FINNMÄRKOKOMIUVDNA FINNMARKSKOMMISJONEN

Transkript

1

2 FINNMÄRKOKOMIUVDNA FINNMARKSKOMMISJONEN 5. Beskrivelse av del faktiske og historiske grunnlaget (omfang av bruken og sammenheng i tid). Dersom behov for mer plass, legg ved eget vedlegg. 6. Beskrivelsc av det rettslig grunnlaget for rettigheten (hevd, alders tids bruk eller annet grunnlag). Dersom behov for mer plass. legg ved eget vedlegg. 1)Z_Edd_a Side 2 av

3 ØFINNMARKOKOMIUVDNA FINNMARKSKOMMISJONEN 7. Dokumentasjon Dersom det foreligger skriftlig dokumentasjon i saken. bes det om at dette vedlegges meldingen eller sendes Finnmarkskommisjonen. Annen dokumentasjon som har betydning for saken beskrives nærmere. Eventuelle vitner som kan underbygge kravet må beskrives ved navn og kontaktinformasjon. Vedlegg (Kryss av) El Vedleggsoversikt Oversikt over muntlig dokumentasjon 8. Underskrift Navn: Sted/dato: Underskrift: Sm kpcry (;-r-reeledec-.). 2o to Meldingen inkl, alle vedlegg sendes pr. post til: Finnmarkskommisjonen Domstolsadministrasjonen 7485 TRONDHEIM eller pr. e-post til: tinnmarkskommisjonen@domstol.no Side 3 av 3

4 OFINNMÅRKOKOMINUVDNA Print Form FINNMARKSKOMMISJONEN VEDLEGGSOVERSIKT Nr Dokumentnavn (eller beskrivelse av vedlegg) 2 MEL0,1, 16, pry 5 (c). Side I av I

5 Page 1 of 1 Melding Basevuovdi-Aggel Grunneierforening w_ww.avinet40 Said Pibne(earru Ga mrraz 453 / Basevuovdi 'fielistue I ' 352 Riehtte, a1 519 Bad:e - Ararjonka JUOndeoguovCalas LI Ovre Anarjo'"<a nas)onalo 44 3 OCI fri j c:7-; _e" Jr_rt - (Irt -i...1: rf-ii l'4& - S4,1L)..f Målestokk: 1: delitult_printnlap.aspx7maptien ice=e: a inet nlapernjine ada

