REGIONALE UTVIKLINGSTREKK OG DISTRIKTSKOMMUNENS FRAMTID I EIT TJUEÅRSPERSPEKTIV 1

Transkript

1 REGIONALE UTVIKLINGSTREKK OG DISTRIKTSKOMMUNENS FRAMTID I EIT TJUEÅRSPERSPEKTIV 1 Motsetninga mellom sentrum og periferi har vore og er eit viktig skilje i norsk politisk historie. Den norske debatten om sentrum og periferi har frå 1960-talet og fram til i dag vore dominert av to retningar: den teknokratiske og den populistiske skole. Venstresosialisten og samfunnsforskaren Ottar Brox må seiast å vera grunnleggjar av den populistiske skole, med vekt på lokalsamfunnsutvikling, folkemakt over ressursane i distrikta og desentralisert vekst. Mens bygginga av infrastruktur, etablering av desentralisert høgare utdanning, tiltaksarbeid og industrireising sto sentralt i dei to første tiåra av norsk distriktspolitikk ( ), kom internasjonal konkurransekraft, deregulering og utvikling av regionsentra til å stå sentralt dei tre neste ( ). Den viktigaste distriktspolitiske debatten i dag dreier seg om kor mange styringsnivå og kommunar landet bør ha, og om fylka skal bli til større regionar og få meir makt. Reidar Almås er seniorforsker/ professor i bygdesosiologi og regionalpolitikk ved NTNU i Trondheim, der han har bygd opp Norsk senter for bygdeforskning. 14 Plan 2/2015 Av Reidar Almås Det har vore ein uventa sterk befolkningsauke i Norge dei seinaste 20 åra på grunn av stor innvandring og høg fertilitet i europeisk målestokk (SSB 2015). Utan at eg skal gå grundig inn på ein årsaksanalyse, fell det lett å peike på etableringa av den felles indre arbeidsmarknaden i Europa frå midt på 1990-talet og ein offentleg likestillings- og velferdspolitikk som gjer det både sosialt og økonomisk lettare å kombinere arbeid og familieliv i vårt land enn elles i Europa utanom Norden. I tillegg har det vore sterk etterspurnad etter arbeidskraft, driven av ein særnorsk høgkonjunktur, mens resten av Europa har hatt høg og stigande arbeidsløyse, spesielt etter finanskrisa i Folketalsvekst over heile landet og desentral sentralisering Sjølv om den innanlandske sentraliseringa har halde fram, har denne vore dempa av auka innvandring til distrikta, noe som ikkje minst den desentraliserte mottakspolitikken av flyktningar har bidrege til. I tillegg kjem gode tider for leveringsindustrien til offshore, eit reiseliv i utvikling og den veksande havbruksnæringa, alle næringar med tyngdepunkt i distrikts-norge. Det samla bildet har derfor vore sterk storbyvekst, stabilitet eller moderat vekst i småbyar og tettstader i distrikta og relativt stillstand eller mindre tilbakegang i mindre distrikts kommunar. Uventa mange små og mellomstore kommunar har halde, eller til og med auka folketalet etter årtusenskiftet. Distriktspolitikken som har vore ført av skiftande regjeringar, både den smale og den breie, har bidratt med sitt. 2 Men spørsmålet er: Kor lenge vil denne tilstanden vare? Det er også ein betydeleg forskjell mellom innlandskommunane der oljeøkonomien ikkje slår inn og kysten der oljerelatert industri og havbruk held oppe sysselsettinga. Skeiv alders fordeling med mange eldre og låg kvinneandel pregar i dag ei rekkje utkantkommunar (SSB 2015). I tillegg ser vi i dag ein politisk snuoperasjon i forhold til dei åtte åra med raud-grønt styre representert ved Solberg-regjeringa, der det blir lagt større vekt på vekst i regionsentra og gjennomføring av strukturendringar i kommune- og F&U-sektoren. Med dagens store politiske trykk på høgare utdanning, vil dette i seg sjølv medføre ei sentralisering av ungdom i studieåra, noe som forplantar seg inn i åra etter utdanning på grunn av familieetablering og alminneleggjering av toinntektshushald. I tillegg ser vi ei sentraliseringsbølgje i fleire grupper av flyktningar i retning av storbyane. Likevel ser ein tendensar til ei desentralisering av sentraliseringa i form av lokal og regional urbanisering. Dels skjer dette gjennom ei utviding av arbeidsmarknadsregionane. Pendlingsomlanda blir gradvis større, dels på grunn av ei kraftig forbetring av kommunikasjonane med bruer, tunellar og forbetra togtilbod, men også ved auka personleg og

