INNHOLDSFORTEGNELSE Innledning 1. Endringer i husholdnings- og boligstruktur 2. Den urbane nordmann hvem er det egentlig?

Transkript

1

2 2

3 3

4 4

5 5 INNHOLDSFORTEGNELSE Innledning 7 1. Endringer i husholdnings- og boligstruktur 9 2. Den urbane nordmann hvem er det egentlig? Transport og privatbilisme Energibruk, hverdagsliv og livsstil 19 Spørsmål for videre forskning 24 Litteratur 26

6 6

7 7 Innledning Stadig flere nordmenn ønsker å bo mer sentralt. Dette er i tråd med det offentliges satsing på fortetting av byer og tettsteder (bl.a. KRD, 1998; MD, 2002). Satsingen er begrunnet i forskning (bl.a. Næss, 1992; Næss, 1997) som viser at sentrumsnære og kompakte boligformer kan bidra til redusert energibruk både til transport og oppvarming. Samtidig er det samfunnsøkonomiske gevinster å hente på å konsentrere nybygging innenfor eksisterende byggeområder (MD, 2002). Parallelt med den offentlige satsingen, har særlig to forhold bidratt til at vi har fått flere boliger i sentrum. For det første har det blitt frigjort verdifullt tomteareal på tidligere industri- og havneområder i byene som har vist seg å være attraktivt for boligformål. For det andre ser det ut til at markedet for urbane botilbud er økende, og mye tyder på at nordmenns boligdrømmer ikke lenger bare handler om eget hus og hage. Kanskje er ikke den såkalte enebolig-privatbil-symbiosen (Aune, 1998) lenger helt enerådende her i landet? Jeg blir tiltrukket av en hektisk storby, men også av det rolige livet som eksisterer på et mindre sted, sier Grethe Kjensli. Med én bolig i Oslo og én på Nesodden har jeg heldigvis mulighet til å leve ut flere sider ved meg selv. ( ) I byen dyrker jeg det urbane og sosiale. ( ) På Nesodden har jeg tid til å nyte alt rundt meg. ( ) Dette stedet gjør at jeg kan holde ut lenger i byen, det er sikkert og visst. (Henne Interiør, september 1999) Betyr utviklingen i retning av flere boliger i sentrum at norsk boligkultur er i ferd med å endre seg i en mer bærekraftig retning? Sitatet gjengitt innledningsvis antyder at bildet ikke er helt entydig. Hvis urbaniseringen fører til at flere, som Grethe, må ha en retrettmulighet i en bolig nr. to i landlige omgivelser, vil noe av vinningen gå opp i spinningen. De miljømessige fordelene med redusert transportbehov eller redusert boligareal forsvinner. Vi har imidlertid ikke noe grunnlag for å påstå at Grethe representerer den typiske bybeboer. Det finnes lite forskning på urbane boligkulturer sett i lys av ressursbruk og miljøatferd 1. Urbaniseringen og fortettingsstrategien reiser for øvrig en rekke spørsmål. Begge deler har medført store endringer i byene - både fysisk og sosialt. Det er en tendens i mange store byer til at markedskreftene fører til en økt segregering, sosialt, økonomisk, kulturelt og aldersmessig. Mens det på 1970-tallet var idealister som flyttet til byen og som valgte å bli boende også i faser med små (og store) barn, er det nå først og fremst studenter og ressurssterke unge og eldre enslige og par uten barn som velger å bo i byen. Nye byboligprosjekter bidrar til denne segregeringen. Bynære boligstrøk er i ferd med å bli homogene områder hvor én type mennesker, som tilhører samme alderskategori og med samme livsstil, bor. Har dette noen effekt på f.eks. boligkvalitet og ressursbruk? Det er dessuten mye som tyder på at fortetting ikke nok i et miljøperspektiv. Eksempler fra fortettingsområder i Oslo viser at beboertettheten ikke øker i takt med den fysiske utnyttingen. Dette har 1 Begrepsdefinisjoner: Boligkultur: Begrepet angir samspillet mellom de fysiske omgivelsene (boliger og boligområder), brukerne og den måten de fysiske omgivelser tas i bruk Ressursbruk: Omfatter i denne sammenhengen alt boligrelatert forbruk: materialer, energi, areal osv. Fokus ligger på energibruk. Miljøatferd: Hvordan folk forholder seg til miljøspørsmål, hvilke valg de faktisk tar på dette området. Gjelder i denne sammenhengen alt fra overordnede valg av boligtype, størrelse og lokalisering til hverdagsvaner knyttet til energibruk, søppelsortering, bilbruk m.m.

