D Eiendomsreu. 12 Individuell art Kollektiv an. fl BmksrettAnnet. ka SioK. S-1(6 1-11CUtaiii. Kr1/41 3r J. A ner`i ilsjs A LTh.

Transkript

1 ' L_J IFINNMÅRKOKOMIgUVDNA FINNMARKSKOMMISIONEN MELDING OM MULIG(E) RETTIGRET(ER) I. Opplysoinger om onng rettighetsbaver e5 Siesn 2o EnNevanan Arluv 11:k0A1 /14g1 I5 RA Ak r N, MOV. ate VCAOM I Gol Navn/organisasjon/sammenslutning: S-1(6 1-11CUtaiii Postadresse: Kr1/41 3r J. A ner`i ilsjs A LTh Kommune: ALTEN Telefon: G000 So3 E-post: Sn-Its HArtit BA:TA t -)(>. C 2. Meldingen gjekler (seu kliss) D Eiendomsreu fl BmksrettAnnet 3.1tettIgbeten sons anikes anerkjent er av (sen kryss) 12 Individuell art Kollektiv an 4. Angivelse av området Felt/kommune: ka SioK. Nærmere angivelse av området P1eu-ns4 nraritien - Citscaw crt - &srezakitaimi- tims.<4 V V t-te ger6co I P(//kr4hgioltkA Kart vedlagt (sen kryss): )( la Nei VeD1E66 NSM0- Saksnr:/okt 00 s _ Arkiv Side I av 3

2 ctis FINNNIÅRKOKOMIgit'V FINNMARKSKOMMISJONEN DNA 5. Beskrivelse as det faktiske og historiske grunnlaget (omfang av bruken og sammenheng i tid). Dersom behov for mer plass, legg sed eget vedlegg. C)( 6. Beskriyelse av det rettslig grunnlaget for rettigheten (hevd, alden tids bruk eller annet grunnlag). Dersom behm, for mer plass, legg ved eget vedlegg. Side 2 av 3

3 Ø FINNMAiRKOKOMISUVDNA FINNMARKSKOMMISJONEN Dokumentasjon Dersom det foreligger skriftlig dokumentasjon i saken, bes det om at dette vedlegges meldingen eller sendes Finnmarkskommisjonen. Annen dokumentasjon som har betydning for saken beskrives mermere. Eventuelle vitner som kan underbygge kravet må beskrives ved navn og kontaktinfonnasjon. ii Vedlegg (Ksyss av) Vedleggsoversikt Oversikt over muntlig dolcumentasjon Underskrift Navn: S-riG HAt Sted/dato: Uåtc tujil 2beici Underskrift: Meldingen inkl, alle vedlegg sendes pr. post til: Finnmarkskommisjonen Domstolsadministrasjonen S I 19( 7485 TRONDHE1M eller pr. e-post til: finnmarkskommisjonen@domstol.no Side 3 av 3

4 FINNMÅRKOKOMISLIV DNA IFINNMARLSIDMMISIONF.% VEDLEGGSOVERSIKT Nr Dekumeffinavn (eller beskrivelse av vedlegg) I FACr Hi srrbg.;-s ler/ WiciSt.;6, Ce0~-P16f 2 K-M-T- KMA-5 oc ti Feir0 K.litge_ ~V hicui6 iroti f,ga Tb-g-TC raluebituislap 1:;NmfrI AR-g- 5t-341-e- lc3æ jj SÇ t4b-r S PIN F4Pfe- citte42itini&ness itriøeift\qr "IleertS4 7- SK.3(41-e iatcç.s /NZ-V HAVNE HIN6E- OMIZAYE et KART - 4heNNE~b/44E 10 KAILF fitsibrisic gt-it.),irs-2-7sommde lk S1/ r 609.2k1 Mjr.A9 c4sr 1/21)t1.5 kiterfieh?tjvaszwc kinkg2~ ongader- Side I av I