2 sosial aksept av tilpassa kombinasjonar av heime arbeid med eit større eller mindre tal dagars opp møte på arbeidsplass. Framveksten av fleksibelt fjernarbeid er ikkje ei særnorsk utvikling, men finst i alle avanserte samfunn med godt utbygd informa sjons- og kommunikasjonsteknologi. Vi ser også at bustadmarknaden driv fram lokal sentralisering rundt mindre tettstader, noe som for sterkar den desentrale urbaniseringa. Denne nye typen tettstadsutvikling som er driven av bustad marknaden og ikkje av arbeidsmarknaden, kjem av at hushalda i dag har relativt rikeleg med likvide midlar på grunn av den høgkonjunkturen vi har bak oss. I tillegg verkar det inn at investering i bustad er ei sikker pengeplassering med god avkas ting i ein periode med langvarig lågt rentenivå. Ein kan også sjå ei rekkje eksempel på at dagens indus tri ser ut til å bli konsentrert i klynger lokalisert i mindre sentra rundt leiande produksjonsbedrifter og deira leverandørindustri (Almås 2015). I denne desentrale veksten er også innvevd ein gryande kunnskapsbasert bio-økonomi rundt ressursbasar i sør-vest, nord-vest og nord (Almås 2015). Svaret er større kommunar, men kva var spørsmålet? Det har i fleire omgangar vore lansert ulike formål for å grunngje at vi burde få færre kommunar i Norge. Eitt av dei mest sentrale argumenta har vore økonomiargumentet, og synspunktet har vore at småkommunar er dyre i drift og at det er stordrifts fordelar å hente med kommunesamanslåing (NOU 1992:15). I dagens retorikk er denne argumenta sjonen skifta ut med at kommunane skal bli meir «robuste». Solberg-regjeringa sitt ekspertutval (Vabo-utvalet) innfører «økonomisk soliditet» som eitt av kriteria for robust kommunestorleik og skriv at «kommuner i størrelsesorden inn byggere på generelt grunnlag må antas å tilfreds stille kriteriet om økonomisk soliditet» (jf. Vabo m.fl., 2014b:8). Men ifølgje dei studiane som er gjort, er det relativt lite å spare på samanslåing etter som det er tenesteproduksjonen som utgjer størsteparten av utgiftene (Langørgen mfl. 2002, Borge 2005). Busettingsmønstret endrar seg berre sakte og folk må ha skolar og institusjonar for helse og eldreomsorg der dei bur. Erfaringa frå tidlegare Lokal sentralisering rundt mindre tettstader forsterkar den desentrale urbaniseringa, som her ved Korsvegen i Melhus kommune i Sør-Trøndelag. Denne nye typen tettstadsutvikling som er driven av bustadmarknaden og ikkje av arbeidsmarknaden, kjem av at hushalda i dag har relativt rikeleg med likvide midlar på grunn av den høgkonjunkturen vi har bak oss. (Foto: Wikimedia) Plan 2/

3 16 Plan 2/2015 samanslåingar viser at førstelinetenestene helst blir liggande der dei låg før samanslåinga (Brandtzæg 2009). Dersom fusjonskommunen bygger nytt bygg for å huse den sentraliserte administrasjonen, forsvinn det meste av innsparingspotensialet (Langørgen og Aaberge 2003, Myrvold 2003). Den danske svært radikale kommunereformen frå 1. januar 2007 med reduksjon frå 271 til 98 kommunar, førte heller ikkje til administrative innsparingar: «Basing the analysis on administrative personnel, including administrative staff employed at schools, kindergartens etc., the conclusion is that larger municipalities do not spend less resources on administration than smaller municipalities (Houlberg 2011). Eit anna argument har vore at større kommunar vil sikre betre tenester for innbyggarane. Når det gjelder kvaliteten på basistenester, er det lite som tyder på at små kommunar yter dårlegare tenester enn større kommunar. Tvert imot viser tilfredshetsundersøkingane stabilt over tid at små og mellomstore kommunar kjem best ut når det gjeld tilfredshet med helse-, utdannings- og omsorgstenester (DIFI 2013:6). Baldersheim mfl. (2003) finn og at tilfredshet med kommunale tenester minkar med aukande kommunestorleik. Ei forklaring på dette kan vera at dess nærare brukarane er til den kommunale institusjonen som leverer tenestene, dess betre er tenestene tilpassa dei same brukarane (Myrvold 