Sensorveiledning Eksamen jus 243 Allmenn formuerett våren 2017

Transkript

1 1 Sensorveiledning Eksamen jus 243 Allmenn formuerett våren 2017 Oppdateringer i forbindelse med nivåkontrollen fremgår i kursiv Del I Tvisten mellom Geir Graadig og Ulla Ås. Spørsmålet er om Ulla Ås for sin eierandel må respektere panteretten som Geir har avtalt med Peder Ås, og som etter avtalen gjelder hele boligeiendommen. Utgangspunktene er først i tid, best i rett og at ingen kan overføre større rett enn det vedkommende selv har. Man kan gjerne starte med å klassifisere konflikten i relasjon til tingl. 27 og tingl. 20. Basert på Rt s. 918 (Gangenes), og opplysningen i faktum om at eiendommen opprinnelig var eid av Peder alene er det mest nærliggende å legge til grunn at det er tingl. 20 som kan være relevant av tinglysingslovens bestemmelser. Etter tinglysingslovens 20 første ledd, vil den først tinglyste rett gå foran. Deretter er det spørsmål om tingl. 21 første ledd kan komme til anvendelse, slik at det er nødvendig å drøfte godtroerverv. Poenget her er at Geirs panterett ikke er «et eldre rettserverv», og det blir dermed ikke noe tema hvorvidt Ulla var i god tro. Et annet spørsmål som kan reises er om ekstinksjon i det hele tatt kunne vært aktuelt, selv om det var tale om en eldre rett, siden et husmorsameie ikke uten videre kan sies å være stiftet «ved rettshandel». Det forventes ikke at sistnevnte spørsmål er sett eller nevnt. Om noen skulle anvende tingl. 27, er det uansett ikke grunnlag for ekstinksjon siden Peder ikke har tinglyst sin rett. Her er løsningen så klar at det ikke er nødvendig å drøfte aktsom god tro subsidiært. Uavhengig av innfallsvinkel vil riktig konklusjon være at Ulla ikke plikter å respektere Geirs panterett for så vidt gjelder hennes halvpart av eiendommen. Denne delen av oppgaven har relativt mye faktum, men skal kunne behandles relativt kort. Kandidater som evner å skjære gjennom her, bør gis uttelling. Slik faktum er utformet, er det etter min oppfatning i denne sammenheng ikke grunn til å gå inn på en mer omfattende diskusjon av klassifiseringen av husmorsameiet etter tinglysingsloven, men uten at det i seg selv skal trekke ned om noen bruker litt tid på det. Dersom noen likevel drøfter god tro er det isolert sett ikke noe minus, men heller ikke noe særlig pluss. Om noen på bakgrunn av rettspraksis uten videre utelukker tingl. 27 som relevant, bør det ikke være noe minus. Det kan ikke anses som noen klar svikt om 27 anses som aktuelt rettsgrunnlag (jf. Rt s. 352 (Hopsdal), men det må i så fall begrunnes. Legger man til grunn at det blir spørsmål om godtroekstinksjon etter tingl. 20, jf. 21 første ledd, er det isolert sett en nokså klar svikt. Erfaringen fra nivåkontrollen viser at de fleste går direkte til tingl. 20. Det er for så vidt helt forsvarlig i denne delen, men de som viser til at dette er lagt til grunn i Gangenesdommen bør gis pluss. Noen anvender tingl. 27. Av disse synes det som om svært få ser hva som evt. skulle være begrunnelsen for å anvende bestemmelsen (at Peder har grunnbokshjemmel til hele eiendommen til tross for at han eier bare halve). Mange er ustøe

