Spørsmålet er om panteretten til Geir kan gjøres gjeldende ovenfor Ulla.

Transkript

1 DEL I Ulla - Geir Første tvist står mellom Ulla og Geir. Spørsmålet er om panteretten til Geir kan gjøres gjeldende ovenfor Ulla. Det er sikker rett at det alminnelige utgangspunktet er at en ikke kan avhende større rett enn man selv har. I forlengelsen av dette at den som erverver sin rett først i tid, har best rett. I dette tilfellet erverver Ulla sin rett i eiendommen i Utgangspunktet er at Ulla har best rett. Geir må påvise særskilt hjemmel for å fravike dette. Både tinglysningsloven 20 og 27 gir hjemler for å fravike utgangspunktet. Mens 20 gjelder "kollosjonstilfelle[r]" gjelder 27 tilfeller der innehaver av grunnboken hadde denne på grunn av "ugyldig dokument". Det er imidlertid lagt til grunn i Gagnes-dommen fra 1990-tallet at det er 20 som skal gjelde ved rett ervervet gjennom husmorsameie. Tilfellet var at en bank tok pant i en bolig som konen hadde ervervet en ideell andel til gjennom husmorsameie. Dommen er ikke tydelig på valget og kan derfor svekkes. Senere praksis har likevel fulgt opp, og teorien legger dommen til grunn som prejudikat for valg av bestemmelse. Selv om dommen kan kriteseres, må den sammenhold med teorien legges til grunn. Følgelig er 20 den aktuell bestemmelsen. Det følger av tinglysningsloven 20 første ledd at når et "dokument" er "innført i dagboken" så vil det "rettserverv som dokumentet gir uttrykk for" i "kollisjonstilfelle" gå foran "rettserverv som ikke er innført samme dag eller tidligere". Videre følger det av 21 at dersom den yngre retten er "stiftet ved rettshandel" og erververen "kjente eller burde kjenne" de eldre retten "da hans rett ble dagbokført", så vil det "eldre rettserverv" stå seg. Pantedokumentet er et "dokument" som gjelder rett i fast eiendom, sml. 12. Det foreligger "kollisjonstilfelle" da panteretten vil innebære en innskrenkelse av Ullas eiendomsrett, og å skaffe en panterett er et "rettserverv". Spørsmålet er om dokumentet, her pantedokumentet, er "innført i dagboken" når Geirs tinglysning blir avvist.. Ordlyden peker på at at dokmentet rent faktisk må være innført i dagboken (jf. også någjeldende lovtekst fra

2 17. april som sier "registrert")*. Ordlyden avgrenser mot mislykkede forsøk på registrering. Dette stemmer også med hensynet til grunnbokens troverdighet. Dersom det er nok å forsøke å "innfør[e] i dagboken", vil en ikke lengre kunne stole på det som står i grunnbokens. Hensynet til grunnbokens troverdighet støtter ordlyddstolkningen som avgrenser mot mislykkede forsøk. Geir har ikke fått sin panterett "innført i dagboken". Paragraf 20 kommer følgelig ikke til anvendelse. Subsidiært, forutsatt at Geirs forsøk på å pantsette den 20. april er tilstrekkelig til at han rett er "innført i dagboken", er spørsmålet om Geir vinner rett etter 20. Det følger av bestemmelsen at Geirs rettserverv går foran når det andre "rettserverv...ikke er innført samme dag eller tidligere". Ordlyden viser at det avgjørende er om Geirs erverv er "innført i dagboken" før Ullas rett. Det er klart at Ulla gjør et "rettserverv" når hun i 1990 tilegner seg en ideell andel. Faktum er noe uklar på når Ullas rett ble tinglyst, men den er uansett tinglyst senest "samme dag" som Geirs. Vilkåret er ikke oppfylt, og 20 gir ikke grunnlag til å fravvike utgangspunkte om først i tid, best i rett. Geir har anført at Ulla må være i god tro, og at hun burde forstått at det var blitt etablert pant når Peder fortalte om lånet. Det følger av 21 det det er krav om at "erververen... kjente eller burde kjent den eldre rett". Ordlyden av "erverven" isolert kan være noe uklar på om det retter seg mot Ulla eller Geir. Likevel følger det klart av sammenhengen at kravet retter seg mot Geir. Dette følger av at kunnskapskravet knytter seg til den "eldre rett", og at bestemmelsen sier at det "eldre rettserverv" går foran dersom kravet ikke er oppfylt. Kravet om god tro knytter seg til Geir, ikke Ulla. Anførselen om at Ulla ikke var i god tro og dermed ikke kan stå ved sin rett, kan ikke føre frem. At Geir har utbetalt lånet har ingen betydning. Ordlyden i 20 er klar på at det er tidspunktetet for registrering som er avgjørende, jf. "innført i dagboken". Heller ikk subsidiært gir ikke 20 grunnlag for å fravike utgangspunktet om først i tid, best i rett. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 2 av 15

