Marie Bennett. Hotell Angleterre. Oversatt fra svensk av Halvor Kristiansen

Transkript

1

2 Marie Bennett Hotell Angleterre Oversatt fra svensk av Halvor Kristiansen

3 Del 1

4 1 Det var ikke akkurat slik vi hadde forestilt oss begynnelsen på den militære karrieren vår: å reise i en kvegvogn fra Malmö til Norrbotten. Noen hånflirer skeptisk, andre ser beklemte eller engstelige ut. Selv er jeg nok mest redd, men siden jeg ikke vil vise det, hånler jeg sammen med de andre og rister på hodet for å vise hvor mistroisk jeg er. Ti minutter senere sitter vi som best vi kan på gulvet i vognen, mens toget langsomt forlater jernbanestasjonen i Malmö. Vi er tredve mann og sitter tett som sild i tønne. Etter hvert som kulden setter inn, er vi imidlertid takknemlige for den påtvungne nærheten og for det tynne laget med høy som noen har slengt utover gulvet. I vognen foran oss sitter det tredve andre vernepliktige, og i personvognen nærmest lokomotivet sitter de to offiserene som har i oppdrag å eskortere oss nordover. Ingen vet nøyaktig hvor vi skal, men at det dreier seg om Norrbotten, står klart for oss. Det nye året 1940 er bare noen dager gammelt, og for litt over en måned siden gikk russerne inn i Finland. Det trengs folk til å bevokte grensen mot nabolandet så ikke russerne skal forville seg inn på svensk territorium. I et frostbitt landskap uten andre landemerker enn en og annen norrbottensk høystakk er det lett å gå seg bort. Myndighetene frykter at de røde skal finne på å gå inn i Sverige mens de først er i gang. Jeg prøver å rette meg opp der jeg sitter, men har ikke plass til å strekke ut bena. Jeg vet jo at holdningen er viktig for en soldat, og er nøye med å se så profesjonell ut som mulig overfor de andre. Jeg kaster stjålne blikk

5 rundt meg i det halvmørke rommet. De fleste ser ut til å være noen år yngre enn meg, bare noen få er eldre. Noen er fremdeles i tenårene, og kvisene og fjonene på haken står i skarp kontrast til den mannlige brautingen deres. Noen av dem snakker allerede åpenlyst om å «gå over til den andre siden», det vil si å melde seg som frivillige på finsk side og slåss mot kommunistene. En lang stund prøver de å overgå hverandre med patriotiske utsagn og heroiske holdninger. Verken de eller vi andre som sitter der i taushet, har ennå noen anelse om hva som venter oss når vi kommer fram. Jeg har på meg vinterstøvler, ullsokker, et par lange underbukser og to gensere under frakken. Luen som Kerstin har strikket til meg, er ikke særlig kledelig, men da kulden blir verre, er jeg takknemlig for den; også for skjerfet, hanskene og knevarmerne som er pakket ned i ryggsekken. Jeg vil ikke delta i den opphissede diskusjonen mellom de yngste soldatene, så jeg fortsetter å se meg omkring. Blikket mitt blir fanget av et velkjent ansikt. En mager skikkelse med briller og svart, ukjemmet hår sitter rett overfor meg i vognen og ser seg omkring med et skjevt, litt overlegent smil. Jeg vender blikket bort så fort han legger merke til meg. Jeg kjenner ham fra det siste året på skolen: Axel. En litt rar type som aldri gled inn i klassen, med beste karakter i svensk og historie og dårligste i alle de andre fagene. Da jeg sluttet på skolen, fortsatte han og tok realeksamen. Jeg vet ikke hvordan han kunne studere videre med så dårlige karakterer, men kanskje han hadde pugget stoffet i løpet av sommeren. Det siste jeg hørte, var at han jobbet som journalist i Arbetet. Jeg merker instinktivt at det ikke vil være lurt å henge

