Referansedata Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2014, Hedmark. Sammendrag / Kort beskrivelse. Feltarbeid

Transkript

1 Mistrajuvet Verdi: 3 Referanse: Hofton T. H., Hofton T. H Naturverdier for lokalitet Mistrajuvet, registrert i forbindelse med prosjekt Bekkekløfter 2014, Hedmark. NaRIN faktaark. BioFokus, NINA, Miljøfaglig utredning. (Weblink: Referansedata Fylke: Hedmark Prosjekttilhørighet: Bekkekløfter 2014, Hedmark Kommune: Rendalen Inventør: THH Kartblad: Dato feltreg.: , H.o.h.: moh Vegetasjonsone: mellomboreal 100% Areal: 2412 daa Vegetasjonseksjon: C1-Svakt kontinental Sammendrag / Kort beskrivelse Mistrajuvet ligger nordøst for Åkrestrømmen i Rendalen, og er nederste del av Mistra-vassdraget, som drenerer store deler av Sølenmassivets vestside. Elva danner her ei stor og dyp, sørvestvendt elvekløft over en strekning på 5-6 km. Avgrensning og beskrivelse omfatter arealene utenfor Fuggdalen NR (som omfatter mye av arealene på solsida av elvejuvet). Elvejuvet er helt dominert av fattige boreale skogsamfunn. Furuskog i form av bærlyng- og lavfuruskog er vanligst, og dominerer helt øvre og midtre deler av liene, samt lengst øst også helt ned i dalbunnen. På solsida er det mye tørr, solvarm furuskog. Granskog inntar en mer eller mindre smal sone i det bratteste partiet ned mot dalbunnen. Det er hovedsakelig blåbærskog, med arealmessig små innslag av småbregneskog, høgstaudeskog og helt lokalt små rikere felt. I tillegg til gran og furu er det også en hel del bjørkedominert lauvskog, særlig i nedre del (delvis yngre suksesjonsskog). Rike partier er begrenset til småpartier flompåvirkete elvesletter og elveører (særlig i elvesvingene i øvre del), sidebekker, våte sig, og bergskrenter. Helt lokalt finnes ganske rike karplantesamfunn i baserike bergskrenter. I Mistras dal ser det ut til å være et relativt markert påvirkningsskille et stykke nedenfor Fuggas utløp, der skogen ovenfor gjennomgående er naturskog, mens skogen nedover i dalen er sterkt påvirket av harde gjennomhogster og uthogster i første halvdel av 1900-tallet (og stedvis også noe seinere). Området er tilnærmet uten nyere inngrep. Det meste av skogen er imidlertid ordinær, middelaldrende til relativt ung, uten biologisk gamle trær og med lite død ved. Furuskogen domineres av spisskronete trær i aldersklassen år. Granskogen er i hovedsak sein og tidlig optimalfase. Flere steder er det større bjørkesuksesjoner (delvis) kommet opp etter flatehogst noen tiår tilbake. Den eldste skogen står i øst, omkring og litt nedover fra Djupdalsbekken (kjerne 3) (furuskog og granskog), og det er også svakt utviklet naturskogspreg i kjerne 2 (fuktig bekkekløftgranskog). Disse stedene er det en del gammel selje. I furuskogen ligger spredt og fåtallig gamle furulæger og noen få gadd, men slike nydannes ikke lenger, og det er flere hundre års kontinuitetsbrudd i tilgangen på slike elementer. Brannspor finnes på alle gamle gadd og læger. Det er også mange gamle brannstubber, og en hard skogbrann synes å ha gått helt ned til elva mange steder. Artsmangfoldet er generelt ganske fattig, interessante arter er begrenset til små arealer og forekommer i lav tetthet/populasjonsstørrelse. Imidlertid er såpass mange som 24 rødlistearter påvist: 15 lav (8 VU, 7 NT) (9 tilknyttet berg og blokker, 3 stående furu-dødved, 1 gran, 2 selje), og 9 vedsopp (1 VU, 7 NT, 1 DD) (5 på furulæger, 3 gran, 1 selje). Flest er lav på bergvegger og blokker (9) i humid kløfteskog, og vedsopp og lav på gamle kelo-elementer av furu (8) (vil på sikt forsvinne fordi elementene de er knyttet til ikke lenger nydannes). Mistrajuvet er ei velutviklet, stor og mektig elvekløft (Hedmarks største), uberørt av nyere inngrep, med store landskapsmessige kvaliteter. En viktig kvalitet er komplettering og forsterkning av naturverdiene i Sølen samlet, dvs. tillegg til Fuggdalen NR og Sølen LVO i form av økt areal, meget god arrondering (hele kløfteformasjonen både i lengdeutstrekning og tverrgradient er inkludert), og økologisk og landskapsmessig variasjonsbredde blir vesentlig bedre. Samlet grad av mangeloppfyllelse vurderes som middels. Biomangfoldmessig er de største kvalitetene isolert sett knyttet til (1) stabilt fuktig elvekløftmiljø i kjerne 1 og 2, (2) fuktig gran-naturskog i kjerne 2 og (3) furu-naturskog i kjerne 4. Samlet er imidlertid biomangfoldkvalitetene relativt begrensete fattige barskogssamfunn dominerer helt, det meste av skogen er relativt ung, naturskog er sjelden, og verdifull kløfteskog med tilhørende artsmangfold dekker bare relativt små arealer. Sistnevnte skyldes bl.a., til forskjell fra de fleste andre store elvekløfter i Norge, at skogbrann har påvirket mye av skogen helt ned i dalbunnen. Dette innebærer imidlertid også at området har særskilt vitenskapelig interesse, bl.a. mht. studier av hvordan skogbrannpåvirkning arter seg i elvekløfter og på artsmangfoldet i slike habitater. Mistrajuvet vurderes som regionalt verdifull (3 poeng). Feltarbeid Hovedkartleggingene er gjort av Tom H. Hofton (BioFokus) i to omganger. Misterlia ble undersøkt ifbm. tilbud om frivillig vern (Hofton 2013), og omfattet arealet på sørsiden av juvet omtrent mellom Kongsskardbekken og Djupdalsbekken litt nedenfor Fuggas utløp. Bekkekløftprosjekt-området overlappet i betydelig grad med dalbunnen i det tidligere frivilligvern-tilbudet, og omfattet i tillegg nederste del av juvet ned til brua over elva ved Misteregga. Arealet som ble dekket i 2012 er tilstrekkelig kartlagt og ble ikke oppsøkt på nytt i 2014, da det ble fokusert på nederste, tidligere ikke-kartlagte areal. Værforholdene var gode i både 2012 og kartleggingen ble gått fra øst til vest: ned langs Djupdalsbekken, hovedsakelig langs elva og i nedre deler av liene nedover (med enkelte stikk høyere oppover), og opp til fylkesveien igjen nederst (vest) i området ble det gått ned langs Kongsskardbekken og nedover langs Mistra så langt terrenget tillot (en berghammer stoppet videre framdrift langs elva), ble det gått inn nedenfra brua og oppover så langt det gikk uten større terrengmessige utfordringer. Geo-

2 grafisk er nesten hele området dekket. Et ca. 400 meter langt parti midt i trangkløfta ble ikke befart, dette krever enten lav vannføring i elva eller svært bratt tilgang ovenfra (muligens med sikringsutstyr). Det er ingen grunn til å tro at forholdene er annerledes i dette partiet, men det er sikkert noen flere interessante arter her (bl.a. kan det være her at gamle funn av hodeskoddelav og trådragg er gjort). Det ble heller ikke prioriterte å se nøyere på solsida, siden dette i stor grad er svært tørr, middelaldrende furuskog med lavt potensial for spesielle kvaliteter eller interessant artsmangfold (arealet er dessuten meget lett observerbart fra avstand). Kunnskapsgrunnlaget anses som godt mht. generelle kartleggingsparametre (naturtyper, vegetasjon, skogstruktur, variasjonsbredde, avgrensning). Artsdokumentasjonen er mer variabel. Ovenfor Kongsskardbekken (frivilligvern-området) er artsleiting mest av stikkprøvemessig karakter (noe mer detaljert på spesielle nøkkelelementer i kjerneområdene), og anses som bare middels undersøkt. Det er imidlertid begrenset potensial for kravfulle og sjeldne arter her. Nederste, trangeste del er noe grundigere artskartlagt, men terrenget er vanskelig, og her er det sikkert noen flere interssante arter som ennå ikke er påvist. Tidspunktet på året var gunstig for påvisning av omtrent alle aktuelle artsgrupper. Artleiting ble fokusert på (1) naturskogselementer (biologisk gamle trær av bar- og lauvtrær, død ved), (2) spesielle elementer knyttet til bekkekløfter (fosserøyksamfunn, epifyttiske og bergvegglevende lav, moser på våte læger), og (3) karplanteflora i bergskrenter og elve-/bekkekanter. Utvelgelse og undersøkelsesområde Området inngår dels i arbeidet med frivillig vern (1925 daa), dels i arbeidet med systematiske undersøkelser av bekkekløfter i regi av Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Hedmark (ytterligere 487 daa). Bekkekløftprosjektet er en del av systematiske naturfaglige undersøkelser av de biologisk viktigste og høyest prioriterte skogtypene i Norge, med sikte på å få en representativ oversikt over naturverdier og naturforhold, forbedre kunnskapsgrunnlaget