Hjort & Rosenfeldt Fjellgraven

Transkript

1

2 Hjort & Rosenfeldt Fjellgraven Krim Oversatt av Håvard Syvertsen

3 Om forfatterne: MICHAEL HJORTH (1963) er manusforfatter og en av gründerne av produksjonsselskapet Tre Vänner. HANS ROSENFELDT (1964) er manusforfatter og kjent tv og radioprofil i Sverige han er blant annet mannen bak den populære svensk/danske tv-serien BROEN. De to velrenommerte manusforfatterne debuterte i 2010 med romanen Mannen som ikke var morder (på norsk i 2011). Dødens disippel (på norsk i 2012) befestet forfatterparets internasjonale gjennombrudd, og begge titlene har ligget høyt på bestselgerlistene i Sverige, Finland, Danmark og Tyskland. Bøkene er solgt for utgivelse i 20 land. Fjellgraven er tredje bok i serien om den sexmisbrukende og traumatiserte riminalpsykologen og profileringseksperten Sebastian Bergman.

4 Om boken: To venninner på fottur i Jämtland gjør et makabert funn. En skjeletthånd kommer til syne ved et elveleie, og det viser seg at skrenten skjuler seks lik to av dem barn. Rikspolitikommisjonen blir tilkalt, og Sebastian Bergman og resten av teamet begir seg til Jämtland. To av likene er et nederlandsk par, de fire andre en ukjent familie som ingen har meldt savnet. Alt tyder på at alle har blitt drept og begravet samtidig. Og hva med den amerikanske kvinnen i leiebil som forsvant på samme tid? Spørsmålene er mange, det er mye som ikke stemmer, etterforskningen står i stampe. Säpo tar over, det er snakk om «rikets sikkerhet» og Sebastian Bergman og hans kolleger får klar beskjed om å pakke sammen og dra. Sebastian Bergman har ikke tenkt å dra. Han har tenkt å finne fjellgravens hemmelighet. Koste hva det koste vil. «Fjellgraven utmerker seg i havet av krimromaner. Fordi språket har tempo. Fordi handlingen har sånt driv. ( ) Og de to forfatterne vet hva de driver med. Oppklaringen, mordmotivet, er mer uhyggelig og mer realistisk enn hva som er bra for nervene.»

5 INGER MELIN, BORÅS TIDNING «En skikkelig bladvender. Forfatterne lykkes i å holde flere historier levende og skaper spenning gjennom cliffhangers.» JOAKIM WESTLUND, SÖDERHAMS-KURIREN «Til og med på det private planet er det spennende for Hjorth/Rosenfeldts overbevisende karakterer.» MARIE-LOUISE LIDÉN, MÅBRA

6 Originalens tittel: Fjällgraven Copyright 2012 Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt Published by agreement with Norsteds Agency Norsk utgave 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 H 2003 un het Patricia denne gangen. Patricia Wellton. Nye byer. Nytt navn. Til å begynne med, for lenge siden, hadde det vært det vanskeligste. Å reagere når hotellresepsjonister og taxisjåfører ropte på henne. Men det var den gangen. Nå ble hun navnet på de nye identitetspapirene så fort hun fikk dem i hånden. Hittil var det bare ett menneske som hadde brukt navnet hennes på denne reisen. Det var bilutleieren i Östersund da han hadde kommet ut og sagt at bilen hun hadde bestilt, var rengjort og klar til kjøring. Hun hadde landet presis, like etter klokken fem onsdag kveld, og tatt toget fra Arlanda inn til Stockholm sentrum. Det var hennes første besøk i den svenske hovedstaden, men hun begrenset visitten til en restaurant i nærheten der hun spiste en tidlig og ganske kjedelig middag. Rett før klokken 21 gikk hun om bord på nattoget som skulle frakte henne til Östersund. Hun hadde bestilt en hel sovekupé for seg selv. Ikke fordi hun trodde at noen noensinne ville få tak i henne uansett hvor mange personer som eventuelt måtte gi signalementet hennes til politiet og myndighetene, men hun likte ikke å sove sammen med andre, ukjente mennesker. Det hadde hun aldri gjort.