3 Ingen andre bestemmelser kommer til anvendelse. Det er ikke grunnlag for å fravvike utgangspunktet om at Ullas rett står best, siden hennes erverv ble gjort først. Konklusjonen i tvisten mellom Ulla og Geir er at Ulla ikke må respektere Geirs panterett. *Jeg er klar over at ordlyden i 20 er endret. Imidlertid er det ikke mulig å ha tilgang til den nye lovteksten på eksamen. Av hensyn til presisjon i gjengivelse, brukes derfor den gamle lovteksten. Ulla - kemneren Tvistens parter er Ulla mot kemneren. Spørsmålet er om kemneren kan ta utlegg i eiendommen, inkludert Ullas andel, for et skattekrav mot Peder. Utleggspant kan tas i fast eiendom, jf. pantel Hvilke eiendommer som kan tas utlegg i reguleres av den alminnelige regelen om dekningsadgang ved utlegg i tvangsfullbyrdelsesloven 7-1. Første avsnitt er oppfylt da kemneren har et "pengekrav" mot Peder og kan begjære utlegg mot han jf. første ledd. Av andre ledd følger da at utlegg kan tas i "ethvert formuesgode" som "tilhører" skyldneren og som det etter dekningsloven kapittel 2 kan tas beslag i". Ordlyden er samsvarende med ordlyden i deknl. 2-2, og det er forutsatt i forarbeidene at dekningsadgangen etter 7-1 annet ledd tilsvarer den i deknl Avgjørende er dermed om deknl. 2-2 gir adgang for dekning. Det følger av deknl. 2-2 at det kant tas beslag i "ethvert formuesgode" som "tilhører skyldneren på beslagstidspunktet" og som kan "omgjøres i penger". Noe annet er ikke "fastsatt ved lov eller annnen gyldig bestemmelse" for dette tilfellet. En eiendom er et "formeuesgode" som enkelt kan "omgjøres i penger" ved å selges. Videre er det ikke tvilsomt at halvparten av eiendommen "tilhører [Peder] på beslagstidpunktet". Spørsmålet er da om Ullas andel opparbeidet gjennom husmorsameie "tihører [Peder] på beslagstidspunktet", slik at Kemneren kan ta utlegg også i hennes andel. Det kan reises spørsmål ved om "beslagstidspunktet" sikter til tidspunktet for tvangssalg eller tidspunktet da utlegget ble besluttet. Ordlyden er ikke klar på svaret. At det gjøres "beslag" tilsier likevel at eiers rådighet blir begrenset, noe som skjer allerede ved beslutning om utlegg. Videre vil det undergrave reglene JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 3 av 15

4 om rettsvern og hemme kreditor dekningsadgang dersom skyldner i tiden mellom beslutning om utlegg og gjennomføring, kan disponere tingene. Følgelig må forholdene på tidspunktet for beslutningen være avgjørende, altså 15. februar. Spørsmålet er da mer presist om Ullas andel "tilhører" Peder 15. februar. Ordlyden "tilhører" sikter til hvem som har rett i den aktuele eiendommen. Dette sikter til de underliggende rettsforhold og ordlyden viser til prinsippet om at Peders kreditorer ikke kan få bedre rett enn han selv. Etter det underliggende rettsforholdet er det klart at det er Ulla som er eier av andelen, ikke Peder. Kemneren har imidlertid anført at Ulla må ha rettsvern. Ordlyden gir ikke grunnlag for et krav om rettsvern. I forarbeidene til deknl. 2-2 ble det imidlertid uttalt at bestemmelsen må suppleres av reglene om blant annet rettsvern. Uttalelsen i seg selv er noe uklar på betydningen av dette. Det er imidlertid sikker tolkning av uttalelsen, med grunnlag i både rettspraksis og teori, at dersom den som erverver en rett av skyldneren ikke har oppnådd rettsvern for sitt erverv, så vil ikke retten stå seg mot kreditorbeslag. Avgjørende er dermed om om Ulla har fått rettsvern med den virkning at kemneren er avskåret fra å ta beslag. Utlegget tas i fast eiendom og den aktuelle rettsvernsbestemmelsen er tingl. 20. Det følger av denne at det "rettserverv" Ulla har gjort ved innføringen av "dokument[et]" i "kollisjonstilfelle" går foran "rettserverv som ikke er innført samme dag eller tidliger". Ordlyden viser at det avgjørende er om Ullas "rettserverv" er tinglyst senest dagen før utlegges, jf. andre ledd. Det følger forutsetningsvis av forarbeidsuttalelsen til deknl. 2-2 og det er forutsatt i rettspraksis at bestemmelsen skal tolkes antitetisk. En slik tolkning støttes av sammenhengen til 23. Av dennee følger at "rett som er stiftet ved avtale" må innføres i dagboken "senest dagen før konkursåpningen" for å "stå seg ovenfor konkurs". Dersom dekningsadgangen er større ved konkures enn utlegg, vil det kunne føre til at konkurs begjæres selv om en kunne nøyd seg med utlegg. Følgelig har ikke Ullas "innført" sin rett i tide. Avgjørende er da om Ullas erverv av andel gjennom husmorsameie er "rettserverv" med den konsekvens at den faller bort siden den ikke er innført i tide. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 4 av 15