8 8 sammenheng med at det bor mange små husholdninger her, og at barnefamilier enten ikke har råd eller ikke ser på byboliger som et attraktivt og permanent alternativ til mer spredt boligbebyggelse. Mye tyder dessuten på at det teknologiske potensialet som ligger i å bygge bynært og tett heller ikke blir utnyttet godt nok. I hvilken grad har fortettingsstrategien faktisk ført til redusert ressursbruk i boligsektoren? Fokus i overordnede planer ligger ensidig på grad av utnytting og antall boligenheter per da, og ikke på hvordan slik fortetting skal skje (mht beboersammensetning, boligkvaliteter og tekniske løsninger). Kan resultatet bli forringet kvalitet i bynære områder uten den ønskede miljøeffekten? Vår ambisjon med dette notatet er å stille noen spørsmål knyttet til fortettingsstrategien, på grunnlag av tilgjengelig litteratur på området. Vi ønsker å bidra til en diskusjon om hvorvidt man får realisert en miljøgevinst ved fortetting i sentrumsnære områder og hva denne i så fall består i. Hvis vi skal sikre oss at denne utviklingen gir oss en miljøgevinst, er det viktig at vi diskuterer prosjekter som har vært gjennomført og får utnyttet denne kunnskapen i videre planlegging og utvikling av sentrumsnære boligområder både i større byer og på mindre tettsteder. I notatet har vi hovedsakelig systematisert og diskutert litteratur fra arkitekt- og samfunnsfaglig forskning gjennom de siste årene. Hva vet vi faktisk om endringer i bolig og befolkningssammensetningen? Er det hold i påstandene om at alle flytter eller ønsker å flytte inn til sentrum av de store byene? Har vi blitt mer urbane eller gjelder dette bare noen få grupper? Hvordan har denne utviklingen i realiteten påvirket energibruken til oppvarming og transport? Og sist men ikke minst: Hva vet vi om sammenhengen mellom atferd, boligtype, boligstrøk og miljøbelastninger? Vi har organisert gjennomgangen rundt følgende tema: 1. Endringer i husholdnings- og boligstruktur. Hva forteller statistikken oss om bolig- og befolkningssammensetningen og flyttemønstre? 2. Den urbane nordmann hvem er det egentlig? Avsnittet tar for seg noe av det vi vet om endringer i boligpreferanser her i landet. Er det bare unge og eldre som vil bo i byen, eller gjelder dette også stadig flere barnefamilier? 3. Transport og privatbilisme Her gjennomgås noe norsk og nordisk forskning som ser på bruk av bil og andre transportmidler knyttet til bosted 4. Energibruk, hverdagsliv og livsstil Dette avsnittet ser på samfunnsfaglig energiforskning, hovedsakelig fra de siste 10 årene.