5 Melding og mulige rettigheter (Vedlegg 1) 5. Beskrivelse av det faktiske og historiske grunnlaget Kjærringness (28/3) og Helligskog (28/5) er to gamle jorbrukseiendorner på henholdsvis ca 70 da og 80 da ved Bassevuodvi overst oppe i Anårjohkdalen i Karasjok kommune (vedlegg 2). Disse tradisjonelle samiske viddegårdene utgjør den norske delen av elvebygda Angeli på den finske siden av Analohka. Småbrukene er også idag tilkoblet både strømforsyningen Og telefonnettet til bygda Angell, så man kan trygt si at nasjonalstatsgrensen representerer et unaturlig fenomen her oppe. Jordbruksbygda Angell har idag en helårsbosetning på ca 60 innbyggere og ligger kun på meters avstand i luftlinje Ifra eiendomsgrensene til Kjærringness og Helligskog (vedlegg 3). Småbrukene i Bassevuovdi tilherer en liten eksklusiv gruppe av pnoriterte kulturlandskapsområder som man på nasjonalt plan ønsker å ta vare på for frembdige generasjoner (vedlegg 4). Sametingets kulturvernavdeling er usikker hvor langt tilbakeihd det har vært bosetning ved Bassevuovdi, men går utifra at den minst har vært ifra før 1400-tallet, da man har funnet både viarein fargstanlegg og andre tegn til akrivitet og ferdsel i området som tyder på dette. Den formelle utmålingen av småtruket Kjærhngness i Bassevuovdi i 1904 (vedlegg 5) ple tilrådet av lokale myndighetsrepresentanter (vedlegg 6) ca man egså onsket å sikre helårsbosetningen på den dansk-norske sider av Anårjohka som en motvekt til den russiskfinske bygda Angek og som en fjellstue for norske gjennomreisende i dalen. I 1931 ble også småbruket Helligskog (vedlegg 7) formelt utmålt for å videre styrke helårsbosetningen i denne delen av det da norske kongeriket På Kjærongness og Hefigskog har det tradisjonelt blitt drevet med husdyrhold samt jord-, beite- og skogbruk. 1 de umiddelbare omliggende havnehager på statens grunn (idag Finnmarkseiendommen) har man også hostet fisk, bær og vilt samt utnyttet skogen fer brensel, trevirke og stolpematenale. All denne tradisjonelle bruken på og rundt om disse to småbrukene har vært drevet både for egen husholdning og i næringsøyemed. Litt spesielt for eiendommene var at den gamle Bassevuovdi (Helligskog) fjellstue i tillegg var åpen som overnattungssted for folk og datidens turister som ferdet i emrådet. Turisme og overnabngsgjester i næringsoyemed er derfor også en del av historien til dette småbruket. Det er idag også en bilvei helt frem Kjærringness og Helligskog og som en liten kuriositet i denne sammenhengen kan det forovrig nevnes at dette er Norges syvende lengste blindvei. Fjellstuene bar lange tradjsjoner i Finnroark. Infrastrukturen i det dengang fattige landet var svært mangelfull og som et ledd iå bedre kommunikasjonen ble det etter hvert bygget opp et nett av baer, kvarterer pg bellstuer. Rundt 1870 ble fjellstuer også reist ved statens forordnincer. Oppsitterne hadde rettigheter til fiske, fangst, jord og skog et emråde rundt fjellstuene. Da velbyggingen ssjot fart på 1960-tallet ble mange fjellstuer overflodig. Mange av disse diavesidag som private fjellstuer med reisellv og turisme. Ved siden av oppgaven som sikringsstuer, nærer disse med seg viktige kulturminner fra en tid da kommunikasjonsforholdene var kelt annerledes.