5 Ordlyden sikter på at det må skje erverv av en eller annen rettighet. Ordlyden stiller ikke krav til formen av ervervet. Ved å oppnå andel gjennom husmorsameie, erverver Ulla en rettighet i eiendommen. Spørsmålet er likevel om vilkåret skal tolkes innskrenkende slik at erverv ved husmorsameie ikke omfattes. Ordlyden er nokså klar. Dette taler mot en innskrenkende tolkning. På den andre siden er bestemmelsen utarbeidet for å ramme en rekke ulike konflikter, både godtroerverv og kreditorekstinksjon. Dette tilsier at ordlyden må være noe fleksibel for å oppnå funksjonalitet. Ordlydens motstand svekkes noe. Formålet med å kreve tinglysning for å få vern mot tinglysning er å hindre kreditorsvik. Dette sikres gjennom såkalt notoritet. Det vil si at det skal være etterprøvbart hvilke disposisjoner som ble gjort når, og med hvilket innhold. Ved husmorsameie skjer ikke én enkelt disposisjon. Det er vanskelig å etterprøve, og det er mulig for skyldner og ektefelle å antedatere ulike dokumenter som viser etablering av sameiet. Det kan tilsi at det er behov for vern mot kreditorene og formålet aktualiseres. På den andre siden er husmorsameie noe som ikke lett kan fabrikeres. Det tilsier at den reelle faren for kreditorsvik er liten, og at formåelt i liten grad slår til. Formålet gir ingen entydige og klare føringer. Rettspraksis har forutsatt at "avtale" i 23 må tolkes som "frivillig stiftet rett". Dette følger av HR A (Forhusstranda). Dommen gjaldt spørsmålet om fisjon var omfattet av "avtale". Bakgrunnen for tolkningen var at det var ved slike tilfeller det var en reell fare for kreditorsvik, i motsetning til tvungne erverv som for eksempel odel. Dommen er prejudikat for at forståelsen av "avtale" i 23. Hensynet til sammenheng mellom 20 anvendt på utlegg og 23 ved konkurs tilsier at samme forståelse legges til grunn for 20. Dersom det kan tas utlegg i flere rettigheter enn det kan tas beslag ved konkurs, riskerer en et dekningskappløp. Dette stemmer dårlig overens med hensyne til likhet mellom kreditorene, og vil kunne undergrave konkursreglene. Dette taler for at også 20 må begrenses til frivillige stiftede retter. Sammehengen underbygges av at begge bygger på samme hensyn i form av vern mot kreditorsvik. Det kan reises spørmsål ved om husmorsameier er en frivillig stiftet rett. På den ene siden har det ikke et disposistivt preg over seg slik som en enkelt disposisjon har. På den andre siden bygger retten på en frivillig ordning som kun påvirkes av hvordan ektefellene innretter seg. Som vist var formålet med denne JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 5 av 15

