Byrådssak 245/17. Nærdemokratireform - vurdering av rapport fra Nærdemokratiutvalget ESARK

Transkript

1 Byrådssak 245/17 Nærdemokratireform - vurdering av rapport fra Nærdemokratiutvalget BJOL ESARK Hva saken gjelder: Formålet med denne saken er for det første å legge til rette for en diskusjon av rapporten Byen og nærdemokratiet, utarbeidet av nærdemokratiutvalget som bystyret vedtok å opprette i møte ved behandling av bystyresak 176/16. Rapporten ble overlevert byrådsleder 7. april Denne saken er derfor bevisst lagt opp i en reflekterende stil slik at det stimuleres til debatt. For det andre er formålet med denne saken å foreslå noen hovedavklaringer, herunder en retning for det videre arbeidet som bystyre og byråd skal foreta frem mot endelige vedtak i 2018 om eventuelle nye nærdemokratiordninger. Bergen kommune har over en lengre tidsperiode prøvd ut ulike ordninger med bydelsstyrer/bydelsutvalg. Det har blitt gjort en rekke erfaringer på dette området, som har medført at de ulike ordninger en har hatt knyttet til styring på bydelsnivå, har blitt avviklet. Før en eventuelt vedtar en ny ordning for styrking av nærdemokratiet på bydelsnivå, bør en ta seg tid til en grundig gjennomgang av styrker og svakheter ved alternative modeller. Ulike tilnærmingsmåter Intensjonen med en nærdemokratireform er å styrke borgernes medvirkning og deltakelse i prosesser som berører dem. Det kan tas ulikt utgangspunkt for å legge til rette for dette. 1. Hovedfokus kan være på politikerrollen og hvordan denne kan innrettes og utvikles for å skape en tettere kontakt mellom politikerne og innbyggerne. 2. Hovedfokus kan være på trekk ved kommunens administrative forvaltning og hvordan endringer i måten kommunens faglige organisasjon utfører sine oppgaver på, i samhandling med innbyggerne, kan bidra til styrking av nærdemokratiet. 3. Hovedfokus kan være på borgerne dvs. hvordan en kan legge til rette for og stimulere borgerne til økt deltakelse i lokalt samfunnsliv. Skal en nærdemokratireform med fokus på befolkningen i bydelene, først og fremst være en administrativ reform med sikte på å desentralisere beslutninger og aktiv samordning av oppgaveløsningen rundt innbyggerne innenfor bydeler, der bydelspolitikere tar avgjørelser basert på administrasjonen eller byrådets utredninger? Eller er siktemålet med en slik reform å skape en ny arena for samhandling mellom folkevalgte og politikere på den ene side, og innbyggerne på den annen side I et slikt perspektiv er det ikke bare politikerne som må reflektere over egen rolle. Det vil være like viktig å tenke grundig gjennom hva som skal til av tiltak og initiativ for å skape de arenaer som ulike befolkningsgrupper finner det interessant å delta på. Medvirkning blir ofte forbundet med å være tett på der beslutninger fattes. Det er følgelig besnærende å tenke at desentraliserte beslutningsprosesser og fokus på lokale behov, er den beste måten å få til medvirkning. I et bysamfunn av Bergens størrelse vil det likevel på flere oppgaveområder være behov for en tydelig samordnet og overordnet styring av byen som helhet, mens en på andre oppgaveområder kan 1

2 være mer hensiktsmessig å legge et lokalt bydelsperspektiv til grunn når oppgaver skal løses. I et demokratiperspektiv er det viktig å legge til rette for medvirkning på begge arenaer Det grunnleggende spørsmål er hvilken type beslutningskompetanse bystyret som kommunens overordnete organ, ser som hensiktsmessig å delegere til eventuelle folkevalgte organ lagt til bydelsnivå. I denne sak vil byrådet trekke frem ulike tema som bør utforskes nærmere før det trekkes en konklusjon. Ulike perspektiver I tillegg til rapporten fra Nærdemokratiutvalget Byen og nærdemokratiet vil byrådet også sammenstille og reflektere over informasjon som ble gitt under Komite for fullmakter og styringssystems studietur til Stockholm og Göteborg i mars i år. Representanter fra byrådets administrasjon var invitert med på denne studieturen. For å skape en større bredde i det vurderingsgrunnlag bystyret trenger for å stake ut kursen fremover, vil også elementer i den lokalutvalgsløsning København har etablert for sin «bydelsorganisering» bli presentert. Medvirkning er avgjørende for legitimiteten til vår demokratiske styreform. Den vanligste formen for medvirkning er deltakelse i valg; det representerende demokrati. Et nærdemokratiperspektiv på oppgaveløsningen i forvaltningen innebærer at det legges stor vekt på å legge til rette for at innbyggerne kan involvere seg i saker som oppleves som viktige for dem også i løpet av valgperioden. Slik deltakelse skal være et supplement til det representative demokratiet. Det er en rekke valg som må tas fremover når det gjelder måter å legge til rette for deltakelse og medvirkning. Dersom en velger å etablere nye politiske organer på et bydelsnivå, vil dette først skje fra neste bystyreperiode. Dette innebærer at en har «god» tid til å ta grundige diskusjoner, og klargjøre hva en faktisk ønsker å få til dersom en for tredje gang etablerer en ordning med bydelsstyrer i Bergen. En viktig konklusjon i Nærdemokratiutvalgets rapport er at måten de demokratiske løsninger fungerer på i Bergen kommune, ikke er i krise. Det er i Bergen kommune etablert en rekke arenaer for medvirkning mellom kommunen og innbyggerne. Det inkluderer ordninger med brukermedvirkning, som inngår som viktige deler av mange ansattes arbeidshverdag. Valg av løsninger for å stimulere nærdemokratiperspektivet i kommunens oppgaveløsning, må ta hensyn til de utfordringer som kommer mot oss i tiden fremover. Derfor kan det være fornuftig å gjøre seg kjent med hvordan store byer i vår naboland arbeider for å håndtere sine nærdemokratiutfordringer. Saksutredningen er organisert i tre hoveddeler. For det første en mer generell gjennomgang av tema og perspektiver knyttet til demokrati og medvirkning. For det andre vil det være en gjennomgang av rapporten fra Nærdemokratiutvalget, hvor ulike tiltak/forslag presenteres og diskuteres. For det tredje foretas det en gjennomgang av noen erfaringer med bydelsstyrer og lokalutvalg i våre naboland. De fleste løsninger som anses kan som interessante, har også noen aspekter ved seg som kan lede til utilsiktete konsekvenser. I utredningen har en derfor rettet et kritisk søkelys mot flere av forslagene fra Nærdemokratiutvalget. Ikke for å ta livet av forslagene, men for å få en bredest mulig diskusjon av dem. Byrådet vil også påpeke at Bergen kommune har en stram økonomisk situasjon, og den demografiske utviklingen med bl.a. flere eldre vil ytterligere kunne sette kommunens økonomi under press i årene som kommer. Byrådet vil derfor understreke at økonomiske vurderinger av eventuelle nye nærdemokratiordninger må gjøre parallelt med det videre arbeidet. Samtidig mener byrådet at nærdemokratimodeller også kan føre til bedre samlet ressursbruk, fordi ulike beslutninger kan tas lokalt av dem som best vet hvordan knappe ressurser bør disponeres. 2