6 sammen med Axel når vi kommer fram. Jeg husker hvor elendig han var i idrett, og at han alltid kjeftet på lærerne i historietimene. Nå stirrer han på meg, han har utvilsomt kjent meg igjen. Jeg åpner ryggsekken og later som om jeg sjekker innholdet til han endelig ser en annen vei. Etter atskillige timers reise er den gradvis fallende temperaturen den eneste merkbare forandringen. Folk rundt meg er rastløse, og noen reiser seg for å strekke på bena og ryggen etter å ha sittet ubekvemt så lenge. «Er det noen som har peiling på hvor vi er?» Mannen som sitter nærmest døren, en bredskuldret fyr i tredveårene med alvorlige brune øyne, reiser seg, skyver døren til side og titter ut. Den kalde luften slår mot oss fra åpningen. Utenfor skimter vi et flatt og intetsigende vinterlandskap, små bondegårder som ligger langt fra hverandre, og klynger av mørke grantrær med snø på toppene. Vi kunne være omtrent hvor som helst i landet. Flere reiser seg og kikker ut gjennom døråpningen. «Det kan være Småland,» foreslår en litt yngre soldat. Litt senere saktner toget farten, og vi kjører forbi en landstasjon. Flere lener seg ut for å prøve å se navnet, men skiltet er naturligvis tildekket, akkurat som på alle de andre stasjonene vi har passert. Et nødvendig tiltak i krigstid, ment for å avlede eventuelle fiender. Etter en stund lukker den bredskuldrede mannen døren. «Det er ingen vits i å gjette. Det er langt igjen. Hvis vi stanser et sted, kan vi kanskje spørre noen.» Ved midnatt glitrer rimfrosten som melis på tak og vegger, og vi trenger oss sammen for å holde varmen. De

7 som må tisse, må stille seg i døråpningen og tømme blæren i vinden. Selv venter jeg så lenge som mulig. Jeg synes det er uverdig å stå der og blotte meg foran de andre, men til slutt kan jeg ikke holde meg lenger. Jeg famler i mørket, snubler over dem som sitter i veien, og vender det døve øret til den misfornøyde mumlingen deres. Jeg strever med å få opp døren, og mannen med de brune øynene hjelper meg. Fingrene er så stivfrosne at jeg ikke får opp buksesmekken. I stedet drar jeg buksene og underbuksene ned over hoftene og prøver å gi blaffen i at alle kan se de bleke rumpeballene mine, mens jeg letter på trykket i en dampende stråle som tegner et gult, skjelvende mønster i snøen utenfor. Da jeg er ferdig, drar jeg opp buksene og løfter blikket mot himmelen, som er melkehvit av stjerner, mange flere enn jeg noen gang har sett i byen. Mørk, taus skog på begge sider av togsporet nå. «Lukk døren, for helvete det trekker!» klager noen lenger inn i vognen. Jeg rødmer og fomler med det isete trevirket i døren. Det kommer sure kommentarer da jeg snubler tilbake til plassen min. Jeg synker ned i høyet, glad for at toalettbesøket er over, men etterpå melder sulten seg med ny styrke. Kerstin ville smøre med noen brødskiver til meg, men siden sekken allerede var ganske tung, takket jeg nei. «Det er klart vi får mat underveis. Du tror vel ikke de lar oss sulte, vi som skal opp og slåss mot russerne?» sa jeg. Som vanlig uten å vite hva jeg snakket om. Jeg forbanner dumheten min og åpner ryggsekken. Kanskje det er noe spiselig der likevel, at hun pakket ned

8 noe uten å si det. Jeg leter gjennom undertøy, gensere, lommetørklær og knevarmere til hånden min finner en knitrende pakke i bunnen av sekken. Har hun sendt med en matpakke likevel? Forventningsfullt tar jeg opp funnet, som viser seg å være en pose med Kongen av Danmark-drops. Noe Kerstin antakelig tenkte at jeg kunne trenge der oppe i nord, hvis jeg noen gang skulle få vondt i halsen. Å Jeg er skuffet! Men jeg åpner posen med en gang og stapper en neve drops i munnen. Den svake sødmen med et hint av anis døyver faktisk sulten litt, men jeg rekker knapt å lene meg tilbake mot veggen og slappe av før noen drar meg i armen. «Får jeg smake?» Jeg prøver å gjemme posen bak ryggen, men forstår snart at det er for sent. Han ved siden av meg en svært ung mann med rødlig hår og fregner, som jeg ennå ikke har utvekslet et ord med ser forventningsfullt på meg, i likhet med en del andre rundt oss som også har oppfattet hva det dreier seg om. Flere glupske par øyne rettes mot meg, og selv om jeg banner for meg selv, prøver jeg å skjule nølingen med et smil så de ikke skal tro at jeg er gjerrig. Jeg rekker posen til den rødhårede fyren. «Ja visst. Bare forsyn deg.» Jeg føler at jeg er nødt til å tilby de andre også, og da jeg endelig får tilbake dropsposen, er den tom. Irritert krøller jeg den sammen og dytter den ned i sekken. Rødtoppen kikker interessert på meg kanskje han tror jeg skal trylle fram flere godterier fra bagasjen og så rekker han fram hånden for å hilse. «Harald Möller, student. Snilt av deg å dele.» Jeg kaster et kort blikk på ham, og det bekrefter hva jeg allerede har lagt merke til: at han er en spinkel,