2 2 om vedrørende vilkåret «ugyldig dokument». Anvender man tingl. 27 uten noen tydelig begrunnelse og med mangelfull forståelse av bestemmelsen trekker det ned, og kvalifiserte misforståelser må trekke klart ned. En del oppfatter anførselen om Ullas gode tro som en invitasjon til å drøfte ulovfestet ekstinksjon. Om man helt kort tar opp spørsmålet og raskt slår fast at det ikke er grunn til å åpne for en drøftelse av ulovfestet ekstinksjon, er det ikke grunn til å trekke. For de som går inn på omfattende drøftelser av ulovfestet ekstinksjon basert på Fjellhus- og Sigdaldommen («sterke grunner») bør det telle negativt. Særlig ved grensedragning mellom karakterer i øvre-/midtre sjikt må det være relevant å legge en viss vekt på dette. Noen tar også opp spørsmålet om tolking i strid med ordlyden. Også her får det anses forsvarlig å reise problemstillingen, men den bør i så fall avfeies raskt. Noen går inn i mer rent rimelighetsbaserte vurderinger av om Geir likevel skal vinne rett. Dette er metodisk svakt og vitner om svak formuerettslig forståelse, slik at det må anses som en klar svakhet. Tvisten mellom Kemneren og Ulla Ås Spørsmålet er om utlegg kunne tas i hele eiendommen. Utgangspunktet er deknl Ullas ideelle eierandel «tilhører» ikke Peder. Bestemmelsen i deknl. 2-2 må suppleres med rettsvernsreglene. Det er uomtvistet at rettsvernsreglene skal anvendes allerede på utleggsstadiet, jf. Rt s Det er positivt om dette nevnes uttrykkelig, men det er ikke grunn til noen utbroderende drøftelse. Ulla har ikke tinglyst sitt erverv og det blir dermed spørsmål om manglende rettsvern leder til at utlegg kunne tas i hele eiendommen. For kreditorbeslag vil det som et utgangspunkt være avgjørende om tvisten sees som en «hjemmelmannskonflikt» eller «dobbeltsuksesjon». Er det tale om en hjemmelmannskonflikt vil de reelle eieforhold være avgjørende, jf. bl.a. Rt s. 981 (Bygland) og det er ikke grunnlag for kreditorekstinksjon. I relasjon til godtroerverv ble sameiet vurdert etter tingl. 27 i Rt s. 352 (Hopsdal) og etter 20 i Rt s. 918 (Gangenes). Avgjørelsene har vært omdiskutert i juridisk teori. På bakgrunn av sistnevnte avgjørelse er det kanskje mest nærliggende å se husmorsameiet som en rett utledet fra Peder, slik at utgangspunktet blir tingl. 20. Utgangspunktet er da at kreditorene vil kunne ta beslag. Det er likevel ikke gitt at klassifikasjonen i godtrotilfellene er avgjørende i relasjon til kreditorbeslag. En klar ordlyd («rettserverv») i tingl. 20 vil i seg selv være et tungtveiende argument for at husmorsameiet omfattes. Selv om tilfellet faller inn under ordlyden, er det spørsmål om det kan være grunnlag for innskrenkende tolkning. Et argument for å likevel klassifisere det som en «hjemmelmannskonflikt» er at ekteskaploven 31 tredje ledd synes å bygge på at husmorsameieren anses som eier fra starten av. Mens godtroekstinksjonsreglene bygger på hensynet til legitimasjon og beskyttelse av den godtroende erverver, bygger kreditorekstinksjonsreglene på faren for kreditorsvik, herunder