3 Byrådets anbefaling Rapporten fra Nærdemokratiutvalget tar opp mange tema og inneholder interessante forslag i et nærdemokratiperspektiv. Byrådets vil anbefale at en i det videre arbeidet med styrket nærdemokrati i Bergen kommune, tar utgangspunkt i forslagene fra Nærdemokratiutvalget. Det betyr at byrådet vil anbefale at det arbeides videre med mulig etablering av bydelsstyrer/bydelsutvalg, og at det i det kommende året utredes og diskuteres mål med reformen, hvilke mandat og oppgaver som bør legges til bydelsnivå, sammensetning, antall bydeler og om det skal være direkte eller indirekte valg. Som et ledd i det videre arbeid bør en også utforske nærmere ordningen med lokalutvalg som er etablert i København, herunder vurderinger av pilotprosjekter med en slik arbeidsform. Byrådet legger videre til grunn at dersom bystyret skulle velge å etablere bydelsstyrer, må disse gis reell kompetanse på oppgaveområder som anses som viktige i en bydelssammenheng. I tillegg anbefaler byrådet at et klart formål med en eventuell bydelsstyreordning må være å engasjere enkeltpersoner og frivilligheten til grasrotinitiativ og til at nye saker settes på den politiske dagsorden. Byrådet vil dog fraråde en reetablering av bydelsstyrer med tilnærmet samme mandat som den bydelsstyreordning som ble avviklet ved årsskiftet 2003/2004. Byrådet vil også anbefale at det utredes videre om en ordning med byborgerpanel skal etableres, eventuelt med følgesforskning. Det skal tas sikte på at bystyret fatter endelige vedtak i saken sommer/tidlig høst Begrunnelse for fremleggelse for bystyret: Det er bystyret som skal fatte vedtak om eventuell etablering av nærdemokratiløsninger på et bydelsnivå. Bystyret må følgelig gis mulighet til å gi retningsgivende signaler for det videre arbeid for styrking av et nærdemokratperspektiv i kommunens organisering og oppgaveløsning. Byrådet innstiller til bystyret å fatte følgende vedtak: 1. Bystyret tar den fremlagte redegjørelse vedr rapporten Byen og nærdemokratiet avgitt av Nærdemokratiutvalget til orientering. 2. Bystyret ber om at det arbeides videre med bydelsstyrer/bydelsutvalg iht anbefalingen fra byrådet, men at bydelsstyrer med tilsvarende mandat som i perioden ikke er aktuelt. 3. Bystyret ber om at det utredes om byborgerpanel bør etableres i tillegg til bydelsstyrer/bydelsutvalg. Dato: 27. juni 2017 Dette dokumentet er godkjent elektronisk. Harald Schjelderup byrådsleder Vedlegg: Byen og nærdemokratiet Rapport fra Nærdemokratiutvalget 3

4 Saksutredning: 1.1 Nærdemokratireform - bakgrunn Byrådet legger til grunn at det overordnete siktemålet med kommunens nærdemokratireform er å stimulere til økt deltakelse og engasjement fra innbyggernes side knyttet til de saker folkevalgte organ behandler og fatter beslutninger i. I tillegg er byrådet opptatt av å stimulere til grasrotinitiativ og til at saker settes på den politiske dagsorden som ellers ikke ville blitt det. Mange ulike faktorer kan bidra til å stimulere til et slikt økt engasjement i befolkningen. Noen sentrale faktorer vil være knyttet til: a. Trekk ved politikernes arbeidsformer og hvordan politikerne fanger opp og kanaliserer lokale behov inn mot beslutningsprosesser, men også hvordan en innretter det politiske styringssystemet. b. Trekk ved den kommunale forvaltning og forvaltningens evne til koordinert oppgaveløsning, men også forvaltningens evne til å involvere og indirekte mobilisere innbyggere til deltakelse og engasjement. c. Trekk ved innbyggerne samt tilstedeværelse av frivillig sektor i bydelene og hvordan man stimulerer til engasjement, samarbeid og politisk påvirkning. I det norske folkestyret representerer det representative demokrati hovedformen for borgernes deltakelse i styringen av kommunen. Basert på det mandat borgerne i valg gir de ulike partier gjennom bruk av stemmeretten, styrer folkevalgte organ kommunen gjennom de beslutninger som fattes. En viktig utfordring ved denne modellen er at den faktiske valgdeltakelsen varierer ganske kraftig mellom aldersgrupper og utdanningsnivå. Dette kan gjøre det representative demokratiet mindre representativt enn det vi ønsker at det skal være. Intensjonen med en nærdemokratireform slik byrådet vurderer det, er ikke å svekke det representative demokratiet, men snarere å gi denne styreformen økt legitimitet gjennom økt deltakelse og engasjement mellomvalgene, samt at dette i neste omgang kan gi økt valgdeltakelse. 1.2 Ulike typer politisk lederskap I faglitteraturen skilles det mellom tre måter å utøve politisk lederskap på, sett i lys av situasjon og de vedkommende skal lede. Med lederskap menes ikke bare byråd eller politikere i posisjon, men alle folkevalgte, både sentralt i kommunen og i eventuelle bydelsstyrer/bydelsutvalg. a. Mobiliserende lederskap dette innebærer at politikerne peker ut mål og løsninger og jobber for å skape oppslutning om disse målene. b. Representerende lederskap dette innebærer at politikerne ikke har satt målene på forhånd, men at de lytter til befolkningen og setter mål og velger virkemidler ut fra befolkningens ønsker og behov. c. Inkluderende lederskap dette innebærer at politikerne inkluderer det politiske fellesskapet innbyggere, næringsliv, administrasjon og hele kommunestyret i å sette mål og peke ut løsninger. Et kjennetegn ved medvirkning i et representativt demokrati som vår styreform omtales som, er at det kan føre til at de beslutninger folkevalgte fatter, blir bedre og har bredere støtte enn de ellers ville hatt. Formen for medvirkning fra innbyggernes side og den betydning den vil kunne ha, vil variere avhengig av hvilket lederskap politikerne tar. Ved et mobiliserende lederskap vil hovedpoenget med medvirkning være å bidra til å skape oppslutning om de målene og de virkemidlene politikerne har pekt ut. Fokus er på partiprogram og mobilisering av velgerne til å stemme på eget parti. Medvirkningsaspektet sett i lys av de to andre ledelsesformene, innebærer at en tar i bruk samhandlingsarenaer der politikken i større grad utformes i en dialog med innbyggerne, enn å være basert på partiprogrammer. Med et slikt representerende politisk lederskap vil de politiske partiene kunne få 4