6 uttalelsen kreditorsvik. Det er allerede vist at dette formålet ikke gir et klart svar på spørsmålet. Følgelig vil heller ikke sammenhengen til 23 og forståelsen av «avtale» der gi et klart svar på spørsmålet. I Gagnes-dommen, se over, ble det lagt til grunn at ektefellen kunne tinglyst sin rett. Ektefellen i den saken tapte sin rett ovenfor banken. Dette er et gjennomgående vurderingstema, som rettsvernsreglene også bygger på. Der den ene parten hadde mulighet til å sikre seg vern, men unnlot å gjøre det, vil vedkommende som regel måtte finne seg i å miste sin rett. Dette forutsettes av både tingl. 20, 23 og 27. I denne saken kunne Ulla ha tinglyst sin rett og dermed sikret sin rett. I lys av at resten av rettskildene ikke gir klart svar, må dette legges avgjørende vekt på jf. avsnittet over. Følgelig omfattes erverv gjennom husmorsameie av "rettserverv". Ulla har ikke "innført" sin rett i tide jf. 20 første ledd jf. andre ledd. Ulla har imidlertid anført at hun har fått rettsvern i medhold av såkalt rettsvernshevd. Første spørsmål er om det er grunnlag for å erverve rettsvern ved rettsvernshevd. Det klare utgangspunktet er at reglene om rettsvern er absolutte. Dette følger eksplisitt av den nevnte Forhusstranda-dommen. Det skal klare rettskildemessige holdepunkter til for å fravvike dette. Det følger av tingl. 21 andre ledd annet punktum at "tinglysning har ingen beytning" for "rettserverv ved hevd". Ordlyden viser at rett ervervet ved hevd ikke trenger tinglysning for å stå seg. Det er på det rene at Ullas rettserverv ikke bygger på "hevd" da husmorsameie ikke er hevd, sml hevdsloven 2 contra ekstaskapsloven 35. Ordlyden gir ikke dekning for rettsvernshevd. I forarbeidene uttales at det også er grunnlag for å erverver rettsvern på selvstendig grunnlag der en har utøvet sin rett i hevdstid. Det uttales at en rett utledet av ugyldig avtale i hevdstid kan erverves ved hevd, og derved oppnå rettsvern etter 21 andre ledd anent punktum. Forarbeidsuttalelsen tilsier at det er mulig. Imidlertid er den gammel. Videre bygger den også på sammenhengen til hevdsunntaket. Dette ble i samme forarbeid begrunnet med at hevd er praktisk viktig. Det stemmer ikke lengre i dag. Følgelig bygger forarbeidene dels på sviktende grunnlag. Forarbeidsuttalelsen svekkes dermed betraktelig. Hensynet bak hevdsunntaket er at erverver er i god tro og dermed ikke har oppfordring til å tinglyse sin rett. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 6 av 15

7 Hensynet slå til likt også ved rettsvernshevd når avtaleerverv tror hans rett har rettsvern. Imidlertid vil villfarelsen ved hevd ofte bygge på villfarelse knyttet til mer eller mindre uoversiktlige faktsike og rettslige. Dette slår ikke til ved rettsvernshevd, hvor villfarelsen knytter eg til om enkle klare regler er fulgt for en enkel disposisjon. Dette svekker vekten av hensynslikheten. I Forhusstranda-dommen ble rettsvernshevd anført. Tidligere i dommen ble det vist til utganspunktet om at rettsvernsreglene er absolutt. I vurderingen av rettsvernshevd uttalte viste Høyesterett til forarbeidene og eldre teori. Likevel tok de eksplisitt avstand fra å ta stilling til om rettsvernshevd var mulig på generelt grunnlag, men gikk videre til å vurdere om det var mulig i den konkrete saken i lys av at tinglysning av unnlatt av økonomiske grunner. På den ene siden kan forbeholdet om å uttale seg om eksistensen tolkes som at dommen ikke bidrar til den generelle avklaringen. På den andre siden vil det at de vurderte det konkret kunne tilsi at det er muligheter for det utenfor de tilfellene hvor tingysning unnlates av økonomiske grunner. Dommen i seg selv gir med andre ord ikke et klart svar. Uansett tar ikke Høyesterett selv hensyn til utgangspunktet om absolutte rettsvernsregler. Videre er dommen utydelig. I den grad den kan tolkes i favør av at rettsvenrshevd er mulig, må vekten svekkes betraktelig. Hensynet til grunnbokens troverdighet blir svekket. Dersom en ikke kan innrette seg i tillit til denne, vil det igjen svekke omsetningshensynet. Dette underbygges av at den som taper sin rett ovenfor en som har rettsvernshevd, ikke har krav på erstatning etter tingl. 35. Dette tilsier at rettsvernshevd ikke er mulig. Hensynet til forutberegnelighet er sentralt på formuerettens område. Dette følger av at konsekvensene er store for partene, og at det dermed er viktig å kunne innrette seg på forhånd. Rettsvernshevd er ikke forutberegenlig. Det vil være umulig å spore, og det vil gjøre at en ikke kan innrette seg på grunnboken. Dette taler mot at rettsvernshevd er mulig. I dag er teorien splittet. Nyere teori stiller seg i større grad negativ til rettsvernshevd. Den rådende oppfatningen er likevel i retning av at rettsvernshevd er mulig. Teorien er likevel for splittet til at den kan gi særlig klare anvisninger. I lys av forutberegnelighetshensynet kan den ikke tillegges nevneverdig vekt. Forarbeidene og den eldre teorien er gammel. De bygger videre på forutsetninger og grunnlag som ikke gjør seg gjeldende på samme måte i dag. Videre er rettspraksis for uklar og tilbakeholden til å avklare spørsmålet. Når teorien tilsynelatende er mer svekket også, er det ikke tunge rettskildemessige grunner for rettsvernshevd. På motsatt side vil rettsvernshevd være et markert innhugg i grunnbokens troverdighet, JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 7 av 15