9 uanselig arbeiderklassegutt som antakelig ikke har noen erfaring som soldat. Jeg gir ham et mest mulig avmålt håndtrykk. «Georg Lindkvist, formann,» svarer jeg litt hovmodig, men retter meg opp i ryggen og sørger for at håndtrykket er fast og bestemt. «Formann? Hvor da?» spør Harald nysgjerrig. Uten å svare tar jeg opp en pakke sigaretter fra lommen, tenner en og blåser røyken mot ham. Denne gangen vil jeg ikke spandere. «På Sockerkompaniet,» sier jeg nonchalant og slår av asken i enden av sigaretten. «Kona mi jobber på Colonialen,» legger jeg til, men angrer straks. Jeg har jo allerede forstått at det ikke er noen vits i å kaste bort tid på Harald Möller. «Kona di så du er allerede gift, altså?» spør han ivrig. Jeg nikker og ser rundt meg. Det er midt på natten, og de fleste sitter i en slags halvdvale mellom søvn og våken tilstand. Litt lenger borte spiller noen kort i det svake lyset fra lykten som vaier i taket. «Har du barn?» Jeg presser leppene mot hverandre og stumper sigaretten på gulvet. «Ikke ennå. Vi er ganske nygifte,» sier jeg kort. Jeg har ikke lyst til å snakke om privatlivet mitt med Harald, og nettopp dette uskyldige spørsmålet minner meg på den voldsomme krangelen Kerstin og jeg hadde noen dager tidligere. Ukene før jeg dro, var urolige, og både hun og jeg gikk rundt med nervene i helspenn. Kanskje det var derfor jeg reagerte som jeg gjorde da jeg kom over henne med sprayflasken. Det stinket eddik i rommet, og Kerstin sto naken med bena fra hverandre og

10 sprayet seg på samme sted som jeg hadde kysset bare en halvtime tidligere. Vi hadde elsket; etterpå forsvant hun ut på badet for å vaske seg. Da jeg åpnet døren, rødmet hun opp til hårrøttene og så veldig skyldbetynget ut. Først forsto jeg ikke hva som foregikk. «Hva faen driver du med?» «Ingenting,» sa hun idet hun slo ned blikket og satte fra seg flasken. Med ryggen mot meg åpnet hun springen og begynte å sprute kaldt vann over seg. Jeg gikk nærmere og plukket opp den lille flasken før hun rakk å stanse meg. Det var en rosa glassflaske med en liten pumpe og et rør som gikk ned i flasken. Jeg kjente den igjen som en helt vanlig parfymeflaske fra Epa. Men nå inneholdt den utvilsomt eddik, ikke parfyme. «Hvorfor spruter du eddik mellom bena?» Et begynnende raseri fikk stemmen min til å dirre, for nå var jeg i ferd med å innse hva det dreide seg om. Kerstin skrudde igjen springen og dro morgenkåpen rundt seg. Hun så fremdeles ikke på meg. «Jeg vasket meg ren,» mumlet hun. «Noen jenter på fabrikken anbefalte det.» «Ren?» Jeg gikk et skritt fram og grep tak i armen hennes. «Du vil ikke bli gravid, mener du. Du prøvde å ta livet av» Kerstin dro til seg armen og stirret på meg med lynende øyne. «Jeg vil ikke bli gravid. Ikke nå som du skal reise bort, forstår du ikke det? Vi vet jo ikke hva som vil skje, eller når du kommer tilbake. Alt er så usikkert nå La oss vente. Vær så snill?»