3 3 hensynet til notoritet og publisitet. Faren for kreditorsvik vil i utgangspunktet kanskje ikke være så stor for disse tilfellene, siden opparbeidelsen av slikt sameie til en viss grad vil være etterprøvbart. Helt fraværende er faren for kreditorsvik ikke, og Høyesterett er varsom med å godta unntak fra loven i tilfeller selv om notoritet og publisitet er godt ivaretatt for typetilfellet, jf. senest HR A (Forusstranda, avsn.32). I forarbeidene til ekteskapsloven er det lagt til grunn at ektefellens sameierett skal stå seg overfor kreditorene (Ot. prp. nr. 28 ( s. 86). I seg selv er dette ikke en avgjørende rettskilde, men det er like fullt en kilde som kan anses å gi uttrykk for lovgivers syn på denne eierformen, som var ukjent ved tinglysingslovens tilblivelse. Et systemhensyn som kan påpekes er forholdet til tingl. 23. Ordlyden «stiftet ved avtale» tilsier at husmorsameiet står seg i konkurs, selv om det ikke er tinglyst. Hensynet til sammenheng i systemer tilsier at det samme bør gjelde for utlegg. Konkluderer man med at utlegg ikke kunne tas får det ingen betydning at utlegget er blitt tinglyst. Forutsatt at utlegg kunne tas i Ullas eierandel må det ut fra faktum forutsettes at utlegget er tinglyst i tid før tinglysingen av Ullas sameierett, slik at Kemneren vinner frem i medhold av tingl. 20. Den som har lest pensum bør strengt tatt se at selv om ordlyden i tingl. 20 tilsynelatende løser spørsmålet, er løsningen ikke opplagt. Det blir ikke «feil» å konkludere med at 20 kan anvendes, men kandidater som får til gode og nyanserte drøftelser av spørsmålet om husmorsameiets stilling ved utlegg, må gis god uttelling. Det ser ut som om det er relativt få som adresserer denne problemstillingen. God problematisering av dette spørsmålet bør gi god uttelling. Enkelte tar opp spørsmålet om klassifisering mer som et spørsmål om rimelighetshensyn tilsier at tingl. 27 skal anvendes. Det blir ikke metodisk optimalt, men her får man likevel se noe hen til kvaliteten av argumentasjonen. Dersom noen tar opp unntaket for lovbestemte rettigheter 21 andre ledd er det positivt. Enkelte tar utgangspunkt i deknl. 2-2, uten å komme videre til rettsvernsreglene. Dersom man ikke først har drøftet klassifikasjonen av konflikten, må dette anses som kvalifisert svikt. Enkelte legger til grunn at det gjelder et krav til god tro for kreditorekstinksjon, noe som også må anses som kvalifisert svikt. Forutsatt at utlegget går foran, har Ulla påberopt seg rettsvernhevd. Det er ut fra faktum klart at Ulla har bebodd eiendommen i hevdstid, jf. hevdsloven 2 første ledd. Retten er imidlertid ikke ervervet ved hevd, og hevdsunntaket i tingl. 21 andre ledd kommer ikke til anvendelse. Det blir dermed spørsmål om såkalt selvstendig rettsvernshevd. Tanken bak læren om selvstendig rettsvernshevd er at den som har et rettslig grunnlag for sitt erverv, og som har brukt tingen i hevdstid, ikke skal stille dårligere enn den som har opparbeidet sin rett på grunnlag av hevd, og som oppnår rettsvern i det hevdstiden er fullført, jf. tingl. 21 andre ledd andre pkt. Om lærens rettslige forankring uttaler førstvoterende i HR A (Forusstranda), avsn. 56:

4 4 Det betegnes som selvstendig rettsvernshevd dersom man har en gyldig stiftet rett, slik at retten ikke hevdes, men man likevel ved å ha hatt eiendom som sin i hevdstid, får etablert rettsvern, jf. Rådsegn 6 fra Sivillovbokutvalet (NUT 1961: 1), side 6. Juridisk teori har i nokså stor utstrekning akseptert selvstendig rettsvernshevd. Jeg viser her til Brækhus og Hærem, Norsk Tingsrett, 1964, side 571, Falkanger og Falkanger, Tingsrett, 8. utgave, side 350 og side 732 og Høgetveit Berg, Hevd, 2005, side 214 flg Høyesterett har i Rt s. 918 (Gangenes) lagt til grunn at hevdsunntaket i 21 andre ledd andre punktum ikke kan anvendes analogisk for husmorsameie. Synspunktet har likevel ikke nødvendigvis avgjørende betydning for om det prinsipielt kan åpnes for rettsvernshevd. Selvstendig rettsvernhevd har en noe uklar status, både med tanke på om den er gjeldende rett og med tanke på evt. rekkevidde, men i Forusstranda-dommen ble det gitt en viss avklaring (avsn ). Et spørsmål er om tilfellet her må likestilles med saksforholdet i Forusstranda. Ut fra faktum kan man knapt legge til grunn at det er tale om bevisst unnlatelse av å tinglyse av økonomiske grunner (avsn ). Vurderingstemaet som er lansert av Høyesterett bør vel for øvrig styres inn mot typetilfeller. Hovedårsaken til at et husmorsameie ikke blir tinglyst er kanskje ikke typisk økonomiske grunner. På den annen siden skiller typetilfellet seg fra det typiske hevdserverv, siden det er tale om eiendomsrett til boligeiendom, om enn bare til en ideell halvpart. Dette poenget ble også påpekt av Høyesterett i Forusstranda-dommen (avsn. 63) der det ble påpekt at hevdserverv av en hel eiendom sjelden vil forekomme. Sentralt fra dommen er også synspunktet i avsn. 62 om at «( ) tinglysingslovens regler om rettsvern uten tinglysing ikke gis en videre rekkevidde enn hensynene bak unntaksreglene tilsier.» Hensynene bak unntaket for hevd har som nevnt ikke gitt grunnlag for analogisk anvendelse av hevdsunntaket i 21 andre ledd for husmorsameiet. Selv om det ikke er avgjørende, kan det likevel et uttrykk for at begrunnelsen for hevdsunntaket ikke gjør seg gjeldende. Samlet sett er det muligens mest nærliggende å konkludere med at det ikke er grunnlag for rettsvernshevd. Her må det likevel være åpent for begge konklusjoner. Det forventes ikke detaljkunnskaper om Forusstranda-dommen, men kandidater som får frem hovedtrekkene og bruker dem på en fornuftig måte i drøftelsene skal ha uttelling. Mange synes å få en del ut av denne drøftelsen. Noen trør imidlertid feil og legger til grunn at det er et spørsmål om Ulla har hevdet rett, slik at tingl. 21 andre ledd kommer direkte til anvendelse. Det blir klar svikt. Noen ser det som et spørsmål om utvidende tolking av 21 andre ledd, noe som strengt tatt ikke blir korrekt, men som ikke er noen avgjørende svakhet hvis man ellers treffer på drøftelsen. En del løser spørsmålet utelukkende på grunnlag av Gangenes-dommen. Det blir etter mitt syn ikke helt korrekt all den tid dommen ikke gjaldt spørsmålet om selvstendig rettsvernshevd, men spørsmålet om erverv ved husmorsameiet kunne likestilles med hevdserverv.