2003). Vabo-utvalet prøver å forklare større tilfredshet i små kommunar med at dei har eldre innbyggarar, lågt utdanningsnivå og dermed lågare forventningar til tenestene (Vabo mfl. 2014a, s 48). Her støttar dei seg på ei undersøking av Monkerud og Sørensen (2010), men mistolkar etter vår meining denne (Frisvoll mfl., 2015:33). Monkerud og Sørensen (2010) viser at det er kommunanes frie inntekter meir enn innbyggarane sin alder og utdanning som forklarer kvifor innbyggarane i mindre kommunar er mest fornøgd med tenestene. Eit tredje argument har vore at det skal bli lettare å rekruttere fagkompetente til større kommunar. Men er det gitt at store kommunar har så mye lettare for å tiltrekke seg kompetent arbeidskraft? Er ikkje konkurransen om arbeidskrafta størst i storbyane, særleg på felt der privat sektor etterspør den same arbeidskrafta? Rett nok har eit par studiar dokumentert at småkommunar har problem med å rekruttere fagfolk til tenesteområde som krev spesialkompetanse og der små kommunar ikkje har behov for å fylle ei heil stilling (Hovik og Myrvold 2001, Myrvold 2003). I vår eigen ferske studie av øykommunar utan landfast samband, har vi vist at tilgang på spesialarbeidskraft varierer frå sektor til sektor, men at den kan vera både stabil og god i lange periodar, men sårbar ved avgang. Men vår øykommunestudie viser også at administrasjonen jobbar svært aktivt og målretta for å rekruttere kompetent arbeidskraft ved avgang, noe som synest å vera mellom dei høgast prioriterte oppgåvene til rådmannens stab (Frisvoll mfl. 2015). Dette gjeld særleg spesialistar med høgare utdanning som lege, sjukepleiar og planteknisk personale. Ein gjennomgang av tal frå KOSTRA viser at det ikkje er nokon samanheng mellom kommunestorleik og pedagogisk kvalifisert personale til barnehagar (Frisvoll mfl., 2015:122). Eit fjerde argument har vore at større og fusjonerte kommunar skal bli betre på å drive næringsog samfunnsutvikling. Dette argumentet kan ha gyldighet når det gjeld felt som arealplanlegging i samanhengande byområde og regional utvikling av infrastruktur. Når det gjeld næringsutvikling er det røyster frå næringslivet som ser at ein større kommune vil ha meir musklar og kompetanse til å arbeide for det lokale næringslivet, men når det gjeld samfunnsutvikling så er hovudfunnet at det krevst lokalt nærver for å drive en god samfunnsutvikling (Frisvoll mfl., 2015: ). Problemstillinga når det gjeld distrikta bør spissast imot kva kommunestruktur som er mest eigna til å drive stads- og samfunnsutvikling mot tettstader og lokalsamfunn i spreidtbygde område. Vil byar eller større regionkommunar tilby slik kompetanse eller kapasitet, og kor sannsynleg er det at dei vil vedlikehalde slik kapasitet over tid? Her er det fleire spørsmål enn svar og både lokalbefolkinga, næringslivet og den kommunale eliten i små kommunar er svært skeptiske til kva ei kommunesamanslåing vil føre til for deira kommune (Frisvoll mfl., 2015: ). Kommunen er trass i alt den einaste betydelege institusjonen for lokalsamfunnsutvikling dei lokale kreftene har ein viss kontroll med. Eit femte argument har vore at det skal bli lettare å delegere oppgåver og dermed makt til større kommunale einingar. Dette argumentet har noe for seg, og ein ser av «Meld. St. 14 ( ) Kommunereformen nye oppgaver til større kommuner» at ei rekkje oppgåver, slike som vigselsrett, rett til å skrive ut pass, ansvar for rehabiliteringstenester og varig tilrettelagt arbeid, tannhelsetenester, barne- og familievern, bustadtilskott, tilskott til arbeids- og utdanningsreiser, pasienttransport, tilskott til frivillighetssentralar, løyve til motorferdsel i utmark, tilskott til miljøtiltak i skogbruk, beite- og miljøtilskott, konsesjonshandsaming småkraftverk og utsleppsløyve etter ureiningsloven skal flyttast til kommunane. Dette er stort sett ansvar for lov pålagte oppgåver og tilskott, mens vi ser få teikn til flytting av makt. Det er vel også vanskeleg å finne eksempel på at politiske institusjonar eller statlege organ har gitt frå seg makt frivillig.