8 noe som kan svekke omsetningshensynet. Samlet sett er det ikke rettskildemessig grunnlag for å fravike utgangspunktet om at rettsvernsreglene er absolutte. Det er ikke grunnlag for å oppnå rettsvern ved rettsvernshevd. Følgelig har hun ikke rettsvern og det er grunnlag for beslag, jf. deknl. 2-2 jf. forarbeidene. Konklusjonen er at Kemneren kan ta utlegg i Ullas andel. Subsidiært forutsatt at rettsvernshevd er prinsipelt mulig, er spørsmålet om hun oppfyller vilkårene. Ordlyden og forarbeidene er ikke klare på vilkårene. Forarbeidene forutsetter at en må utøve retten i hevdstid. Teori som bygger på forarbeidene har lagt til grunn at det er tilstrekkelig å utøver retten i hevdstid. Dette synes også forutsatt i Forhusstranda-dommen. Ulla har utøvd sin rett i 20 år, jf. hevdsloven 2. Rettspraksis og teori har imidlertid lagt til grunn at rettsvernshevd ikke er mulig der tinglysning er unntatt av økonomiske grunner. Dette følger eksplisitt av Forhusstranda-dommen. Selv om det ikke er klare holdepunkter for at Ullas rett ikke er anført av økonomiske grunner, er det vanskelig å se andre grunner. Dommen i samhold med teorien tilsier dermed at Ulla ikke har hevdet rettsvern. Videre bygger hele eksistensen av rettsvernshevd (subsidiært) på at en ikke skal stilles dårligere med en gyldig avtale enn med en gyldig avtale. I denne saken er ektefellene tilsynelatende klar over Ullas sameieandel. De er dermed ikke i en villfarelse, og hensynet slår ikke til. Videre kunne Ulla enkelt ha vernet seg ved å tinglyse. Dette er som vist et gjennomgående vurderingstema i formueretten (henvisninger, se over). Ved å tillate rettsvernshevd når hun er fullt klar over manglende rettsvern, vil en undergrave rettsvernsreglene og utvide området for rettsvernshevd langt utover de tilfellene det var forutsatt i forarbeidene - altså der en uriktig bygget på at avtalen hadde rettsvern. Ulla har etter dette ikke hevdet rettsvern, og anførselen kan ikke føre frem. Den subsidære konklusjonen er at Ulla ikke har rettsvern og at Kemneren kan ta utlegg jf. deknl. 2-2 jf. forarbeidene. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 8 av 15

9 Det kan reises spørsmål ved om Ullas passivitet er å anse som aksept. Dette anser kandidaten som et for tynt grunnlag til å gå videre med. DEL II MARTE - LARS Tvisten står mellom Marte og Lars. Spørsmålet er om salgspantet kan gjøres gjeldende. Det forutsettes at salgspantet er etablert på en gydlig måte jf. pantel jf. også kravene i kap 1. Marte han anført at salgpantet har falt bort som følge av at det er murt inn. Det følger av pantel at salgspant "faller bort" dersom "salgstingen blir sammenføyd med fast eiendom" slik at "utskilling vil medføre uforholdsmessige komkostninger eller urimelige verditap". "Salgstingen" er badekaret, og dette blir bygd sammen med huset. Følgelig er "salgstingen sammenføyd med fast eiendom". Ordene "urimelig verditap" sikter til at det må oppstå en redusert verdi som står i et klart misforhold til fordelene ved utskilling. Ordlyden retter seg imidlertid mest naturlig til selve hovedtingen. Det er panthaver som krever utskilling og trenger dermed ikke vern mot utskilling ved at pantegjenstanden synker i verdi. Spørsmålet er da om innmuringen av badekaret gjør at det medfører "uforholdsmessige omkostninger" dersom det skal "utskilles", altså demonteres for salg. Bestemmelsen peker på at det må være "omkostninger" og at disse må være "uforholdsmessige". En må først ta stilling til hvilke utgifter som omfattes av "omkostninger". Ordlyden av "omkostninger" sikter til kostnader en pådrar seg i forbindelse med selve utskillingen. Dette innebærer nødvendige kostnader for å kunne realisere pantegjenstandens verdi. Ordlyden avgrenser mot andre kostnader som oppstår uvahengig av realiseringen av pantet. Det er på det rene at ,- i forbiindelse med fjerningen av massasjebadet omfattes av ordlyden ,- pådras i forbindelse med erverv av nytt badekar. Dette er ikke omkostninger som et nødvendig for å realisere pantet, jf. ordlyden. Det tilsier at de ikke omfattes. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 9 av 15