9 9 1. Endringer i husholdnings- og boligstruktur Norske husholdninger blir stadig mindre. I 2001 var det 2,3 personer per bolig, mens det var 3,3 i Nesten 4 av 10 norske husholdninger består i dag av én person. Det vil si at én-personshusholdningen i dag er like vanlig som kjernefamilien (par med hjemmeboende barn). I 1997 hørte 39% av husholdningene til den sistnevnte kategorien her var det en nedgang fra 48% i Flere forhold har bidratt til denne utviklingen. Blant de viktigste er at ungdom etablerer seg stadig senere med familie og fast jobb, mens de flytter hjemmefra like tidlig som før. En jevn økning i skilsmissefrekvensen og flere eldre bidrar også til at vi får flere små husholdninger. Det er flest aleneboere i sentrale bydeler i de store byene samt i utkantkommunene. I Oslo er det 1,9 bosatte per bolig og i sentrale bydeler består 2 av 3 husholdninger av én person. Det bør imidlertid bemerkes at det ikke har vært noen nedgang i antall bosatte per bolig i Oslo siden Tvert i mot har vi her sett en svak nedgang i andelen aleneboere i løpet av det siste tiåret. Vi ser også klare trender i retning av et mer urbanisert samfunn. Nesten 8 av 10 nordmenn bodde i byer og tettsteder ved inngangen til år 2000 (SSB, 2000). Nesten 1 av 3 bor i de fire største byene, og vi hadde en fortsatt vekst i storbyene gjennom 1990 årene. Innflytterne er stort sett unge mennesker. Dette er en tendens som vi ser over hele Europa, men i en del land er den motvirket av at barnefamilier flytter til omegnkommuner eller fjernere strøk. Dette skjer også til en viss grad i Norge, men ikke like mye som i f.eks. Frankrike, Nederland, Sveits og Storbritannia. Oslo/Akershus sin andel av befolkningen har økt fra 20,6 til 21,8 på tallet og vi kan forvente en økning i årene som kommer (pga fødselsoverskudd). Likevel er det verdt å merke seg at det er tettsteder med fra til innbyggere i sentrale østlandsområder som har hatt den største veksten de siste årene (SSB, 2002). Eneboligen er fortsatt den dominerende boformen her i landet. Bildet er hentet fra Elistranda, Skaun kommune. Arkitekt: Arkiplan AS Økningen i antall bosatte i tettsteder har i perioden imidlertid vært noe svakere enn økningen i tettstedsareal. Det betyr at vi har hatt avtagende effektivitet i arealutnyttelsen (obs: her er det snakk om små endringer!) Det er en tendens til økende intensitet i arealutnyttelsen til bygninger med økende tettsteds-størrelse, mens andelen veier er nærmest lik i alle typer tettsteder (SSB, 2002). Nordmenn ligger på flyttetoppen i Europa, etter Danmark, og sammen med Sverige, Sveits og Finland. Mens mobiliteten har hatt en langsiktig synkende trend i det meste av etterkrigstida, har det vært en økning siden 1992 for alle aldre. Det er særlig høy mobilitet blant de yngste. 44% under 25 år har flyttet i løpet av de siste to årene mens 28 % av åringene har flyttet i samme periode (Østby, 2002). På tross av urbaniseringen, er eneboligen fortsatt den dominerende boformen her i landet. De siste tallene fra Folke- og boligtellingen (SSB, 2001) viser at vi i dag har nær 2 millioner boliger i Norge. 57 % av

10 10 boligmassen er eneboliger mens 18 % er boliger i blokk eller leiegård. Vi hadde en økende andel eneboliger fram til 1990, men den siste tellingen viste en liten nedgang. Kommuner med pendleravstand til større tettsted eller mindre by har høyest andel eneboliger (Lyngstad m.fl., 2002), mens de største byene har lavest andel. Eksempelvis er 12 % av boligmassen i Oslo eneboliger mens 70 % er blokk/leiegård. Sannsynligvis har det vært størst nedgang i andelen eneboliger i de store byene i løpet av det siste tiåret. Fordeling blant nybygde boliger i Trondheim i 1999 viser at ca. 70 % av disse var i blokk/bygård o.l., mens kun ca. 15 % var eneboliger og omlag like mange var andre typer småhus. Til sammenligning var andelen eneboliger i 1987 over 75 % (Knudsen, 2000). Andelen nordmenn som bor i enebolig har ikke gått ned - heller tvert imot. Nesten to av tre nordmenn (64 %) bor i enebolig, mens 13 % bor i blokk, leiegård el.l. Det er flest blokkbeboere i aldergruppen år og i gruppen over 80 mens det er færrest blant barn og unge. Figur 1: Diagrammet viser at par med barn under 20 år er de som i størst grad bor i enebolig. Men vi ser at også over 60 % av par uten barn og over 40 % av både enslige forsørgere og aleneboere bor i enebolig. Kilde: Boforholdsundersøkelsen 1995 Hvilke husholdninger bor i de ulike boligtypene i 1995? Enslige foreldre m/barn under 20 Par m/barn under 20 Par uten barn Enebolig Rekkehus Leilighet Enslige 0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Når det gjelder eieform, har andelen eierboliger holdt seg stabil siden 1990 (77 %). Andelen selveiere er særlig stor hos par med store barn som bor i enebolig. Det har imidlertid vært en økning i andelen leieboliger i de store byene, og blant husholdninger der den eldste personen er under 24 år er det tre av fire som leier bolig. Det er også høy andel leiere blant aleneforeldre og aleneboere. I Oslo har det vært en økning av andelen husholdninger som leier bolig fra 1/4 i 1990 til 1/3 i Videre forteller statistikken at vi bor stadig romsligere. FoB fra 2001 gir ikke tall på boligareal per person. Fra tidligere undersøkelser vet vi at boligarealet per person økte i Norge med over 50 % fra 1973 til 1995: Fra 32 m² til 49 m². Gjennomsnittlig boligareal per bolig økte med 16 %: Fra 88 m² til 112 m² (SSB, 1995). I Oslo var gjennomsnittlig boligareal 87,5 m² i FoB viser at det har vært en økning fra 3,6 til 4,1 rom for alle boliger fra 1980 til Også leiligheter har hatt en økning fra 2,5 til 2,8 rom. Noen grupper bor mindre romslig enn gjennomsnittet. Dette gjelder særlig ungdom, studenter og innvandrere. Statistisk Sentralbyrå har regelmessig målt energibruk i private husholdninger. I en rapport fra 1999 oppsummeres det at energibruken er høyest i våningshus og eneboliger og at energiforbruk øker med økende