5 mindre betydning. Samtidig vil den mer langsiktige politikken og de overordnete styringsgrepene kunne bli mer utydelige. Spørsmålet som må reises når målet er å etablere et tydeligere nærdemokratiperspektiv i kommunens samhandling med innbyggerne, er hvilke typer oppgaveløsning i kommunen de ulike lederfunksjonene best egner seg for, og i hvilke sammenhenger det er mest relevant å bruke den enkelte lederskapsstil. Politiske partier og folkevalgte organ i kommunene har ulike roller. Som folkevalgte beslutningstakere må politikerne forholde seg til saksutredninger utarbeidet av administrasjonen. Styrken ved slike utredninger er at de som regel er forankret i et mer sammenhengende perspektiv på kommunens oppgaveløsning. Politikk innebærer å foreta prioriteringer. Samtidig er det forventninger til politikere som beslutningstakere i kommunen, at like saker behandles likt på en forutsigbar måte. Det representative demokrati innebærer at innbyggerne i valg utøver sin innflytelse på den politikk som skal ligge til grunn for den folkevalgte styringen av kommunens virksomhet i den kommende fireårsperioden. Når det er valg, er det først og fremst det mobiliserende politiske lederskapet som utøves fra partipolitikernes side. Økt vekt på deltakelse fra innbyggerne inn mot beslutningsprosesser i kommunen i perioden mellom valgkampene, vil antakeligvis måtte innebære økt vektlegging av det representerende politiske lederskapet. I et nærdemokratiperspektiv kan et representerende eller et inkluderende lederskap ses på som attraktivt og relevant. Medvirkning er bra, men noen må faktisk ta et ansvar for de vedtak som fattes. Det vil være viktig for folkevalgte som beslutningstakere å ha god innsikt i de ulike hensyn som må veies mot hverandre. Administrasjonen har et entydig ansvar for i den enkelte sak å utvikle et forsvarlig beslutningsgrunnlag. Å komme tettere på de som berøres av et vedtak, og få mer systematisk informasjon om hvordan representanter for et lokalområde ser på en sak under behandling, kan bidra til at beslutningstaker evner å fatte bedre beslutninger. I tillegg kan det være en målsetting på generell basis å stimulere til et sterkere samfunnsengasjement i ulike befolkningsgrupper. I en slik sammenheng må en stille spørsmål om hvilke tiltak som bør settes i gang for å skape gode arenaer for samhandling mellom de folkevalgte som beslutningstakere, og de ulike interessegrupper som finnes i bysamfunnet ulike lokalområder. Bydelstyrer kan være et adekvat redskap i denne sammenheng, men finnes det flere? 1.3 Medvirkning Innbyggernes medvirkning i kommunens oppgaveløsning kan i prinsippet skje på ulike måter: a. Medvirkning gjennom å være en del av vedtaksprosessen. b. Medvirkning for å påvirke de folkevalgte som skal fatte de vedtak som forplikter kommunen og dermed tildeler rettigheter og ulemper. c. Medvirkning i form av møter med byrådet/administrasjonen som utreder saker som skal til behandling. Det ideelle demokrati har en når de som berøres av en endring, kan sette seg ned og samtale om endringen og deretter fatte vedtak. En forutsetning for et slikt idealtypisk demokrati er at deltakerne i beslutningsprosessen er relativt få. Dess flere som er involvert dess vanskeligere blir det i praksis med et slikt direkte demokrati. Med størrelse øker også kompleksiteten ved at en vil kunne stå overfor et økende antall motstridende interesser som må håndteres som en del av beslutningsprosessen. Det representative demokrati hvor en velger representanter som kan opptre på folkets vegne, er et svar på de utfordringer det direkte demokrati gir, ved at det skapes en avstand mellom dem beslutningen direkte vil angå, og beslutningstakerne. De folkevalgte skal når beslutninger fattes, avveie ulike legitime hensyn og se løsninger i en samfunnsmessig kontekst, hvor hensynet til det «greater good» ivaretas. I det representative demokrati er det lettere å unngå habilitetsproblemer enn ved det direkte demokratiet. Ulike 5