for forvaltning (bl.a. ifbm. småkraftutbygginger), og å finne fram til områder som kan være aktuelle for vern etter Naturmangfoldloven. I Hedmark ble 51 kløfteområder i midt-østerdal undersøkt i 2007 (Gaarder et al. 2008), mens fase 2 i 2014 omfattet 17 områder i noen kommuner som ikke ble dekket i 2007 (Løten/Elverum, Rendalen, Tynset, Tynset/Tolga, Engerdal). Arbeidsgrenser for bekkekløft-undersøkelsesområdet Mistras nedre del var på forhånd grovt angitt av oppdragsgiver og omfattet 1270 daa. Dette omfattet skogen langs dalbunnen fra brua ved Misteregga opp til ca. 1 km nedenfor Fuggas utløp i Mistra (dvs. inkludert en betydelig del av frivilligvern-området, og skog på nordsida av elva innenfor eksisterende Fuggdalen NR). Til sammen dekker frivilligvern-tilbudet og bekkekløft-undersøkelsesområdet det aller meste av elvekløft-formasjonen, men litt mer areal er lagt til oppe på brekket i nedre del (mest på nordsiden) for å fange opp kløfteformasjonen fullt ut (dessuten er litt areal tatt vekk; triviell ung furuskog nordøst for Misteregga-brua). Siden elvekløfta utgjør en samlet økologisk enhet, er det her valgt å bake beskrivelsen av frivilligvern-området fra 2012 sammen med bekkekløft-området fra 2014, siden dette gir mulighet for en langt mer helhetlig og dekkende beskrivelse av elvejuvet samlet. Mye av teksten og vurderingene er identiske med frivilligvern-tilbudet fra 2012 (Hofton 2013), men utvidelsen nederst innebærer noen endringer, bl.a. at hele elvejuvet er gitt en ny vurdering mht. verdi. Tidligere undersøkelser Store områder i tilknytning til Sølen er undersøkt ifbm. planer om vern, se utredningen som ble gjort av Siste Sjanse ifbm. Sølen-verneplanen (Blindheim et al. 2004). Det ble gjort mye nytt feltarbeid i 2004 i denne forbindelse, bl.a. ble Fuggdalen og Mistra ned til Misteregga undersøkt og beskrevet av Tom H. Hofton og Terje Blindheim. Fuggdalen har vært aktuell for vern flere ganger helt siden fase 1 av verneplan for barskog (Korsmo & Larsen 1994). Verneplan for Sølen ble sluttført , med opprettelse av Sølen landskapsvernområde på 456 km2, Steinfjellet naturreservat 4,4 km2 (vernet 2009), og Fuggdalen naturreservat som ble kraftig utvidet til 52,7 km2 ( ). I tillegg til selve Fuggdalen omfatter sistnevnte også den bratte solsidelia i Mistras elvekløft sørvest nesten til vis-a-vis Kongsskardet, der elva danner grense mot frivilligvern-tilbudet på sørsida. Utredningsområdet til Sølen-verneplanen omfattet også Mistras elvejuv ned til Kongsskardet, og deler av dette ble overfladisk besøkt og kortfattet beskrevet i 2004, men uten at det ble gjort grundigere inventeringer. Naturverdi-vurderingene fra den gang, da området ble klassifisert som lokalt verneverdig (*) står fremdeles i hovedsak ved lag også etter kartleggingene i 2012 og Fordi hele elvejuvet nå inngår, inkludert den trangeste og fuktigste delen nederst, gir imidlertid grunnlag for noe endret vurdering for Misterjuvet samlet. Artskart (2015) viser at deler av Misterjuvet har blitt besøkt av botanikere flere ganger. Det nederste, trangeste partiet ved Misteregga har (naturlig nok) vært mest tiltrekkende, og både botanikere og mykologer har vært her flere ganger i perioden og gjort interessante funn: - Leif Ryvarden : Narrepiggsopp (Kavinia himantia) Mistereggen, råtten ved (1km-koordinat, usikkert om innenfor kløfteområdet). - Even Høgholen : sørsida av elva bl.a. granseterlav (Hypogymnia bitteri), hodeskoddelav (Menegazzia terebrata), skrukkelav (Platismatia norvegica), grynkolve (Pilophorus cereolus), trådragg (Ramalina thrausta), skjørblæremose (Frullania fragilifolia), og på nordsida puslelav (Leprocaulon microscopicum) og kalkfiltlav (Pannaria praetermissa). - Even Høgholen : knortekandelaberskinn (Candelabrochaete verruculosa) ved mistra død granved i fattig, urørt skog i elvekløft. Funnet er grovt koordinatfestet, og det er usikkert nøyaktig hvor i juvet funnet er gjort. - Rolf Y. Berg , ved Kongsskardbekken: bl.a. knerot, skrubbær, stor myrfiol, fjell-lodnebregne, jåblom, rustjerneblom, blårapp, dvergsnelle, trollurt - Finn Wischmann , nederst: en rekke karplantefunn, dessverre listet sammen med Stortjønna ( mistra fra m.-eg-

3 ga oppover, + stortj. ) slik at det er vanskelig å skille hvilke arter som er funnet hvor. Blant artene på lista (og som trolig er funnet innenfor juvet) er snerprørkvein, legeveronika, skogjamne, hvitmaure, blankbakkestjerne, kattefot, dvergjamne, liljekonvall, svartburkne, nattfiol, korallrot, hengeaks, blårapp, fingerstarr, gulstarr, fjell-lodnebregne, lodnebregne, rustjerneblom, stor myrfiol, markjordbær, kanelrose, bergmjølke, skrubbær, fjellkvann. - Ved rasteplassen langs Fv217 (spektakulært utsiktpunkt) foreligger funn av skogmarihand (Per Vetlesen ), og lys brannstubbelav (Carbonicola anthracophila) og noen vanlige lav (Bjørn Petter Løfall og Einar Timdal ). Lenger opp i juvet er eneste spor etter artskartlegginger Rolf Y. Berg , som var i Bekkedalsbekken (på nordsida) og ved Misterlibekken: - Bekkedalsbekken: myskegras, turt, trollbær, hundekveke, fingerstarr, maigull, strutseving, taigastarr. - Misterlibekken: selje, seterstarr, fjellstjerneblom, melbær, liljekonvall, myrmjølke. Det er 6 MiS-figurer i elvejuvet, mest areal i tre figurer i solsida nederst (livsmiljø eldre lauvsuksesjon, liggende død ved og et lite parti bergvegger (Skog og Landskap 2015). Eneste naturtypelokalitet i elvejuvet nedenfor Fugga er BN Bekkedalsbekken på nordsida av Mistra (innenfor Fuggdalen NR), hentet fra nøkkelbiotopundersøkelser på daværende Borregaards skoger (Haugset 1999): Nøkkelbiotopnr. NB7 i Haugset Bekkedalsbekken renner sørover fra det høyereliggende furuplatået på toppen Kvernesvola. Biotopen omfatter en liten bekkekløft opp mot impedimentet i høyden. Vegetasjonstypene i biotopen er blåbærgranskog, småbregnegranskog, lågurtskog og høgstaudeskog. Særlig i sør er floraen flekkvis rikere og av karplanter herfra kan følgende nevnes: Firblad, skogstorkenebb, engsoleie, gullris, geitrams, enghumleblom, skogmarihand, sumphaukeskjegg og teiebær. Gran er viktigste treslag, men for øvrig finnes en del furu og mye småvokst bjørk og selje. Forekomsten av dødt trevirke er lav i skogen som stort sett litt sjiktet. Hakkemerker etter tretåspett ble observert på to granlegger. Signalarter: Olavsstake, turt, svartsonekjuke. Konklusjon: Verdifull nøkkelbiotop i bekkekløft med frodig utviklet karplanteflora i lommer. Bekkekløfter med intakt gammelskog er sjeldent på eiendommen. Beskrivelse hentet fra Haugset Forslag til skjøtsel og hensyn: Fri utvikling.. Beliggenhet Området ligger et stykke sørvest for Sølen-massivet, noen kilometer nordøst for Åkrestrømmen omtrent midt i Rendalen kommune, og omfatter en ca. 6 km lang strekning langs Mistra fra Misteregga-brua opp til litt nedenfor Fuggas utløp. Naturgrunnlag Topografi Mistra er et middels stort vassdrag som drenerer traktene sør og vest for Sølen-massivet og renner ut i Rena-elva i Åkrestrømmen, like ovenfor nordenden av Storsjøen. I nedre del danner elva ei stor og dyp sørvestvendt elvekløft. Særlig på den nedre 5 km lange strekningen fra litt nedenfor Fuggas utløp ned til Misteregga er elvekløfta dyp, med høye bratte dalsider særlig på solsida/nordsida, mens elvedalen videre oppover er grunnere, og gradvis åpner seg mer opp (men med markante sidekløfter som Fugga og Renåa). Nederste del av juvet (ovenfor Misteregga) er svært trang, med stupbratte bergskrenter på begge sider. Dalsidene lenger inn i juvet er ellers stort sett ganske jevne, men de bratteste skrentene er stedvis opprevet av bergskrenter, ur og noe rasmark, og flere små sidebekker faller bratt ned i dalen. Lia på sørsiden av elva er jevnt halvbratt et stykke nedover fra veien, mens det over et lite kløftebrekk ned mot dalbunnen er markant brattere. Øverste del av elvedalen, dvs. strekningen nedenfor Djupdalsbekken, er noe slakere og åpnere helt ned til elva. Dalbunnen faller stort sett ganske jevnt, og elva renner mest i strie stryk, hovedelva danner ikke fossefall. Geologi Sølen ligger sentralt i det store sørnorske sparagmitt-området, og berggrunnen i distriktet domineres av kvartsrik sandstein. Berggrunnen i nedre del av Mistras elvekløft er for det meste en slik kvartsrik sandstein (vardalssandstein), men nederst er det også et felt med granitt. Nederst i Renåa og langsmed Mistra et stykke nedover har vassdragene gravd seg ned i berggrunnen og eksponert kalkrike bergarter i form av kalkrik leirskifer/fyllitt, som står som rike kalkbergvegger langs elvene. (Sigmond et al. 1984, NGU 2015). Markert skifrige berg ble observert på nordsida av elva nedenfor Bekkedalsbekken (altså innenfor eksisterende Fuggdalen naturreservat), og det er mulig at liknende kalkrike berg som er påvist ved Renåa finnes også her (slike ble ikke sett på sørsida, men fragmentert av relativt baserikt berg finnes i trangjuvet helt nederst). Canyon-partiet nederst har eksponerte bergvegger og skrenter på begge sider. Lisida på sørsida lenger innover er derimot nesten i sin helhet dekket av løsmasser, og det er bare i de aller bratteste skrentene at berggrunnen stikker fram. Mye er grovkornet morenemateriale. I dalbunnen på det slakere partiet nedenfor Djupdalsbekken er det ned mot elva ei lita flat elveslette, og videre litt oppover i lisida velutviklete løsmasseterrasser bygd opp over flere nivåer/trinn. Elva graver aktivt i elvesvingene, og flere steder i øvre deler av dalen er det ganske breie flomsletter. Klima Regionalklimaet er utpreget tørt og kontinentalt, og området ligger i svakt kontinental bioklimaseksjon (C1). Bioklimasone er mellomboreal (MB), med overgang til nordboreal (NB) i høyereliggende, indre del. Lokalklimaet i elvekløfta er variabelt. Høyere og midtre deler av lisidene samt den øvre, åpnere delen av dalen har et jevnt over ganske tørt lokalklima, mens dalbunnen derimot har et relativt fuktig lokalklima betinget av den dype kløftetopografien og den relativt store elva. Den trange canyonen nederst har tydelig humid bekkekløftskog med stabilt høy luftfuktighet, betinget både av topografien og av den nokså store elva. Det er imidlertid ikke snakk om ekstremfuktige forhold, trolig er kløfta utsatt for periodevis en del vind.

4 Vegetasjon og treslagsfordeling Misterjuvet gir hovedinntrykk av ei mektig og temmelig skrinn elvekløft, helt dominert av fattige boreale skogsamfunn. Furuskog er arealmessig vanligst, og dominerer det meste av arealet i øvre og midtre deler av liene, ofte ganske langt ned. På solsida og øverst i dalen (der det er slakere terreng også helt ned i dalbunnen) dominerer furu også mer eller mindre helt ned til elva. Både bærlyngskog og lavfuruskog (reinlav-kvitkrull-type) er vanlig, på solsida er det også mye skrinn, berglendt furuskog. Her og der inngår litt gran i furuskogen, først og fremst i sidedaler, søkk og konkave partier, stedvis også litt lauvtrær, men mye av furuskogen i lisidene er ganske ensartet. Helt nederst, mot Misteregga-brua, står homogen furuskog på grove, sandblandete løsmasser, på begge sider av elva (breelv-terrasse-skrent). Dette tenderer mot sandfuruskog. I brattskrentene opp fra elva dominerer godt sluttet og stedvis kompakt granskog langs det meste av strekningen, selv om denne gran-sonen er ganske smal flere steder. Det er dels tilnærmet ren granskog, dels med et visst innslag av bjørk og stedvis selje, samt oftest med en og annen furu langt ned. Det er i hovedsak blåbærskog, men små rikere innslag finnes langs små fuktige sig i lisidene, langs sidebekkene, og i flomsonen langs elva, i form av småbregneskog, høgstaudeskog og små kildesig. På noen svært små partier kommer det ut ganske baserikt sigevann. Flere steder er det mye bjørkeoppslag i ungskog (dels grandominert blåbærskog, dels furudominert bærlyngskog) etter eldre flatehogster. Enkelte små felt på slakere mark i søkkene har fattig gransumpskog (største areal nederst langs Djupdalsbekken). Nederst snevrer elvejuvet seg inn til en trang canyon. Her er det stupbratte bergvegger, skrenter og rasmark, delvis åpent, delvis tresatt. Skyggesida har humid bjørkedominert skog, mest fattig, men med rikere partier i bergskrenter (storbregne-høgstaude-lågurt-vegetasjon), og stedvis baserike striper i berget. Solsida har tørr og varm furuskog mye berglendt, men partivis også med noe lågurtvegetasjon på steder med noe mer jordsmonn. Oppe i skrentene her står også en hel del lauvtrær, mest bjørk, men også en del osp (bl.a. et parti tilnærmet ren ospesuksesjon). Berggrunnen er de fleste steder hard og fattig, og markerte kalkberg som finnes på strekningen nedenfor Renåa lenger opp i elvedalen (Hofton 2004, i Blindheim et al. 2004), mangler. Imidlertid finnes enkelte mindre felt med baserike striper i berget, noe som som slår tydelig ut på vegetasjonen. Et lite parti på solsida nær utløpet av Bekkedalsbekken har tydelig skifrige berg. Elva er i øvre del ganske brei, og har stedvis (særlig i elvesvingene) flompåvirkete elvesletter og elveører med intermediær gras- og høgstaudevegetasjon. Variasjoner i forstyrrelseshyppighet/flom langs elveløpet skaper en sonering fra nakne grusører langs elva, åpne gras- og høgstaudeenger litt lenger inn og en smal sone høgstaudeskog (gran og bjørk) innenfor. Lenger ned er det mer grovsteinete stryk, men foruten det trange canyon-partiet nederst, er en smal flomsone utviklet de fleste steder. Skogstruktur og påvirkning I Mistras dal ser det ut til å være et relativt markert påvirkningsskille et stykke nedenfor Fuggas utløp, der skogen lenger oppe gjennomgående er naturskog, mens skogen nedover i dalen er sterkt påvirket av harde gjennomhogster og uthogster i første halvdel av 1900-tallet (og stedvis også noe seinere). I Misterlia står den eldste skogen helt i øst, omkring og litt nedover fra Djupdalsbekken (K4). Resten av arealet (med unntak av K2) er for en stor del middelaldrende til stedvis relativt ung skog (eldre kulturskog). Det meste av furuskogen er helt dominert av relativt unge til middelaldrende, spisskronete trær i god vekst, antakelig med dominerende aldersklasse omkring år. I 2004 ble et representativt tre på 25 cm dbh boret til 72 år. Lengst øst, omkring Djupdalsbekken (K4) og litt nedover fra denne, er furuskogen noe eldre, med antatt alder på dominerende generasjon rundt år, og noen få litt eldre enn dette. Granskogen er i hovedsak også ganske ung til middelaldrende, sein eller tidlig optimalfase, trær med nokså beskjedne dimensjoner, og fattig på død ved. Yngre og middelaldrende lauvskog (dominert av bjørk) dekker ganske store arealer i dalbunnen mellom kjerneområdene (samt innenfor K1). Dette er lauvsuksesjoner, trolig hovedsakelig kommet opp etter flatehogst, men kan også være mer naturlige suksesjoner kommet opp etter siste kraftige skogbrann. Naturskogselementer som biologisk gamle trær og død ved i seine nedbrytningsstadier er svært få (unntak: se nedenfor), og kontinuitet i slike elementer finnes knapt. Unntaket er et fåtalls kelo-furugadd, spredte eldgamle kelo-furulæger, og stedvis mange gamle brann-høgstubber, som finnes her og der i ellers ordinær furuskog. Dette illustrerer godt den svært lange leveransetiden til slike furuskogselementer (og utdøelsesgjelden for artsmangfoldet på dem) (det er her flere hundre års kontinuitetsbrudd). Brannspor finnes på omtrent alle disse, og vitner om kraftig skogbrann i området. I naturtilstand har høyst sannsynlig store deler av liene høy brannfrekvens. Brannspor ble flere steder observert helt ned til elva, og det synes som om bare de trangeste og dypeste canyonpartiene (deler av K1 og K2) har gått klar av den kraftige brannen. Kjerneområde 2 og 4 skiller seg litt ut. K2 har eldre, flersjiktet bekkekløft-granskog som dels har en heterogen struktur som følge av terrenget (deler av skogen står på blokkmark). Middelaldrende trær dominerer, men i tillegg inngår spredte relativt gamle (men smådimensjonerte) trær, og spredt en del granlæger (men ikke kontinuitet i slike). K4 har også en del gammel, smådimensjonert gran langs bekken, og partier med god konsentrasjon av granlæger i tidlige og midlere nedbrytningsstadier. I den halvgamle furuskogen på sidene er det her ganske god tetthet av stående og liggende gammel dødved av furu. Biologisk gammel furu finnes som i resten av lia nesten ikke her heller, men noen få slike står på steinete mark i øvre del. Også et lite parti oppe i den stupbratte solsida nederst i juvet skiller seg ut (observert på avstand), med gamle trær og en del dødved. K1 har mest middelaldrende bjørkedominert skog, men terrenget er svært ulendt og opprevet, med mye berg og skrenter, noe som skaper en heterogen skogstruktur. Naturskogselementer er også her svært få, med unntak av spredte gamle kelo-furulæger som har falt ned fra skrenten ovenfor. Eldre skog i dalen har selje i alle aldre, også en del temmelig gamle (flest i K2 og K4). Spesielt i K4 er det fine, gamle, grove