11 11 boligareal (Bøeng og Nesbakken 1999). De viser videre at husholdningsstørrelse har betydning for energiforbruket. Forbruket øker med antall husholdningsmedlemmer, men i avtakende grad. Også en nyere undersøkelse fra Erling Holden (2001) bekrefter at det å bo i enebolig innebærer høyere energiforbruk til oppvarming og drift av boliger enn rekkehus og blokker. Holden ser på ressursbruk mer generelt og undersøker derfor også materielt boligforbruk (summen av driftsfasens materialbruk samt energi til produksjon og transport av dette). Han finner ikke like entydig sammenheng mellom materielt boligforbruk og boligtype. De som bor i enebolig i Oslo og Førde, som er to av områdene i undersøkelsen, har riktignok høyere forbruk enn de som bor i tettere boligtyper, men disse forskjellene finner man ikke på Storhaug, en sentrumsnær bydel i Stavanger, som også er inkludert i undersøkelsen. Det er altså andre forhold i tillegg til planfaktorer som bosettingsmønster, lokalisering, bostedsstrøk og boligtype som påvirker husholdningenes samlede ressursforbruk. Likevel, i sum framstår eneboligen som en særlig ressurskrevende boform Når det gjelder andre forhold, finner Holden, som Bøeng og Nesbakken, at boligens størrelse og antall husholdningsmedlemmer har særlig stor betydning for energiforbruket til boligens oppvarming og drift samt materielt boligforbruk. Oppsummering Gjennomsnittsnordmannen har i løpet av de siste 25 årene fått både større og bedre boliger og de eier fortsatt i stor grad selv. Samtidig er Ola og Kari blitt mer urbane, men uten at dette foreløpig kan avleses i redusert boligkonsum totalt sett. Det at vi har fått flere små husholdninger motvirker effekten av at noen grupper (særlig unge men også noen eldre) bor på mindre areal nå enn tidligere. 2. Den urbane nordmann hvem er det egentlig? Det er gjort relativt lite forskning på boligpreferanser i Norge. Det finnes riktignok tall fra levekårs- og boforholdsundersøkelsene (Løwe, 2002), og det er gjort enkelte mindre regionale undersøkelser (f.eks. Barlindhaug m.fl. 2000; Ruud, 2001). Det er også gjort flere kvalitative studier av boligidealer og boligkvaliteter (f.eks. Støa, 1996; Støa m.fl. 2002; Schmidt m.fl. 2001). Figur 2: Figuren til venstre er hentet fra Løwe (2002) og viser andelen som bor i enebolig og andelen som foretrekker å bo i enebolig, etter alder. Basert på Levekårsundersøkelsen Vi ser at for de som er yngre enn 50 er det flere som ønsker å bo i enebolig enn de som faktisk gjør det, mens for de eldre er bildet omvendt.