10 Formålet med begrensningen er samfunnsøkonomiske hensyn. En skal ikke spille bort store verdier for å oppnå nesten ingenting. Formålet slår ikke til ved kostnader til nytt bad. Om Marte velger å erstatte badet, har ingen betydning for den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å realisere badet. Følgelig kan ikke beløpet i forbindelse med kjøpt av nytt badekar vektlegges. Relevante "omkostninger" er etter dette ,-. Spørsmålet er om "omkostninge[ne]" på ,- er "uforholdsmessige". Ordet "uforholdsmessig" viser at kroner må stå i et misforhold til den verdien som oppnås ned realiseringen. Ordlyden peker også på forholdet mellom kostnadene og det panthaver sitter igjen med. Dette peker på en skjønnsmessig helhetsvurdering hvor en må se på de hensyn som taler for realisering og de fordelen det gir, i motsetning til de samfunnsøkonomiske hensyn som ligger bak begrensningen til å realisere sammenføyd pantegjenstand. Kostnadene utgjør 20% av den verdien en oppnår med realisering. Etter ordlyden er det noe vanskelig å betegne dette som et klart misforhold. Dette underbygges av at Peder oppnår en gevinst på ,-. Dette utgjør 4 ganger kostnadene, og det stemmer dårlig overens med ordlydstolkningen å betegne det som "uforholdsmessig". Hensynet som taler mot utskillelse er samfunnsøkonomiske hensyn. At 20 % av realiseringsverdien går bort i unødvendig arbeid, kan tilsi at utskillellse ikke bør skje. På den andre siden er ikke 20% betydelig mer enn hva som normalt må påregnes ved utskillelse av fast eiendom. Særlig gjelder dette badekar som nettopp er ment å gjennomgå en viss sammenblanding. Dersom grensen settes for lavt, vil det undergrave salgspant i slike gjenstander. Det vil igjen kunne undergrave formålet med salgspant, som er å sikre fornuftig kreditt og finansiering. Det medfører større usikkerhet for kreditor og dyrerer kreditt. Samlet sett er ikke omkostningene på kroner "uforholdsmessig" i lys av at realiseringen medfører Salgspantet faller da ikke bort etter pantel Det er ikke andre anførte grunnlag for at salgspantet faller bort. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 10 av 15

11 Konklusjonen er at salgspantet til Lars står seg ovenfor Marte. Det kan reises en subsidær drøftelse med spørsmål om det er "uforholdsmessige omkostninger" dersom en medregner kostnadene til nytt bad. Jeg nøyer meg med å vise til noen korte bemerkninger: Kostandene vil da stå i likt forhold til den gevinst som oppnås. Ordet "uforholdsmessig" krever som nevnt misforhold. Her er det likt forhold, og ordlyden taler mot at det er "uforholdsmessig". Samfunnsøkonomiske hensyn kommer mer på spissen ved at en "kaster bort" like mye som en får tilbake. Avgjørende må imidlertid være hensynt til panthaver, og formålene bak salgspant mer generelt. Av denne grunn vil en komme til samme løsning også med en subsidær drøftelse. BOET - BANKEN Foretaket er enkeltmannsforetak slik at Marte og foretakter identifiseres fullt ut. Tvisten parter er boet til Marte og banken. Spørsmålet er om bakens panterett i hytten skal omstøtes. Boet begrunner påstanden med at det pantet er pantesikkerhet for eldre gjeld i lys av at lånet pantet sikrer ble brukt til dekning av kravet til Lars. Deknigslovens kapittel 5 kommer til anvendelse da det er "konkurs" jf. deknl Av dekningslovens 5-7 første ledd bokstav a følger det at "pantsettelse" som "skyldneren har foretatt senere enn tre månder før fristdagen" kan omsøtes dersom pantet er "stilt for gjeld" som skyldner har "pådratt seg før sikkrehetsretten ble avtalt". Det er uomtvistet en "pantsettelse" og det er "skyldneren som har foretatt" den da det er Marte som er "skyldner" og den som har pantsatt. Det er to gjeldsposter i saken, til hhv Lars og banken. Det er ikke tvilsomt at gjelden til Lars ble "pådratt før sikkerhetsretten ble avtalt", da badet ble kjøpt før hun avtalte pant med banken 31. oktober Bankens lån ble utbetalt etter at "sikkerhetsretten ble avtalt". Spørsmålet er da om pantet er "stilt for gjeld[en til Lars]" når pantet sikrer et lån som Marte bruker halvparten av for å innfri kravet til Lars. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 11 av 15