5 seljer og seljekloner. I disse to kjerneområdene finnes også spredt gammel bjørk og dødved av bjørk. Kjerneområder I det følgende listes informasjon om de avgrensede kjernelokalitetene i området Mistrajuvet. Nummereringen referer til inntegninger vist på kartet. 1 Mistra ved Misteregga Naturtype: Skogsbekkekløft - Lavlands- lauvskogsbekkekløft BMVERDI: B Areal: 46,4daa Hoh: moh Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. kartlegging av bekkekløfter i Hedmark i regi av Fylkesmannen og Miljødirektoratet ( bekkekløftprosjektet fase 2 ). Tidligere undersøkt for arter av bl.a. Even Høgholen (Artskart 2015). Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger nederst i den trangeste delen av Mistras elvejuv, der juvet snurper seg inn til en berglendt og dyp canyon, og består av et lengre parti på skyggesida/sørsida av elva med bratt, ulendt og opprevet terreng med mye bergskrenter, blokkmark, rasskar og flere steder bergvegger som stuper rett i elva. Terrenget er vanskelig tilgjengelig, men en fiskersti med oppsatte tau gjør det mulig å bevege seg (delvis ved klyving/småklatring) gjennom mye av området. Lokaliteten er avgrenset mot åpnere og mindre humid skog oppstrøms, tørre og solvarme skrenter med mye furu på nordsiden av elva, og tørr furuskog oppå brekket på sørsiden. Berggrunn: ifølge NGU (2015) kvartsrik sandstein (vardalssandstein) og granitt, men tyeligvis er også små striper/lommer av mer baserike bergarter isprengt. Bioklima-region: mellomboreal svakt kontinental (MB-C1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten klassifiseres som bekkekløft (delnaturtype lavlands-lauvskogsbekkekløft ), og har velutviklet, heterogent og stabilt humid elvekløftmiljø. Terrenget er bratt og ulendt, mest skogdekt med dels glissen, dels mer sluttet skog, opprevet av mye bergvegger, skrenter, ur og rasmark. Det humide lokalklimaet vises bl.a. på tjukke mosefeller over berg og steinblokker. Skogen er bjørkedominert, med sparsomt gran og noen få andre lauvtreslag, i hovedsak fattig (blåbærskog, lyngskog, sparsomt småbregneskog). Langs elva er det en helt smal, dels grovsteinet flomsone med gras og noe urter og høgstauder (bl.a. skrubbær). Mindre felt innunder bergskrenter og i bratte søkk har rikere skog (storbregne-høgstaude-lågurt-vegetasjon på rasmark), og enkelte av bergene har baserike striper (ser ut til å være mest rike berg i vest). Bjørkeskogen er yngre til middelaldrende, uten grove og gamle trær, og nesten uten død ved. Stående furuskog oppi lia er homogen, middelaldrende, dominert av trær ca år. Derimot er furuskogen full av gamle, brente furustubber og enkelte brente kelo-læger. Noen slike læger har falt ned i juvet. Det har tydeligvis gått en kraftig skogbrann i store deler av elvedalen. Brannen ser ut til å ha gått tilnærmet helt ned til elva de fleste steder (indikert av brente furustubber), unntaket er det aller trangeste partiet som kanskje er et av få steder i juvet som har gått klar av brann. Artsmangfold: Humid kløftemiljø med stabilt høy luftfuktighet, mye bergvegger, opprevet og lysåpen skog, gir gode forhold for fuktighetskrevende kryptogamer. Imidlertid er ikke artsmangfoldet like rikt som en kunne vente ut fra det meget velegnete storkløft-habitatet. Det mistenkes at den nevnte skogbrannen kan ha hatt stor negativ effekt på artsmangfoldet, i tillegg til mangel på biologisk gamle trær og at bergene i hovedsak er harde og fattige. En indikasjon på dette er at mer kravfulle arter kun ble funnet sparsomt og begrenset til det aller trangeste, bratteste og mest elvenære partiet der brannstubber ikke ble sett. Først og fremst på berg finnes her en hel del signal- og rødlistearter særlig av lav, inkludert flere regionalt sjeldne arter med få funn i Hedmark. Mest interessante er hodeskoddelav (Menegazzia terebrata), grynkolve (Pilophorus robustus) (vokser på steiner i sprutsonen i elvestryk), skrukkelav (Platismatia norvegica) og trådragg (Ramalina thrausta). Skrukkelav (svært langt til nærmeste lokalitet) vokser sammen med skrubbenever, og dekker ca. 30x30 cm på et nordvendt, lysåpent, hardt berg helt nederst mot elva. Av mer vanlige arter kort trollskjegg (Bryoria bicolor), sprikeskjegg (Bryoria nadvornikiana), granseterlav (Hypogymnia bitteri), randkvistlav (H. vittata) (rikelig, også en del på trær), skrubbenever (Lobaria scrobiculata). Habitatet virker gunstig for det spesielle kløfte-elementet av knappenålslav under steinblokker, men dette er svakere utviklet enn habitatene skulle tilsi på vedbiter ble påvist dverggullnål (Chaenotheca brachypoda), hvithodenål (C. gracilenta), langnål (C. gracillima), skyggenål (C. stemonea). Mosefloraen er ikke godt undersøkt, men det ble påvist stedvis mye småstylte (Bazzania tricrenata) (suboseanisk, sjelden i regionen) og hinnetrollmose (Cyrtomnium hymenophylloides), og på rike berg kammose (Ctenidium molluscum), tvaremose (Marchantia sp.) (overrislet parti) og putevrimose (Tortella tortuosa) (sammen med bl.a. kalknever Peltigera venosa), og potensialet er betydelig for flere regionalt sjeldne, fuktighetskrevende moser. I Kongsskardbekken er det mange våte læger i bekkeløpet, men kanskje tørker de ut i perioder, og det ble ikke funnet annet enn vanlige arter på disse (ikke Scapania spp.). Karplantefloraen tilknyttet baserike striper i bergveggene er relativt rik, med bl.a. grønnburkne, fjell-lodnebregne, dvergsnelle, snøsildre, jåblom, fjellsyre. I rikere rasmark vokser bl.a. fjelltistel, firblad, trollbær, broddtelg, skogburkne, fjellfiol, markjordbær, stor myrfiol, krattfiol (svakt varmekjært innslag). Litt oppi lia finnes knerot, og ganske mye skogjamne på tørrere mark. Vedsoppfungaen er fattig, men de spredte kelo-lægrene har sikkert enkelte typiske furu-naturskogsarter (ikke nærmere undersøkt). Den internasjonalt svært sjeldne barksoppen knortekandelaberskinn (Candelabrochaete verruculosa) er funnet på død gran i nedre del av Misterjuvet av Even Høgholen 1982, uvisst nøyaktig hvor. Arten er ellers mest funnet på furu. Bruk, tilstand og påvirkning: I nyere tid kun en fiskersti med opphengte tau til sikring (denne har små eller ingen innvirkning på naturverdiene, selv om slitasje kan være en negativ faktor for enkelte artsforekomster). Betydelig påvirket av tidligere tiders hogst (gjennomhogst og på mindre felt trolig småflatehogst). Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten ligger i den store elvekløfta til Mistra, som er Hedmarks største elvekløft, og med flere verdifulle naturtypelokaliteter langs dalbunnen. Verdivurdering: Mistra er Hedmarks største elvekløft. Partiet ved Misteregga er den dypeste og trangeste delen av juvet, og er tilnærmet unik i Hedmark ved å ha meget velutviklet storkløftmiljø. Her er stabilt høy luftfuktighet, mye berg og ur (og mye hulrom under blokkene), glissen og lysåpen kløfteskog, og et interessant artsmangfold først og fremst av lav på bergvegger og steinblokker (inkludert flere regionalt, og enkelte nasjonalt, sjeldne arter). Imidlertid er skogen i hovedsak fattig og dominert av bjørk, naturskogskvaliteter (gamle trær, død ved, arter tilknyttet slike elementer) mangler, og artsmangfoldet generelt er ikke så spesielt/rikt som habitategenskapene skulle tilsi og kløfta er vesentlig fattigere på arter enn for eksempel liknende kløftemiljøer i andre regioner på indre Østlandet (kanskje pga. skogbrann som har gått nesten helt ned i juvet). Hittil er påvist 8 RL2010-rødlistearter (3 VU, 4 NT, 1 DD). Hele området er 2011-rødlistet naturtype kontinentale skogsbekkekløfter (NT). Artsmangfold tilsier B-verdi, men naturtypeutforming (velutviklet storkløftmiljø) og regional sjeldenhet (tilnærmet unik i Hedmark) trekker opp, og lokaliteten vurderes som svært viktig (verdi A). Skjøtsel og hensyn: Fri utvikling (ingen inngrep) vil være optimalt for å ivareta naturverdiene. Det er ikke behov for skjøtsel.