12 12 De fleste undersøkelsene konkluderer med at eneboligidealet fortsatt er det dominerende. Dette til tross for både urbaniseringstrender og det at eneboligen i høy grad er assosiert med kjernefamilien, og at andelen av denne husholdningsgruppen går klart ned. Figur 3: Basert på Boforholdsundersøkelsene i 1988 og 1995, Kilde: Saglie, Her framkommer det at det blant unge og eldre enslige, samt for unge par uten barn, var flere i 1995 enn i 1988 som foretrakk leilighet. Blant par med barn var det imidlertid fortsatt midt på 1990-tallet en økning i andelen som ønsket seg enebolig. prosent Boligpreferanser hos enslige, år, som bor i by enebolig rekkehus leilighet prosent Boligpreferanser hos par med barn, år, som bor i by enebolig rekkehus leilighet Boligpreferanser hos enslige over 67 år som bor i by Boligpreferanser hos par uten barn, år, som bor i by prosent prosent enebolig rekkehus leilighet 0 enebolig rekkehus leilighet Tall fra Boforholdsundersøkelsen (SSB1995) viser for øvrig at det for de fleste gruppers vedkommende var flere som foretrakk leilighet i 1995 enn i 1988 (se figur 3). Dette underbygger forestillingen om at mange av oss er blitt mer urbane i våre boligpreferanser. Sitatet som innledet dette notatet illustrerte imidlertid en ambivalent holdning til det urbane livet også blant de som har valgt å bo i bysentrum. Det er ikke nødvendigvis slik at tendensen som tallene på figur 3 viser betyr endrede boligidealer selv for de som faktisk flytter til byen. I følge forskerne Inger Lise Saglie og Nina Witoszek, som har intervjuet beboere i tette boligområder, er det ikke nødvendigvis urbane attraksjoner som f.eks. kulturelt og funksjonelt mangfold, kaféer, offentlige møtesteder, butikker og service som gjør at flere flytter inn til byen eller vurderer å gjøre det: Noen av de som bor sentralt understreker at de gjør det av praktiske grunner og for å spare tid til lengre opphold i naturen ute av byen i helgen (Witoszek and Saglie 1996). Det er videre lite som tyder på at miljøspørsmål har hatt betydning når folk velger bolig heller ikke når de velger å bo i sentrum (Gram-Hansen m.fl. 2002; Holden, 2001). I et paper fra Aune, Lysne og Sørensen (1995) kommer det fram at valg av bolig særlig påvirkes av beliggenhet, utseende og pris. Hvor mye energi som brukes og hva slags oppvarmingssystem som finnes, er ikke interessant. Mangelen på opptatthet av boligenes energiforbruk gjenspeiler seg for øvrig også i hvordan boliger averteres til salg. Eiendomsmeglere gir informasjon om oppvarmingssystem, men sjelden om energiforbruket. Her kan vi imidlertid forvente oss forandringer. Den sterke prisøkningen og ikke minst, den store mediaoppmerksomheten som vi har hatt omkring strømprisene de siste månedene, vil sannsynligvis også gjenspeiles i økt interesse for energibruken i boliger, både eksisterende og nye. Kanskje dette også kan gjelde boligtype, beliggenhet o.l. dersom miljøaspektene ved slike valg fokuseres sterkere?

13 13 Har ungdommen endret sine boligpreferanser? Det statistiske materialet viser at ungdommen flytter inn til byene. Det viser også at de har et mer bærekraftig boligkonsum enn andre aldersgrupper både mht boligareal og boligtype. Dette har sammenheng med økonomiske rammebetingelser, men sannsynligvis er det også slik at ungdom prioriterer andeles enn andre grupper når det gjelder bolig. Kanskje er deres flytting til byene et uttrykk for endrede boligpreferanser og at dette er noe de på sikt vil bringe videre til neste generasjon? Foreløpig finnes det lite belegg i forskningen for slike endringer i boligpreferanser blant de yngste. Riktignok noe flere av unge enslige (25-34 år) som bor i by, som kan tenke seg å bo i leilighet (Saglie, 1998). Det er også en liten nedgang blant de som ønsker å eie, men fortsatt er det 93% blant de mellom år som ønsker å eie mot 97 % i 1988 (Løwe, 2002). På Nedre Elevhavn i Trondheim er et tidligere lager ombygget til bofellesskap for ungdom. Arkitekt: Svein Skibnes arkitektkontor AS Når det gjelder preferanser for boligstørrelser hadde de yngste (20-29 år) økende aspirasjoner for antall rom på 80-tallet (fra 3,8 til 5,1 rom i hhv 1981 og 1988), men disse ambisjonene ser ut til å ha sunket noe på tallet (til 4,4 rom i 1997) (Løwe, 2002). En undersøkelse blant unge i Oslo (Ruud, 2001) viser at det er stort samsvar mellom hvordan ungdommene er vant til å bo og de boligønsker de har for framtiden. Ungdommens boligvalg skiller seg fra andre valg og ønsker for framtiden, ved å framstå som mer tradisjonelle. I Ruuds materiale (188 elever ved Sogn Videregående skole i Oslo) kommer det fram at over halvparten ønsker leilighet når de flytter hjemmefra og 1/4 ønsker enebolig som første bolig. Etter hvert ønsker imidlertid 64 % å bo i enebolig eller rekkehus. De fleste som allerede har flyttet hjemmefra bor i leilighet, men også disse ønsker seg enebolig senere. At boligidealer går i arv blir bekreftet av en dansk avhandling om boligpreferanser (Ærø, 2002). Dette gjelder særlig når man har vokst opp i enebolig, da er det 2/3 som ønsker seg tilbake til en slik boform. De fleste leilighetene på Nedre Elvehavn i Trondheim er bebodd av eldre mennesker som har valgt å selge eneboliger utenfor sentrum for å få en mer lettstelt leilighet nær sentrum. Arkitekt: ARC Arkitekter AS Hva med seniorene? I første rekke er det ungdom som trekkes til byene, men vi vet også at en del godt voksne velger å selge eneboliger og flytte til en lettstelt og sentralt beliggende leilighet. Stadig flere ønsker å flytte fra eneboligen sin når barna har flyttet hjemmefra og hus og hage oppleves som en belastning. I Danmark har det vært gjort undersøkelser i flere kommuner omkring eldres boligbehov, og der framkommer det at det har skjedd store endringer i perioden fra 1987 til 1994 når det gjelder flytteønsker (Jensen, 1997). For den såkalte "parcelhusgenerationen" (født i perioden ) innebærer dette at mens 61% ønsket å bli boende i nåværende bolig i 1987 var det bare 26% som ønsket det samme i For de som var født ti år tidligere (den såkalte krigsgenerationen ) var tilsvarende tall 72% i 1987 og 20% i Også i Norge har utbyggere kastet seg over markedet av ressurssterke eldre som ønsker en mindre og mer lettstelt bolig. Foreløpig har dette