5 5 Del 2 Tvisten mellom Boet og Banken Spørsmålet er om boet kan kreve omstøtelse av panteretten i Martes hytte i Indrevik. Det aktuelle rettsgrunnlaget er deknl. 5-7 første ledd bokstav a) om sikkerhetsstillelse for eldre gjeld. Et første spørsmål som bør avklares er om disposisjonen er innenfor omstøtelsesfristen. Faktum refererer til ulike datoer. For kandidatene vil det være tilstrekkelig å identifisere fristdagen etter deknl. 1-2 første ledd og datoen da panteretten fikk rettsvern, jf. deknl Panteretten ble tinglyst 1. november og begjæring om konkurs ble mottatt 27. januar. Disposisjonen er dermed foretatt innenfor omstøtelsesfristen. Spørsmålet er deretter om øvrige vilkår for omstøtelse er oppfylt, dvs. om «pantet eller sikkerheten er stilt for gjeld som skyldneren har pådratt seg før sikkerhetsretten ble avtalt». I utgangspunktet synes faktum å falle utenfor lovens ordlyd. Det må likevel tas stilling til om bestemmelsen kommer til anvendelse basert på at det reelt er tale om panterett for eldre gjeld. Et første spørsmål det må tas stilling til er om den opprinnelige gjelden var sikret ved salgspant. Dersom det er tale om ren ombytting av pantesikret gjeld vil det ikke kunne være grunnlag for omstøtelse. Det kan ut fra faktum forutsettes at det i utgangspunktet forelå et gyldig salgspant. Spørsmålet er om panteretten er bortfalt etter panteloven 3-19: «Salgspant faller bort dersom salgstingen blir sammenføyet med en fast eiendom eller en annen hovedting på slik måte at utskilling ville medføre uforholdsmessige omkostninger eller urimelige verditap.» Bestemmelsen er begrunnet i samfunnsøkonomiske hensyn. Det må legges til grunn som uomtvistelig at massasjebadet er sammenføyet med fast eiendom. Avgjørende for om panteretten er i behold er om utskilling «ville medføre uforholdsmessige omkostninger eller urimelige verditap». Ut fra faktum må det legges til grunn at selve badet ikke taper seg særlig i verdi på grunn av selve utskillingen. Spørsmålet er om utskilling medfører «uforholdsmessige omkostninger». Spørsmålet er da hvilke omkostninger som skal med i vurderingen og hva omkostningene skal vurderes i relasjon til. Både kostnader ved demontering og remontering hører med. Hvorvidt kostnadene er uforholdsmessige må vurderes i relasjon til verdien av badet ved tilbakelevering. Kostnadene utgjør kr , mens badet er verdt Spørsmålet blir da om kostnadene kan anses uforholdsmessige. Det kan være vanskelig å si noe om hvor terskelen for det uforholdsmessige går, og det vil vel til en viss grad bli en konkret vurdering. Herunder må det kunne hensyntas om panthaver var innforstått med at inkorporasjon skulle skje (se Skoghøy, Panterett s. 110), noe som gjerne må kunne forutsettes for faktum i oppgaven. Det synes nærliggende å konkludere med at kostnader tilsvarende 50 % av restverdien er uforholdsmessige. For dette spørsmålet anser jeg det som det mest sentrale at man finner fram til den relevante bestemmelsen i pantel og tar tak i relevante vilkår. Om noen trår noe feil i selve

6 6 drøftelsene, med tanke på hva som hører med i beregningen eller uforholdsmessighetsvurderingen, bør det som utgangspunkt ikke ses som noen klar mangel. Spørsmålet er relativt sparsommelig behandlet i pensum, og det kan ikke uten videre forventes kunnskap om relevant rettspraksis. Kandidater som til tross for dette utmerker seg, skal likevel selvsagt gis uttelling. Om noen skiller dette spørsmålet ut som en egen tvist, som behandles før tvisten mellom konkursboet og banken, må det anses helt forsvarlig. Man bør i så fall senere ta stilling til en eventuell panteretts betydning i forbindelse med omstøtelseskravet. Det kan se ut som mange skiller dette ut som en egen tvist. Man bør da uansett