6 nærdemokratiordninger må ses på som kompensasjonsordninger for å ivareta borgernes legitime behov for å påvirke/gi innspill til de beslutninger som skal fattes. Medvirkning innebærer samspill mellom ulike aktører. På politisk side innebærer dette på den ene side ordninger som innbyggerforslag og delegasjoner som kan møte i en bystyrekomite for å gjøre rede for sitt syn på en sak. På den annen side har en de kontakter befaringer som politikere bystyrekomiteene gjennomfører for å få en bedre oversikt over hva en sak faktisk dreier seg om. Komiteen får derved også en anledning til å møte de innbyggerne som føler seg sterkest berørt av en sak. KMBY gjennomførte i perioden befaringer. I tillegg kommer befaringer i regi av de andre bystyrekomiteene. Årlig arrangeres ulike typer folkemøter i regi av byråd og de ulike fagmiljøer underlagt byrådet som ledd i arbeidet med planlegging og gjennomføring av kommunens planer og oppgaveløsning. Byutvikling er et viktig tema i denne sammenheng. Byrådet mener at det ligger et stort potensial i å engasjere innbyggere og foreninger o.l. knyttet til planer og byutvikling i bydelene, og at en ny struktur med et bydelsnivå både kan engasjere både bydelspolitikere og innbyggere i hvordan bydelene skal utvikles. Det å legge opp til medvirkning er f eks lovfestet i forbindelse med bl.a. kommuneplanarbeidet. Byrådet har dessuten i arbeidet med ny arealplan (KPA) laget prinsippsaker der det har vært åpne konferanser i forberedelsen av sakene. Denne arbeidsformen bør kunne utvikles videre, og eventuelle bydelsstyrer/utvalg kan inkluderes i dette. En slik deltakende arbeidsform kan dessuten styrkes uavhengig av etableringen av eventuelle bydelsstyrer/utvalg, men selvsagt også spille på slike utvalg dersom de etableres. 1.4 Hvorfor medvirkning? I et demokratisk styresett der innbyggernes engasjement og medvirkning representerer en verdi i seg selv, kan slik medvirkning ses og begrunnes i tre ulike perspektiver: 1. Medvirkning øker beslutningens legitimitet fordi beslutningene baseres på et bredere sett av synspunkter, og dermed er fattet på en måte som er nærmere idealet om at folket styrer seg selv. 2. Medvirkning gir større grad av åpenhet og gjennomsiktighet i politiske beslutningsprosesser, slik at innbyggerne kan se hvilke hensyn som veies mot hverandre. Slik åpenhet kan gi innbyggerne større tillit til prosessen. 3. Medvirkning kan bidra til at relevant informasjon om hvordan vedtak vil slå ut i praksis kan legges til grunn når beslutninger fattes. Dette vil kunne øke sjansen for at beslutningene som fattes får gode og ønskete konsekvenser, og at de blir mer treffsikre i forhold til det en ønsker å få løst gjennom vedtaket som fattes. Medvirkning kan også bidra til å gjøre at beslutningene blir bedre forankret og dermed lettere å sette ut i livet når vedtaket er fattet.. Det å ivareta de gode aspekter ved medvirkning som er skissert ovenfor, er nødvendigvis ikke ensidig knyttet til samhandlingen mellom politikerne/folkevalgte og innbyggerne. Medvirkning står minst like sentralt i administrasjonens samhandling med de som berøres av de vedtak som fattes på bakgrunn av det beslutningsgrunnlag folkevalgte fatter vedtak på. Byrådet/administrasjonen utarbeider det beslutningsgrunnlag folkevalgte fatter beslutninger på, og har et klart ansvar for å påse at sakene er forsvarlig utredet. I forsvarlighetsbegrepet inngår at alle relevante problemstillinger knyttet til et saksforhold skal være belyst i saksutredningen som legges frem for folkevalgt organ. Dette innebærer i en del sammenhenger også å legge til rette for medvirkning fra innbyggere som blir direkte berørt av en beslutning. For folkevalgte vil det i ulike sammenhenger være nyttig også å ha direkte kontakt med folk i nærområdet for det tiltak som skal iverksettes, både forut for at en sak kommer til behandling, og i forbindelse med selve behandlingen f eks i form av befaringer ol. Slik kontakt kan etableres på ulike måter. 6

7 Folkevalgte har flere roller. Det å være ombudsmann for innbyggerne er en av de sentrale i så henseende. Ombudsrollen kan ivaretas gjennom deltakelse i ulike folkevalgte organer bystyrekomiteer eller bydelsstyrer. Innbyggerinitiativ representerer et annet viktig inntak for borgerne til å legge føringer på den dagsorden som settes i folkevalgte organ på kommunenivå. 1.5 Hvilken kompetanse skal legges til eventuelle bydelsstyrer? Bydelsstyrer vil representere ett viktig tiltak som må utforskes nærmere i et nærdemokratiperspektiv. Et sentralt spørsmål en bør stille seg når en diskuterer dette temaet, er hva en vil en oppnå ved å etablere slike bydelsstyrer? Et annet spørsmål er hvilken beslutningskompetanse en ser det som aktuelt å legge til slike styrer? Er formålet med bydelsstyrer å styre den lokale administrasjon, synliggjøre et utadrettet bydelspolitisk lederskap overfor bydelens innbyggere, eller å stimulere til grasrotinitiativ og til å sette nye saker på dagsorden? Her kan det være flere svar. Et sentralt element i alle løsninger der et bydelsstyre inngår, vil være hvilke fullmakter slike styrer skal utstyres med. Bystyret er i prinsippet tillagt all myndighetsutøvelse, og er kommunens øverste organ. Bystyret kan delegere deler av sin myndighet til andre folkevalgte organer herunder byrådet. Å utøve myndighet dvs. å fordele rettigheter og de følgekonsekvenser dette kan gi i form av ulemper for andre, kan kun delegeres til andre folkevalgte organ, og ikke til en tredjeperson. Den konkrete oppgaveløsningen som finner sted på delegert fullmakt, kan imidlertid settes ut til andre. Eksempel på dette er at private selskaper kan drive sykehjem i kommunene, men det er kommunen som myndighetsutøver som bestemmer hvem som skal tildeles plass. En sentral begrunnelse for å etablere folkevalgte organ som styrer deler av kommunens virksomhet på delegert myndighet, er betydningen det har å ta i bruk de folkevalgtes kjernekompetanse den frie folkevalgte skjønnsutøvelse når beslutninger fattes. Det er denne kompetansen som er kjernen i demokratiske beslutningsprosesser. Muligheten for å uøve et slikt skjønn, kan anses for å være avgjørende for hvorvidt en skal etablere bydelsstyrer med formell beslutningskompetanse. Dersom bydelsstyrene utstyres med reell kompetanse til å utøve skjønn, må bystyret som delegerende myndighet akseptere at ulike bydelsstyrer kan vurdere saker som i utgangspunktet er relativt like, ulikt. Erfaringsmessig kan dette by på problemer. Fra et ståsted på bynivå kan det oppleves som problematisk at samme type saker håndteres på ulike måte i bydelene, kanskje spesielt på lovpålagte områder der likebehandling anses som viktig.. Dette var ett av stridstemaene sist en hadde bydelsstyrer i Bergen(perioden ). Oppgaver som lå til bydelsstyrene i perioden , må i stor grad kunne karakteriseres som driftsog tjenesterelaterte, der mange av oppgavene var innenfor lovpålagte områder innenfor oppvekst og helse/omsorg. Kommunens tjenester i henhold til faglige standarder er i stor grad definert i lov og forskrift. Når slike tjenester leveres, skjer dette med utgangspunkt i en faglig skjønnsutøvelse. Lov, forskrift og annet regelverk gir i stor grad en oppskrift på hvordan saker skal løses. Slike oppskrifter gir lite handlingsrom for å fravike de faglige vurderingene som ligger i beslutningsgrunnlaget, dersom det formelle vedtaket skal fattes av andre enn det fagmiljø som har utredet saken. M.a.o. gir det lite mening å legge slike saker frem for et folkevalgt organ, en bruker ikke organets kjernekompetanse det frie folkevalgte skjønn. I verste fall blir de folkevalgte tatt som «gisler» for en skjønnsutøvelse som helt og holdent er foretatt i det aktuelle fagmiljøet. 7