4 Eit sjette argument har vore at det skal bli meir og betre demokrati i større kommunar. Innbyggarane sin interesse, kompetanse og deltakelse har vore rekna som grunnvollen i lokaldemokratiet vårt (Rose og Pettersen 2009). Det er opplagt at det blir færre kommunestyrerepresentantar med færre kommunar, sjølv om det vil bli opp til dei nye kommunane å bestemme kor mange. Det vil vidare føre til at det blir vanskelegare for mindre stader og særleg utkantar å få inn «sine» representantar i kommunestyret og dermed meir utfordrande å vinne fram med synspunkt og initiativ. Befolkninga sin dom over den danske reformen er på dette punktet svært hard. I ei meiningsmåling som det danske vekebrevet MandagMorgen gjennomførte i 2008, sa eit betydeleg fleirtal seg einig i at kommunereformen hadde forringa demokratiet (MM :19-20). Det er verdt å legge til at det var stor politisk semje blant partia og i befolkninga i Danmark om at det var behov for ein strukturreform, men forventningane vart på langt nær innfridd. Strukturavtalen i Danmark vart gjennomført av ei regjering utgått av Venstre og Det Konservative Folkepartiet, med ein støtteavtale om gjennomføringa med Dansk Folkeparti. Eit sjuande argument har vore at det kan bli lettare å styre og kontrollere kommunal sektor med større kommunar. Baldersheim mfl. (2003) fann at det var profesjonell styring både i små og store kommunar, men at det største problemet for mindre kommunar ikkje var at dei var små, men at dei var perifere og hadde spreidt busetting. Baldersheim advarer mot å overdrive forskjellane i leiarskap og styringsevne mellom små og store kommunar, da dei større kommunane «på ingen måte framstår som problemfrie idyller.» (Baldersheim mfl., 2003:173). Spreidt busetting og periferi forsvinn ikkje med det første, i alle fall ikkje i Norge. Og dersom færre og større einingar skulle vera lettare å styre så er spørsmålet: Lettare å styre for kven, den nasjonale eliten eller folket i lokalsamfunna? Det har vore hevda at det norske kommunale systemet på ein skala frå frivillige organisasjonar til statsapparat ligg midt imellom (Offerdal 1999). Den norske bonde kommunalismen ligg langt tilbake i tid, men det kan hende at kommunens preg av å vera Forsking på interkommunale samarbeid viser at samarbeidet forbetrar kvaliteten på tenestetilbodet. I Sør-Rogaland har ni kommunar (Gjesdal, Klepp, Kvitsøy, Sola, Randaberg, Rennesøy, Sandnes, Stavanger og Time) skipa eit felles interkommunalt brannvesen. (Foto: Gjesdal kommune) Plan 2/

5 18 Plan 2/2015 nær folk og ein institusjon som folk kan bruke til beste for lokale forhold, enno sit i som eit kulturelt etterslep. I så fall er denne nærleiken og eigarskapen ei side ved kommunal identitet som er verdifull og verdt å hegne om (Frisvoll og Almås 2004). Interkommunalt samarbeid kan teikne det neste kommunekartet, om noen år Ei innvending imot dagens kommunestruktur har vore det store og aukande omfanget av interkommunalt samarbeid, som skal ha ført til eit demokratisk underskot. Vabo-utvalet meiner at interkommunale samarbeid undergrev lokaldemokratiet, og her er det særleg interkommunalt samarbeid om teneste produksjon som blir oppfatta som utfordrande for lokaldemokratiet. Samarbeid om infrastruktur og støttefunksjonar blir oppfatta som mindre problematisk (Vabo mfl., 2014a og b). Vabo-utvalet hevdar at kommunesamanslåing skal bidra til færre interkommunale samarbeid og mindre statleg detaljstyring. Forsking på interkommunale samarbeid viser at samarbeidet forbetrar kvaliteten på tenestetilbodet. Leknes mfl. (2013) konkluderer med at interkommunalt samarbeid er heilt avgjerande for mange tenetester innan kommunalteknisk sektor, brannvern, PPT-teneste, barnevern og arbeidsrehabilitering. Denne studien gir ingen grunn til å hevde at interkommunale samarbeid fører til at kommunane forvitrar og blir mindre