få uttelling for den materielle vurderingen. Men ved den samlede vurderingen, og særlig for besvarelser i øvre og midtre sjikt må det ses hen til om spørsmålet om panterettens betydning for omstøtelsesspørsmålet senere behandles. Selv om man skulle komme frem til at salgspantet er i behold, er det på det rene at badet ikke vil utgjøre fullgod sikkerhet for Holms krav. Det kan dermed uansett bli spørsmål om panteretten kan omstøtes for den usikrede del av kravet. I det videre er det gjerne uansett kanskje mest ryddig å ta som utgangspunkt at salgspanteretten er bortfalt. Selv om pantesikkerheten ikke rammes direkte av ordlyden i deknl. 5-7 første ledd bokstav a), blir det spørsmål om det reelt sett er tale om pantesikkerhet for eldre gjeld. Tanken er at det blir for lett å omgå regelen dersom man ikke kan skjære gjennom i slike tilfeller. Spørsmålet er omdiskutert i juridisk teori. Ordlyden i seg selv yter klar motstand. Dersom det opprinnelige og det nye lånet er fullt identiske både med tanke på størrelse og betingelser, er det likevel mye som kan tale for at det i realiteten er tale om samme gjeld. Like fullt vil omstøtelse kunne være inngripende overfor en medkontrahent som er i aktsom god tro, siden egenskapene ved disposisjonen i seg selv ikke gir noe varsel om at det er tale om en potensielt omstøtelig disposisjon. Dersom det ved låneavtalen er avtalt eller klart forutsatt at lånet skal brukes til innfrielse av et annet lån kan det tilsi at man kan skjære gjennom og legge til grunn at det er tale om samme gjeld. Det kan innvendes mot sistnevnte at det kan åpne for subjektive vurderinger. Det er imidlertid ikke uten videre tale om subjektive momenter, men egenskaper ved selve disposisjonen: Hva som er avtalt mellom partene. Som motargumenter mot en utvidende tolking av bestemmelsen kan anføres klar ordlyd, at man har den subjektive omstøtelsesregelen i deknl. 5-9 som et alternativt rettsgrunnlag og at boet også på nærmere vilkår kan ha mulighet til å omstøte betalingen av det opprinnelige kravet, jf. deknl Videre er det slik at deknl. 5-7 ikke har noen ordinærreservasjon, slik deknl. 5-5 har. Legger man til grunn at bestemmelsen alltid kan brukes dersom ny pantesikret gjeld blir brukt til å innfri eldre usikret gjeld, vil det kunne ramme ordninger som er ledd i en fornuftig refinansieringsordning, og som ikke uten videre ville blitt rammet av deknl I dette tilfellet oppnår Marte bedre betingelser. Ut fra faktum synes det heller ikke avtalt eller klart forutsatt at lånet skal brukes til innfrielse av eldre usikret gjeld, i alle fall ikke i sin

7 7 helhet. Etter mitt syn er det antakelig å strekke ordlyden i 5-7 for langt å anvende den i dette tilfellet. Dersom man legger til grunn at salgspanteretten bestod, ville det være tale om en evt. delvis omstøtelse. Samme betraktninger som ovenfor kan da i utgangspunktet legges til grunn. Det kan ikke forventes en ny fullstendig drøftelse under forutsetning av at salgspanteretten består. Spørsmålet om omstøtelse av 5-7 bokstav a) kan innby til en viss teoretisering, ved at det som et ledd i den generelle tolkingen tas stilling til hvor langt bestemmelsen kan strekkes for tilfeller der tredjemann yter ny pantesikret kreditt som brukes til å innfri eldre usikret gjeld. En slik mer generell behandling kan etter mitt syn telle positivt, men man må være åpen for ulike måter å angripe det på. Mange tar utgangspunkt i at det er ny gjeld, slik at det er spørsmål om evt. utvidende tolking. Det er en metodisk ryddig tilnærming. Enkelte legger uten videre til grunn at panteretten er stilt for gjelden til Lars Holm, og at dette er omfattet av ordlyden i bestemmelsen, slik at det blir spørsmål om innskrenkende tolking av ordlyden. En slik