12 Ordlyden "stilt for gjeld" tilsier at pantesikkerheten må være knyttet til gjelden. I dette ligger at panteretten skal gi grunnlag for realisering dersom gjeldsposten ikke innfris. Videre tilsier ordet "for" at gjelden er en forutsetning for pantet. I denne saken er det ikke en direkte tilknytning mellom pantesikkerheten og Lars gjeldskrav mot Marte. Lars kan ikke realisere pantet dersom hans krav ikke innfres, og det er ikke holdepunkter for at Lars gjeld er en forutsetning for at det tas pant. Faktum er utenfor ordlyden. Spørsmålet er om ordlyden kan tolkes utvidende slik at også pantesikkerhet for gjeld som går til dekning av annen gjeld omfattes. Ordlyden er nokså klar på at pantet må være stilt til realiseringssikkerhet for allerede eksisterende gjeld. Ordlyden yter motstand mot en utvidende tolkning. Formålet med bestemmelsen er å sikre likhet mellom usikrede kreditorer. Ved å pantsikre eldre gjeld oppnår en separatistrett, og man unngår at gjenstandens verdi fordeles likt på alle kreditorene etter reglene om dividende i kap 6. At Marte tar opp et nytt a lån for å betale et gammelt lån vil medføre at det oppstår en ulikhet mellom de tideligere usikrede kreditorene. På den andre siden hadde Lars dekning for halvparten av sitt krav i salgspantet. Jf. tidligere drøftelser vil realisering av pantet gi en gevinst på ,-. Dette er verdier som aldri ville kommet de usikrede kreditorene til gode. Det skjer da ikke en forfordeling av usikrede kreditorer, og formålet slår ikke til for denne delen av summen. Begrunnelse for panteretter er kredittytelse. Man tilfører en verdi mot å få en tilsvarende sikkerhet tilbake. Når pantet går til dekning av et eldre lån tilføres det reelt sett ikke verdier tilsvarande denne andelen. Det tilsier lånet som pantesikres kun tilfører ,- i nye verdier. På den andre siden blir boet tilført en verdi pålydende ,- ved at bedet forblir i boets besittelse uten påhefte av salgspant og dermed kan føre til dekning for dividendekravene. Det tilsier at det kun er ,av bankens lån som reelt sett ikke tilfører nye verdier, og slik sett faller utenfor panterettens begrunnelse. Formålet med omstøtelsesreglene er å ramme disposisjoner som er illojale eller moralsk klanderverdige, jf. ordlyden av "utilbørlig" i 5-9, forarbeidene til 5-9 og juridisk teori. Paragraf 5-7 er en forenkling som innebærer en presumsjon om at de tilfellene den rammer er utilbørlige. Dette følger av forarbeiden til 5-7. Når tilknytningen mellom bankens lån og betalingen til Lars er så vagt forutsatt, kan det vanskelig anses som illojalt eller moralsk kanderverdig av banken. Det tilsier at det ikke er "utilbørlig". Når det er tvil om JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 12 av 15

13 tilfellet faller innenfor eller utenfor 5-7, må det ha en viss betydning i lys av at den er ment som en presumsjon om utilbørlighet. Det vil være en tilfeldig fordel for boet dersom hele panteretten omstøtes fordi 20% av lånet medfører en svekkelse av deres stilling. På motsatt side vil banken risikere å tape hele sitt krav. Dette tilsier, som et reelt hensyn, at det ikke er tale om pantesikkerhet "stilt for eldre" gjeld. Samlet sett gjør formålet med panterett seg gjeldende for størsteparten av den gjelden pantet dekker. På samme måte gjør formålet bak begrensningen i 5-7 seg gjeldende kun for en mindre del av pantesikkerheten. I lys av ordlydens motsatand, er det dermed ikke holdepunkter for å tolke ordlyden utvidende i dette tilfellet. Bankens panterett er ikke "stil for gjeld[en]" til Lars. Pantet er da ikke "stilt for gjeld... pådratt... før sikkerhetsretten ble avtalt". Det er ikke grunnlag til omstøtelse etter deknl Ingen andre bestemmelser er aktuellt. Konklusjonen er at panteretten til banken ikke kan omstøtes. Subsidiært, forutsatt at pantesikkerheten er "stilt for gjeld...pådratt...før sikkrhetsretten ble avtalt", er spørsmålet om omstøtelse er avskåret fordi Marte oppnår bedre rentebetingelser. Ordlyden i 5-7 gir ikke adgang til å vektlegge momentet. Ordlyden yter motstand mot å vektlegge momentetn. I 5-5 er det inntatt en reservasjon mot omstøtelse for disposisjoner som anses "ordinær". Til denne bestemmelsen er det i forarbeidene pekt på at refinansiering mot gunstigere betingelser ofte vil anses som "ordinær". Sammenhengen kan tilsi at det samme også skal gjelde for 5-7. På den andre siden gir ikke ordlyden grunnlag for en slik reservasjon. Det tilsier at det er en tenkte realitetsforskjell mellom 5-5 og 5-7. Formålet med bestemmelsen er å hindre at usikrede kreditorer tilegner seg sikkerhet, og på den måten blir forfrodelt på bekostning av de andre kreditorene. Bestemmelsen verner med andre ord om de andre kreditorenes interesser. De andre kreditorenes interesser vil ikke bli stilt noe bedre om skyldner får mer gunstige betingelser. Formålet taler mot å vektlegge momentet. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 13 av 15