betydningsfulle. Men undersøkinga gir grunn til å hevde at det er utfordrande for kommunane å forankre interkommunale samarbeidsprosesser (Leknes mfl. 2013). Det er rådmanns- og ordførarnivået som er mest i inngrep med styring og innflytelse på dei interkommunale samarbeidskonstellasjonane, og nedover i hierarkiet minkar kjennskapen til og innflytelsen på det interkommunale samarbeidet (Frisvoll og Rye 2009, Leknes mfl. 2013). Når det gjeld kommunestorleik, finn ein at dei minste kommunane opplever dei største utfordringane med å kontrollere og styre interkommunalt samarbeid (Leknes mfl. 2013). I ei evaluering av ein modell for interkommunalt samarbeid med vertskommunesamarbeid med felles folkevald nemnd i Stjørdalsføret, finn ein at samarbeidet har ført til betre kvalitet i tenesteproduksjonen og at administrativ styring fungerer godt (Farstad mfl. 2014, Gjertsen 2014, Rønning og Farstad 2014). Erfaringane frå Danmark viser at det vart færre interkommunale samarbeid dei første åra, noe som ikkje er så rart når dei kommunane som før hadde vore med i interkommunale samarbeid vart slått saman. Men etter tre år blomstra det interkommunale samarbeidet opp att (Houlberg 2011). Eg trur ikkje interkommunalt samarbeid vil forsvinne eller bli særleg mindre utbreidd etter ein kommunereform i vårt land. La oss heller stille spørsmålet om ikkje interkommunalt samarbeid kan vera den brua ein ny kommunal identitet kjem ruslande på i det stille. Her bør ein kunne regulere folkevald kontroll med interkommunalt samarbeid i ny kommunelov, slik at ein både oppnår demokratisk administrativ styring og betre og meir effektive tenester. Interkommunalt samarbeid og folks pendlingsomland kan med tida kanskje teikne eit nytt regionkommunekart som let seg realisere i neste kommunereform. Det er tvilsamt om denne kommunereformen blir den endelege strukturreformen av det regionale Norge. Her ligg det også viktige problemstillingar og store utfordringar omkring dei svært mange inndelingane av den fragmenterte stat og ventar på si løysing. Tre framtidsbilder for norsk kommunestruktur og ein spådom om korleis det går Eg trur at timen er komen for ein kommunereform i Norge, men ein kan enda sjå for seg mange utfall. Det første alternativet kan vera ein radikal kommune- og regionreform. Rett nok ikkje så radikal som Vabo-utvalet har tenkt seg med 100 kommunar og minst innbyggarar (Vabo 2014 b), men meir i retning av 200 regionkommunar. Eg ser for meg at skal ein slik radikal reform lykkast, må det først brukast gulrøter som no med lovnader om fusjonstilskot og rett til å behalde småkommunetilskot. Men etter som dei lokale og regionale prosessane vil gå dårleg og stanse opp ei rekkje stader, må regjeringa bruke økonomisk og juridisk pisk. Dei vil dermed bli nøydd til å fremje for Stortinget ei statleg overstyrt kommuneinndeling før valet i Det vil måtte koma unntak for noen øykommunar utan landfast samband og noen ekstreme distriktskommunar som er «de facto» øyer på landjorda. Det betyr at generalistkommunen blir reetablert, med ei ny og radikalt endra oppgavefordeling med overføring av mange oppgåver frå fylkeskommunen. I tilfelle det etter dette blir eit fleirtal av Høgre og Framstegspartiet ved Stortingsvalet i 2017, noe som ikkje er særleg sannsynleg, kan desse partia da legge ned fylkeskommunen i perioden I etterkant er det duka for å opprette 6 7 landsdelsregionar. Eit anna framtidsbilde er ein meir moderat kommune- og regionreform, der det blir nytta mest politiske gulrøter og lite pisk. Der dei lokale og regionale prosessane går toleg bra, blir det etablert nye kommunar av varierande storleik. Eit sannsynleg sluttpunkt kan vera ned mot 300 kommunar, eller omtrent 30 prosent færre kommunar enn i dag. Da skal ein hugse på at sjølv dette er eit ambisiøst mål, etter som resultatet av den meir toppstyrte strukturprosessen i perioden vart