8 Ergo kan det argumenteres for at oppgaver innenfor tunge lovpålagte områder fortsatt bør styres fra sentralt nivå i kommunen, mens oppgaver der det aksepteres ulike løsninger og med det ulikhet, i større grad kan legges til et bydelsnivå. 1.6 Tverrsektoriell samordning Hoveddelen av kommunens tjenesteyting skjer med utgangspunkt i en desentralisert organisasjonsløsning. Siktemålet er å legge det fysiske stedet for tjenesteytingen, nærmest mulig de innbyggerne som skal være de faktiske brukerne av tjenestetilbudet. Kommunen har derfor mange tjenestesteder fordelt på mange oppgaveområder som leverer spesifikke tjenester til innbyggerne. Det å forholde seg til et tjenestetilbud om gangen fungerer greit for de fleste. Ulike livsfaser styrer hvilke kommunale tjenestetilbud vi til en hver tid er opptatt av. For storforbrukere av kommunale tjenester kan dette stille seg noe annerledes. Det er i forhold til slike multibrukere som beslaglegger betydelige kommunale ressurser, at det kan oppstå behov for en større grad av faglig samordning. Samordningen kan være knyttet til selve ressursbruken, men kan også være rettet mot å etablere en del helhetlige faglige grep som øker sannsynligheten for at tjenestetilbudet totalt sett innrettes slik at brukeren på en effektiv måte faktisk blir hjulpet videre i sitt liv. Tjenester kan samordnes på ulike måter. Den minst forpliktende samordningen er det en kan kalle frivillig samordning. Dette kan ta form av et samarbeid mellom ulike lokale fagmiljøer som leverer tjenester til en gruppe innbyggere. Samordning kan skje gjennom samarbeidsmøter hvor en orienterer hverandre gjensidig om hva en holder på med, men også om planer fremover. Dette er en løs form for samordning, men kan på noen områder være tilstrekkelig. Men samordningen vil ikke være mer omfattende eller forpliktende enn det den enhet som er minst interessert i samordning definerer. Det ligger lite styring i en slik form for frivillig samordning. På den annen side har en den styringsmessige samordningen. Samordning av denne type er ikke frivillig, men tvungen. Hvem som er ansvarlig for at samordningen finner sted og hvilke virkemidler som er stilt til disposisjon, må fremgå tydelig av den organisasjonsløsning som etableres. Slike styringsgrep må bl.a. komme til uttrykk i fullmakter og i det konkrete mandat som legges til grunn for den samordning en ønsker å oppnå. For å lykkes med slik samordning, bør det etableres klare mål som skal nås gjennom samordning. I så henseende kan en betrakte organisasjon som et redskap for å nå mål. Tiltak og tjenester kan samordnes ved at en av de deltakende tjenestene tillegges et overordnet samordningsansvar. Dette vil kunne innebære at en tjenestes fagperspektiv blir overordnet andre tjenesters fagspesifikke oppgaveløsning. Disse vil da kunne betraktes som redskaper for det helhetlige perspektivet alle tilstøtende tjenester heretter skal leveres innenfor. En slik samordning gjennom en sektor er utfordrende. Det kan skape mange faglige konflikter som kan virke handlingslammende på den samordning av tjenester en ønsker å få til. Alternativet til en slik samordning er å etablere et ledelsesnivå over de enkelte fagmiljøer med et klart mandat for styring og samordning. Dersom en velger en samordning ved å bygge opp et eget ledelsesnivå over de fagmiljøer som skal samordnes, må en også sørge for at et slikt ledelsesnivå har nødvendige fullmakter til å styre tjenestene. Et viktig element i dette vil være kontroll på budsjettmidler. Samordning uten myndighet og nødvendige virkemidler ivaretar kun en symbolfunksjon, og kan gi økt ressursbruk uten ønsket måloppnåelse. Bergen kommunes organisering av tjenester på et bydelsnivå i perioden var forankret i en styringsmodell der et nytt ledelsesnivå i bydelen bydelsdirektør, ble etablert med en intensjon om å sikre en sterkere tverrsektoriell styring av kommunens fagmiljøer og ressurser i et bydelsperspektiv. 8

9 Det er bred enighet om at tverrsektoriell samordning er bra, men slik samordning er ikke gratis. Samordning er krevende og medfører styringskostnader. Derfor er det viktig å holde det en ønsker å oppnå, opp mot de kostnader effektiv samordning medfører. Samordning er ikke noe som er avgrenset til tjenester organisert rundt brukere av kommunens tjenester, selv om det er her samordningen ofte kommer tydeligst til uttrykk. Organisering av kommunens tjenesteproduksjon i bydeler kan derfor ses på som en nødvendig forutsetning for at samordning kan finne sted. Samordning på tvers av byrådsavdelinger og etablerte styringslinjer vil alltid være utfordrende. For å håndtere kompleksiteten må samordningsfunksjonen bygges ut, med de kostnader dette medfører jf. tidligere bydelsorganisering med bydelsdirektører og deres staber. Bedre samordning av oppgaveløsning som er viktig å se i sammenheng, kan også løses gjennom den styringslinje en byrådsavdeling representerer. Temaet samordning ligger implisitt i alle de valg en byrådsleder foretar når han definerer oppgaveområdene for de ulike byrådsavdelingene i forbindelse med organisering og sammensetning av sitt byråd. Når byrådsavdelingene får ulik sammensetning av oppgaveområder under ulike byrådsledere, er dette bl.a. uttrykk for at ulike byrådsledere har ulikt syn på hvilke oppgaver som er hensiktsmessig å samordne i den daglige styringen på et overordnet politisk nivå. Samordning på et overordnet styringsnivå innebærer at en er tydelig på hvilke oppgaver en vurderer å høre sammen under et helhetlig styringsgrep fra en fagbyråds side. Samordning av organisasjonsenheter i et slikt overordnet styringsgrep legger føringer for en bedre samordning av oppgaveløsningen også ut mot brukerne. Fordelen ved samordning av oppgaveløsningen gjennom en byrådsavdeling er at den gir et entydig grunnlag for kommunaldirektør til aktiv styring og oppfølging av alle fagmiljøer som ligger under henne i styringslinjen. Samordning av viktig oppgaveløsning gjennom en byrådsavdeling bidrar til å avklare ansvarsforhold rundt oppgaveløsningen. Uansett hvordan en organiserer kommunens oppgaveløsning gjennom byrådsavdelinger, vil det alltid være behov for en samordning som går på tvers av den styringslinje slik organisering medfører. I utgangspunktet kan alt samordnes bedre, men det er nødvendigvis ikke riktig å bygge en ny organisasjonsløsning rundt all samordning. Et sentralt styringsgrep for bedre samordning er å håndtere den tunge samordningen av kommunens tjenester gjennom de oppgaveområder som legges til den enkelte byrådsavdeling. Samordning av oppgaver som anses for å være av mindre kritisk betydning, kan overlates til ulike former for mer frivillig samarbeid mellom fagmiljøer. Fagmiljøer har i utgangspunktet en faglig autonomi. Dess mer spesialisert et fagmiljø er, dess mer faglig autonomt er det. Samordning av oppgaveløsning innebærer at denne faglige autonomien blir utfordret. Samordning innebærer at flere hensyn enn de strikt faglig anbefalte løsninger innenfor det faglige perspektiv det aktuelle fagmiljøet står for, skal vektlegges. Samordning kan innebære at ett fagmiljø må underordne seg synspunkter og løsninger som et annet fagmiljø setter for oppgaveløsningen. Men kan også innebære at ingen av de fagmiljøer som samordnes i den aktuelle situasjon får sin primære løsning ivaretatt. Samordning kan innebære at en ut fra et helhetlig perspektiv velger en kompromissløsning der alle fagmiljøer føler seg litt tilsidesatt. Folkevalgt skjønnsutøvelse kan i en del sammenhenger representere et viktig korrektiv til det rene faglige skjønn. 1.7 Sentralisering vs. desentralisering Offentlig forvaltning preges av flere motgående tendenser. En har en sentraliseringstendens og en desentraliseringstendens. Basert på utviklingen en akkurat nå kan iaktta i arbeidet med kommunereform og regionreform, svinger nå pendelen i retning av en økt sentralisering. Denne tendensen finner en igjen også i nordiske storbyer som har valgt bydelsorganisering f eks Oslo og Stockholm. I disse byene er oppgaver løftet ut av bydelene og lagt til et sentralt nivå i kommunen. 9