6 2 Mistra ved Misterlibekken Naturtype: Skogsbekkekløft - Lavlands-granbekkekløft på Østlandet BMVERDI: B Areal: 116daa Hoh: moh Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. frivillig vern Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger i Mistras elvekløft, og består av et ca 1 km langt nordvestvendt lisideparti i bunnen av kløftas sørside, avgrenset omkring den fuktige eldre skogen i dalbunnen, mot ungskogsfelt med mye bjørkeoppslag både i sør og nord, og tørrere skog høyere oppe i lia. Lisida er brattlendt med ganske mye småberg. I sør faller sidebekken Misterlibekken ned i kløfta. Berggrunn: sandstein (vardalssandstein) (NGU 2013). Bioklima-region: mellomboreal svakt kontinental (MB-C1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lia er bratt, men i hovedsak dekket av godt sluttet grandominert skog. I tillegg til gran inngår noe bjørk og selje. Vegetasjonstypen er hovedsakelig blåbærskog, men med små rikere innslag langs fuktige sig i lisida og i flomsonen langs elva (småbregneskog, intermediær høgstaudeskog, kildesig). Det meste er stabilt fuktig, litt eldre, flersjiktet granskog i sein optimalfase til tidlig aldersfase, men det inngår også mindre felt med nokså ung gran-bjørk skog (trolig etter gamle småflatehogster). Skogen er mest godt sluttet, men mye småberg og blokkmark (med en del skog stående på blokkmark) gjør en del partier litt glisne. Middelaldrende trær av moderate dimensjoner dominerer, men det inngår også spredte relativt gamle (smådimensjonerte) trær. Dødved finnes spredt (men det er ikke kontinuitet i død ved). Spredte gamle bjørk og selje (ikke grove) finnes i mye av lia. Artsmangfold: Den dype elvekløfta gjør at skogen har stabilt relativt høy luftfuktighet, noe som sammen med mye berg og opprevet skog gir gode lysforhold, og i utgangspunktet gode forhold for fuktighetskrevende bekkekløftarter. Både på bergvegger og trær finnes da også en del signal- og noen rødlistearter av lav, og det er bra med skjegglav på trærne, selv om artsmangfoldet ikke er spesielt rikt (bl.a. fordi berget overalt er hardt og basefattig, og fordi biologisk gamle trær er få). På berg er påvist bl.a. kort trollskjegg (Bryoria bicolor), sprikeskjegg (B. nadvornikiana), langt trollskjegg (B. tenuis) (sjelden), randkvistlav (Hypogymnia vittata), og hodeskoddelav (Menegazzia terebrata) (meget sjelden i Hedmark). På lauvtrær finnes lungeneversamfunnet artsfattig utviklet, med bl.a. lungenever (Lobaria pulmonaria), skrubbenever (L. scrobiculata) og stiftfiltlav (Parmeliella triptophylla). Det ble lett noe etter knappenålslav innunder steinblokker, men dette elementet er bare svakt utviklet, med rustdoggnål (Sclerophora coniophaea) som eneste påviste interessante art. Artsmangfoldet på gran er fattig (litt granseterlav (Hypogymnia bitteri)). Vedsoppfungaen er fattig (manglende kontinuitet). På ei gammel, middelsdimensjonert selje ble imidlertid nordlig aniskjuke (Haploporus odorus) funnet (første funn i Hedmark utenfor Stor-Elvdal og Tegningdalen ved Hanestad). Av jordboende sopp ble den svake signalarten gulskivevokssopp (Hygrophorus karstenii) sett. Karplantefloraen er ikke rik, men noen små rike sig har enkelte interessante innslag, bl.a. dvergsnelle. Bruk, tilstand og påvirkning: Ingen i nyere tid, med betydelig påvirket av tidligere tiders hogst (gjennomhogst og på mindre felt trolig småflatehogst). Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten ligger i den store elvekløfta til Mistra, som er Hedmarks største elvekløft, og med flere naturtypelokaliteter langs dalbunnen, hvorav partiet nedenfor Renåa trolig er det mest verdifulle. Verdivurdering: Elvekløfta er stor, dyp og topografisk velutviklet, og har jevnt høy luftfuktighet i dalbunnen, med i utgangspunktet potensial for verdifull bekkekløft-skog. Lokaliteten har ganske typisk bekkekløft-granskog, men mest fattig, ikke særlig gammel, berget er hardt og fattig, og området mangler en del viktige egenskaper og elementer som karakteriserer verdifull bekkekløftskog. Området har likevel en del naturverdier og et mindre utvalg interessante arter, inkl. 6 RL2010-rødlistearter (først og fremst lav på bergvegger), og utgjør en naturtype som er sjelden i regionen, lokaliteten vurderes derfor som viktig (verdi B). Skjøtsel og hensyn: Fri utvikling (ingen inngrep) vil være optimalt for å bevare naturverdiene. Det er ikke behov for skjøtsel. 3 Mistra V for Djupdalsbekken Naturtype: Gammel granskog - Gammel høyereligende granskog BMVERDI: C Areal: 9daa Hoh: moh Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. frivillig vern Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger i Mistras elvekløft, og består av et lite parti i dalbunnen på sørsida av elva et stykke nedenfor Djupdalsbekken. Berggrunn: sandstein (vardalssandstein) (NGU 2013). Bioklima-region: mellomboreal svakt kontinental (MB- C1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Lokaliteten er ei lita flomslette i en innersving av elva med grasdominert, intermediær høgstaudevegetasjon, og tilhørende ganske bratt nordvestvendt skråning bak med fuktig granskog med mye lave bergvegger. Skogen er mest middelaldrende og smådimensjonert, sein optimalfase, blåbærskog. Artsmangfold: Granskogen er fuktig men likevel relativt lysåpen, og på trær og bergvegger finnes et lite utvalg fuktighetskrevende lav: gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa), sprikeskjegg (Bryoria nadvornikiana), randkvistlav (Hypogymnia vittata), lungenever (Lobaria pulmonaria) (på selje). Artsmangfoldet er ellers ordinært. Bruk, tilstand og påvirkning: Ingen i nyere tid, med betydelig påvirket av tidligere tiders hogst (gjennomhogst). Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten ligger i den store elvekløfta til Mistra, som er Hedmarks største elvekløft, og med flere naturtypelokaliteter langs dalbunnen, hvorav partiet nedenfor Renåa trolig er det mest verdifulle. Verdivurdering: Avgrenset lokalitet er et lite parti middelaldrende skog som skiller seg fra omgivelsene ved å ha gode fuktighetsforhold, og her er også ei større flomslette med intermediær høgstaudevegetasjon. Naturverdiene er imidlertid begrensete: skogen er fattig, ikke gammel, og artsmangfoldet er ganske fattig, Lokaliteten anses som lokalt viktig (verdi C). Skjøtsel og hensyn: Fri utvikling (ingen inngrep) vil være optimalt for å bevare naturverdiene. Det er ikke behov for skjøtsel. 4 Djupdalsbekken Naturtype: Gammel furuskog - Gammel høyereligende furuskog BMVERDI: B Areal: 148daa Hoh: moh Innledning: Undersøkt av Tom H. Hofton (BioFokus) ifbm. frivillig vern Beliggenhet og naturgrunnlag: Lokaliteten ligger langs Djupdalsbekken, som faller mot nordvest ned i Mistras elvekløft nord for Renåskarven. Berggrunn: sandstein (vardalssandstein), kanskje også fyllitt/glimmerskifer (men uten at dette gir utslag på vegetasjonen) (NGU