6 Ved ein omfattande kommunereform vil ei rekkje kommunar skifte politisk farge. Kartet synar kva for eit parti ordføraren kjem ifrå i kommunane, (Kjelde: Kommunal Rapport) Plan 2/

7 20 Plan 2/2015 omlag 38 prosent færre kommunar. Med eit slikt resultat av prosessen ligg det i korta at staten må godta ei fleksibel oppgavefordeling mellom kommunane, akseptere at interkommunalt samarbeid er kome for å bli og mjuke opp generalistkommuneomgrepet. I etterkant av ein slik moderat kommunereform må det koma ein tilsvarande moderat fylkesreform, der dei mest «modne» fruktene blir plukka først. Da kan det bli 9 12 storfylke, der Trøndelag og Agder vil ligge først i fylkes reformløypa. Eit tredje framtidsbilde er at dagens kommunereform kjører seg fast på grunn av store sentrale ambisjonar og svak lokal og regional motivasjon. Da kan ein sjå for seg at dagens regjering raslar med den politiske pisken. Sanner og Solberg kan truge med å bruke inntektssystemet til å legge press på dei gjenstridige små kommunane. Det vil med stor sannsynlighet føre til at dagens fleirtal på Stortinget forsvinn ved stortingsvalet i Dermed må eit nytt fleirtal på Stortinget, beståande av Ap, Sp og KrF med fleire, lande kommunereformen. Da vil ein mest sannsynleg ende på ein stad rundt 400 kommunar. Det vil sikkert i same omgang skje ei justering av fylkesinndelinga ned mot fylke. Men korleis vil det så gå? Slik det teiknar i dag, er det mest sannsynlege utfall alternativ 2 med ein moderat kommunereform og vel 300 kommunar. Om ein følgjer dei lokale debattane gjennom lokalavisene, ser ein at noen er godt i gang med endringsprosessar som neppe lar seg stoppe, mens andre sit meir og mindre roleg i båten og reknar med at reformtrykket vil gje seg. I dei fleste kommunane vil det bli halde folkerøysting når alternativa er klare. Vi kjenner gjennom utallege meiningsmålingar til at eit fleirtal synest det er ein god ting med kommunesamanslåing, men ikkje i deira kommune. Ved kommunevalet hausten 2015 vil det også bli framgang for dei partia som vil at kommunesamanslåing skal vera frivillig. I etterkant av ein slik moderat kommunereform kan ein sjå for seg ein moderat fylkesreform, slik Meldinga nr 14 om kommunereformen legg opp til. Dette blir mange spekulasjonar, men slik det ser ut i dag er ein moderat kommune- og fylkesreform mest sann synleg framfor dei to andre framtidsbilda eg har lansert. Kva for utfordringar møter kommunane og regionane framover? Korleis vil den framtidige kommune- og regionstrukturen i seg sjølv verke inn på lokal og regional vekstkraft? Dersom vi forutset ein moderat kommune- og fylkesreform slik eg har kome fram til ovanfor, vil dette få betydeleg innverknad på samfunnsutviklinga både sentralt og i distrikta. Eg har alt vore inne på at det må planeggast for ei desentralisert sentralisering, også fordi ei omstilling til klimautfordringane gjer dette naudsynt. Bygging av infrastruktur, planlegging av arealbruk og regulering av trafikk og miljø reiser fundamentale behov for kommunal og regional samhandling. Stadsutvikling på regionalt, kommunalt og lokalt nivå kjem til å bli ei sentral oppgåve for dei nye fylka og kommunane. Dei nye kommunane må også bidra til å rigge kommunens næringsliv for det grøne skiftet som kjem. Behovet for ei smartare utnytting av fotosyntesen i den nye bioøkonomien tilseier at dette skiftet må vera kunnskapsdreve. Innafor forskningsfeltet føregår det store strukturendringar som vil påverke evna til innovasjon og omstilling både i distrikta og i regionhovudstadene. Etter som delar av instituttsektoren og ei rekkje av dei regionale høgskolane er på veg inn i universiteta, vil den nye forskingssektoren kunne bidra på nye måtar inn imot omstillinga for det grøne skiftet. Dette kan bli ein vinn-vinn situasjon for alle partar, eller det kan bli til tap for distrikta. Ei fornuftig