6 Melding Basevuovdinielligskog Annel/Angell Grunneierforening 5. Beskrivelse av det faktiske og historiske grunnlaget De samiske viddegårdene i elvebygda Basevuovdi/Helligskog (Norge) og Agnel/Angeli (Finland) har gjennom århundrene i fellesskap høstet av utrnarka på både norsk og finsk side av grensen på en bærekraffig måte som sikret naturen for kommende generasjoner. Her ble det fisket, jaktet, plukket bær, sanket lav, høstet ifra trær, hogget ved, hentet stolpemateriale, bedrevetømmerhogst, osv. Det ble bedrevet 'badjosat' rett utenfor de individuelle havnehagene i Basevuovdi-Annel og 'meahcci' lenger vekk - og dette har alltid vært en vesentlig del av selve livsgrunnlaget (birgejupmi) for gårdene i elvebygda. Bruken var omfattende, intens og eksklusiv - veiene kom først til Annel på midten av 1960-tallet og 10 år senere til Basevuovdi på midten av 1970-tallet. Men ferdigstillelsen av veiene på begge sider av grensen førte ikke til noen konkurranse om elvebygdas naturressurser ifra folk utenifra til det var beliggenheten alt for avsides og veiene for dårlige, Høsting av utmarka ble bedrevet på helårsbasis og kontinueffig i bortimot 200 år helt frem til i dag og utøves fortsatt. Selv om tunel (Angeli) i dag er administrativt en del av den finske kommunen Inari, så snakker man ikke Inan-samisk her i Annel snakker man nordsamisk som i Karasjok og Kautokeino kommuner. På den ene siden er det historiske og geografiske grunner til det elven Anarjohka var en naturlig ferdselsåre sommer som vinter som knyttet elvebygda til kirkestedet i Karagok. På den annen side kommer den fammære dimensjonen som knyttet seg til stengingen av riksgrensen for reindriften i I denne sammenhengen ble en av samefamiliene som også flyttet i Bavttajohkaområdet tvunget til å bestemme seg om det ønsket å være "norsk-svenske" eller "finsk-russiske" sarner. Famillen med 5 døtrene bestemte seg for å slå seg ned i Aryjel og ble dermed "finsk-russiske" samer. Der ble 4 av døtrene gift og grunnla familier, en inn hver av de 4 familiene på finsk side av elvebygda i Aggel: Unsman, Lantto, Nuorgam og Valle. En datter Lantto ble også senere gift inn i Boine familien som slo seg ned i Basevuovdi på norsk side av elvebygda. De fieste gårdene i Basevuovdi-Agnel hadde dermed etter 1852 en stengt riksgrense mellom seg og sine tradisjonelle utmarksområder. De ble derfor utsatt for dobbelt urett ifra offisielt hold i denne sammenhengen ikke bare mistetde sine tradisjonelle reinbeiteområder som havnet på norsk side av grensen, men mistet også formelt rettighetene til sine tradisjonell utmark her. Selv om i realiteten den nære tilknytningen og bruk av ubnarka på den norske siden av grensen fortsatte som et felles gode for alle gårdene i elvebygda Basevuovdi-kjel som før noe som er opprettholdt helt til i dag. Men rettsusikkerheten var alltid tilstede Men heldigvis har den samiske rettsforståelsen vært sterkere og blitt lagt til grunn for betraktningen av sin egen situasjon og referanserammen for livet i Basevuovdi-iunel. Her spilte nasjonalstatsgrensen aldri en rolle. 1/2

7 C) Her er derfor også viktig å forstå den historiske utviklingen som bidro til å forme det lokale perspektivet på bruks- og disposisjonsretten (eiendomsretten) til utmarka på Finnmarkseiendommen av grunnelerne i elvebygda Basevuovdi-Annel. Grensen hadde uten tvil en betydning for hvor man kunne bosette seg, betale skatt og drive reindrift geografisk, men den hadde ingen betydning for utmarksområdet på begge sidene av grensen som alle gårdene her høstet naturgodene sine ifra. Her var det som om grensen aldri hadde eksistert. Bygda lå for avsides til for at norske og finske myndigheter klarte å føre noen effektiv kontroll med dette Istedenfor ble dette stilltiende godtatt spesielt da den samiske lokalbefolkningen i elvebygda ikke heller hadde noen interesse av en slik konfrontasjon - man var jo stort sett i slekt med hverandre. Riksgrensen som deler elvebygda i to har derfor alltid blitt betraktet som et unaturlig fenomen uten noe praktisk betydning for dagliglivetil lokalbefolkningen og grunneierne her. Man betraktet seg verken som norsk eller finsk og man giftet seg og var i slekt med hverandre tvers over landegrensen. På samme måte ble naturen rundt elvebygda i fellesskap, med unntak av de umiddelbare havnehagene som de enkelte viddegårdene trengte for åsikre sin egen eksistens. Disse ble respektert. Denne praksisen for de umiddelbare områdene rundt fjellstuer og fastboende fiellgårder kjenner man til også ifra andre steder i Finnmark. betraktet som et felles gode tilhørendealle gårdene 6. Beskrivelse av det rettslige grunnlaget for rettigheten Det er i over to hundre år og frem til I dag blitt drevet badjosat' og 'meahcci' av grunnelerne i Basevuovdi-knel i det geografiske området som det er meldt bruks- og eiendomskrav for her og som alltid har utgjort en vesentlig del av selve livsgrunniaget (birgejupmi) for hele elvebygda og som fortsatt er meget viktig den dag i dag. Bruken har vært omfattende, intens, eksklusiv og kontinuerlig i 200 år og kvarifiserer derfor til eiendoms- og bruksrett basert både på de juridiske kriteriene for hevd og for alders tids bruk. 2/2