10 Det foretas jevnlig undersøkelser vedr oppgaveløsningen i kommunal sektor som kan fungere som et temperaturmål på hvordan situasjonen er/oppleves. På oppdrag fra Kommunaldepartementet gjennomfører NIBR hvert fjerde år en spørreundersøkelse rettet mot norske kommuner. Siste rapport i denne serien er NIBR rapport 2016: 20 Kommunal organisering I rapporten sammenligner en svarfordelingen i 2016 med tilsvarende svar for En tendens som først og fremst gjelder kommuner styrt etter formannskapsmodellen som er de aller fleste - er at det synes å være en tendens til at kommunestyrene i mindre grad delegerer myndighet til formannskapet. Kommunestyret vil i større grad selv fatte endelig avgjørelser i saker på en rekke sentrale saksområder. En tolkning av den tendensen som er fanget opp i undersøkelsen, er at kommunens øverste organ - kommunestyret - på bakgrunn av et minskende handlingsrom for å utøve folkevalgt skjønnsutøvelse og dermed folkevalgt styring, selv i større grad ønsker å ta de endelige diskusjoner og avgjørelser på slike saksområder. Når handlingsrommet for å utøve folkevalgt skjønn innsnevres en stadig større del av kommunens oppgaveløsning er regulert i lov og forskrift - kan det fra kommunestyrets side bli mindre interessant å delegeres myndighet til å fatte avgjørelser til andre folkevalgte organ. I et slikt perspektiv må en stille seg spørsmål hvor mye folkevalgt skjønnsutøvelse det vil være riktig å legge til et bydelsnivå. Folkevalgte organ fatter vedtak som har stor betydning for byens innbyggere. Et grep for å styrke nærdemokratiperspektivet i forvaltningen, kan være å bringe innbyggerne tettere på de beslutninger folkevalgte organ treffer. Det har vært pekt på at et alternativ til bydelsstyrer, kan det være å sende bystyrekomiteene rundt i bydelene når viktige saker for den aktuelle bydel, står på komiteens dagsorden.. Deler av den effekt en kan oppnå i et nærdemokratiperspektiv ved å sende komiteene rundt i bydelene, er antakeligvis allerede tatt ut gjennom de ulike befaringer de ulike bystyrekomiteene foretar i byens ulike lokalområder. 1.8 Direkte vs indirekte valg Hvordan valg organiseres representerer en viktig dimensjon ved demokratiet. Hvilken type valgordning eventuelle bydelsstyrer skal være forankret i, representerer et prinsipielt spørsmål. På den ene side har en en løsning med direkte valg, der en velger representanter til bydelsstyrene i den enkelte bydel samtidig med det ordinære valg av bystyret, slik at sammensetningen av bydelsstyrene avspeiler lokal stemmegivning. På den annen side har en den måten f eks Stockholm har oppnevnt bydelsstyrer nemlig ved indirekte valg. Bystyret oppnevner bydelsstyrene med utgangspunkt i partienes stemmer ved kommunevalget. En ordning med direkte valg vil kunne gi bydeler med en annen politisk majoritet enn det en har i bystyret. Dette kan gi styringsutfordringer. Samtidig vil en slik måte å sammensette bydelsstyrene i større grad kunne reflektere lokal folkevilje. Et slikt direktevalgt til bydelsstyrer vil i prinsippet kunne medføre at saker som i prinsippet er rimelig like, kan bli håndtert på ulike måter på et bydelsnivå. En slik valgordning kan ha både styrker og svakheter, bl.a. avhengig av hvilke fullmakter bydelsstyrene blir utstyrt med. Direktevalg til bydelsstyrer kan være krevende for partiene som da må nominere et betydelig antall kandidater i hver bydel før valgkampen starter, samt ha folk til å føre valgkamp på bydelsnivå. En løsning med færre bydeler kan være en mulig løsning for å håndtere denne type utfordringer. Lokaldemokratiutvalget tar i sin rapport ikke direkte stilling til hvordan representantene i et eventuelt bydelsstyre skal velges/oppnevnes. 10