14 14 imidlertid ikke gitt seg utslag i en reduksjon av boligareal per person (Lyngstad m.fl. 2002; Løwe, 2001; Løwe, 2002). Det kan enten bety at omfanget av slik flytting har vært mindre enn vi generelt antar, eller at mange flytter til forholdsvis store leiligheter slik at reduksjonen i boligareal likevel ikke blir så stor. I hvilken grad det er urbane kvaliteter som trekker seniorene til leiligheter på Nedre Elvehavn (Trondheim) og lignende områder, vet vi lite om. Flere barnefamilier til sentrum? I St.meld. 23 om Bedre miljø i byer og tettsteder (MD 2002) heter det at stadig flere barnefamilier ønsker å bo sentralt. Her slås det fast at det har vært en generell tendens i hele Europa at antall barn øker i de tette byområdene. Det gjelder også i Oslo der det i 1998 bodde dobbelt så mange barn under 14 år i indre by som ti år tidligere (MD, 2002). Det har vært et mål at også barnefamilier skal velge å bo på Nedre Elvehavn i Trondheim. Dette forsøkes realisert både gjennom fysisk tilrettelegging (blant annet barnehage, trygge uteområder og lignende) og gjennom aktiv brukermedvirkning. I Trondheim ser vi imidlertid ikke en like sterk tendens. Her har folketallet i de sentrale bydelene (Midtbyen, Rosenborg og Lademoen) økt med 1531 personer i perioden 1990 til 2001, mens antall barn under 15 år kun har økt med 48. Dette innebærer at prosentandelen barn av sentrumsbefolkningen har gått ned i perioden i Trondheim (fra 12,5% til 11,5%). Også andelen av de aller eldste (over 67 år) har gått noe ned, mens andelen personer mellom 20 og 29 år har økt fra 24,4 til 27,4 % i løpet av 1990 tallet. Denne økningen er sannsynligvis langt større fordi uregistrerte studenter ikke er med i disse tallene. Trondheim kommune har gjort et anslag som viser at dersom man tar med den uregistrerte befolkningen, er andelen personer mellom 20 og 29 år som bor i sentrale bydeler ca. 40%. Det at barneandelen i sentrum ikke har økt, behøver imidlertid ikke bety at familier med barn ønsker seg vekk derfra. Nye byboliger er svært ofte for dyre for familier i etableringsfasen. I Trondheim vet vi dessuten at en del unge familier flyttet inn i trehusbebyggelsen i sentrum på 1970-tallet da de hadde små barn. Mange av disse bor sannsynligvis fortsatt i samme bolig, men har nå voksne barn. En annen viktig årsak kan være at boligstrukturen i liten grad er tilpasset denne gruppen verken når det gjelder leilighetsstørrelser eller utforming av uterom. En del steder vet vi også at familieboliger gjøres om til hybler og leies ut til studenter. Som vi så av boforholdsundersøkelsen (figur 3), er barnefamilier fortsatt de som i størst grad ønsker seg til eneboliger. I en survey gjennomført blant beboere i sentrumsnære boligområder i 7 norske byer (Guttu m.fl. 1998) framkommer det at en relativt stor andel av barnefamiliene ønsket å flytte. Flytteønskene skyldtes særlig for liten plass i leiligheten, men også dårlige lekemuligheter, luftforurensning og trafikkfarlig skolevei. I sin hovedoppgave om barnefamilier i Indre Oslo har Karoline Berg (Berg, 2002) blant annet konkludert med at til tross for at barnefamilier ikke er noen homogen gruppe, har de relativt tradisjonelle og ensartede boligpreferanser. Hun finner at både boligstørrelse og egenskaper ved utemiljøet er viktige betingelser for at barnefamilier blir boende i sentrum. Samtidig tyder materialet hennes på at barnefamilier som ønsker å bli boende har et mer positivt syn på indre by som bosted, både for dem selv og barna.