6 Det er nå min hensikt og igjen holde i hevd og ta vare på eiendommene Kjæningness og Helligskog og drive en mindre ellstuedrift på disse på helårsbasis. Planarbeidet med å opparbeide og kultivere smcibrukene tilbake til sine opprinnelige funksjon for igjen kunne på helårsbasis bo og drive tradisjonell bruk både til egen husholding og som binæring på disse er allerede påbegynt og byggesaker for nye hovedhus på disse eiendommene er til behandling hos Karasjok kommune. En hovedforutsetning for å kunne sikre denne tradisjonelle bruken på Kjæningness og Helligskog og den kulturarven disse representer er at man også for fremtiden er sikret retten fil havnegangen som disse har opparbeidet seg hevd på. Kjærringness og Helligskog har begge tinglyst rett til havnegang på grunnen ti 5nnmarkseiendomrnen rundt småbrukene i sine skjøter, men dessverre har ifølge Statsarkivet i Tromsø de dokumentene sorn kanskje kunnet definert det geografiske havnegangsområdet til småbrukene mere konkret gått tapt da Rnnmark ble brent under krigen. Det er nok likevel stor sannswinlighet at havnehagene til Kjærringness og Ileffigskog har fulgt naturens egne grenser i terrenget ved at elvene Anårjohka og Cåskinjohka dannet disse i øst og nord. Vannet Basegurajåvri og ca 2 km langs dalen Basåvii dannet grensen i vest for så å naturlig skr8 sør-øst over til Anårjohka igjen ved Vullebiretguoika (vedlegg 8). Det er disse havnehagene det søkes om bruksrett til her. Det har historiskt ikke vært noen konfilkt med noen andre om disse havnehageområdene, da småbrukene lå veiløst og ufilgjengelig til i 3 av årets 4 årstlder (vår-sommeren-høst). Kun i en måneds tid på senvinteren kunne man komme i kontakt med reindriftsfolkene som holdt til lenger vest og nord for Bassevuovdi med sine reinsdyr, dvs, i sine naturlige vinterbeiter henholdvis på vestsiden av Basevuovdi toppene og nord for elva Cåskinjohka (vedlegg 9). Dette har vært slik helt siden grensen til Rnland/ Russland ble stengt i 1852 og frem til idag [Kilde NOU 2001:34]; «Karasjoks i 1870-aarene rigeste fjeldlapper, Nils Olsen Vuolab, Aslak Olsen Vuolab, Sarnuel Nilsen And, Per Olsen Bigga, John Persen Jox den Ældre og den Yngre, Johannes Johannesen Anti og Anders Larsen Thuri, hvilke sambge havde mellem 1000 og 2000 ren hver, omttent udelukkende beitede med sine renhjorder paa følgende lelde. 1skuras, Njaamilcerro, Aimevarre, Aimecerro, Salco og Skilgam mellem Karasjok, Bautejok og Gorsjok og mellern sldstriævnte elv og Anadok paa 1jeldene, Galmat, Gurbis og Gollevarre og sjelden kom længere ned end i det høieste i skogbaandet i furuskogen.» (vedlegg 10). Renbeitekomiteen av 1901 gjennomførte også en kartlegging av hvor de forskjellige reineiere oppholdt seg på ulike tider av året, og med hvor mange rein. Sike opptegnelser ble foretatt fiere ganger i perioden På 1950-tallet foretokomulf Vorren en kartlegging av siidaene og deres flyttemønster. Undersøkelser gjordt av enkelte siidaers flyttemenstre i Karasjoks vestre sone rundt 1970 viste fortsatt stor overensstemmelse med Vorrens opptegnelser. En slik overensstemelse er forsåvidt ikke påfallende. Reinen er et vanedyr, og det er lettere å gjete reinen der den er kjent fremfor å drive den inn på nye områder. Topografiske forhold vil dessuten være bestemmende for hvor man har sine rasteplasser, kalveplasser, bdlig vårbeiteland osv. Slike forhold vil stort sett være nokså uforanderlige. [Kilde NOU 2001:34]