ressursforvalting, både i innlandet og på kysten, tilseier at dei reorganiserte kunnskapsmiljøa knyter tette band til næringsklynger og einskildbedrifter (Almås 2015). Her trengst det å utvikle samhandlingsmønster mellom forskingsmiljøa, næringslivet og offentleg sektor på statleg, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Kva skjer så om og når «gullalderen» i norsk økonomi er over? Mange meiner at på grunn av lågare oljeprisar og nedgang i oljeverksemda så vil det bli ein krise i norsk økonomi som ikkje minst vil ramme kystdistrikta vestpå hardt, og med det resten av Norge. Det er denne problemstillinga Regjeringa Solberg har grepe fatt i når dei har lansert målsettinga om ei omstilling av norsk økonomi. Denne omstillinga, som noen omtalar som det grøne skiftet, ville ha kome uansett politiske tiltak. Men dess betre næringslivet og befolkninga blir førebudd på overgangen gjennom politiske tiltak og prosessar, dess mindre brutal vil omstillingane bli for hushald og bedrifter. Dessutan vil overgangsfasen bli lang. Dette landet vil enno lenge produsere store mengder olje og gass langt utigjennom dette hundreåret. Eit spørsmålet til slutt kan vera korleis distrikta vil bli råka av nedgangen i oljerelatert økonomi og korleis eit grønt skifte kan bidra til å oppretthalde sysselsetting og busetting i distrikta. Utan å spekulere for mye i dette, vil det synast klårt at noen distrikt vil bli råka hardt, mens det blir ein ny giv for andre. Men det er utan vidare heilt på det reine at næringslivet i fastlands-norge må få langt større merksemd framover, både frå forsking og politikk.

8 Konklusjonar Den nye meldinga om oppgåveoverføring til kommunane, tydar på at dette blir ei moderat reform. Her går kommunalministeren forsiktig fram, noe som viser at regjeringa har innsett at den må gå fram med lempe skal ho klare å hale i land reforma i denne regjeringsperioden. Regjeringa slår fast generalistkommunen som prinsipp, men opnar for fleire oppgåver til dei store bykommunane og høve til lovfesta interkommunalt samarbeid til mindre distriktskommunar. I meldinga blir det lagt opp til overføring frå stat og fylkeskommunar til kommunane av ei lang rekkje oppgåver som tannhelse, rehabilitering, barnevern, utmarks- og naturforvalting, motorferdsel, ei rad tilskotsordningar og større handlingsrom i plan- og bygningssaker. Mange lovpålagde oppgåver og tilskottsordningar blir overførte, men i liten grad makt. Etter dette vil vi sjå at både kommunar og fylke i stor grad går saman to og to, men vi får neppe mindre enn vel 300 kommunar og fylke når strukturprosessen er slutt. Noter: 1 Takk til mine kolleger Svein Frisvoll, Oddveig Storstad, Mariann Villa og Bjørn Egil Flø for idear og kommentarar. 2 Ein skiljer mellom den lille eller smale distriktspolitikken som Distriktenes Utbyggingsfond (etablert1961) og seinare distriktspolitiske institusjonar har stått for, og den store eller breie distriktspolitikken, som omfattar distriktspolitiske verknader av sektorpolitikk på andre område. I Norge har landbruks- og fiskeripolitikk, industripolitikk og offentleg lokaliseringspolitikk, særleg innan utdanningsfeltet hatt betydelege innslag av distriktspolitiske målsettingar. Litteratur: Almås, R (2015). Regional samhandling, nyskaping og utviklingsbanar i tre matklynger: Kviamarka, Frøya og Gauldalen. I: Bjørkhaug, H., R. Almås og J. Vik (red.) (2015). Norsk matmakt i endring. Bergen: Fagbokforlaget. Baldersheim, H., P. A. Pettersen, L. E. Rose og M. Øgård (2003): Er smått så godt? Er stort så flott? Analyser av kommunestrukturens betydning. Oslo: Institutt for statsvitenskap. Borge, L.