15 15 Hva kjennetegner de urbane boligkulturene? Mye tyder på at mangfold og valgfrihet kanskje er det begrepet som best beskriver urbane boligkulturer (Voss Gabrielsen, 1999, Pløger, 2002). Å gi enkle svar på det ovenfornevnte spørsmålet over blir derfor umulig. Dette er dessuten et svært stor forskningstema, som vi bare har hatt anledning til å gjennomgå små biter av. Vi skal likevel formidle noen forskningsresultater på dette området som gir nyttige perspektiver på diskusjonen om sammenhengen mellom atferd, boligtype, boligstrøk og miljøbelastninger Vi begynner med en dansk undersøkelse. Byboliger utgjør én av de fire kategoriene boligområder som Ærø har studert i sin avhandling (Ærø, 2002). Han har gruppert byboligene i tre grupper etter eieform: Selveierleiligheter, private utleieboliger og almene boliger (kommunale utleieboliger). Enslige unge og par utgjør majoriteten i alle tre typene. De som flytter til de private utleieboligene, er i snitt eldre enn de andre. Andelen husholdninger med barn, og eldre med og uten barn, er større blant beboerne i de almene boligene, mens de som flytter til eierboligene jevnt over er unge aleneboere eller par uten barn. Det kan være interessant å merke seg at de private utleieboligene var de mest attraktive, og at mange som bodde i selveier leilighet aller helst ville ha leid bolig. Dette er begrunnet i ønsket om å kunne flytte til og fra relativt enkelt. Ingen ting tyder på at det er spesielt høy status knyttet til selveierboliger i denne sammenhengen. Her er det imidlertid sannsynlig at det er forskjeller mellom Norge og Danmark. I Norge er utleiemarkedet lite og dyrt. Tidshorisonten ved flytting til en bybolig i Ærøs undersøkelse, er fra tre og seks år, og man ønsker seg en bolig som er enkelt omsettelig når studier eller arbeidsliv krever flytting. De færreste forventer å bo i sine nåværende leiligheter om 10 år. Foto fra boligutstillingen i Malmø. Bo01 I en senmoderne læsning kan den høje mobilitet mellom byens tætte boliger ses som en jagt efter at bo det rigtige sted på det rigtige tidspunkt. En livsstil der ( ) betyder en søgning væk fra stabile tilhørsforhold, tradisjoner og kulturelle bindinger. I en sådan læsning er Den gode bolig eller Den rette bolig ikke givet ved tradisjon eller praktisk fornuft, men ud fra præmisser der kan diskuteres. Bliver det populært at bo i en bydel, flytter man dertil (Ærø. 2002:146) Beboerne i de private utleieboligene og eierboligene karakteriseres ved en livsstil som setter frihet, uavhengighet og fleksibilitet i høysetet og som dyrker åpne nettverk. Nærhet til venner og jevnaldrende er i høysetet. Beboerne i de allmenne boligene er i større grad knyttet til stedet. De er ikke i samme grad karrièreorienterte som de andre, og mange har vokst opp innenfor kommunen. Mange av disse har sommerhus eller kolonihage som kompenserer for leieboligens manglende muligheter for kreative aktiviteter. Ærø finner at de som flytter til byboliger er generelt mindre opptatt av selve boligens egenskaper enn innflyttere til andre boligtyper. De har mer fokus på boligområdet og beboersammensetningen. Boligens funksjon som bærer av identitet har ikke den samme betydning her som i eneboligog småhusområder. Mange betrakter boligen som en station og det understreger den flygtige relation til selve boligen (Ærø, 2002:145). Boligen er et av flere steder der man føler seg hjemme. Samtidig er leiligheten betraktet som gjenstand for stadige ombygginger og forbedringer særlig eierleilighetene og det skapes et bilde av en bebyggelse som er under kontinuerlig endring både fysisk og sosialt. Ærø finner også at beboerne har noe ulike preferanser avhengig av hvilken eieform boligen deres har. Når det gjelder området, legger