7 En viktig grunn bl at reindriften tradisjonelt har holdt en viss avstand til Bassevuovdi/ HellIgskogen og riksgrensen var at man Ikke hadde eller har lov til og følge etter sine rein som krysset grensen inn i Finland for å hente disse tilbake. Dermed var disse reinene også tapt for eierne. Det var derfor først og fremst økonomiske grunner som var utslagsgivende for at reindriften oppholdt seg så langt ifra Bassevuovdi flellstue (og riksgrensen). En videre grunn for reindriften å holde en viss avstand til skogen 1 Bassevuovdi med reinsdyrene var at staten gikk meget langt for å beskytte furuskogen i Finnrnark. Da reinsdyrene ble ansett for å være den største skadeyteren på ungskogen, var staten meget streng med dem som ikke overboldt reinbeiteforbudet i Rnnmarks furuskoger. Finnmarkskornmisjonen av 1909 viste også hl at skogreglementet for Rnnmark satte ti kilometer som grense «omkring gaarde og sætre for fieldfinnemes teltpladse», og den mente at denne grensen måtte opprettholdes, hvis ikke ville skogen bli ødelagt for de fastboende. Og i loven om fredning av barskog m.v. for renbeiting av 11. jull 1924 ble det gitt adgang til å forby reinbeiting i barskogsområder for å hindre skade på skogen. Ved samme lov ble det gitt adgang tll å forby reinbeite på mosemark som de fastboende trengte til for. [Kilde NOU 2001:34]. Dette profitterte selvsagt også Kjærringness og HellIgskog på. Assuorge-buollan og Boallannjargga siidaene i Reinbetedistrikt 17 ligger idag nord for Cåskinjohka og er fysisk adskilt ifra Kjærringness og Helrigskog og deres havnehager ved et reingjerde. Gurbbg Månabai/ Caskin siidaen ifra Reinbeitedistrikt 16 ligger den dag i dag vest for skogen i Bassevuovdi og deres reinen er derfor heller aldri i havnehagene til Kjærringness og Helligskog (vedlegg lla-b). ReIndriften har derfor ingen tradisjon, hevd eller alders tids bruks rettigheter til beiteområder på de private jordbrukseiendommene Kjærringness og Helligskog og deres umiddelbare omliggende havnehageområder - for de er rett og slett ikke i dette området av ovennevte grunner. ReinbeitedIstriktetene i området består forøvrig av sildaer som ikke har noen familletilknytning til Anårjohkdalen eller Bassevuovdi, men istedenfor tilhørerer disse Karasjok-slekter som kommer ifra andre steder i kommunen km unna. Da Reinbeitedistrikt 16 nå i den senere tld urettmessig gjør krav på eneretten til havnegangshagene umiddelbart rundt og blogrned på eiendommene Kjærringness og Helligskog, truer dette selve eksistensgrunnlaget for igjen kunne holde småbrukene i hevd. I bllegg ønsker Direktoratet for Naturforvaltning å innlemme de naturlige havnehagene og de tilhørende skogsarealene til Kjærringness og Helligskog på Finnmarkselendommens grunn i en fremtidig utvidet øvre Anårjohka nasjonal park - uten å anerkjenne den bruksretten i havnehagene som disse småbrukene har hevd til. Uten å spekulere 1 motivet bak denne fremgangsmåten - riktig er den ihvertfall ikke. Derfor er en formell anerkjennelsen av bruksretten for Kjærringness og Helligskog i form av hevd i havnehagene umiddelbart rundt småbrukene på grunnen til Finnmarkseiendommen av Finnmarkskommisjonen nå plutsehg blitt av avgjørende betydning for å kunne sikre eksistensgrunnlaget og muligheten for igjen å kunne ta vare på disse gamle småbrukene også i fremtiden. Det vil si fortsatt bruksretten til høsting av fisk, bær og vilt samt utnytte SkOgen for brensel, trevirke, StOlpernateriale og frembdig beitebruk i de avgrensede havnehager som naturlig tilhører disse gamle jordbrukseiendommene og fiellstuen.

8 6. Beskrivelse av det rettslige grunnlaget for rettigheten Hevd (Alders tids bruk): Kjærringress (2513) og Heiligskog (28/5) har denyttet navnehagene rundt disse SMåbrukere uavbrutt ifra slutten av 1800-tallet og frem til idag og har dermed opparbedet rettigheter form av h v I r i r k til disse. Frem var denne bruken kontinuerliq og av da 11 inten i t å hel rsbasis med hersyn til helhetile høsting i havnehagene av hogst, jakt, fangst, bærsanking, beitebruk og Fske for eget husholdning, for fjellstuedriften og for salg. Det var ikke var noen veiforbindelse bl småbrukene i hele dette tidsrommet og nærmeste nabo var Storfossen F:ellstue (Geavgnoaivi) 17 kilometer ænger nedover i dalen. Storfossen Kunne man ikke pasere med båt. blavnehagere bl Kjæmingress og Hell:gskog ble derfor av raturlige årsaker kun benyttet av disse Småldrukene. Da reinbeitecrnrådene lå både vest for Basevuovdi toppere irn dagens nasjonalpark og 1enger nord for Caskimohka - var det 1-eller iloce renen å tæffe i disse havnehagene i de få måredene de var 1)å besdk på v!nterbete Karasjok kommune. Srråbrukene Kjærringness og Hell gskog hadde derfor er natur i eks1 ivit i bruken av sine havnehager på belårsbass. Sden ca 1960 har bruken av navnehagene bovecsekelig vært fo- egen busholdrnq og lite ul beitenk, selv om bruksintensiteten torbsatt gikk over b! lengre tidsperiode- av gargen - og hosurgen havnehagere var på kortmuerk h Iårsbasis ennom alle årsticene nve n te år helt frem til idag.