-E. (2005). Strong politicians, small deficits: Evidence from Norwegian local governments. European Journal of Political Economy, 21, s Brandtzæg, B. A. (2009). Frivillige kommunesammenslutninger Erfaringer og effekter fra Bodø, Aure, Vindafjord og Kristiansund. Telemarksforskningsrapport nr Telemarksforskning, Bø. DIFI (2013): Innbyggerundersøkelsen 2013: Hva mener innbyggerne. Direktoratet for forvaltning og IKT. Rapport 2013:6 og 7. Farstad, M., S. Frisvoll og L. Rønning (2014). Bruk av styringsløsningen vertskommune med felles folkevalgt nemnd i Værnesregionen. Administrativ og faglig styring. Delrapport 1. Rapport 05/14. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim. Frisvoll, S. og R. Almås. (2004). Kommunestruktur mellom fornuft og følelser. Betydningen av tilhørighet og identitet i spørsmål om kommunesammenslutning. Rapport 05/04. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim Frisvoll, S. og J. F. Rye (2009). Elite Discourses of Regional Identity in a New Regionalism Development Scheme: The Case of the Mountain Region in Norway. Norsk Geografisk Tidsskrift-Norwegian Journal of Geography 63(3): Frisvoll, S., M. Farstad, B. E. Flø, O. Storstad and J. Vik. (2014). Skjer det noe uten tvang?. Plan - Tidsskrift for samfunnsplanlegging, bolig og byplan og regional utvikling (2/2014): Frisvoll, S., O. Storstad, M. Villa, B. E. Flø,og R.Almås. (2015). Kommunereformen og kommuner uten landfast forbindelse. Rapport 1/2015. Trondheim: Norsk senter for bygdeforskning. Gjertsen, A. (2014). Fra sandpåstrøing til gjennomslagskraft? Demokrati og styring i vertskommune med felles folkevalgt nemnd i Værenesregionen. Delrapport 3. NF rapport nr.: 10/2014. Nordlandsforskning, Bodø. Houlberg, K. (2011). Administrative stordriftsfordele ved kommunalre-formen i Danmark sandede eller tilsandede? Scandinavian Journal of Public Administration (SJPA) Vol 15: 1. Hovik, S. og T. M. Myrvold (2001). Er det størrelsen det kommer an på? Småkommuners evne til å ivareta generalistkommunekravet. En case-studie av fire små kommuner. Prosjektrapport 2001:8. Norsk Institutt for by- og regionforskning, Oslo. Langørgen, A. R. Aaberge, R. Åserud (2002). Kostnadsbesparelser ved sammenslåing av kommuner. Rapporter 2002/15. SSB, Oslo. Langørgen, A. og R. Aaberge (2003). Sammenslåing av kommuner: Gevinster å hente. Samfunnsspeilet 2/2003 (s. 2 7). Leknes, E., A. Gjertsen, A. K. Tennås Holmen, B. Lindeløv, J. Aars, I. Sletnes, og A. Røiseland (2013). Interkommunalt samarbeid. Konsekvenser, muligheter og utfordringer. Rapport IRIS 2013/008. IRIS, Stavanger. MandagMorgen 34 (2008). Vælgerne har dumpet kommunalreformen. Melding til Stortinget 14 ( ). Kommunereformen nye oppgaver til større kommuner. Oslo: Kommunal og moderniseringsdepartementet. Monkerud, L. C. og R. J. Sørensen (2010). Smått og godt? Kommunestørrelse, ressurser og tilfredshet med det kommunale tjenestetilbudet. Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. 26 (s ). Myrvold, T. M. (2003). Har kommunestørrelse noen betydning for effektivitet og kvalitet i kommunal tjenesteproduksjon? I Kommunens Sentralforbund (red.). Er sammenslutning av kommuner svaret på Kommune-Norges utfordringer? Om konsekvensene av endring av kommunestrukturen. Kommuneforlaget, Oslo. (s ) NOU 1992: 15 Kommune- og fylkesinndelingen i et Norge i forandring (Christiansen-utvalget). Kommunaldepartementet, Oslo Offerdal, A. (1999). Den politiske kommunen. Oslo: Det Norske Samlaget. Rose, L. E. og P. A. Pettersen (2009a): Lokaldemokratiets grunnvoll: Innbyggernes politiske interesse og kompetanse. I Saglie, J. (red.) Det nære demokrati? Lokalvalg og lokal deltakelse. Abstrakt forlag, Oslo. S Rønning, L. og M. Farstad (2014). Bruk av styringsløsningen vertskommune med felles folkevalgt nemnd i Værnesregionen. Med innbyggerne i fokus. Delrapport 2. Rapport 09/14. Norsk senter for bygdeforskning, Trondheim. Statistisk Sentralbyrå (2015). Nøkkeltall for befolkning. Vabo, S. mfl. (2014a). Kriterier for god kommunestruktur. Delrapport mars Vabo, S. mfl., 2014b). Kriterier for god kommunestruktur. Sluttrapport desember Plan 2/