8 Ikke med volleyballaget da de var på turneringer den gangen hun var ung. Ikke i løpet av utdannelsen, verken på basen eller i felt. Ikke ute på oppdrag. Da toget rullet ut fra stasjonen hadde hun gått til bistroen, kjøpt en liten flaske hvitvin og en pose peanøtter, og satt seg i kupeen for å lese. I know what you re really thinking, en ny bok med den noe merkelige undertittelen: Reading Body Language like a Trial Lawyer. Kvinnen som for anledningen het Patricia Wellton, visste ikke om nettopp strafferettsadvokater var spesielt flinke til å tyde kroppsspråk, hun hadde i hvert fall aldri møtt noen som hadde utmerket seg på akkurat det området, men boken var, om ikke lærerik, så i hvert fall kort og underholdende. Like etter klokken ett hadde hun krøpet ned mellom de hvite lakenene og slukket lyset. Fem timer senere steg hun av i Östersund, spurte seg for og ble vist til et hotell der hun spiste en lang frokost før hun bega seg til Avis-kontoret der hun hadde bestilt en bil. Hun måtte vente og ble tilbudt en kopp automatkaffe, bilen var i ferd med å bli vasket og overhalt. En ny, grå Toyota Avensis. Etter drøye ti mil var hun framme i Åre. Hun hadde holdt fartsgrensene hele veien. Det var unødvendig å pådra seg bøter selv om det i praksis ikke ville bety noe. Etter hva hun hadde forstått, hadde ikke svensk politi for vane, kanskje ikke engang myndighet til, å gjennomsøke bil og bagasje ved mindre forseelser, så det eneste som ville kunne sette oppdraget på spill, var dersom det ble oppdaget at hun var bevæpnet. Hun hadde ikke papirer som ga henne rett til å bære våpen i Sverige. Om de fant

9 hennes Beretta M9, ville de begynne å lete bakover og oppdage at Patricia Wellton ikke eksisterte noe annet sted enn akkurat her og nå. Så hun slapp opp gassen da hun trillet forbi de gressgrønne skibakkene og inn i det lille tettstedet i hellingen ned mot innsjøen. Hun gikk en kort tur og fant seg et tilfeldig sted der hun bestilte en panini og en cola light. Mens hun spiste kikket hun på kartet. Det var drøyt fem mil igjen langs E14 før hun skulle ta av og sette fra seg bilen, så var det knappe to mils løpetur. Hun så på klokken. Hvis hun regnet med tre timer før hun kom fram og enda én til å rydde opp, to til å komme seg tilbake til bilen, gi rapport Hun ville være i Trondheim tidsnok til å ta flyet til Oslo og komme seg hjem på fredag. Etter enda en spasertur gjennom Åre satte hun seg i bilen igjen og fortsatte vestover. Til tross for at jobben hadde ført henne mange steder, hadde hun aldri helt opplevd et landskap som dette. De myke, bølgende fjellene, den tydelig markerte tregrensen, solen som glitret i vannet i dalføret nedenfor. Hun ville kunne trives her, følte hun. Med ødsligheten. Stillheten. Den klare luften. Her kunne hun ha lyst til å leie ei enslig hytte og gå lange turer. Fiske. Oppleve lyset om sommeren og sitte foran peisen og lese om høsten. Kanskje en annen gang. Antakelig aldri. Hun forlot E14 da et skilt til Rundhögen pekte til venstre. Like etter forlot hun også leiebilen, tok på seg ryggsekken, fant fram fjellkartet over området og begynte å løpe. 122 minutter senere stoppet hun. Lett andpusten, men ikke sliten. Hun hadde ikke løpt opp mot maks, langt ifra. Hun slo seg ned i fjellsiden, drakk vann mens pusten

10 vendte tilbake til det normale. Så tok hun fram kikkerten og rettet den mot det lille trehuset omtrent tre hundre meter bortenfor. Hun var på riktig sted. Det så nøyaktig ut som på bildene hun hadde fått av informatøren. Hvis hun hadde forstått det riktig, ville ingen i dag fått lov til å bygge et hus ved foten av fjellet der den lille hytta lå, men denne var fra trettitallet, hadde hun fått vite. En eller annen direktør med gode forbindelser til hoffet hadde tydeligvis trengt et sted å varme seg på under jaktturene sine her oppe, og ærlig talt kunne det ikke kalles et hus, knapt nok ei hytte. Hvor stor kunne den være? Atten kvadrat? Tjue? Tømmervegger, små vinduer og en liten skorstein opp gjennom taket av tjærepapp. To trappetrinn opp til en dør på kortsiden, og ti meter derfra et mindre skjul, halvparten med dør, en utedo, tippet hun, halvparten uten, antakelig en vedbod med tanke på at det sto en hoggestabbe utenfor. En bevegelse innenfor den grønne myggnettingen. Han var der. Hun la fra seg kikkerten, stakk hånden ned i ryggsekken igjen, tok fram Berettaen og skrudde på lyddemperen med raske og vante bevegelser. Så reiste hun seg, stakk våpenet ned i den spesialsydde lommen på jakken, slengte sekken på ryggen igjen og begynte å gå. Nå og da kastet hun et blikk bakover, men det var ingen bevegelser å se. Hytta lå et stykke unna den merkede vandreløypen, og på denne tiden, i slutten av oktober, vrimlet det ikke av fjellvandrere i området. Hun hadde møtt to etter at hun forlot bilen. Da hun hadde knapt femti meter igjen, trakk hun pistolen opp av lommen og lot den henge ned langs beinet. Hun overveide alternativene. Banke på og skyte når han åpnet eller regne med at hytta var ulåst, gå rett