså høyt nivå. Estimater av hvitryggspettens leveområder ligger i størrelsesorden ha for sommerog vinterterritorium (Bringeland og Fjære 1981; Aulén 1988; Ahlén og Tjernberg 1992). Arealet på 900 daa som er avgrenset som viktig næringssøksareal er av generelt høy kvalitet for hvitryggspett, og må med referanse til tidligere undersøkelser antas å være tilstrekkelig som vinter- og sommerterritorium for et hvitryggspettpar. Som nevnt over benytter paret trolig av et mindre delareal i hekkesesongen (se kap. 3 og Heggland (2004b)) og et større areal vinteren (generell antakelse). Andelen døde trær av antall stående trær i hvitryggspett-territorier ble estimert til 20% (9-36%) i en undersøkelse gjennomført på Østlandet (Gjerde m. fl. 1992), og fra 50 til flere hundre stående døde trær per ha (8-20%) og opp til over 200 døde liggende trær/ha i territoriet (data fra ulike deler av landet er gitt av Stenberg og Stokke (2003). I en undersøkelse av ét hvitryggspettterritorium ved Tinnsjøen (Notodden) ble det estimert ca 140 stående døde trær per haa og ca 320 liggende døde trær per haa. På bakgrunn av litteraturreferanser kan det ikke anbefales å redusere tilfanget av død ved i viktige deler av et hvitryggspettterritorium under 15 trær/daa, jfr. også Sørensen og Overskaug (2002). Gråorskog i sigevannspåvirket liside ved Tinnsjøen, på hekkeplass for hvitryggspett. Foto: Arne Heggland -Siste Sjanse-rapport , side 21-

23 4.2. Arealbruk og planer om bruk innenfor hvitryggspettens leveområde Delområde Veset Søndre (mellom Veset Søndre og Runningen) Grunneier: Svein Moen Generelt Dagens grunneier overtok eiendommen Veset Søndre omkring 1980, og har kjøpt opp noe areal i tilknytning til den opprinnelige tomta der. Når Moen overtok rundt 1980 var det mye åpnere enn nå. Dagens bruk Eiendommen kan ikke karakteriseres som en skogbrukseiendom, selv om det tas ut en del ved. Formålet med drift er ikke skogbruksmessig maksimering av ressursene, og eier har ikke medlemskap i noen skogeierforening. Det er ikke laget skogbruksplan for eiendommen, og en realistisk beregning av balansekvantum er ikke foretatt. Den består av 100 % løvskog på vesentlig god bonitet. Det er mest bjørk, men også ganske mye gråor. Et større bestand mellom Veset Søndre og Runningen (viktig hvitryggspettområde) er klassifisert i samband med forenkla skogbrukstakst på Norsk Hydro sin eiendom (før det ble overtatt av dagens grunneier). Dette gjelder løvskog h.kl. 5, ca 90 % løvskog med alder ca 75 år. Dette er et eksempel på et areal som går under betegnelsen forvilla skogsmark, der løvskogen dominerer. Dagens bruk kan deles i to: (i) Deler av skogen inngår i innhegnet hestebeite. Det foregår noe åpning av området til nye beiter, samt rydding av beitekvist- og bark til hestene. Hestene påvirker skogen gjennom beiting av yngre løvskog og bl.a. beiting av (så å si) all granforyngelse. Forsøk på granplanting har vært misslykka, og per i dag produseres ikke gran her. (ii) Vedhogst. Eiendommen Veset Søndre har sentralt vedfyringsanlegg, og ved til dette formålet tas ut i egen skog. Sammenliknet med ressursene som eiendommen disponerer, er veduttaket i følge grunneier beskjedent, langt under prokuksjonspotensialet. Tall for uttak i andel av tilvekst finnes ikke. Framtidige planer om bruk Det foreligger ingen planer om annen bruk på eiendommen, selv om generasjonsskifte på gården muligens vil bety en usikkerhet m.h.p. videre hestehold. Driften av eiendommens skogressurser må forventes å fortsette som i dag, d.v.s. uten et mål om å maksimere markas produksjon av tømmer, snarere å tilfredstille eget vedbehov og behov for å åpne opp i forbindelse med hestebeiter på eiendommen Areal langs og sør for Måna samt noe i sørvendte lier ved Våer og Veset Grunneier: Norsk Hydro. Kontaktpersoner: Torstein Flatin (Norsk Hydro), Knut Melby (AT skog) og Per Pynten (lokalhistoriker, tidl. ansatt ved Norsk Hydro). Generelt -Siste Sjanse-rapport , side 22-