tilnærming er etter min oppfatning kvalifisert svak, og hvis selve drøftelsen i tillegg er svak, vil denne delen fort kunne nærme seg ikke bestått isolert sett. En særskilt anførsel er knyttet til at det uansett ikke er noe å omstøte. Poenget her er at man skal se hen til hva som er rettsvirkningen av omstøtelse. Etter deknl første ledd er virkningen at «den annen part fralegger seg den berikelse han har oppnådd ved den omstøtelige disposisjon». I Rt (Bruvik) uttales om rettsvirkningen (s. 1653): «Ved beregningen av berikelsen etter 5-11 må det i utgangspunktet være riktig å se på hvordan situasjonen for mottakeren ville vært hvis disposisjonen ikke hadde vært foretatt - mottakeren skal fralegge seg den nettogevinst som disposisjonen har gitt. I vår sak er det vanskelig å gi et bestemt svar på hva denne nettogevinsten er. Vanskene har sammenheng med at gevinsten oppstår ved en langvarig kontrakt, og med at det ikke er lett å si at ett bestemt alternativt forløp ville vært klart mer sannsynlig enn noe annet hvis den omstøtelige disposisjonen ikke hadde vært foretatt.» Spørsmålet her er om man skal vurdere panteretten isolert sett, eller om den må ses i sammenheng med lånet som ble gitt. En nærliggende betraktning kan være at uten sikkerhet, ville lånet ikke vært gitt, og i så fall har Banken ikke egentlig oppnådd noen berikelse. Tvert i mot vil de lide et tap ved eventuell omstøtelse. Vurderes panteretten isolert sett vil den utgjøre berikelsen. For dette spørsmålet er hovedoppgaven først og fremst å identifisere problemstillingen. Hovedsynspunktet i litteraturen synes å være at det i et tilfelle som dette ikke foreligger noen berikelse. Her må det likevel kunne argumenteres forsvarlig for motsatt løsning. Nærmere om vurderingen: Problemstillingenes dekning i pensum/undervisning

8 8 Oppgavens problemstillinger knytter seg til stoff som er relativt godt dekket gjennom pensum og undervisning. Spørsmål knyttet til husmorsameierett, og da særlig i forbindelse med kreditorbeslag, har vært noe sparsommelig behandlet i seminarundervisningen, men husmorsameiet som problemstilling er grundig behandlet i Marthinussen, Tredjemannsproblemene, som er pensum på kurset. Rettsvernhevd er også grundig behandlet i samme bok, men da knyttet til rettstilstanden før Forusstranda-dommen. Nevnte dom er behandlet i forbindelse med forelesning/oppsummeringsforelesning, slik at den må forventes kjent. Det foreligger også en artikkel om Forusstranda-dommen i JV 2017 nr. 2, der Marthinussen bl.a. går inn på (og stiller seg kritisk til) behandlingen av spørsmålet om rettsvernhevd. Det kan ikke forventes at denne artikkelen er lest. Om noen går inn på kritikken som fremsettes, er det viktig å ha i mente at dommen, så langt den rekker, må anses som uttrykk for gjeldende rett. Spørsmål knyttet til deknl. 5-7 første ledd a) er i tillegg til å være behandlet i læreboken også tema i en av seminaroppgavene. Spørsmålet knyttet til salgspant er behandlet i lærebok og synes også å være tatt opp på forelesning. Generelt om vurderingen Kandidatenes metodiske ferdigheter vil være sentrale ved bedømmelsen. For lovregulerte spørsmål vil lovteksten være sentral. Gjennomgående kan det ikke forventes at kandidatene er orientert om alt som kan være aktuelt av lovforarbeider. Sentral rettspraksis bør forventes kjent, men da slik at det viktige er om man får med sentrale rettslige poenger fra dommene, ikke om man husker og refererer faktum i detalj. Tvert i mot vil omfattende faktumreferat fremstå som unødvendig i en praktikumsbesvarelse. Det vil heller ikke nødvendigvis være fatalt om man har oversett en rettsavgjørelse, hvis man likevel argumenterer godt ut fra ordlyd og relevante formuerettslige hensyn. God bruk