7 2013). Bioklima-region: mellomboreal svakt kontinental (MB-C1). Naturtyper, utforminger og vegetasjonstyper: Langs midtre og nedre del av bekken er det blåbærgranskog med noe innslag av furu og enkelte bjørk og selje, dels steinete, dels fuktig og forsumpet (på flatere mark nedover). Granskogen er småvokst men med spredte tydelig gamle trær (seinvokste, smådimensjonerte), og her og der noe læger (men bare i tidlige til midlere nedbrytningsstadier). Gammel selje og bjørk, og noe stående død bjørk (fine elementer) står langs bekken. På sidene overtar umiddelbart furudominert bærlyng-barblandingsskog og lavfuruskog. Furuskogen har et nokså ordinært tresjikt dominert av middelaldrende til halvgamle trær (et fåtalls biologisk gamle furuer finnes på steinete mark i søndre, øvre del), men det er en del gammel gadd og læger (men ingen nydannelse av slike). 5-6 gamle, dels grove seljekloner finnes i hellingene. Artsmangfold: De gamle, grovbarkete seljene har en rik lavflora, med mye lungenever (Lobaria pulmonaria), skrubbenever (L. scrobiculata), stiftfiltlav (Parmeliella triptophylla), og på grovbarkete partier vinflekklav (Arthonia vinosa), taiganål (Chaenotheca laevigata), Pachyphiale fagicola, rosa tusselav (Schismatomma pericleum), rustdoggnål (Sclerophora coniophaea). Det er sikkert potensial for flere sjeldne skorpelav. Også på gran og furu finnes enkelte signal- og rødlistearter: gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa), sprikeskjegg (Bryoria nadvornikiana), granseterlav (Hypogymnia bitteri), ulvelav (Letharia vulpina) (på noen få gamle gadd). Vedsoppfungaen har også en del interessante arter, men mest på gamle furulæger (gamle restelementer som ikke nydannes): flekkhvitkjuke (Antrodia albobrunnea), taigapiggskinn (Odonticium romellii), svartsonekjuke (Phellinus nigrolimitatus), tyrikjuke (Sidera/Skeletocutis lenis). På granlæger finnes okerporekjuke (Junghuhnia luteoalba) og rynkeskinn (Phlebia centrifuga), på gammel seinvokst levende grad gammelgranskål (Pseudographis pinicola). Bruk, tilstand og påvirkning: Ingen i nyere tid, men betydelig påvirket av tidligere tiders hogst (gjennomhogst). Fremmede arter: Ingen påvist. Del av helhetlig landskap: Lokaliteten ligger i den store elvekløfta til Mistra, som er Hedmarks største elvekløft, og med flere naturtypelokaliteter langs dalbunnen, hvorav partiet nedenfor Renåa trolig er det mest verdifulle. Verdivurdering: Lokaliteten har naturskogskvaliteter både av fuktig granskog og tørr furuskog, men verdiene er ikke spesielt store. Furuskogen har en del verdifulle elementer i form av gammel gadd og læger, med tilhørende vedsoppfunga, men dette er gamle restelementer som ikke lenger nydannes fra dagens skog der biologisk gamle trær mangler. Spesielle kvaliteter er knyttet til gammel selje, med flere sjeldne lavarter. Totalt er påvist 13 RL2010-rødlistearter (7 vedsopp, 6 lav). Lokaliteten vurderes som viktig (verdi B). Skjøtsel og hensyn: Fri utvikling (ingen inngrep) vil være optimalt for å bevare naturverdiene. Det er ikke behov for skjøtsel. Artsmangfold Artsmangfoldet er generelt ganske fattig, og interessante arter er begrenset til små arealer og forekommer i lav tetthet/ populasjonsstørrelse. Imidlertid er det påvist såpass mange som 24 rødlistearter. De fleste er lav på bergvegger og blokker (9) i humid kløfteskog, og vedsopp og lav på gamle kelo-elementer av furu (8) (arter som på sikt vil forsvinne fra området fordi elementene de er avhengige av ikke lenger nydannes). Mer spesifikt fordeler de 24 rødlisteartene seg på 15 lav (8 VU, 7 NT) (9 tilknyttet berg og blokker, 3 stående dødved av furu, 1 gran, 2 selje), og 9 vedsopp (1 VU, 7 NT, 1 DD) (5 på furulæger, 3 på gran, 1 på selje). Karplantefloraen er gjennomgående fattig. Skogjamne finnes noen steder i den tørre furuskogen, på litt fuktigere bærlyngmark knerot. Unntaket er lokalt små rikere partier, ofte skarpt avgrenset mot fattig skog. Slike partier dekker små arealer, men holder en stor del av karplantemangfoldet i området. Det er i første rekke K1 som skiller seg positivt ut, men også K2 har interessante rike innslag, andre steder inngår rike innslag mer sparsomt (forbehold for bergskrentpartier helt nederst på nordsida av elva, som ikke er sjekket). Langs fuktsig i lisidene, langs sidebekkene og særlig i flomsonen og høgstaude-enger langs elva opptrer intermediær til stedvis halvrik høgstaudevegetasjon. Her er registrert bl.a. geitrams, sølvbunke, engsyre, myrhatt, skogarve og fjellkvann nær elva, og skavgras, harerug, jåblom, fjelltistel, vendelrot, tyrihjelm, enghumleblom, turt, hundekveke, myskegras, fjellstjerneblom, myrmjølke og hvitbladtistel på mer stabile partier. Taigastarr er funnet langs Bekkedalsbekken i 1975 (Artskart 2015). Litt interessant er den svakt suboseaniske skrubbær langs elva. Den rikeste og mest interessante karplantefloraen finnes på små baserike striper/felt i bergvegger og skrenter, mest i K1, i mindre grad i K2, helt sparsomt enkelte andre steder. I rike bergvegger finnes bl.a. grønnburkne, fjell-lodnebregne, dvergsnelle, snøsildre, jåblom, blårapp, i skrenter og rasmark rundt rike berg er det blanding av høgstauder og lågurter med bl.a. fjelltistel, firblad, trollbær, trollurt, broddtelg, fjellfiol, markjordbær, stor myrfiol, krattfiol (svakt varmekjært innslag). Lågurt- og tørrbakkeelementet er bare sparsomt utviklet, helt lokalt finnes arter som fingerstarr, liljekonvall, snerprørkvein, blankbakkestjerne, kattefot, nattfiol, hengeaks, markjordbær. Artsmangfoldet knyttet til gamle bartrær og død ved av bartrær (vedlevende sopp, lav) er fattig, og virker tydelig utarmet som følge av gamle dageres omfattende gjennomhogster, med påfølgende substratmangel og kontinuitetsbrudd. Vedsoppfungaen på gran er helt dominert av trivialarter. Av interessante arter er bare rynkeskinn og gammelgranskål påvist, begge i Djupdalsbekken. På de gamle furulægrene opptrer derimot et utvalg typiske naturskogs-vedsopp, og disse lægrene holder sikkert flere interessante arter enn det som er påvist. Dette artsmangfoldet har imidlertid ingen/liten langsiktig levedyktighet i området, og vil forsvinne etter hvert som de gamle lægrene råtner vekk (det er ingen nydannelse av slike) (urealisert utdøelsesgjeld). Unntak mht. vedboende sopp er den internasjonalt svært sjeldne barksoppen knortekandelaberskinn (Candelabrochaete verruculosa), som ble funnet på død gran i nedre del av Mistrajuvet av Even Høgholen i 1982, uvisst nøyaktig hvor. Arten er ellers mest funnet på furu. Interessant er også nordlig aniskjuke (Haploporus odorus) på selje i kjerne 1 første funn i Hedmark utenfor kjerneregionen Evenstad-Hanestad. Lavfloraen er mer variert, men det er i all hovedsak på mindre arealer i kjerne 1, 2 og 4 at interessante/spesielle arter forekommer. Kjerne 1 og 2 har humid elvekløftskog med gode forhold for fuktighetskrevende kryptogamer. Artsmangfoldet er imidlertid ikke like rikt som en kunne vente ut fra det til dels meget velegnete storkløft-habitatet. Det mistenkes at den nevnte skogbrannen kan ha hatt stor negativ effekt på artsmangfoldet, i tillegg til mangel på biologisk gamle trær og at bergene i hovedsak er harde og fattige. En indikasjon på dette er at mer kravfulle arter kun ble funnet sparsomt, og begrenset til partier der brannstubber ikke ble sett. Først og fremst på berg, i mindre grad på trær, finnes i disse partiene en hel del signal- og rødlistearter av lav, inkludert flere regionalt sjeldne arter med få funn i Hedmark. Flest interessante arter