14 Å gi gunstigere betingelser vil kunne øke sannsynlighet for videre drift, og dermed dekning for de øvrige kreditorene. Det kan fremstå som en "redningsaksjon". Slike er godtatt i relasjon til både 5-9 og 5-5, jf. uttalelser HR A. Hensynet til sammenheng kan tilsi at samme gjelder ved 5-7. Bestemmelsen er forutsatt å være enkel å anvende, jf. blant annet Forhusstrande-dommen med tilsvarende betrakning om 5-5. Det tilsier å ta loven på ordet. Samlet sett er det ikke rettskildemessig grunnlag til å avskjære omstøtelse på grunn av at Marte fikk bedre betingelser. Subsidiært, forutsatt at det er sikkerhetsstillelse "stilt for gjeld... pådratt.. før dekningsretten ble avtalt", er vilkårene i 5-7 innfridd. Banken har imidlertid anført at omstøtelse ikke kan skje som følge av at de ikke har oppnådd en berikelse. Det følger av 5-11 at ved omstøtelse etter 5-7 kan boet kreve tilbakeført "den berikelse han har oppnådd ved disposisjonen". Ordlyden berikelse tilsier at man har oppnådd noe positivt i form av en fordel man ikke ville hatt uten disposisjnen. Isolert sett er panteretten en "særrett til dekning" som de eller ikke ville ha hatt, jf. pantel Dette er en fordel. Videre er fordelen med særretten betinget av lånet de ga. Ser en lånet og pantet sammen, fremstår det som en ytelse mot ytelse. Det innebærer i så fall at boet ikke har en fordel som følge av panteretten, men står i null. Dette faller utenfor ordlyden. En slik tolkning kan underbygges av at ordlyden viser til «disposisjonen». Ordet viser til en enhet eller helhet, og tilsier at en ikke kan se deler av en transaksjon isolert. Formålet med betemmelsen er at mottaker ikke skal tjene eller bli stilt bedre som følge av en omstøtelig disposisjon. Dette er fotutsatt i forarbeidene. Samtidig ligger det i dette at han ikke skal stilles dårligere. Bestemmelsen bygger med andre ord på et prinsipp om at han ikke skal stilles verken bedre eller dårligere enn hva han ville blitt uten disposisjonen. Ved å omstøte i dette tilfellet vil han bli stilt dårligere. Det strider med formålet i 5-11, og tilsier at omstøtelse ikke kan skje. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 14 av 15

15 I 5-12 er det gitt adgang til at mottaker må dekke tapet til boet. Dette bygger på at det i 5-9, som 5-12 retter seg mot, er et krav om skyld hos mottaker i form av ond tro. Ved å tillate omstøtelse av panteretten vil en i realiteten oppnå samme regel som etter 5-12 men uten kravet om skyld. Sammenhengen tilsier da at omstøtese ikke skjer. Samlet sett kan ikke panteretten anses som en "berikelse opnådd ved disposisjonen" etter Subsidært subsidiære konklusjonen, forutsatt at det er pantesikkerhet "stilt for [eldre] gjeld", er konklusjonen at det ikke kan omstøtes. Atter subsidiært, er partene er også uenige om omsøtelsesfristen er innfridd. Det følger av 5-7 at det er sikkerhetsstillelse "foretatt senere enn tre måneder før fristdagen" som kan omstøtes. Vilkåret "fristdagen blir definert i 1-2 første ledd som "dagen da den begjæringen... kom inn til tingretten". Begjæringen kom inn til tingretten 27. januar. Jf. ordlyden i 5-7 innebærer det at omstøtelse rammer disposisjoner foretetatt senere enn 27. oktober. Alle disposisjonene er foretatt etter dette tidspunkt, og det er unødvendig å ta stilling til hvilken dato som legges til grunn. Disposisjonene er innenfor omstøtelsesfristen. Den atter subsidære konklusjonen er at omstøtelse av panteretten kan skje. MERKNAD: Jeg ser nå at det kan være like ryddig å spørre om det er sikkerhetsstillelse for [eldre gjeld] når lånet går til dekning av et annet lån. Deretter spørre om det kan ha betydning at Lars krav var sikret med salgspant (formålet med 5-7 om å hindre forfordeling slår ikke til for denne delen) og atter igjen om det har betydning at bare deler av lånet hadde gått til dekning av kravet til Lars (ordlyden sier "disposisjonen" som enhet, så det ville umiddelbart ikke hatt betydning). Det hadde vært mer ryddig og tydeliggjort de metodiske poengene bedre. Håper det er litt forståelse for at 6 timer ikke gir rom for slike endringer når feilen først er gjort. JUS243 0 Alminnelig formuerett Page 15 av 15