av formuerettslige hensyn ved spørsmål uten klart svar skal gi god uttelling. Ved vurderingen av de enkelte drøftelser, bør det ikke være avgjørende om man har fått med flest mulig argumenter, men om argumentene presenteres med rettslig forankring og om argumentasjonen fremstår som klar og sammenhengende, herunder også om det er samsvar mellom argumentasjon og konklusjon. Man må gjennomgående være åpen for argumentasjonslinjer som avviker fra opplegget i veiledningen. Enkelte misforståelser av faktum bør ikke være ødeleggende, selv ikke for de beste. Gjennomgående upresis bruk av faktum eller åpenbare misforståelser, må imidlertid trekke ned. Oppgaven skal slik jeg ser det ikke by på de store utfordringene når det gjelder den mer overordnede strukturen. Et unntak er salgspantspørsmålet i del 2, hvor man som nevnt må godta ulike tilnærminger. Dersom det viser seg at tidsnød er et gjennomgående problem må det hensyntas. Karakterfastsettelsen Besvarelser i det øvre sjikt bør identifisere de fleste problemstillinger som oppgaven aktualiserer. Man bør også kunne forvente at drøftelsene utmerker seg på en eller flere av de

9 9 spørsmålene som innbyr til mer dyptgående drøftelse. Tidsmomentet tilsier likevel at man selv ikke for de beste kan forvente samme grundighet på samtlige spørsmål. I ellers overbevisende besvarelser vil innslag av materielle feil og upresisheter på enkeltspørsmål, være avgjørende for grensen mellom A og B. En besvarelse som trår feil f.eks. på spørsmålet i tvisten mellom Ulla og Geir i del 1 eller på spørsmålet om omstøtelsesfrist i del 2 bør som utgangspunkt ikke bedømmes til A. Dersom sentrale problemstillinger blir stående helt ubehandlet, vil det som utgangspunkt også utelukke A. De beste besvarelsene bør gjennomgående vise evne til å prioritere mellom det sikre og det usikre. Enkelte innslag av ustøheter eller unødvendig omstendelighet bør likevel ikke være ødeleggende, heller ikke for de beste. Ideelt sett bør besvarelser i det øvre sjikt ha sagt noe om «klassifikasjonsspørsmålet» i del I, men det bør ikke anses helt avgjørende. Dersom klassifikasjonsspørsmålet ikke berøres og det i tillegg blir svakt om rettsvernshevd indikerer det i utgangspunktet C eller svakere. Særlig to av spørsmålene, rettsvernshevd og omstøtelse, kan innby til en viss teoretisering. Siden det er en praktikum, må man imidlertid se hen til om besvarelsen beholder «kontakt med faktum». Omfattende rent teoretiske utlegninger gir ikke nødvendigvis full uttelling. Besvarelser i det midtre sjikt vil typisk ha en del ustøheter, både metodisk og materielt, samtidig som det er lite i besvarelsen som utmerker seg. Besvarelsene vil typisk formidle en del kunnskap, men preges i større grad av «innlært kunnskap» enn besvarelser i øvre sjikt. Besvarelser i det nedre sjikt vil gjennomgående være preget av svakheter, både metodisk og materielt. Drøftelsene av de fleste spørsmål vil gjerne fremstå som overflatiske og slik at det i liten grad vises selvstendig forståelse. De materielle svakhetene vil gjennomgående være flere og mer kvalifiserte enn for en C-besvarelse. Stryk vil være aktuelt for besvarelser som fremstår som svært ufullstendige. Det vil også være aktuelt for besvarelser som gjennomgående bommer på de rettslige utgangspunktene for drøftelsene. Grunnleggende metodisk svikt vil også kunne lede til stryk. En besvarelse som gjennomgående har kvalifiserte svikt både materielt og metodisk kan bedømmes til stryk selv om det er sporadiske innslag av materiell kunnskap. Dersom en av delene isolert sett kvalifiserer for F, samtidig som det er klare svakheter i den andre delen, vil det tilsi at besvarelsen ikke bør oppnå bedre enn E, og ved tilstrekkelig svikt i den andre delen, F.

10 10