8 finnes i K1, der hodeskoddelav (Menegazzia terebrata), grynkolve (Pilophorus robustus) (vokser på steiner i sprutsonen i elvestryk), skrukkelav (Platismatia norvegica) og trådragg (Ramalina thrausta) utmerker seg. I K2 er hodeskoddelav og langt trollskjegg (Bryoria tenuis) mest nevneverdig. Generelt mye randkvistlav (Hypogymnia vittata) viser det humide lokalklimaet. I det trangeste juvet nederst, og i mindre grad i K2, er det gunstig habitat for det spesielle kløfte-elementet av knappenålslav under steinblokker, men dette er svakere utviklet enn habitatene skulle tilsi. Et mindre knippe arter påvist, og ingen spesielt kravfulle (dverggullnål (Chaenotheca brachypoda), hvithodenål (C. gracilenta), langnål (C. gracillima), skyggenål (C. stemonea), rustdoggnål (Sclerophora coniophaea)). De gamle seljene (kjerne 2, 4) har artsfattige lungeneversamfunn, og ved Djupdalsbekken en interessant skorpelavflora, inkludert sjeldne arter som taiganål (Chaenotheca laevigata) og rosa tusselav (Schismatomma pericleum). På gamle stående kelo-gadd og høgstubber finnes sparsomt typiske arter som ulvelav (Letharia vulpina) og blanknål (Calicium denigratum), men disse vil på samme måte som vedsopp på furulægrene etter hvert forsvinne fordi elementene de er knyttet til ikke nydannes. Brannstubber har Carbonicola-arter. Mosefloraen er ikke godt undersøkt. Det (aller) meste av juvet mangler habitater med potensial for spesielle/rike mosesamfunn, unntaket er den humide skogen i K1 og (delvis) K2 med lokalt-regionalt uvanlige fuktighetskrevende arter og rikbergsarter. I K1 finnes stedvis mye småstylte (Bazzania tricrenata) (suboseanisk, sjelden i regionen) og hinnetrollmose (Cyrtomnium hymenophylloides), og på rike berg kammose (Ctenidium molluscum), tvaremose (Marchantia sp.) (overrislet parti) og putevrimose (Tortella tortuosa) (sammen med bl.a. laven kalknever Peltigera venosa), og potensialet er betydelig for flere regionalt sjeldne, fuktighetskrevende moser. I Kongsskardbekken er det mange våte læger i bekkeløpet, men kanskje tørker de ut i perioder, og det ble ikke funnet annet enn vanlige arter på disse (ikke Scapania spp.). Tabell: Artsfunn i Mistrajuvet. Kolonnen Totalt antall av art summerer opp antall funn innenfor området. 0 betyr at artsfunnet ikke er tallfestet, men begreper som mye, en del, sparsomt, spredt o.l. er brukt. Det store tallet i kolonnen Funnet i kjerneområde henviser til hvilke kjerneområder arten er funnet. Det lille tallet angir hvor mange funn som er gjort i hvert kjerneområde. 0 betyr tekstlig kvantifisering. Små tall uten kjerneområdenummer angir funn utenfor kjerneområder. Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Karplanter Equisetum scirpoides dvergsnelle Asplenium viride grønnburkne Woodsia alpina fjell-lodnebregne Viola epipsila stor myrfiol 1 Viola mirabilis krattfiol Goodyera repens knerot Sopper Antrodia albobrunnea flekkhvitkjuke NT Candelabrochaete verruculosa knortekandelaberskinn DD Haploporus odorus nordlig aniskjuke VU Junghuhnia luteoalba okerporekjuke NT Odonticium romellii taigapiggskinn NT Phellinus nigrolimitatus svartsonekjuke NT Phellodon melaleucus svarthvit sølvpigg 1 1 Phlebia centrifuga rynkeskinn NT Pseudographis pinicola gammelgranskål NT Sidera lenis tyrikjuke Lav Alectoria sarmentosa gubbeskjegg NT Bryoria bicolor kort trollskjegg NT Bryoria nadvornikiana sprikeskjegg NT Bryoria tenuis langt trollskjegg VU Hypogymnia bitteri granseterlav Hypogymnia vittata randkvistlav Leprocaulon microscopicum puslelav Letharia vulpina ulvelav VU Lobaria pulmonaria lungenever Lobaria scrobiculata skrubbenever Menegazzia terebrata skoddelav VU Parmeliella triptophylla stiftfiltlav Peltigera venosa kalknever Pilophorus cereolus grynkolve VU Platismatia norvegica skrukkelav 1 1 1

9 Gruppe Vitenskapelig navn Norsk navn Rødlistestatus Totalt antall av art Funnet i kjerne-område (nr) Lav Ramalina thrausta trådragg VU Arthonia vinosa vinflekklav Calicium denigratum blanknål NT 1 1 Chaenotheca brachypoda dverggullnål Chaenotheca gracilenta hvithodenål NT Chaenotheca gracillima langnål NT Chaenotheca laevigata taiganål VU Chaenotheca stemonea skyggenål Hypocenomyce anthracophila lys brannstubbelav 1 1 Lecanactis abietina gammelgranlav 2 2 Schismatomma pericleum rosa tusselav VU Sclerophora coniophaea rustdoggnål NT Moser Cyrtomnium hymenophylloides hinnetrollmose Bazzania tricrenata småstylte Avgrensing og arrondering Sammen med eksisterende Fuggdalen NR (som og 2014-kartlagt område i praksis er en utvidelse/komplettering av), inkluderer avgrensningen så godt som hele elvekløft-formasjonen, med tilhørende spennvidde i både lengdeutstrekning og dalbunn-kløftekant/brekk helt opp på begge sider. Også tilnærmet alt areal med biologisk interessant skog er inkludert. Arronderingen er derfor meget god, og området danner en velfungerende elvekløft-enhet. Herunder ligger også Fuggas og Renåas sidekløfter. Kun et fåtalls andre tilsvarende store elvekløfter i Norge har mulighet for så god arrondering som i Mistrajuvet, pga. fravær av nyere inngrep. Det er imidlertid hull i avgrensningen lenger opp i elvedalen: (1) et ca. 1 km langt parti på sørsiden vis-a-vis Fuggas utløp, og (2) på sørsiden ovenfor Renåas utløp. På disse strekningene er kun solsida/nordsida av elva inkludert, mens skyggesida/sørsida ikke inngår. Det er ikke spesielt høye isolerte naturverdier i disse partiene, i motsetning til partiet nedenfor Renåa som inngår i Fuggdalen NR (jf. Hofton (2004) i Blindheim et al. (2004) (s )), og et stykke ovenfor Renåa er det også flatere elvedal og nyere hogster helt ned i dalbunnen. Inkludering av de nevnte skyggesideliene vil imidlertid optimalisere avgrensningen og ytterligere øke områdets samlete naturverdi (ikke minst i lys av verdien som et referanseområde/ nedbørsfelt). Andre inngrep Området er nesten uberørt av nyere og tekniske inngrep. Ei lita rød koie i god stand står litt sør for K3, samt ei eldre sammerast koie i nærheten. Det er stedvis sti langs elva, nedenfra med opphengte tau. Vurdering og verdisetting Mistrajuvet er ei stor elvekløft. Elvekløfttopografien er velutviklet, og deler av dalbunnen har storkløft-miljø med stabilt høy luftfuktighet betinget dels av topografien, dels av den relativt store elva. Arronderingen er meget god tilnærmet hele spennvidden i elvekløftmiljøet er inkludert i både lengdeutstrekning og gradient dalbunn-kløftekant/brekk på begge sider. Svært få store elvekløfter i Norge er så uberørt av nyere inngrep som Mistrajuvet. Samlet er imidlertid biomangfoldkvalitetene begrensete fattige barskogssamfunn dominerer helt, det meste av skogen er relativt ung, naturskog dekker bare små arealer, og biomangfoldmessig verdifull kløfteskog med tilhørende artsmangfold dekker bare relativt små arealer. Sistnevnte skyldes bl.a., til forskjell fra de fleste andre store elvekløfter i Norge, at skogbrann har påvirket mye av skogen helt ned i dalbunnen. Dette innebærer imidlertid også at området har særskilt vitenskapelig interesse, bl.a. mht. studier av hvordan skogbrannpåvirkning