24 Norsk Hydro kjøpte i første halvdel av 1900-tallet opp de fleste gårdsbrukene som ligger i denne delen av Vestfjorddalen. Noen tomter er senere kjøpt tilbake av beboerne, og i sjeldne tilfeller (som Veset Søndre ) gjelder dette større eiendommer med innmark og skog. Imidlertid er Norsk Hydro den klart viktigste grunneieren i undersøkelsesområdet Dagens bruk Det er utarbeidet en forenkla skogbruksplan for Hydroeiendommen. Tallene i taksten er tatt fra gamle flyfoto, og er ikke kontrollert i marka. P.g.a. vanskelige og til dels farlige driftsforhold (bratt, fare for skred etc.), samt mye mark med lav tømmerproduksjon, er lite av arealet i undersøkelsesområdet klassifisert som drivverdig i planen. Av Hydroeiendommen er særlig barskogene innover langs Gaustadveien det er aktuelt å drive, og dette er områder som ikke er egnet som leveområde for hvitryggspett. Noen løvskogsbestand umiddelbart nord for kraftlinjeveien (utenfor viktige hvitryggspettområder) er klassifisert i skogbrukssammenheng. Dette er vesentlig løvskog (mot Krosso også barskog), men områdene har neppe stor verdi for skogbruket da det ikke er satt opp behandlingsforslag her. Ved gis vekk gratis til de som ønsker å hogge, men det er ikke noen særlig interesse i det aktuelle området. Vedhogsten som skjer er til privat bruk, og har generelt lite omfang. Historisk har det vært ganske stor aktivitet i deler av undersøkelsesområdet i forbindelse med oppbyggingen av industrien på Vemork og Såheim. Et jernbanespor gikk på sørsida av Måna, og gode hvitryggspettområder ligger på begge sider av denne linja. Jernbanesporet ble revet på 90-tallet. Per i dag er det liten eller ingen aktivitet knyttet til dette området. Framtidige planer om bruk Vedhogst er den eneste påregnelige hogstaktiviteten i områder som er viktige for hvitryggspett. P.g.a. tilgjengelighet er det imidlertid lite sannsynlig at dette vil få noe særlig omfang. Norsk Hydro har signalisert at de er villige til å ta hensyn til skogen som er viktig for hvitryggspett. Veien som ligger på sørsida av Måna (det gamle jernbanesporet) vil bli liggende, da dette er den eneste måten å transportere store og tunge deler til Vemork kraftstasjon. Det foreligger oss bekjent ikke planer om opprustning av veien (som vil kunne påvirke nærliggende næringsområder for hvitryggspett ved at det sprenges/rases masse i skråningene mot Måna). Vi har ikke mottatt signaler om hvorvidt det vil bli foretatt oppryddingsvirksomhet i elveleiet. Behovet for slik rydding synes ikke å være til stede. Da den viktigste skogen for hvitryggspett ikke står langs elve nede i juvet langs, men oppover i skrentene, vil neppe en forsiktig rydding av skrot og vegetasjon i tilknytning til selve elveleiet ha store konsekvenser for områdekvaliteten Behandlingsforslag for å ivareta leveområdet for hvitryggspett Områdene på Norsk Hydros eiendom som er definert som særlig viktige for hvitryggspett inngår for det meste 1 i arealer som er verdiklassifisert i naturtypeundersøkelsen av Øvre 1 En del areal som er vurdert som viktig for hvitryggspett ble ikke undersøkt i naturtypekartleggingen, som konsentrerte seg om arealet vest for Krosso. -Siste Sjanse-rapport , side 23-