11 1.9 Den parlamentariske styreformen Den parlamentariske styreformen har ligget til grunn for Nærdemokratiutvalgets mandat. Den styreformen Bergen kommune har valgt, representerer imidlertid et viktig bakteppe også for en nærdemokratireform. Den gang den parlamentariske styreformen ble innført i Bergen kommune ble det lagt vekt på følgende tre begrunnelser: 1. Et ønske om en tydeligere politisk styring av kommunen øke den folkevalgte innflytelsen. 2. Et ønske om å styrke helhetsvurderingene herunder å styrke samordningen. 3. Et ønske om å skape tydeligere politiske ansvarsforhold. Styreformen kan imidlertid bidra til en sentralisering av makt. En viktig begrunnelse for å sette i gang arbeidet med en bydelsreform har vært et ønske om å styrke innflytelsen nedenfra. Siden denne saken ikke dreier seg om evaluering av den parlamentariske styreformen, vil byrådet være forsiktig trekke konklusjoner knyttet til denne. Det som likevel står fast er at i utforming av hvordan en organiserer deltakelse og medvirkning på et bydelsnivå, må en se dette i lys av hvordan kommunen er organisert også på sentralt nivå. 2.1 Gjennomgang av rapporten - tilrettelegge for en bred diskusjon En bred diskusjon innebærer at en i tillegg til å presentere utvalgets forslag og begrunnelser, også må gå inn og vurdere mulige utilsiktete konsekvenser av ellers interessante forslag. Innbyggerundersøkelser Innbyggerundersøkelser som utvalget henviser til, viser at bergenserne jevnt over er fornøyd med kommunen sin. Vi scorer noe lavere enn de kommunene som har innbyggere som er mest fornøyd, men vi ligger på samme nivå som de andre store byene. Undersøkelsene viser at det er et mindretall av innbyggerne i Bergen kommune som hat hatt kontakt med en kommunepolitiker eller en ansatt i kommunen om en sak vedkommende er opptatt av. Sammenlignet med andre kommuner ligger vi i det nedre sjikt på dette området, men fortsatt på linje med de andre større byene. Det at kommunepolitikerne i begrenset grad er synlige for innbyggerne og kanskje endog oppleves som lite relevant, representerer et tema en bør ta med seg inn i den videre diskusjon om utforming av nærdemokratiløsninger. Det samme gjelder opplevelsen fra innbyggernes side om at det er vanskelig å ta kontakt med politikere, På den annen side peker utvalget på at «det er med andre ord ikke noe lokaldemokrati i krise som kan leses ut av disse dataene.»(innbyggerundersøkelsene). Valgdeltakelse en utfordring Lav valgdeltakelse kan være et symptom på at samfunnet sliter med å inkludere alle borgere i å utøve sine demokratiske rettigheter. Dersom deler av innbyggerne lever på utsiden av samfunnet dvs. føler liten tilhørighet til det, da har samfunnet og kommunen en utfordring. En utfordring som kan adresseres i et nærdemokratiperspektiv. Rapporten peker på at valgdeltakelsen i ulike valgkretser i Bergen kommune varierer til dels betydelig. Variasjonsbredden er knyttet til bl.a. alder og utdanning. Valgdeltakelsen i den kretsen som har lavest deltakelse er 51 %, mens den kretsen som har høyest deltakelse er den på 72 %. 11

12 Sammenlignet med høy lav deltakelse i Stockholm under siste valg, er Bergens utfordringer mindre. I Stockholm var lokalområdet som hadde lavest deltakelse på ca.40 %, mens hele 94,8 % av borgerne som hadde stemmerett, avga stemme i det lokalområdet som hadde høyest valgdeltakelse.(informasjon innhentet under KFPS sitt besøk i Stockholm i slutten av mars i år.), På lokalt plan både i Stockholm og Göteborg er det satt i gang tiltak for å redusere utenforskap i de lokalområder med lavest valgdeltakelse. Ett kriterium for at en lykkes med dette samfunnsarbeidet, er at valgdeltakelsen går opp ved neste valg. Ett konkret tiltak som var iverksatt i Stockholms bydeler, er å stimulere til innbyggerinitiativ. I et vanlig møte i bydelsstyret er det som regel 4 5 innbyggerinitiativ på dagsorden. Det lokale medborgerkontoret bistår med å utarbeide slike innbyggerinitiativ. Bistanden består i å sikre at forslaget møter de formkrav som stilles til slike initiativ. Medborgerdialog kan også brukes som verktøy for å rette søkelyset mot lokale spørsmål som på et senere tidspunkt settes på beslutningsarenaen i kommunen. En generell erfaring med medborgerdialog er at en først og fremst når de som allerede er aktive. Konsekvensen kan bli at en åpner opp for nok en kanal for innflytelse for grupper og interesser som allerede sitter rundt bordet. Lokaldemokratiutvalget peker på at noe av skepsisen til medborgerdialog er at: «Man er bekymret for at ressurssterke grupper skal få uforholdsmessig mye innflytelse på beslutningsprosessene.» Ovennevnte påpekning representerer også et viktig argument i vurderingen av det prosjekt i Helsinki som utvalget går nærmere inn på i slutten av sin rapport. Hvordan styrke demokratiet? Rapporten peker på at det er betydelig variasjon mellom ulike stemmekretser hva angår innbyggernes bruk av stemmeretten ved valg. Forskjellen forklares først og med ulik alderssammensetning og ulikt utdanningsnivå i de ulike stemmekretsene. Rapporten konkluderer med at: «Med andre ord har en bergenser med samme alder, kjønn og utdanningsnivå like stor sannsynlighet for å stemme enten vedkommende bor or på Bønes eller i Vadmyra.» En avgjørende forutsetning for deltakelse er at det system en deltar i, oppleves som relevant. Den minst forpliktende måten å delta på i et demokrati, er å utøve stemmeretten gjennom valg. Hvilken type opplevd relevans må ligge i bunn for at folk skal møte ved stemmeurnene? Hva som oppleves som relevant må antas å variere med alder og utdanning, men også med andre interesser og behov som definerer oss som mennesker. En nærdemokratiordning skal ikke komme til erstatning for innbyggernes ordinære bruk av stemmeretten ved valg. Snarere bør de nærdemokratiordninger en etablerer, ha som uttalt målsetning å øke valgdeltakelsen ved å bringe den demokratiske styreformen nærmere ulike befolkningsgrupper i de mange lokalområder som Bergen består av. Utvalget peker på at det på generell basis vil være behov for mer målrettete tiltak for å nå ut til befolkningsgrupper som i utgangspunktet ikke er politisk aktive. Dette representerer kanskje kjernen i nærdemokratiperspektivet, selv om det også er viktig å legge til rette for at de som allerede er motivert til å bidra positivt til sivilsamfunnet, faktisk blir satt i stand til å gjøre nettopp dette. Hva vil være kjernen i et slikt demokratiarbeid? Dersom en velger en form for bydelsforankring for kommunens innsats på dette området, vil det antakeligvis være klokt å legge til rette for et opplegg der en kan legge vekt på ulike typer virkemidler basert på de konkrete utfordringer de ulike lokalområdene står 12