arter seg i elvekløfter og på artsmangfoldet i slike habitater. De isolert sett viktigste skog-kvalitetene er knyttet til (1) fuktig bekkekløftskog av middels verdi i dalbunnen (kjerne 1 og 2), (2) en del restelementer av gamle furulæger og furugadd (men slike elementer nydannes ikke), og (3) stedvis godt innslag av selje i alle aldre, inkludert gamle. Artsmangfoldet er generelt ganske fattig, og interessante arter er begrenset til små arealer og forekommer i lav tetthet/ populasjonsstørrelse. Imidlertid er det påvist såpass mange som 24 rødlistearter, noe som er høyt til å være i denne regiongen. Dette skyldes områdets størrelse og elvekløftmiljøets habitatvariasjon, som gir grunnlag for flere arter enn mer homogene naturtyper. De fleste er lav på bergvegger og blokker (9) i humid kløfteskog, og vedsopp og lav på gamle kelo-elementer av furu (8) (arter som på sikt vil forsvinne fra området fordi elementene de er avhengige av ikke lenger nydannes). På den annen side har juvet kvaliteter på mer overordnet nivå. Dette er Hedmarks største elvekløft. Det er ei stor og mektig elvekløft som er tilnærmet uberørt av nyere inngrep, med ei relativt stor uregulert elv, og med store landskapsmessige kvaliteter. Elvedalen har også geologisk og kvartærgeologisk interesse. Det er grunn til å framheve at Mistrajuvet sammen med Fuggdalen NR og Sølen LVO utgjør et meget stort sammenhengende naturområde med lav grad av nyere påvirk-

10 ning. Mistrajuvet kompletterer og styrker samlet naturverdi til Sølen-områdekomplekset vesentlig som følge av økt areal, vesentlig bedre arrondering, og ved vesentlig større økologisk, biomangfoldmessig og landskapsform-variasjonsbredde. Her inngår også et stort sammenhengende skogøkosystem/gammelskogsområde tilnærmet uberørt av nyere inngrep (Fuggdalen-Mistra; størrelsesorden 50 km2 skog). Siden bare små deler av juvet er naturskog, kan imidlertid tillegget som Mistrajuvet tilfører til storområde-naturskogs-funksjonaliteten, ikke sies å være særskilt stor. Samlet grad av skogvern-mangeloppfyllelse vurderes som middels. Av generelle mangler inngår (1) storområde, (2) rike skogtyper (i liten grad), (3) internasjonale ansvarstyper (svak til middels grad). Av spesielt prioriterte skogtyper er følgende representert: (1) bekkekløft (middels grad), (2) høgstaudeskog (i liten grad). Bekkekløfter framheves i mangelanalysene (Framstad et al. 2002, 2003, Hofton et al. 2010, Evju (red) et al. 2011) som en høyt prioritert skogtype som Norge har internasjonalt ansvar for. Ikke minst framheves storkløfter som en særlig viktig kløfteutforming. Mistrajuvet er ei godt utviklet storkløft/elvekløft. Imidlertid er området fattig på spesielle og særegne kvaliteter som gjør slike storkløfter biomangfoldmessig verdifulle, slik sett skiller området seg negativt fra de fleste andre storkløfter i Norge (denne ulikheten innebærer på den annen side at området har spesiell vitenskapelig interesse). Elvekløfta kan derfor ikke sies å være spesiell verdifull i nasjonal sammenheng, med unntak av som landskapsform, og oppfyller derfor bekkekløft-kriteriet bare i middels grad. Av rødlistede naturtyper er arealet langs dalbunnen klassifisert som kontinental skogsbekkekløft (NT). Det inngår også fragmentariske arealer av høgstaudegranskog (NT). Mistrajuvet har betydelig naturverdi i kraft av å være ei stor elvekløft tilnærmet uten nyere påvirkning, og som supplement/ forsterkning til Fuggdalen NR og Sølen LVO. Imidlertid dominerer biomangfoldmessig ordinære arealer, verdifull skog er begrenset til mindre partier, spesielle/særpregete kløftehabitater er relativt svakt utviklet, og artsmangfoldet er ikke spesielt rikt. Mistrajuvet vurderes derfor som regionalt verdifullt (3 poeng). Tabell: Kriterier og verdisetting for kjerneområder og totalt for Mistrajuvet. Ingen stjerner (0) betyr at verdien for kriteriet er fraværende/ ubetydelig. Strek (-) betyr ikke relevant. Se ellers kriterier for for verdisetting i metodekapittelet. Forkortelser; UR = urørthet, DVM = død ved mengde, DVK = død ved kontinuitet, GB = gamle bartær, GL = gamle løvtrær, GE = gamle edelløvtrær, TF = treslagsfordeling, TVA = treslagsvariasjon, VVA = vegetasjonsvariasjon, RI = rikhet, AM = arter, ST = størrelse, AR = arondering, FOR = Fosserøyk. For kjerneområder er kun variasjon vurdert som en kombinasjon av topografi og vegetasjon. For området samlet er det delt i to ulike vurderinger. Kjerneområde UR DVM DVK GB GL GE TF TVA VVA RI AM ST AR FOR Samlet verdi 1 Mistra ved Misteregga 2 Mistra ved Misterlibekken 3 Mistra V for Djupdalsbekken *** * * 0 * * * ** ** ** ** *** * * * ** ** * * * ** ** *** * * * * * * * 4 Djupdalsbekken *** ** * ** ** * * * 0 ** ** Totalt for Mistrajuvet *** * * * * * *** ** * ** *** *** 0 3 Referanser Artskart Artsdatabanken & GBIF Norge, internett. Blindheim, T., Klepsland, J.T., Larsen, B.H., Hofton, T.H. & Løvdal, I Naturverdier i utredningsområde for vern: Sølen, Hedmark. Siste Sjanse rapport Evju, M. (red.), Hofton, T. H., Gaarder, G., Ihlen, P. G., Bendiksen, E., Blindheim, T. & Blumentrath, S Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Norge. Sammenstilling av registreringene NINA Rapport s. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. & Brandrud, T.E Liste over prioriterte mangler ved skogvernet. NINA Oppdragsmelding 769: 1-9. Framstad, E., Økland, B., Bendiksen, E., Bakkestuen, V., Blom, H. og Brandrud, T.E., Evaluering av skogvernet i Norge. Fagrapport 54, NINA. 146 s. Gaarder, G., Hofton, T. H. & Blindheim, T Naturfaglige registreringer av bekkekløfter i Hedmark, Oppland og Sør-Trøndelag BioFokus-rapport Haugset, T Nøkkelbiotopregistrering i Rendalen. Borregaard Skoger AS. Rapport fra feltarbeid. WWF-rapport Skog nr Hofton, T.H., Reiso, S., Blindheim, T. & Gaarder, G Bekkekløfter (F09). Fakta-ark i Blindheim, T., Thingstad, P.G., Gaarder, G. (red.). Naturfaglig evaluering av norske verneområder. Dekning av naturtyper og arter. NINA Rapport 539. Naturbase Miljødirektoratet, internett. NGU Berggrunnskart på nett, Norges Geologiske Undersøkelse. Reiso, S. & Hofton, T. H Kartlegging og verdivurdering av naturtyper og biologisk mangfold i Rendalen kommune. Siste Sjanse rapport Skog og Landskap Kilden til arealinformasjon.

11 Mistrajuvet (Rendalen, Hedmark). Areal 2.412daa, verdi 3 den sbrenna Kvernnes Kvernnesmoen Bekkedalsbekken 46 Vang Mistra Brennly Kletten 567 Misterlia 962 Renåskarven 45 Stortjønna Misterlibekken 1 R0 nnesmoane 44 Misteregga østre 865 Mistra Naturfaglige registreringer av bekkekløfter 2014 Avgrensningsforslag Rødlistet NIN Alternativ Tidligere avgrensning registreringer Pri. naturtype Omr. for vurdering (Mdir/FM 2014) Kongsskardet Målestokk 1: Ekvidistanse 20m vestre Rutenett 1km Verneområder WGS84, sonebelte Kongsskardåsen Kartgrunnlag N50 Produsert Kongsskardåsen mN mE mE

12 Bilder fra området Mistrajuvet Mistrajuvet er ei stor og mektig elvekløft. Foto: Tom Hellik Hofton Dalbunnen i kjerne 2. Foto: Tom Hellik Hofton Humid kløftemiljø i kjerne 1. Foto: Tom Hellik Hofton Det meste av furuskogen i liene er ganske ung, men noen få eldgamle furulæger ligger spredt. Foto: Tom Hellik Hofton