16 16 beboerne i eierboligene og de allmenne boligene vekt på nærhet til sentrum. De som har flyttet til private utleieboliger og almene boliger er videre opptatt av nærhet til rekreasjonsområder, til utdannelsessted og arbeidsplass. Beboerne i eierleiligheter skiller seg ut ved å være særlig opptatt av områdets omdømme og av boligtypen. Hvordan stemmer bildet Ærø beskriver av norsk urbane boligkulturer? Vi skal i det følgende kort referere noen av resultatene fra studier som er gjort av ulike typer norske byboliger: Storgårdskvartaler og eldre trehusbebyggelse. Schmidt m.fl. (2001) har gjennomført case-studier av tre eksempler på Storgårdskvartaler som en relativt vanlig bybolig type i Norge: Birkebeiner-kvartalet (Bergen), Grønlands torg (Oslo) og Borggata (Oslo). I Birkebeiner-kvartalet er det relativt stor andel barnefamilier (7 av 36 respondenter), mens på Grønland Torg er det mange enslige, få hustander med barn og få førstegangsetablerere. I Borggata bor det en stor andel barnefamilier til tross for små leiligheter. Blant viktige kvaliteter som trekkes fram ved områdene, er at boligtypen og beliggenheten gir mulighet for en enkel hverdag. Videre er beboerne opptatt av tilgangen på grønne arealer, lys og luft i gårdsrommene, og i tryggheten som skapes gjennom blant annet et godt naboskap. Foto fra Bakklandet, Trondheim Forfatterne legger vekt på de fordelene Storgårdskvartalet har framfor frittliggende høyhus gjennom større grad av bakkekontakt, mer skjermede/definerte uterom ( eget gårdsrom til forskjell for de offentlige uterommene). Gårdsrommet har betydning som møtested. Det blir mest aktivt bruk av små barn, og hvis det er knapt med arealer veier barnas behov tyngst på bekostning av voksnes. Gårdsrommet beskrives som en stille oase i byens larm. Beboerne etterlyser skjermede sitteplasser utendørs (for voksne). Utleievirksomhet skaper problemer for nærmiljøet, det gir et mindre stabilt bomiljø, mens barnefamilier skaper stabilitet/trygghet. Barn bidrar dessuten til et naturlig mangfold av beboere. For liten leilighet er et større problem (og dermed årsak til flytteønsker) enn f.eks. biltrafikken. Beboerne i storgårdskvartalene har ulike perspektiver på naboskap/ nærmiljø det betyr ikke like mye for alle. Noen bruker byen aktivt (særlig unge og eldre enslige) de ønsker å være anonyme i byen. Samtidig vil de gjerne vite hvem som hører til i gården være på hilsefot. De som har barn har mest nabokontakt (Schmidt m.fl. (2001). I en hovedoppgave i geografi (Brattbakk, 1999) ble gentrifiseringsprosesser på Bakklandet i Trondheim studert. Fra å ha vært et arbeiderstrøk preget av et tett sosialt miljø, men også av dårlig boligstandard og fattigdom fram til 1970-tallet, har det i dag blitt et av Trondheims mest attraktive bo-områder. Mange av de opprinnelige beboerne ønsket seg bort fra bydelen på grunn av bostandarden, men også på grunn av trusselen om fire-felts motorvei som lå over Bakklandet helt fram til tidlig på 1980-tallet. De som flyttet inn på 70- og 80-tallet var unge idealister som var opptatt av bevaring og drømmen om det gode naboskap. Til tross for tilflytting, gikk folketallet i bydelen ned helt fram til