13 overfor. Det bør være aksept for at de ulike bydelene/lokalområdene har litt ulike tilnærmingsmåter til nærdemokratiutfordringene, basert på situasjonen i det enkelte lokalområde/bydel. Borgerpanel mv Utvalget foreslår ordninger med «borgerjury» og «borgerpanel» for å ivareta demokratiaspektet ved beslutningsprosesser i kommunen. Måten uttrekket til disse ordningene gjøres på, gir i følge utvalget en bedre representativitet enn det et valgresultat gir. Tilfeldighetsprinsippet ivaretar denne representativiteten. Det denne type løsninger ikke fanger opp, er dynamikken og byggingen av kompetanse som ligger i å være i en bred dialog om samfunnsutfordringer og samfunnsendringer. Selv om folkevalgte kan ta feil, vil politikere som har utviklet en kompetanse knyttet til det å håndtere samfunnsutfordringer som kommer mot en, antakeligvis ha et større potensial for å treffe fremtidsrettete beslutninger enn et tilfeldig trukket borgerpanel som er samlet for en konkret sak. Bruk av et borgerpanel eller borgerjury må antakeligvis avgrenses til saker som for det første er egnet til utøvelse av et «fritt skjønn», og for det andre representerer en noenlunde avgrenset og konkret problemstilling. Alternativt kan en avgrense borgerpanelets rolle til å gi råd til folkevalgte beslutningstakere. Administrasjonen utreder de saker folkevalgte organ behandler. I utgangspunktet er det en klar asymmetri mellom administrasjonens kompetanse, kunnskap og innsikt på det enkelte fagområdet utredningen er knyttet til, og de folkevalgtes kompetanse på det samme fagområdet. Administrasjonen er spesialister innen for kommunens ulike fagområder og bruker denne spesialistkompetanse inn mot de utredninger som legges frem. De folkevalgte innehar på sin side en generalistkompetanse. En slik bred kompetanse hvor mange ulike hensyn avveies mot hverandre, er det grunnleggende fundament for folkestyret. Kompetanse bygges både ved å ta i bruk den kompetanse en har - perfeksjonering, og ved å få tilført ny kompetanse. For folkevalgte skjer dette ofte gjennom behandling av saker og gjennom utvikling av rollen som folkevalgt. Folkevalgte vil over tid ha et betydelig potensial for å bygge kompetanse som kan utfordre administrasjonens faglighet. Når det gjelder et tilfeldig sammensatt borgerpanel der deltakerne er inne i en sak og så ut igjen, så bidrar neppe denne måten å fatte beslutninger på til å styrke beslutningstakernes kompetanse vis a vis administrasjonen. På den annen side skal en ikke se bort fra at det tilfeldige uttrekket disse ordningene representerer, tidvis kan utstyre borgerpanelet med kompetanse som kan bli en håndfull for administrasjonen. Problemet er at denne utfordringen er borte når neste tilsvarende sak legges frem for et annet panel. En slik ad hoc håndtering av oppgaver bidrar i liten grad til å bygge en systematisk kompetanse utenfor administrasjonen på et oppgaveområde. Dette kan ses på som et demokratiproblem. En tydeligere utfordring av administrasjonens faglighet kan imidlertid ha en verdi i seg selv knyttet til samspillet fag og politikk. I rapporten oppsummeres erfaringene med denne type ordninger bl.a. slik: «Forsøkene har også avdekket at ordninger av denne typen er bedre egnet for enkeltsaker med klart definert saksinnhold enn saker der beslutningene dreier seg om å definere saken.» I en parlamentarisk styreform skal en i prinsippet legge stor vekt på byrådets politiske grunnlag, når saker utredes. Samtidig vil det være et implisitt krav til saksutreder om på en tydeligere måte å legge til rette for dvs. klargjøre rammene for den «frie skjønnsutøvelsen» som er de politiske organs kjernekompetanse. Dette er kjernen i samspillet mellom fag og politikk som en dynamisk prosess. Administrasjonen som utreder saken, må ta det fremste ansvaret for å legge til rette for at den demokratiske beslutningsprosessen får utfolde seg. 13

14 Utvalgets anbefaling er at: «De folkevalgte politikerne må bestemme hvilke saker det skal søks råd fra Borgerpanelet, og hvordan rådet skal behandles videre i beslutningsprosessen. Meldingene som kommer fra en slik representativ gruppe er svært verdifull, og det sier seg selv at tilbakemeldingene gruppen kommer med må tas på alvor og behørig behandles av de ansvarlige politikere. Dersom det ikke gjøres, reduseres legitimiteten til paneles raskt og ordningen vil forvitre fort» Byrådet vil anbefale dersom en skulle velge å gå videre med en ordning med borgerpanel/borgerjury, å rette panelets arbeid inn mot å gi råd til folkevalgte organ som skal fatte en beslutning. På nåværende tidspunkt vil byrådet med henvisning til at kommunen ikke har direkte erfaring med et slikt panel, fraråde at en legger beslutningsmyndighet til panelet. For at en ordning skal fungere etter intensjonen, må den tas på alvor. Dette vil måtte innebære noen bindinger for de folkevalgte organene, som ber om råd fra et slikt panel. En må lytte til og i et visst omfang ta hensyn til de råd en får. Et generelt råd er at en ikke etablerer ordninger som en ikke aktivt vil jobbe for at blir en suksess. Er en usikker på hvor omfattende forpliktelser en vil ta på seg, bør en heller la være å iverksette den aktuelle ordning. Bruk av digitale løsninger Utvalget foreslår digitale møter, der deltakerne i panelet sitter ved sin PC og «stemmer». Et slikt ansiktsløst demokrati, hvor de som deltar i beslutningen hverken møter administrasjonen eller de andre som deltar i beslutningen, kan innebære en ansvarspulverisering. Vil de som stemmer på nettet føle seg mer involvert i samfunnets utfordringer og løsninger enn tidligere? Det å møte andre beslutningstakere ansikt til ansikt, høre andres argumenter og dermed motforestillinger til eget syn etc., må vel fortsatt anses som kjernen når en ser bort fra deltakelse i valg - i det å utøve sine demokratiske rettigheter. Når det gjelder bruk av digitale løsninger peker utvalget bl.a. på: «Dette er også en del av demokratiets nye landskap som det må tas hensyn til.» Det er viktig å møte borgerne på de arenaer de deltar på. Politikere og forvaltning må være tilgjengelige også på denne type løsninger, men det bør skje på en demokratiplattform ikke på en rendyrket teknologiplattform. Hvem tar ansvaret for de beslutninger som foretas ved bruk av digitale løsninger, der folk i prinsippet kan bidra til at beslutninger fattes uten å stå frem og ta ansvar for beslutningen? Dette er på sett og vis folkeavstemmingenes dilemma. Å bruke digitale løsninger som innebærer at deltakerne i panelet sitter hver for seg å stemmer over en beslutning, dekker neppe våre krav til åpenhet og habilitet rundt de beslutninger som fattes. Bruk av nettet gir tilgjengelighet, men det er ikke sikkert at en slik løsning møter andre krav vi stiller til en ryddig beslutningsprosess. Digitale løsninger er interessante også når en skal legge til rette for deltakelse fra byens innbyggere inn mot de folkevalgtes beslutningsarena. Digitalisering må ses på som et redskap for å stimulere til økt engasjement fra innbyggernes side, og er ikke et mål i seg selv. Det er viktig å utforske denne type problemstillinger i det videre arbeid med å utvikle robuste ordninger for nærdemokrati i Bergen kommune. Ansvar knyttet til rådgivende funksjon vs beslutning 14